Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Amsterdam maraton - Mitt 7. maraton gjennomført! Da damene dro ...

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen satt vi rekord. Vi var 16 jenter som dro til Amsterdam for å løpe sammen. Helt fantastisk, litt kaos (med så mange jenter .. haha) og veldig moro.

De aller beste jentene - stolt av dere! 

Flaks for alle andre flypassasjerer så var vi delt opp på mange forskjellige avganger. Nina, Ellen og jeg var først ut. Vi sto opp før hanen galte og tok 8 flyet fredag 18.oktober. Den følelsen når man skal på tur, forventningene, gleden ... ja, dere vet sikkert hvordan det er. Skravla går i ett fra første sekund, alt er morsomt og vi er skikkelig #høgepålivet allerede selv om vi møtes på flytoget kl 05.50.

Vi kommer frem, setter fra oss baggasjen og drar rett på Expo like ved Olympiske stadion hvor maraton skal foregå. Jeg elsker Expo - alltid. Det er jo bare en stor hall med likesinnede. En stor hall full av løpenerder. Er det ikke fantastisk? God stemning, mange bra stander med ulike løp som frister og fine produkter som kan kjøpes. Det ble litt shopping, og særlig svenskene hos Flowlife gjorde god butikk på #høgepålivet jentene. Nesten alle kjøpte massasjeproduktet deres.

Kjøpte et nytt lekkert armbånd på Expo. Pyntet meg med det hele helgen! 

Tilbake til lunsj, og et nytt #høgepålivet fjes dukket opp for oss Oslodamene. Heidi fra Skien, ny i gruppa, var på plass og det er så utrolig hyggelig å bli kjent med flere. Ikke akkurat vanskelig å bli kjent når man har et felles maratonmål foran seg. Regnet høljet ned denne dagen, og vi tok en rolig dag på hotellet med spa og middag, og til slutt var alle jentene på plass utenom siste jente som kom på lørdag.

Lørdag morgen - opp og hopp! Nina og jeg hadde meldt oss på Morning Run. Vi kledde oss i #høgepålivet t-skjorter med det norske flagget på brystet og reiste til Rijksmuseum. Her var det kjempestemning med full musikk, løpere fra alle land, lirekasser og tresko. Vi skulle løpe 6,5 km og ble delt opp i grupper. Det ble en skikkelig løpesightseeing hvor det både var tid til å ta bilder og få vite masse om byen. Jeg kommer til å delta på Morning Run igjen andre steder. Utrolig sosialt og moro.

Morning Run - Love it! 

Nina <3 - Det er på grunn av henne at jeg løper! 

Dagen ble ellers brukt til Expo for alle andre, lang lunsj, lang kaffepause og middag. Det var det jeg gjorde den dagen. Satt på det ene stedet før vi dro videre til det andre og endte opp med middag på plattformen REM Eiland. Bare en utrolig kul anbefaling som jeg må ta med dersom du skal løpe i Amsterdam til neste år.

REM Eiland - Kult spisested! 

Søndag morgen - Jaa, endelig! 16 jenter skyhøye av forventninger ned i frokosten. 16 jenter som skal flettes og ordnes før det kan løpes. 3 skal delta på 8 km, 3 skal delta på halvmaraton (litt senere på dagen) og 10 skal delta på full maraton. Vi kom oss mot stadion i god tid mente vi. Vi hadde fått anbefaling om å gå på do før vi gikk inn på stadion så det var første pri. Rett i dokø. Etterpå stilte vi oss opp for å komme inn på stadion - i en kø som sto helt stille. Vi rikket oss ikke av flekken på 30 minutter, og klokken nærmet seg faretruende 9.30. Jeg kikket rundt meg. Jeg var i den tredje puljen som var rosa. Det var flere rosa rundt meg. Jeg tenkte, kanskje litt naivt, at nå blir det forsinkelser. Alle må jo komme inn.

Fartsflettene på plass med norske sløyfebånd! 

Idet jeg nærmet meg døra på stadion, langt over halv ti så ser jeg at rosa pulje løper ut, og der løp også 3.30 fartsholderen som jeg hadde planer om å henge meg på. Oh no! Det aller verste var at når jeg endelig kom til døra så var det bare en HELT VANLIG DØR! Altså, 45000 mennesker (ikke helt for halvmaratonerne kom senere) skal inn en helt vanlig dør. Det er ikke rart det går sakte. Jeg kommer inn på stadion, og alle puljene har løpt untatt den siste. Jeg fikk ikke tid til å nyte stemningen på stadion. Jeg måtte bare komme meg ut igjen med en gang.

Startskuddet har gått - Tid til å nerde litt på klokka på vei ut! 

Jeg hadde ikke mer enn kommet ut av stadion før skolissen min løsner. Er det mulig? Dobbelknute og alt. Aldri skjedd før. Bare å knyte. Det går i sakte fart, og ved 1 km står vi faktisk helt stille pga kø. Jeg kjenner at det bruser litt i blodet til Bjørgåsa. Planen om å løpe i jevnt 4.50 tempo (som jeg hadde håpet å få til og trent på) gikk i vasken. Nullstille hodet og tenke at vi får gjøre det beste ut av det. Stemningen var formidabel i Amsterdams gater. Publikum var fantastisk. Det ble mye løping i rykk og napp veldig lenge. Jeg prøvde å ta inn minutter der det var mulig, men jeg brukte mye krefter på det. Igjen kjente jeg ved 25 at jeg begynte å føle meg sliten. Det kjente jeg at var uaktuelt. Jeg prøvde å roe meg litt, og klarte å finne uante krefter som holdt til jeg hadde passert 30 km. Jeg hadde da vært på turen langs kanalen som jeg hadde fått advart om at kunne være litt "langtekkelig" Jeg synes ikke den var så verst. Jeg synes egentlig hele løypa på Amsterdam maraton var fin. Ingenting å utsette på den.

Det var verre med meg selv etter 30 km. Da røynet det på. Jeg måtte ta meg tid på drikkestasjonene, men klarte stort sett å holde meg i gang. Jeg skjønte at håpet om pers forsvant ut av hendene (eller bena) så da fokuserte jeg på å nyte opplevelsen så godt jeg kunne. Klokken var ikke synkron med skiltene etter sikksakk løpingen så den nådde neste kilometer 600 meter for tidlig. Jeg ble stadig lurt av det, og synes det gikk sakte fremover. Jeg gråt litt innvendig helt mot slutten fordi jeg var sliten, men prøvde å smile utenpå for selve løpet i seg selv var fantastisk. Det var så mye liv i gatene, det var heiarop fra andre nordmenn og resten av verden.

Når det gjelder å smile utenpå har jeg ihvertfall trodd at jeg gjorde det. De gangene jeg har sett fotografene har jeg skrudd på smilet. Jeg har noen slitne bilder også fra de gangene jeg ikke har lagt merke til dem. Jeg har ledd høyt for meg selv. Altså når jeg ser sliten ut ser det ut som jeg har spist 10 sitroner. Stakkars mennesker rundt meg. Jeg som ønsker å spre løpeglede. Men stort sett fokuserte jeg på å SMILE meg gjennom løpet - fordi det hjelper!

Byr på det beste av de verste sitronbildene :-) 

Ser ganske tapper ut bak der idet jeg krysser 40 km 

Den siste kilometeren fikk jeg igjen noen uante krefter. Da skrudde jeg opp tempoet litt igjen, og like før jeg kom inn på stadion sto halvmaratonerne Anette og Eli og heiet på meg. Det var helt magisk. Kyss, klapp og klem til dere! Da var det bare sjarmøretappen igjen, og det skal de ha i Amsterdam - det var STORT å løpe inn på Olympiske stadion. For et liv! Jeg krysset målstreken 9 minutter etter målet. Det er jeg storslagent fornøyd med etter forholdene. Jeg sier at når det gjelder PB så kommer det flere muligheter. Jeg skal nemlig løpe maraton for resten av livet! - og det er så sykt mange spreke forbilder som er både 10, 20 og 30 år eldre enn meg til tross for at jeg ikke akkurat er ungdom selv, og det gjør meg så vilt glad. Løpefremtiden er lang.

#høgepålivet i mål da! 

Hvis dere nå stusser litt over at vi ikke kom inn på stadion i tide, at det ble mye køløping osv så vil jeg til Amsterdam maraton sitt forsvar presisere at de i år hadde en skikkelig deltagerrekord. De har helt sikkert lært noe. Det jeg har lært er at hvis et maraton skal foregå på en stadion igjen så skal jeg være enda tidligere ute. Jeg vil snakke opp Amsterdam maraton. Det var en herlig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å løpe det. Det er også utrolig inkluderende når de tilbyr flere distanser. Da blir enda flere venner med, og det digger jeg!

En etter en kom vi i mål. Gledestårer i fleng. Flere PBér å feire. Et skikkelig MOMENT (engelsk ja ..) med gode venninner. Jeg er så ufattelig stolt av alle i gjengen og stolt av å få være en del av den. Noen av oss feiret med bobler på Olympic hotel mens vi ventet på at halvmaratonerne skulle komme i mål. Det var også et MOMENT, for på det hotellet var det stappfullt av maratonløpere og fantastisk stemning. Vi satt vedsiden av noen norske hvor en av dem hadde løpt halvmaraton på 1.18. Sinnsykt bra. Hvis noen av dere leser dette; HEI :) Det var morsomt å hilse på dere. Halvmaratonjentene våre ble tatt imot med stormende jubel!

En uforglemmelig afterrun med Annichen, Maiken og Ellen 

Vi klarte ikke å få til et felles bilde i sportstøy, men vi hadde felles middag på kvelden hvor vi alle pyntet oss med medaljen vår. En herlig kveld hvor vi delte mye løpeglede, mestringsfølelse, god mat og drikke. Tiden var inne for partytime!

Noen av oss spanderte et par dager til i den vakre byen Amsterdam som vet hvordan de skal lage maratonfest! Det føles litt tomt og vemodig når det hele er over, så nå jobbes det fælt mot hva som skal være neste maratonmål. Jeg gleder meg til nytt maraton og ny tur med de aller beste jentene. I love you!

Hva er ditt neste maraton?

Klem fra Maria :)

Foto: Marathon Photos, venner & myself 

Publicerat: 2019-10-27 13:17 Kommentarer (0)



Tilbakeblikk til Oslo maraton - og Amsterdam maraton i sikte!

Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi slipp på den varme årstiden når vi sparker høsten i gang med Oslos vakreste og morsomste løpeeventyr. Nå skal det sies at sommeren ikke slapp taket før etter maratonhelgen, for gradestokken viste ihvertfall 27 grader i sola, og det ble god kok i Oslos gater.

Jeg gleder meg alltid til Oslo maraton. Ikke bare til løpet, men til hele helgen. Jeg elsker å gå på Expo når jeg skal løpe maraton, og i Oslo er jeg jo så heldig å stå på stand selv sammen med Runners world. Denne gangen sto jeg der fredag kveld sammen med stjerneredaktør Sara og min bloggkollega Bjørg Astrid. Bloggkollega Thea, som det var stas å hilse på for første gang var der også der når jeg kom, og vi koste oss maks. Det var mange entusiastiske, blide, spente og glade mennesker innom oss og stemningen var på topp.

Her står jeg på stand sammen med Bjørg Astrid, Geir Jarle fra Springtime, Thea og Sara 

Vi fikk selv sett oss litt rundt på Expoen, og ikke minst fikk vi konkurrert litt, og jeg ble jo litt ekstra #høgepålivet når jeg gikk ut fra Expoen med dameledelsen i statisk armstyrke den kvelden. Gevinsten var et gavekort på en Kypros maratonreise. Kan virkelig mine armer føre meg dit? Da tror jeg heller på julenissen, men det gjenstår å se.

En bedre middag (Italiensk pizza er best! Hilsen bloggerne Maria og Bjørg Astrid) sammen med med en herlig Runners world - gjeng på Skur 33 var en fin avslutning på kvelden, og en fantastisk oppladning til halvmaraton dagen etter.

Lørdag morgen, og jeg våkner med sommerfugler i magen. Jeg er nervøs, glad og ekstremt #høgepålivet! Navnet på løpegjengen jeg er så heldig å være en del av kan ikke passe bedre på dager som dette. Liten matlyst til frokost. Vil heller sitte på appen å sjekke alle jeg kjenner som løper full maraton fra kl 9.30. Det var best å bare få løpeklærne på å dra til sentrum for å få med seg moroa og heie på venner og kjente.

Fylte sekken med ulike ting jeg kunne spise utover dagen slik at jeg ihvertfall fikk noe i meg. Kom til sentrum, og møtte selveste Mrs. #høgepålivet, Nina. Sola skinte, og det var feststemning. Vi ble helt gira, og fikk det nesten travelt med å heie på Bjørg Astrid, Thea, Kristin og flere andre kjente som befant seg på ulike steder i byen, både på full maraton og trippelen. Vi bevegde oss rundt, og på et tidspunkt delte vi oss for å få heiet på flest mulig. For en oppvarming til eget løp. Helt fantastisk!

På vei til byen fikk jeg en SMS fra redaktør Sara hvor hun skriver: Jeg beklager å måtte meddele, men Jenny er ram. Haha .. Det ble med drømmen om en maratonreise til Kypros. Jenny, som også er tilknyttet RW-redaksjonen er helt RÅ! Hun gav seg på 9 minutter i statisk armstyrke. Hun sto nesten 5 minutter lenger enn meg, og det er bare å ønske god tur :-) Velfortjent!

Klokka nærmer seg 13.30, og det er klart for halvmaraton. Jeg hadde på meg lange strømper, og heldigvis sa min gode løpevenninne Kristin som hadde løpt full maraton at: Få de av deg! Du kommer til å koke over. Jeg stilte meg til start, og endelig var det min tur til å løpe. Startstkuddet gikk, og nok en gang (bare å trykke på repeat-knappen) fløy jeg overivrig ut som en løs kanon, og startet muligens litt for hardt som du etterhvert vil skjønne.

Jeg koste meg. Jeg følte at det gikk lett og fint, ihvertfall en stund. Men jeg visste også veldig godt at jeg løp i et raskere tempo enn jeg burde, og med den varmen så møtte jeg delvis på veggen allerede rundt 8 km. Det var FOR tidlig. Det ble et drøyt stykke innover Frognerkilen, og jeg prøvde å spare noen krefter til Aker brygge og Rådhusplassen hvor det bare koker blant publikum, og stemningen er helt formidabel. Dette ville jeg ha med meg og dette vil jeg nyte. Kjære Kristin står på Rådhusplassen og roper: Kom igjen Maria. Du ser RÅSTERK ut! Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte inni meg, men råsterk følte jeg meg ikke der jeg omtrent snublet over drikkestasjonen etter Rådhusplassen. Uansett, det å bli heiet på og det å se kjente fjes underveis - det er så herlig og utrolig motiverende, og det gir et boozt. Kristin sine ord gav meg virkelig et dytt videre (etter at jeg hadde fått i meg vann og løpt gjennom avkjølingssonen) 

Jeg har deltatt på tre løp i år (inkludert Oslo maraton) som har foregått i høy varme, og det er ikke helt optimalt for meg. Underveis har jeg følt at jeg har måttet grave dypt i kjelleren, men jeg må si meg fornøyd med arbeidet i kjelleren. Jeg synes jeg er ganske flink å pushe på selv om det blir beinhardt. Fremover skal jeg, og i mål skal jeg ihvertfall. Felles for alle løp er at det ikke går utover totalopplevelsen. Jeg har aldri kommet i mål med noe annet enn #høgepålivet-følelse. Det stopper meg ikke til å delta på flere løp, eller GLEDE meg til flere løp.

Jeg jobber meg videre i løypa, og VET at tøffere skal det bli opp til St.hans haugen. Halvmaraton i 2018 gikk jo som en drøm, og det var her jeg satt min beste halvmaratontid. Da følte jeg at jeg spratt oppover til St.hanshaugen i forhold til i år hvor bena ikke hadde lyst til å bære meg. Et stort lyspunkt på vei opp var å møte Bjørg Astrid som var på vei ned og på vei mot mål på sitt fulle maraton. Hun er en solstråle, og det skinte løpeglede. Motivasjon og energipåfyll for meg. Jeg visste jo at bare jeg kom meg opp over haugen så ventet det masse nedover, og hvis bena ikke var helt stive som stokker så skulle jeg nok få de til å gå fremover.

Bildet taler for seg selv ;-) 

DEN følelsen å nå toppen, og kunne sette utfor i nedoverbakkene. Jeg fikk litt sving på bena. Det gikk helt klart fremover nå. Det var en befrielse for nå begynner målet og føles innenfor rekkevidde. Jeg dundret på nedover så godt det lot seg gjøre. Inn på Karl Johan og de herlige brosteinene. Nydelig publikum, inkludert min gode venninne Maiken som heiet for full hals satte jeg stor pris på selv om jeg var så sliten at jeg knapt kunne se. Jeg nesten krøp opp rundt svingen ved Stortinget før jeg klarte å holde det løpende bortover og nedover mot den blå løperen foran mål. Akkurat idet jeg løper inn på den blå løperen ser jeg Bjørg Astrid igjen. Vi er plutselig der sammen. Vi tar hendene til hverandre og løper sammen i mål. For en målgang på et, for min del, helt vilt slitsomt løp. Verdens koseligste! Bjørg Astrid perset med 40 minutter, og det gjorde oss så hoppende glade at vi både lo og gråt av glede. Masse mestringsfølelse, og høy #høgepålivet stemning. 

Vi fikk heiet våre venninner Nina og Lauren i mål, og mange andre kjente og ukjente ansikter.

En liten oppsummering på Runners world standen etterpå med gode klemmer og masse latter og løpeglede med venner og kjente. For en dag! Oslo maraton, dere leverer alltid! Like bra hver gang. Det at det blir tungt og kjellerarbeid i gata er ikke deres feil, det kan jeg kun gjøre noe med selv, men det tar altså ikke vekk glansen ved arrangementet. Jeg elsker Oslo maraton, og kommer selvfølgelig tilbake til neste år.

Mine herlige løpevenninner Kristin (@kristino66), Bjørg Astrid (@bjorgastrid) og Nina (@nbellesen)

Nå ser jeg frem til Amsterdam maraton om 16 dager, og der skal jeg løpe full distanse. Jeg sier ikke nei takk til en tur uten vegg eller kjeller nå altså. Jeg hadde satt stor pris på det. Jeg har sparret litt med andre løpere, og fått noen gode tips og råd. Jeg har prøvd å trene litt mer strukturert (noe som ikke er enkelt i min hverdag) og vært veldig fornøyd med noen fartsøkter jeg har hatt. Holmestrand maraton i april var en stjerneopplevelse for meg. Der klarte jeg å løpe jevnt, fint og ganske fort og satte da min beste maratontid uten altfor store anstrengelser. Kan det være mulig å kopiere den igjen? Jeg drømmer og håper. Jeg håper virkelig jeg finner fartsholderen jeg ønsker å følge. Oppskriften er altså ikke å løpe ut som en løs kanon :)

Uansett, Amsterdam maraton blir en opplevelse. Vi er 15 #høgepålivet jenter som drar nedover. Vi er flere påmeldte på både full maraton, halvmaraton og 8 km. Dette blir nok årehundrets jentetur. Et stort hurra!

Skal du til Amsterdam? Si fra da! :)

Løpeklemmer fra Maria

Bilder: Sportograf, venner & myself 

Publicerat: 2019-10-04 20:13 Kommentarer (0)



Våren er offisielt i gang - Sentrumsløpet er gjennomført!

Lørdag var det klart for vårens raskeste eventyr igjen. Endelig. Jeg skriver vårens raskeste fordi det er det eneste 10 km løpet for meg før sommeren. 10 km er egentlig ganske brutal. En distanse jeg både gruer og gleder meg til. Jeg gruer meg fordi jeg vet at på 10 km - da legger jeg hodet igjen på startstreken og beiner det jeg klarer gjennom hele løypa og håper det holder. Jeg prøver å bruke litt fornuft opp bakken til slottet, men i år som mange andre år så var ikke fornuften helt skrudd på. Jeg gleder meg fordi sentrumsløpet er fantastisk. Det er stort, det er stemning, her finner man alle typer løpere og det oser av ekte løpeglede.

Foto: Sentrumsløpet

I år som alltid ellers stilte #høgepålivet gjengen med flere løpere. Vi møttes for lagbilde og skravlings på Egertorget før vi varmet og opp stilte oss i puljene våre. Den følelsen å stå på startstreken på sentrumsløpet. Adrenalinet pumper. Tusen tanker gjennom hodet. I år var det ekstra godfølelse etter oppturen i Holmestrand tidligere i april. I tillegg var jeg veldig fornøyd med nytt skokjøp. Jeg håpet Adidas Adizero Adios (Ikke reklame) var like raske som de kjentes ut :)

Årets #høgepålivet-deltagere: Ellen, Hanne, Eli, Nina, Myself, Sissel og Kristin

Startskuddet går og vi er plutselig i den berømte bakken opp til slottet. Der hvor alle skal ta det rolig, men det er flere enn meg som ikke klarer det. Bena var så lette. Det gikk så fint opp der. Da jeg passerte 1 km ville jeg ikke en gang å se på klokken for jeg visste at jeg hadde gått hardt ut, men likevel så kjentes det ikke så verst ut. Jeg er vanligvis mest glad i Sentrumsløpet etter at jeg har passert monolitten i Frognerparken, men denne gangen gikk det ganske fint opp dit. Fin flyt til tross for varmt vær med høy luftfuktighet og litt vind. Noen av vindkastene var takknemlige mot mitt kokende hode.

Da jeg passerte 5 km så jeg på klokken for første gang. Dette lover bra tenkte jeg. I etterkant tror jeg faktisk at jeg perset på 5 km på dette løpet. Jeg har ikke deltatt på mange 5 km løp, men min beste tid er litt svakere enn denne passeringen. Bygdøy allé sto for tur. Den er også ganske tøff opp til Frogner kirke, og jeg kjente virkelig at jeg var ute på løpetur da, men bena bar meg avgårde. Jeg tar meg ofte ikke tid til å drikke på 10 km, men denne dagen tenkte jeg at jeg måtte ha en slurk med vann på drikkestasjonen ned mot Solli plass. En slurk og resten av glasset ble tømt over hodet. Herlig!

Ny giv videre, men ingen tvil om at 10 km er tøff når man har 2-3 km igjen. Rådhusplassen er et høydepunkt på turen med mye publikum. Her er det greit å ha ekstra krefter til å smile. Er jo så moro med alle som heier. Tusen takk! Derimot, den lille bakken opp fra Rådhuset mot Christiania torv ... Puuh! Den koster krefter før det er ned innimellom og bakimellom.

Mellom 8 og 9 km hadde jeg det tøffest. Da løp jeg på ren vilje, og jeg ble stadig overrasket over meg selv - at jeg faktisk fikk bena til å gå fremover. Kjentes nesten ut som jeg ville parkere, men har sett på klokka i etterkant at jeg likevel ikke mistet mye fart. Jeg lurte på om jeg skulle se på klokka ved 9 km for å vite hvordan jeg lå an, men jeg turte ikke. Jeg var redd motivasjonen skulle gå i gal retning. Jeg kunne jo uansett ikke løpe noe fortere enn jeg allerede klarte. Det å svinge inn på Karl Johan å få den minitoppen opp til Egertorget før siste innspurt mot mål er tøft, men virkelig gull verdt jobben som er gjort! Fantastisk målgang på dette løpet.

Det ble ikke pers, men det ble min nest beste tid som jeg er utrolig fornøyd med. Vel i mål med medalje rundt halsen møtte jeg etterhvert mine #høgepålivet venninner. To nye perser i gjengen i år, topp stemning og gjengen levde opp til navnet sitt.

Sammen med persejentene Hanne og Sissel :)

Vi fikk sendt avgårde en av våre nykommere på 5 km, og etter superbra gjennomføring der også ventet et glass bobler på Karl Johan. Etter at vi hadde fått på finstasen for kvelden ventet afterrun. I #høgepålivet er vi opptatt av å feire. Vi feirer egne seire og hverandres. Løp, feiring med god mat og drikke sammen med gode venninner oppfyller alle krav til en drømmedag for meg!

Nå gleder jeg meg til neste mål som er Ecotrail 80 km den 25. mai. Der lover jeg å ta med meg fornuften i løypa.

Kommer du? Det er fortsatt ledige plasser på alle distanser. Bli med :)

Hilsen Maria

Publicerat: 2019-05-01 19:40 Kommentarer (0)



Holmestrand maraton - en solid opptur

På lørdag løp jeg maraton igjen. Mitt 5. maraton. Det føltes som ren galskap da jeg meldte meg på 12 dager før, men jeg ønsket å ta dette som en treningsøkt for å samle kilometer til Ecotrail 80 km den 25. mai.

Forrige gang jeg løp maraton var i Valencia i desember. Der møtte jeg veggen etter 26 km, og gjett om det ligger friskt i minne. Jeg kunne bare ikke tenke meg samme opplevelsen igjen. Med relativt lite løping i vinter lå virkelig ingenting til rette for at jeg skulle prøve meg på noe pers i Holmestrand. Det var derfor med skrekkblandet fryd at jeg meldte meg på. Jeg vet jo at det er lett å la seg rive med når man setter i gang.

I vinter har jeg gått masse på ski. Det har vært fint med variasjon siden jeg har hatt ulike vondter i bena som de fleste løpere er innom. Jeg elsker å gå på ski, og kan gjerne gå langt, men er ikke spesielt teknisk flink og går derfor ikke så fort. Noen resultater må det likevel ha gitt.

Forrige helg, en uke før Holmestrand maraton var jeg i Bad Gastein i de Østerrikske Alper med jobben. Vanligvis ville jeg ikke varmet opp til et maraton med afterski til sent på kveld (eller tidlig morgen er det også noen som kaller det), men siden dette maratonet "bare" skulle være en treningsøkt tok jeg det litt mindre alvorlig og slo meg løs både i skibakken på dagen og på dansegulvet om kvelden. Jeg er jo ikke 20 lenger så dette fikk jeg betale for i trøtthet hele uken.

Det var også en travel uke ellers, og jeg følte meg litt på underskuddsiden på onsdag. Torsdag løp jeg hjem de 10 km fra jobben, og sneglet meg opp den siste bratte bakken og tenkte: HVORFOR meldte jeg meg på maraton? Dette går jo ikke. Formen er i kjelleren. Typisk meg å fyre avgårde en melding til Sissel akkurat når jeg tror det er verdens beste ide å løpe maraton, og typisk henne å SVARE JA! I tillegg skulle jeg reise ned dit sammen med Kristin og Nina som også skulle løpe maraton og halvmaraton. Nei, det er bare å løpe. Bryter ikke noen avtaler nå.

Sissel, jeg, Nina og Kristin 

Fredag la jeg frem klær og det utstyret jeg trengte å ta med meg. Jeg tenkte at jeg også ville bruke dette maratonet til å teste ut litt gels som jeg ikke har pleid å bruke ellers, men ønsker å bli vant til det siden det er litt lettere å få i seg. Man tester gjerne ikke ut slike ting på løp, men igjen - siden dette ikke var så alvorlig så ville jeg benytte anledningen.

Lørdag våknet jeg og var nervøs. Jeg fikk i meg litt havregrøt, men noe mer kunne jeg bare glemme. Satte meg i bilen og fikk plukket opp Kristin og Nina. Ferden gikk mot Holmestrand. Vanligvis har jeg mange tanker om skovalg, men denne gangen "bare tok jeg et par" De samme som jeg løp Valencia maraton på. Litt usikker på hva jeg synes om dem, men fikk nå bare bruke dem.

Det var god stemning i bilen. Det blir raskt det når tre damer skal ut å løpe. Såkalt #høgepålivet stemning :) Vi gjorde oss alle noen tanker om hvordan det skulle bli med 8 like runder (4 for halvmaraton) Noen av oss var nok litt skeptiske, men så har vi jo hørt så mye bra om Holmestrand maraton, og registrert at det veldig populært å løpe der så dette måtte jo sjekkes ut.

Så, det store spørsmålet; hva skal vi ha på oss? Det var meldt sol og 4-5 grader. For min del var shorts og strømper bankers, men hvilken overdel? T-skjorte eller lange armer? Jeg pleier å løpe i t-skjorte så fort solen titter frem, og særlig på løp, men vi fikk virkelig kjenne på skarp luft når vi gikk ut av bilen for å hente startnummer. Vi tenkte så hardt at vi ble nesten gråhåret, og endte til slutt opp med lange armer. Jeg vet at for meg kan det være en tabbe hvis det blir for varmt, men la gå.

Like før kl 11 gav vi hverandre klemmer og ønsket hverandre lykke til. Igjen slo det meg hvor vilt dette var. Det siste jeg sa til Sissel var at nå SKAL jeg være fornuftig. Startskuddet gikk, og jeg løp ut. Det var godt å komme i gang. Jeg ble liggende vedsiden av hyggelige Bjørnar fra Kristiansand som vi også hadde hilst på før løpet og "Friskuscathrine" fra Skien. Vi tre snakket mye sammen den første mila. Kanskje ikke fornuftig for kreftene tenkte jeg, men så utrolig koselig da. Jeg kikket ned på klokka en gang i blant, og så at vi skravlet jo heller ikke akkurat i sakte fart. Jeg både løp fortere enn jeg hadde planlagt OG snakket. Jeg tok meg også tid til å gi Nina en klem da jeg møtte på henne etter våre litt "annerledes" ruter de første kilometerne før vi gikk over i 5 km runder.

Bjørnar, ingenting å si på optimismen etter 10 km :)

Etter en drøy mil kom jeg fra Bjørnar og Cathrine, og jeg tenkte at jeg måtte finne en rygg jeg kunne hvile bak. Jeg må ikke stresse tenkte jeg, men syntes jo at bena, kroppen og hodet føltes veldig bra. Etter ca 16 km var jeg plutselig bak ryggen til Even Nedberg, fartsholder på 3.30 fart. All fornuft sa at her skulle jo ikke jeg være. Jeg tillater meg ihvertfall ikke å løpe forbi. Jeg holder meg bak han og gruppen tenkte jeg. Det var lurt. Jeg har nok aldri løpt så jevnt før, og hele tiden visste jeg at hvis jeg faktisk klarte å holde meg til denne gruppen - ja, da setter jeg pers. Et ørlite håp ble tent ganske raskt etter at jeg møtte dem selv om det var mange kilometer igjen.

Dette med like runder var ikke noe problem for meg. For det første likte jeg løypen, og for det andre synes jeg mat og drikke stasjonene var supre, og jeg likte at de kom hver 2,5 km. Jeg fikk bare testet to av mine liquid gels for det var jo så mye godt på stasjonene. Banan, salte kjeks og MELKESJOKOLADE :) Synes også det var liv i publikummet som møtte opp i Holmestrand, og de som bodde i husene langs løypen. Takk! Det betyr mye for oss som løper.

Still going strong med 3.30 gjengen - ca 32 km passert her tror jeg

På den tredje siste runden kjente jeg på et tidspunkt at det begynte å røyne litt på. Nei, det kan ikke være veggen jeg møter nå tenkte jeg. Jeg orker det ikke. Etter en liten nedoverbakke hentet jeg meg plutselig inn, og ting gikk bra igjen. For en opplevelse. Det var jo helt nydelig. Da vi passerte 35 km sa jeg med godt mot til min sidemann: Dette går jo bra! Regner med ditt mål også er 3.30? Ja, eller 3.29.59 hadde vært fint sa han. ENIG sa jeg .. og PANG så fikk jeg hold. Det smalt til i magen, og jeg hadde lyst å krølle meg sammen.

Jeg nekter. Dette tåler du Maria sa jeg til meg selv. Det er bare å løpe på videre for det kommer til å gå bort igjen. Jeg fortsatte å løpe, men måtte slippe 3.30 gjengen litt fra meg. Det gikk litt saktere, men det var fortsatt pershåp. Jeg så den oransje t-skjorten til Even der fremme. Er han et minutt foran eller to? Jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg var jo snart i mål. Selv oppløpssiden føltes litt lang, men da jeg nærmet meg målstreken hørte jeg stemmen til Nina som heiet alt hun kunne, og jeg så ned på klokken. Jeg perset med 4 minutter! Hurra! Dette var jo fantastisk!

I mål ventet klem fra Kristin (som er helt rå og satte pers på maraton) Nina (som løp et superbra halvmaraton) Even Nedberg og mannen som ønsket å løpe på 3.29 og klarte det helt fint :) Jeg var jublende glad over min egen tid, og jublende glad over at jeg hadde en så fin løpsopplevelse uten å møte veggen.

Fartsholder Even Nedberg og duracell kaninen Kristin som tok 5. plassen blant damene! 


Sissel kom også i mål og perset med et kvarter. Her var det store grunner til å feire. For en dag! Aldri kunne vel navnet #høgepålivet passe bedre. Akkurat denne lørdagen ble afterrun begrenset til en kaffe og kanelbolle på cafe i Holmestrand før vi satte kursen hjem igjen til våre tålmodige menn og barn, men feiringen tar vi igjen etter sentrumsløpet - for der er selvfølgelig #høgepålivet gjengen på plass igjen med enda flere løpere.

Nå har jeg løpt maraton i Berlin, Oslo, Reykjavik, Valencia og Holmestrand. Løpsopplevelsemessig kryper Holmestrand høyt opp på lista, og jeg anbefaler det varmt videre. Nå gleder jeg meg stort til Ecotrail Oslo og maraton i Amsterdam i oktober + de andre løpemålene jeg har satt meg for året. Jeg skal fortsette å prøve å ha lave skuldre i forkant. Virket som en god oppskrift! 

Denne gjengen! #høgepålivet!

Ønsker alle andre et godt løpeår også. Vi er såvidt i gang heldigvis :)

Hilsen Maria

Publicerat: 2019-04-08 22:23 Kommentarer (0)



På god vei ut av dvalen - noen av mine løpemål for 2019!

Nå har det gått en stund siden sist. Jeg føler jeg nesten har ligget litt i dvale. Etter maraton i Valencia 2. desember måtte jeg bare ha løpepause. Jeg var mett av løping, løpevondter, fysioterapeuttimer og alt som følger med. Det var deilig å bare ta fri i desember. Jeg hadde et par løpeturer hjem fra jobb og en styrketime eller to på SATS, men det var alt.

Julen feiret jeg på hytta. Grunnet syvsoving fikk vi ikke så mange timer med lys, men vi fikk noen fine skiturer. Det var deilig å lade batteriene.

Ingen nyttårsforsetter. Det tror jeg ikke særlig på. Jeg har mer tro på gode vaner, og det å trene har blitt en rutine som jeg egentlig ikke faller ut av lenger. Selv ikke med noen ukers pause. Jeg var derimot veldig motivert for å trene igjen i januar.

Lange løpeturer har det ikke blitt enda. Det går stort sett i turer hjem fra jobben og ulike intervalløkter på SATS. Langturene nå foregår på ski, og det er helt fantastisk. Veldig skånsomt og fint for den trøblete kroppen med variasjon. Barna er også så flinke på ski, og det at noe av treningen kan skje sammen med familien er toppen av lykke. Selv om vi er på tur teller alle milene med dem som trening for meg. Jeg opplever også at barna kan være i stand til å gå fra meg til tider, så det er jammen ikke bare søndagstempo sammen med dem. Puh!

Styrke ... Styrke .... Styrke ... Styrke er min svakhet! Men jeg trenger det. Jeg liker å delta på timer som crosstraining og bodypump, men fysioterapeuten som jeg fortsatt får oppfølging av innimellom mener at tung styrke med få repitisjoner kunne fungert for blant annet min vrange setemuskel. Jeg er ikke komfortabel i styrkerommet. Jeg har gått til PT før, og hadde en periode litt taket på det, men det begynner å bli en stund siden, og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at det har jeg falt ut av. Jeg har nå spurt om en veiledningstime, og vil etterhvert gå til PT. Det er nok flere enn meg som føler det på akkurat samme måte, så tenkte at det er fint å kunne dele den følelsen.

2019 består av mange morsomme mål. Her er noen av dem:

  • Sentrumsløpet - Like sikker i kalenderen som julaften. Det morsomste 10 km løpet på jord. Jeg og #høgepålivet jentene er superklare for vårens første løpeeventyr. 
  • Ecotrail 80 k - Sissel og jeg har stadig på oss supermanntrøyer, og det ingenting som skal til for at vi klarer å påvirke hverandre til å melde oss på alt mulig. Litt skummelt egentlig. Hva blir det neste? Ecotrail 80 gjorde vi i fjor sier vi litt sånn eplekjekt, men det er jo ingen garanti for at det neste blir like eventyrlig som sist. Plutselig pisker sidelengs regnvær oss i fjeset, men da får vi prøvd det også. Her er egentlig det største målet å ikke gå på en like stor skosmell som i fjor. Mannen fikk bakoversveis da vi flyttet i sommer og så samlingen. Har så jeg klarer meg en stund :) Ser frem til Ecotrail 80 k med STOR GLEDE. 10-12 timer i marka bruker jeg gjerne lørdagen på. 
Sissel og jeg - sammen er vi dynamitt 
    • 3 dagers løp på Hardangervidda - Her har ikke jeg kontrollen. Det har mine #høgepålivet venninner Sissel og Hanne. Jeg fikk dette i 40 års gave, og bare storgleder meg til å henge på disse terrengdamene. Det går rykter om 10 mil på tre dager. Dette blir en opplevelse. 
    • Oslo maraton - Halvmaraton vel og merke. Elsker den distansen, og det går ikke an å ikke være til stede under Oslo maraton, så den er bankers. 
    • Amsterdam maraton - Vet dere hva? Vi er 15 (!!) #høgepålivet jenter som drar til Amsterdam i oktober. Hva mer kan man ønske seg? I Amsterdam er det både helmaraton, halvmaraton og 8 km, og vi representerer alle distansene med flere løpere. For en inkluderende by å løpe maraton i. Med flere distanser er alle med, og ingenting er bedre. Dette blir helt konge. Jeg må bare prøve å trene smart mot maratonmålet slik at jeg ikke går på veggen like tidlig som i Valencia for det skremte vettet av meg. Egentlig ønsker jeg å finne noen maraton som jeg kan løpe som en treningsøkt. Ble ikke så skremt at jeg slutter å løpe maraton da. Tvert imot. Jeg vil løpe langt lenge. 

    Det kommer mer, men alt er ikke bestemt. Jeg gleder meg til et nytt løpeår, og håper du gjør det samme :)

    Maria :)

    Publicerat: 2019-02-03 21:47 Kommentarer (0)



    Maraton Valencia - Et eventyrlig og morsomt mareritt :-)

    12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av for et par dager siden, men minnene er store. For en dag, og for en opplevelse!

    Ambassadørene fra alle land samlet på målstreken 

    Fredag 30. november møtte jeg 4 av mine #høgepålivet venninner Nina, Sissel, Karine og Hanne på Gardermoen. Dagen var kommet som vi hadde ventet på i over et år. 5 dagers jentetur til Valencia MED maraton inkludert :)

    Vi skulle fly via Munchen, og allerede der måtte vi ta vår første løpetur. Vi ble møtt av en dame med Valencia skilt som vi måtte løpe etter til neste fly siden det var så kort tid mellom dem. Flaks for henne at samtlige nordmenn på det flyet var glad i å løpe. Alle skulle løpe maraton. Baggasjen gikk det ikke like bra med. Den kom ikke til Valencia, så da vi landet tilbragte vi 3,5 time på flyplassen (for å si det sånn; til sola gikk ned+) for personalet der hadde det ikke travelt.

    Jeg hadde pakket mitt maratonutstyr i håndbaggasjen, men i gjengen ble det stor bekymring om favorittjoggesko og annet maratonutstyr ville nå frem. Uansett manglet vi en hel del, og måtte rett ut på en liten sprintshopping siden butikkene kun var åpen en time til når vi endelig kom frem. Puh! Når den kvelden kom sov vi godt.

    Neste dag våknet vi opp til sol og nydelig vær, og vi kunne endelig sjekke ut expo som lå ved the city of arts and science, et helt nydelig område i Valencia. Her kunne vi også se målgangen som var en catwalk over bassenger med blå løper. Flottere kan det ikke bli tror jeg. Vi fikk testet ut den, hentet startnummer og sjekket alle standene.

    Nina, Karine og jeg 

    Jeg hadde også fått tilbud om å være en av Norges ambassadører, og dro på et møte hvor jeg møtte ambassadører fra over 90 land. Vi var 5 fra Norge, og vi var litt mer beskjedne med små 17. mai flagg i motsetning til andre nasjoner som kom med store flagg. Vi fikk hørt flere av løpernes maratonerfaringer, og for flere av ambassadørene var det også det aller første. Aller mest fasinerende var det nok å møte Wah Sing Tan. Verdens blideste mann på 61 år fra Malaysia. Han hadde løpt 156 maraton, i 2018 vil han lande på 27, etter at han har løpt Malaga maraton forrige uke, og skal få med seg et i Thailand i slutten av desember. Han løper barbent, og bryr seg ikke om tid. Han bare koser seg, prater med mennesker, tar bilder og nyter opplevelsen. Det var inspirerende og veldig moro å snakke med han.

    Her er jeg sammen med Wah Sing Tan fra Malaysia

    Søndag 2. desember var den store dagen. Opp og hopp veldig tidlig. 5 jenter gjennom dusjen, fletter skal på plass i håret, mat og drikke på riktig måte. Alt må jo stemme! Det aller beste var at jeg visste jeg hadde vært kjempeheldig med den Airbnb leiligheten vi bodde i med tanke på start/mål. Kun 5-10 minutter å gå, men det jeg IKKE var klar over var at gaten hvor startskuddet skulle gå strakk seg helt opp til leiligheten vår. Vi hadde maks 3 minutter å småløpe til start. Noen stilte seg opp rett utenfor. Jeg regner med at flere av dere som leser vet hvor viktig det er å gå på do rett før man stiller seg opp til start. Skulle helst hatt en egen Hibasdo på ryggen. Her trengte vi ikke det. Vi bodde midt i maratonshowet.

    Jeg stilte meg opp, og det man vet når man står der er at all den spenningen man har gått med i lang tid er nå. Det er ikke noe mer man kan gjøre. Man kan bare løpe ut å prøve å kose seg, nyte og gjøre sitt beste. Jeg hadde slitt litt med knær og setemuskulatur i forkant, og fått hjelp av fysioterapeut. Jeg hadde ikke løpt ordentlig på 3-4 uker før maraton, men trent alternativt på ellipse og andre øvelser. Generelt synes jeg at jeg har hatt for få langturer i høst, men har også hatt noen bra løpserfaringer i høst på blant annet halvmaraton i Oslo. Jeg har en beste tid på maraton som jeg alltid har lyst til å slå. For å klare det visste jeg hva jeg måtte ligge på i snittfart, og på et flatt maraton tenker jeg at det er best å prøve å løpe så jevnt som mulig. Jeg visste at det kunne bli tungt, men jeg gutset på og tenkte at den som intet våger intet vinner.

    I starten synes jeg det var helt nydelig å løpe igjen. Det var helt fra start god stemning både hos det fantastiske publikummet, men også mellom løperne. Jeg nøt de fine gatene, sola og synet av palmer. Det er mitt favoritt tre. Det gir følelsen av sommer og ferie. Bena føltes kjempebra, og jeg lå der og fløt i min egen boble, litt fortere enn jeg hadde planlagt hele veien. Tanken slo meg at jeg kanskje gjorde den store gigaklassiske tabben; å gå for fort ut ... og DET GJORDE JEG! Ved 26 km møtte jeg den berømte veggen. Dere, det er for tidlig! Det kan jeg ikke anbefale. Når jeg innså det hadde jeg lyst å gråte en skvett og rømme et par sekunder, men neida, jeg skulle ikke gi meg. Jeg tok meg litt god tid gjennom mat og drikkestasjonen på 26 og prøvde å samle litt krefter til veien videre. Kondisjonen føltes helt ok, men jeg stivnet i kroppen. En innrømmelse, jeg løper ikke etter puls. Jeg har aldri begynt med det. Jeg burde kanskje, men jeg liker egetlig bare å løpe. Ikke så masse ekstra. Fart og lengde er viktig for meg. Resten går på følelsen. Ihvertfall enn så lenge.

    De siste 16 km ble en kamp med meg selv. Det gikk betydelig saktere, bena var stive og det var litt mørkere i topplokket. Jeg minnet meg selv på at hvis jeg opplevde dette så skulle jeg roe ned litt å prøve å nyte turen. De hjernecellene var skrudd av under dette løpet. Etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke kunne slå min beste tid, kunne jeg jakte på den nest beste ;) Er det mulig? Jeg prøvde å tenke på Wah Sing Tan og hans kloke ord, men fortsatte å pese meg gjennom løpet. Det gikk både sakte og kjempefort syntes jeg. Jeg følte det var langt til mål, men synes også at 30 km kom fort. Det gjorde også 35. Da jeg hadde 10 km igjen sa jeg til meg selv: SKJERP DEG MARIA. Fortsett fremover i det tempoet du vil, men du SKAL nyte og prøve å få med deg den gode stemningen og alle de nydelige menneskene som heier. Jeg gav flere high fives med barn. Det gir energi, man blir glad av det. Det var heller ingen ulempe å ha navnet (Maria funker meget bra i Spania) sitt og norske flagg på magen, ryggen og i flettene. Det var mange som heiet på Maria de Noruega, og det var kjempemoro! Det var nok mange andre Mariaer rundt meg i løypa også, men jeg tok til meg alle heiarop :)

    Et sted i løpet passerte Nina og jeg hverandre. Jeg tror det var når jeg var på 27 km. Hun ropte: Maria, I love youuuu ... det var fantastisk! Jeg snakket også med en mann underveis som hadde bodd noen år i Trondheim, og han kunne litt norsk. Da var jeg sliten, og jeg tenkte; jeg orker ikke å prate, jeg orker ikke å prate. Men han snakket, og jeg tenkte; vær hyggelig, vær hyggelig :) Da han spurte om han kunne ta en selfie av oss når vi løp klistret jeg på meg smilet. Jeg hadde ingenting imot det, men dette var altså etter møtet med veggen, og jeg hadde litt mye med meg selv.

    Da jeg endelig nærmet meg catwalken og den blå løperen kikket jeg ned på klokken. Det er et par minutter til min nest beste tid går ut. Dette kunne jeg klare, men selv om jeg hadde 300 meter igjen kjentes det ut som 300 km, og jeg måtte gå noen meter. Da jeg rundet svingen inn på løperen så jeg målet der fremme. Da trampet jeg avgårde så godt jeg kunne, og jeg tror faktisk at jeg smilte på deler av den, men på maratonbildene som ble tatt av meg så det ut som jeg hadde spist 10 sure sitroner så de har jeg ikke kjøpt. (Dermed ingen målgang bilder av meg denne gang)

    Jaaa! Jeg kom meg over målstreken og rett inn i armene på helsepersonell som lurte på om det gikk bra med meg. Jada! Jeg satt meg ned 1 minutt hos dem før jeg ble sluset videre til medalje, goodiebag, mat og drikke. Jeg var sliten og glad, og ufattelig fornøyd med resultatet med tanke på hvordan turen utartet seg. Full #høgepålivet følelse, og jeg synes alt var verdt det. Er det ikke rart? Spørs om ikke løpere er skrudd sammen litt annerledes noen ganger.

    Det tok ikke lang tid før gjengen var samlet igjen, og vi kunne le og juble over fullført maraton. Sissel og Karine perset begge to med supergod margin, og Nina og Hanne løp helmaraton for første gang. Det gjorde de helt utrolig bra! Jeg slo min nest beste tid med sekunder, og er superhappy med det. Jeg er superstolt av jentene, og jeg er superstolt av å få være en del av den herlige #høgepålivet gjengen.

    De siste dagene i Spania slappet vi av, koste oss med spa og litt shopping og med mye god mat og drikke. Vi var ikke helt mobile. Vi stokket oss rundt i byen på stive og slitne ben. Penkjole og høye hæler kom aldri opp av kofferten. Her var det bare å kjøre lavterskel.
    Jeg anbefaler virkelig MaratonValencia til ALLE som liker å løpe. Det må oppleves. Stemningen. Den var helt spesiell. Bra underholdning og magisk publikum. Tusen takk Valencia.

    Knallflink fotograf: Karine 


    Fra palmer til juletre, 25 grader til minusgrader, asfalt til is, asfaltsko til piggsko .. Vi har kommet hjem igjen, og det har baggasjen også.


    Riktig god jul!


    Hilsen Maria

    Publicerat: 2018-12-15 00:40 Kommentarer (0)



    Litt trøblete oppladning til MaratonValencia - har jeg brukt hodet i tide?

    Neppe, men det er bedre enn i fjor. Da kom jeg til en akupunktør mindre enn en uke før maraton og håpet at hun kunne være reddende engel og gjøre en quick fix. Det ble definitivt bedre allerede etter en behandling, men det var ikke nok for til å kunne løpe 42 km problemfritt. Det var en setemuskel som var problemet, og jeg stivnet totalt etter ca 27 km. Det ble langt å karre seg til mål. 

    I år så har bena vært veldig bra. Jeg har hatt veldig lite problemer, men nå når det nærmer seg et nytt maraton føles det som at både det ene og det andre dukker opp. Det gikk en liten varsellampe tidligere i høst da jeg kjente at noe ikke stemte hundre prosent i det ene kneet. Det var ikke kjempevondt, og det var litt vanskelig å sette fingeren på hva det egentlig kunne være, men på en løpetur for et par uker siden kjente jeg at noe var helt feil, og at dette kommer ihvertfall ikke til å gå i 42 km.

    Jeg bestilte time hos fysioterapeut. Da var det litt over tre uker til maraton. Altså, litt mer tid enn i fjor, men fortsatt lite tid. Likevel har jeg nok kommet på et tidlig stadie, og jeg håper at trykkbølgebehandling, nåler og øvelser vil føre til at jeg får en god opplevelse i Valencia. Jeg får både behandling i kne, og faktisk også i den trøblete setemuskelen fra i fjor. Den vil ikke gi seg, og sier ordentlig fra på langturer.

    Det har blitt få kilometer de siste ukene, og jeg synes det har vært litt knapt med langturer i høst, men jeg er likevel superklar for denne lange, fine (og helt sikkert slitsomme) løpeturen. Kondisjonen er min venn så den føler jeg meg ganske trygg på. Bena stoler jeg ikke like mye på, men satser nå på at de blir fornøyd med masse hvile den siste uken før avreise. Det har jeg bevist for meg selv at jeg har hatt nytte av tidligere i høst.

    Ikke noe mer løping før jeg drar, men jeg kommer til å gå turer og trene noe ellipse for å bevege meg litt. Best å unngå både abstinenser og dårlig humør :) 

    Målet er å kose seg i Valencia under løpet. Nyte løypen og publikum. Jeg har hørt så mye bra om dette maratonet. Fungerer bena har jeg også et lite tidsmål på lager. Jeg klarer jo ikke helt å la være å konkurrere mot meg selv ;)

    Jeg er så heldig at jeg skal reise med 4 av mine spreke og sprudlende #høgepålivet venninner. Igjen skal vi ut på jentetur som inkluderer et maraton. For et eventyr! Denne gangen har vi sørget for å få to hele dager ETTER løpet også, så her blir det rom for både afteruns, spa og shopping. Men altså, høydepunktet er at jeg har venninner jeg kan sette maratonmål sammen med. Det var ikke i tankene til noen av oss å løpe slike distanser for 5 år siden, og nå blir vi bare flere og flere. Jeg digger det, og er skikkelig stolt av gjengen.

    #høgepålivet jentene på Reykjavik maraton i fjor. I år skal alle løpe helmaraton! 

    I år er norske flagg på trøyen og norske sløyfer til håret på plass. Jeg er ikke i tvil om at spanjolene lager skikkelig bra maratonfest, men noen norske heiarop underveis skal ikke undervurderes (det er fantastisk!!) så her er det bare å pynte seg i rødt, hvitt og blått. 

    Flere som skal løpe MaratonValencia? Masse lykke til! :) 

    Hilsen Maria

    PS! Dersom du ønsker å følge meg og de andre #høgepålivet jentene i Valencia er vi å finne på Instagram (@mariasorbo og @hogepalivet)

    Publicerat: 2018-11-22 20:44 Kommentarer (0)



    Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers

    Oslo maraton! Kjenner jeg blir varm i hjertet. Jeg sitter her oppå maratonskyen min, og kommer ikke ned med det første. Jeg er #høgepålivet etter årets aller største løpefest i Oslo. Jeg løp halvmaraton, og utrolig nok ble det ny pers idet jeg passerte målstreken på den blå løperen i år.

    Det hadde jeg ikke trodd. Jeg som ikke føler at hodet har vært skrudd helt på plass når det gjelder løping på en stund. Jeg har flyttet, og flytting + opptrening til halvmaraton/maraton er ikke sant. Flyttingen har vært verdt det for jeg elsker mitt nye hjem, men løpefokuset har vært litt borte, og dermed forsvant også motivasjonen til dels i sommerferien. Jeg har likevel holdt bena i gang. Dette har jeg tenkt å skrive et eget innlegg om, men akkurat nå er jo det BLÅST bort av lørdagens opptur, men det kommer litt om det etterhvert likevel. Det er viktig. Løping er ikke alltid en dans på roser, og hvordan holder man det da gående hvis man i perioder er litt lei? Men nok om det nå. Dette innlegget handler om OSLO MARATON, og det blir man ikke lei av.

    For min del begynte moroa allerede på fredag da jeg tok turen ned til Rådhusplassen og Expo teltet. Stemningen på Expo er alltid herlig. Jeg digger det! Jeg tok meg en runde og tittet på alle fristelsene på de forskjellige standene, hentet startnummeret mitt, og ikke minst fikk jeg hilst på Sara, Eivind og flere av mine medbloggere på Runners world standen. Jeg hadde ikke hilst på alle før, så det var superhyggelig! For en bra gjeng. Jeg koser meg både når jeg leser magasinet og alle bloggene. Anbefaler alle å ta en titt. Det er varierte, bra, morsomme og spennende bloggartikler om det vi alle sammen har til felles, løpegleden.

    Lørdag morgen våknet jeg. Spent på halvmaraton, litt nervøs og usikker på formen. Uken før gikk det opp et lys for meg hvor lite langturer jeg faktisk har løpt i sommer. Mandagen, 5 dager før, la jeg ut på sprang etter jobb. 22 km, bare for å se hvordan det sto til. Visste at jeg kom meg gjennom halvmaraton, men på hvilken måte?

    Jeg skulle møte på Runners world sin stand kl 10 for å stå der to timer. Det gledet jeg meg til. Jeg var litt fjern den morgenen. Entusiastisk sto jeg og skrev SMS på bussholdeplassen til noen som også skulle løpe halvmaraton, og bussen kom og gikk uten meg. Det var en av flere rare små ting jeg fikk til denne morgenen. Jeg løp til trikken, tok den og løp gjennom sentrum til Expo. Ferdig oppvarmet før kl 10. Bare 3,5 timer til løpet skulle starte 😊

    Superhyggelig å stå på standen sammen med Sara. Fikk både delt ut bra lesestoff til flere av dere, informert litt om kundeklubben som Runners world starter opp og pratet med flere om løp, maraton, maratonreiser og mye moro. Kl 12 gikk jeg ut i sola og fikk fylt på med mat. Jeg møtte mine #høgepålivet venninner Nina og Anette. Nina har vært syk og kunne dessverre ikke delta som planlagt, men heie ville hun. Sporty Anette overtok startnummeret 6 dager før og skulle dermed plutselig løpe sin første halvmaraton. Hun er kul og sta, så dette visste jeg hun kom til å klare selv om hun ikke hadde rukket å forberede seg.

    #høgepålivet på plass på ryggen

    Jeg møtte også Kristin, et av mine store løpeforbilder. Vi hadde avtalt å følge hverandre under løpet. Vi er ganske jevne, og hadde stort sett samme mål for løpet. Vi varmet opp sammen, og vipps så mistet vi hverandre. Sånn gikk det. Da var det bare å klare seg alene.

    Startskuddet gikk, jeg var spent. Kjente det på magen. Den var ikke helt på lag. Det får gå som det går tenkte jeg idet jeg passerte matta på starten, men det tok ikke så lang tid før jeg kjente at dette ikke var en så verst dag. Mentalt grudde jeg meg aller mest til det partiet rundt Frognerparken. Det er litt seigt oppover fra Skøyen til Middelthunsgate og videre oppover bak Frognerparken før man løper inn i den til slutt. Jeg synes også at det kanskje er det kjedeligste partiet, og for meg gjaldt det å komme seg forbi dette. Jeg husket også at jeg syntes det partiet var et blodslit i fjor. Jeg var forberedt på den samme følelsen i år, men den kom ikke. Det gikk egentlig ganske bra oppover der. Jeg bestemte meg for å tenke positive tanker, ha litt tunnelsyn og bare komme meg rundt den delen av løypa, og det gikk ganske uproblematisk. Det gav meg masse motivasjon. Det var deilig å løpe nedover til Skøyen igjen, og der visste jeg at barna mine og foreldrene mine sto og heiet på meg. Jeg gledet meg til å se dem, men først må jeg skryte litt av Garmin jentene, for makan til liv når man kommer inn i Karenslyst alle skal man lete lenge etter. Det gir et boost for oss som løper når folk heier, og underholdningen underveis er fantastisk.

    Jeg hadde bedt mamma ha klar en banan til meg. Jeg hadde ikke med meg noe drikke eller næring på løpeturen, og ble 10 minutter før løpet usikker på antall matstasjoner (visste det var godt med drikke) Plutselig sto foreldre og barna der foran meg. Jeg fikk bare snappet den bananen i lufta før det bar videre, men barna heiet for full hals, jeg fikk vinket til dem og de gav meg et solid dytt videre på turen.

    Frognerkilen var foran meg. Det var her jeg tenkte jeg bare skulle surfe innover. De andre gangene jeg har løpt har Frognerkilen vært «godstedet» Der har jeg bare positive minner. Denne lørdagen var det kanskje her jeg begynte å føle litt på det. Begynner det å bli tungt? Har jeg gått for hardt ut nå? Jeg passerte 10 km et eller annet sted der på ca samme tiden som jeg løpte KK mila to uker før. Nå var det dobbelt så langt og litt til igjen. Jeg prøvde å «hvile» litt bak en rygg. Plutselig så jeg Kristin foran meg. Det syns jeg var helt fantastisk. Da kan jeg prøve å holde meg litt rundt henne. Like før jeg løp inn på Tjuvholmen både hører og ser jeg kjære Nina. Hun sto med fantastiske plakater. Den ene sto det Maria #høgepålivet på, og den andre sto det «Ingen stress. Grilldress» Det fikk meg til å smile stort. Hun dro også på med et skikkelig heiahyl, og det fikk meg og løperen vedsiden av meg til å le høyt.

    Litt glad for å se Nina :-) 

    På Aker brygge fikk jeg gitt et signal til Kristin om at vi var ved siden av hverandre. Går det bra? sa hun. Ja, sa jeg, men jeg må ikke bli for ivrig gjennom Aker brygge og Rådhusplassen. Jeg må ta det litt forsiktig. Enig sa hun, og vi løp oss fint gjennom den aller beste passeringen på hele løpet. Stemningen på Rådhusplassen er til å få gåsehud av. For et liv og for et publikum. Der sto Sara og heiet på meg. Jeg blir så GLAD når jeg ser kjente ansikter langs løypa.

    Jeg husket fra i fjor at jeg syntes det var litt tungt etter at vi hadde passert Rådhusplassen. Det tar ikke så veldig lang tid før man nærmer seg Hammersborg, og stigningene opp mot St.Hanshaugen. Det var bare å ta frem de positive tankene igjen, og vet dere hva? Igjen fikk jeg en AHA opplevelse. Det var ikke så tungt som året før. Jeg følte meg ganske lett i kroppen, og den uroen jeg kjente rundt 10 km var borte, og fornuften jeg fant frem på Rådhusplassen fikk jeg helt sikkert igjen for. Det er uten tvil tungt opp til St.Hanshaugen, og når man endelig kommer opp så skal man jammen videre opp Geitmyrsveien også, men bena og hodet spilte på lag og jeg kom meg opp uten og tappes helt for krefter. Da visste jeg at det gjensto mye nedoverbakker, og jeg tok en titt på klokken. Her er det pers muligheter. Jeg la på sprang det bena kunne klare. Jeg tenkte at nå får det briste eller bære selv om det er noen kilometer igjen. Jeg må satse på at dette holder helt inn. Det skal gå. Jeg skulle slå tida til en på jobben også 😊 Nå gjelder det virkelig. Jeg visste at de brosteinene på Karl Johan ikke akkurat kom til å bli noe favorittunderlag på slutten, men blås i det, i Oslos paradegate med publikum går alt an. Den lille bakken opp ved Stortinget når det kun er 600 meter igjen har jeg alltid hatt lyst til å KRABBE før, men jeg klarte å holde et visst løpetempo. Bort gata, rundt svingen og DER var den BLÅ LØPEREN. Jeg får stjerner i øynene. Blå løper, målstrek og Nina som heier og roper alt hun kan. Jeg er i måååål, og klokka viser 1.39 et eller annet. Stemmer det med den offisielle tiden så er det PERS. Nina kom og kunne fortelle meg den offisielle tiden og ja hurra!! Jeg klarte det. Jeg klarte også å slå han på jobben med 20 sekunder 😊 haha ..

    Kristin og jeg kom nesten samtidig til mål. Er så glad jeg møtte henne underveis så vi kunne være litt fornuftig sammen. Hun er helt rå. Hun har passert 50, og løper maraton, halvmaraton og mange andre løp. Jeg vet det er mange spreke i den aldersklassen og eldre. Det gjør meg så glad og supermotivert.

    Etter jubel og glede over å ha kommet i mål gikk Nina og jeg for å heie på Anette som klarte seg så bra uti løypa. Nina hadde laget verdens morsomste plakat hvor det sto: LØP SOM OM DU HAR STJÅLET NOE. Det fikk Anette til å smile, men også mange andre. Nina selv hadde hatt det moro når hun sto med denne plakaten rett vedsiden av en politivakt. Når hun ikke kunne løpe selv, så var hun den perfekte cheerleader. Stort engasjement og ekstremt #høgepålivet. Anette gjennomførte sin første halvmaraton med glans, og jeg er superimponert.

    Her jubler jeg sammen med #høgepålivet finingene Nina og Anette 

    Vi fikk heiet flere kjente inn i mål, blant annet min fine og sporty medblogger Bjørg Astrid som gjennomførte sin første helmaraton. Rådhusplassen var fylt med mestringsfølelse på lørdag. Sånn er det når ca 19 000 mennesker snører joggeskoene på samme dag. Går du med en liten maratondrøm i magen, eller en drøm om å delta på et løp, prøv en av distansene på Oslo maraton. Jeg tror ikke det er mulig å angre.

    Oslo maraton, vi sees til neste år.

    Hurrahilsen fra Maria

    Foto: Nina og marathon photos

    Publicerat: 2018-09-20 00:13 Kommentarer (0)



    KK MILA - Årets store dameløp!

    Jeg har ikke landet fra den rosa skyen etter årets KK mil. Jeg satte ikke noe ny personlig rekord, løypa er ganske så tøff, men for en bra dag likevel! Som alltid fikk KK mila «altfor fint» vær. Det er alltid sol og nydelig sommervær denne helgen, og da blir det stekende varmt å løpe, men det er ikke til å komme bort fra at sol og varme også skaper topp stemning.

    Maiken, Nina, Sissel, Anne Brit, Marianne, Hanne, Katerina og meg :-) 

    Det er ikke vanskelig å se at KK mila er et STORT dameløp. Bislett stadion er rosa denne dagen. Til og med Hibas doene er rosa. Det er mulighet for shopping, hårpynting, massasje, konkurranser og det er morsom underholdning fra scenen. Akkurat i går skulle jeg og de andre #høgepålivet jentene på scenen, og hvorfor det? Jo, KK avholdt på Facebook en konkurranse om årets lagnavn. De hadde plukket ut 10 navn på forhånd, og vi var ikke et av dem. Det var likevel mulig å legge navn til konkurransen, og det ble gjort av veldig mange, blant annet oss. Jammen stakk vi ikke av med en liten seier når det gjaldt antall stemmer, men det var selvsagt det nominerte laget med flest antall stemmer som stakk av med den STORE seieren, og de hadde det kule navnet: «Not so fast but furious» Fantastisk! Gratulerer 😊 Vi fikk gode klemmer, heder og ære fra Sigrid Bonde Tusvik og Ingeborg Heldal fra KK. Veldig moro! Vi synes det er ekstra moro å vite at flere liker navnet vårt som beskriver helt perfekt hva løping gjør med oss. Vi blir #HØGEPÅLIVET!

    I år hadde vi to deltagere på 5 km, og 5 på 10 km. Vi hadde en ny jente med oss som skulle løpe sin aller første 10 km. Hun tok turen fra Stavanger, gjennomførte løpet med glans og jeg håper den fine dagen og kvelden gav mersmak. Hun så veldig #høgepålivet ut etter målgang synes jeg.  

    Selv gruet jeg meg faktisk litt til alle oppoverbakkene mot Storo. Friskt i minne satt løpet fra i fjor hvor jeg slet meg rundt. Jeg funderte veldig på hvordan jeg skulle klare å løpe fort uten å gå helt i kjelleren i år også. Jeg møtte Kristin. Hun er noen år eldre enn meg, og helt forbilledlig sprek! Hun tok meg igjen og løp fra meg på toppen i fjor. I år fulgte vi hverandre gjennom løypa, og det var så bra oppover. Jeg følte at vi hadde fin, jevn og overlevelig fart. Etter en oppoverbakke kommer det alltid en nedoverbakke. Det gjør det også her. I hvert fall ned til Grunerløkka, men da er det slutt på surfingen. Da er det på’an igjen oppover på brosteiner et lite stykke. Den store finalen er oppover Colletts gate forbi St.hans haugen før vi endelig løper NED til Bislett stadion og inn i mål. Det var en engasjert mann blant publikum som fortjener et skikkelig klapp på skulderen fordi han sto på toppen av aller siste oppoverbakke og ropte til alle: Nå er det bare nedover til mål! Det var rett før jeg gav han en klem. Jeg kom inn et minutt raskere enn i fjor. Det er jeg veldig fornøyd med.  

    Min #høgepålivet venninne Sissel løp sin nest beste mil i går, og det er en seier vi feirer. Vi er veldig opptatt av å ikke konkurrere mot hverandre i gjengen vår, bare mot oss selv. Likevel klarer ikke Sissel og jeg la være å konkurrere vennskapelig 😉 Sissel har trent superbra og er helt rå i terrenget. Der løper hun fra meg, men jeg vinner på asfalten. FORELØPIG! Denne gangen kom hun faretruende raskt i mål etter meg, så nå blir det hardtrening og intervaller hele uka for min del .. haha

    Goodiebags og champagne i mål! Alt perfekt lagt opp til en nydelig start på dagens andre viktige løp, nemlig afterrun. #høgepålivet jentene elsker å løpe, men vi verdsetter også den sosiale biten utrolig høyt. Feiring er obligatorisk.

    For min del ble jeg fullstendig overrasket da jeg ankom afterrun på Olivia Tjuvholmen. Der satt alle jentene bursdagspynta og sang bursdagssang for meg. Jeg ble 40 i juli, og har ikke fått feiret dagen enda. Jentene tok saken i egne hender, og gav meg en bursdagsfeiring. Gaven blir jeg fortsatt målløs av å tenke på. Den er nemlig magisk! Til neste år skal jeg få løpe 100 km på tre dager over Hardangervidda med noen av disse fantastiske jentene. Hva mer kan man ønske seg? Det er en drømmegave. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Jeg har satt i gang med ekstrem gledings, og vil vel konstant være #høgepålivet de neste 365 dagene går jeg ut i fra 😊

    KK mila har vært med meg nesten fra start i mitt løpeliv. Det er et løp for alle, og selv om løypa kan være litt tøff så vil jeg anbefale KK mila dersom du drømmer å løpe ditt første 5 eller 10 km løp. Et stikkord: FEELGOOD, og det liker vi.

    Ha en fin uke! 😊

    Hilsen Maria 

    Publicerat: 2018-09-03 23:02 Kommentarer (0)



    MerMaria Sørbø

    Jeg er 41 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

    RSS-flöde

    Arkiv






    Etiketter



    I bloggen

    Marthe K.M. LienMer


    Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

    Eira TorsteinsenMer

    Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

    Lidingöloppet 2019Mer

    Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser