Marthe K Myhre - Runner's World
Annonse

Marthe K Myhre

Hvorfor er det ikke....

Jeg har tenkt en stund på å skrive om dette og har lurt på hvordan i alle dager jeg skal klare å ordlegge meg. Det er vanskelig, men jeg skal prøve. 

Spiseforstyrrelser har vært og er fremdeles et tema det skal "hysjes om" føler jeg. Det er skam å være rammet av den psykiske sykdommen som gjør at du vegrer deg for å spise. Alt hva du putter i munnen får en konsekvens for hvordan du nettopp føler deg.

Jeg har vært gjennom mange år med behandling og vært innlagt ved to forskjellige sykehus. Gått til 5 forskjellige psykologer og hatt 4 forskjellige fastleger. Det som har gått igjen er manglende kunnskap og manglende forståelse for hvordan jeg hadde det og hva jeg trengte. Kjemien mellom meg og behandlerne var rett og slett elendig. Jeg gikk time etter time til de ulike menneskene med å kun sitte i en stol og fortelle at ting gikk fint - selv om det overhodet ikke gikk det. De kom seg rett og slett aldri gjennom skallet mitt.

For min del var det bare å sette på seg en maske og smile til alt og alle, vise verden det ja-mennesket jeg ønsket å være og være hyggelig mot alt og alle. Innvendig var det krig. Ingenting av hva jeg gjorde ble styrt av meg, men av sykdommen. De som står utenfor og ser på dette skjønner lite, selvfølgelig nok. For å ha noen som helst formening om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, må du ha hatt det - MEN det unner jeg ikke min verste fiende.

Hele dagen var planlagt i minste detalj. Hvordan jeg skulle trene, hvordan jeg skulle holde meg våken - stående på natten og hvordan jeg skulle klare å unngå mat.

Å komme seg på skolen og være der var et slit. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe, jeg klarte ikke gjøre det jeg skulle og jeg slet meg å skjønne enkle ting. Dette var jo fordi hodet tenkte på andre ting, men også fordi kroppen og hjernen fikk altfor lite energi og drivstoff. 

Jeg var sjeleglad da jeg kunne løpe hjem, kaste nistepakka på turen og dra rett ut på en lang løpetur uten mat i kroppen. Det er utrolig hva kroppen klarer å gjøre, selv når den er så underernært at den er på randen av å dø.

På det minste veide jeg hva en liten 8-åring veier. På det minste drakk jeg et stort krus med varm saft og spiste et eple om dagen. Både det store kruset med varm drikke og eplet brukte jeg utrolig lang tid på. Det gikk vel omtrent 3 uker på denne "dietten" før det ble kritisk. 

Mange setter og har satt et spørsmålstegn på hvor de hjemme var. Jo, de var hjemme, men jeg var ekstremt flink til å lure unna og gjøre akkurat det sykdommen ville jeg skulle gjøre. Å trylle bort mat var null problem, selv rett foran øynene på mamma og pappa. Rart tenker alle - forståelig nok, men det var null stress. 

Jeg har så dårlig samvittighet for hvordan jeg har behandlet mine nærmeste, hvordan jeg har slitt de ut og skapt store bekymringer. Tenk deg når datteren din på 15 år er i ferd med å begå et seiglivet selvmord, selv om tankene aldri var der på at jeg ville dø. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg tenkte på når jeg var på det tynneste. Jeg så jo tross alt normal ut i speilet. Der var jeg akkurat den samme som før, selv om jeg egentlig var et vandrende skjelett. 

Så hvorfor er det ikke bare å spise den brødskiva eller den middagen? Ja, tenk om det hadde vært så lett. NÅr du er syk og kroppen blir tilført energi klarer du ikke tenke rasjonelt. Kroppen trenegr nok energi og komme seg opp i en tilstrekkelig kroppsvekt før den klarer å tenke friskt og friskt nok til å ta riktige valg. 

Hvis du spise noe som ikke var planlagt, eller en bit ekstra av noe, kommer tankene på enormt dårlig samvittighet og at du legger på deg asap. Du føler du eser ut og det som om det kommer en murkloss i magen. Alt hva du har på deg føles ut som en stram tights eller tettsittende genser. Hvis hendene blir varme og kroppen får normal temperatur er det ekstra ille. Da har du i alle fall gitt den for mye energi. 

Så forstå det den som vil - det er ikke bare, bare å spise det ene eller det andre for den som ikke er frisk. Det er en enorm indre kamp og et, unnskyld uttrykket, et helvete uten like. DU føler du må ut å løpe en ekstra runde bare for å forbrenne det ekstra. 

Det samme gjelder trening. Du blir oppslukt i timer og kilometer. Rekker du ikke ei treningsøkt kan du banne på at den skal bli tatt igjen. Sånn er det bare. Det er tankegangen til en som sliter. 

Får du nok energi og har du klart å ta kampen til å komme opp i en vekt som gjør tankegangen annerledes, er mye gjort. Det gjelder å stå i det. Ta sjansen på at det å bli frisk er så utrolig mye bedre enn et liv som syk. En behandler og hjelper må se hele personen og lære seg å trykke på de riktige knappene til riktig tid. Det er så enormt viktig.

Kampen er tøff, hard og lang, men akk så viktig å klare. Ta steg for steg. Tørr å utfordre litt og litt. Etter noen år med framgang og mange steg tilbake, kan jeg endelig si at jeg fungerer bra og har en kropp som er sunn. Hodet tenker også klart, men alle som er vært rammet av spiseforstyrrelser må dessverre leve med noen arr resten av livet. Det har vært en del av deg og det er noe alle vil forbinde med meg i alle fall. Sånn er det, men jeg har lært meg å leve med det. Så lenge jeg er 110% ærlig på at jeg har det bra, spiser, trener hva jeg tåler og har godt av, klarer å slappe av og ta ting på sparket, er jeg fornøyd. Jeg lever et normalt liv i dag og tørr å vise følelser når ikke ting er greit, men jeg vil alltid være "flink-pike" og en perfeksjonist. Jeg er født sånn og alltid vært det, så lenge jeg kan huske, helt fra tidlige år i barnehagen. En vil gjøre alle til lags og være en positiv sjel. 

Nyt påsken! Dette var dagens lille sykdomshistorie og håper folk kan forstå mer og mer etter hvert hvordan det er å ha slitt med spiseforstyrrelser og kanskje andre psykiske problemer. Vi kan ikke noe for det. Det er ikke en sykdom en ønsker å få, slik som mange kanskje tror det er. Hold dere friske og rakse. Vær positive mot andre og vi er skapt for å være akkurat den vi er. Vær den beste utgaven av deg selv!  

Publicerat: 2016-03-20 18:08 Kommentarer (0)



Er du god eller dårlig på å være syk?

Jeg VAR ekstremt dårlig på å være syk. Når jeg skriver VAR så er jeg nok ikke veldig flink enda, men jeg er blitt bedre.

Det er sjelden jeg er syk og enda mer sjelden jeg er såpass syk at jeg må holde senga, men det har hendt et par ganger. 

Så hvorfor har det seg slik at du ikke er helt i form, det vil si vondt i halsen og tett i nesa. Allikevel drar du ut og trener. Jeg har alltid tenkt at det skader vel ikke med en rolig tur? Blir jo ikke noe verre sikkert, og da har jeg jo fått trent den økta... 

Kan man ikke bare ta konsekvensen av at kroppen forteller deg at nå er det på tide å stoppe opp og ta fri. Hvile seg frisk og la trening være trening. Er det flere som tenker slik som meg? Hvor gå grensa fra å kunne trene og ikke?

Jeg vet jo at når man har feber skal du holde deg inne. Det er greit og når feberen herjer er jo ofte både kroppen og matlysta helt på bånn. Da er det toppen av risiko å ta seg en treningstur, men så var det den forkjølelsen da. Det kan jo ikke skade?

I fjor var jeg ekstra dum og alt er bare min helt egen skyld. Jeg løp Sentrumsløpet med vond hals og dårlig form, med feber i kroppen. Løpet gikk ekstremt dårlig og kroppen var ikke seg sjøl på mange uker etter løpet. Sånn sett i etter tid så var jeg egentlig ikke i slag i det hele tatt på måneder, for jeg hadde bare kjørt på og kjørt på - hele tiden. 

Eneste konkurransen i fjor det gikk lett og fint, var Nordisk maraton i Stockholm første helga i juni. Resten gikk tungt og helt uten overskudd, mål og mening. Alt dette har jo ikke med sykdom å gjøre, men hvis du tørr å ta fri og ta konsekvensen av en syk kropp og en sliten kropp, så blir alt så mye bedre. Hviledager er jo ikke farlige og spesielt når kroppen er syk. Da SKAL du ta fri. 

I år har jeg lært. Nå har jeg lagt bak meg en uke med sykdom og flere gode fridager for kroppen. Nå er jeg rekordtidlig frisk fra sykdommen og opplagt til både jobb og trening, samt det livet har å by på. 

Man lærer så lenge man lever, og med mer "vett" i topplokket tror jeg alt kan bli så mye bedre. Når sant skal sies så har vel noe av grunnen til at hviledager og hvile generelt har noe med min bakgrunn å gjøre. Akk så herlig å kjenne på overskudd og lyst til å så mye mer enn å pushe kroppen hardt og brutalt. Livet er så mye mer enn det. 

Så når kroppen er syk, så er det vel noe den prøver å si deg. Den trenger hvile, den trenger pleie og ro. Nok er nok og det er på tide å bryte opp litt i det harde og endre litt. Men det å kjøre kroppen ned er jo måten å bli bedre på også, men ikke hele tiden. Den trenger tid til å bygge seg opp til et nytt nivå. 

Ta vare på kroppen og helsa, lytt til hva den forteller deg. Vi lever bare en gang! 

Publicerat: 2016-03-05 12:04 Kommentarer (0)



MerMarthe Katrine Myhre

Langdistanseløper med maraton som favorittdistanse, men vil bli raskere på de kortere distansene. Bor i Hunndalen, rett utenfor Gjøvik. Et treningsparadis både sommer og vinter. Her er det lett å finne seg godt tilrette og leke seg gjennom de mest utfordrende treningsøktene. Her kommer jeg til å skrive om trening og mye annet spennende som gjør livet godt å leve. Jobber som lærer og skriver litt for ulike magasiner. Løper i verdens beste klær fra CRAFT SPORTSWEAR NORGE og med sko fra SAUCONY NORGE Egen blogg: http://www.marthemyhre.no/

RSS-flöde



Mest lest




Kategorier

  1. » Trening


I bloggen

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Som en forberedning til Lidingøloppet så har jeg nå vært til Løplabbet og har fått tatt en ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser