Thea Foss Bækkevold - Runner's World
Annonse

Thea Foss Bækkevold

Oslo maraton 2019: Hva skjedde?

Det er noe magisk med Oslo maraton. Det var her, i 2012 med «10 for Grete», mitt løpeliv virkelig startet. Jeg visste med en gang jeg kom i mål at neste er halvmaraton! For dette skal jeg gjøre mer (les om det her:)

I år skulle jeg for første gang i Oslo stille til start på maratondistansen. Med meg til Oslo hadde jeg mannen min, naboparet Ida og Eskil, to venninner  jeg hadde gitt startnummer til fordi de sprer så mye løpeglede: Siri (fra Hønefoss) og Anette (fra Røkland) og i syvende time ble også bestevenninna mi, Toril og hennes mann Terje overtalt til å bli med. De kom hele veien fra Narvik og håpet mitt var at de skulle få lik opplevelse som jeg hadde fra mitt første løp under OM. Siri og Anette hadde ikke løpt i Oslo før og jeg håpet jo ved å gi startnummre at de skulle få lke stor dille på Oalo maraton som Anders, Ida, Eskil og jeg har.

Under oppkjøringen til maraton fikk jeg meg en overraskelse: Jeg har fulgt et program i hele sommer og det fløyt bra. På en langtur er plutselg kroppen unormal tung. Det var som å løpe i konstant motbakke. Pulsen skyhøy og tårene trillet. Jeg brøyt turen og ringte hjem, lang historie «kort»: Diagnose utbrendt og depresjon. Jeg var mildt sagt sjokkert. Hvordan kan jeg være deprimert? Jeg er jo «Blide Thea»! Men sannheten er at fra jeg var ganske liten har jeg kjempet mot egne demoer. Jeg ble tidlig selvstendig og voksen, har slitt med selvtilliten og tankene om at jeg ikke er verdt en dritt. "Ingen kan vel egentlig være glad i meg?, har jeg fremdeles i bakhodet. Dette har tæret mer på meg, enn jeg trodde og plutselig denne sensommerdagen sa det STOPP! Etter dette ble det mye hvile, samtaler med psykolog og jeg trakk meg mer unna folk. Løping hjalp, men måtte ta hensyn til dagsform og klarte ikke å presse på som før.

Jeg ville så gjerne til Oslo og nyte helgen med mine nærmeste, så ny slagplan ble lagt. Jeg starter på maraton, men blir det unormalt tungt, tidlig, bryter jeg.

Fredag: Tidlig fly til Oslo. Må inn på Expo og suge til meg stemning så tidlig som mulig. Møter Toril og drar for å hente ut startnummer. Det hele starter så bra, fineste Thea deler ut startnummer (og til min og Torils barnslige glede ser vi bilde av meg på konvolutten. Hihi, heldige meg fikk være app- jenta til dette års OM. VELDIG stolt)!

Titter gjennom expoen og rusler bort til standen til Runner’s World. Her står jeg i noen timer sammen med Sara, Geir Jarle og mine skjønne bloggkolleger Bjørg Astrid og Maria. Samnen delte vi ut favorittbladet vårt og fikk slå av løpeprat med mange løpere. Herremin, dette var stas! Neste år vil jeg ha dobbelt skift! Takk til alle som tittet innom.

Løpsdagen!

Etter litt frokost syklet jeg, Anders og Anette ned til Spikersuppa og teltet vi ambassadærer har der. Møtte Monica som skulle debutere på maraton. Vi fikk litt glitter i ansiktet vårt og grugledet oss til start.

Tiden gikk uforskammet fort. Plutselig skulle vi stille opp. Friskis/ Svettis varmet oss opp. Den velkjente sangen kom og det var 30 sekunder igjen til start.

Jeg la meg også i en startgruppe med et lavere tidsestimat enn jeg hadde trent meg opp til. Krysset fingre og tær for 42195 herlige (og litt vonde) meter. De første 5 kilometer går uforskammet lett. Nyter været, stemningen og jeg som trodde jeg var avhengig av musikk på ørene, savner ikke musikken min. Rundt Frognerparken prater jeg med en danske: «fyyy søren for en perfekt dag» Vi er enige, dette er livet!

Kommer til Skøyen og nyter Garmin jentene og svingen med heiagjengen fra Runner’s World. Starter på Frognerkilen og hva kjenner jeg: HER ER DET TOMT? Dette hadde jeg fryktet, litt vanskelig å vite om jeg skal presse eller ikke. Kommer til Ali Kaffe og ser to kjære fra følget mitt, de smiler og heier og vil mitt beste, jeg takler det ikke. Jeg vil bare forsvinne i mengden og være usynlig. Blir enig med meg selv, dette orker jeg ikke. Jeg er langt fra meg selv og kjenner meg nummen og tom. Jeg vil så gjerne nyte litt mer, jeg elsker jo egentlig dette. Bestemmer meg for å løpe halvmaraton. Fortsetter med tankene kverne i hodet. Flere kjente og kjære heier. Jeg klistrer på meg mitt falskeste smil og later som ingenting. På toppen av Sankthanshaugen møter jeg min kjære Anette. Forteller henne hvordan ståa er (hun var en av de få som viste hvor ille jeg egentlig hadde det)

«Kan jeg hjelpe deg, Thea?»

«Ja, løp, nyt og tenk på deg selv. Jeg får det bra i teltet vårt, jeg lover»

Anette: «Sikker? Helt sikker? Jeg vil gejrne hjelpe»

«JA, men jeg SKAL klare  bi med på After run altså»

Sammen løper vi de siste 3 kilometerne før Anette legger ut på siste runde. Disse tre var så koselige og hjalp meg masse! Fikk nesten lyst til  fullføre sammmen med Anette, men turte ikke. Var redd for at det virkelig skulle bli tomt. Først av alt er jeg mamma og kone Det å komme hjem som en oppvridd klut var ikke aktuelt. Vi skiller lag og jeg sniker meg ut av løpa.

Vinker pent til publikum og leter etter utgangspunkt ;)

Tar kjapt av startnummer og rusler til ambassadørteltet. Her kommer en tanke snikende... 10 For Grete? Da får jeg løpe inn på den blå deilige matten før mål og får ny medaje. Melder meg på. Raser til hotellet sammen med Anders. Telefonen ringer i et sett, en del har fått med seg mitt Houdini-forsøk og lurer nok hvordan det går, men jeg MÅ- være-litt - alene! Summer meg og blir med ned til byen. Anders skal løpe halv og jeg vil heie på han og alle andre løpere! Tilbake i teltet blir det gjensynsglede med Anette. Hun har perset pådes tårer på alle tre. Ut å heie. maraton og virkelig nytt hele turen. Monica kommer også og dama NAILET sitt maraton. Gledes mtårer på alle tre.

Stor stas å få heie inn denne flotte bloggkollegaen som satte solid pers på maraton!

Etter en time eller to med heeing, får jeg hodepine, blir svimmel og kvalm. Hva? Tenker jeg. Ille nok med DNF på maraton, men for jeg DNS på 10’ern? Trekker nok en gang inn til teltet. Monica og Mille fikser biffen, Paracet, appelsin jucie og mat. Plutselig er tiden inne for å stille til start. 
  


 Verdens beste sykepleere og haiagjeng <3

Legger ut på ny distanse. Kroppen er litt seig etter formiddagens halvmaraton, men jeg kjenner tidlig at dette, det klarer jeg. Her er det snakk om 10 flate, fine kilometer.

Nyt!

Her løp jeg i 2012 og tenk så langt jeg faktisk har kommet. Stemningen er fremdeles magisk.

På oppløpssiden ser jeg alle mine nære, alle med medaljer og store glis. Denne gang får jeg energi av å se de. Skvetter nesten når jeg hører meg selv brøle JAAAAAAAAAA!!!!

Løper ned til den blå matten og holder gråten igjen. Klarer det helt til Anders legger armene rundt meg. Jeg hikstgråter. Denne mila var langt fra pers, men det er den mila jeg er aller mest stolt av.

Resten av kvelden ble en stor suksess sammen med gjengen "min" med 5- retters middag og god vin. Jaggu ble det litt diskotek og dansing også. Faktisk så var det som om denne kvelden ble et friminutt fra depresjonen. Jeg var meg selv og det ga meg masse håp for tiden fremover.


Disse betyr ekstremt mye for meg og var den perfekte medisin <3


Tiden etter har vært både tung og fin. Jeg jobber videre med mine demoner og er nok ikke like sosial som tidligere. Men Anders og jeg står enda sterkere og nærmere sammen og jeg har jeg fantastiske venner som gir tid, støtte og forståelse.

Så til slutt,  det jeg vil oppnå med dette innlegget er:


Å skape åpenhet om psykiske smeller. Vise at man kommer seg gjennom både smeller og det å ikke fullføre løp. Faktisk så har motivasjoen min for neste maraton aldri vært større. Forklare hvorfor det har vært litt stillere rundt meg denne høsten.


Nå løper jeg som aldri før og legger et solid grunnlag for et sterk 2020! 
En typisk løpeuke kommer snart på bloggen. Håper du følger med videre. 

<3 - Fra Thea

Publicerat: 2019-11-19 22:58 Kommentarer (0)



St.Olavsloppet 2019

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg.

Før den tid vil jeg imidlertid ta dere med på en herlig løpefest. Denne løpefesten var starten på sommerferien for min del, og for en fantastisk start det var! Jeg snakker om St. Olavsloppet.

St. Olavsloppet er en Svensk/ Norsk landeveisstafett over fire dager som arrangeres i uke 26. Vi følger den naturskjønne pilegrimsleden mellom Trondheim og Östersund og de to vertene bytter på hvert andre år på å arrangere start og mål. I år gikk loppet fra Trondheim til Östersund med følgende dagsetapper: Dag 1 fra Trondheim til Levanger, 14 etapper på 103,2 km. Dag 2 fra Levanger til Sandvika, 10 etapper, 65 km. Dag 3, fra Sandvika og over fjellet og på svensk side (alltid stas) 10 etapper, 61,9 km. Så den aller siste dagen fra fjellbyen Åre og inn til mål i Östersund. 17 etapper og 110,8 km.

Veien mot loppet

For min del startet loppet som en drøm etter jul i 2019. Jeg hadde deltatt på loppet flere år tidligere, da med jobb. Et jobbskifte etter jul førte til at deltakelse sommeren 2019 ikke var garantert for min del. Drømmen var der, så jeg sjekket interessen for lopp med med min mann og nabo venneparet vårt, Eskil og Ida. Alle tre var i fyr og flamme. Eskil fortalte også at hans far, Steinar hadde løpt loppet som yngre og trodde garantert han ville stille om vi gikk til lag.

La så ut et innlegg på Facebook-siden til løpeklubben for å teste stemningen der. Ga klar beskjed, stiller vi lag, er det alle fire dager som gjelder og dermed må løpere fikse seg fri fra jobb. Skal si klubben mobiliserte, og stemningen var positiv fra første sekund. Flere foreldre, venner og barn av medlemmer av løpeklubben ble hyret inn, fri fra jobb fikset, overnattingsteder booket. 32 ulike løpere i alderen 9 -66 ble med. Bilen ble profilert med Muruvikingen vår for anledningen og MURUVIKINGAN LØPKLUBB GJÖR LOPPET var en realitet!

Loppet starter.

Spent ble jeg kjørt ned til Trondheim og borggården ved Nidarosdomen. Jeg skulle få æren av å blant annet løpe første og aller siste etapper på dette loppet.  Åh som jeg gledet meg til å få sette ballet i gang.

Godt med støtte før det braker løs.

Stolt gikk jeg frem og hentet stafettbåndet som vi skulle bringe frem til Östersund. Varmet opp og stilte opp til start. «Det er 1 minutt igjen til start» sier den etter hvert velkjente og kjære stemmen til speakeren, Jens Aas og han setter på den sangen jeg forbinder med Berlin marathon. Gåsehud! Ser ned mot der vi skal løpe, ser en god løpevenn stå der. Han har tatt på Muruvikangan t-skjorten sin (skal løpe for oss senere, selv om han bor på andre siden av byen) veiver med et Muruvikingan flagg og smiler varmt. Jeg fikk umiddelbart gåsehud og tårene presset på. 3 - 2 -1- PANG, loppet er i gang og jeg løper av sted.

Kjenner på en utrolig takknemlighet for alle som ville bli med på dette eventyret og nyter hver meter av mine 4000 meter fra Trondheim til Lade. Der venter en av klubbens nyeste løpere Robert Sollihaug. Med myndig holdning og sterk stemme signaliserer han «Æ e hær» Lettet gir jeg båndet fra meg og roper « god tur, NYT»  Klubben vår har løpeglede som fokus og hovedmålet er at alle skal komme til veksling og ville bli med neste år.

Hoppende glad for å være i gang, båndet er avlevert og lykken er stor.

Resten av dagen går med på å skynde seg inn og ut av bildene. Vi var flere følgebiler med løpere som hadde løpt, eller skulle løpe. Alle ville vi heie på de andre underveis, gjerne rekke å se de starte og komme til veksling. Dagene går kjapt og det er tonnevis med løpeglede, mestring, samhold og heiing.

I ettertid er det enkelte episoder jeg husker med ekstra stor glede. Eksempel dag 1: Vi løper inn laget i Levanger og Anders og jeg blir invitert inn i bussen til Nea radio. De har fått nys om løpeklubben fra den lille bygda via vår kjære Muriviking og gode venninne Ingrid, og vil gjerne høre mer. Skikkelig stas!

 Dag 2. Jeg skal veksle med nabogutten Brage på 9 år, han har aldri vært med på loppet før, men både mamma, pappa og farfar er med ( Ida, Eskil og Stienar) Jeg vet han gleder seg stort, men han er også veldig spent. Pappa Eskil hadde en tung etappe opp Østnesbakkene og skulle veksle med sønnen, han ble med som hale for Brage sånn at han skulle kjennes deg trygg på debuten i loppet.  Brage blir forhåndmeldt og jeg venter spent. Så plutselig kommer han løpende inn, han er et stort smil og det er tydelig han at dette har gitt mersmak. Lillesøster Tora og øvrig famille heier han inn, han rekker båndet til meg. Jeg får en GOD klem og så er det min tur. Jeg spurtet på, denne etappen hadde jeg i fjor også. Jeg V I L ha pers. Ja, jeg vet jeg sa løpegleden er viktigst. For meg betyr det også å se forbedring. Jeg løper ikke for pers hver gang, men løp er løp 😉

Dag 3 Skullel min datter, Mali på 11 år løpe en etappe. Vi hadde puttet henne i en etappe mellom Ida og meg, sånn at hun har to kjente i begge ender. Ida veksler med klem og smil og Mali legger ut på sprang. Mammaen holder på å sprekke av spenning og stolthet i andre enden og føler iverig med på EQ-Timing. Jeg skal videre veksle med min mann, Anders. Tonje er der for å plukke med seg Mali og passe de to yngste barna våre, samt kjøre bilen. Mali hadde hvisket meg et lite tidsmål på morgningen. Plutselig blir hun forhåndsanmeldt, og jeg skjønner at jenta har knust målet sitt! Jeg gjør med klar, Tonje og småtingene heier som bare det, Mali fosser inn til veksling. Hun ståler og kaster seg inn i armene mine. Med verdens beste start ligger det an til en fantastisk etappe for min del.  Halvveis i etappen er Tonje og ungene der, de heier og hoier, helt fantastisk! Jeg kommer inn til veksling, ser Anders lyse mot meg, vi veksler med et smellkyss og jeg går stolt til ungene og Tonje. Så er det bare å haste videre, det er flere løpere som skal følges opp og vi skal løpe inn til Åre!

Mali kaster seg inn til tidenes beste klem.

Når jeg veksler med anders tar vi oss alltid tid til kyss, klapp og klem.

Marianne skulle løpe inn båndet til Åre. Marianne var relativt ny i klubben, hun ble med i vinter på en av de kveldene der snøen lavet ned. Vi skulle ha 10* 2 minutter i bratt motbakke og plogen brøytet 4 ganger mens vi løp. Marianne fortalte da at hun så gjerne ville løpe, hun hadde sittet på gjerdet i 10 år og hadde SÅ lyst, NÅ var det hennes tur. Til tross for den heftige starten ble hun med videre. Og endelig skulle hun debutere i løp. Vi tilskuere rigget oss til å løpe henne inn. Med banner, flagg og ropert fikk vi fulgt henne inn til mål og det var en ære å få løpe inn den blide damen som kom spurtene opp mot mål. Mestring og løpeglede!

Flotte Marianne stormer i mål!

Dag 4 bugner av høydepunkter: Mine kjære svigerforeldre Anne og Tore har reist opp fra Hønefoss, ens ærend å løpe en etappe hver. Svigerfar starter loppets siste dag og løper inn til vekling med min mann i Undensaaker. Her kommer min sønn på 5 år og sier han må vise meg noe. Stolt tar han meg i hånden og fører meg bort til påmelding til Mini Olav. Gutten vil løpe. Det er start om 10 minutter og vi forstår at dette rekker vi. Ludvik og Iben blir påmeldt, de får t-skjorter, medalje og jucie og herlige løpsopplevelser der de løp, vi voksne heiet.

Iben i farta!

Tre generasjoner løpere.

Mens barna løper, blir Tonje kjørt til sin etappe. Hun skal løpe 11 kilometer. Dagen før hadde hun en heftig motbakke etappe, så hun var litt spent på hvordan beina ville være. Det gikk så det suste og 11 minutter før estimert tid kommer hun inn for vesling. Hjertet mitt gråter av stolthet når min kjære lille sønn løper bort til vår gode venninne og vil dele løpehistorer med henne. Stolt viser han frem medaljen sin. Jeg er minst like stolt som han over å ha så fine mennesker i livet mitt.

Tonje og Ludvik <3


Svigermor løper etter hvert sin etappe, hun gruet seg veldig, men det gikk så fint. At hun er noen og 60 år skulle ingen tro. Snakk om flott forbilde!  Loppet fosser videre og vi blir rammet av noen uhell i trafikken, det er mange som følger sine løpere og det blir laaaange kør. Tre etapper på rad var vi usikkere på om vi faktisk hadde løpere på plass, men det løste seg heldigvis i siste sekund hver gang.

Plutselig var det min tur. Jeg ble satt av på nest siste etappe og alle andre reiste inn til Östersund. Det var så rart å plutselig, etter fire dager med masse kjente rundt meg, stå helt alene å vente på min tur.

Jeg kjente meg tom og sliten. Jeg tenkte nå har jeg brukt opp kreftene mine på å løpe hver dag, på å heie på alle løpere, haste inn og ut av bilen og ikke minst på grunn av adrenalintoppene tidligere, det skummelt når vi fryktet vi ikke hadde løpere å plass. Måtte jeg steppe inn?. Så ser jeg Madeleine Totland (fra Östersund, med søster i Muruvik) komme løpende mot meg.

MIN tur, loppet snart over. Wow, jeg fylles med adrenalin og flyr av sted. Passerer veksling til etappe 50, kun 5 kilometer og en etappe igjen til mål. Ikke delmål som de andre dagene, men MÅL som i loppet 2019 er ferdig….Tankene svirrer, løper på, blir sliten igjen. Ser på Garmin klokken min og ligger an til ny pers på 5 kilometeren. Løper på, tenker Tonjes ord i hodet «Hoften frem, jobbe på, dette klarer du, løpe med hjertet» Garmin piper New PR 5km! Hurra, ser på andre siden av sjøen og ser der er målbuen. Det er 2 kilometer igjen, akkurat nå føles 2 kilometer som 20 mil. Jeg bestemmer meg for å ta en hvilekilometer, må ha noe å gå på bakken og til mål. Løper videre og over bruen fra Frösö og til Östersund, litt til, runder opp til sentrum og hører Tonje og co vræle THEEEEAAA! Jeg blir nesten blåst av banen. Ser ungene mine, svigers, Anders, noen av mine beste venner, sambygdinger, søsken av sambygninger som har vært med å løpe og ande fra vår utvidede løpefamile. Tårene presser på, jeg løper opp bakken med millioner av følelser, men mest av alt takknemlighet og gleder. Fra Trondheim til Östersund. VI KLARTE DET!!!!

JAAAAAAAAAAAA!!!!!

Vel over mål venter Nea radio for oppfølging av intervjuet fra dag 1. Jeg husker ikke hva jeg sa til de, men håper jeg formidlet dette: Det har vært fire fantastiske løpedager, nye vennskap er knyttet, både i klubben og med andre klubber (Namdal Løpeklubb og Byåsen vetera damer, en ekstra Hei til dere <3) Jeg elsker «runners community» og laget mitt, er vanvittig stolt av hver eneste en, både de som har vært med å løpe, men også de som heiet både i løypa og hjemmefra. Det har vært fire dager med bare smil og god stemning og det er ikke tvil om at muruvikingan løpeklubb er tilbake under loppet 2020.

Vi gleder oss!

 

 Takk for i år Muruvkingen og Muruvikingan Løpeklubb <3

 

Publicerat: 2019-09-03 20:17 Kommentarer (0)



Holmenkollstafetten med Team Mizuno Norge!


Reklame:

 

Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden og løpe for Mizuno’s ambassadører.

 

 

Jeg var temmelig spendt på hva som ventet meg, blant ambassadørene til Mizuno er det nemlig idrettsprofiler i Norgestoppen og verdenstoppen…! Og så meg da...! En helt vanlig mosjonist med et bankende hjerte for løpeglede og det å få trening inn i hverdagskabalen.

Tryggheten var at jeg hadde mine kjære «Mizuno-brødre» Lars Zachariassen og Ole Kristian Bakkene med meg. Disse to herlige menneskene ble jeg kjent med når jeg, Bakkene (og Svein Kjetil Riska som dessverre ikke kunne bli med til Oslo) ble plukket ut til å bli med inn i Mizuno Norge Teamet til Lars i fjor. Dette er noe jeg er utroig takkemmelig og stolt over. Få lov til å være  med denne fine gjengen og være ei "Mizunojente"

 Jeg til Oslo kvelden før. Ville lande på hotellet og slappe av litt før selve dagen. Det var en veldig spent Muruviking som reiste ned til Tigerstaden fredag kveld. Holdt på å glemme løpeskoene mine hjemme, oppdaget det akkurat i det jeg skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, men med en kjapp ektemann og en reddende engel i sikkerhetskontrollen på Værnes løste det seg akkurat! Kan jo ikke komme på samling med Mizuno Norge i pumps :)

 

bilder fra instastoryen min :)

Noen dager før hadde vi fått beskjed om at vi dessverre måtte trekke laget vårt, men det kunne bli mulighet til å bli med på laget til de ansatte hos Mizuno. For å være sikker på å få løpe startet jeg lørdagen med en god mølleøkt på hotellet før frokost. Vi skulle møtes på Bislet til lunsj og jeg var litt engstelig for å dra alene, dårlig retningssans som jeg har. «Storebror» Bakkene kom til unnsetning, møtte meg på trikkeholdeplassen og så dro vi sammen til treffet. Det var en skikkelig god trygghet og veldig koselig.

 Seee så fine Mizuno-brødre jeg har.

 

Vel fremme på Bislet ble jeg litt sjenert igjen.

Det var litt merkelig å plutselig være i samme rom som stjerner man har sett på tv og sett opp til i åresvis. Når selveste Marit Bjørgen sa jeg var sprek som nettopp hadde løpt maraton, greide jeg bare å si "ÆææææØØØØØHHH" Hahahaha, en smule starstruck der. Marit tok det veldig fint og jeg klarte å få til en liten samtale når jeg bare fikk smummet meg litt:)

Endelig fikk vi også møte de som jobber hos Mizuno, jeg har mailet med disse i litt over ett år, så det var ekstra stas å få bli kjent. Jentene på kundesentret fikk høre at jeg var der alene og bodde på samme hotell og de tok meg virkelig inn i gjengen «Du er ikke alene, Thea. Nå er du med oss! Velkommen til før-fest på rommet vårt før banketten. Så drar vi dit sammen». Ååå, gjett om ei som ble glad? Jeg er  greit utadvendt til vanlig, men i møte med mange ukjente på ukjent sted så blir jeg faktisk veldig sjenert.

Både ansatte og ambassadører fikk muligheten til å bli kjent hverandre og det var virkelig stas. Jeg forstår nå at både de som er plukket ut for sine idrettsprestasjoner og de mer vanlige som, meg, (Eller som Lars sier det så fint «noen er plukket ut for sin x-faktor» Hohoho, jeg liker den … 😊) faktisk har noe verdifullt å komme med. Vi brenner for det samme, vi har dog ulike målsettinger, men vi kan sammen spre det glade treningsbudskap og sammen når vi ut til flere.

 

 Team Mizuno Norge <3

Etter hvert ble det tid for løp. Vi hadde godt med tid, men hva gir du meg. Plutselig innser vi at både 3. 4. og 5. etappen er sent ute til våre etapper. Hohoho, gikk hurtig fra hvilepuls til makspuls, vi løp til T-banen, jeg klarte å bli stengt ute og så dermed 3. og 5. etappen dra uten meg. Pulsen min når nye høyder, jeg aner nemlig ikke hvor jeg skal og får et øyeblikk med panikk! Kjære «bror «Lars, ringer, avtale nytt møte sted og alt er fint igjen. Vi møtes igjen noen banestopp etter, løper til min etappe. Han løper videre til sin. Vi roper «ses snart og lykke til»

PHU, tid for å slappe av litt. Er det egentlig litt varmt? Burde jeg ta av jakken? Fikser startnummeret på t-skjorten og ser plutselig Lars komme i noe som ser ut for å være i supermann fart! Wooohooo! Jeg får stafettpinnen og legger selv på sprang. YES, disse 1900 meteren er ren bonus, jeg trodde jo jeg ikke skulle løpe, og her er jeg, i Oslos gater med på stafetten, Lykke! Når mitt forrige løp for 13 dager tidligere var 42195m, var det skikkelig rart å skulle løpe 1900m nå. Mye vondere til pusten (og jeg angret litt på mølleøkten noen timer før), jeg var spent på om jeg kom til å se hun jeg skulle veksle med, ser plutselig vekslingsfeltet og der, godt synlig STÅR lagvenninna mi. Jeg gliser og får ropt «Goood tuuur» avleverer stafettpinnen. Vips, HK-stafetten er over for min del.

 Lars og jeg drar ned til Bislet, står der inne i ca. en time og heier frem de som løper laget sitt i mål. Det jeg virkelig elsker med HK-stafetten er at den passer for alle. Etappene er korte: 15 etapper fordelt på ca. 18 500m, så absolutt alle kan komme seg gjennom og føle på mestring og løpeglede.  Det var en sann fryd å se og heie på alle forskjellige løpere som løp i mål på Bislett.

For min del håper jeg virkelig Holmenkollstaffeten blir en ny tradisjon, for denne stemningen og dagen vil jeg gjerne ha i reprise!

 

Håper vi ses På HKS i 2020!

Fine, fine jentene på Mizunos kundesenter. Jeg vet jeg er innhabil, men jeg synes de er Norges beste :)

Løpes!

 

<3- Thea

Publicerat: 2019-05-19 16:34 Kommentarer (0)



London Marathon 2019

London Marathon- ENDELIG!

28.04.2019 endelig var dagen her. Dagen min kjære lillebror fyller 35 år. Min eldste sønn flyttet til Orlando for ett år og dagen for London marathon! En løpedrøm for meg siden jeg passerte målstreken i Berlin Marathon i 2016.

Møtte min kjære venninne, Åshild, og andre nye løpevenner til frokost kl 0600. Stemningen var spent og samtalen gikk mye på vær, (meldt regn og vind) bekleding og nerver. Jeg fikk ned litt havregrøt med frukt til frokost, eplejuice og min obligatoriske kaffe. Smurte med niste fordi starten ikke skulle gå før 10.20
Bussen hentet oss 07.15 og skulle kjøre oss til start.


Bussturen ble munter. Åshild og jeg ønskert begge positivt fokus så faktorer vi ikke kunne gjøre noe med orket vi ikke å forholde oss til. Vel fremme ved start steg humøret enda noen hakk. Det var satt opp telt vi kunne varme oss i og det var mye moro å se på.


Etterhvert kom også Hege, Jeanette og Mazal. Vi brettet oss ut og lekte piknik. Det ble så hyggelig så plutselig hadde jeg spist opp både to skiver og snickersen min. Skravla gikk og lattersalvene ljomet i teltet. Vi glemte det som ventet. Plutselig måtte vi Ile for å rekke toalett før start. Det var laaaange køer, men med god logistikk så det gikk kjapt. Det var også relativt rent og tilstrekkelig med toalett papir. Luksus! Bagasjen ble levert og vi stilte opp i startblokkene våre.


Jeg, Hege Nordlie Åshild Jensen, Jeanette Richwood og Mazal Zarhin :)

Snaaaart i gang for Blå gruppe, pulje 3!

Jeg og Hege stilte opp sammen. Helt bakerst i blå pulje gr.3. Hutret og frøs, men humøret var i behold. Plutselig begynte vi og småløpe og starten kom til syne. Vi ønsket hverandre god tur, satte på pulsklokkene våre og så VAR LØPET I GANG!!!

De første kilometerne hadde jeg en smule overtenning. Det var som en herlig miks av 17. Mai, russetog og parade. Jeg løp forbi et løpende telt, en sau, noen epler, en båt, en robåt, masse superhelter, noen nesehorn, så flere Minnie mus og masse annet. London Marathon har virkelig plass til alle mulige skapninger i løypa.

Jeg tenkte på det ei venninne hadde sagt « I dag løper du på rød løper Thea, en 42195 meter lang rød løper» Jeg smilte. Ei annen venninne sendte melding med «Dette er drømmen din, nyt» Jeg løp smilende videre og sendte varme tanker til alle jeg visste som «backet» meg i dette drømmeløpet mitt og jakten på sub 3.45. Publikum var fantastisk og det var virkelig vanskelig å holde tilbake. Mange søte små som ville ha high five og jeg var ikke vanskelig å be:)



Jeg er veldig fan av delmål og har stort sett alltid delmål, til og med med på treningbruker jeg delmål. Strategien som funker for meg på maraton er å dele opp i 5’ere! Jeg skal løpe 8 «5 kilometer’e» og en parade 2’er. På store løp vet jeg også at de hjemme følger med og heier, det hjeper masse.  For hver sensor jeg kommer til (ofte er dette nettopp på 5 km merkene) smiler jeg litt ekstra, hopper over og tenker på de hjemme.  I tillegg fokuserer jeg på kilometer for kilometer. Sånn blir ikke maratondistansen så lang for meg 🙂

Jeg hadde en plan om å holde igjen til halvmaraton. Det gikk ikke! Publikum ga så mye energi, de skriker og formelig drar deg fremover, gliset mitt gikk nesten rundt. Jeg prøvde å lese litt plakater som publikum hadde med, og HER var det mye moro (i alle fall moro i øyeblikket)

Eksempler:

«If Trump can run America, you can run this!»

«Britney survived 2007. You will make it today» Illustrert med en «skinnet» stakkar Britney som angriper en fotograf!


«Never trust a fart after mile 15!»


Dette lille skipet har jeg til tross for at jeg filmet det  til instastoryen min ikke sett. Hahaha, fotografen derimot... ;)

Rett før halvveis løp vi over Tower Bridge! Utrolig stemninsgfylt!Her fikk jeg gåsehud fra topp til tå!



Så rundt km 25 ble det brått tungt og lårene tunge.

Shitt, mye tidligere enn forventet! Det var på tide å jobbe  med muskelen mellom ørene. La meg litt inn i feltet og overså publikum og søte små ei stund. Snakket med meg selv inn i hodet «En kilometer av gangen, Thea, hold trykket oppe» «27 kilometer... 3000m til neste milepæl, 30 km. Jobbe på, hold trykket til 28 kilometer» Tok gladelig i mot «gels» og vann. Løp under dusjene som var satt opp. Hodet kokte. «Jobbe, jobbe» Passerer 30 kilometer. Tenker det er jo samme distanse som «kose-runden" til Ingrid og meg hjemme.
La meg ut på siden igjen, smilte til publikum som heier tilbake. Gir «high five» igjen til søte små og ser jeg har kontroll. Persen er min, jeg trenger ikke presse mer en nødvendig, bare hold koken og NYT (og hold den lurende krampen i begge legger UNNA) 

38 km! 38... Bare fire små igjen. Snart er London-eventyret over, det er jo nesten litt trist. «Men jobbe på» 40 km og min siste 5km. Alle 8 er passert. Kun parade to’eren igjen. Jeg spurter på.... 40,5 neeei dette blir for raskt, krampen lurer. Hold litt... 41 km, «Æææææ! Spuuuurt» Plutselig ser jeg 800m skiltet ... 600 meter igjen... Det siste strekket løper vi forbi Buckingham Palace, svinger til høyre og får det majestetiske bygget i ryggen og ikke minst, målbuene åpenbarer seg foran meg. På sidene henger store engelske flagg, det hele er så vakkert. Dette øyeblikket har jeg sett for meg på løpeturer hjemme med snøføyk og motvind. Treninger der jeg egenlig har ville vært hjemmme, men dratt ut og løpt likevel. NÅ er jeg her! Jeg blir overveldet, noen høye hikst som treffer meg helt i magen. Tårene spruter.


400 meter: «ta deg sammen, smiiiiil»


Glisende med henda i været, dog veldig smale smale øyne passerer jeg mål.


Får medaljen rundt halsen og et hjertelig «well done» og en klem fra funksjonæren. Går videre, smiler til fotograf, får finisher posen med mye godt i og pakker meg stolt inn i rød folie. Fy søren! Jeg klarte det.

Lykkelig med min nye maratontid: 3.41.16! London Marathon SUB 3.45 Jeg NAILET deg <3


Lykkelig tusler jeg ut fra området og inn mot tuben. Engelskmennene er så høflige og det er gratulasjoner fra alle kanter. Plutselig kommer solen frem. Jeg blir igjen overveldet og takknemlig. Tårene siler ned til haken og jeg kjenner det er EN jeg MÅ snakke med. Anders. Gråtende ringer jeg til min kjære mann. Setter meg ned og hviler på en husvegg mens han lar meg snakke til gråten er gåttover i smil igjen. Maraton kan være følsomt altså. Dette løpet er over. Litt junk, skumbad og en liten flaske bobler nå, så er det klart for feiring og utveksling av løpsrapporter med resten. Ah, jeg elsker det.

Så får vi se hvor neste maraton blir, meeen det er klart. 3.41.16 er en veldig fin tid for meg, men den kan ikke få stå lenge. Først skal den nytes. Så stater jakten på sub 3.39.59!

Håper vi løpes:)

<3- Thea

Publicerat: 2019-05-01 11:57 Kommentarer (0)



Oppkjøring London Marathon 2019

Oppkjøringen mot London Marathon gikk knirkefritt ganske lenge. Økte ukes totalen jevnt og trutt, ingen skader som i fjor. Det meste var bare fryd! 

Via «Runners community» har jeg vært så heldig å blitt kjent med nydelige, løpeglade mennesker og langturene har virkelig vært en fest! Vi har løpt, skravlet, ledd, sett nye plasser, spist seigmenn og løst verdensproblemer :)

    
Været har vært som det pleier i Trøndelag på seinvinteren: Snø! Ca fire ganger har jeg trodd at nå er vinteren over. På planens lengste langtur sto 36 km på blokka. Fordelt sånn:
10 km rolig,
10 km i maratonfart,
10 km rolig
6 i maratonfart.

Våknet opp søndagsmorgen til masse tung og våt snø! Ville nesten grine! Jeg hadde sett for meg bar og deilig asfalt som det var når jeg la meg kvelden før. Løsningen ble mølle! Det lengste jeg hadde løpt på mølle før var 18 km. Jeg bestemte meg for at dette måtte gå- Det meste sitter vel i hodet? Dessuten jeg ville heller løpe med singlett, enn ull denne dagen. Laget meg en strategi. Podcast på de rolige partiene, musikk på maratonfart-dragene. Massedrikke og noen seigenn ved siden av meg. Det gikk over all forventning. Fyyy søren for en mestringsfølelse! Det var lettere en antatt og jeg gjør det gjerne igjen. Etter en kjapp dusj var det rett i håndballhallen får å heie på håndballjenta mi. Gjett om vaffel, kaffe og Pepsi Max (på boks) smakte godt?

Ellers har trønderværet vært glatt, sørpete, bart, vindete, sol og løpende har vi ønsket våren hjertelig velkommen!

   
Noen mørke «løpeskyer» har det dog vært. I midten av mars begynte jeg å kjenne meg sliten. La meg tidligere, men var likevell veldig trøtt. 6 løpeøkter i uken midt oppe i jobb-bytte ble kanskje litt mye for denne 4 barnsmammaen. Det ble fort til en «skulk i uken» Jeg trives godt i min nye jobb og har herlige nye kollegaer, men det er rart og uvant å «ikke kunne noe» og måtte lære seg rutiner og nye arbeidsmåter og systemer. Mistenker mye av energien min gikk med her.

Påsken kom og nå skulle det tapte tas igjen! Deriblant et kvartmaraton løp. Skulle bare komme meg hjem fra jobb fredag kveld og ta imot påskebesøk fra Østlandet. Sånn ble det ikke, jeg klarte virkelig ikke å mobilisere og det ble ca. null løping og bare kos med familien (og «svigers» som var påskebesøket) og mye snop, god mat og vin. Føles nesten som jeg ubevisst ødelegger for meg selv. Om jeg ikke gjør øktene, er det ikke så rart om jeg ikke lykkes på mitt maraton. En dårlig unnskyldning rett og slett. Eller en annen mulighet: Jeg trengte litt fri. Siste rest av påsken løsnet det i alle fall og etter ca. 5 uker med en skulk her og der har jeg endelig fullført ei treningsuke etter planen igjen. For sent til pers? Kanskje, men også kanskje ikke:) Svaret får jeg vite om 7 små dager! London Marathon, jeg er klar, jeg gleder meg og jeg går for pers!


💗-Thea

Publicerat: 2019-04-21 21:07 Kommentarer (0)



Min historie som løper

I mitt aller første blogginnlegg på Runner's World tenker jeg at en presentasjon er på sin plass: Historien om hvordan jeg, jenta som hatet å løpe, ble helfrelst mosjonsløper, med særlig dilla på maraton!

Jeg er Thea, født i Harstad i mars 1979 og har nettopp fylt 40 år.
Vi ble ikke i nord så lenge før ferden gikk hjem til Trøndelag.
Jeg bor nå i en lita bygd som heter Muruvik i Malvik kommune, utenfor Trondheim. Jeg er gift med Anders Foss Bækkevold og vi har fire barn. Jeg jobber som advokatsekretær i Trondheim.


En vakker, tidlig sommerkveld i 2010 fikk plutselig denne damen fri fra jobb som hovmester og ville utnytte den solfylte sommerkvelden med ei god venninne, med vin på Solsiden i Trondheim. Venninna mi inviterte med kollegaen sin, Anders. Selv om det er tidenes klisje var det kjærlighet ved første blikk og siden denne kvelden har det vært han og meg.

Jeg ble med Anders hjem til Hønefoss allerede i august i anledning Ringeriksmaraton. En fin måte å møte hans famille på, før jeg eventuelt skulle involvere mine to unger med «Bækkevoldene». Hvert år under Ringeriksmaraton, og under navnet Svigersvina, deltar begge familiene Wærstad, min svigermor Annes søsken med barn og barnebarn og Bækkevold, min svigerfar Tores søsken med barn og barnebarn. De som ikke løper, er med å heier. Det som møtte meg denne første gangen var ca. 60-70 Svigersvin, alle kledd rosa! Jeg elsker rosa! Det var som å komme hjem. Jeg løp ikke, og hadde ikke planer om det heller, hahaha!

Samme høst dro Anders og jeg tilbake til Hønefoss for å tilbringe helgen alene sammen Anne og Tore. Svigerfar skulle denne helgen løpe halvmaraton som oppkjøring til et maraton og vi ble med i følgebil. Jeg husker jeg sa til han «Tore, dette er galskap» og la til at jeg hadde kjedet med i hjel i eget selskap om jeg skulle løpt samme distanse, ja, om jeg ikke hadde død av dårlig løpekondis først da. Jeg gikk med på at jeg kunne bli med på en 5 kilometer ved neste Ringeriksmaraton i stedefor, mest for å bevise at jeg faktisk var litt sporty. Ok, så hatet jeg jogging, men jeg kunne ta denne for laget.

Vinteren kom og gikk, rundt påsketider startet Anders og jeg opptreningen til hver vår 5 kilometer. Anders tok føringen, han hadde vært med flere ganger tidligere. Når det nærmet seg slutten på turen sa han at vi skulle løpe til krysset der fremme. Når vi endelig kom frem til krysset, ØKTE han farten og ropte «Nei, vi løper lenger, til bommen ved huset der» Jeg bråstoppet og som en 3 åring i sin verste trass, nektet jeg å bli med videre. «Du SA vi skulle stoppe her!»

Jeg ga meg derimot ikke. Hver lørdag morgen, løpe jeg samme runde og danset Zumba ellers flere ganger i uken. I juni ble jeg med på mitt første løp: Jentebølgen i Trondheim. Det ble derimot ikke Ringeriksmaraton på meg den høsten. Svangerskapskvalme satte en stopper for planene og jeg ble tilskuer et år til. Iben blir født i november, vi triller mye og lange turer med vogna og etterhver t blir det også noen løpeturer. Ny opptrening til min berømmelige etappe i Ringeriksmaraton er i gang. I mai ringer svigerfar og spør om jeg kan ta dobbel distanse og løpe 10 kilometer! Svaret er «NEI!» Tore forteller om fire kusiner som drømte om å løpe på et firerlag, hun ene kunne ikke og jeg var siste løsning. Vi gikk inn på et kompromiss: Jeg hjelper kusinene, men da måtte vi også løpe «10 for Grete» under Oslo Maraton samme høst. Jeg syntes fremdeles at alt over 5 kilometer var galskap, men av en eller annen grunn hadde jeg alltid hatt lyst til å løpe i Oslo under maratonhelgen, men ikke turt.

Sommerens trening endret seg og min faste lørdagsrunde ble sakte, men sikkert forlenget. Løpet i Hønefoss gikk veldig bra og jeg var stolt som en hane der jeg løp min mil, pluss 5oo meter i rosa Svigersvinskjorte, som et offisielt medlem av familelaget. Dette var de som hadde tatt så varmt imot meg og mine to barn. Nå gledet meg virkelig til å stå på startstreken sammen med svigerfar i Oslo. Jeg og Tore løp sammen til Skøyen, der mistet vi hverandre, jeg nøyt virkelig løpet og opp Karl Johan hører jeg min svigermor rope «Heia Thea», det hjalp masse og jeg fikk ekstra krefter til en lang sluttspurt. Tore kom seirende ut av dette løpet, men løpegleden den vant jeg. Vel, i mål sto det en ting i hodet mitt: HALVMARATON neste år! Maraton derimot, DET skulle jeg aldri løpe!


Hentet fra instagram, litt stolt over å løpe halvmaraton.

Vinteren kom og gikk, september 2013 ble Ludvik født, så det ble ingen halvmaraton på meg i 2013, men jeg rakk å få med meg 5 kilometer under Ringeriksmaraton med Ludvik i magen. 13 dager etter ble han født. Jeg fikk dermed en ny vinter, vår og sommer med løping og minnene om de fantastiske 10 kilometerene jeg hadde hatt høsten 2012.

Våren 2014 søkte treningssentret mitt ei utrent jente de kunne følge frem mot Jentebølgen-løpet. Jeg var ikke utrent, men søkte med begrunnelsen «Jeg liker meg innenfor komfortsonen min» Original plan om utrent jente ble droppet og de valgte meg. Kriteriet for å få være med var en PT-time i uken samt egentreninger. Jeg fortalte PT jeg fikk; Tor Inge Indset, om min drøm om halvmaraton og vi ble enige om å fortsette samarbeidet den sommeren. Han ga meg min første løpeplan og her ble mange milepæler nådd. Jeg husker så godt en langintervall økt der hvert drag ble løpt litt under terskel og med følelsen av kontroll, og for første gang følelsen av å fly, at jeg kunne løpe for alltid. Planen han la opp for meg passet perfekt.

Målet med den første løpeturen med Anders hadde blitt doblet mange ganger før høsten 2014. Endelig kom dagen for mitt første halvmaraton. Oslo badet i deilig høstsol og jeg hadde et mål om under to timer. Underveis klarte jeg ikke å holde smilet tilbake, jeg gliste meg gjennom de 21 195 meterne og suste inn til 1.46.11. Jeg kunne simpelthen ikke tro det. Dette måtte jeg gjøre igjen og igjen og igjen!

Vel hjemme gikk jeg inn i et slags vakuum, var ikke helt meg selv, litt tom på en måte. Lørdagen etter Oslo halv lå jeg på sofaen og «zappet» på TV’en, plutselig svipper jeg innom Eurosport: Berlin Maraton skal til å starte, jeg ser de slipper masse ballonger og løpet starter. Jeg hyler på Anders «DER, DER SKAL JEG LØPE NESTE ÅR»! Anders sier bare «ooook» og tror meg nok ikke helt. Men jeg, jeg hadde bestemt meg. Jeg sendte i skjul mail til Springtime og dermed var reisen i gang.

Jeg tok i bruk Instagram som treningsdagbok og fant glede og inspirasjon i andre løpere. Jeg fant frem til «runnersworld.no» og slukte bloggene der inne rått. Derfor er det med stor glede og skrekkblandet fryd jeg nå, veldig stolt skriver, mitt første innlegg for samme sted. Jeg må rett og slett klype meg i armen: «er det sant?».

Reisen mot Berlin ble ikke bare lett. Jeg prøvde meg på et program jeg fant på nett som var for hardt for meg. Jeg hadde på forhånd ingen respekt for maratondistansen. Det var jo bare å løpe to halve etter hverandre og det var jo bare moro. Jeg gikk lei og ville gi opp. Anders tvang meg igjennom, vi måtte reise, vi hadde tross alt betalt for dette. Målet mitt om sub 4, ble bare å komme meg igjennom. Greide jeg det, skulle jeg aldri løpe maraton igjen, men holde meg til halvmaraton. Min kjære ble med som moralsk støtte.

Magien startet morgenen før maratonen med det årlige og åh, så magiske frokostløpet. Herlig stemning, gatene stengt for dette løpet, det var inspirasjon hvor enn jeg snudde meg. Jeg møtte noen damer jeg kjente fra Instagram og mitt første skikkelige møte med «runners community» var et faktum. Underveis i frokostløpet begynner noen løpere og klappe i hendene, det sprer seg som ill i tørt gress og om litt høres bare trampende løpesteg i takt med hundrevis av løpere og tilskuere som klapper. Vi løper inn på den Olympiske stadion, en runde på det blå tartandekket, før vi ender opp utenfor med gratis berlinerboller, frukt, juice og kaffe. Løpegleden kommer tilbake for fullt.

På kvelden drar vi på pastaparty, der møter vi igjen damene fra Instagram og Namdal Løpeklubb. Jeg forteller de hvor redd jeg er for morgendagen og Line Borkmo ser på meg, smiler og sier «men hvorfor er du så redd, Thea? Du, vet det gjør ikke vondt i 42 kilometer vettu» Jeg kjente det løsne litt, kanskje kunne jeg komme meg igjennom?

Selve løpsdagen holdt jeg litt igjen hele tiden, den kjente tilværelsen av være innenfor komfortsonen hang i, jeg var livredd den berømmelige «veggen», gikk på alle drikkestasjoner, nøyt folkelivet og ga hundrevis av High five til alle søte ungene i løpa. Ved kilometermarkering 37 står en mann med et digert skilt «YOU ARE A MARATHONER».
Tårene siler, jeg klarer dette. Lille meg, som trassig stoppet på 5 kilometer, JEG ER EN MARATHONER! Jeg ser rundt meg, får smil tilbake fra både medløpere og publikummere. Jeg løper under Brandenburger Tor, men er så ufokusert at jeg ikke får det med meg. Løper inn til den irriterende tiden 4.01.07! Når jeg møter Anders med medaljen rundt halsen, som jeg riktignok er mega stolt over, vet vi det begge to: Jeg må tilbake :)

Året etter er jeg på plass og kommer under den magiske 4 grensen. En ny drøm kommer frem, London 2018 og sub 3.45! Sånn ble det dessverre ikke, men jeg fikk plutselig en bonus maraton i Amsterdam, den ble tatt litt på impulsiven og det var egentlig Oslo halv som var hovedmålet mitt denne høsten. Klokket inn ny pers der og i Amsterdam måneden etter ble det ny «maratonpers». Ikke sub 3.45 da, men 3.45.34! Målet om London henger der fremdeles. Jeg reiser ned om 6 små uker. Jobben gjøres nå og jeg håper du vil følge meg på veien. Husk det, jeg H A T E T løping, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Jeg har til og med startet min egen løpeklubb (sammen med min mann) Så hver mandag møter vi medløpere og får ukentlig ta del i det samholdet vi har blitt så glade i: «Runners Community!»

V løpes!
<3 Thea

Publicerat: 2019-03-26 09:08 Kommentarer (0)



MerThea Foss Bækkevold

Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb.

I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på "Six Star Finisher"-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno.

Instagram: Theabjoll

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser