Siri Therese Flamme-Larsen - Runner's World
Annonse

Siri Therese Flamme-Larsen

Familier som løper sammen, holder sammen

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle fortsatt er veldig aktive. Det er noe litt spesielt å kunne skravle om tider og vondter etter et løp med familien.


Mamma lurte et par uker før løpet på om hun skulle endre fra 10 for Grete til halvmaraton. Go for it! sa jeg. Jeg mener de fleste kan klare å fullføre et halvmaraton, fordi distansen gjør det mulig å gå endel også om formen tilsier det. Selv lå jeg på sofaen fredag kveld med engelsk «bli frisk» kur og var veldig usikker på hvordan det skulle gå. Men siden begge mine foreldre skulle løpe og sønnen min skulle løpe Barnas Maraton var jeg ganske bestemt på å stille til start, så fikk jeg heller se an pusten og formen. 


Bilde fra Sentrumsløpet, der også broren min var med. Han trakk det korteste strået på halvmaraton og måtte sitte barnevakt for sønnen min. Superonkel!

Shit, for en berg og dalbane det ble. Jeg merket ganske tidlig at brystet føltes bra og innstilte meg derfor på at jeg skulle klare å fullføre. Men etter 4 km fikk jeg vondt i venstre kne. I hver nedoverbakke gråt jeg litt, men beit tenna sammen. Rundt 8 km kom mamma å slo meg på ryggen. Hva? Var hun så nærme? Jeg var så stolt av henne! Men det ga meg også motivasjon til å ikke stoppe for å gå når det gjorde mest vondt. «Du er snart halvveis», «du hadde tatt noen turer til i slalombakken med vondt kne», «du kan jo ikke la den 30 år eldre moren din vinne over deg», «æsj, drit i det, løp i ditt eget tempo og fullfør» gikk gjennom hodet mitt. 

Det er spesielt to deler av løypa jeg elsker på Oslo halvmaraton. Opp mot Frognerparken og opp mot St. Hans haugen. Ikke fordi jeg er så fan av ekstra stigning i løypa, men fordi vi der løper mot de som har kommet litt lenger. Jeg ser etter kjente og glemmer litt selv at jeg er sliten. Og på vei opp St. Hanshaugen så jeg pappa! Yes! Beinet hans holder! Det var usikkert på forhånd om han klarte å fullføre pga strekk. Jeg ble så glad! Og jeg tror han var like glad for å møte mamma og meg.


Den siste toppen opp St. Hanshaugen gikk jeg i raskt tempo, men når jeg skulle løpe nedover igjen var kneet helt stivnet. Jeg tørket tårer og telte nedover på meterne på klokka. En venninne sendte melding før løpet "Tyn deg gjennom!". Det gikk som et mantra gjennom hodet mitt. 

Når vi kom til 19 km begynte jeg å henge lenger bak mamma, jeg vinket henne bort - løp! Hun vinket meg etter seg - kom igjen! Og man må jo høre på mammaen sin når hun blir streng, sant? Vi endte med å løpe hånd i hånd i mål. Fy fader så digg. Og så vondt. Jeg var så stolt av mamma og pappa. Og meg selv. Så fikk det heller bare være at jeg nå lever på voltaren og diclofenac og ikke klarer å gå i dag. 


Når jeg sjekket Polar appen etterpå så jeg at jeg ikke har løpt siden 2. juni! Det er jo galskap. Sommeren forsvant i kajakk, fjelltur, sykkel og Toughest. Men det beviser vel bare at alle kan fullføre et halvmaraton. Selv om det krever litt ekstra idioti å stille opp uten treningsgrunnlaget.

Men vi sees igjen neste år #jegstiller

Publicerat: 2018-09-16 16:33 Kommentarer (0)



Vær redd, kvinne!

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ville være mye å lære av “Runners World Complete Book of Running”. Etter å ha hørt noen timer om tips og skader skvetter jeg litt til når det kommer et kapittel om “Womens running”. Jaja, hva kan Amby Burfoot tilføre meg av løpetips, som ikke gjelder for menn? Hvordan min fysikk er annerledes enn en mann, slik at jeg bør trene på en litt annen måte? Eller kanskje informasjon om hvordan kvinner kan gå ned i vekt ved å løpe. Vi vet jo alle at dette er det eneste kvinner egentlig er opptatt av…

Du kan si jeg var ganske negativt innstilt til kapittelet. Men det toppet faktisk alle forventninger om hvor idiotisk det er at en mann skal skrive tips om hva kvinnelige løpere trenger. Nå skal det sies at boken antakeligvis er skrevet utifra et amerikansk perspektiv, der ting er noe annerledes enn i Norge. Men come on….


Amby Burfoot kommenterer bakerst i hvert kapittel i boka. Så jeg har valgt å kommentere bak hvert punkt i kapittelet for kvinner som løper. (spørsmål og svar er noe kortet ned. Du kan gjerne lese hele kapittel 13 her)


Spørsmål:  Er det noe kvinner bør ha med seg når hun løper, som hun kan bruke om noen truer henne?

Ambys påstand: Kvinner bør løpe med selvforsvarsspray og alarm. Dette hjelpe de ut av vanskelige situasjoner, men også få de til å føle seg tøffere.

Siris svar: Hvis jeg alltid skulle ha løpt med spray og alarm ville jeg også alltid ha tenkt at jeg befant meg i en farlig situasjon ved å løpe. Jeg tror dette hadde fått meg til å virke mer redd enn tøff...


Spørsmål:  Burde løpere ha med penger og identifikasjon?

Ambys påstand: Kvinnelige løpere bør ha med seg litt penger, i tilfelle de vil løpe til en telefonboks å ringe etter hjelp.

Siris svar: Godt å være forberedt på det verste, si.


Spørsmål:  Bør løpere bruke hodetelefoner?

Ambys påstand: Kast de! Mange kvinner har kommet til meg å sagt at de føler seg så selvsikre når de hører på egen musikk. Vel, når du har de på kan det være at du ikke får de 3-4 meterne med forsprang som utgjør forskjellen på om du klarer deg eller ikke. Alt fordi du ikke kunne høre den farlige fyren komme.

Siris svar: Dette ansvarliggjør offeret. Jeg vet det har vært flere ute, også i Skandinavia å advart kvinner mot å løpe med hodetelefoner. I noen settinger kan jeg være enig i at det kan være greit å droppe de. Men å si at å bruke hodetelefoner er det samme som å takke seg selv om du blir overfalt, no way!


Spørsmål:  Når på dagen burde kvinner løpe?

Ambys påstand: Tidlig på morgenen. For da er de farlige mennene fortsatt i senga.

Siris svar: Nå var det jo faktisk kl 10.20 at en kvinne ble forsøkt dratt inn i en bil ved Sogsvann. Mulig noen overfallsmenn er A-mennesker?  Slike tilfeller er heldigvis ekstremt sjeldne i Norge og ikke noe jeg kan gå (eller løpe) rundt å være redd for hver gang jeg tar meg en tur.


Spørsmål:  Hva om en farlig mann prøver å tvinge deg med inn i bilen sin. Og han har en pistol? Hvordan skal du reagere?

Ambys påstand: Først av alt, du må aldri bli med inn i bilen. Gjør du det er det over. Ted Bundy plukket opp ofrene sine i en bil. Dahmer brukte en bil. Gacy brukte en bil. De brukte alle biler. Og alle kvinnene, hvis kropper ble funnet i skogsområder, de var ikke ute på tur i skogen. De ble tatt med i bil. Du må løpe unna. Jo mer tid overfallsmannen har med deg, dess mer kontroll har han.

Siris svar: Ok, her måtte jeg faktisk spole tilbake å le litt.


Spørsmål:  Men hva med pistolen? Vil du ikke risikere å bli skutt?
Ambys påstand: So what? Tro meg, hvis du blir med i bilen er du død. Hvis du løper har du en 50% sjanse for å bli truffet. Og hvis du blir truffet har du 50% sjanse for å bli alvorlig skadet og 50% sjanse for å bli drept. Vel, det er bare 12,5% sjanse for å bli drept. Ganske gode odds sammenlignet med å bli med i bilen.

Siris påstand: Makan til dramatisk påstand! Jeg tror jeg satt på t-banen å måpte når jeg hørte dette. Med et smil. Noen ting blir bare så far off at man ikke klarer å forholde seg seriøst til det.


Spørsmål: Hvordan vil du beskrive en kvinnelig løper som presenterer seg selv som et vanskelig mål?

Ambys påstand: Hun ser selvsikker ut. Hun løper med hodet opp og ser rett frem. Hun har ikke høretelefoner. Hun har med seg spray og alarm og legger merke til alt og alle.

Siri’s svar: Det høres skikkelig slitsomt ut å skulle være den perfekte kvinnelige løper, som alltid er forberedt og ikke ser ut som et lett mål. Mulig jeg må vurdere mer mølle fremover?


Ambys siste ord i dette kapittelet er en anbefaling om at kvinner bør løpe i grupper. Og for all del, ikke løp i skogen alene. Løp gjerne med en mann. Løp gjerne med han de dagene han skal løpe litt roligere, så du klarer å følge tempoet hans.


Kapittelet for kvinner har altså ikke et eneste tips som går på kvinners fysikk og løping. Hele kapittelet går på hvordan du kan unngå å bli kidnappet eller voldtatt på løpetur. Det er klart jeg tar noen forhåndsregler når jeg løper, som å ikke løpe i skogen alene på kvelden. Men det er mer fordi jeg er mørkeredd enn fordi jeg tror det står en bil å venter på å kidnappe meg. Med pistol… Etter dette kapittelet leverte jeg boka tilbake (fordelen med Audible, liker du ikke boka, kan du levere den tilbake). Jeg var både overrasket og provosert.


Så, hvilke forhåndsregler tar du for ikke å ende opp som offeret til Ted Bundy?


Publicerat: 2018-04-04 09:00 Kommentarer (0)



5 tips for å komme igang med løpingen

Jeg fikk en melding fra en venninne jeg tidligere har trent mye med. Line ble inspirert av å lese om løpingen min og lurte på om jeg hadde noen tips for å komme igang. Jeg vet hun har psyken til å pushe seg selv ettersom vi tidligere spilte Roller Derby sammen. Skal du drive med kontaktsport må du være sterk både fysisk og psykisk. Jeg tror aldri jeg har trent så mye som det året jeg var på B-laget til Oslo roller derby. Men selv om man blir testet på utholdenhet for å være kvalifisert for kamper er treningen en ganske annen enn løping. Du får ikke nødvendigvis kilometrene gratis, selv om du er godt trent. Min venninne har nå kommet igang med løpingen, og jeg kjenner jeg blir så stolt av henne når jeg får melding om hvor langt hun har klart å løpe. I juni skal vi løpe Sommernattsløpet sammen og jeg håper jeg får overbevist henne om et lengre løp etter det.


Her er mine tips for å komme igang:


1. Les eller hør boka "Life's to short to go so f*cking slow"

Denne boka er så inspirerende. Susan røyker, drikker for mye, hater å trene og hater alle som trener. Hennes vennskap med Carlos endrer henne til en triatlet, men ikke uten motstand og kamp. Boka er en sann historie og gir en tro på at vi alle kan klare det “umulige”. Boka er både søt og hjerteskjærende og vil jeg påstå at du får problemer med å legge den fra deg.


2. Sett deg høye mål

Meld deg på et løp som er lenger enn du tror du klarer å løpe. Noe du blir skikkelig stolt av å gjennomføre. Om det er 10k eller 21k er opp til deg. Eller kanskje du blir så inspirert av boka at du kjører på med et triatlon?


3. Er du konsistent, er du halvveis

Annonser målet ditt høyt og offentlig til venner og kollegaer. Har du sagt det til andre, har du en indre forpliktelse til å stå for det du har sagt. Vi har det iboende i oss å se opp til mennesker som er konsistente i hva de sier og gjør. Inngår du en treningsavtale med en venn, skal det mer til å droppe treningen, enn om du bare tenker at du burde tatt en løpetur.


4. Invester i et par nye joggesko.

Stikk til Löplabbet eller andre som har peiling på løping. Har du for gamle sko, sko med feil dropp eller størrelse vil det ødelegge gleden og kroppen.


5. Logg det du gjør

Jeg bruker Polar flow og Strava. Fordelen med å supplere Polar sin app med Strava er at jeg der kan sammenligne egen innsats med tidligere turer på samme rute. Har jeg en tung dag, hender det at jeg går tilbake et år i loggen. Når jeg ser forskjellen i tid brukt hjelper det som regel på hva jeg tenker om dagens innsats, da jeg faktisk har blitt raskere, selv om det ikke alltid føles sånn.


6. Den perfekte spillelista

Det er ikke alle som liker å høre på musikk mens de løper, men for meg er det virkelig det som driver meg videre. Det hender jeg har lyst til å synge høyt og legger inn litt dansing som ingen ser. Musikken får meg til å smile når musklene dør av melkesyre. Jeg har to ulike spillelister jeg vanligvis bruker når jeg løper. Den ene har jeg laget av musikk som har 180 BPM (beats per minute). Den hjelper meg å holde stegfrekvensen oppe. Her må jeg advare om i overkant mye P4 hits. Men rytmen funker veldig godt. Spillelista kan du følge her: 180 BPM


Den andre lagde jeg til Oslo halvmaraton, med mye variert motiverende musikk. Hvem får ikke lyst til å gasse på litt ekstra til “Freestyler av Bomfunk MC”. “Dra til hælvete” av Beranek er unektelig en sang som var god å ha opp mot St. Hans haugen. Resten av lista finner du her: Marathon FTW

På toppen av Oslo med musikk på øret :)

Lykke til med løpingen og del gjerne dine egne tips!

Løpehilsen fra Siri @FruFlamme

Publicerat: 2018-04-02 14:46 Kommentarer (0)



Når styggen på ryggen blir med på løpetur


Hender det at hodet motarbeider all din innsats? Jeg har perioder hvor hodet virkelig ikke spiller på lag. Lørdag var en sånn dag. I helgen kjørte jeg helt til Uddevalla for å løpe et seedingløp før Göteborgsvarvet. Jeg var gjennomsliten etter mye både styr og jobb de siste ukene. Men jeg hadde andre ærend der også, så dro hjemmefra kl 7, selv om senga fristet betydelig mer.

 

Det var mye vind og skikkelig surt, så jeg ble sittende i bilen etter å ha hentet ut nummerlappen min. Ukene som ledet opp mot løpet har vært i overkant kaotiske. Så imens jeg snakket i telefonen om løpet knakk jeg litt sammen. «Jeg vil bare dra hjem! Jeg vil ikke løpe..» Stemmen i andre enden var heldigvis støttende. «Kom igjen a, Siri. Du klarer dette! Bare tenk på hvordan du lander alt du bestemmer deg for. Du må være like sta når du løper også». Faen altså. Det er jo rett. Det siste året fullførte jeg min Master of Management, ved siden av full jobb og som alenemor. Det krevde også sine tårer, men jeg fikk det jo fader meg til. Og her sitter jeg å sutrer for en liten mil. «Send meg resultatet når du er ferdig da.»

Jadda. De 70 minuttene eller no som jeg kommer til å bruke, himlet jeg med øynene.

 

Men jeg kom meg da ut av bilen og småløp mot start. Nei! Høretelefonene lå igjen i bilen. Ok, da blir det litt mer oppvarming. Håper jeg rekker do! Sakte småløp jeg over isen tilbake til bilen, fikk rasket med meg en sliten løpers viktigste tilbehør før jeg fortsatte mot start. (Jeg rakk do!)

Det var vel rundt 250 svensker og 5 nordmenn som løp den dagen og jeg passet på å stille meg godt bak ekstremistene i shorts. Klokka var klar, jeg var klar. GÅ! Første kilometeren gikk passe bra. «Herlig Siri, du ligger an til å fullføre på 53 minutter. Stå på». Hodet spilte på lag, jeg var optimistisk. Helt til vi startet på den slakke oppoverbakken i sur motvind. «Du har lyst til å gå ja. Å du vurderte å melde deg på maraton. LOL». Hodet, styggen på ryggen eller hva det skal kalles var absolutt ikke min venn lenger. «Åh, der er bilen din. Tenk så digg å bare bryte her og kjøre rett hjem. Ingen trenger å finne ut av det».

Der og da var jeg glad jeg hadde lovet å sende resultatene mine etter løpeturen. Det var i allefall 1 som ville finne ut at jeg ikke hadde klart å fullføre en lusen 10 km. «Hvordan skal det gå med deg på halvmaraton når du er så sliten etter 5 km?» fortsatte hodet. «Se der a, hun ser jo helt utrent ut – og løper forbi deg». Herregud som jeg jobbet med meg selv. «Fullfør, fullfør, fullfør».

Et løp som er 4 runder er for så vidt forutsigbart. Siste runden gikk hakket bedre enn de forrige. «Det er bare rundt den svingen der, så kommer du inn på stadion. Heia heia!». Helt til jeg begynte å se stjerner. «Erre mulig? 10 km på 1 time og du dør av utmattelse? Moren din løper sikkert fortere!».

Men så kom jeg i mål. På 59,14. Under 1 time, for første gang. Jeg satt meg ned alene på bakken og knipset styggen på ryggen bort. Jeg klarte det! Shit, endelig. Målet var nådd, jeg kom med i en bedre startgruppe enn om jeg ikke hadde deltatt. Jeg holdt jevnt tempo hele veien og jeg trosset hodet som ikke var med i det hele tatt. Stolt og sliten kunne jeg sette meg i bilen på vei hjem (som by the way ikke er å anbefale etter et løp. Beina kunne hatt godt av å ikke henge rett ned i et par timer etter løpet). 

Jeg hadde vært i hard konkurranse mot meg selv. Og jeg vant!

Publicerat: 2018-03-19 19:15 Kommentarer (0)



Prioriter deg selv mer!

Noen ganger lurer jeg på om jeg er i ferd med å bli gal. Men jeg tror virkelig ikke jeg er den eneste som til tider blir småsprø av å tenke på trening. Jeg bruker mye tid på å planlegge når jeg kan trene den kommende uka. Jeg scroller i SATS appen nesten som i en nettbutikk, der jeg drømmer om alle de morsomme utfordringene jeg kunne ha vært med på. Sjekker kalenderen, legger til timer, fjerner timer. Hadde tiden bare strukket til.

Jeg jobber mye og er alenemor, så det er vel kanskje derfor jeg faktisk må planlegge en del for i det hele tatt å få trent. Men i større eller mindre grad sliter vel de fleste foreldre med tidsklemma og balansen mellom kid og egenprioritering. Jeg prøver å planlegge treningen min, så den i minst mulig grad påvirker sønnen min. Etter skolen er han gjerne sliten og da føler jeg at jeg ikke bare kan plassere han i barnepasseren på SATS. Så her er mine alternative tips for litt ekstra egentid:

Dokumentasjon av den kommende løpeturen til jobb. Har du ikke tatt bilde, har det ikke skjedd... eller hvordan var det nå?

  1. Bruk transportetappene. Løp til jobb. Løp til butikken. Løp til venner. Tenk så mange gratis kilometere du kan putte inn. Jeg har 6,5 km til jobb. Med offentlig transport og levering på skole på veien bruker jeg ca. 45 min. Hvis vi går til skolen og jeg løper videre til jobb tar turen ca. 60 minutter. Så jeg bruker jo da egentlig bare 15 minutter på å løpe 6,5 km! Win!
  2. Løp intervaller rundt fotballbanen mens barna spiller. Du slipper barnevakt og har full kontroll.
  3. Løp intervaller utenfor huset, så er du alltid i nærheten
  4. Få kidden til å sykle ved siden av mens du løper. Det kan fort bli ekstra trening om du må være dytte-hjelp i oppoverbakkene
  5. Kjøp utstyr du kan ha hjemme. Jeg har door gym for pull ups ol, balanseball, yogamatte og vekter hjemme. Drømmen er å få en egen monkey-bar på verandaen. 
  6. Tren allsidig. Sønnen min og jeg trener en del sammen uten at han tenker over det. Vi klatrer. Da er han gjerne i veggen noen runder først. Og så sitter han med iPaden, mens jeg får klatret med en venninne. Vi står masse på alpint sammen uten at noen av oss egentlig tenker på det som trening. Og vi har styrkeøkter på gulvet i stua sammen. Han synes det er kjempemorsomt.
  7. Langrenn er jo supert for løping. Og der har jeg laget en konstruksjon jeg må si meg ganske fornøyd med. Vi bruker begge klatreselene våre med tau mellom. Jeg får en tur i mitt tempo med ekstra vekt. Han synes det er gøy fordi det går fortere enn å gå selv.
  8. Betal de (bitre!) 100 kronene for barnepass på SATS. Jeg har ikke gjort det enda, men vurderer hele tiden.

Men altså, det å bruke transportetappene høres veldig fornuftig ut. Men hvordan løser man det i praksis? Min metode er å ta med en pose med klær og håndkle som ligger i et skap på jobb. Men jeg har alltid glemt noe, så jeg ender allikevel med tung sekk full av dunjakke, sko og pc. Jeg ønsker meg ny sekk som rommer litt mer i bursdagsgave, mens jeg gleder meg til sommeren når det ikke trengs boblejakke og svære sko.

Her hadde jeg gått opp og ned bakken, mens sønnen min hadde skitrening. 

Ps: Selv om treningsuka ser full ut på forhånd hender det jeg avlyser SATS timene, dropper den løpe-økta jeg hadde planlagt og snoozer litt ekstra på vekkerklokka fremfor å løpe til jobb. Dermed tenker jeg at jeg kanskje ikke har blitt helt gal allikevel. 

Har du kanskje noen tips til tidsklemme-foreldre?

Publicerat: 2018-02-10 23:57 Kommentarer (0)



Intervaller herfra til glade jul

Er du klar for et 4 ukers intervallprogram? Det er ikke jeg. Men løpeformen min trenger det desperat! Det er litt som å ta tran, ikke sant?! Du gjør det ikke nødvendigvis selv om du vet det er godt for deg. Men jeg føler meg skikkelig som en elefant, litt for ofte når jeg løper. Selv om jeg vet at jeg forbedrer meg, synes jeg ikke at jeg får nok utbytte ut av det jeg trener. Jeg tror det er fordi jeg nå har økt behovet for oksygen til musklene. Beina er klare, men hjertet trenger å pumpe mer blod. Dette vil gi meg mer oksygen og dermed mer fart. Heldigvis går det an å trene opp hjertet og da blant annet via intervalltrening. Yey. 

Jeg har fått et intervallprogram fra en italiensk trener. Og de er jo som kjent populære om dagen. Anbefaler deg å lese artikkelen om Renato Canovas trening av Sondre Norstad Moen; Italiensk suksessoppskrift i fire faser. Nå skal det sies at denne oppskriften er fra en annen italiener. Men la oss nå tro at disse italienerne har knekt noen løpekoder vi nordboere kan dra nytte av. 

Programmet går over 4 uker og har egentlig 5 økter hver uke. Jeg rekker ikke det, så økt 4+5 anser jeg som bonusøkter. Jeg har derfor slått økt 4 og 5 sammen til en og/eller økt og merket den ekstra. Har du tid kan du jo kjøre på med begge øktene som står foreslått der. Hvis du er raskere enn meg trekker du fra mellom 1:00-1:20 min/km. Hvor mye må du neste kjenne på selv. Håper du vil være med å teste det sammen med meg. Og send meg gjerne om du merker noen forbedring. Kanskje jeg tilogmed vil digge intevaller etter dette? Jeg er skeptisk, men håpefull :)

Uke 1

Økt 1

Oppvarming. 8 x 1000 meter (5.15 min/km). Aktiv pause i 2 min

Økt 2

50 min rolig jogg

Økt 3

Oppvarming. 8 km: 2 km (5.50 min/km), 2 km (5.40 min/km), 2 km (5.30 min/km), 2 km (5.20 min/km)

Økt 4 (ekstra)

16 km (5.45 min/km) og/eller 1 time rolig jogg



Uke 2

Økt 1

Oppvarming. 4 x 2000 meter (5.20 min/km). Aktiv pause i 2 min

Økt 2

50 min rolig jogg

Økt 3

Oppvarming. 8 km (5.30 min/km)

Økt 4 (ekstra)

18 km (5.45 min/km) og/eller 1 time rolig jogg


Uke 3 

Økt 1

Oppvarming. 3 x 3000 meter (5.20 min/km). Aktiv pause i 2 min

Økt 2

50 min rolig jogg

Økt 3

Oppvarming. 10 km (5.30 min/km)

Økt 4 (ekstra)

16 km: 3 km (5.55 min/km), 1 km (5.20 min/km) x 4 sett og/eller 1 time rolig jogg



Uke 4 

Økt 1

Oppvarming. 8 x 400 meter (1.58 min/400 meter). Aktiv pause i 1,5 min.

Økt 2

45 min rolig jobb

Økt 3

30 min rolig jogg

Økt 4 (ekstra)

Test 10 km og/eller 50 min rolig jogg


Lykke til!

Publicerat: 2018-01-21 23:15 Kommentarer (0)



Fra hat til Strava

Om jeg rundt påsketider i fjor hadde fortalt at jeg skulle blogge for Runners World tror jeg de rundt meg hadde trodd jeg var ironisk. Men det var rundt da alt snudde når det kommer til løping.


Jeg har alltid vært veldig glad i å være i aktivitet altså. Alpint, surfing, roller derby, klartring – bring it on! Bare ikke å løpe. Det har vært noe av det kjedeligste jeg visste om. Snork! Men så satt vi der på hytta da. Antakeligvis etter et par glass vin, å diskuterte løping. Jeg spurte om familien min trodde jeg kunne klare halvmaraton i Oslo i september. Svaret var i overkant mer unnvikende enn motiverende. Så jeg tok det som en utfordring. Et par uker etter fikk jeg med mamma og lillebror på en tur rundt Sognsvann. Herreminhatt så tungt! 3,5 km var da det lengste jeg hadde løpt på mange år. Neste tur økte jeg til to runder rundt. Godt beredt med vann på ryggen og ny genser. Etter å ha jogget en 12 km tur på pur stahet meldte jeg meg på iForm-løpet i mai. 15 km. Jeg hadde aldri løpt så langt i hele mitt liv.

Og der stod jeg plutselig på startstreken. Sammen med 60 andre, som antakeligvis var rimelig mye mer forberedt enn meg. Jeg hadde jo trodd det var noen flere som skulle løpe den distansen da. Blant 60 personer blir man fort veldig synlig. Jeg endte på plass 50 av de 58 som fullførte. Sisteplass i min aldersgruppe. MEN jeg fullførte! Hallo, jeg var såååå stolt av meg selv. Jeg hadde brutt en mental barriere. Og jeg begynte å virkelig få sansen for løping. Og ikke minst, jeg fikk troen på at jeg faktisk hadde det i meg å fullføre et halvmaraton.

Min første 15 km!

Sportsklokka kom på plass og Stravakontoen ble opprettet. Ligger ikke turen på Strava er det tross alt diskutabelt om du i det hele tatt har løpt. Hvis et tre faller i skogen liksom… Gjennom sommeren fikk jeg noen fine løpeturer der formen varierte mellom lett og elefant. Når høsten kom slo hverdagen skikkelig til. Og dagen før halvmaraton i Oslo regnet jeg tilbake at det var en hel måned siden siste løpetur. Shit man, det er et dårlig utgangspunkt for det som der og da føltes som verdens lengste distanse. Men det var som om kroppen var totalt uthvilt. Underveis smilte jeg, koste meg skikkelig. Mamma heiet på meg ved 13 km og jeg fikk høre at pappa ikke var så langt foran (min uberspreke pappa bestemte seg for å bli med kvelden før, da han overtok nummeret til kjæresten min som var skadet). Motivasjonsboost! Og jeg fullførte. 15 minutter før tiden jeg håpet på, 30 minutter før tiden jeg fryktet.

Pappa og meg etter fullført halvmaraton i Oslo. Personlig seier!

Denne vinteren har vært første gang jeg har løpt i snøen. Første gang jeg har trent annet enn ski ute i desember. Første gang jeg har løpt i utlandet. Første gang jeg har løpt over 10 km! Hele året har vært preget av «firsts». Og det er så givende å pushe det jeg tror jeg kan mestre.

I året som kommer skal jeg starte med Oslo Winterrun. Deretter går det slag i slag med Sentrumsløpet, Göteborgsvarvet, Sommernattsløpet, Toughest, Oslo halvmaraton, Nightrun – og om jeg er skikkelig gæærn – Amsterdam marathon.

Det hadde vært hyggelig om du vil følge reisen!

 

Publicerat: 2018-01-17 09:06 Kommentarer (0)



MerSiri Therese Flamme-Larsen

I 2017 ble jeg utfordret i at jeg aldri kom til å løpe halvmaraton. Stri som jeg er bestemte jeg meg for å motbevise det. Og på veien ble jeg løpefrelst. Det førte til en stravasiøs reise preget av høy konkurranse mot meg selv og reisen er på langt nær ferdig. Som alenemor med en krevende stilling som markedsansvarlig, må jeg ofte være kreativ for å få tid til å trene det som trengs, for å delta i løpene jeg melder meg på. Men med mottoet «Adventure is out there» er det bare å kaste seg på utfordringene som kommer! På Instagram heter jeg @FruFlamme. Følg meg også gjerne på Strava.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Hei og god tirsdag! Det finnes løpere som løper fort og konkurrerer, men så finnes det også de ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Jeg legger meg helt flat. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet her og i det hele tatt, "gjort ... [Läs mer]

Laila HimleMer

Scott Pack Trail RC – «ein løpevest med god komfort og plass til det du treng under lange ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser