Team RW Råskinnet - Runner's World
Annonse

Team RW Råskinnet

Siste innspurt til Råskinnet

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving hos meg.
Jeg er spendt, nervøs, forventningsfull, har litt prestasjonsangst, men det viktigest av alt: full av energi og positive tanker at dette klarer jeg!

Den siste tidens trening har jeg prøvd å legge mest mulig i terreng.
Nå når snøen (endelig) gått bort har det blitt betydelig lettere å løpe på de små nydelige stiene man så hvitt husker fra før snøen kom, og virkelig følt man fått noe ut av det. Fått inn teknikken, fått opp pulsen, fått utbytte av treningen.
Har bevist oppsøkt vanskelig, kupert terreng for å forberede meg mest mulig.
Jeg har, som jeg tidligere nevnt, ikke løpt terrengløp tidligere, jeg vet ikke hvordan løypeprofilen ser ut og har derfor egentlig ikke ei peiling på hva som venter meg dom 9 km det er snakk om.
Men jeg er veldig innstilt på at det vill bli slitsomt, leggene vill skrike STOPP og pulsen kommer skjute i været. Derfor går jeg all inn for å simulere løpet under treningen, tråkke i alt vann jeg ser, bli kall men fortsette løpe med et smil, kanskje anstrengt smil, men et smil er et smil.

Jeg har kjørt intervallene jeg blev rekommandert å gjennomføre, tatt noen i terreng, noen på asfalt. I forberedelse til Holmenkollstaffeten som gikk av stabelen forrige lørdag kom denne treningen godt i bruk.
Den erfarenhet jeg skaffet meg på stafetten tror jeg også er fin å ha godt i minnet til lørdagens løp. Helt forskjellige typer løp men det å vite at man faktisk overlever tross at man er supersliten, har dotter i øronen og synen er uklar, er tryggt å vite!
Er fornøyd med resultatene jeg ser komme av intervallene og fremfor alt har jeg innsett at jeg visst kan løpe fortere, det er bare en liten sperre i hodet som har kilt seg fast. Men den skal bort.

Resterende treningspass frem til løpet tenker jeg vill bli én hård intervalløkt til, ett litt lenger pass i terreng i god fart, og to rolige deilige pass i skogen. Dagen før løp pleier jeg bare å ta en kort tur og noen fartsstigninger for å forberede kroppen og berolige nervene.
Noen tanker om tidsbruk har jeg ikke gjort meg. Dette er en anelse befriende da risken for å skuffe seg selv minsker dramatisk.
Jeg har fokus på å gjennomføre, ta mig helt ut, oppdage en for meg ny type løping, huske å drikke min rødbetsjucie og ha det attans moro med masse andre råskinn!
Ikke ta ting så høytidelig. Blir nok uansett vanskelig å ta meg særlig høytidelig, sikkert klissbløt og gjørmete ved målgang!

Å ha fått muligheten av Runner´s World til å være med på dette spennende løp, at jeg turte melde meg på og i tillegg blev tatt ut, å ha fått skrive og fortelle om min trening her, er helt rått!
Jeg, jeg som aldri vinner noe som helst. Kanskje fordi jeg aldri tidligere spilt eller satset. Nå spilte jeg, vant startplass og skal satse alt jeg har på lørdag.
Premien har jeg egentlig allerede fått. Muligheten.

Publicerat: 2018-05-09 09:09 Kommentarer (0)



Siste uka før Råskinnet

Det er mandag morgen og sola både skinner og varmer her jeg sitter med utsikt over Eidanger-fjorden mens jeg gjør meg noen tanker om Råskinnet 2018 som plutselig bare er noen dager unna. Det er utrolig hva noen uker ekstra gjør både med tanke på været og treningen, og jeg kjenner her jeg sitter at jeg er takknemlig for at løpet ble utsatt med noen uker.

Utsettelsen av løpet har gjort at jeg i treningen de siste ukene har fått kommet meg mer ut i terrenget og endelig kunnet løpe på bare stier. Etter mange lange vintermåneder med løping på tredemølle og snødekte veier, var det både en utfordring og befrielse å endelig kunne snøre på seg terrengskoa og legge treningen til skogen rett på utsiden av huset. Med blåmerkede stier 500 meter fra husdøra har det blitt flere treningsøkter på ganske tekniske svingende stier med mye opp og ned. For en kropp som har vært vant til litt mer "rett-fram" løping de siste månedene, var det en liten a-ha opplevelse legge treningen til tekniske stier igjen, og jeg følte meg nok ikke så veldig rask etter første turen, men så skal det heldigvis ikke så mange turene til før man finner tilbake til flyten også i terrenget.

I treningen mot Råskinnet har jo vi i Team Runners World vært så heldige å få tilgang til en trener med mye kunnskap og erfaring, og det var derfor veldig artig å få testet formen litt hos Martin Lager på Magnat Center nå i slutten av april. Hos Martin ble det testing av laktat og maksimalt oksygenopptak, der jeg virkelig fikk pushet meg til det ytterste på den siste testen. Det er første gang jeg har testet meg selv slik, og det var veldig artig å få noen tall på formen, som jeg nå kan bruke til å legge opp treningen videre. Jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med fra tidligere, men må vel si meg fornøyd med en VO2max på 66,5.

Nå de siste dagene før Råskinnet skal jeg ta meg noen rolige turer i terrenget her hjemme, prøve å bygge litt overskudd etter at jeg løp halvmaraton i Skien nå på søndag sånn helt impulsivt. Så det blir en uke med fokus på at kroppen skal holdes i gang, kanskje en liten fartlek i skogen uten å pushe for mye, masse god mat og være flink til å komme meg i seng litt tidligere slik at jeg kan stille fullt restituert på startstreken til lørdag. Når det gjelder mine forventninger til selve løpet og min egen prestasjon, så har jeg jo tidligere sagt at jeg hadde et håp om å fullføre på rundt 40 minutter, noe jeg nå kjenner meg litt mer usikker på. Jeg tror formen skal være bra og jeg skal kunne pushe meg selv, men jeg må jo si at jeg ikke vet så mye om løypeprofilen, hvor tungt terrenget er og så videre. Derfor har mitt fokus skiftet fra tid til innsats. Jeg skal prøve å starte litt kontrollert de første kilometerene for så å kunne gi alt som måtte være igjen i tanken til slutt. Jeg gleder meg veldig til opplevelsen, gjørme og vann og ikke minst felleskapet med alle andre løpeglade gærninger jeg måtte treffe ute i skogen til lørdag. Takk igjen for sjansen til å bli med på Team Runners World, og gleder meg til å treffe dere andre som skal ut å løpe til lørdag! Vi er alle noen råskinn!

Publicerat: 2018-05-07 09:58 Kommentarer (0)



Snart årets høydepunkt

Så er det kun noen få uker kvar til årets høydepunkt: Råskinnet med Team Runner´s World!
Løpet blev utsatt 2 uker pga vanskelige forhold i løypa, og det føler jeg vel passer meg bra. To ekstra uker å trene på.
Jeg hadde gjort opp en plan på hvordan jeg skulle legge opp treningen og det har gått sånn passe på tryne.
Jeg løper jo så fort jeg får mulighet slik jeg alltid gjort. Både de lange og korte distansepassen går bra, uke- og månedsdistansene har legat høyt men intervallene og terrengløpingen har ikke gått enligt plan.
Skylla? Kun meg selv. Ikke snøen. Ikke mørkret.
Och i hvert fall ikke skorne fra Mizuno- knallsko! Morsomt å prøve et merke jeg ikke hatt førr.

På dom lange intervallene men føler jeg ikke at jeg får opp farten (1000 m/ 1600 m intervaller) hvordan det nå er mulig når det bare er å løpe på.
Kanskje jeg har for høyt ambisjonsnivå ang hva jeg synes farten burte ligge på?
Uansett så har da motivasjonen svekket meg og det blir at jeg "bare" løper.
Korte intervaller under 1000 m og stigningsløp går bedre.
De sene kveldene er vel ikke den optimale tiden å ta hårde intervaller på men som jeg pleier å si: if not now, when?

Jeg kjører motbakketrening desto mer.
Har sett meg ut noen favorittbakker (eller hatbakker er vel mer riktig) som jeg får kjørt meg ordentlig i.
Utover rene motbakkepass tar jeg noen drag i disse nesten hvert løpepass og det føler jeg gitt resultat.
Ellers er det opp og ned alle bakker jeg finner på distansepassen. Morsomt at virkelig føle fremgang her.

Jeg har søkt tips på god terrengløping hos min partner in crime, Torbjørn, og fått konkrete intervalltips fra supertrener Martin.
Inspirasjon og motivasjon fra begge to, takk!
Disse tips tar jeg til meg og jeg skal fortsette kjøre på med hård, fokusert trening frem til startskuddet går.
"3 intervallpass i uka holder" og at jeg "har godt av én fridag i uka" fra Martin.
Yes, kun 3 intervallpass og en HEL dag fri, fantastisk! Fint at noen holder styr på en!

Intervaller jeg kommer gjøre ser slik ut:
* 45/15 sek, 20-40 stk med 1.15 min seriepause etter hvert 10.drag. Rundt terskel.
* 1000 m intervaller; 6-8*1000 m med 2 min pause mellom hvert drag. Over terskel.
* 100-150 m intervall i slak motbakke.3*4 drag, 5 min seriepause. Fort!
De intervaller jeg tidligere gjort minner om disse men føler meg mer motivert nå når jeg fått bekreftet at dette virkelig er riktig vei å gå. Veldig greit og få konkrete tips og sikkre god variasjon på intervallene.
Jeg burte optimalt sett vært flinkere på intervaller og terrengløping men nå er det slik det er. Men jeg kan lære av fortiden og gjøre justeringer til fremtiden.

Så!
Hvis dere vill meg noe får det vakkert vente til etter Råskinnet.
Jeg er nemlig fryktelig opptatt akkurat nå!
Sentrumsløpet står for døra, efter det Holmenkollstaffeten som jeg skal stille opp i på to lag og siden *BOOM* -Råskinnet!
Fint å ha noe å drive med.

Power Woman-outfiten på, ut i skogen og løpe tøffe intervaller som aldri førr.
Motivasjonen er på topp og jeg begynner å få tilbake trua på meg selv.
Kommer ikke få pallplats (merkeligere ting ville i sånne fall aldri skjedd!) men jeg skal i hvert fall løpe som om jeg blev jaget, hoppe i alle vannpuser jeg finner og krabbe opp fra alle leirhull jeg detter ned i og takkle det hele som en skikkelig dame!

En litt smågæren dame kanskje... Akkurat slik jeg er! Gleder meg!
Instagram: Sofiia_runner

Publicerat: 2018-04-20 10:39 Kommentarer (0)



Nye utfordringer venter

Som menneske og løper søker jeg stadig nye utfordringer og opplevelser, gjerne av den typen som strekker strikken enda litt lengre enn før, som utfordrer meg til å komme så nært mitt potensiale som mulig. Det var med disse tankene i hodet at jeg for en stund tilbake satt og saumfarte nettet etter denne type utfordringer, noe nytt og spennende. Jeg er som regel innom Runner's World sin nettside et par ganger i uken for å se om det er «noe nytt», og fant da at det var mulig å søke om å bli med på Team Runner's World til Råskinnet – akkurat den type utfordring jeg lette etter. En travel hverdag med familie, jobb og trening gjorde at dette gikk i glemmeboka – og stor var da gleden da e-posten fra Eivind i Runner's World kom og gratulerte meg med å ha bli tatt ut på laget.

Min løpekarriere begynte så smått i 2013, jeg bodde på den tiden i Mexico og ble spurt av en kamerat om jeg ville bli med å spille fotball på laget deres i en lokal bedriftsliga. Jeg sa ja til å spille fotball og spilte fra start i første kamp, men etter 5 minutter var jeg helt ferdig og gikk med en sterk blodsmak i munnen – var formen virkelig så dårlig? Jeg bestemte meg for at dette måtte jeg gjøre noe med og begynte å løpe 2-3 ganger i uka, ikke mer enn 5 kilometer for det var mer enn nok for meg. Gradvis ble det mer og mer løping, og mindre og mindre fotball frem til jeg i november 2013 deltok i mitt første løp noensinne – Nuevo Leon 21k – halvmaraton i Monterrey, Mexico. Med altfor mye klær og dårlig disponering, kom jeg meg i mål på 1:52 og hadde hatt mitt livs opplevelse med masse mennesker som heiet oss frem i gatene – dette bare måtte jeg ha mer av.


De neste årene ble det gradvis mer og mer trening, og flere og flere løp som etter hvert også ble lengre og lengre. Jeg fant ut at min styrke lå i de lengre distansene, og det ble både maraton og ultraløp på meg, høydepunktet kom i oktober 2015 da jeg løp mitt første 80km løp – Cactus Rose 50 miler i Bandera, Texas – og jeg fullførte til 2. plass totalt. Resultatet ble en god bonus, men det beste med denne opplevelsen var at treningen hadde funket, og jeg kjente meg sterk og forberedt gjennom hele løpet.
Nå gleder jeg meg skikkelig til å være med på Team Runner's World i Råskinnet, det skal bli en skikkelig utfordring for meg som er glad i å løpe langt i litt roligere tempo, for nå skal det løpes så fort som mulig i tøft og røft terreng. Mine forventninger er at dette kommer til å gjøre vondt, fordi her ønsker jeg å utfordre meg selv på å holde tempoet oppe på en «kortere» distanse.


Jeg kommer nok til å holde på treningen som har fungert for meg de siste årene, det består i hovedsak av å løpe rolige turer fire dager i uka, en langtur og en hardøkt. Hardøkten er som regel en tempoøkt (terskel) eller langintervaller, variasjonen inn mot Råskinnet blir å kjøre disse øktene i kupert terreng eller som motbakkeintervaller. Ellers liker jeg meg godt ute i terrenget, så både rolige turer og langturen vil jeg også prøve å kjøre i kupert terreng så langt det er mulig. Ryktet går jo om at Råskinnet kan bli både kaldt, vått og gjørmete slik at jeg vil nok også prøve å forberede meg på slike opplevelser ved å gå gjennom det samme på trening.


Veldig moro var det jo også at Mizuno sponset oss på Team RW med en flott løpejakke og et par Mizuno Wave Daichi 3 terrengsko, som jeg har fått prøveløpt på et par turer så langt og de virker veldig bra, med et godt grep. Jeg kommer tilbake med en fyldigere rapport på skoene, følg meg gjerne på instagram for å se hvordan treningen mot Råskinnet går. @ultraloperen79

Publicerat: 2018-04-01 10:30 Kommentarer (0)



Jeg var en av tre!

Jeg ble tatt ut til å være med på Team Runner´s World i Råskinnet!

Blir sjeldent satt ut, men når jeg åpnet mailen den 14. februar med denne beskjeden kan jeg love at jeg måtte lese budskapet både to og tre ganger. Leste det igjen og igjen, før jeg bare begynte å le og rødme av glede! Fantastisk, hvilket eventyr og mulighet som lå foran meg!


Dette var dagen før jeg fylte 35 år, hvilken bursdagsgave!
Jeg har egentlig ingen lang bakgrunn som løper, men begynte å løpe aktivt i februar 2017.
Jeg og mannen min har tre nydelige små barn som vi fikk relativt tett: De er 2, 4 og 7 år, laaang mammapermisjon.


Med Villa, Volvo, Vovve (som vi sier på svensk) og tre barn og hva alt dette fører med seg, følte jeg at jeg var i ferd med å forvandles til en levende kjøkkenmaskin som gikk på autopilot døgnet rundt.
Jeg var virkelig i ferd med å miste meg selv.
Måtte komme meg ut av huset litt og være bittelitt alene, lade batteriene, tenke egne tanker i fred og ro, og bevege meg fritt. Bevise for meg selv at jeg kunne mer enn å lage havregrøt.


Så, jeg begynte å løpe. Alene.
Jeg er en veldig energisk, sta og målbevisst person som liker å pushe meg selv hardt, og før jeg visste ordet av hadde jeg meldt meg på Sentrumsløpet i april!
Lagde også en løpekonto på Instagram nå, for å pushe meg selv litt ekstra ekstra.


Og selvfølgelig måtte jeg ha et mål for dette løpet.
Milen under 55 min? 50 min? Hørtes ut som total galskap første gangen jeg sa det høyt da jeg på det tidspunktet (februar) lå på 60 min. Men jeg fortsatte å si det til meg selv og til slutt trodde jeg virkelig at det var mulig.
Jeg løp så ofte jeg kunne, oftest når når barna sov. Hadde god progresjon.
Når jeg konkurransedagen krysset mållinjen på 49:42 min var jeg nære å besvime og kaste opp, men herregud, jeg klarte det!!!
Den mestringsfølelsen og stoltheten jeg hadde overfor meg selv akkurat da glemmer jeg aldri.


Da var jeg stuck.
Fra den dagen begynte jeg å se meg selv som «løper».
Jeg hadde funnet min ting, noe jeg følte jeg behersket. Fikk ut masse energi samtidig som jeg var fulladet når jeg kom hjem til familien igjen.
Jeg fortsatte å melde meg på konkurranser. Satte opp nye mål.
Prøvde meg frem med forskjellige opplegg for at jeg skulle nå det aktuelle målet for neste konkurranse.


Jeg meldte meg på min første halvmaraton i Oslo i september.
Men som den alt-eller-ingenting-jenta jeg er, meldte jeg meg også på «10 for Grete» samme dagen, tenkte det var like greit når jeg likevel var i gang og hadde barnefri!
Mål? 1:55? 1:50? Tok plutselig 21 km på 1:51 tim på en trening så satte 1:45 som mål. Hørtes nok en gang ut som galskap men hadde et bra treningsopplegg og kom i mål på 1:42:37! Lykke!


En time senere begynte «10 for Grete» og jeg følte meg som Superwoman frem til km nr 8 (eller km nr 29 den dagen) da jeg plutselig fikk en enorm smerte i ankelen. Jeg gav ikke opp og kavet meg i mål på 50:02. Igjen utrolig mestringsfølelse og lykkerus!
Dessverre viste denne smerten seg å være et tretthetsbrudd i ankelen.
Hadde kjørt meg selv litt for hardt. Skjønner jo det nå... Men utrolig glad for at dette bruddet kom når det kom og ikke før.
Ble totalt satt ut spill flere uker og hva det gjorde med meg var skremmende. Måtte virkelig kjempe for å ikke gå helt i kjelleren.
Men familien hadde det jo fint og leggen ble til slutt bedre og jeg kunne så smått begynne å løpe igjen.


Men nå var det skikkelig tungt.
Føltes ut som jeg mistet alt jeg bygget opp.
Hadde tidligere på året meldt meg på Jessheim Vintermaraton men oppkjøringen til dette løp ble jo av naturlige grunner minimal. Jeg begynte å stille meg spørsmålet om jeg i det hele tatt skulle stille til start. Men det gjorde jeg og jeg gjennomførte løpet uten å brekke leggen, kaste opp eller bryte løpet, kom i mål på tiden 1:52, noe jeg var meget stolt over omstendighetene tatt i betraktning.
Jeg har lært meg en hel del om meg selv siden jeg begynte å løpe. For eksepel så kan jeg virkelig mer enn å koke havregrøt!


Nå lytter jeg mer til kroppen uten at det for den del påvirker min prestasjon.
En hviledag i ny og ne er bare sunt og gjør at kroppen rekker å komme seg og prestere bedre på neste treningsøkt.
Min Garmin Forerunner 235 veileder meg hva gjelder intensitetssoner, og jeg trener ikke lenger kun i sone 5 slik jeg gjorde før tretthetsbruddet.
Dette året skal jeg utfordre meg selv skikkelig og jeg skal ikke ta meg selv så høytidelig. Ikke ha som mål å perse på hvert løp, men teste ut forskjellige distanser og sjekke hva det er jeg liker best og vill satse mer på.


Jeg er ganske seig og veldig glad i å løpe langt, så i juni stiller jeg til start i mitt først ultramaraton, Romerriksåsen på langs! Har ikke løp min første maraton enda, det blir antageligvis i Oslo i september. Litt feil rekkefølge, men det går sikkert fint! Skikkelig utfordring å finne tiden til å trene langdistanse bare, har jo alltid så fryktelig dårlig tid!
Men nå har oppladningen til Råskinnet startet!


Jeg løper som vanlig 4-5 ganger per uke og kjører styrketrening for løpere.
Jeg løper ute året rundt. Føler dette gir meg så mye, inkludert styrke i pannebrasken. I vær og vind, i snø og regn, på sene kvelder og tidlige morgner i lyset av kun min hodelykt. Jeg prøver å ikke la detaljer som tid på døgnet eller været påvirke meg.
Dette tror jeg hjelper i Råskinnet der det sies å være en del vann, eventuelt også kaldt vann..!


Jeg har ikke mulighet å dra på treningsstudio for å trene styrke, det har jeg ikke tid til! Jeg må kunne trene når det passer meg, uansett tidspunkt eller dag, jeg trener når det plutselig finnes tid eller når jeg lager tiden.
Jeg har en «lady cave» i garasjen (ut med bilen, den hører ikke hjemme der!) der jeg kjører styrke etter løpning, ca 2 ganger i uka. Det er ikke fancy og det er ikke komplisert styrke jeg kjører, men synes det er mer stas å trene i garasjen enn på kjøkkengulvet.
Løpningen tenker jeg slik at jeg kjører en langtur, en tempoøkt, en intervalløkt for å øke farten og en økt med kun bakkeintervaller for å trene leggene og pannebrasken. Den femte økta pleier jeg å kalle «valgfritt».


Tror fokus på intervaller og bakkeøkter er lurt da jeg ønsker å bli mer eksplosiv og trene opp hodet til å gi det lille ekstra når bena skriker stopp i oppoverbakkene!
Nå er det jo slik at vi fortsatt har snø og vinter og hvem vet hvordan det ser ut på konkurransedagen om 6 uker?!


Har ikke særlig trua på at bakken er bar og termometeret viser +10 grader... Derfor trener jeg i det været som er uten å klage, da er jeg i hvert fall forberedt uansett om det snør, regner eller blåser liten storm når startskuddet går!
Jeg gleder meg utrolig og skal gjøre mitt beste sammen med Annette og Torbjørn på Team Runner's World i Råskinnet 2018!


Dette blir mitt først terrengløp og første gangen jeg løper sammen med andre.
"Find your comfort zone. Then leave it." Oh yes!
Følg gjerne min oppkjøring på Instagram: sofiia_runner.

Publicerat: 2018-03-13 11:09 Kommentarer (0)



Du er på team Råskinnet!

På Valentinskvelden lå jeg på sofaen med min kjære og skulle til å se film, da det plinger i tlf. Jeg åpner mailboksen og leser høyt, da jeg ikke skjønte hva i all verden dette var for en epost: «Gratulerer, du er tatt ut til å bli med på Team Runners World på Råskinnet!» «Neimen, så kuuult! Jeg meldte deg på jeg!»

Jeg stirrer uforstående på samboeren min, og leser videre. Vi skal være tre stk på teamet, og vi skal løpe terrengløpet Råskinnet den 28.april. Jeg gliser! For en overraskelse - beste Valentinsgaven ever! Dette blir GØY! Nå skal det løpes! Håper bare snøen forsvinner i tide til løpet..

Jeg oppdaget først gleden ved å løpe da jeg var 30. Før det var dørstokkmila tung å bekjempe og jeg trente bare i perioder ettersom motivasjonen kom og gikk. Så ble jeg syk. Har du hatt et sånt mareritt noen gang, hvor du prøver å løpe fra noen, men så klarer du ikke å løpe fortere uansett hvor hardt prøver? Sånn var det for meg i virkeligheten. Jeg kunne rett og slett ikke akselerere fra normal gange til løping, og ble svimmel bare av å reise meg fra sofaen. Legene tok masse prøver, ME ble nevnt. Jeg var redd og kroppen min var helt slapp. Så byttet jeg tilfeldigvis prevensjonsmiddel og knappe to uker etter kjente jeg energien sitre i kroppen min, og den virket plutselig som den skulle igjen! Jeg kunne hoppe opp og ned og flakse med armene uten å besvime, og jeg kunne løpe igjen fordi beina gjorde det de fikk beskjed om! (Tenk at det bare var p-pillene jeg ikke hadde tålt..)

Jeg begynte å løpe – bare fordi jeg var i stand til det! For første gang i mitt liv følte jeg ekte treningsglede, og jeg var så innmari takknemlig for å ha en kropp som fungerte! Etter hvert som jeg ble i bedre form løp jeg lenger og lenger. Stilte til start på Nordmarkstravern med skikkelig sommerfugler i magen. Jeg hadde jo aldri løpt så langt som 3 mil før og inntil bare noen måneder tidligere hadde jeg aldri trodd at jeg skulle løpe så langt i mitt liv heller!  Det viste seg å være en innmari fin opplevelse! Flott natur og mange blide mennesker. Hele løpet hadde en utrolig god positiv energi. Et par år etterpå løp jeg den igjen, frem og tilbake denne gang. Dobbeltraveren, mitt første ultraløp. Den dagen var hvert skritt etter 35 km ny pers i distanse. Det var gøy! Kom i mål på en ordentlig «Runners High» og kasta meg rundt halsen på han som stod ved mål og tok imot oss. Det hadde vært en helt strålende tur i Nordmarka! Sola skinte hele dagen og jeg ble helt rørt av hvor flinke de frivillige var til å heie på oss!

Siden jeg begynte å trene såpass sent i livet, mangler jeg dessverre en viktig ting i forhold til konkurranser – nemlig vinnerinstinkt! Evnen til å yte maksimalt. Jeg har aldri opplevd å avslutte en treningsøkt, eller et løp, med følelsen av at nå orker jeg ikke mer.  Jeg sparer alltid på kreftene, for å være helt sikker på at jeg holder inn til mål, og helst enda lenger… Etterpå er det alltid litt kjipt å tenke at «Jeg kunne jo løpt fortere, kunne gjort det bedre…» Det er det slutt på nå! Ved å bli en del av Team Runners World håper jeg å få det ekstra sparket i ræva jeg trenger for å presse meg selv til å yte maks. Jeg skal venne meg til å tåle høyere påkjenning og puls, ikke bare kose meg med rolig langkjøring slik jeg pleier.

Jeg legger opp til tre intervalltreninger i uken, og én langkjøringsøkt. Langkjøringsøktene vil foregå i terreng så snart snøen forsvinner. I mellomtiden kan det nok hende at en økt eller tre vil foregå på langrennsski. Intervalltreningene vil for det meste foregå på løpetimene på Elixia Jessheim. Det er her jeg skal øke min toleranse for høy puls og lære meg å ha det litt vondt. Jeg har oppdaget at det er mye lettere å presse seg med en instruktør tilstede som forteller deg hva du skal gjøre. «Kom igjen, våg å utfordre deg selv nå! Press deg selv! Hold ut, tredve sekunder igjen!» Det er funker så mye bedre for meg enn å løpe intervaller alene. Det er jo flere som sliter seg gjennom samme økta, og jeg opplever en felles vilje om å fullføre sammen. Da vil jo ikke jeg jukse og hoppe av båndet noen sekunder før, selv om jeg er sliten! Selv om det er helt individuelt hvilken form en er i og hvilken fart en løper i, skal jo alle i teorien bli like slitne i løpet av en slik time. Dette gir også venner i ulik form en fin mulighet til å trene sammen, og få like mye utbytte av det. Jeg digger det!

Jeg har aldri tatt noen tester som makspulstest o.l. for å trene mer bevisst og målrettet. Det har jeg bestemt meg for å gjøre nå. Det var skikkelig kult å møte trener Martin og kunne bli fulgt opp av ham frem mot løpet. Jeg har tenkt å forhøre meg med ham om soner en bør ligge i når en løper for å få best mulig utbytte av treningen o.l. Fikk Garminklokke med pulsbelte til jul, og vil bruke den som et hjelpemiddel. Å la en klokke styre farten og intensiteten blir også en ny opplevelse for meg. Jeg er ikke spesielt rask, jeg løper en mil på 50 minutter. Har aldri prøvd å se om jeg kan løpe raskere, det har liksom vært den farten som har vært passelig fort og som jeg blir passelig sliten av. Jeg vet at jeg ikke kommer til å sette ny pers på mila på Råskinnet, som er et tøft terrengløp hvor det ryktes at en del av løypa fører oss ut i vannet, men jeg skal i hvert fall perse i å bli sliten! Dette blir ihvertfall veldig spennende! Jeg gleder meg skikkelig!

Publicerat: 2018-03-05 08:22 Kommentarer (0)



MerTeam RW Råskinnet Team RW

Team Runner's World skal delta i Råskinnet 2018. Følg forberedelsene til Annette, Torbjørn og Sofiia.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest




I bloggen

Maria SørbøMer

Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


|Sponset innlegg| Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser