Siri Therese Flamme-Larsen - Runner's World
Annonse

Siri Therese Flamme-Larsen

Familier som løper sammen, holder sammen

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle fortsatt er veldig aktive. Det er noe litt spesielt å kunne skravle om tider og vondter etter et løp med familien.


Mamma lurte et par uker før løpet på om hun skulle endre fra 10 for Grete til halvmaraton. Go for it! sa jeg. Jeg mener de fleste kan klare å fullføre et halvmaraton, fordi distansen gjør det mulig å gå endel også om formen tilsier det. Selv lå jeg på sofaen fredag kveld med engelsk «bli frisk» kur og var veldig usikker på hvordan det skulle gå. Men siden begge mine foreldre skulle løpe og sønnen min skulle løpe Barnas Maraton var jeg ganske bestemt på å stille til start, så fikk jeg heller se an pusten og formen. 


Bilde fra Sentrumsløpet, der også broren min var med. Han trakk det korteste strået på halvmaraton og måtte sitte barnevakt for sønnen min. Superonkel!

Shit, for en berg og dalbane det ble. Jeg merket ganske tidlig at brystet føltes bra og innstilte meg derfor på at jeg skulle klare å fullføre. Men etter 4 km fikk jeg vondt i venstre kne. I hver nedoverbakke gråt jeg litt, men beit tenna sammen. Rundt 8 km kom mamma å slo meg på ryggen. Hva? Var hun så nærme? Jeg var så stolt av henne! Men det ga meg også motivasjon til å ikke stoppe for å gå når det gjorde mest vondt. «Du er snart halvveis», «du hadde tatt noen turer til i slalombakken med vondt kne», «du kan jo ikke la den 30 år eldre moren din vinne over deg», «æsj, drit i det, løp i ditt eget tempo og fullfør» gikk gjennom hodet mitt. 

Det er spesielt to deler av løypa jeg elsker på Oslo halvmaraton. Opp mot Frognerparken og opp mot St. Hans haugen. Ikke fordi jeg er så fan av ekstra stigning i løypa, men fordi vi der løper mot de som har kommet litt lenger. Jeg ser etter kjente og glemmer litt selv at jeg er sliten. Og på vei opp St. Hanshaugen så jeg pappa! Yes! Beinet hans holder! Det var usikkert på forhånd om han klarte å fullføre pga strekk. Jeg ble så glad! Og jeg tror han var like glad for å møte mamma og meg.


Den siste toppen opp St. Hanshaugen gikk jeg i raskt tempo, men når jeg skulle løpe nedover igjen var kneet helt stivnet. Jeg tørket tårer og telte nedover på meterne på klokka. En venninne sendte melding før løpet "Tyn deg gjennom!". Det gikk som et mantra gjennom hodet mitt. 

Når vi kom til 19 km begynte jeg å henge lenger bak mamma, jeg vinket henne bort - løp! Hun vinket meg etter seg - kom igjen! Og man må jo høre på mammaen sin når hun blir streng, sant? Vi endte med å løpe hånd i hånd i mål. Fy fader så digg. Og så vondt. Jeg var så stolt av mamma og pappa. Og meg selv. Så fikk det heller bare være at jeg nå lever på voltaren og diclofenac og ikke klarer å gå i dag. 


Når jeg sjekket Polar appen etterpå så jeg at jeg ikke har løpt siden 2. juni! Det er jo galskap. Sommeren forsvant i kajakk, fjelltur, sykkel og Toughest. Men det beviser vel bare at alle kan fullføre et halvmaraton. Selv om det krever litt ekstra idioti å stille opp uten treningsgrunnlaget.

Men vi sees igjen neste år #jegstiller

Publicerat: 2018-09-16 16:33 Kommentarer (0)



5 tips for å komme igang med løpingen

Jeg fikk en melding fra en venninne jeg tidligere har trent mye med. Line ble inspirert av å lese om løpingen min og lurte på om jeg hadde noen tips for å komme igang. Jeg vet hun har psyken til å pushe seg selv ettersom vi tidligere spilte Roller Derby sammen. Skal du drive med kontaktsport må du være sterk både fysisk og psykisk. Jeg tror aldri jeg har trent så mye som det året jeg var på B-laget til Oslo roller derby. Men selv om man blir testet på utholdenhet for å være kvalifisert for kamper er treningen en ganske annen enn løping. Du får ikke nødvendigvis kilometrene gratis, selv om du er godt trent. Min venninne har nå kommet igang med løpingen, og jeg kjenner jeg blir så stolt av henne når jeg får melding om hvor langt hun har klart å løpe. I juni skal vi løpe Sommernattsløpet sammen og jeg håper jeg får overbevist henne om et lengre løp etter det.


Her er mine tips for å komme igang:


1. Les eller hør boka "Life's to short to go so f*cking slow"

Denne boka er så inspirerende. Susan røyker, drikker for mye, hater å trene og hater alle som trener. Hennes vennskap med Carlos endrer henne til en triatlet, men ikke uten motstand og kamp. Boka er en sann historie og gir en tro på at vi alle kan klare det “umulige”. Boka er både søt og hjerteskjærende og vil jeg påstå at du får problemer med å legge den fra deg.


2. Sett deg høye mål

Meld deg på et løp som er lenger enn du tror du klarer å løpe. Noe du blir skikkelig stolt av å gjennomføre. Om det er 10k eller 21k er opp til deg. Eller kanskje du blir så inspirert av boka at du kjører på med et triatlon?


3. Er du konsistent, er du halvveis

Annonser målet ditt høyt og offentlig til venner og kollegaer. Har du sagt det til andre, har du en indre forpliktelse til å stå for det du har sagt. Vi har det iboende i oss å se opp til mennesker som er konsistente i hva de sier og gjør. Inngår du en treningsavtale med en venn, skal det mer til å droppe treningen, enn om du bare tenker at du burde tatt en løpetur.


4. Invester i et par nye joggesko.

Stikk til Löplabbet eller andre som har peiling på løping. Har du for gamle sko, sko med feil dropp eller størrelse vil det ødelegge gleden og kroppen.


5. Logg det du gjør

Jeg bruker Polar flow og Strava. Fordelen med å supplere Polar sin app med Strava er at jeg der kan sammenligne egen innsats med tidligere turer på samme rute. Har jeg en tung dag, hender det at jeg går tilbake et år i loggen. Når jeg ser forskjellen i tid brukt hjelper det som regel på hva jeg tenker om dagens innsats, da jeg faktisk har blitt raskere, selv om det ikke alltid føles sånn.


6. Den perfekte spillelista

Det er ikke alle som liker å høre på musikk mens de løper, men for meg er det virkelig det som driver meg videre. Det hender jeg har lyst til å synge høyt og legger inn litt dansing som ingen ser. Musikken får meg til å smile når musklene dør av melkesyre. Jeg har to ulike spillelister jeg vanligvis bruker når jeg løper. Den ene har jeg laget av musikk som har 180 BPM (beats per minute). Den hjelper meg å holde stegfrekvensen oppe. Her må jeg advare om i overkant mye P4 hits. Men rytmen funker veldig godt. Spillelista kan du følge her: 180 BPM


Den andre lagde jeg til Oslo halvmaraton, med mye variert motiverende musikk. Hvem får ikke lyst til å gasse på litt ekstra til “Freestyler av Bomfunk MC”. “Dra til hælvete” av Beranek er unektelig en sang som var god å ha opp mot St. Hans haugen. Resten av lista finner du her: Marathon FTW

På toppen av Oslo med musikk på øret :)

Lykke til med løpingen og del gjerne dine egne tips!

Løpehilsen fra Siri @FruFlamme

Publicerat: 2018-04-02 14:46 Kommentarer (0)



Prioriter deg selv mer!

Noen ganger lurer jeg på om jeg er i ferd med å bli gal. Men jeg tror virkelig ikke jeg er den eneste som til tider blir småsprø av å tenke på trening. Jeg bruker mye tid på å planlegge når jeg kan trene den kommende uka. Jeg scroller i SATS appen nesten som i en nettbutikk, der jeg drømmer om alle de morsomme utfordringene jeg kunne ha vært med på. Sjekker kalenderen, legger til timer, fjerner timer. Hadde tiden bare strukket til.

Jeg jobber mye og er alenemor, så det er vel kanskje derfor jeg faktisk må planlegge en del for i det hele tatt å få trent. Men i større eller mindre grad sliter vel de fleste foreldre med tidsklemma og balansen mellom kid og egenprioritering. Jeg prøver å planlegge treningen min, så den i minst mulig grad påvirker sønnen min. Etter skolen er han gjerne sliten og da føler jeg at jeg ikke bare kan plassere han i barnepasseren på SATS. Så her er mine alternative tips for litt ekstra egentid:

Dokumentasjon av den kommende løpeturen til jobb. Har du ikke tatt bilde, har det ikke skjedd... eller hvordan var det nå?

  1. Bruk transportetappene. Løp til jobb. Løp til butikken. Løp til venner. Tenk så mange gratis kilometere du kan putte inn. Jeg har 6,5 km til jobb. Med offentlig transport og levering på skole på veien bruker jeg ca. 45 min. Hvis vi går til skolen og jeg løper videre til jobb tar turen ca. 60 minutter. Så jeg bruker jo da egentlig bare 15 minutter på å løpe 6,5 km! Win!
  2. Løp intervaller rundt fotballbanen mens barna spiller. Du slipper barnevakt og har full kontroll.
  3. Løp intervaller utenfor huset, så er du alltid i nærheten
  4. Få kidden til å sykle ved siden av mens du løper. Det kan fort bli ekstra trening om du må være dytte-hjelp i oppoverbakkene
  5. Kjøp utstyr du kan ha hjemme. Jeg har door gym for pull ups ol, balanseball, yogamatte og vekter hjemme. Drømmen er å få en egen monkey-bar på verandaen. 
  6. Tren allsidig. Sønnen min og jeg trener en del sammen uten at han tenker over det. Vi klatrer. Da er han gjerne i veggen noen runder først. Og så sitter han med iPaden, mens jeg får klatret med en venninne. Vi står masse på alpint sammen uten at noen av oss egentlig tenker på det som trening. Og vi har styrkeøkter på gulvet i stua sammen. Han synes det er kjempemorsomt.
  7. Langrenn er jo supert for løping. Og der har jeg laget en konstruksjon jeg må si meg ganske fornøyd med. Vi bruker begge klatreselene våre med tau mellom. Jeg får en tur i mitt tempo med ekstra vekt. Han synes det er gøy fordi det går fortere enn å gå selv.
  8. Betal de (bitre!) 100 kronene for barnepass på SATS. Jeg har ikke gjort det enda, men vurderer hele tiden.

Men altså, det å bruke transportetappene høres veldig fornuftig ut. Men hvordan løser man det i praksis? Min metode er å ta med en pose med klær og håndkle som ligger i et skap på jobb. Men jeg har alltid glemt noe, så jeg ender allikevel med tung sekk full av dunjakke, sko og pc. Jeg ønsker meg ny sekk som rommer litt mer i bursdagsgave, mens jeg gleder meg til sommeren når det ikke trengs boblejakke og svære sko.

Her hadde jeg gått opp og ned bakken, mens sønnen min hadde skitrening. 

Ps: Selv om treningsuka ser full ut på forhånd hender det jeg avlyser SATS timene, dropper den løpe-økta jeg hadde planlagt og snoozer litt ekstra på vekkerklokka fremfor å løpe til jobb. Dermed tenker jeg at jeg kanskje ikke har blitt helt gal allikevel. 

Har du kanskje noen tips til tidsklemme-foreldre?

Publicerat: 2018-02-10 23:57 Kommentarer (0)



Fra hat til Strava

Om jeg rundt påsketider i fjor hadde fortalt at jeg skulle blogge for Runners World tror jeg de rundt meg hadde trodd jeg var ironisk. Men det var rundt da alt snudde når det kommer til løping.


Jeg har alltid vært veldig glad i å være i aktivitet altså. Alpint, surfing, roller derby, klartring – bring it on! Bare ikke å løpe. Det har vært noe av det kjedeligste jeg visste om. Snork! Men så satt vi der på hytta da. Antakeligvis etter et par glass vin, å diskuterte løping. Jeg spurte om familien min trodde jeg kunne klare halvmaraton i Oslo i september. Svaret var i overkant mer unnvikende enn motiverende. Så jeg tok det som en utfordring. Et par uker etter fikk jeg med mamma og lillebror på en tur rundt Sognsvann. Herreminhatt så tungt! 3,5 km var da det lengste jeg hadde løpt på mange år. Neste tur økte jeg til to runder rundt. Godt beredt med vann på ryggen og ny genser. Etter å ha jogget en 12 km tur på pur stahet meldte jeg meg på iForm-løpet i mai. 15 km. Jeg hadde aldri løpt så langt i hele mitt liv.

Og der stod jeg plutselig på startstreken. Sammen med 60 andre, som antakeligvis var rimelig mye mer forberedt enn meg. Jeg hadde jo trodd det var noen flere som skulle løpe den distansen da. Blant 60 personer blir man fort veldig synlig. Jeg endte på plass 50 av de 58 som fullførte. Sisteplass i min aldersgruppe. MEN jeg fullførte! Hallo, jeg var såååå stolt av meg selv. Jeg hadde brutt en mental barriere. Og jeg begynte å virkelig få sansen for løping. Og ikke minst, jeg fikk troen på at jeg faktisk hadde det i meg å fullføre et halvmaraton.

Min første 15 km!

Sportsklokka kom på plass og Stravakontoen ble opprettet. Ligger ikke turen på Strava er det tross alt diskutabelt om du i det hele tatt har løpt. Hvis et tre faller i skogen liksom… Gjennom sommeren fikk jeg noen fine løpeturer der formen varierte mellom lett og elefant. Når høsten kom slo hverdagen skikkelig til. Og dagen før halvmaraton i Oslo regnet jeg tilbake at det var en hel måned siden siste løpetur. Shit man, det er et dårlig utgangspunkt for det som der og da føltes som verdens lengste distanse. Men det var som om kroppen var totalt uthvilt. Underveis smilte jeg, koste meg skikkelig. Mamma heiet på meg ved 13 km og jeg fikk høre at pappa ikke var så langt foran (min uberspreke pappa bestemte seg for å bli med kvelden før, da han overtok nummeret til kjæresten min som var skadet). Motivasjonsboost! Og jeg fullførte. 15 minutter før tiden jeg håpet på, 30 minutter før tiden jeg fryktet.

Pappa og meg etter fullført halvmaraton i Oslo. Personlig seier!

Denne vinteren har vært første gang jeg har løpt i snøen. Første gang jeg har trent annet enn ski ute i desember. Første gang jeg har løpt i utlandet. Første gang jeg har løpt over 10 km! Hele året har vært preget av «firsts». Og det er så givende å pushe det jeg tror jeg kan mestre.

I året som kommer skal jeg starte med Oslo Winterrun. Deretter går det slag i slag med Sentrumsløpet, Göteborgsvarvet, Sommernattsløpet, Toughest, Oslo halvmaraton, Nightrun – og om jeg er skikkelig gæærn – Amsterdam marathon.

Det hadde vært hyggelig om du vil følge reisen!

 

Publicerat: 2018-01-17 09:06 Kommentarer (0)



MerSiri Therese Flamme-Larsen

I 2017 ble jeg utfordret i at jeg aldri kom til å løpe halvmaraton. Stri som jeg er bestemte jeg meg for å motbevise det. Og på veien ble jeg løpefrelst. Det førte til en stravasiøs reise preget av høy konkurranse mot meg selv og reisen er på langt nær ferdig. Som alenemor med en krevende stilling som markedsansvarlig, må jeg ofte være kreativ for å få tid til å trene det som trengs, for å delta i løpene jeg melder meg på. Men med mottoet «Adventure is out there» er det bare å kaste seg på utfordringene som kommer! På Instagram heter jeg @FruFlamme. Følg meg også gjerne på Strava.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Godt nytt år alle sammen...altså seriøst. Alt for lenge mellom hver gang, men off season ble ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser