Thea Foss Bækkevold - Runner's World
Annonse

Thea Foss Bækkevold

Holmenkollstafetten med Team Mizuno Norge!


Reklame:

 

Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden og løpe for Mizuno’s ambassadører.

 

 

Jeg var temmelig spendt på hva som ventet meg, blant ambassadørene til Mizuno er det nemlig idrettsprofiler i Norgestoppen og verdenstoppen…! Og så meg da...! En helt vanlig mosjonist med et bankende hjerte for løpeglede og det å få trening inn i hverdagskabalen.

Tryggheten var at jeg hadde mine kjære «Mizuno-brødre» Lars Zachariassen og Ole Kristian Bakkene med meg. Disse to herlige menneskene ble jeg kjent med når jeg, Bakkene (og Svein Kjetil Riska som dessverre ikke kunne bli med til Oslo) ble plukket ut til å bli med inn i Mizuno Norge Teamet til Lars i fjor. Dette er noe jeg er utroig takkemmelig og stolt over. Få lov til å være  med denne fine gjengen og være ei "Mizunojente"

 Jeg til Oslo kvelden før. Ville lande på hotellet og slappe av litt før selve dagen. Det var en veldig spent Muruviking som reiste ned til Tigerstaden fredag kveld. Holdt på å glemme løpeskoene mine hjemme, oppdaget det akkurat i det jeg skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, men med en kjapp ektemann og en reddende engel i sikkerhetskontrollen på Værnes løste det seg akkurat! Kan jo ikke komme på samling med Mizuno Norge i pumps :)

 

bilder fra instastoryen min :)

Noen dager før hadde vi fått beskjed om at vi dessverre måtte trekke laget vårt, men det kunne bli mulighet til å bli med på laget til de ansatte hos Mizuno. For å være sikker på å få løpe startet jeg lørdagen med en god mølleøkt på hotellet før frokost. Vi skulle møtes på Bislet til lunsj og jeg var litt engstelig for å dra alene, dårlig retningssans som jeg har. «Storebror» Bakkene kom til unnsetning, møtte meg på trikkeholdeplassen og så dro vi sammen til treffet. Det var en skikkelig god trygghet og veldig koselig.

 Seee så fine Mizuno-brødre jeg har.

 

Vel fremme på Bislet ble jeg litt sjenert igjen.

Det var litt merkelig å plutselig være i samme rom som stjerner man har sett på tv og sett opp til i åresvis. Når selveste Marit Bjørgen sa jeg var sprek som nettopp hadde løpt maraton, greide jeg bare å si "ÆææææØØØØØHHH" Hahahaha, en smule starstruck der. Marit tok det veldig fint og jeg klarte å få til en liten samtale når jeg bare fikk smummet meg litt:)

Endelig fikk vi også møte de som jobber hos Mizuno, jeg har mailet med disse i litt over ett år, så det var ekstra stas å få bli kjent. Jentene på kundesentret fikk høre at jeg var der alene og bodde på samme hotell og de tok meg virkelig inn i gjengen «Du er ikke alene, Thea. Nå er du med oss! Velkommen til før-fest på rommet vårt før banketten. Så drar vi dit sammen». Ååå, gjett om ei som ble glad? Jeg er  greit utadvendt til vanlig, men i møte med mange ukjente på ukjent sted så blir jeg faktisk veldig sjenert.

Både ansatte og ambassadører fikk muligheten til å bli kjent hverandre og det var virkelig stas. Jeg forstår nå at både de som er plukket ut for sine idrettsprestasjoner og de mer vanlige som, meg, (Eller som Lars sier det så fint «noen er plukket ut for sin x-faktor» Hohoho, jeg liker den … 😊) faktisk har noe verdifullt å komme med. Vi brenner for det samme, vi har dog ulike målsettinger, men vi kan sammen spre det glade treningsbudskap og sammen når vi ut til flere.

 

 Team Mizuno Norge <3

Etter hvert ble det tid for løp. Vi hadde godt med tid, men hva gir du meg. Plutselig innser vi at både 3. 4. og 5. etappen er sent ute til våre etapper. Hohoho, gikk hurtig fra hvilepuls til makspuls, vi løp til T-banen, jeg klarte å bli stengt ute og så dermed 3. og 5. etappen dra uten meg. Pulsen min når nye høyder, jeg aner nemlig ikke hvor jeg skal og får et øyeblikk med panikk! Kjære «bror «Lars, ringer, avtale nytt møte sted og alt er fint igjen. Vi møtes igjen noen banestopp etter, løper til min etappe. Han løper videre til sin. Vi roper «ses snart og lykke til»

PHU, tid for å slappe av litt. Er det egentlig litt varmt? Burde jeg ta av jakken? Fikser startnummeret på t-skjorten og ser plutselig Lars komme i noe som ser ut for å være i supermann fart! Wooohooo! Jeg får stafettpinnen og legger selv på sprang. YES, disse 1900 meteren er ren bonus, jeg trodde jo jeg ikke skulle løpe, og her er jeg, i Oslos gater med på stafetten, Lykke! Når mitt forrige løp for 13 dager tidligere var 42195m, var det skikkelig rart å skulle løpe 1900m nå. Mye vondere til pusten (og jeg angret litt på mølleøkten noen timer før), jeg var spent på om jeg kom til å se hun jeg skulle veksle med, ser plutselig vekslingsfeltet og der, godt synlig STÅR lagvenninna mi. Jeg gliser og får ropt «Goood tuuur» avleverer stafettpinnen. Vips, HK-stafetten er over for min del.

 Lars og jeg drar ned til Bislet, står der inne i ca. en time og heier frem de som løper laget sitt i mål. Det jeg virkelig elsker med HK-stafetten er at den passer for alle. Etappene er korte: 15 etapper fordelt på ca. 18 500m, så absolutt alle kan komme seg gjennom og føle på mestring og løpeglede.  Det var en sann fryd å se og heie på alle forskjellige løpere som løp i mål på Bislett.

For min del håper jeg virkelig Holmenkollstaffeten blir en ny tradisjon, for denne stemningen og dagen vil jeg gjerne ha i reprise!

 

Håper vi ses På HKS i 2020!

Fine, fine jentene på Mizunos kundesenter. Jeg vet jeg er innhabil, men jeg synes de er Norges beste :)

Løpes!

 

<3- Thea

Publicerat: 2019-05-19 16:34 Kommentarer (0)



London Marathon 2019

London Marathon- ENDELIG!

28.04.2019 endelig var dagen her. Dagen min kjære lillebror fyller 35 år. Min eldste sønn flyttet til Orlando for ett år og dagen for London marathon! En løpedrøm for meg siden jeg passerte målstreken i Berlin Marathon i 2016.

Møtte min kjære venninne, Åshild, og andre nye løpevenner til frokost kl 0600. Stemningen var spent og samtalen gikk mye på vær, (meldt regn og vind) bekleding og nerver. Jeg fikk ned litt havregrøt med frukt til frokost, eplejuice og min obligatoriske kaffe. Smurte med niste fordi starten ikke skulle gå før 10.20
Bussen hentet oss 07.15 og skulle kjøre oss til start.


Bussturen ble munter. Åshild og jeg ønskert begge positivt fokus så faktorer vi ikke kunne gjøre noe med orket vi ikke å forholde oss til. Vel fremme ved start steg humøret enda noen hakk. Det var satt opp telt vi kunne varme oss i og det var mye moro å se på.


Etterhvert kom også Hege, Jeanette og Mazal. Vi brettet oss ut og lekte piknik. Det ble så hyggelig så plutselig hadde jeg spist opp både to skiver og snickersen min. Skravla gikk og lattersalvene ljomet i teltet. Vi glemte det som ventet. Plutselig måtte vi Ile for å rekke toalett før start. Det var laaaange køer, men med god logistikk så det gikk kjapt. Det var også relativt rent og tilstrekkelig med toalett papir. Luksus! Bagasjen ble levert og vi stilte opp i startblokkene våre.


Jeg, Hege Nordlie Åshild Jensen, Jeanette Richwood og Mazal Zarhin :)

Snaaaart i gang for Blå gruppe, pulje 3!

Jeg og Hege stilte opp sammen. Helt bakerst i blå pulje gr.3. Hutret og frøs, men humøret var i behold. Plutselig begynte vi og småløpe og starten kom til syne. Vi ønsket hverandre god tur, satte på pulsklokkene våre og så VAR LØPET I GANG!!!

De første kilometerne hadde jeg en smule overtenning. Det var som en herlig miks av 17. Mai, russetog og parade. Jeg løp forbi et løpende telt, en sau, noen epler, en båt, en robåt, masse superhelter, noen nesehorn, så flere Minnie mus og masse annet. London Marathon har virkelig plass til alle mulige skapninger i løypa.

Jeg tenkte på det ei venninne hadde sagt « I dag løper du på rød løper Thea, en 42195 meter lang rød løper» Jeg smilte. Ei annen venninne sendte melding med «Dette er drømmen din, nyt» Jeg løp smilende videre og sendte varme tanker til alle jeg visste som «backet» meg i dette drømmeløpet mitt og jakten på sub 3.45. Publikum var fantastisk og det var virkelig vanskelig å holde tilbake. Mange søte små som ville ha high five og jeg var ikke vanskelig å be:)



Jeg er veldig fan av delmål og har stort sett alltid delmål, til og med med på treningbruker jeg delmål. Strategien som funker for meg på maraton er å dele opp i 5’ere! Jeg skal løpe 8 «5 kilometer’e» og en parade 2’er. På store løp vet jeg også at de hjemme følger med og heier, det hjeper masse.  For hver sensor jeg kommer til (ofte er dette nettopp på 5 km merkene) smiler jeg litt ekstra, hopper over og tenker på de hjemme.  I tillegg fokuserer jeg på kilometer for kilometer. Sånn blir ikke maratondistansen så lang for meg 🙂

Jeg hadde en plan om å holde igjen til halvmaraton. Det gikk ikke! Publikum ga så mye energi, de skriker og formelig drar deg fremover, gliset mitt gikk nesten rundt. Jeg prøvde å lese litt plakater som publikum hadde med, og HER var det mye moro (i alle fall moro i øyeblikket)

Eksempler:

«If Trump can run America, you can run this!»

«Britney survived 2007. You will make it today» Illustrert med en «skinnet» stakkar Britney som angriper en fotograf!


«Never trust a fart after mile 15!»


Dette lille skipet har jeg til tross for at jeg filmet det  til instastoryen min ikke sett. Hahaha, fotografen derimot... ;)

Rett før halvveis løp vi over Tower Bridge! Utrolig stemninsgfylt!Her fikk jeg gåsehud fra topp til tå!



Så rundt km 25 ble det brått tungt og lårene tunge.

Shitt, mye tidligere enn forventet! Det var på tide å jobbe  med muskelen mellom ørene. La meg litt inn i feltet og overså publikum og søte små ei stund. Snakket med meg selv inn i hodet «En kilometer av gangen, Thea, hold trykket oppe» «27 kilometer... 3000m til neste milepæl, 30 km. Jobbe på, hold trykket til 28 kilometer» Tok gladelig i mot «gels» og vann. Løp under dusjene som var satt opp. Hodet kokte. «Jobbe, jobbe» Passerer 30 kilometer. Tenker det er jo samme distanse som «kose-runden" til Ingrid og meg hjemme.
La meg ut på siden igjen, smilte til publikum som heier tilbake. Gir «high five» igjen til søte små og ser jeg har kontroll. Persen er min, jeg trenger ikke presse mer en nødvendig, bare hold koken og NYT (og hold den lurende krampen i begge legger UNNA) 

38 km! 38... Bare fire små igjen. Snart er London-eventyret over, det er jo nesten litt trist. «Men jobbe på» 40 km og min siste 5km. Alle 8 er passert. Kun parade to’eren igjen. Jeg spurter på.... 40,5 neeei dette blir for raskt, krampen lurer. Hold litt... 41 km, «Æææææ! Spuuuurt» Plutselig ser jeg 800m skiltet ... 600 meter igjen... Det siste strekket løper vi forbi Buckingham Palace, svinger til høyre og får det majestetiske bygget i ryggen og ikke minst, målbuene åpenbarer seg foran meg. På sidene henger store engelske flagg, det hele er så vakkert. Dette øyeblikket har jeg sett for meg på løpeturer hjemme med snøføyk og motvind. Treninger der jeg egenlig har ville vært hjemmme, men dratt ut og løpt likevel. NÅ er jeg her! Jeg blir overveldet, noen høye hikst som treffer meg helt i magen. Tårene spruter.


400 meter: «ta deg sammen, smiiiiil»


Glisende med henda i været, dog veldig smale smale øyne passerer jeg mål.


Får medaljen rundt halsen og et hjertelig «well done» og en klem fra funksjonæren. Går videre, smiler til fotograf, får finisher posen med mye godt i og pakker meg stolt inn i rød folie. Fy søren! Jeg klarte det.

Lykkelig med min nye maratontid: 3.41.16! London Marathon SUB 3.45 Jeg NAILET deg <3


Lykkelig tusler jeg ut fra området og inn mot tuben. Engelskmennene er så høflige og det er gratulasjoner fra alle kanter. Plutselig kommer solen frem. Jeg blir igjen overveldet og takknemlig. Tårene siler ned til haken og jeg kjenner det er EN jeg MÅ snakke med. Anders. Gråtende ringer jeg til min kjære mann. Setter meg ned og hviler på en husvegg mens han lar meg snakke til gråten er gåttover i smil igjen. Maraton kan være følsomt altså. Dette løpet er over. Litt junk, skumbad og en liten flaske bobler nå, så er det klart for feiring og utveksling av løpsrapporter med resten. Ah, jeg elsker det.

Så får vi se hvor neste maraton blir, meeen det er klart. 3.41.16 er en veldig fin tid for meg, men den kan ikke få stå lenge. Først skal den nytes. Så stater jakten på sub 3.39.59!

Håper vi løpes:)

<3- Thea

Publicerat: 2019-05-01 11:57 Kommentarer (0)



MerThea Foss Bækkevold

Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb.

I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på "Six Star Finisher"-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno.

Instagram: Theabjoll

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser