Team RW Råskinnet - Jeg var en av tre! - Runner's World
Annonse

Team RW Råskinnet

Jeg var en av tre!

Jeg ble tatt ut til å være med på Team Runner´s World i Råskinnet!

Blir sjeldent satt ut, men når jeg åpnet mailen den 14. februar med denne beskjeden kan jeg love at jeg måtte lese budskapet både to og tre ganger. Leste det igjen og igjen, før jeg bare begynte å le og rødme av glede! Fantastisk, hvilket eventyr og mulighet som lå foran meg!


Dette var dagen før jeg fylte 35 år, hvilken bursdagsgave!
Jeg har egentlig ingen lang bakgrunn som løper, men begynte å løpe aktivt i februar 2017.
Jeg og mannen min har tre nydelige små barn som vi fikk relativt tett: De er 2, 4 og 7 år, laaang mammapermisjon.


Med Villa, Volvo, Vovve (som vi sier på svensk) og tre barn og hva alt dette fører med seg, følte jeg at jeg var i ferd med å forvandles til en levende kjøkkenmaskin som gikk på autopilot døgnet rundt.
Jeg var virkelig i ferd med å miste meg selv.
Måtte komme meg ut av huset litt og være bittelitt alene, lade batteriene, tenke egne tanker i fred og ro, og bevege meg fritt. Bevise for meg selv at jeg kunne mer enn å lage havregrøt.


Så, jeg begynte å løpe. Alene.
Jeg er en veldig energisk, sta og målbevisst person som liker å pushe meg selv hardt, og før jeg visste ordet av hadde jeg meldt meg på Sentrumsløpet i april!
Lagde også en løpekonto på Instagram nå, for å pushe meg selv litt ekstra ekstra.


Og selvfølgelig måtte jeg ha et mål for dette løpet.
Milen under 55 min? 50 min? Hørtes ut som total galskap første gangen jeg sa det høyt da jeg på det tidspunktet (februar) lå på 60 min. Men jeg fortsatte å si det til meg selv og til slutt trodde jeg virkelig at det var mulig.
Jeg løp så ofte jeg kunne, oftest når når barna sov. Hadde god progresjon.
Når jeg konkurransedagen krysset mållinjen på 49:42 min var jeg nære å besvime og kaste opp, men herregud, jeg klarte det!!!
Den mestringsfølelsen og stoltheten jeg hadde overfor meg selv akkurat da glemmer jeg aldri.


Da var jeg stuck.
Fra den dagen begynte jeg å se meg selv som «løper».
Jeg hadde funnet min ting, noe jeg følte jeg behersket. Fikk ut masse energi samtidig som jeg var fulladet når jeg kom hjem til familien igjen.
Jeg fortsatte å melde meg på konkurranser. Satte opp nye mål.
Prøvde meg frem med forskjellige opplegg for at jeg skulle nå det aktuelle målet for neste konkurranse.


Jeg meldte meg på min første halvmaraton i Oslo i september.
Men som den alt-eller-ingenting-jenta jeg er, meldte jeg meg også på «10 for Grete» samme dagen, tenkte det var like greit når jeg likevel var i gang og hadde barnefri!
Mål? 1:55? 1:50? Tok plutselig 21 km på 1:51 tim på en trening så satte 1:45 som mål. Hørtes nok en gang ut som galskap men hadde et bra treningsopplegg og kom i mål på 1:42:37! Lykke!


En time senere begynte «10 for Grete» og jeg følte meg som Superwoman frem til km nr 8 (eller km nr 29 den dagen) da jeg plutselig fikk en enorm smerte i ankelen. Jeg gav ikke opp og kavet meg i mål på 50:02. Igjen utrolig mestringsfølelse og lykkerus!
Dessverre viste denne smerten seg å være et tretthetsbrudd i ankelen.
Hadde kjørt meg selv litt for hardt. Skjønner jo det nå... Men utrolig glad for at dette bruddet kom når det kom og ikke før.
Ble totalt satt ut spill flere uker og hva det gjorde med meg var skremmende. Måtte virkelig kjempe for å ikke gå helt i kjelleren.
Men familien hadde det jo fint og leggen ble til slutt bedre og jeg kunne så smått begynne å løpe igjen.


Men nå var det skikkelig tungt.
Føltes ut som jeg mistet alt jeg bygget opp.
Hadde tidligere på året meldt meg på Jessheim Vintermaraton men oppkjøringen til dette løp ble jo av naturlige grunner minimal. Jeg begynte å stille meg spørsmålet om jeg i det hele tatt skulle stille til start. Men det gjorde jeg og jeg gjennomførte løpet uten å brekke leggen, kaste opp eller bryte løpet, kom i mål på tiden 1:52, noe jeg var meget stolt over omstendighetene tatt i betraktning.
Jeg har lært meg en hel del om meg selv siden jeg begynte å løpe. For eksepel så kan jeg virkelig mer enn å koke havregrøt!


Nå lytter jeg mer til kroppen uten at det for den del påvirker min prestasjon.
En hviledag i ny og ne er bare sunt og gjør at kroppen rekker å komme seg og prestere bedre på neste treningsøkt.
Min Garmin Forerunner 235 veileder meg hva gjelder intensitetssoner, og jeg trener ikke lenger kun i sone 5 slik jeg gjorde før tretthetsbruddet.
Dette året skal jeg utfordre meg selv skikkelig og jeg skal ikke ta meg selv så høytidelig. Ikke ha som mål å perse på hvert løp, men teste ut forskjellige distanser og sjekke hva det er jeg liker best og vill satse mer på.


Jeg er ganske seig og veldig glad i å løpe langt, så i juni stiller jeg til start i mitt først ultramaraton, Romerriksåsen på langs! Har ikke løp min første maraton enda, det blir antageligvis i Oslo i september. Litt feil rekkefølge, men det går sikkert fint! Skikkelig utfordring å finne tiden til å trene langdistanse bare, har jo alltid så fryktelig dårlig tid!
Men nå har oppladningen til Råskinnet startet!


Jeg løper som vanlig 4-5 ganger per uke og kjører styrketrening for løpere.
Jeg løper ute året rundt. Føler dette gir meg så mye, inkludert styrke i pannebrasken. I vær og vind, i snø og regn, på sene kvelder og tidlige morgner i lyset av kun min hodelykt. Jeg prøver å ikke la detaljer som tid på døgnet eller været påvirke meg.
Dette tror jeg hjelper i Råskinnet der det sies å være en del vann, eventuelt også kaldt vann..!


Jeg har ikke mulighet å dra på treningsstudio for å trene styrke, det har jeg ikke tid til! Jeg må kunne trene når det passer meg, uansett tidspunkt eller dag, jeg trener når det plutselig finnes tid eller når jeg lager tiden.
Jeg har en «lady cave» i garasjen (ut med bilen, den hører ikke hjemme der!) der jeg kjører styrke etter løpning, ca 2 ganger i uka. Det er ikke fancy og det er ikke komplisert styrke jeg kjører, men synes det er mer stas å trene i garasjen enn på kjøkkengulvet.
Løpningen tenker jeg slik at jeg kjører en langtur, en tempoøkt, en intervalløkt for å øke farten og en økt med kun bakkeintervaller for å trene leggene og pannebrasken. Den femte økta pleier jeg å kalle «valgfritt».


Tror fokus på intervaller og bakkeøkter er lurt da jeg ønsker å bli mer eksplosiv og trene opp hodet til å gi det lille ekstra når bena skriker stopp i oppoverbakkene!
Nå er det jo slik at vi fortsatt har snø og vinter og hvem vet hvordan det ser ut på konkurransedagen om 6 uker?!


Har ikke særlig trua på at bakken er bar og termometeret viser +10 grader... Derfor trener jeg i det været som er uten å klage, da er jeg i hvert fall forberedt uansett om det snør, regner eller blåser liten storm når startskuddet går!
Jeg gleder meg utrolig og skal gjøre mitt beste sammen med Annette og Torbjørn på Team Runner's World i Råskinnet 2018!


Dette blir mitt først terrengløp og første gangen jeg løper sammen med andre.
"Find your comfort zone. Then leave it." Oh yes!
Følg gjerne min oppkjøring på Instagram: sofiia_runner.


2018-03-13 11:09, visad 2987 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerTeam RW Råskinnet Team RW

Team Runner's World skal delta i Råskinnet 2018. Følg forberedelsene til Annette, Torbjørn og Sofiia.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest




I bloggen

Wenche WikstrømMer

Det har nå gått veldig lang tid siden forrige blogginnlegg og mye har skjedd siden det. En uke ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Høsten nærmer seg og Runner’s World Trysilrypa terrengløp er rett rundt hjørnet. Og for meg ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


|Sponset innlegg| Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser