Siri Therese Flamme-Larsen - Når styggen på ryggen blir med på løpetur - Runner's World
Annonse

Siri Therese Flamme-Larsen

Når styggen på ryggen blir med på løpetur


Hender det at hodet motarbeider all din innsats? Jeg har perioder hvor hodet virkelig ikke spiller på lag. Lørdag var en sånn dag. I helgen kjørte jeg helt til Uddevalla for å løpe et seedingløp før Göteborgsvarvet. Jeg var gjennomsliten etter mye både styr og jobb de siste ukene. Men jeg hadde andre ærend der også, så dro hjemmefra kl 7, selv om senga fristet betydelig mer.

 

Det var mye vind og skikkelig surt, så jeg ble sittende i bilen etter å ha hentet ut nummerlappen min. Ukene som ledet opp mot løpet har vært i overkant kaotiske. Så imens jeg snakket i telefonen om løpet knakk jeg litt sammen. «Jeg vil bare dra hjem! Jeg vil ikke løpe..» Stemmen i andre enden var heldigvis støttende. «Kom igjen a, Siri. Du klarer dette! Bare tenk på hvordan du lander alt du bestemmer deg for. Du må være like sta når du løper også». Faen altså. Det er jo rett. Det siste året fullførte jeg min Master of Management, ved siden av full jobb og som alenemor. Det krevde også sine tårer, men jeg fikk det jo fader meg til. Og her sitter jeg å sutrer for en liten mil. «Send meg resultatet når du er ferdig da.»

Jadda. De 70 minuttene eller no som jeg kommer til å bruke, himlet jeg med øynene.

 

Men jeg kom meg da ut av bilen og småløp mot start. Nei! Høretelefonene lå igjen i bilen. Ok, da blir det litt mer oppvarming. Håper jeg rekker do! Sakte småløp jeg over isen tilbake til bilen, fikk rasket med meg en sliten løpers viktigste tilbehør før jeg fortsatte mot start. (Jeg rakk do!)

Det var vel rundt 250 svensker og 5 nordmenn som løp den dagen og jeg passet på å stille meg godt bak ekstremistene i shorts. Klokka var klar, jeg var klar. GÅ! Første kilometeren gikk passe bra. «Herlig Siri, du ligger an til å fullføre på 53 minutter. Stå på». Hodet spilte på lag, jeg var optimistisk. Helt til vi startet på den slakke oppoverbakken i sur motvind. «Du har lyst til å gå ja. Å du vurderte å melde deg på maraton. LOL». Hodet, styggen på ryggen eller hva det skal kalles var absolutt ikke min venn lenger. «Åh, der er bilen din. Tenk så digg å bare bryte her og kjøre rett hjem. Ingen trenger å finne ut av det».

Der og da var jeg glad jeg hadde lovet å sende resultatene mine etter løpeturen. Det var i allefall 1 som ville finne ut at jeg ikke hadde klart å fullføre en lusen 10 km. «Hvordan skal det gå med deg på halvmaraton når du er så sliten etter 5 km?» fortsatte hodet. «Se der a, hun ser jo helt utrent ut – og løper forbi deg». Herregud som jeg jobbet med meg selv. «Fullfør, fullfør, fullfør».

Et løp som er 4 runder er for så vidt forutsigbart. Siste runden gikk hakket bedre enn de forrige. «Det er bare rundt den svingen der, så kommer du inn på stadion. Heia heia!». Helt til jeg begynte å se stjerner. «Erre mulig? 10 km på 1 time og du dør av utmattelse? Moren din løper sikkert fortere!».

Men så kom jeg i mål. På 59,14. Under 1 time, for første gang. Jeg satt meg ned alene på bakken og knipset styggen på ryggen bort. Jeg klarte det! Shit, endelig. Målet var nådd, jeg kom med i en bedre startgruppe enn om jeg ikke hadde deltatt. Jeg holdt jevnt tempo hele veien og jeg trosset hodet som ikke var med i det hele tatt. Stolt og sliten kunne jeg sette meg i bilen på vei hjem (som by the way ikke er å anbefale etter et løp. Beina kunne hatt godt av å ikke henge rett ned i et par timer etter løpet). 

Jeg hadde vært i hard konkurranse mot meg selv. Og jeg vant!

Kategorier:
Løp 
2018-03-19 19:15, visad 2360 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerSiri Therese Flamme-Larsen

I 2017 ble jeg utfordret i at jeg aldri kom til å løpe halvmaraton. Stri som jeg er bestemte jeg meg for å motbevise det. Og på veien ble jeg løpefrelst. Det førte til en stravasiøs reise preget av høy konkurranse mot meg selv og reisen er på langt nær ferdig. Som alenemor med en krevende stilling som markedsansvarlig, må jeg ofte være kreativ for å få tid til å trene det som trengs, for å delta i løpene jeg melder meg på. Men med mottoet «Adventure is out there» er det bare å kaste seg på utfordringene som kommer! På Instagram heter jeg @FruFlamme. Følg meg også gjerne på Strava.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Jeg legger meg helt flat. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet her og i det hele tatt, "gjort ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Hei og god tirsdag! Det finnes løpere som løper fort og konkurrerer, men så finnes det også de ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser