Marthe K Myhre - Runner's World
Annonse

Marthe K Myhre

Mitt "hemmelige" våpen

Jeg liker ikke ordet doping, eller alle andre former for inntak av medikamenter, eller bruk av andre metoder for å bedre en idrettsutøvers eller et dyrs konkurransedyktighet på en kunstig måte.

For min del har jeg allikevel et "hemmelig" våpen i det å få mer ut av trening og få bedre resultater i konkurranser.

Det "hemmelige" våpenet heter rikelig med mat til riktig tid og ofte nok, samt restitusjon og hvile. Så enkelt og lett kan "alle" tenke, men for meg har det vært et stort problem.

Jeg har trent og konkurrert i mange år med altfor lite næring, for mye trening og lite hvile. Reultatet av det har vært en totalt utkjørt kropp og hundervis av treningstimer egentlig helt uten mål og mening, totalt uten utbytte. Tross dette har resultatene til tider vært ganske bra.

Det er først i det siste det riktige fokuset med mat, hvile og restitusjon har blitt enklere å gjennomføre og effekten av trening har dermed blitt bedre.

(Bildet er tatt av Frode Monsen, www.sportsmanden.no)

Framgangen er merkbar og energien blir bedre og bedre. Det samme med positiviteten i hodet og kroppen. Mat, hvile, restitusjon, trening og resultater henger sammen. De beste er ofte de beste på alle disse områdene også.

For meg jobber jeg stadig for å bli bedre og få alt på stell, fortelle meg sjøl om at skal en bli bedre må alle detaljer bli bedre. Hele tiden optimalisere i en travel hverdag med jobb og trening. Når rekker jeg å hvile, når rekker jeg å spise, når rekker jeg å ta 10 minutter helt off.

Dette er ofte enklere for toppidrettsutøverne som ikke trenger å ha fokus på jobb for å få økonomien til å gå rundt. For min del teller hvert eneste minutt i forhold til riktige valg til riktig tid.

Jeg må utnytte alle ledige stunder til å gjøre det beste ut av hverdagne. Jeg planlegger, legger plan for dagen og gjennomfører etter beste evne, selv om det alltid dukker opp noen uforutsette ting.

Så nok mat, nok hvile og god nok restitusjon er alfa og omega for mine resultater og mine fremganger. Har jeg dette på stell er det minutter å hente både på halvmaraton og maraton. Full klaff kommer og jeg gleder meg til å dra utnytte om mitt "hemmlige" våpen.

Publicerat: 2016-02-07 10:42 Kommentarer (0)



Gå på ski i vinter

Langrenn er en av de fineste utholdenhetsidrettene som fins. Litt av årsaken til dette er at det å gå på ski for det meste foregår i skogen, et stykke fra biltrafikk og bebyggelse. Dette gir store muligheter for variasjon og opplevelser. Samtidig kan en komme et stykke avgårde på ski og ikke holde seg i det samme området hele tiden.

Langrenn er en skånsom idrett for kroppen. Her får man ikke alle slagene i beina, slik man har i løping. Klassisk og skøyting er to gode teknikker som gir god variasjon for blant annet løpere.

Jeg er glad jeg har bakgrunn som langrennsløper og at jeg har gått på ski fra jeg var lita jente. Langrenn er en teknisk idrett og for å få fullgodt utbytte av langrennsturene er en viss teknikk avgjørende. 

Det er helt suverent å bruke langrenn som god utholdenhetstrening vinterstid. Jeg bytter gjerne ut langturene på beina med langturer på ski. Heller det enn å løpe på dårlige forhold og løpe på seg uvaner, eller å løpe to timer inne på mølla. 

For meg er det heller ikke fjernt å legge inn noen konkurranser på ski eller hardøkter. Å gå sammenhengende distanser på ski er veldig god O2-trening, men også skikkelig moro. Å få brukt både armer og bein er noe annet enn å bare bruke beina. 

Så for alle løpere, kom dere ut på ski. Det gir en herlig følelse av flyt og det er balsam for løpebeina. Hvorfor bare løpe og løpe og løpe på vinteren og kanskje bli småskadet, når en kan bytte ut noen av turene med langrennski? 

For min del går jeg både 1-2-3-4 økter i uka på ski og det har ikke jeg tatt skade av... 

GOD TUR!

Publicerat: 2016-02-04 16:17 Kommentarer (0)



Vi må starte med oss sjøl

Jeg er svært lite glad i baksnakking og det å gå bak ryggen på folk. Opp gjennom årene vet jeg at jeg har blitt snakket om bak min egen rygg. Å komme fra et lite sted og slite med det jeg har gjort, gjør baksnakking “lettere” fordi en blir så veldig synlig.

Dette har ført til at jeg er veldig var på hvordan folk møter mitt blikk og hvordan de oppfører seg. Med flere år tett på ulike folk i helsevesnet og andre steder er jeg blitt en god menneskekjenner.

Samtidig har jeg utviklet en radar ovenfor andre. Jeg hater å se at folk snakker bak ryggen på folk, hvisker og oppfører seg dårlig. En god egenskap å ha med seg på skolen – for ser jeg noe som ikke er slik det skal være, da sier jeg i fra MED EN GANG!

Hvorfor kan vi ikke bli mer flinke til å framsnakke folk og la folk være stolte over hvem de er. Jeg ønsker at barn og unge, folk i alle aldre skal føle seg verdsatt og sett, uansett hvor de kommer fra og hvilke egenskaper de har. Alle er gode i noe og det skal vi få lov til å være.

Noen er flinke på skolen og tar ting lett. Noe som er veldig bra og de må få lov til å være det og bli mer utfordret i skolehverdagen. Andre er gode i idrett og viser et enormt pågangsmot for å bli enda bedre. Dette må også være lov uten at vi andre skal snakke og mene noe om det.

Slik som at mange andre er flinke i praktisk arbeid og noen er flinke til å danse og synge. Flott! Fortsett med det og det er lov å være stolte av våre gode egenskaper. 

Jeg tok et valg i starten av desember om å bytte klubb fra SK Vidar til hjemmeklubben min, Gjøvik. I den forbindelse var jeg også i kontakt med en annen klubb. Valget falt på Gjøvik. Dette valget ble enkelt. Jeg fulgte rett og slett bare magefølelsen og det valget om at jeg kunne være litt “fri”. Uten krav om å løpe med det og det tøyet, fronte den og den sponsoren og kunne løpe det jeg vil.

Min nye klubb lar meg være den jeg er, uten krav om hverken det ene eller det andre. Akkurat det var det jeg trengte nå. Bare være meg selv og gjøre ting i mitt tempo og på min måte – når jeg vil.

Jeg hadde 3 helt supre år i SK Vidar med de flotteste trenerne og opplegget rundt konkurranser, men når jobb tar så mye tid og med bosted på Gjøvik, kom jeg aldri helt inn i miljøet. Samtidig fikk jeg ikke tatt del i samlinger og fellesskapet med full jobb og hektisk hverdag. Derfor valgte jeg å senke skuldrene og vende nesen hjemover og bli en lokal løper.

Nå kan jeg styre mer selv og det er jeg fornøyd med. Kan fronte egne samarbeidspartnere som jeg villig deler bilder av på Facebook, Instagram og hjemmeside. Det er nettopp det som er baktanken med mine publiseringer. Jeg er stolt av mine fantastiske samarbeidspartnere og det ønsker jeg å vise. De fortjener all mulig tid i det offentlige. De gir meg støtte og det vil jeg gi mye tilbake til. Jeg er stolt av de! Så tusen takk for det dere gjør og hvordan dere er. Evig takknemlig!

Når vi nå er inne på bilder. Det blir publisert mye. Både kropp og mat blir fotografert i alle vinkler og settinger. Jeg vet jeg også har delt bilder av meg selv i løpetopp og kort tights, i forbindelse med konkurranser og trening. Endelig kan jeg gjøre det, fordi jeg er glad over hvordan min kropp har blitt. Den har dessverre gått gjennom altfor mye hat og forvrengt syn. Jeg har behandlet den dårlig med altfor lite mat i flere år. Nå kan jeg endelig si jeg er skikkelig imponert over hva kroppen klarer og hvordan den fungerer. Den er sterk nok for meg og den fungerer. Jeg er endelig blitt fornøyd med hvordan jeg er og hvordan kroppen gir meg den hverdagen jeg har fått.

Jeg deler aldri bilder av mine måltider. Jeg har ikke behov for å få “likes” på hva jeg spiser. Jeg spiser mat fordi det er godt og jeg ser hva mangel på mat kan gjøre med hode og kropp. Jeg har mine tanker på hvorfor mange er opptatt av å dele sine sunne måltider som ofte viser en litt for liten mengde mat. Jeg gidder ikke “like” de og jeg orker ikke å kommentere. Det er kanskje det de er ute etter? Å få anerkjennelse for hvor sunt og lite de spiser?

Bli den beste utgaven av dere selv og vær stolt av den dere er! Lov meg å framsnakke din neste og de du har rundt deg. Gå aldri bak ryggen på noen…

Publicerat: 2016-01-24 13:52 Kommentarer (0)



Vintertrening

Vi er midt i januar. Den skikkelige vintermåneden og ute er det virkelig vinter. Her hjemme i Hunndalen har det vært kaldt i flere dager. Da snakker vi temperaturer mellom 14-21 minusgrader.

Friskt og kjølig, men det er fullt mulig og faktisk ikke så ille å trene ute. Jeg er hjemme i vinterhalvåret og har stort sett vært det gjennom min løperkarriere og selvfølgelig de årene jeg gikk på ski. Vinteren er en fin årstid det også.

I disse ukene hagler det inn med "syden" bilder både på Facebook og Instagram av friidrettsløpere fra "hele" landet som er på treningsleir i alt fra 1 uke til 8 uker. De er heldige, men det er slettes ikke så ille her hjemme heller. Det handler bare om å gjøre det beste ut av det.

Mine treningsøkter er hovedsaklig ute og har alltid vært det. Jeg trenger frisk luft og jeg trenger å lufte hodet. Derfor gjør jeg ingenting av å løpe ute, gå på ski eller i det hele tatt - å være ute om vinteren. Det handler om å kle seg rett og ha på passe med klær, skikkelige klær.

Jeg er utrolig heldig og priviligert som har en samarbeidsavtale med CRAFT og har hatt det i mange år. De gjør det lett å kle seg rikitg i kvalitetsklær fra topp til tå. Så hvordan kler jeg meg?

Jo, jeg har på meg helt vanlig undertøy innerst i form av løpetopp og teknisk hipster. Deretter kommer tynn ulltrøye og ullstilongs (hvis det er kaldere enn 15 minus - er det mildere dropper jeg stilongs). Utenpå den tynne ulltrøya har jeg enda et ull-lag og ytterst har jeg vindtett jakke (skijakke). Buksa er av typen skibukse. Jeg har tjukke votter, buff, lue og tekniske sokker med noe ull. Med dette holder selv frysepinnen varmen på løpeturer og skiturer.

Av løpesko bruker jeg selvpiggede New Balance sko, helt vanlige løpesko. Det sitter som støpt og gir herlig løpsfølelse.

Så og si alle intervaller løper jeg inne på mølle. Da kan jeg gjerne varme opp litt ute, for så å gå inn og løpe en drøy kilometer før jeg løper intervallen. Kjapp nedløping og vips så er du ferdig. Kanonøkt, kjapt, enkelt og greit. Hodet rekker ikke begynne å kjede seg på denne måten.

Så kom dere ut! Uansett vær og temperatur! Det handler bare om riktige klær og den gode miksen av hvilke lag en skal ha på seg.

Publicerat: 2016-01-15 22:07 Kommentarer (0)



Tilbake til start

Vi er godt i gang med 2016. Det merkes godt at det “som vanlig” er mange som har ulike nyttårsforsett, spesielt i det å bli mer aktive. Det er kø på løpemøller, det er kø i slynga og det er kø for å få plass på ulike gruppetimer.

Dette er bra, men hvorfor begynner folk å trene? Er det for å bli tynnere eller er det for å få bedre helse og et mer aktivt liv? Det er vel helst det første folk tenker på når de starter opp et nytt år med å melde seg inn på et treningssenter eller løper gatelangs så snøspruten står.

Jeg er sikker på at om fokuset hadde vært litt annerledes for alle disse, ville nyttårsforsettet vare litt lenger enn 3-4 uker og en ligger der helt utslitt. Aktivitet er bra, men hvis man bare trener for å bli slankere må man endre tankegangen. Det bør være en god gevinst av det å komme i bedre form, få mer energi og føle mer velvære, men ikke tren for å bli tynn. Bli glad i å trene frdi det gir deg noe positivt, bli glad i å trene fordi det er din fritid, bli glad i å trene fordi det gir deg energi og selvtillitt. Tren for å forlenge livet ditt og for å føle deg vel.

Det har vært mye skriverier om spiseforstyrrelser i media om dagen. Ei jente på 13 år døde brått nyttårsaften på Beitostølen. Slik jeg har lest og forstått døde hun av avmagring. Hun hadde anoreksia, mest sannsynlig utløst pga. mobbing.

Jeg synes dette er utrolig trist og en ekkel tanke å tenke. Stakkars jente og stakkars pårørende. Bare 13 år og veldig preget av det denne sykdommen gjør med psyken og kroppen – det førte til hjertestans og død.

Moren ble siktet for grov omsorgssvikt. Uten at jeg vet noe mer enn det som har blitt skrevet om hjelp og ikke hjelp av barnevern og helseinstutisjoner. Jeg vet det er vanskelig å være familie til en med spiseforstyrrelser – jeg vet det er rett og slett jævlig.

For min del vet jeg også at det er vanskelig å få hjelp, riktig hjelp. Jeg fikk hjelp takket være mine foreldre som er i helsevesnet begge to, og at vi hadde en lege som var i idrettsmiljøet. Uten dette ville jeg nok ikke fått den hjelpen jeg fikk.

Dessverre er ofte hjelpen dårlig eller mindre bra. Det er helt greit at de må drive livreddende hjelp i form av å få vekten opp, men det er jo ikke nok. Hvorfor blir man syk? Det fikk jeg aldri hjelp med. Så og si alle de jeg var borti visste ikke hvilke knapper de skulle trykke på for å få min psyke bedre. Jeg er helt sikker på at det er mange som er flinke i behandlingen av spiseforstyrrelser, men jeg sitter også dessverre med et spørsmålstegn ved kunnskapen hos mange.

Mitt mål og mitt håp er at ALLE skal bli flinkere til å behandle og jobbe for at de med spiseforstyrrelser skal få et bedre liv og bli tilnærmet friske. Dette mener jeg det må brukes mye tid og resurser på. Når det går på liv og helse løs blir det ikke jobbet og handlet nok.

Uansett hva som skjer i denne saken håper jeg at det kan være en døråpner for å gjennomgå hele systemet, dessverre måtte det et tragisk dødsfall til før kanskje flere gjennomgår rutiner og jobbinnsats.

Lærere, helsesøstre og alle som engasjerer seg i livet til barn og ungdom bør ha alle øyne åpne for feil utvikling i vekt og oppførsel. Alle bør få noe påålæring i hvordan gå fram og hva de bør se etter. Det er ofte lett å se symptomene om en vet hva en skal se etter. 

Så til overskriften i dette innlegget som sporet veldig av, men jeg følte for å skrive noen ord. Jeg har byttet klubb. Jeg har nå blitt skikkelig Gjøvikjente igjen. Jeg skal løpe for Gjøvik Friidrettsklubb og jeg gleder meg til det.

Målet er å kunne gi noe tilbake til de som vil drive med løping og friidrett på Gjøvik. Formen er ganske så bra. Jeg trener mer smart i forhold til min hverdag og jobbsituasjon. Jeg trener ikke med sliten kropp og hodet har fått hvilt seg og fått tilbake humøret.

Nå er det ikke lenger nedbrytning 24 timer i døgnet, men oppbygning og fokus på glede, overskudd og snert. Jeg trener når jeg har tid og lyst.

Publicerat: 2016-01-09 17:48 Kommentarer (0)



Snart et helt nytt år foran oss

Vi går raskt mot et nytt år. Når jeg nå sitter å tenker tilbake på hva som har skjedd i 2015, blir jeg alltid like forbauset over hvor kjapt et år ruser forbi.

Hva har jeg egentlig gjort? Har jeg gjort noe annerledes enn tidligere år? Har jeg opplevd noe som jeg vil huske for evig og alltid som et sterkt minne? Svaret på alle disse spørsmålene er NEI, jeg har vel ikke det.

Så hva skjer da? Jo, jeg bestemmer meg for at nå er det virkelig på tide å ikke bare la livet ruse forbi på rein automatikk. La være å leve i en slags egen boble der alt skjer etter klokka og det samme skjer hver eneste dag.

Joda, jeg har trent og konkurrert. Akkurat i dette er det jo en del nerver, spenning og sommerfugler. Stockholm maraton (Nordisk mesterskap) var utrolig artig. Jeg var spent på forhånd og visste formen var ganske OK. Det var utrolig gledelig å løpe et perfekt taktisk løp, selv om jeg vet at jeg kunne løpt noe raskere og blitt enda mer sliten.3.plass i det selskapet var uansett bra og noe som sitter igjen som et høydepunkt.

I tillegg til idretten har jeg jobbet, jobbet og jobbet. Sportsbutikken og skolen har tatt mye tid. Det gir meg mye og jeg stortrives, samtidig som det tar krefter og energi som jeg kunne hatt nytte av i løpinga.

Åtte sammenhengende fridager fra jobb er nok litt i minste laget totalsett i et helt år. Det har jeg lært.

Mitt mål for 2016 blir derfor å kjenne litt mer etter at man lever. Oppsøke ting som gir gode minner i sammen med folk som betyr noe og som er engasjerte. Søke kunnskap og eventyrlyst.

Vi er heldige som kan se framover. Vi er heldige som kan leve i trygghet og vite at morgendagen blir en bra dag. Det er bare opp til oss selv og det er mitt mål om at jeg skal klare å benytte de anledningene bedre - og det på alle plan. Rett og slett gi litt mer blaffen i det som ikke betyr noe, og tørre å utfordre seg selv i hverdagen.

Med dette ønkser jeg alle et suverent godt 2016. Hold dere friske og raske, blide og positive, nysgjerrige og impulsive og sist, men ikke minst, være fornøyd med akkurat den dere er. Vi er gode nok, la være å jobbe mot noe som er perfekt - for ingenting er perfekt.

Publicerat: 2015-12-27 11:31 Kommentarer (0)



"Sykdommen er ingenting å være skamfull for"

Under følger et utdrag av en artikkel jeg skrev om skiløperen Sofia Henriksson fra Sverige. Hun står åpent fram om sine problemer med næringsinntak og følgene det fikk.

Hele artikkelen kan jeg dessverre ikke poste, men den ligger på langrenn.com

Sofia Henriksson har gått fra 10 måneders konkurransenekt til flere topplasseringer i skisporet.

- Jeg har kommet sterkere ut av det, forteller hun til Langrenn.com om den tøffe tiden. 1994-modellen Sofia Henriksson fra Piteå i Sverige er spådd en stor skikarriere.

Talentet med 4 medaljer i junior-VM har fosset fram i skisporet, helt til sykdommen satte en effektiv stopper på fjorårssesongen.

- I fjor var min første sesong som senior. På tross av at det for min del ble en kort sesong, så var de skirennene jeg deltok i veldig bra.

Første rennet endte med 2. plass i Bruksvallsloppet. Det ble belønnet med plass i troppen til de første konkurransene i World Cup. Der viste Sofia seg fram med to plasser blant de 12 beste i verden.

- Det var veldig overraskende og noe jeg absolutt ikke hadde forestilt meg. Dessverre ble det bråstopp etter andre helgen ute på reise, forteller unge Henriksson. Nektet konkurranser og trening

- Høsten 2014 var starten på en periode med problemer rundt tap av vekt og manglende næringsinntak.

- Følgene ble manglende energi både i og utenfor skisporet. Situasjonen ble uholdbar, spesielt når livet utenfor idretten også ble veldig skadelidende, forteller en ærlig Sofia.

Sofia ble holdt utenfor trening og konkurranser i 10 måneder. Hun forteller at det har vært en tøff periode, men har fått god hjelp av et behandlingsteam, familie, trener og det svenske skiforbundet.

.........................................

Sofia er en av få langrennsløpere som ønsker å stå fram med sine problemer.

Står åpent fram om spiseforstyrrelsene.

- Valget av å gå ut med mine problemer rundt næringsinntaket var for å unngå andres spekulasjoner. Samtidig har åpenheten vært et verdifullt hjelpemiddel for å finne veien tilbake.

- Det å kunne prate om problemene og få luftet tanker man bærer rundt på, har for meg hatt stor betydning.

- Sykdommen er ingenting å være skamfull for og det er synd mange ikke ønsker å fortelle om sine problemer.

...........................................

Jeg er så glad det finnes slike mennesker som Sofia. Hun tørr å stå inne for at alt ikke er like lett hele tiden. Selv om hun er en framgangsrik og kjent skikkelse i lagnrennsporet, er det ikke et snev av stjernenykker hos henne.

Min drøm er at de som sliter med matinntak og tanker i forhold til trening, kropp og utseende kan tørre å si fra. Håpet er at det ikke skal være noe som hviskes og tiskes om bak ryggen.

Jeg mener helt bestemt at alle som har det litt vanskelig kan få det veldig mye bedre om de tørr å si at alt ikke er OK og at akkurat nå trenger de litt hjelp.

Dette er derfor jeg har stått åpent fram om mine vanskelige år. 10 år har anoreksia herjet med min kropp og psyke. Med å holde foredrag for Sunn Jenteidrett ønsker jeg å spre kunnskap og viktige symptomer å se etter.

Jo raskere alt blir tatt på alvor og jo raskere hver enkelt får hjelp, jo lettere er det å komme litt bedre ut av sykdommen.

Det er flere gode idrettsutøvere som står åpent fram om idrett og problemer i form av næringsinntak. Vibeke Skofterd og Karoline Bjerkeli Grøvdal er to av de. Jeg tror det betyr så mye for andre som er i samme "dårlige spor".

Det at andre klarer å reise seg - det gir håp!

Jeg ser mye og jeg kan mye om denne sykdommen. Symptomer man skal se etter, høre etter og følge opp. Det er ikke normalt at unger på 11-12 år og oppover ikke vil spise godteri og dessert. Det er ikke normalt at ungdommen på 14 år ikke vil spise pannekaker til middag eller ha saus på maten. Alt dette er sterke symtomer på at alt ikke er helt OK. Ta dette på alvor og gjør noe med det - med en eneste gang.

Jeg ser og har sett flere i langrennsmiljøet som sliter og som ikke er helt OK, men det skal ikke snakkes om. Det er rett og slett HYSJ, HYSJ. Noe jeg synes er utrolig synd. De skylder på andre ting enn problemer med maten om de ikke får delta på treninger, samlinger og konkurranser.

I friidrettsmiljøet synes jeg det er litt verre å følge opp. Grunnen til dette er at det rett og slett er flere som driver for seg selv og på sin egen tue. Det er ikke ofte det blir lagt ut hverken bilder eller tekst av felles samlinger i friidrettsmiljøet, slik som langrennsmiljøet er så kjent for. Synd! Jeg tror et fellesskap kan fange opp mye raskere enn en og en individualisten.

Det samme må sies om journalister. Jeg husker så godt en setning i lokalavisa under NM på ski på Vind i 2009. "Selv ikke kake fristet gullvinneren på dagens distanse".... Ser dere hva dere leser? Vinneren av NM ville ikke smake på kake som lokalavisa kom med hjem på døra. Her er det noe som skurrer. Hvilke signaler tror dere dette faktisk sender ut til andre håpefulle som har denne skiløperen som forbilde? Ikke et veldig bra signal. De vil da trekke de konklusjonene om at: "Skal du bli god på ski kan du ikke spise kake".....

Så pass på hva dere sier og skriver, alle som en. Kos dere, tren, spis og ha det bra med dere selv. Alt med måte og bli den beste utgaven av dere selv!

Publicerat: 2015-12-16 21:35 Kommentarer (0)



Hodet er rensket og ting faller på plass

Som overskriften sier har jeg hatt en periode der jeg har tenkt mye, veldig mye. Etter årets sesong var jeg sliten og rett og slett litt tom både fysisk og psykisk. Det har vært en sesong med noen oppturer, men også en del nedturer.

Foto Kjell Vigestad, Kondis

Jeg har vært mer sliten enn opplagt i år og det har også konkurransene vist. Der jeg har klart å mobilisere krefter har konkurransene gått OK, men de fleste har gått dårlig og veldig tungt. Det har vært mange dager mellom hver gang jeg har kjent på flyt og overskudd. Egentlig har de fleste øktene vært med tunge bein og en sliten kropp.

Dessverre har jeg ikke tatt det helt på alvor. Mye jobbing og to økter hver dag har satt sitt preg på hverdagen og overskuddet. Så første året med mye jobbing har jeg tatt lærdom av. Nå har jeg tatt det veldig med ro siden jeg løp maraton i Eindhoven i oktober. Først tre uker med lystbetont trening og nå de siste ukene litt mer ordentlig.

Neste sesong blir spikret nå og hvordan ting faller på plass dag for dag. Mer om det må jeg ta litt senere. Jeg håper inderlig å få noen midler til å reise bittelitt utenlands i vinter på treningsleir. Etter at snøen kom hit til Hunndalen, Gjøvik og Toten er mølla blitt en god venn på de litt mer harde øktene, men å løpe rolig ute er bare flott.

Hodet ser mer lyst på ting. Overskuddet er på plass. Nå gjelder det bare å beholde det. Få den riktige kvaliteten og framgangen på ting i ukene som kommer. Da vil også resultatene for mange års arbeid komme i 2016.

Jobb hardt og drøm stort!

Publicerat: 2015-11-26 14:52 Kommentarer (0)



Sunn Jenteidrett

Fredag 23.oktober holdt jeg mitt første foredrag for Sunn Jenteidrett og mitt første foredrag i hele mitt liv.

Sunn Jenteidrett er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund, Norges Orienteringsforbund og Norges Friidrettsforbund, med støtte fra Norges Idrettsforbund og Olympiatoppen. Sunn Jenteidrett jobber for å forebygge spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere og spre kunnskap om idrettsernæring. Det som startet ut som et 5-årig prosjekt i 2008 har nå blitt etablert på permanent basis.

Hovedmålene til Sunn Jenteidrett er å:

# redusere forekomsten av spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere

# øke unge idrettsutøveres kunnskap om kosthold og idrettsernæring

# heve kompetansen om idrettsernæring og idrett og spiseforstyrrelser blant trenere, ledere, foreldre, støtteapparat og helsepersonell tilknyttet idretten

Målgrupper:

Hovedmålgruppen er unge idrettsjenter i alderen 13-22 år, som er aktive innen langrenn, skiskyting, orientering og friidrett. De har også stort fokus trenere, ledere, foreldre og helsepersonell tilknyttet idretten, som er viktige aktører som kan bidra til å skape arenaer for sunn utvikling av unge idrettsutøvere.

For noen uker siden fikk jeg en forespørsel fra Marianne Strand-Udnæseth, klinisk ernæringsfysiolog og gammel skivenninne. Jeg brukte ikke lang tid på å bestemme meg om jeg ville gjøre dette på Trenerseminaret de hadde denne uka.

Mitt foredrag handlet om min reise gjennom spiseforstyrrelsen anoreksia, fra starten i 2000 til det året jeg følte meg frisk nok til å prestere både i hverdagen og i idretten. Det skulle ta 8 år. Foredraget gikk fint og jeg synes det var utrolig lærerikt og givende.

Jeg har et stort ønske om at min historie, møte med ulike behandlingsmetoder, symptomer, hva som skjer med en person som er alvorlig syk og hvordan veien ut av sykdommen kan utarte seg, kan være til hjelp for andre. Den hjelpen som kan være avgjørende om en jente eller gutt havner på feil eller rett side av det som er friskt og kontrollerbart.

Dette var noe av det jeg var innom i mitt foredrag:

# Hvordan jeg var før sykdommen

# Hva utløste sykdommen

# Symptomer og faresignaler

# Tiden på sykehus med sondemat osv.

# Tiden etter sykehusinnleggelse og to tilbakefall

# Hva som hjalp meg til å komme meg ut av tvangen og det å få meg til å spise mat

# Hvordan hverdagen var

# Hvordan folk har behandlet meg

# Tips og råd til trenere

# Hvor stor påvirkningsgrad syke har på andre både i og utenfor idrettsmiljø (smitteeffekt)

Etter foredraget var det mange spørsmål og mange interessante tanker. Jeg setter stor pris på de som satt og hørte på og den tryggheten de gav meg. Min foredragskarriere startet bra og dette er absolutt noe jeg ønsker å gjøre videre.

Det blir stadig vanskligere å være idrettsutøver og menneske generelt. Kravene øker og hvordan er blir målt i alle deler av hverdagen blir tøffere og tøffere. Hvordan vi skal klare å fortelle at det er godt nok å være som en er og være god nok blir mer og mer utfordrende.

Mitt motto: “Vær den beste deg”, er noe alle bør tenke på.

Håper jeg kan dele dette med flere! Takk til Sunn Jenteidrett og Marianne. Utrolig hyggelig å bli gjenforent med et godt forbilde og ei venninne jeg så opp til. Forbilder er viktig og de sunne forbildene er de viktigste av alt.

Vær et godt forbilde!

Publicerat: 2015-10-24 22:40 Kommentarer (0)



Smellen...

6 dager er gått siden maraton i Eindhoven og jeg er fortsatt litt rystet. Det ble veldig tungt siste mila og smerte har fått en ny betydning.

Løpet ble hardt, veldig hardt. Det gikk på skinner fram til 32 kilometer, vel å merke med en altfor rask start og litt ujevn løping. Arrangøren la opp løpet for meg og ei jente fra Sør-Afrika. Hun hadde litt bedre pers enn meg og ville prøve å løpe jevne kilometertider på 3.40-3.42. Slutt-tiden var ønkset til 2.35.

Vi fikk egen fartsholder som skulle holde oss med selskap og sørge for jevn fart. Fartsholderen var ute av stand til å løpe jevnt. De første kilometerne gikk på 3.25-3.26. Jeg passerte første 5 kilometer raskere enn det jeg noengang har løpt på den distansen. Vi fortsette i litt ujevnt tempo, men jeg var livredd for å slippe. Var redd jeg ikke kulle ha noen å løpe med. Det gikk jo tross alt greit – enda.

10 kilometer passerte vi på 37 minutter og jeg syntes på dette tidspunktet alt var veldig OK. Fartsholderen lå der fortsatt og det var en og annen kilometer på 3.37-3.38. I denne delen av løypa var vi inne i partier med tildels mye motvind. Jeg prøvde å skjerme meg best mulig med å ligge bakerst i det lille feltet vårt.

Hun Sør-Afrikanske jenta slapp vår gruppe etter 15-16 kilometer. Hun var helt ferdig og brøt en kilometer senere dessverre. Jeg fikk litt ekstra krefter av dette. Jeg ledet løpet og hadde ingen problemer med farten. Jeg holdt ryggen til fartsholderen og prøvde å løpe teknisk riktig og tenke positivt.

Halvmaraton ble passert på 1.18. Det er neste to minutter raskere enn det jeg løp halvmaraton på i Oslo. Jeg følte meg bra fortsatt. Fartsholderen dro litt ekstra på den påfølgende kilometeren uten at jeg skjønte hvorfor. Sånn i ettertid ser jeg kanskje at han ønsket å strekke ekstra på beina for di han skulle gi seg etter 22-23 kilometer. Han svingte inn til siden og ønsket god tur videre.

Nå ble jeg løpende alene og jeg kjente at det tok krefter å holde farten oppe i vakumet av løpere. Jeg så noen langt fremme og jeg kunne høre det ble heiet på løpere et stykke bak. Vinden tok tak på de lange rette strekkene.

Jeg passerte 30 kilometer i fortsatt godt driv og hadde fremdeles ingen å kjempe sammen med. Nå tenkte jeg egentlig veldig positivt. Holdt dette inn ville det gi meg en solid personlig rekord.

Ved passering 32 kilometer smalt det skikkelig, noe helt enormt. Alt var tomt, alt var tungt og det flyttet seg nesten ikke framover. Jeg prøvde å jobbe teknisk og jobbe med hodet, men det var bare helt dødt. Ingenting ville omtrent flytte seg framover. Det å se et kilometerskilt langt der framme ble som en vond drøm. Jeg kom jo aldri fram til de skiltene.

Hun jenta som vant løpet tok meg igjen da det var igjen 6 kilometer til mål. Hodet ville følge henne, men alt annet sa stopp. Hun forsvant lett og elegant fra meg. Det så rett og slett ut som om jeg stod stille i forhold til henne og hennes fartsholderfelt.

Siste 3 kilometer ville jeg aller helst krabbe, men allikevel klarte jeg å ta meg sammen og hente noen løpere som, om mulig, løp enda saktere enn meg. I mål var jeg bare veldig glad over først å kunne stoppe opp og krysset målstreken på to bein. Samt at jeg ble nummer to i et stort maraton. Tredje gang på pallen i et internasjonalt felt.

Veldig, veldig skuffet over avslutningen og løpet. Samtidig som jeg var skuffet var jeg også litt glad, glad for å ha tatt sjansen på å holde høy fart fra start. Den som intet våger, intet vinner. Jeg må i alle fall prøve. Pørver man aldri, går det aldri. Det gjelder bare å ha dagen nok, overskudd nok og krefter nok til å holde 10 kilometer til.

Nå vet jeg at det er mulig. Jeg har prøvd og en dag holder det inn. Akkurat nå er jeg sliten og veldig usikker på hva fremtiden bringer. I hele år har jeg ligget godt på minussiden hva gjelder overskudd. Jeg har ikke rukket å hvile, ei heller rukket å ha skikkelig fri. Jeg har kun hatt 1,5 uke sammenhengende fri fra jobb i år og det er altfor lite. Har jeg ikke vært på skolen og jobbet, har jeg jobbet på Torshov Sport.

Slik kan det ikke fortsette lenger, men jeg har rett og slett ikke økonomi til det skal gå rundt ellers. Så nå må jeg finne ut av hverdagen og treninga. Alt må gå opp i kabalen. Hvis ikke kan jeg liksågodt gi meg med løping. To økter om dagen med full jobb mellom og aldri fri.

Det går ikke. Skal jeg bli bedre, må jeg jobbe mindre og hvile mer. Rett og slett tenke mer på meg selv og bli mer en toppidrettsutøver. Med det grepet er mye bedre tider inne. Samtidig som at treninga skal legges om og noe mer nytt kommer inn. Mitt høyeste ønske er at det er 3-4 store sponsorer der ute som kan gå inn og hjelpe meg mot mesterskapsåret 2016. Frigi tid til restitusjon og det å gjøre at de to øktene med trening jeg legger ned om dagen tas opp i kroppen.

Håpet lever om gode tider i 2016 om hverdagen går litt bedre opp. Døgnet har bare 24 timer og da nytter det ikke å bruke kun 6 av de i sovende tilstand og alltid mat på farten.

Publicerat: 2015-10-17 22:04 Kommentarer (0)



113 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 12 Nästa Sista 

MerMarthe Katrine Myhre

Langdistanseløper med maraton som favorittdistanse, men vil bli raskere på de kortere distansene. Bor i Hunndalen, rett utenfor Gjøvik. Et treningsparadis både sommer og vinter. Her er det lett å finne seg godt tilrette og leke seg gjennom de mest utfordrende treningsøktene. Her kommer jeg til å skrive om trening og mye annet spennende som gjør livet godt å leve. Jobber som lærer og skriver litt for ulike magasiner. Løper i verdens beste klær fra CRAFT SPORTSWEAR NORGE og med sko fra SAUCONY NORGE Egen blogg: http://www.marthemyhre.no/

RSS-flöde



Mest lest




Kategorier

  1. » Trening


I bloggen

Maria SørbøMer

Mange ganger har jeg tenkt at løpeformen er best i september etter en lang vår og sommer med mye ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Siste innlegget mitt var faktisk om et løpeløp på tross av at det er ting jeg helst styrer unna. ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser