Marthe K Myhre - Runner's World
Annonse

Marthe K Myhre

Sunn Jenteidrett

Fredag 23.oktober holdt jeg mitt første foredrag for Sunn Jenteidrett og mitt første foredrag i hele mitt liv.

Sunn Jenteidrett er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund, Norges Orienteringsforbund og Norges Friidrettsforbund, med støtte fra Norges Idrettsforbund og Olympiatoppen. Sunn Jenteidrett jobber for å forebygge spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere og spre kunnskap om idrettsernæring. Det som startet ut som et 5-årig prosjekt i 2008 har nå blitt etablert på permanent basis.

Hovedmålene til Sunn Jenteidrett er å:

# redusere forekomsten av spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere

# øke unge idrettsutøveres kunnskap om kosthold og idrettsernæring

# heve kompetansen om idrettsernæring og idrett og spiseforstyrrelser blant trenere, ledere, foreldre, støtteapparat og helsepersonell tilknyttet idretten

Målgrupper:

Hovedmålgruppen er unge idrettsjenter i alderen 13-22 år, som er aktive innen langrenn, skiskyting, orientering og friidrett. De har også stort fokus trenere, ledere, foreldre og helsepersonell tilknyttet idretten, som er viktige aktører som kan bidra til å skape arenaer for sunn utvikling av unge idrettsutøvere.

For noen uker siden fikk jeg en forespørsel fra Marianne Strand-Udnæseth, klinisk ernæringsfysiolog og gammel skivenninne. Jeg brukte ikke lang tid på å bestemme meg om jeg ville gjøre dette på Trenerseminaret de hadde denne uka.

Mitt foredrag handlet om min reise gjennom spiseforstyrrelsen anoreksia, fra starten i 2000 til det året jeg følte meg frisk nok til å prestere både i hverdagen og i idretten. Det skulle ta 8 år. Foredraget gikk fint og jeg synes det var utrolig lærerikt og givende.

Jeg har et stort ønske om at min historie, møte med ulike behandlingsmetoder, symptomer, hva som skjer med en person som er alvorlig syk og hvordan veien ut av sykdommen kan utarte seg, kan være til hjelp for andre. Den hjelpen som kan være avgjørende om en jente eller gutt havner på feil eller rett side av det som er friskt og kontrollerbart.

Dette var noe av det jeg var innom i mitt foredrag:

# Hvordan jeg var før sykdommen

# Hva utløste sykdommen

# Symptomer og faresignaler

# Tiden på sykehus med sondemat osv.

# Tiden etter sykehusinnleggelse og to tilbakefall

# Hva som hjalp meg til å komme meg ut av tvangen og det å få meg til å spise mat

# Hvordan hverdagen var

# Hvordan folk har behandlet meg

# Tips og råd til trenere

# Hvor stor påvirkningsgrad syke har på andre både i og utenfor idrettsmiljø (smitteeffekt)

Etter foredraget var det mange spørsmål og mange interessante tanker. Jeg setter stor pris på de som satt og hørte på og den tryggheten de gav meg. Min foredragskarriere startet bra og dette er absolutt noe jeg ønsker å gjøre videre.

Det blir stadig vanskligere å være idrettsutøver og menneske generelt. Kravene øker og hvordan er blir målt i alle deler av hverdagen blir tøffere og tøffere. Hvordan vi skal klare å fortelle at det er godt nok å være som en er og være god nok blir mer og mer utfordrende.

Mitt motto: “Vær den beste deg”, er noe alle bør tenke på.

Håper jeg kan dele dette med flere! Takk til Sunn Jenteidrett og Marianne. Utrolig hyggelig å bli gjenforent med et godt forbilde og ei venninne jeg så opp til. Forbilder er viktig og de sunne forbildene er de viktigste av alt.

Vær et godt forbilde!

Publicerat: 2015-10-24 22:40 Kommentarer (0)



Smellen...

6 dager er gått siden maraton i Eindhoven og jeg er fortsatt litt rystet. Det ble veldig tungt siste mila og smerte har fått en ny betydning.

Løpet ble hardt, veldig hardt. Det gikk på skinner fram til 32 kilometer, vel å merke med en altfor rask start og litt ujevn løping. Arrangøren la opp løpet for meg og ei jente fra Sør-Afrika. Hun hadde litt bedre pers enn meg og ville prøve å løpe jevne kilometertider på 3.40-3.42. Slutt-tiden var ønkset til 2.35.

Vi fikk egen fartsholder som skulle holde oss med selskap og sørge for jevn fart. Fartsholderen var ute av stand til å løpe jevnt. De første kilometerne gikk på 3.25-3.26. Jeg passerte første 5 kilometer raskere enn det jeg noengang har løpt på den distansen. Vi fortsette i litt ujevnt tempo, men jeg var livredd for å slippe. Var redd jeg ikke kulle ha noen å løpe med. Det gikk jo tross alt greit – enda.

10 kilometer passerte vi på 37 minutter og jeg syntes på dette tidspunktet alt var veldig OK. Fartsholderen lå der fortsatt og det var en og annen kilometer på 3.37-3.38. I denne delen av løypa var vi inne i partier med tildels mye motvind. Jeg prøvde å skjerme meg best mulig med å ligge bakerst i det lille feltet vårt.

Hun Sør-Afrikanske jenta slapp vår gruppe etter 15-16 kilometer. Hun var helt ferdig og brøt en kilometer senere dessverre. Jeg fikk litt ekstra krefter av dette. Jeg ledet løpet og hadde ingen problemer med farten. Jeg holdt ryggen til fartsholderen og prøvde å løpe teknisk riktig og tenke positivt.

Halvmaraton ble passert på 1.18. Det er neste to minutter raskere enn det jeg løp halvmaraton på i Oslo. Jeg følte meg bra fortsatt. Fartsholderen dro litt ekstra på den påfølgende kilometeren uten at jeg skjønte hvorfor. Sånn i ettertid ser jeg kanskje at han ønsket å strekke ekstra på beina for di han skulle gi seg etter 22-23 kilometer. Han svingte inn til siden og ønsket god tur videre.

Nå ble jeg løpende alene og jeg kjente at det tok krefter å holde farten oppe i vakumet av løpere. Jeg så noen langt fremme og jeg kunne høre det ble heiet på løpere et stykke bak. Vinden tok tak på de lange rette strekkene.

Jeg passerte 30 kilometer i fortsatt godt driv og hadde fremdeles ingen å kjempe sammen med. Nå tenkte jeg egentlig veldig positivt. Holdt dette inn ville det gi meg en solid personlig rekord.

Ved passering 32 kilometer smalt det skikkelig, noe helt enormt. Alt var tomt, alt var tungt og det flyttet seg nesten ikke framover. Jeg prøvde å jobbe teknisk og jobbe med hodet, men det var bare helt dødt. Ingenting ville omtrent flytte seg framover. Det å se et kilometerskilt langt der framme ble som en vond drøm. Jeg kom jo aldri fram til de skiltene.

Hun jenta som vant løpet tok meg igjen da det var igjen 6 kilometer til mål. Hodet ville følge henne, men alt annet sa stopp. Hun forsvant lett og elegant fra meg. Det så rett og slett ut som om jeg stod stille i forhold til henne og hennes fartsholderfelt.

Siste 3 kilometer ville jeg aller helst krabbe, men allikevel klarte jeg å ta meg sammen og hente noen løpere som, om mulig, løp enda saktere enn meg. I mål var jeg bare veldig glad over først å kunne stoppe opp og krysset målstreken på to bein. Samt at jeg ble nummer to i et stort maraton. Tredje gang på pallen i et internasjonalt felt.

Veldig, veldig skuffet over avslutningen og løpet. Samtidig som jeg var skuffet var jeg også litt glad, glad for å ha tatt sjansen på å holde høy fart fra start. Den som intet våger, intet vinner. Jeg må i alle fall prøve. Pørver man aldri, går det aldri. Det gjelder bare å ha dagen nok, overskudd nok og krefter nok til å holde 10 kilometer til.

Nå vet jeg at det er mulig. Jeg har prøvd og en dag holder det inn. Akkurat nå er jeg sliten og veldig usikker på hva fremtiden bringer. I hele år har jeg ligget godt på minussiden hva gjelder overskudd. Jeg har ikke rukket å hvile, ei heller rukket å ha skikkelig fri. Jeg har kun hatt 1,5 uke sammenhengende fri fra jobb i år og det er altfor lite. Har jeg ikke vært på skolen og jobbet, har jeg jobbet på Torshov Sport.

Slik kan det ikke fortsette lenger, men jeg har rett og slett ikke økonomi til det skal gå rundt ellers. Så nå må jeg finne ut av hverdagen og treninga. Alt må gå opp i kabalen. Hvis ikke kan jeg liksågodt gi meg med løping. To økter om dagen med full jobb mellom og aldri fri.

Det går ikke. Skal jeg bli bedre, må jeg jobbe mindre og hvile mer. Rett og slett tenke mer på meg selv og bli mer en toppidrettsutøver. Med det grepet er mye bedre tider inne. Samtidig som at treninga skal legges om og noe mer nytt kommer inn. Mitt høyeste ønske er at det er 3-4 store sponsorer der ute som kan gå inn og hjelpe meg mot mesterskapsåret 2016. Frigi tid til restitusjon og det å gjøre at de to øktene med trening jeg legger ned om dagen tas opp i kroppen.

Håpet lever om gode tider i 2016 om hverdagen går litt bedre opp. Døgnet har bare 24 timer og da nytter det ikke å bruke kun 6 av de i sovende tilstand og alltid mat på farten.

Publicerat: 2015-10-17 22:04 Kommentarer (0)



Tiden før et maratonløp

For et vær vi har hatt de siste dagene. Helt strålende! For å være ærlig er jeg ikke spesielt glad i høsten, men når været er som det er nå, er det jo bare flott. Kjølig på morgenen og sol fra klar himmel som gir behagelige temperaturer på dagtid. Bare å nyte, for jeg vet jeg kommer til å si noe annet når regnet drypper ned ute og det blir mørkere og mørkere til alle døgnets tider.

Det er i dag nøyaktig 1 uke igjen til den siste konkurransen min i år. Maraton i Eindhoven i Nederland. Jeg var der for to år siden og løp i et skikkelig ruskevær. Det var imidlertid et flott løp og veldig fin løype. Derfor deltar jeg i år igjen.

Etter halvmaraton i Oslo har jeg trent mye mindre enn det jeg vanligvis gjør. Kun korte lette økter, med innslag av noen hardøkter. Dette har vært et par progressive økter, en litt kortere med mer fart og det gjenstår en fartslek til uka. For min del har det vært fokus på hvile. Overskudd og lette bein er det jeg trenger for å løpe fort. Ingen økter har vært over 90 minutter og de fleste ligger på et sted mellom 8-10 kilometer.

Den siste uka blir det enda mindre trening. Det blir ingen dager med to økter om dagen og jeg tar en dag helt fri. Prøver å få trent en styrkeøkt tidlig i uka. Jeg liker de øktene og de gir meg litt "power" i musklene. Det er viktig å holde litt spenning i musklene og ikke dovne helt bort.

Dagen før en maraton løper jeg 25-30 minutter rolig med innslag av noen minutter i maratonfart. Avslutter den siste økta med noen stigningsløp. Da jeg står på startstreken kl.10.00 på søndag ønsker jeg å være den beste utgaven av meg selv.

I tillegg til å hvile, har lette effektive steg og god armbruk i fartsretning vært fokus. Dette føler jeg har hjulpet og så får vi se da, om dette gir utslag i riktig retning.

Jeg begynner å glede meg! Ha en fin høst videre, så høres vi!

Publicerat: 2015-10-04 14:35 Kommentarer (0)



MerMarthe Katrine Myhre

Langdistanseløper med maraton som favorittdistanse, men vil bli raskere på de kortere distansene. Bor i Hunndalen, rett utenfor Gjøvik. Et treningsparadis både sommer og vinter. Her er det lett å finne seg godt tilrette og leke seg gjennom de mest utfordrende treningsøktene. Her kommer jeg til å skrive om trening og mye annet spennende som gjør livet godt å leve. Jobber som lærer og skriver litt for ulike magasiner. Løper i verdens beste klær fra CRAFT SPORTSWEAR NORGE og med sko fra SAUCONY NORGE Egen blogg: http://www.marthemyhre.no/

RSS-flöde



Mest lest




Kategorier

  1. » Trening


I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser