Marthe K Myhre - Hva bør du se etter? - Runner's World
Annonse

Marthe K Myhre

Hva bør du se etter?

Jeg velger å forsette litt i det forteller-sporet jeg har begynt på. Fortelle litt om tankene bak det å bli rammet av spiseforstyrrelser og kanskje hva andre kan gjøre for å forstå bedre hvordan det er å være rammet av sykdommen. 

Det kan være lett å dømme den syke nord og ned, dømme oss som dumme og tiltaksløse og helt teite i toppen. Det kan være lett å stå utenfor å riste på hodet av hva som blir gjort og ikke gjort, samt hvorfor vi gjør som vi gjør. Husk det at det er en psykisk sykdom. Det er handlinger som absloutt ikke er ønsket eller som vedkommende kan noe for - dessverre. Det hjelper i alle fall ikke å kjefte på den som er syk og presse i vedkommende mat. Det gjør bare alt vondt verre. 

Hva bør en se etter hvis en mistenker at en person er i ferd med å havne i et skummelt spor og mønster? For min del så startet det med at jeg sluttet å spise godteri. Normalt sett så spiste jeg litt godteri og sjokolade mer enn bare lørdager. Jeg spiste det når jeg hadde lyst på og når jeg hadde tilgang på det. Jeg trente mye og hadde behov for litt ekstra energi en gang i blant. 

I tillegg til at jeg kuttet godteri ble jeg veldig opptatt av å sammenligne meg med andre. Noe jeg husker jeg var ganske tidlig på barneskolen. Dette tror jeg handler om at noen er født som konkurransemennesker og skal/ønsker være best i alt - såkalt flink pike. I barnehagen konkurrerte jeg mot guttene, på løpetreninger konkurrerte jeg mot guttene, på skolen spilte jeg fortball mot/med guttene og på skitreninger konkurrerte jeg mot guttene. Jeg trivdes enormt godt. Jeg var en av gutta, den populære og hevdet meg ganske bra. 

Men jeg husker også at vi sammenliknet hva som stod i helseboka fra helsesøster i 5.klasse. Jeg var litt lengre enn noen av de andre jentene, men ganske tynn, men allikevel veide jeg ikke minst - naturlig nok i forhold til de som var 7-8 cm kortere. Dette husker jeg gnagde litt, for vi snakket om det med vekta allerede her. Jeg var et par kilo tyngre enn den jenta som veide minst. Det gikk jo ikke. Da hadde jeg tapt den konurransen. Så tidlig startet tankeprosessen om det å være best i alt, uansett hva det var. 

Jeg gikk i en utfordrende klasse på barneskolen. Ingen andre i klassa drev med langrenn og friidrett. Jeg trente mye og hadde ikke veldig mye tid til andre sosiale aktiviteter. Ikke det at jeg ville heller, men jeg kjente det gnagde veldig i meg det at "alle" andre var på bygdehuset på fredager. Jeg var på trening rett etter skolen og fikk ikke lov til å dra på bygdehuset. Dette grunnet litt tvilsomme hendelser der. Det ble spørsmål og nesten mobbing fra de andre i klassen når de spurte hvorfor jeg aldri var med dit. Jeg løy og sa at jeg ikke ville, for det var ikke veldig kult å være 12-14 år og ikke si at jeg fikk lov av mor og far. 

Dette var rett og slett starten på marerittet. På ungdomsskolen var jeg flink i det meste, i idretten gikk det bedre og bedre. Tida etter skolen ble brukt til trening og lekser. Jeg hadde ikke populariteten hos jentene på skolen, men mange, mange guttevenner. Ei venninne hadde jeg allikevel - ei kjempe god ei som jeg har som god venninne den dag i dag. Jeg ble til ei som bare var flink, og ikke noe mer. Jeg fikk ingen oppmerksomhet for den JEG var. 

Hun gode venninnna mi droppet skolematen ei uke. Jeg fulgte etter. Dette raste det store isberget. Kun ei uke med null godteri og uten skolemat, men mye trening, fungerte som det som skulle til for at jeg fikk komplimenter at jeg var blitt tynnere og en annen type oppmerksomhet i hverdagen. Jeg jublet inni meg! Endelig så de andre jentene meg. Den tynne kroppen på 50 kilo som ikke hadde noe for mye av noe, ble bare tynnere og tynnere, og det kjapt. I løpet av noen uker den våren i 9.klasse på ungdosskolen skulle forandre livet mitt og livet til hele min fine familie. 

Jeg så ut som et skjelett. Jeg raste 20 kilo på noen uker og var døende. Alt gikk så kjapt. Jeg kuttet først godteri, så skolemat. så kveldsmat, så middag og deretter frokost. Jeg satt igjen med en hverdag der jeg trente mer og mer og spiste kun et eple. Lett som bare det var jeg fanget i 12 år helvete. Alt som jeg slukte tidligere fant ikke veien til min munn. Fettfobi, godterifobi, middagsfobi og i det hele tatt. Det ble en kamp mot å overleve og det ble en kanmp mot treningsnekt. 

Sykehus, sondemat og nesten respirator ble redningen for livet, men hodet var det ingen som klarte å nå inn til med det første. 

Så til det jeg ønsket å skrive om i innledningen. Hvis noen begynner å slite, så vær så snill - HANDLE RASKT. Se etter endringer og det kan være små endringer. Ingen godteri, ingen saus, ingen dessert... Dette er kanskje det letteste å se etter, deretter om smøret på brødskva ikke er under pålegget og endring i hvilket drikke en person har i seg. Endrede treningsrutiner og sosial tilstedeværelse. Ha øynene åpne for de dere bryr dere om og ta det med en gang. Selv etter 14 dager kan det være for seint, det vet jeg alt om. Hadde noen stoppet meg første uka, så tror jeg at jeg kunne ha unngått årelang kamp og ødeleggelse av mitt liv og ikke minst familiens liv. Etter 14 dager var jeg allerede så innkjørt at jeg tror jeg ville ha vært vanskelig å snu da. Det gikk 1,5 måned før ting ble fanget opp med meg og det tok 12-13-14 år før mitt liv ble mer verdt å leve. 

Jeg ønsker med mine innlegg å lære bort min kunnskap og dele av min erfaring. Slutt å kommentere andre, hva dere veier, hva dere spiser og ikke del så mye av deres måltider. Det er bare dumt og kan trigge andre til å gjøre det samme. Ikke kommenter hva barn spiser og i hvertfall ikke si at: -"Nå får du ikke mer, fordi du spiste det og det i stad"... Ha et sunt forhold til kroppen, hva barna spiser, og i det store og det hele regulerer alt seg til slutt. Vær i nok aktivitet og spis helt vanlig mat til normale tider. Godteri i helger hører med i et sunt forhold til kroppen. Alt med måte og vi får det bedre med oss selv - ikke gjør ting for komplisert. 


2016-04-10 17:01, visad 5648 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerMarthe Katrine Myhre

Langdistanseløper med maraton som favorittdistanse, men vil bli raskere på de kortere distansene. Bor i Hunndalen, rett utenfor Gjøvik. Et treningsparadis både sommer og vinter. Her er det lett å finne seg godt tilrette og leke seg gjennom de mest utfordrende treningsøktene. Her kommer jeg til å skrive om trening og mye annet spennende som gjør livet godt å leve. Jobber som lærer og skriver litt for ulike magasiner. Løper i verdens beste klær fra CRAFT SPORTSWEAR NORGE og med sko fra SAUCONY NORGE Egen blogg: http://www.marthemyhre.no/

RSS-flöde



Mest lest




Kategorier

  1. » Trening


I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser