Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Tilbakeblikk til Oslo maraton - og Amsterdam maraton i sikte!

Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi slipp på den varme årstiden når vi sparker høsten i gang med Oslos vakreste og morsomste løpeeventyr. Nå skal det sies at sommeren ikke slapp taket før etter maratonhelgen, for gradestokken viste ihvertfall 27 grader i sola, og det ble god kok i Oslos gater.

Jeg gleder meg alltid til Oslo maraton. Ikke bare til løpet, men til hele helgen. Jeg elsker å gå på Expo når jeg skal løpe maraton, og i Oslo er jeg jo så heldig å stå på stand selv sammen med Runners world. Denne gangen sto jeg der fredag kveld sammen med stjerneredaktør Sara og min bloggkollega Bjørg Astrid. Bloggkollega Thea, som det var stas å hilse på for første gang var der også der når jeg kom, og vi koste oss maks. Det var mange entusiastiske, blide, spente og glade mennesker innom oss og stemningen var på topp.

Her står jeg på stand sammen med Bjørg Astrid, Geir Jarle fra Springtime, Thea og Sara 

Vi fikk selv sett oss litt rundt på Expoen, og ikke minst fikk vi konkurrert litt, og jeg ble jo litt ekstra #høgepålivet når jeg gikk ut fra Expoen med dameledelsen i statisk armstyrke den kvelden. Gevinsten var et gavekort på en Kypros maratonreise. Kan virkelig mine armer føre meg dit? Da tror jeg heller på julenissen, men det gjenstår å se.

En bedre middag (Italiensk pizza er best! Hilsen bloggerne Maria og Bjørg Astrid) sammen med med en herlig Runners world - gjeng på Skur 33 var en fin avslutning på kvelden, og en fantastisk oppladning til halvmaraton dagen etter.

Lørdag morgen, og jeg våkner med sommerfugler i magen. Jeg er nervøs, glad og ekstremt #høgepålivet! Navnet på løpegjengen jeg er så heldig å være en del av kan ikke passe bedre på dager som dette. Liten matlyst til frokost. Vil heller sitte på appen å sjekke alle jeg kjenner som løper full maraton fra kl 9.30. Det var best å bare få løpeklærne på å dra til sentrum for å få med seg moroa og heie på venner og kjente.

Fylte sekken med ulike ting jeg kunne spise utover dagen slik at jeg ihvertfall fikk noe i meg. Kom til sentrum, og møtte selveste Mrs. #høgepålivet, Nina. Sola skinte, og det var feststemning. Vi ble helt gira, og fikk det nesten travelt med å heie på Bjørg Astrid, Thea, Kristin og flere andre kjente som befant seg på ulike steder i byen, både på full maraton og trippelen. Vi bevegde oss rundt, og på et tidspunkt delte vi oss for å få heiet på flest mulig. For en oppvarming til eget løp. Helt fantastisk!

På vei til byen fikk jeg en SMS fra redaktør Sara hvor hun skriver: Jeg beklager å måtte meddele, men Jenny er ram. Haha .. Det ble med drømmen om en maratonreise til Kypros. Jenny, som også er tilknyttet RW-redaksjonen er helt RÅ! Hun gav seg på 9 minutter i statisk armstyrke. Hun sto nesten 5 minutter lenger enn meg, og det er bare å ønske god tur :-) Velfortjent!

Klokka nærmer seg 13.30, og det er klart for halvmaraton. Jeg hadde på meg lange strømper, og heldigvis sa min gode løpevenninne Kristin som hadde løpt full maraton at: Få de av deg! Du kommer til å koke over. Jeg stilte meg til start, og endelig var det min tur til å løpe. Startstkuddet gikk, og nok en gang (bare å trykke på repeat-knappen) fløy jeg overivrig ut som en løs kanon, og startet muligens litt for hardt som du etterhvert vil skjønne.

Jeg koste meg. Jeg følte at det gikk lett og fint, ihvertfall en stund. Men jeg visste også veldig godt at jeg løp i et raskere tempo enn jeg burde, og med den varmen så møtte jeg delvis på veggen allerede rundt 8 km. Det var FOR tidlig. Det ble et drøyt stykke innover Frognerkilen, og jeg prøvde å spare noen krefter til Aker brygge og Rådhusplassen hvor det bare koker blant publikum, og stemningen er helt formidabel. Dette ville jeg ha med meg og dette vil jeg nyte. Kjære Kristin står på Rådhusplassen og roper: Kom igjen Maria. Du ser RÅSTERK ut! Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte inni meg, men råsterk følte jeg meg ikke der jeg omtrent snublet over drikkestasjonen etter Rådhusplassen. Uansett, det å bli heiet på og det å se kjente fjes underveis - det er så herlig og utrolig motiverende, og det gir et boozt. Kristin sine ord gav meg virkelig et dytt videre (etter at jeg hadde fått i meg vann og løpt gjennom avkjølingssonen) 

Jeg har deltatt på tre løp i år (inkludert Oslo maraton) som har foregått i høy varme, og det er ikke helt optimalt for meg. Underveis har jeg følt at jeg har måttet grave dypt i kjelleren, men jeg må si meg fornøyd med arbeidet i kjelleren. Jeg synes jeg er ganske flink å pushe på selv om det blir beinhardt. Fremover skal jeg, og i mål skal jeg ihvertfall. Felles for alle løp er at det ikke går utover totalopplevelsen. Jeg har aldri kommet i mål med noe annet enn #høgepålivet-følelse. Det stopper meg ikke til å delta på flere løp, eller GLEDE meg til flere løp.

Jeg jobber meg videre i løypa, og VET at tøffere skal det bli opp til St.hans haugen. Halvmaraton i 2018 gikk jo som en drøm, og det var her jeg satt min beste halvmaratontid. Da følte jeg at jeg spratt oppover til St.hanshaugen i forhold til i år hvor bena ikke hadde lyst til å bære meg. Et stort lyspunkt på vei opp var å møte Bjørg Astrid som var på vei ned og på vei mot mål på sitt fulle maraton. Hun er en solstråle, og det skinte løpeglede. Motivasjon og energipåfyll for meg. Jeg visste jo at bare jeg kom meg opp over haugen så ventet det masse nedover, og hvis bena ikke var helt stive som stokker så skulle jeg nok få de til å gå fremover.

Bildet taler for seg selv ;-) 

DEN følelsen å nå toppen, og kunne sette utfor i nedoverbakkene. Jeg fikk litt sving på bena. Det gikk helt klart fremover nå. Det var en befrielse for nå begynner målet og føles innenfor rekkevidde. Jeg dundret på nedover så godt det lot seg gjøre. Inn på Karl Johan og de herlige brosteinene. Nydelig publikum, inkludert min gode venninne Maiken som heiet for full hals satte jeg stor pris på selv om jeg var så sliten at jeg knapt kunne se. Jeg nesten krøp opp rundt svingen ved Stortinget før jeg klarte å holde det løpende bortover og nedover mot den blå løperen foran mål. Akkurat idet jeg løper inn på den blå løperen ser jeg Bjørg Astrid igjen. Vi er plutselig der sammen. Vi tar hendene til hverandre og løper sammen i mål. For en målgang på et, for min del, helt vilt slitsomt løp. Verdens koseligste! Bjørg Astrid perset med 40 minutter, og det gjorde oss så hoppende glade at vi både lo og gråt av glede. Masse mestringsfølelse, og høy #høgepålivet stemning. 

Vi fikk heiet våre venninner Nina og Lauren i mål, og mange andre kjente og ukjente ansikter.

En liten oppsummering på Runners world standen etterpå med gode klemmer og masse latter og løpeglede med venner og kjente. For en dag! Oslo maraton, dere leverer alltid! Like bra hver gang. Det at det blir tungt og kjellerarbeid i gata er ikke deres feil, det kan jeg kun gjøre noe med selv, men det tar altså ikke vekk glansen ved arrangementet. Jeg elsker Oslo maraton, og kommer selvfølgelig tilbake til neste år.

Mine herlige løpevenninner Kristin (@kristino66), Bjørg Astrid (@bjorgastrid) og Nina (@nbellesen)

Nå ser jeg frem til Amsterdam maraton om 16 dager, og der skal jeg løpe full distanse. Jeg sier ikke nei takk til en tur uten vegg eller kjeller nå altså. Jeg hadde satt stor pris på det. Jeg har sparret litt med andre løpere, og fått noen gode tips og råd. Jeg har prøvd å trene litt mer strukturert (noe som ikke er enkelt i min hverdag) og vært veldig fornøyd med noen fartsøkter jeg har hatt. Holmestrand maraton i april var en stjerneopplevelse for meg. Der klarte jeg å løpe jevnt, fint og ganske fort og satte da min beste maratontid uten altfor store anstrengelser. Kan det være mulig å kopiere den igjen? Jeg drømmer og håper. Jeg håper virkelig jeg finner fartsholderen jeg ønsker å følge. Oppskriften er altså ikke å løpe ut som en løs kanon :)

Uansett, Amsterdam maraton blir en opplevelse. Vi er 15 #høgepålivet jenter som drar nedover. Vi er flere påmeldte på både full maraton, halvmaraton og 8 km. Dette blir nok årehundrets jentetur. Et stort hurra!

Skal du til Amsterdam? Si fra da! :)

Løpeklemmer fra Maria

Bilder: Sportograf, venner & myself 

Publicerat: 2019-10-04 20:13 Kommentarer (0)



På god vei ut av dvalen - noen av mine løpemål for 2019!

Nå har det gått en stund siden sist. Jeg føler jeg nesten har ligget litt i dvale. Etter maraton i Valencia 2. desember måtte jeg bare ha løpepause. Jeg var mett av løping, løpevondter, fysioterapeuttimer og alt som følger med. Det var deilig å bare ta fri i desember. Jeg hadde et par løpeturer hjem fra jobb og en styrketime eller to på SATS, men det var alt.

Julen feiret jeg på hytta. Grunnet syvsoving fikk vi ikke så mange timer med lys, men vi fikk noen fine skiturer. Det var deilig å lade batteriene.

Ingen nyttårsforsetter. Det tror jeg ikke særlig på. Jeg har mer tro på gode vaner, og det å trene har blitt en rutine som jeg egentlig ikke faller ut av lenger. Selv ikke med noen ukers pause. Jeg var derimot veldig motivert for å trene igjen i januar.

Lange løpeturer har det ikke blitt enda. Det går stort sett i turer hjem fra jobben og ulike intervalløkter på SATS. Langturene nå foregår på ski, og det er helt fantastisk. Veldig skånsomt og fint for den trøblete kroppen med variasjon. Barna er også så flinke på ski, og det at noe av treningen kan skje sammen med familien er toppen av lykke. Selv om vi er på tur teller alle milene med dem som trening for meg. Jeg opplever også at barna kan være i stand til å gå fra meg til tider, så det er jammen ikke bare søndagstempo sammen med dem. Puh!

Styrke ... Styrke .... Styrke ... Styrke er min svakhet! Men jeg trenger det. Jeg liker å delta på timer som crosstraining og bodypump, men fysioterapeuten som jeg fortsatt får oppfølging av innimellom mener at tung styrke med få repitisjoner kunne fungert for blant annet min vrange setemuskel. Jeg er ikke komfortabel i styrkerommet. Jeg har gått til PT før, og hadde en periode litt taket på det, men det begynner å bli en stund siden, og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at det har jeg falt ut av. Jeg har nå spurt om en veiledningstime, og vil etterhvert gå til PT. Det er nok flere enn meg som føler det på akkurat samme måte, så tenkte at det er fint å kunne dele den følelsen.

2019 består av mange morsomme mål. Her er noen av dem:

  • Sentrumsløpet - Like sikker i kalenderen som julaften. Det morsomste 10 km løpet på jord. Jeg og #høgepålivet jentene er superklare for vårens første løpeeventyr. 
  • Ecotrail 80 k - Sissel og jeg har stadig på oss supermanntrøyer, og det ingenting som skal til for at vi klarer å påvirke hverandre til å melde oss på alt mulig. Litt skummelt egentlig. Hva blir det neste? Ecotrail 80 gjorde vi i fjor sier vi litt sånn eplekjekt, men det er jo ingen garanti for at det neste blir like eventyrlig som sist. Plutselig pisker sidelengs regnvær oss i fjeset, men da får vi prøvd det også. Her er egentlig det største målet å ikke gå på en like stor skosmell som i fjor. Mannen fikk bakoversveis da vi flyttet i sommer og så samlingen. Har så jeg klarer meg en stund :) Ser frem til Ecotrail 80 k med STOR GLEDE. 10-12 timer i marka bruker jeg gjerne lørdagen på. 
Sissel og jeg - sammen er vi dynamitt 
    • 3 dagers løp på Hardangervidda - Her har ikke jeg kontrollen. Det har mine #høgepålivet venninner Sissel og Hanne. Jeg fikk dette i 40 års gave, og bare storgleder meg til å henge på disse terrengdamene. Det går rykter om 10 mil på tre dager. Dette blir en opplevelse. 
    • Oslo maraton - Halvmaraton vel og merke. Elsker den distansen, og det går ikke an å ikke være til stede under Oslo maraton, så den er bankers. 
    • Amsterdam maraton - Vet dere hva? Vi er 15 (!!) #høgepålivet jenter som drar til Amsterdam i oktober. Hva mer kan man ønske seg? I Amsterdam er det både helmaraton, halvmaraton og 8 km, og vi representerer alle distansene med flere løpere. For en inkluderende by å løpe maraton i. Med flere distanser er alle med, og ingenting er bedre. Dette blir helt konge. Jeg må bare prøve å trene smart mot maratonmålet slik at jeg ikke går på veggen like tidlig som i Valencia for det skremte vettet av meg. Egentlig ønsker jeg å finne noen maraton som jeg kan løpe som en treningsøkt. Ble ikke så skremt at jeg slutter å løpe maraton da. Tvert imot. Jeg vil løpe langt lenge. 

    Det kommer mer, men alt er ikke bestemt. Jeg gleder meg til et nytt løpeår, og håper du gjør det samme :)

    Maria :)

    Publicerat: 2019-02-03 21:47 Kommentarer (0)



    Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers

    Oslo maraton! Kjenner jeg blir varm i hjertet. Jeg sitter her oppå maratonskyen min, og kommer ikke ned med det første. Jeg er #høgepålivet etter årets aller største løpefest i Oslo. Jeg løp halvmaraton, og utrolig nok ble det ny pers idet jeg passerte målstreken på den blå løperen i år.

    Det hadde jeg ikke trodd. Jeg som ikke føler at hodet har vært skrudd helt på plass når det gjelder løping på en stund. Jeg har flyttet, og flytting + opptrening til halvmaraton/maraton er ikke sant. Flyttingen har vært verdt det for jeg elsker mitt nye hjem, men løpefokuset har vært litt borte, og dermed forsvant også motivasjonen til dels i sommerferien. Jeg har likevel holdt bena i gang. Dette har jeg tenkt å skrive et eget innlegg om, men akkurat nå er jo det BLÅST bort av lørdagens opptur, men det kommer litt om det etterhvert likevel. Det er viktig. Løping er ikke alltid en dans på roser, og hvordan holder man det da gående hvis man i perioder er litt lei? Men nok om det nå. Dette innlegget handler om OSLO MARATON, og det blir man ikke lei av.

    For min del begynte moroa allerede på fredag da jeg tok turen ned til Rådhusplassen og Expo teltet. Stemningen på Expo er alltid herlig. Jeg digger det! Jeg tok meg en runde og tittet på alle fristelsene på de forskjellige standene, hentet startnummeret mitt, og ikke minst fikk jeg hilst på Sara, Eivind og flere av mine medbloggere på Runners world standen. Jeg hadde ikke hilst på alle før, så det var superhyggelig! For en bra gjeng. Jeg koser meg både når jeg leser magasinet og alle bloggene. Anbefaler alle å ta en titt. Det er varierte, bra, morsomme og spennende bloggartikler om det vi alle sammen har til felles, løpegleden.

    Lørdag morgen våknet jeg. Spent på halvmaraton, litt nervøs og usikker på formen. Uken før gikk det opp et lys for meg hvor lite langturer jeg faktisk har løpt i sommer. Mandagen, 5 dager før, la jeg ut på sprang etter jobb. 22 km, bare for å se hvordan det sto til. Visste at jeg kom meg gjennom halvmaraton, men på hvilken måte?

    Jeg skulle møte på Runners world sin stand kl 10 for å stå der to timer. Det gledet jeg meg til. Jeg var litt fjern den morgenen. Entusiastisk sto jeg og skrev SMS på bussholdeplassen til noen som også skulle løpe halvmaraton, og bussen kom og gikk uten meg. Det var en av flere rare små ting jeg fikk til denne morgenen. Jeg løp til trikken, tok den og løp gjennom sentrum til Expo. Ferdig oppvarmet før kl 10. Bare 3,5 timer til løpet skulle starte 😊

    Superhyggelig å stå på standen sammen med Sara. Fikk både delt ut bra lesestoff til flere av dere, informert litt om kundeklubben som Runners world starter opp og pratet med flere om løp, maraton, maratonreiser og mye moro. Kl 12 gikk jeg ut i sola og fikk fylt på med mat. Jeg møtte mine #høgepålivet venninner Nina og Anette. Nina har vært syk og kunne dessverre ikke delta som planlagt, men heie ville hun. Sporty Anette overtok startnummeret 6 dager før og skulle dermed plutselig løpe sin første halvmaraton. Hun er kul og sta, så dette visste jeg hun kom til å klare selv om hun ikke hadde rukket å forberede seg.

    #høgepålivet på plass på ryggen

    Jeg møtte også Kristin, et av mine store løpeforbilder. Vi hadde avtalt å følge hverandre under løpet. Vi er ganske jevne, og hadde stort sett samme mål for løpet. Vi varmet opp sammen, og vipps så mistet vi hverandre. Sånn gikk det. Da var det bare å klare seg alene.

    Startskuddet gikk, jeg var spent. Kjente det på magen. Den var ikke helt på lag. Det får gå som det går tenkte jeg idet jeg passerte matta på starten, men det tok ikke så lang tid før jeg kjente at dette ikke var en så verst dag. Mentalt grudde jeg meg aller mest til det partiet rundt Frognerparken. Det er litt seigt oppover fra Skøyen til Middelthunsgate og videre oppover bak Frognerparken før man løper inn i den til slutt. Jeg synes også at det kanskje er det kjedeligste partiet, og for meg gjaldt det å komme seg forbi dette. Jeg husket også at jeg syntes det partiet var et blodslit i fjor. Jeg var forberedt på den samme følelsen i år, men den kom ikke. Det gikk egentlig ganske bra oppover der. Jeg bestemte meg for å tenke positive tanker, ha litt tunnelsyn og bare komme meg rundt den delen av løypa, og det gikk ganske uproblematisk. Det gav meg masse motivasjon. Det var deilig å løpe nedover til Skøyen igjen, og der visste jeg at barna mine og foreldrene mine sto og heiet på meg. Jeg gledet meg til å se dem, men først må jeg skryte litt av Garmin jentene, for makan til liv når man kommer inn i Karenslyst alle skal man lete lenge etter. Det gir et boost for oss som løper når folk heier, og underholdningen underveis er fantastisk.

    Jeg hadde bedt mamma ha klar en banan til meg. Jeg hadde ikke med meg noe drikke eller næring på løpeturen, og ble 10 minutter før løpet usikker på antall matstasjoner (visste det var godt med drikke) Plutselig sto foreldre og barna der foran meg. Jeg fikk bare snappet den bananen i lufta før det bar videre, men barna heiet for full hals, jeg fikk vinket til dem og de gav meg et solid dytt videre på turen.

    Frognerkilen var foran meg. Det var her jeg tenkte jeg bare skulle surfe innover. De andre gangene jeg har løpt har Frognerkilen vært «godstedet» Der har jeg bare positive minner. Denne lørdagen var det kanskje her jeg begynte å føle litt på det. Begynner det å bli tungt? Har jeg gått for hardt ut nå? Jeg passerte 10 km et eller annet sted der på ca samme tiden som jeg løpte KK mila to uker før. Nå var det dobbelt så langt og litt til igjen. Jeg prøvde å «hvile» litt bak en rygg. Plutselig så jeg Kristin foran meg. Det syns jeg var helt fantastisk. Da kan jeg prøve å holde meg litt rundt henne. Like før jeg løp inn på Tjuvholmen både hører og ser jeg kjære Nina. Hun sto med fantastiske plakater. Den ene sto det Maria #høgepålivet på, og den andre sto det «Ingen stress. Grilldress» Det fikk meg til å smile stort. Hun dro også på med et skikkelig heiahyl, og det fikk meg og løperen vedsiden av meg til å le høyt.

    Litt glad for å se Nina :-) 

    På Aker brygge fikk jeg gitt et signal til Kristin om at vi var ved siden av hverandre. Går det bra? sa hun. Ja, sa jeg, men jeg må ikke bli for ivrig gjennom Aker brygge og Rådhusplassen. Jeg må ta det litt forsiktig. Enig sa hun, og vi løp oss fint gjennom den aller beste passeringen på hele løpet. Stemningen på Rådhusplassen er til å få gåsehud av. For et liv og for et publikum. Der sto Sara og heiet på meg. Jeg blir så GLAD når jeg ser kjente ansikter langs løypa.

    Jeg husket fra i fjor at jeg syntes det var litt tungt etter at vi hadde passert Rådhusplassen. Det tar ikke så veldig lang tid før man nærmer seg Hammersborg, og stigningene opp mot St.Hanshaugen. Det var bare å ta frem de positive tankene igjen, og vet dere hva? Igjen fikk jeg en AHA opplevelse. Det var ikke så tungt som året før. Jeg følte meg ganske lett i kroppen, og den uroen jeg kjente rundt 10 km var borte, og fornuften jeg fant frem på Rådhusplassen fikk jeg helt sikkert igjen for. Det er uten tvil tungt opp til St.Hanshaugen, og når man endelig kommer opp så skal man jammen videre opp Geitmyrsveien også, men bena og hodet spilte på lag og jeg kom meg opp uten og tappes helt for krefter. Da visste jeg at det gjensto mye nedoverbakker, og jeg tok en titt på klokken. Her er det pers muligheter. Jeg la på sprang det bena kunne klare. Jeg tenkte at nå får det briste eller bære selv om det er noen kilometer igjen. Jeg må satse på at dette holder helt inn. Det skal gå. Jeg skulle slå tida til en på jobben også 😊 Nå gjelder det virkelig. Jeg visste at de brosteinene på Karl Johan ikke akkurat kom til å bli noe favorittunderlag på slutten, men blås i det, i Oslos paradegate med publikum går alt an. Den lille bakken opp ved Stortinget når det kun er 600 meter igjen har jeg alltid hatt lyst til å KRABBE før, men jeg klarte å holde et visst løpetempo. Bort gata, rundt svingen og DER var den BLÅ LØPEREN. Jeg får stjerner i øynene. Blå løper, målstrek og Nina som heier og roper alt hun kan. Jeg er i måååål, og klokka viser 1.39 et eller annet. Stemmer det med den offisielle tiden så er det PERS. Nina kom og kunne fortelle meg den offisielle tiden og ja hurra!! Jeg klarte det. Jeg klarte også å slå han på jobben med 20 sekunder 😊 haha ..

    Kristin og jeg kom nesten samtidig til mål. Er så glad jeg møtte henne underveis så vi kunne være litt fornuftig sammen. Hun er helt rå. Hun har passert 50, og løper maraton, halvmaraton og mange andre løp. Jeg vet det er mange spreke i den aldersklassen og eldre. Det gjør meg så glad og supermotivert.

    Etter jubel og glede over å ha kommet i mål gikk Nina og jeg for å heie på Anette som klarte seg så bra uti løypa. Nina hadde laget verdens morsomste plakat hvor det sto: LØP SOM OM DU HAR STJÅLET NOE. Det fikk Anette til å smile, men også mange andre. Nina selv hadde hatt det moro når hun sto med denne plakaten rett vedsiden av en politivakt. Når hun ikke kunne løpe selv, så var hun den perfekte cheerleader. Stort engasjement og ekstremt #høgepålivet. Anette gjennomførte sin første halvmaraton med glans, og jeg er superimponert.

    Her jubler jeg sammen med #høgepålivet finingene Nina og Anette 

    Vi fikk heiet flere kjente inn i mål, blant annet min fine og sporty medblogger Bjørg Astrid som gjennomførte sin første helmaraton. Rådhusplassen var fylt med mestringsfølelse på lørdag. Sånn er det når ca 19 000 mennesker snører joggeskoene på samme dag. Går du med en liten maratondrøm i magen, eller en drøm om å delta på et løp, prøv en av distansene på Oslo maraton. Jeg tror ikke det er mulig å angre.

    Oslo maraton, vi sees til neste år.

    Hurrahilsen fra Maria

    Foto: Nina og marathon photos

    Publicerat: 2018-09-20 00:13 Kommentarer (0)



    MerMaria Sørbø

    Jeg er 41 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

    RSS-flöde

    Arkiv






    Etiketter



    I bloggen

    Marthe K MyhreMer


    Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

    Eira TorsteinsenMer

    Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

    Askild Vatnbakk LarsenMer

    Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser