Marthe K Myhre - Runner's World
Annonse

Marthe K Myhre

Europamesterskapet i friidrett på godt og vondt

Idrett er som en berg- og dalbane. Det har jeg opplevd så mange ganger i min idrettskarriere at jeg trodde jeg kunne stå sterkere i det når jeg trengte det.

EM i friidrett i Amsterdam ble nettopp en slik berg- og dalbane opplevelse. Jeg startet der det startet.

Akkurat 14 dager før løpet fikk jeg og de andre klarsignal på at vi fikk løpe halvmaraton i mesterskapet. Noe seint i forhold til å legge opp til en skikkelig god formtopp og hvordan prikke inn konkurranseplanene. Uansett – dette var likt for alle de norske.

Foto: Hanne Skjellum Muller, NRK

Fra jeg fikk klarsignal til jeg skulle løpe følte jeg og beviste jeg gang på gang at formen var bra, veldig bra. 12 dager før konkurransen, 10 dager før konkurransen og 8 dager før konkurransen løp jeg intervalløkter så rakst som jeg aldri har gjort før. Ronnie ble ettertrykkelig satt på plass under den siste terskeløkta og innrømmet at det ikke var noe moro å løpe sammen med meg i det hele tatt i den formen.

Siste uka før start løp jeg en kort og kontrollert hardøkt på stadion på Gjøvik. Det gikk lett å løpe i 3.15-fart. Med dette slo jeg meg til ro om at jeg var der jeg skulle være og at nå gjaldt det å skape mest mulig overskudd.

Vi reiste til Amsterdam tidlig fredag morgen. Jeg var på Gardermoen klokka 06.10 på morgenen. Hadde med meg i utgangspunktet bare håndbagasje, men tenkte det var like greit å sjekke den inn, slik at jeg slapp å ha sekken på ryggen og bruke ekstra energi på den. Gjort var gjort og jeg følte meg fri som fuglen etter å ha sendt sekken innover SAS båndet.

Ved ankomst Amsterdam dukket aldri min sekk opp. Meldte den savnet og ble lovet at den skulle ankomme mitt hotell senere samme dag. Jeg slo meg til ro med det og tenkte at den planlagte løpeturen med noen fartsøkninger kunne løpes senere på kvelden. Tida gikk og ingen sekk dukket opp. Jeg begynte å ane ugler i mosen og ringte hjem. Pappa og Ronnie skulle nedover samme dag. Fikk de til å pakke med seg løpesko, sokker og litt treningsklær, slik at jeg fikk løpt dagen før løpet og ikke minst hadde sko å løpe i under selve EM-konkurransen. I tillegg begynte jeg å prøve og få tak i SAS for å høre om de visste hvor bagasjen min var og om jeg kunne forvente å få den i det hele tatt før starten gikk søndag.

Dessverre er det vanskelig å komme igjennom på telefon og med håpløse åpningstider gav jeg opp sent fredag kveld. Lørdag morgen og formiddag var fortsatt ikke bagasjen dukket opp. Jeg fikk tak i en i SAS etter noen timer i telefonkø og etter å ha snakket med både den ene og den andre. Ingen kunne gi meg svar på hvor bagasjen var.

Foto: Jon Wiik, Oppland Arbeiderblad

Nå begynte jeg å bli satt ut av alt styret og ikke hadde jeg fått forberedt meg slik jeg ønsket. Pappa og Ronnie kom til Amsterdam lørdag ettermiddag. Jeg måtte prøve å komme meg inn til byen og få tak i det de hadde med seg nedover. Hele 4,5 time lørdag ettermiddag/kveld brukte jeg på dette. Jeg fikk det nødvendigste og var kjempe glad for at pappa og Ronnie var i byen, men jeg kjente at jeg var sliten og helt satt ut når jeg kom tilbake på hotellet. Var vel ikke slik jeg skulle lade opp.

Løpeturene disse dagene utgikk og dermed var en kort løpetur onsdagen i forveien den eneste treningsøkta jeg hadde de siste 3 dagene før konkurransen. Sent på kvelden etter sengetid fikk jeg beskjed om at sekken min var dukket opp. En lettelse, men dessverre veldig seint.

Tidlig søndag morgen var det klart for frokost, avreise og oppvarming. Hele 1 time og 20 minutter før start var det dags for å varme opp. Mesterskap har egne regler med callroom og utgang til start 35-30 minutter før start. Da må du være ferdig oppvarmet.

Likbleik, kjei, varm og ikke på plass psykisk stod jeg på startstrek uten et snev av lyst til å løpe. Jeg kjente meg tung i kroppen og daff. Starten gikk og jeg merket fra aller første steg at dette kom til å bli en lang og tøff dag. Håpet var at denne følelsen ville slippe taket. Det gikk sakte og det gikk tungt. Jeg klarte ikke tenke positivt eller være tilstede i løpet. Jeg hverken kriget med meg selv eller løp slik jeg bruker. Det tragikomiske var at jeg våket veldig da det gjenstod 4 kilometer til mål. Dessverre altfor seint i forhold til å redde det elendige resultatet og æren av å få løpe EM i friidrett for Norge.

Skuffet over meg selv, meg selv og meg selv hadde jeg lyst til å rope, gråte og skrike etter målgang. Rett og slett lyst til å reise hjem med en gang. Jeg var ikke sliten, bare skuffet og utrolig sint på meg sjøl, fordi jeg ikke klarte å holde fokus i dagene før løpet og underveis.

Det var varmt når vi løp og tøffe forhold i en krevende løype, men med formen jeg hadde i dagene i forkant vet jeg at det kunne blitt en morsom dag, bare jeg ikke hadde klart å gå på en psykisk og fysisk totalkollaps akkurat den dagen det virkelig gjaldt. Synd, men man lærer så lenge man lever.

Revansjesugen til tusen måtte jeg holde igjen på kreftene de første dagene etter at jeg kom hjem. Intervalløktene ble løpt i sinne og frustrasjon, men nå er det meste glemt. Jeg er stolt over å ha løpt EM i friidrett for Norge og jeg er stolt over hva jeg har fått til.

Nå venter nye mål. Sesongen er enda lang og allerede mandag starter jeg i Etape Bornholm i Danmark. Deretter venter en begivenhetsrik høst. Bare vent – jeg skal bevise hva jeg kan!

Publicerat: 2016-07-22 22:01 Kommentarer (0)



Mange konkurranser - er det bra?

I dag feirer vi Sankthans og vi er midt på sommeren. Så utrolig fort tiden går. Er det nå vi skulle hatt den gode egenskapen å kunne stanse opp og stoppe tiden? 

Våren har gått i rasende fart og juni er jo en måned som er over før en får sukk for seg. Det er nå høydepunktene for gode løpeturer og ferietid starter. Det er nå det handler om å nyte hver dag, hver time og hvert sekund. La dagene starte tidlig og vare lenge. 

Siden Ålesund maraton har jeg konkurrert mye. Altfor mye vil sikkert mange si, men for meg er det å konkurrere når jeg har tid, lyst og overskudd det artigste jeg gjør, og ikke minst den beste treninga jeg får. I min treningshverdag så løper jeg stort sett alene og derfor får jeg ikke samme effekt ut av øktene som det en konkurranse gir meg. 

Foto: Frode Monsen, www.sportsmanden.no

I fjor var jeg stort sett sliten og lei av for mye trening, mye jobbing og husbygging. Da var ikke konkurranser artig, ei heller treninger eller intervalløkter. Derfor setter jeg så stor pris på lyst, glede og overskudd i dag. 

Etter halvmaraton i Ålesund løp jeg en 10 kilometer i terreng på Hamar. Det var litt dødt til å begynne med, men løsnet veldig underveis. Godt å kjenne at kroppen kan svinge fra en kilometer til en annen. 

Deretter ventet en helg med konkurransefri, men med god trening. Her troppet samboer Ronnie inn som "hare" på en veldig god økt. 

Ny helg ventet og det ble løpt halvmaraton på Valdresflya. Et av de fineste løpene jeg vet om og viktig å stille opp for lokale arrangører. Dette var et løp jeg ikke hadde ladet opp til, men med grei dagsform gikk det ganske så bra allikevel. 

Påfølgende treningsuke inneholdt en 5 kilometer her hjemme. På den første skikkelige sommerdagen ble det et sjokk for kroppen med fart og åndenød, men når det arrangeres løp i Hunndalen MÅ man stille opp. God trening!

En ny treningshelg ventet etter dette, og med god restitusjon er det mye som kan hviles og lades opp i løpet av kort tid. 

Foto: Frode Monsen, www.sportsmanden.no

Neste konkurranse ut var Birkebeinerløpet. Et løp jeg nå har løpt 12 ganger og har 10 klasseseire og nesten like mange ganger opp på totalpallen. Løpet må oppleves og gjennomføres. Arrangementet blir bare bedre og bedre, steminga mer intens og kravene for å flytte beina raskere og raskere i terreng økes for hvert år. Jeg må ærlig innrømme at jeg er blitt dårlig til å løpe bratte motbakker og flytte beina elegant i terreng. Uansett så kan noen deler av løypa løpes fort og der slår heldigvis min styrke inn. Løpet i år ble tatt som en skikkelig hard treningsøkt, der fokuset var å åpne smart og øke farten underveis. Noe jeg klarte sånn ganske bra. 

Med kun 7 dager mellom Birkebeinerløpet og halvmaraton i Tromsø, så er det lite rom for utskeielser. Selv om jeg var passe sliten av Birkebeinerløpet hentet jeg meg ganske kjapt inn. Spise godt rett etter målgang og gjorde de rette tingene timene etter. Det er avgjørende for hvordan kroppen min er i dagene etter et lengre løp. Tirsdag løp jeg en kort og hard intervall. Første intervalldraget var tungt, de neste gikk nesten av seg selv. 

Når jeg da stod på startstreken på en ny halvmaraton i Tromsø nøyaktig 1 uke etter forrige halvmaraton var jeg helt på hugget og klar for å gi jernet. Kroppen var bra, men som vanlig i år er jeg forfulgt av regn, kulde og mye vind. Det merkes på kroppen når du jager kilometer på kilometer i et løp i motvind, men jammen blir du ikke god på å takle nettopp slike forhold. 

Resultatene av årets konkurranser har vært bra og det viktigste av alt - kroppen og beina har hatt lyst til å løpe fort. Så for meg er konkurranser den beste treninga. 

Nå venter imidlertid et lite konkurranseopphold på et par uker. Et nytt høydepunkt venter!

Publicerat: 2016-06-23 13:47 Kommentarer (0)



Hvordan er det mulig?

Jeg har helt mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om hvor mye jeg trener og hvordan jeg får tid til det. 

Like mange ganger har jeg svart at jeg trener før skolejobbing på morgenen og en ny økt på ettermiddagen/kvelden. Tida i mellom øktene ligger jeg slettes ikke på latsida, men jobber, står og går ganske konstant, bruker hodet og prøver å tenke klart og konstruktivt.

Så du kan gjerne si at jeg trener som en toppidrettsutøver, men lever som en hvilken som helst mosjonist.

Det skal sies at jeg trente ganske mye mer tidligere, men da hadde jeg mer dautid på dagen og hadde mulighet til å hvile litt. Alle profesjonelle utøvere skulle virkelig prøvd hvordan en helt vanlig hverdag er for oss som løper og trener for å prestere enda bedre.

Foto: Jostein Håland, Sunnmørsposten

Så hvordan få tid? Jeg har ikke lyst til å nevne ordet prioritering osv. Jeg har bare meg sjøl å tenke på - nesten. Jeg har ingen barn som skal hit og dit, følges opp, ha mat og omsorg. Jeg har en samboer som er like ivrig som meg til å trene. I tillegg er han glidsjef i Norges Skiforbund langrenn og stort sett borte fra slutten av oktober og fram til april. Så disse månedene er det enda lettere å leve om mulig, enda mer ego.

Samtidig er trening en livsstil. Jeg har alltid trent og vært i aktivitet. Det å være ute i all slags vær er noe jeg er innmari glad i. Trening gir meg energi og jeg nyter stillheten i naturen om morgenen. En bedre start på dagen kan ikke jeg få. Mye av planleggingen for dagen foregår på disse rolige øktene. Verdensproblemer blir løst og jeg våkner på en helt fantastisk måte.

Etter endt løpetur dusjer jeg kjapt og får på meg klær. 10 minutter på badet er det jeg trenger om morgenen. Frokosten inntas kjapt og vips er jeg på plass på skolen. Effektivt, kjapt og greit.

Øktene på ettermiddagen er igjen veldig lystbetont. Er overskudd, lyst og iver der, tar jeg meg en treningstur. Av og til er motivasjonen for en knallbra intervalløkt der, og da er det bare å kjøre på.

Slik er hverdagen min og vår. Vi har valgt den selv og trives veldig godt med den. Helger blir brukt til jobbing, trening og middag hos familie. Den tiden vi bruker her blir satt ekstremt stor pris på og jeg nyter fredagskvelder, lørdager og søndager maks. Favorittdager som lader meg opp til nye eventyr i hverdagen.

Trening gir meg mye og jeg kunne ikke tenkt meg et annet liv akkurat nå. Treninga jeg nå utfører er bare lystbetont og utføres på overskudd. Konkurranser er valgfrie og løpes med et smil om munnen og fordi det er moro. Jeg har aldri hatt følelsen av å ofre noe for hvordan tiden min blir brukt.

Tren hvis du har lyst og det passer inn i timeplanen. Det er lov og ikke trene en dag og en må ikke trene hvis tiden ikke er der og hvertfall ikke hvis lysten ikke er tilstede.

Nyt hva hverdagen har og by på. Ta vare på deg selv og gjør det som gir deg energi, lyst og glede.   

Publicerat: 2016-05-26 20:59 Kommentarer (0)



Overveldende ekstraservice

Ålesund Maraton - dere er helt fantastiske! 

Jeg sitter igjen med en opplevelse jeg sent vil glemme. Hvorfor inviterer et relativt lite lokalt løp i Ålesund en løper fra Gjøvik til seg? Åpner opp for service helt ut av en annen verden og gir så mye av seg selv at jeg sitter igjen med en følelse av å være en stjerne jeg aldri kommer til å bli. 

For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en mann i Ålesund som er oppvokst på Brumunddal, gærne sida av Mjøsa. Han ville ha meg til Ålesund for å løpe halvmaraton. Gav meg telefonnummer til primus motor der oppe og vips så hadde jeg både deltakelse, hotell og bil til/fra flyplass og start til fri disposisjon. Helt enorm service. De lovet rask løype og en "hare" som kunne hjelpe til med å holde farten oppe. Slagplanen var klar: Ta EM-kravet på halvmaraton, 1.15.

Foto: Jostein Håland, Sunnmørsposten

Turen til Ålesund gikk helt knirkefritt. Vi hadde det helt strålende. Lå på senga fra kl.15.00 dagen i forveien av et løp. Det har aldri skjedd før. 

Ålesund Maraton er et lite løp, men satte deltakerrekord i antall deltakere på løpsdagen. Noen solide regnbyger, litt lei vind og ikke altfor mange varmegrader satte standarden for dagen. 

Jeg hadde en god dag - rett og slett en dag det var moro å løpe. Jeg kunne løpe lett på de tidene jeg hadde planlagt og fløt på i god stim. Dessverre var det ingen andre som ville være med meg på åpningsfarten, så hele distansen på 21.1 kilometer ble løpt alene. Ny opplevelse og en real test for huggu. 

Løypa bestod av en tur/retur løype. Innover til vending hadde vi det helt greit med vind i ryggen og bare fryd og gammen. Returen bestod av samme vind rett i mot og et par kjeie motbakker. Den siste så sent som fra 17,5 til 19,5 kilometer. 

Det var tøft å holde farten alene i vinden, men beina var helt rå og kroppen ville løpe raskt. Savnet noen å løpe med, men jeg hadde bestemt meg før avreise at ingenting skulle sette meg ut av spill denne gangen. Formen har vært bra og endelig fikk jeg utløp for dette i en konkurranse. Jeg fikk bevist for meg selv at jeg fortsatt kan å løpe fort. 

Foto: Jostein Håland, Sunnmørsposten

Sololøpet i vinden resulterte i totalseier og ny pers med noen sekunder. En bra dag! Første gangen alle gutta var bak meg på resultatlista. Ganske moro og spesiel følelse å være den første av de første hele veien. 

Jeg har stilt meg spørsmål i ettertid om hvor godt dette løpet egentlig var...? Jo, jeg tror løpet var et godt løp og i en litt annen løype (litt mindre kupert), litt mer heldig med forholdene og noen å løpe sammen med ville jeg kunne ha presset tiden en del ned. EM-kravet tror jeg ville ha vært i boks, men det er slutt-tida i mål som gjelder. 

Nå må jeg bare finne et nytt halvmaratonløp som jeg kan bruke den gode erfaringen fra helgas løp og formen jeg nå innehar til å ta det kravet. For jeg vil til EM! Nå er det moro å løpe og kroppen har bra med energi til å takle både trening og jobb. 

Så takk Ålesund, for at Dere behandlet meg som en stjerne og arrangerte et flott løp for oss 188 deltakerne. Anbefaler alle å ta turen til Sunnmøre i mai. Det er flott! 

Nyt pinsen og ha en flott 17.mai! 

Publicerat: 2016-05-15 16:04 Kommentarer (0)



Er det lett å endre på ting?

Sentrumsløpet for min del gikk ikke all verden. Halsvondt, feber og masse snørr i nesa som oppladning fungerer dårlig. På selve løpsdagen var feberen borte og halsvondten holdt seg borte hele dagen i forveien og til en time etter målgang. Da kom den tilbake... 

Å løpe med sjukdom i kroppen har jeg gjort mer enn en gang før, men hver eneste gang står jeg på startstreken med et håp om at det ikke har satt meg for mye tilbake. Hvorfor lærer jeg aldri? Har tross alt noen år på baken nå. Tror det kalles "tunglært" eller evig positiv. 

Uansett - Sentrumsløpet er løpefest og glede. "Alle" er samlet og det er hyggelig å treffe igjen kjentfolk fra fjern og nær. 

Etter Sentrumsløpet gjorde jeg et alvorlig forsøk på å riste av meg sjukdommen. Halsen er bra, men snørra henger igjen. Det er også vanlig meg. Snørr og hoste i 3 uker er ikke uvanlig. Det kan jeg leve med, bare kroppen fungerer ellers. 

I går løp jeg Viggaløpet. Hvert år arrangerer lokale klubber løp mellom Gran og Brandbu. Løpet måler 9,1 kilometer og annenhvert år snur de løpsretning. I går startet vi på Gran. I 2012 satte jeg løyperekord med 31.59. Før start hadde jeg lyst til å prøve meg på den. 

Været var det som kom til å bli største utfordringen i går. Striregn/slubb og 1 herlig varmegrad gjorde løpet til en kald affære. Vanligvis bryr jeg meg sjelden om vær og vind, men i går fikk jeg liksom ikke helt varmen før start. Da startskuddet gikk med søkkvåte klær var det bare å prøve å løpe så fort en klarte. Resultatet ble ny løyperekord med omlag 25 sekunder, men de siste 2 kilometerne går inn i kategorien sakte løping uten følelse i beina. Fikk ikke tatt i noe i det hele tatt i frykt for at beina ikke flyttet seg slik jeg ønsket, men da har vi trent på det også. Lokale løp er artig og viktige løp å stille opp på. 

Foto: Arvid Holmlund, Oppland Arbeiderblad

Alt dette over her ble en avsporing i forhold til hva jeg hadde tenkt å skrive om. Jeg er en av de som ikke er lett å endre og heller ikke klarer å gjøre forandringer. Det må tenkes på og gjøres skikkelige vurderinger både for og i mot. Så hvorfor er det nettopp slik? 

Kanskje det henger sammen med min fortid som sjuk? Jeg har veldig lett for meg å havne i et ensformet mønster og rutiner. Lever etter klokka og planlegger det meste. 

Så hvorfor er det vanskelig å endre på ting du innerst inne vet er bra for deg, vil gjøre deg godt og kanskje til og med til en bedre idrettsutøver? Det være seg ulik trening, hvile godt, ta fridag og bli enda flinkere til restitusjon. 

Jeg husker godt den perioden jeg gikk fra å være sjuk til litt friskere og friskere. Valg måtte gjennomføres, men det var nøye planlagt. Det og det ble spist og tøylene slapp litt etter litt. Bare det å ha ulikt pålegg på brødskiva eller i det minste - spise pålegg hver dag var et valg jeg stod ovenfor med gru. Ikke minst det med å spise etter trening. Jammen var det en endring som tok tid og som jeg jobbet innderlig lenge og intens med. 

Det samme gjaldt jo trening. Du trenger ikke på død og liv å trene 4 timer hver dag, men hvorfor var de endringene så vanskelige? Eller å løpe de samme intervallene på samme sted? Det gjorde meg jo ikke bedre og jeg visste at endringer var det jeg trengte, men hvorfor gjorde jeg det ikke? 

Endringer var ikke lett, men nå gjør jeg endringer hele tida. Valg må tas og gode rutiner i forhold til restitusjon, trening, hvile og mat er innarbeidet. Jeg vet at dette er med på å gjøre både meg og andre bedre, men jeg vet også at det er mange som var i samme båt som meg som ikke klarte å gjennomføre de endringene. Så hvorfor er det å gjøre noe nytt til det bedre så vanskelig? Hvorfor er endringer skummelt når du vet de er bra for deg? 

Mitt råd: GJØR ENDRINGER HELE TIDA. Velg riktige avgjørelser og bruk sunn fornuft. Stol på den fornuften og de riktige/friske valgene. Tørr å være den beste utgaven av deg selv. Det er da du vil nå lengst i livet uansett hvor du befinner deg og hvor du vil. 

Publicerat: 2016-05-01 16:19 Kommentarer (0)



Konkurransenerver?

Er du en av de mange tusen løpere som skal delta i Sentrumsløpet på lørdag? Er du en av de mange tusen løpere som går rundt med sommerfugler i magen og kanskje litt negative tanker om løpet? 

Ja, for jeg tror de fleste går rundt og er spente, spesielt for alle de som har satt seg Sentrumsløpet som sitt treningsmål våren 2016. 

Konkurransenerver er normalt og det er etter min mening bra å ha nerver før en konkurranse. Det gjør deg ekstra skjerpet, gir deg litt mer adrenalin og viser faktisk at det betyr noe for deg. 

Så hva gjør du nå før løpet? Hvilke planer har du? Hva bør du spise? Skal jeg trene hardt? Skal jeg kjøpe nye sko? 

Mitt tips: GJØR SÅ LITE HOKUS POKUS SOM MULIG! Stol på deg sjøl, nyt hva du har fått til på trening og still på startstreken på lørdag med sommerfugler i magen og nerver innvendig. Prøv i alle fall å hold de innvenndig. Kommer de utenpå kan nervene fort ta overhånd og påvirke deg litt negativt. Uansett vi er alle forskjellig. Nerver skal du ha, mener jeg!

Ta livet med ro i tiden før løpet. Nyt fredagskvelden hjemme på sofaen. Ta en lett treningstur dagen før konkurransen om du føler for det. Dagen før konkurransen er ikke dagen for langtur. Hent startnummer i god tid om du har mulighet til det. Finn fram løpetøyet og skoene du har løpt litt med tidligere. Nye sko bør helst ha blitt testet noen kilometer. Spis helt vanlig mat slik som du pleier og nyt spenningen en konkurranse gir deg. 

Det er meldt flott løpevær. Kle deg lett. Du blir varm uansett. Mange kler på seg altfor mye og blir hemmet av for mye tøy underveis. Ta deg til start i god tid. Stress på konkurransedagen er ekstra stressende både for hunøret og kroppen. Sørg for å ha spist i tide og drikket godt. En stor lunsj kan skape problemer underveis. 

Jeg er sikker på at alle dere som skal løpe kommer til å få en flott opplevelse og det gjelder å gjøre ditt beste - mer er ikke mer å forlange. Vær den beste deg og løp så fort du kan. Ha det moro og tenk positivt. 10 kilometer går fort og er du ikke fornøyd etter på, så tank på hva du kanskje kunne gjort annerledes. Vi er bare i april og året er bare i startgropen av hva angår løpekonkurranser. Nye muligheter kommer, men kanskje Sentrumsløpet blir årets happening? 

Lykke til!

Publicerat: 2016-04-21 21:21 Kommentarer (0)



Hva bør du se etter?

Jeg velger å forsette litt i det forteller-sporet jeg har begynt på. Fortelle litt om tankene bak det å bli rammet av spiseforstyrrelser og kanskje hva andre kan gjøre for å forstå bedre hvordan det er å være rammet av sykdommen. 

Det kan være lett å dømme den syke nord og ned, dømme oss som dumme og tiltaksløse og helt teite i toppen. Det kan være lett å stå utenfor å riste på hodet av hva som blir gjort og ikke gjort, samt hvorfor vi gjør som vi gjør. Husk det at det er en psykisk sykdom. Det er handlinger som absloutt ikke er ønsket eller som vedkommende kan noe for - dessverre. Det hjelper i alle fall ikke å kjefte på den som er syk og presse i vedkommende mat. Det gjør bare alt vondt verre. 

Hva bør en se etter hvis en mistenker at en person er i ferd med å havne i et skummelt spor og mønster? For min del så startet det med at jeg sluttet å spise godteri. Normalt sett så spiste jeg litt godteri og sjokolade mer enn bare lørdager. Jeg spiste det når jeg hadde lyst på og når jeg hadde tilgang på det. Jeg trente mye og hadde behov for litt ekstra energi en gang i blant. 

I tillegg til at jeg kuttet godteri ble jeg veldig opptatt av å sammenligne meg med andre. Noe jeg husker jeg var ganske tidlig på barneskolen. Dette tror jeg handler om at noen er født som konkurransemennesker og skal/ønsker være best i alt - såkalt flink pike. I barnehagen konkurrerte jeg mot guttene, på løpetreninger konkurrerte jeg mot guttene, på skolen spilte jeg fortball mot/med guttene og på skitreninger konkurrerte jeg mot guttene. Jeg trivdes enormt godt. Jeg var en av gutta, den populære og hevdet meg ganske bra. 

Men jeg husker også at vi sammenliknet hva som stod i helseboka fra helsesøster i 5.klasse. Jeg var litt lengre enn noen av de andre jentene, men ganske tynn, men allikevel veide jeg ikke minst - naturlig nok i forhold til de som var 7-8 cm kortere. Dette husker jeg gnagde litt, for vi snakket om det med vekta allerede her. Jeg var et par kilo tyngre enn den jenta som veide minst. Det gikk jo ikke. Da hadde jeg tapt den konurransen. Så tidlig startet tankeprosessen om det å være best i alt, uansett hva det var. 

Jeg gikk i en utfordrende klasse på barneskolen. Ingen andre i klassa drev med langrenn og friidrett. Jeg trente mye og hadde ikke veldig mye tid til andre sosiale aktiviteter. Ikke det at jeg ville heller, men jeg kjente det gnagde veldig i meg det at "alle" andre var på bygdehuset på fredager. Jeg var på trening rett etter skolen og fikk ikke lov til å dra på bygdehuset. Dette grunnet litt tvilsomme hendelser der. Det ble spørsmål og nesten mobbing fra de andre i klassen når de spurte hvorfor jeg aldri var med dit. Jeg løy og sa at jeg ikke ville, for det var ikke veldig kult å være 12-14 år og ikke si at jeg fikk lov av mor og far. 

Dette var rett og slett starten på marerittet. På ungdomsskolen var jeg flink i det meste, i idretten gikk det bedre og bedre. Tida etter skolen ble brukt til trening og lekser. Jeg hadde ikke populariteten hos jentene på skolen, men mange, mange guttevenner. Ei venninne hadde jeg allikevel - ei kjempe god ei som jeg har som god venninne den dag i dag. Jeg ble til ei som bare var flink, og ikke noe mer. Jeg fikk ingen oppmerksomhet for den JEG var. 

Hun gode venninnna mi droppet skolematen ei uke. Jeg fulgte etter. Dette raste det store isberget. Kun ei uke med null godteri og uten skolemat, men mye trening, fungerte som det som skulle til for at jeg fikk komplimenter at jeg var blitt tynnere og en annen type oppmerksomhet i hverdagen. Jeg jublet inni meg! Endelig så de andre jentene meg. Den tynne kroppen på 50 kilo som ikke hadde noe for mye av noe, ble bare tynnere og tynnere, og det kjapt. I løpet av noen uker den våren i 9.klasse på ungdosskolen skulle forandre livet mitt og livet til hele min fine familie. 

Jeg så ut som et skjelett. Jeg raste 20 kilo på noen uker og var døende. Alt gikk så kjapt. Jeg kuttet først godteri, så skolemat. så kveldsmat, så middag og deretter frokost. Jeg satt igjen med en hverdag der jeg trente mer og mer og spiste kun et eple. Lett som bare det var jeg fanget i 12 år helvete. Alt som jeg slukte tidligere fant ikke veien til min munn. Fettfobi, godterifobi, middagsfobi og i det hele tatt. Det ble en kamp mot å overleve og det ble en kanmp mot treningsnekt. 

Sykehus, sondemat og nesten respirator ble redningen for livet, men hodet var det ingen som klarte å nå inn til med det første. 

Så til det jeg ønsket å skrive om i innledningen. Hvis noen begynner å slite, så vær så snill - HANDLE RASKT. Se etter endringer og det kan være små endringer. Ingen godteri, ingen saus, ingen dessert... Dette er kanskje det letteste å se etter, deretter om smøret på brødskva ikke er under pålegget og endring i hvilket drikke en person har i seg. Endrede treningsrutiner og sosial tilstedeværelse. Ha øynene åpne for de dere bryr dere om og ta det med en gang. Selv etter 14 dager kan det være for seint, det vet jeg alt om. Hadde noen stoppet meg første uka, så tror jeg at jeg kunne ha unngått årelang kamp og ødeleggelse av mitt liv og ikke minst familiens liv. Etter 14 dager var jeg allerede så innkjørt at jeg tror jeg ville ha vært vanskelig å snu da. Det gikk 1,5 måned før ting ble fanget opp med meg og det tok 12-13-14 år før mitt liv ble mer verdt å leve. 

Jeg ønsker med mine innlegg å lære bort min kunnskap og dele av min erfaring. Slutt å kommentere andre, hva dere veier, hva dere spiser og ikke del så mye av deres måltider. Det er bare dumt og kan trigge andre til å gjøre det samme. Ikke kommenter hva barn spiser og i hvertfall ikke si at: -"Nå får du ikke mer, fordi du spiste det og det i stad"... Ha et sunt forhold til kroppen, hva barna spiser, og i det store og det hele regulerer alt seg til slutt. Vær i nok aktivitet og spis helt vanlig mat til normale tider. Godteri i helger hører med i et sunt forhold til kroppen. Alt med måte og vi får det bedre med oss selv - ikke gjør ting for komplisert. 

Publicerat: 2016-04-10 17:01 Kommentarer (0)



Hvorfor er det ikke....

Jeg har tenkt en stund på å skrive om dette og har lurt på hvordan i alle dager jeg skal klare å ordlegge meg. Det er vanskelig, men jeg skal prøve. 

Spiseforstyrrelser har vært og er fremdeles et tema det skal "hysjes om" føler jeg. Det er skam å være rammet av den psykiske sykdommen som gjør at du vegrer deg for å spise. Alt hva du putter i munnen får en konsekvens for hvordan du nettopp føler deg.

Jeg har vært gjennom mange år med behandling og vært innlagt ved to forskjellige sykehus. Gått til 5 forskjellige psykologer og hatt 4 forskjellige fastleger. Det som har gått igjen er manglende kunnskap og manglende forståelse for hvordan jeg hadde det og hva jeg trengte. Kjemien mellom meg og behandlerne var rett og slett elendig. Jeg gikk time etter time til de ulike menneskene med å kun sitte i en stol og fortelle at ting gikk fint - selv om det overhodet ikke gikk det. De kom seg rett og slett aldri gjennom skallet mitt.

For min del var det bare å sette på seg en maske og smile til alt og alle, vise verden det ja-mennesket jeg ønsket å være og være hyggelig mot alt og alle. Innvendig var det krig. Ingenting av hva jeg gjorde ble styrt av meg, men av sykdommen. De som står utenfor og ser på dette skjønner lite, selvfølgelig nok. For å ha noen som helst formening om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, må du ha hatt det - MEN det unner jeg ikke min verste fiende.

Hele dagen var planlagt i minste detalj. Hvordan jeg skulle trene, hvordan jeg skulle holde meg våken - stående på natten og hvordan jeg skulle klare å unngå mat.

Å komme seg på skolen og være der var et slit. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe, jeg klarte ikke gjøre det jeg skulle og jeg slet meg å skjønne enkle ting. Dette var jo fordi hodet tenkte på andre ting, men også fordi kroppen og hjernen fikk altfor lite energi og drivstoff. 

Jeg var sjeleglad da jeg kunne løpe hjem, kaste nistepakka på turen og dra rett ut på en lang løpetur uten mat i kroppen. Det er utrolig hva kroppen klarer å gjøre, selv når den er så underernært at den er på randen av å dø.

På det minste veide jeg hva en liten 8-åring veier. På det minste drakk jeg et stort krus med varm saft og spiste et eple om dagen. Både det store kruset med varm drikke og eplet brukte jeg utrolig lang tid på. Det gikk vel omtrent 3 uker på denne "dietten" før det ble kritisk. 

Mange setter og har satt et spørsmålstegn på hvor de hjemme var. Jo, de var hjemme, men jeg var ekstremt flink til å lure unna og gjøre akkurat det sykdommen ville jeg skulle gjøre. Å trylle bort mat var null problem, selv rett foran øynene på mamma og pappa. Rart tenker alle - forståelig nok, men det var null stress. 

Jeg har så dårlig samvittighet for hvordan jeg har behandlet mine nærmeste, hvordan jeg har slitt de ut og skapt store bekymringer. Tenk deg når datteren din på 15 år er i ferd med å begå et seiglivet selvmord, selv om tankene aldri var der på at jeg ville dø. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg tenkte på når jeg var på det tynneste. Jeg så jo tross alt normal ut i speilet. Der var jeg akkurat den samme som før, selv om jeg egentlig var et vandrende skjelett. 

Så hvorfor er det ikke bare å spise den brødskiva eller den middagen? Ja, tenk om det hadde vært så lett. NÅr du er syk og kroppen blir tilført energi klarer du ikke tenke rasjonelt. Kroppen trenegr nok energi og komme seg opp i en tilstrekkelig kroppsvekt før den klarer å tenke friskt og friskt nok til å ta riktige valg. 

Hvis du spise noe som ikke var planlagt, eller en bit ekstra av noe, kommer tankene på enormt dårlig samvittighet og at du legger på deg asap. Du føler du eser ut og det som om det kommer en murkloss i magen. Alt hva du har på deg føles ut som en stram tights eller tettsittende genser. Hvis hendene blir varme og kroppen får normal temperatur er det ekstra ille. Da har du i alle fall gitt den for mye energi. 

Så forstå det den som vil - det er ikke bare, bare å spise det ene eller det andre for den som ikke er frisk. Det er en enorm indre kamp og et, unnskyld uttrykket, et helvete uten like. DU føler du må ut å løpe en ekstra runde bare for å forbrenne det ekstra. 

Det samme gjelder trening. Du blir oppslukt i timer og kilometer. Rekker du ikke ei treningsøkt kan du banne på at den skal bli tatt igjen. Sånn er det bare. Det er tankegangen til en som sliter. 

Får du nok energi og har du klart å ta kampen til å komme opp i en vekt som gjør tankegangen annerledes, er mye gjort. Det gjelder å stå i det. Ta sjansen på at det å bli frisk er så utrolig mye bedre enn et liv som syk. En behandler og hjelper må se hele personen og lære seg å trykke på de riktige knappene til riktig tid. Det er så enormt viktig.

Kampen er tøff, hard og lang, men akk så viktig å klare. Ta steg for steg. Tørr å utfordre litt og litt. Etter noen år med framgang og mange steg tilbake, kan jeg endelig si at jeg fungerer bra og har en kropp som er sunn. Hodet tenker også klart, men alle som er vært rammet av spiseforstyrrelser må dessverre leve med noen arr resten av livet. Det har vært en del av deg og det er noe alle vil forbinde med meg i alle fall. Sånn er det, men jeg har lært meg å leve med det. Så lenge jeg er 110% ærlig på at jeg har det bra, spiser, trener hva jeg tåler og har godt av, klarer å slappe av og ta ting på sparket, er jeg fornøyd. Jeg lever et normalt liv i dag og tørr å vise følelser når ikke ting er greit, men jeg vil alltid være "flink-pike" og en perfeksjonist. Jeg er født sånn og alltid vært det, så lenge jeg kan huske, helt fra tidlige år i barnehagen. En vil gjøre alle til lags og være en positiv sjel. 

Nyt påsken! Dette var dagens lille sykdomshistorie og håper folk kan forstå mer og mer etter hvert hvordan det er å ha slitt med spiseforstyrrelser og kanskje andre psykiske problemer. Vi kan ikke noe for det. Det er ikke en sykdom en ønsker å få, slik som mange kanskje tror det er. Hold dere friske og rakse. Vær positive mot andre og vi er skapt for å være akkurat den vi er. Vær den beste utgaven av deg selv!  

Publicerat: 2016-03-20 18:08 Kommentarer (0)



Er du god eller dårlig på å være syk?

Jeg VAR ekstremt dårlig på å være syk. Når jeg skriver VAR så er jeg nok ikke veldig flink enda, men jeg er blitt bedre.

Det er sjelden jeg er syk og enda mer sjelden jeg er såpass syk at jeg må holde senga, men det har hendt et par ganger. 

Så hvorfor har det seg slik at du ikke er helt i form, det vil si vondt i halsen og tett i nesa. Allikevel drar du ut og trener. Jeg har alltid tenkt at det skader vel ikke med en rolig tur? Blir jo ikke noe verre sikkert, og da har jeg jo fått trent den økta... 

Kan man ikke bare ta konsekvensen av at kroppen forteller deg at nå er det på tide å stoppe opp og ta fri. Hvile seg frisk og la trening være trening. Er det flere som tenker slik som meg? Hvor gå grensa fra å kunne trene og ikke?

Jeg vet jo at når man har feber skal du holde deg inne. Det er greit og når feberen herjer er jo ofte både kroppen og matlysta helt på bånn. Da er det toppen av risiko å ta seg en treningstur, men så var det den forkjølelsen da. Det kan jo ikke skade?

I fjor var jeg ekstra dum og alt er bare min helt egen skyld. Jeg løp Sentrumsløpet med vond hals og dårlig form, med feber i kroppen. Løpet gikk ekstremt dårlig og kroppen var ikke seg sjøl på mange uker etter løpet. Sånn sett i etter tid så var jeg egentlig ikke i slag i det hele tatt på måneder, for jeg hadde bare kjørt på og kjørt på - hele tiden. 

Eneste konkurransen i fjor det gikk lett og fint, var Nordisk maraton i Stockholm første helga i juni. Resten gikk tungt og helt uten overskudd, mål og mening. Alt dette har jo ikke med sykdom å gjøre, men hvis du tørr å ta fri og ta konsekvensen av en syk kropp og en sliten kropp, så blir alt så mye bedre. Hviledager er jo ikke farlige og spesielt når kroppen er syk. Da SKAL du ta fri. 

I år har jeg lært. Nå har jeg lagt bak meg en uke med sykdom og flere gode fridager for kroppen. Nå er jeg rekordtidlig frisk fra sykdommen og opplagt til både jobb og trening, samt det livet har å by på. 

Man lærer så lenge man lever, og med mer "vett" i topplokket tror jeg alt kan bli så mye bedre. Når sant skal sies så har vel noe av grunnen til at hviledager og hvile generelt har noe med min bakgrunn å gjøre. Akk så herlig å kjenne på overskudd og lyst til å så mye mer enn å pushe kroppen hardt og brutalt. Livet er så mye mer enn det. 

Så når kroppen er syk, så er det vel noe den prøver å si deg. Den trenger hvile, den trenger pleie og ro. Nok er nok og det er på tide å bryte opp litt i det harde og endre litt. Men det å kjøre kroppen ned er jo måten å bli bedre på også, men ikke hele tiden. Den trenger tid til å bygge seg opp til et nytt nivå. 

Ta vare på kroppen og helsa, lytt til hva den forteller deg. Vi lever bare en gang! 

Publicerat: 2016-03-05 12:04 Kommentarer (0)



Sliten eller SLITEN?

Alle har vært slitne flere ganger. Sliten etter en treningsøkt, en konkurranse, en tøff periode eller en hard dag på jobb eller skole. Det er helt greit og det er helt normalt. Noe hadde vært galt om en ikke hadde kjent seg sliten av og til.

Hva er egentlig forskjellen på det å være sliten og SLITEN, skikkelig sliten og på tide å dra i bremsen? Jeg har slitt veldig og sliter vel fremdeles med å kjenne forskjellen. Sliten etter trening og konkurranser har jeg vært ofte. Det samme har hendt etter jobb og skole. De fredagene du bare lander i sofaen og sovner klokka 19.00. Det har skjedd mange ganger. Men da har jeg "bare" vært sliten etter en lang uke, der alt går slag i slag. 

Så hva er forskjellen på "greit" sliten og "ikke-greit" sliten? De dagene du våkner opp og skal egentlig ut på en treningsøkt, men det å stå opp virker som et enormt prosjekt. Eller når du kjenner deg konstant sliten, tunge bein, dårlig matlyst og sover dårlig. Da er det på tide å dra i bremsen. I godt over et år hadde jeg det slik. Hver intervalløkt og konkurranse var et mareritt. Jeg hadde blytunge bein og en kropp som skrek etter hvile, men fortsatt bare å kjøre på. Sove lite og hvile enda mindre. En ond sirkel ballet på seg. Jeg måtte jo bare, skulle bare... Flink pike får til alt og skal bare gjøre det.

En dag så sier det stopp, enten at kroppen selv bare krasjlander eller at noen andre må fortelle deg at - nå er det på tide å gjøre noe med det. 

For min del ble jeg fortalt. Jeg måtte få høre det ansikt til ansikt at du er i ferd med å kjøre deg helt i senk og lenger ned enn det. Det var på tide å lytte til det kroppen faktisk trengte. 

For min del ble det et endepunkt. Jeg hvilte, jeg tok et oppgjør med meg selv, jeg sov, sov og sov.... Etter en stund kom energien tilbake - sakte, men sikkert. Treningsmengden ble redusert, planene lagt bort og friheten over å styre selv og bruke av min egen tid- når jeg ville - det var befriende. 

Nå er det som å fly. Det er godt å være sliten når jeg skal være sliten. Da må man hvile og fylle opp. Ta konsekvensen av det. Til tider er vi maskiner og kroppen tåler vanvittig mye, men vi lever bare en gang, og livet er for kort til å ikke gjøre det beste ut av hver eneste dag og mulighet vi får. Grip den og ta den - gjennomfør det! 

Publicerat: 2016-02-23 16:19 Kommentarer (0)



113 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 12 Nästa Sista 

MerMarthe Katrine Myhre

Langdistanseløper med maraton som favorittdistanse, men vil bli raskere på de kortere distansene. Bor i Hunndalen, rett utenfor Gjøvik. Et treningsparadis både sommer og vinter. Her er det lett å finne seg godt tilrette og leke seg gjennom de mest utfordrende treningsøktene. Her kommer jeg til å skrive om trening og mye annet spennende som gjør livet godt å leve. Jobber som lærer og skriver litt for ulike magasiner. Løper i verdens beste klær fra CRAFT SPORTSWEAR NORGE og med sko fra SAUCONY NORGE Egen blogg: http://www.marthemyhre.no/

RSS-flöde



Mest lest




Kategorier

  1. » Trening


I bloggen

Maria SørbøMer

Mange ganger har jeg tenkt at løpeformen er best i september etter en lang vår og sommer med mye ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Siste innlegget mitt var faktisk om et løpeløp på tross av at det er ting jeg helst styrer unna. ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser