Marthe K Myhre - Runner's World
Annonse

Marthe K Myhre

Vi må starte med oss sjøl

Jeg er svært lite glad i baksnakking og det å gå bak ryggen på folk. Opp gjennom årene vet jeg at jeg har blitt snakket om bak min egen rygg. Å komme fra et lite sted og slite med det jeg har gjort, gjør baksnakking “lettere” fordi en blir så veldig synlig.

Dette har ført til at jeg er veldig var på hvordan folk møter mitt blikk og hvordan de oppfører seg. Med flere år tett på ulike folk i helsevesnet og andre steder er jeg blitt en god menneskekjenner.

Samtidig har jeg utviklet en radar ovenfor andre. Jeg hater å se at folk snakker bak ryggen på folk, hvisker og oppfører seg dårlig. En god egenskap å ha med seg på skolen – for ser jeg noe som ikke er slik det skal være, da sier jeg i fra MED EN GANG!

Hvorfor kan vi ikke bli mer flinke til å framsnakke folk og la folk være stolte over hvem de er. Jeg ønsker at barn og unge, folk i alle aldre skal føle seg verdsatt og sett, uansett hvor de kommer fra og hvilke egenskaper de har. Alle er gode i noe og det skal vi få lov til å være.

Noen er flinke på skolen og tar ting lett. Noe som er veldig bra og de må få lov til å være det og bli mer utfordret i skolehverdagen. Andre er gode i idrett og viser et enormt pågangsmot for å bli enda bedre. Dette må også være lov uten at vi andre skal snakke og mene noe om det.

Slik som at mange andre er flinke i praktisk arbeid og noen er flinke til å danse og synge. Flott! Fortsett med det og det er lov å være stolte av våre gode egenskaper. 

Jeg tok et valg i starten av desember om å bytte klubb fra SK Vidar til hjemmeklubben min, Gjøvik. I den forbindelse var jeg også i kontakt med en annen klubb. Valget falt på Gjøvik. Dette valget ble enkelt. Jeg fulgte rett og slett bare magefølelsen og det valget om at jeg kunne være litt “fri”. Uten krav om å løpe med det og det tøyet, fronte den og den sponsoren og kunne løpe det jeg vil.

Min nye klubb lar meg være den jeg er, uten krav om hverken det ene eller det andre. Akkurat det var det jeg trengte nå. Bare være meg selv og gjøre ting i mitt tempo og på min måte – når jeg vil.

Jeg hadde 3 helt supre år i SK Vidar med de flotteste trenerne og opplegget rundt konkurranser, men når jobb tar så mye tid og med bosted på Gjøvik, kom jeg aldri helt inn i miljøet. Samtidig fikk jeg ikke tatt del i samlinger og fellesskapet med full jobb og hektisk hverdag. Derfor valgte jeg å senke skuldrene og vende nesen hjemover og bli en lokal løper.

Nå kan jeg styre mer selv og det er jeg fornøyd med. Kan fronte egne samarbeidspartnere som jeg villig deler bilder av på Facebook, Instagram og hjemmeside. Det er nettopp det som er baktanken med mine publiseringer. Jeg er stolt av mine fantastiske samarbeidspartnere og det ønsker jeg å vise. De fortjener all mulig tid i det offentlige. De gir meg støtte og det vil jeg gi mye tilbake til. Jeg er stolt av de! Så tusen takk for det dere gjør og hvordan dere er. Evig takknemlig!

Når vi nå er inne på bilder. Det blir publisert mye. Både kropp og mat blir fotografert i alle vinkler og settinger. Jeg vet jeg også har delt bilder av meg selv i løpetopp og kort tights, i forbindelse med konkurranser og trening. Endelig kan jeg gjøre det, fordi jeg er glad over hvordan min kropp har blitt. Den har dessverre gått gjennom altfor mye hat og forvrengt syn. Jeg har behandlet den dårlig med altfor lite mat i flere år. Nå kan jeg endelig si jeg er skikkelig imponert over hva kroppen klarer og hvordan den fungerer. Den er sterk nok for meg og den fungerer. Jeg er endelig blitt fornøyd med hvordan jeg er og hvordan kroppen gir meg den hverdagen jeg har fått.

Jeg deler aldri bilder av mine måltider. Jeg har ikke behov for å få “likes” på hva jeg spiser. Jeg spiser mat fordi det er godt og jeg ser hva mangel på mat kan gjøre med hode og kropp. Jeg har mine tanker på hvorfor mange er opptatt av å dele sine sunne måltider som ofte viser en litt for liten mengde mat. Jeg gidder ikke “like” de og jeg orker ikke å kommentere. Det er kanskje det de er ute etter? Å få anerkjennelse for hvor sunt og lite de spiser?

Bli den beste utgaven av dere selv og vær stolt av den dere er! Lov meg å framsnakke din neste og de du har rundt deg. Gå aldri bak ryggen på noen…

Publicerat: 2016-01-24 13:52 Kommentarer (0)



Vintertrening

Vi er midt i januar. Den skikkelige vintermåneden og ute er det virkelig vinter. Her hjemme i Hunndalen har det vært kaldt i flere dager. Da snakker vi temperaturer mellom 14-21 minusgrader.

Friskt og kjølig, men det er fullt mulig og faktisk ikke så ille å trene ute. Jeg er hjemme i vinterhalvåret og har stort sett vært det gjennom min løperkarriere og selvfølgelig de årene jeg gikk på ski. Vinteren er en fin årstid det også.

I disse ukene hagler det inn med "syden" bilder både på Facebook og Instagram av friidrettsløpere fra "hele" landet som er på treningsleir i alt fra 1 uke til 8 uker. De er heldige, men det er slettes ikke så ille her hjemme heller. Det handler bare om å gjøre det beste ut av det.

Mine treningsøkter er hovedsaklig ute og har alltid vært det. Jeg trenger frisk luft og jeg trenger å lufte hodet. Derfor gjør jeg ingenting av å løpe ute, gå på ski eller i det hele tatt - å være ute om vinteren. Det handler om å kle seg rett og ha på passe med klær, skikkelige klær.

Jeg er utrolig heldig og priviligert som har en samarbeidsavtale med CRAFT og har hatt det i mange år. De gjør det lett å kle seg rikitg i kvalitetsklær fra topp til tå. Så hvordan kler jeg meg?

Jo, jeg har på meg helt vanlig undertøy innerst i form av løpetopp og teknisk hipster. Deretter kommer tynn ulltrøye og ullstilongs (hvis det er kaldere enn 15 minus - er det mildere dropper jeg stilongs). Utenpå den tynne ulltrøya har jeg enda et ull-lag og ytterst har jeg vindtett jakke (skijakke). Buksa er av typen skibukse. Jeg har tjukke votter, buff, lue og tekniske sokker med noe ull. Med dette holder selv frysepinnen varmen på løpeturer og skiturer.

Av løpesko bruker jeg selvpiggede New Balance sko, helt vanlige løpesko. Det sitter som støpt og gir herlig løpsfølelse.

Så og si alle intervaller løper jeg inne på mølle. Da kan jeg gjerne varme opp litt ute, for så å gå inn og løpe en drøy kilometer før jeg løper intervallen. Kjapp nedløping og vips så er du ferdig. Kanonøkt, kjapt, enkelt og greit. Hodet rekker ikke begynne å kjede seg på denne måten.

Så kom dere ut! Uansett vær og temperatur! Det handler bare om riktige klær og den gode miksen av hvilke lag en skal ha på seg.

Publicerat: 2016-01-15 22:07 Kommentarer (0)



Tilbake til start

Vi er godt i gang med 2016. Det merkes godt at det “som vanlig” er mange som har ulike nyttårsforsett, spesielt i det å bli mer aktive. Det er kø på løpemøller, det er kø i slynga og det er kø for å få plass på ulike gruppetimer.

Dette er bra, men hvorfor begynner folk å trene? Er det for å bli tynnere eller er det for å få bedre helse og et mer aktivt liv? Det er vel helst det første folk tenker på når de starter opp et nytt år med å melde seg inn på et treningssenter eller løper gatelangs så snøspruten står.

Jeg er sikker på at om fokuset hadde vært litt annerledes for alle disse, ville nyttårsforsettet vare litt lenger enn 3-4 uker og en ligger der helt utslitt. Aktivitet er bra, men hvis man bare trener for å bli slankere må man endre tankegangen. Det bør være en god gevinst av det å komme i bedre form, få mer energi og føle mer velvære, men ikke tren for å bli tynn. Bli glad i å trene frdi det gir deg noe positivt, bli glad i å trene fordi det er din fritid, bli glad i å trene fordi det gir deg energi og selvtillitt. Tren for å forlenge livet ditt og for å føle deg vel.

Det har vært mye skriverier om spiseforstyrrelser i media om dagen. Ei jente på 13 år døde brått nyttårsaften på Beitostølen. Slik jeg har lest og forstått døde hun av avmagring. Hun hadde anoreksia, mest sannsynlig utløst pga. mobbing.

Jeg synes dette er utrolig trist og en ekkel tanke å tenke. Stakkars jente og stakkars pårørende. Bare 13 år og veldig preget av det denne sykdommen gjør med psyken og kroppen – det førte til hjertestans og død.

Moren ble siktet for grov omsorgssvikt. Uten at jeg vet noe mer enn det som har blitt skrevet om hjelp og ikke hjelp av barnevern og helseinstutisjoner. Jeg vet det er vanskelig å være familie til en med spiseforstyrrelser – jeg vet det er rett og slett jævlig.

For min del vet jeg også at det er vanskelig å få hjelp, riktig hjelp. Jeg fikk hjelp takket være mine foreldre som er i helsevesnet begge to, og at vi hadde en lege som var i idrettsmiljøet. Uten dette ville jeg nok ikke fått den hjelpen jeg fikk.

Dessverre er ofte hjelpen dårlig eller mindre bra. Det er helt greit at de må drive livreddende hjelp i form av å få vekten opp, men det er jo ikke nok. Hvorfor blir man syk? Det fikk jeg aldri hjelp med. Så og si alle de jeg var borti visste ikke hvilke knapper de skulle trykke på for å få min psyke bedre. Jeg er helt sikker på at det er mange som er flinke i behandlingen av spiseforstyrrelser, men jeg sitter også dessverre med et spørsmålstegn ved kunnskapen hos mange.

Mitt mål og mitt håp er at ALLE skal bli flinkere til å behandle og jobbe for at de med spiseforstyrrelser skal få et bedre liv og bli tilnærmet friske. Dette mener jeg det må brukes mye tid og resurser på. Når det går på liv og helse løs blir det ikke jobbet og handlet nok.

Uansett hva som skjer i denne saken håper jeg at det kan være en døråpner for å gjennomgå hele systemet, dessverre måtte det et tragisk dødsfall til før kanskje flere gjennomgår rutiner og jobbinnsats.

Lærere, helsesøstre og alle som engasjerer seg i livet til barn og ungdom bør ha alle øyne åpne for feil utvikling i vekt og oppførsel. Alle bør få noe påålæring i hvordan gå fram og hva de bør se etter. Det er ofte lett å se symptomene om en vet hva en skal se etter. 

Så til overskriften i dette innlegget som sporet veldig av, men jeg følte for å skrive noen ord. Jeg har byttet klubb. Jeg har nå blitt skikkelig Gjøvikjente igjen. Jeg skal løpe for Gjøvik Friidrettsklubb og jeg gleder meg til det.

Målet er å kunne gi noe tilbake til de som vil drive med løping og friidrett på Gjøvik. Formen er ganske så bra. Jeg trener mer smart i forhold til min hverdag og jobbsituasjon. Jeg trener ikke med sliten kropp og hodet har fått hvilt seg og fått tilbake humøret.

Nå er det ikke lenger nedbrytning 24 timer i døgnet, men oppbygning og fokus på glede, overskudd og snert. Jeg trener når jeg har tid og lyst.

Publicerat: 2016-01-09 17:48 Kommentarer (0)



MerMarthe Katrine Myhre

Langdistanseløper med maraton som favorittdistanse, men vil bli raskere på de kortere distansene. Bor i Hunndalen, rett utenfor Gjøvik. Et treningsparadis både sommer og vinter. Her er det lett å finne seg godt tilrette og leke seg gjennom de mest utfordrende treningsøktene. Her kommer jeg til å skrive om trening og mye annet spennende som gjør livet godt å leve. Jobber som lærer og skriver litt for ulike magasiner. Løper i verdens beste klær fra CRAFT SPORTSWEAR NORGE og med sko fra SAUCONY NORGE Egen blogg: http://www.marthemyhre.no/

RSS-flöde





Kategorier

  1. » Trening


I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser