Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Nordmarka skogmaraton - Jeg kjente at jeg levde for å si det sånn

Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass vin først. På t-banen sitter jeg og trykker på mobilen. Det er jo ganske usosialt, så han spurte hva jeg drev med. "Melder meg på det løpet i morgen som jeg snakket om" Hvilket? spør han da. "Nordmarka skogmaraton" Halv? spør han. "Nei hel" Du er gal sa han.
Vipps! så var påmeldingen i boks. Vi kom ned til sentrum på denne fine sommerkvelden. Maks to glass vin sa jeg til meg selv. Det ble tre (Bombe! Men det var så koselig) Pleier jo ikke å drikke alkohol dagen før et løp. Teateret var ikke ferdig før over halv ellve. Jeg hadde ikke gjort klart noen ting før morgendagens løp. Kom hjem og fikk lagt meg over midnatt, og tenkte med litt skrekk og gru "hva har jeg gjort" Det skulle være årets foreløpig varmeste sommerdag dagen etter og jeg skulle løpe et maraton med 770 høydemeter.

Opp og hopp neste morgen. Klær og sko var enkle valg, MEN hva med drikkevest på denne varme dagen? Det bruker jeg aldri på maraton, men i tillegg til varme så ble jeg litt usikker på om det var litt langt mellom drikkestasjonene et par steder i løypa. Men vil jo helst slippe den vesten da. Den er jo også varm og ha over skuldrene. Det endte med at den ble liggende igjen i bilen.

Hva kunne jeg forvente å få til på Nordmarka skogmaraton? Jeg ante ikke. Jeg visste at jeg selvfølgelig måtte legge bort mine tidligere resultater fra maraton som har vært flate. Dette er ikke sammenlignbart, men likevel så klarte jeg ikke å la være å plante et lite mål om å klare det på under 4 timer. Jeg var veldig i tvil, men kunne det være mulig?

På Lyns idrettsbane på Sognsvann hvor start og mål fant sted møtte jeg flere kjente ansikter. Blant annet Kristin som jeg har blitt kjent med gjennom Ecotrail eventer, Janicke som er spaltist i Runners world og Geir som hadde vært enda mer spontan enn meg og meldt seg på klokka 9 samme morgen. Kult! Spreke blide mennesker som inspirerer. Det var god stemning, og jeg kjente at uansett utfall så skulle dette bli en fin langtur. En god treningsøkt med innsamling av kilometer til jeg skal til Hardangervidda i august og løpe maraton i Amsterdam til høsten.

Hurra for å treffe spreke Kristin igjen som jeg har blitt kjent med gjennom Ecotrail!

Janicke (Lettbent), spaltist i Runners world - hun er et råskinn og stor inspirasjon! 

Smiley! Geir (funwithrun) tok seg også et spontanmaraton :-)  Hvorfor ikke? 

Startskuddet gikk og vi var på vei innover i vakre Nordmarka. Bena kjentes utrolig bra, og jeg tok det veldig forsiktig synes jeg selv. I de bratteste oppoverbakkene gikk jeg. Den første mila var egentlig bare en fryd. Jeg koste meg veldig. Da vi hadde passert Bjørnholt visste jeg at de bratte bakkene nedover i retning Kikut snart ville komme. Det er fristende å dra på litt nedover, og jeg husker jeg tenkte at nå får nok bena litt juling. Da vi kom ned skulle vi løpe noen kilometer på flata før vi skulle vende å løpe tilbake. Jeg hadde fortsatt godt driv her, men jeg kjente at bena fikk kjørt seg i de nedoverbakkene. Frem til da hadde jeg tenkt at går løpet som dette er under 4 timer absolutt et oppnåelig mål. Etter at turen med vending var overstått og vi var på vei til Kikut, DA begynte jeg å kjenne at dette kunne vise seg å bli en hard dag i mitt løpeliv.

Foto: Geir (Funwithrun)

Jeg som elsker Nordmarka. Jeg elsker å løpe, sykle og gå på ski akkurat på disse veiene og jeg er her ganske ofte. Ved ca 22 km var det over og ut. Da gikk jeg på veggen, eller i kjelleren eller hva vi skal kalle det .. eller gjorde jeg egentlig det? Jeg lurte veldig på det selv en liten stund. Jeg gikk i kjelleren med tanke på at tidsmålet jeg hadde satt meg kunne bli for tøft, men jeg visste jo ikke hva jeg kunne få til på forhånd. Er jeg egentlig i kjelleren generelt sett? Klarte ikke helt å bestemme meg. Jeg måtte skru og justere litt i topplokket.
Når jeg løper kan jeg ofte diktere mye av den neste bloggartikkelen samtidig. Det som kom til meg mens jeg løp var: Nordmarka skogmaraton - tidenens stjernesmell, eller dette er det verste maratonet jeg har løpt osv, MEN heldigvis har man god tid til å tenke om igjen og om igjen på et maraton, og ihvertfall når man går store deler av det. Da måtte jeg snakke til meg selv. Skjerp deg Maria! Dette er ikke det verste maratonet du har løpt. Det er egentlig veldig fantastisk. De omgivelsene. Det arrangementet. Den servicen. De drikkestasjonene med de blide folkene. Alt ligger til rette for en kjempedag. Det er DU Maria som har satt deg griller i hodet om et dumt tidsmål som du ikke helt vet om du klarer å oppnå siden du ikke har erfaring med maraton med så mange høydemeter, og det bidrar til å ødelegge løpsopplevelsen.

Skru skru skru i topplokket. Gå oppover og veldig mye bortover. Sliten. Bye bye 4 timersmålet! Ta det som en tur for DNF er ikke et alternativ, og jeg vet at jeg klarer å gjennomføre. Nedoverbakkene mot Sørkedalen føltes kjærkomne når jeg så dem, men det var ikke enkelt å komme seg nedover heller på stive ben selv om jeg ihvertfall da klarte å komme fremover i løpende form. Det to kilometers partiet i terreng som befinner seg et sted mellom Kobberhaughytta og Ulleåvålseter var nydelig. Inn i skyggen, mykt underlag og tusling i skogen. En liten avkobling.

Ut igjen fra skogen vet jeg at veien videre mot Ullevålseter både går ned, men også mye OPP. Dette går ikke akkurat unna. Jeg har begynt å glede meg til loffskiver med nugatti på 37 km :) Det sto i informasjonen at de skulle servere det der. Jeg passerer 35, men da jeg passerer 36 på klokka var det ikke noe kilometerskilt langs løypa. Det la jeg merke til, undret litt men løp videre. Plutselig var jeg i krysset nedenfor Ullevålseter hvor vi kan løpe mot Hammeren eller Sognsvann. Der var jeg sammen med en annen mann med startnummer som jeg hadde klart å dra med meg inn i uføret stakkars. Ingen merkede løyper eller andre med startnummer. VI HAR LØPT FEIL! Vi spurte flere mennesker. Har dere sett noen andre med startnummer? NEI! Dette er krise når man har løpt så langt kan jeg love. En dame som hadde jobbet på skogmaratonet tidligere mente at vi skulle passere OPPE på Ullevålseter. Det eneste vi kunne gjøre var da å gå opp det som oppleves som en monsterbratt bakke til Ullevålseter for å se om vi kunne finne løypa, og jada der kom de løpende som perler på en snor.

Vel inne igjen i løypa lurte jeg fælt på om jeg hadde gått glipp av loff med nugatti, men neida vi hadde jo løpt en hel kilometer ekstra når vi løp feil så det var fortsatt en stund til 37 km skiltet. Akkurat det vi trengte den dagen. Til min bittelille skuffelse hadde de droppet nugattien på denne varme dagen, og serverte syltetøy i stedet. Da ble det ikke loff. Jeg var jo egentlig absolutt ikke sulten. Jeg karret meg avgårde. Selv da jeg hadde to kilometer igjen føltes det som jeg hadde mange mil foran meg. Vanligvis kan jeg da si at om ca 10 minutter er du fremme Maria, da kan du le av det hele, men det store spørsmålet nå var jo hvor lang tid jeg ville bruke på de to siste kilometerne denne dagen?

Tilogmed når jeg så mål føltes det fortsatt som en mil for meg. Jeg vagget over den store gressplenen på Sognsvann på stive ben. Dette var endeløst, men endelig kom jeg på oppløpet og jeg hørte speakeren si at "Her kommer Maria fra #høgepålivet i mål" #høgepålivet du ja! Jeg hadde tross alt følt meg #lavpålivet X antall ganger denne dagen, MEN over målstreken kommer #høgepålivet navnet helt til sin rett. Jeg har gjennomført, jeg har jobbet med meg selv gjennom gode og vonde timer og kommet meg fremover på mine ben. Jeg er dypt takknemlig for at kroppen min og hodet mitt får til dette. Og jeg vil løpe mer! Det vet jeg akkurat idet jeg kommer i mål. Jeg lar meg ikke skremme av en litt tung dag i løpelivet. Det går bare inn i dagboka som en ny erfaring.

4.26 ble tiden. Jeg er kjempefornøyd. Ingen grunn til noe annet. Eneste jeg kunne gjort annerledes er å være litt snillere med meg selv før start. På et løp man aldri har prøvd før bør man legge tidspress til side og heller nyte opplevelsen. Det gjør jeg når jeg løper ultra. Da klarer jeg å ikke fokusere på tid. Jeg skulle brukt ultratankegang her. Jeg ville sannsynligvis kommet inn på samme tiden, men hatt det bedre underveis. Men livet er ikke bare burde burde. Man lærer så lenge man lever heldigvis.

Jeg løp rett i kiosken og kjøpte en burger og en kanelbolle. Haha! Jeg drømmer alltid om mat på maraton som dere sikkert skjønner. Jeg måtte også kaste meg rett i bilen for hjemme i nabolaget ventet årets sommerfest som jeg ikke ville gå glipp av. Jeg bokstavelig løp gjennom dusjen når jeg kom hjem, og gikk rett ut på festen - og der ble jeg til klokka 02 så alt i alt ble lørdag 15. juni en veldig bra dag :) 

Åretes medalje

Vil jeg anbefale Nordmarka skogmaraton til andre? JA selvfølgelig! Et veldrevet fantastisk arrangement. Til neste år introduserer de også en ultradistanse. 60 km. FRISTER!

Maria :)

Publicerat: 2019-06-23 18:00 Kommentarer (0)



Ecotrail-eventyret 2019

Det er litt vemodig at årets Ecotrail eventyr er over. Derfor gleder jeg meg til å skrive denne bloggartikkelen slik at jeg kan "løpe på nytt" i hodet mitt. Det er nemlig nettopp et slags eventyr Ecotrail er. Forventningene i forkant, følelsen av skrekkblandet fryd, svette, tårer, latter og overdose med løpeglede.

I år hadde jeg avtalt å løpe 80 km sammen med Sissel, Laura som vi ble kjent med underveis på løpet i fjor og Kristin som skulle løpe 80 km for første gang. Kristin er en supersprek duracellkanin, så vi var veldig spent på hvor lenge hun klarte å ta det rolig. Sånn ca til Blå tenker jeg :) Borte ble hun, og jammen dro hun i land 8. plassen blant damene og hadde en ultradebut som var helt rå. Klart hun skulle løpe. Hun er et av mine forbilder! Henne kan dere lese om i neste utgave av Runners world - magasinet.

Sissel, Laura og jeg fulgte ultrastrategien vår. Rolig oppover. Det er jo en helt annen tankegang enn på alle andre løp, og selv om det noen ganger føles unaurlig å gå så vet vi hvilken distanse vi har forann oss,og da lønner det seg å ta noen lure valg. Ferden gikk først fra Elgsletta til Kjelsås og halveis rundt Maridalsvannet. I Maridalen fikk vi fylle på drikke før stigningen mot Fagervann startet. Der er det mye steiner og bratt, så der føles det ikke unaturlig å gå. Det første terrengpartiet er i gang, og for meg er terrengdelen den største utfordringen. Av oss tre er jeg åpenbart det "svakeste leddet" i terrenget, men trøster meg med at siden vi skal så langt så trenger det ikke gå så fort uansett. Jeg klarer meg bra oppover (siden vi kan gå .. haha ..) og greit bortover, men blir ganske så pinglete nedover. Likevel, det går fremover. Jeg har vært mer på løpetur i terrenget enn i fjor på denne tida, og på Ecotrail tok jeg meg i å tenke hvor moro det faktisk var, så jeg gleder meg til treningsturer i terreng fremover.

Fra Fagervann og ned på trygg grunn (grus) ved Skjærsjødammen. Grusvei fikk vi helt til Sognsvann hvor vi begynte på stigningen til Vettakollen. Vi var flinke å fylle på med næring og drikke underveis. For min del var jeg mer bevisst enn noen gang, så det er jeg fornøyd med. I den bratteste stigningen før Vettakollen utsiktspunkt derimot følte Sissel at hun fikk den siste baren opp i halsen. Plutselig ble hun varm og kald, svimmel og kvalm. Vi møtte på den "første humpen i veien", og her var det bare å roe ned slik at vi fikk Sissel i form igjen. Råtøff som hun er trengte hun bare et par minutters pustepause for å hente seg inn før hun tråkket av gårde, og så ut som en million dollar på det beste fotograferingspunktet på Vettakollen. Vi tok oss likevel tid til å snu oss rundt i år for å ta en selfie med den formidable utsikten bak oss.

Vi fortsatte videre. Sissel var nok litt mer preget av den kvalmeepisoden enn hun gav uttrykk for til oss for det meste fikk vi vite etter at vi hadde kommet i mål. Hun klarte seg helt vannvittig bra. På et tidspunkt sa hun at Laura og jeg kunne løpe videre, men da sa vi at: Nei, vi gir oss ikke her. Du må bestemme hvis du skal bryte, men så lenge du ikke gjør det så er du med oss.

På 30 km punktet på Frognerseteren blir vi møtt av Runar, mannen til Laura. Runar er proffesjonell ultraløper, og han KAN support. Makan til opptur skal man lete lenger etter. Laura husket fra i fjor hvor glad Sissel og jeg er i iskald solo og appelsin, så der sto Runar med solo, oppskåret appelsin og melon. Det er utrolig mye godt på matstasjonene til Ecotrail også, men det at noen er der og supporter oss litt ekstra på en så lang tur føles ekstra fantastisk. Det smakte helt vannvittig godt før vi visste at det bare skulle gå oppover og oppover i Holmenkollen området.

Vi passerer senere Tryvannstua og Nordmarkskapellet på turen. Vi løper, prater og koser oss maks. Ja, Sissel kjenner fortsatt litt på kvalmen, jeg er redd for knærene og Laura er ikke helt venn med hoftene, men vi klarer oss bra. Det som er helt utrolig fint med Ecotrail er at man kan få en vondt som rekker å bli borte igjen på en og samme tur :) Det er magisk for kroppen at det er så mange ulike underlag, plutselig er det høye kneløft oppover bratte steinrøyser og terrengpartiene er takknemlige etter lengre perioder på grus og asfalt.

Neste delmål er Sørkedalen. Da har vi løpt 50 km. På vei nedover dit møter vi solstråla Bjørg Astrid som også blogger for Runners World. Hun er ute på sin 50 km ferd, og vi har tid til både klem, latter og bilde.

I Sørkedalen møtes vi av et hyl som jeg er sikker på at kan høres i hele Oslo og Bærum. Da vet alle som kjenner #høgepålivet Nina at det er henne. Hun er ikke sjenert, og vi føler oss heldige som kan løpe inn til matstasjonen under hennes hyllest :) Hun har også med seg solo, sjokolade og potetgull. Runar står der med alt han har med seg, og bordene til Ecotrail bugner av godsaker. Alt vi har i vesten er overflødig. Den blir ikke noe særlig lettere på turen. Selv om det er superkos å ta seg litt tid med supporterne våre var vi fast bestemt på å bruke mindre tid på stasjonene i år enn i fjor så etter et passe kort stopp satte vi kursen mot Fossum. Det begynner med en grei stigning hvor man tror at man når toppen uten å nå toppen opp til flere ganger. Den mila mellom Sørkedalen og Fossum tar litt tid for her er det også mye terreng. Pingla ligger bakerst og passer på at alt går greit for seg ;)

På Fossum har supporterskaren vokst enda mer. Her har også Maiken ankommmet og Lauras svigerfar. Vi er dypt takknemlige. Det er uten tvil et kjempeboozt at familie og venner heier på oss. Vi var relativt raske her også (til å være oss), før vi skulle starte ferden "nedover Lysakerelven" - som ikke bare går nedover. Her var jeg spent for jeg hadde hørt hvor glatt og sleipt det var der etter alt regnværet dagen før. Jeg løp på asfaltsko. Jada! Jeg har enda ikke funnet en terrengsko jeg klarer å løpe lange partier på asfalt med så da prioriterer jeg maksimalt med demping på en så lang tur, og pingla får heller bli enda litt mer pinglete hvis terrenget er glatt og sleipt. Det gikk likevel mye bedre enn forventet, og før vi visste ordet av det følte jeg at vi var nede på Lysaker med god hjelp av heiing av Maiken et sted på veien.

I fjor synes jeg at den siste mila fra Lysaker og inn var helt ekstraordinært slitsom. I år var jeg ved godt mot, og bestemte meg for at strafferunden på Bygdøy ikke skulle føles som en strafferunde hvis det var mulig. Utrolig nok gikk bena fint fremover fortsatt når vi kom ned på asfalten. Supporterteamet Runar og far var på plass ved Thaugland. Jeg bøyer meg i støvet. Laura følte seg ikke helt bra etterhvert, og prøvde å si at Sissel og jeg bare kunne løpe flere ganger. Da måtte vi minne henne på at vi nå hadde vært sammen i over 10 timer og 70 km, vi forlater deg ikke her. Vi skal i mål sammen! Hun klarte seg, til tross for formen som var litt ugrei, utrolig bra. På Bygdøy toppet det seg, men etter å ha "snakket litt med gresset" der fant hun utrolig nok krefter til at vi holdt et greit løpetempo inn mot byen. Maks imponerende.

Og så, etter at vi hadde løpt forbi Color Line og hadde under 3 km igjen så står de der mine 4 hjerter som er mann, to barn og vår lille valp og heier. Dette var ikke forventet, og gledesjubelen sto til himmelen. Fra jeg oppdaget dem til vi var hos dem følte jeg at vi løp i sakte film (og det gjorde vi nok også) og den følelsen å møte dem etter mer enn 77 km, men fortsatt ikke være i mål var GØY! Jeg var stolt over meg og mine to løpevenninner, og de var nok ganske stolt av mammaen også. Det gav oss enda et ekstra dytt mot målet på SALT.

Det å se SALT forann oss, og målet på det som faktisk ikke er 80 km, men nesten 82 er faktisk helt utrolig. Vi tok hendene til hverandre og løp over målstreken i akkurat samme sekund. Igjen har vi klart nok et ultraløp, og det er lov å være stolt. Vi hadde noen humper på veien, men klarer likevel å komme i mål 40 minutter raskere enn i fjor.

For meg er ultraløp noe helt annet enn alle andre løp. Det jeg liker med ultra er det sosiale. Det å være sammen. Støtte hverandre i medgang og motgang underveis. Samarbeid. Teamwork. Det å få hverandre i mål etter pingletakter i terrenget og kvalmebyger underveis, det skaper samhold. Det å dele den enorme gleden ved å krysse mållinjen med noen er gull verdt. I love it!

I mål møtte vi flere andre løpevenner, og det var tid for både bobler og pizza og det vi hadde drømt om av mat og drikke underveis. Har du en løpeprofil på Instagram? Det å være en del av "løpesamfunnet" på sosiale medier, og møte mange der ute på ulike løp og eventer er så moro. Bli med bli med!

En dame som inspirerer stort er mammaen til Laura. Hun er 67 år og har løpt flere maraton, og løp i år som i fjor 50 km på Ecotrail. Så utrolig sprek og blid! Jeg sier bare: Jeg vil være som deg når jeg er 67! You're amazing Anne :) 

Jeg sa til jentene langs Lysakerelven: Jeg elsker Ecotrail! Jeg gjør det. Jeg sitter faktisk og kjenner på savnet etter Ecotrail nå. Jeg tror kanskje det har blitt en tradisjon. Anbefaler alle å prøve det! Det finnes flere distanser. Sjekk ut eventuelle Ecotrail eventer i forkant også. Det er moro. SUPERMORO!

Hilsen Maria

Bilder: Sportograf, Sissel, Laura, Runar, Maiken, Nina & myself 

Publicerat: 2019-05-30 23:49 Kommentarer (0)



Det gjelder å holde motoren i gang og skuldrene lave

Mange ganger har jeg tenkt at løpeformen er best i september etter en lang vår og sommer med mye trening. Jeg har ofte hatt noen bra løp i september også, feks Oslo maraton. Maraton på tidlig vår har jeg sett på som utenkelig. Altfor lite tid til å trene ordentlig løping har jeg tenkt, selv om jeg løper meg gjennom vinteren.

I år har dette virkelig blitt motbevist. Uten at jeg gikk inn for å prøve å sette pers på maraton i Holmestrand så løp jeg i mål 4 minutter raskere enn jeg har klart tidligere. Ikke var jeg ødelagt i kroppen eller helt død heller. Dagen etter føltes det ut som jeg hadde vært på en lengre løpetur. Jeg var ikke stiv som en stokk og måtte ikke gå baklengs ned trappene slik jeg har opplevd etter andre maraton.

Dette gjør meg veldig optimistisk og glad. Det er jo så mange kule maraton og andre løp på vårparten. Spekteret har blitt større. Selv om løpingen går sakte på vinteren, et skritt frem og to tilbake, eller selv om jeg ikke er et råskinn på langrenn så går jeg mange mil. Jeg går i mitt tempo med Mariateknikk, men det gir tydeligvis noen resultater likevel.

Det gjelder å holde motoren i gang for en mosjonist som meg. Så lenge man trener jevnt og trutt gjennom året i det ene eller andre tempoet så slipper man de store skippertakene har jeg funnet ut. Ta hensyn til kroppen og og legg inn HVILE når man kjenner at man trenger det. Det gjorde jeg i vinter. Jeg hvilte i hele desember etter maraton i Valencia. Det har jeg ikke vært flink til før, men det var bra for både kropp og sjel. Treningsgleden kom tilbake med ny glød i januar.

Selv om jeg tidligere ikke har meldt meg på maraton på våren så valgte jeg likevel å melde meg på mitt første ultraløp i fjor vår. Da løp jeg Ecotrail 80 km, og det skal jeg også gjøre igjen i år. Jeg gleder meg veldig. Det er jo bare 6 dager til. På ultraløp har jeg en helt annen tankegang. Da kommer fart og tid bakerst i rekken. Opplevelsen (og overlevelse .. haha) er viktigst. I fjor var det en skrekkblandet frydfølelse rundt om hvordan dette skulle gå. I år vet jeg at jeg har klart det før, men 80 km er definitivt ikke plankekjøring så jeg er superspent. Vet at adrenalinet pumper når vi står på Elgsletta lørdag morgen kl 8 klar for absolutt en hel dag i Oslos marker, land og by.

Aldri har jeg hatt så lave skuldre som da jeg ankom Holmestrand for å løpe maraton som en treningsøkt. Aldri før har selve løpsopplevelsen på maraton vært bedre, og aldri har jeg løpt raskere. Jeg lærte masse. Nå streber jeg etter å holde skuldrene lave før alle løp. Om det blir noen minutter mindre på Ecotrail vet jeg ikke, men jeg skal ihvertfall nyte opplevelsen med de spreke løpevenninnene mine Sissel (@sisselga), Kristin (@kristino66) og Laura (@lauraibakker) og kose meg hele dagen!

Sees vi på Ecotrail?

Alle bilder er tatt av Sportograf på Ecotrail 2018. 

Hilsen Maria

Publicerat: 2019-05-19 23:34 Kommentarer (0)



Ecotrail - løpetur og trenigsfokus med Didrik Hermansen

Onsdag denne uken inviterte Anton sport Bogstadveien og Ecotrail til foredrag med ultraløper Didrik Hermansen, men først løp vi en liten time sammen, og foredraget; det fikk vi høre på mens vi spiste en veldig god suppe.

En bra kveld med andre ord. Veldig moro å delta på slike eventer hvor man møter andre løpeglade mennesker, hilser på Instagramvenner, deler løpeerfaringer og historier og ikke minst får løpt samtidig.

Fotograf: Geir Bjerkestrand (funwithrun)

Kristin og jeg skal løpe Ecotrail 80 k sammen 

Løpeturen gikk opp og rundt Frognerparken, og ned og rundt Slottsparken. Noen ekstra sløyfer for å få den lang nok. Pratetempo. En sosial løpetur, akkurat slik jeg husker Ecotrail i fjor. Jeg har kun løpt et ultraløp, og det var da. Jeg løp 80 km. Det var en annerledes opplevelse for meg at alle pratet med hverandre i løypa. Det har man stort sett ikke tid til på kortere distanser. Det var superhyggelig. Ecotrailopplevelsen gav mersmak, og jeg har meldt meg på igjen i år - også denne gangen på 80 km.

Jeg snakket med flere som har meldt seg på ulike distanser på Ecotrail, blant annet en dame som begynte å løpe i høst. Hun gikk rett på sak og startet med et bakkeløp. Nylig gjennomførte hun et 10 km løp og nå har hun meldt seg på 21 km på Ecotrail. Det er så bra det. Løpegleden er på plass. Både inspirerende, og veldig imponerende.

Vi fikk altså gleden av å høre på Didrik Hermansen, Norges beste ultraløper. Han snakket blant annet om trening, skader og skadeforebygging. Han traff spikeren på hodet hele tiden. Jeg kjente meg igjen i masse, og det tror jeg flere andre også gjorde. Valg som vi løpere gjør på godt og vondt, som feks hvor lett det er å sluntre unna viktige styrke/tøyeøvelser fordi man heller vil bruke tiden på nok en løpetur eller at vi "bare" skal løpe hjem selv om vi kjenner at vi får vondt når vi løper. (Der har jeg syndet flere ganger) Da er det som Didrik sier viktig å lytte til kroppen og stoppe opp. Gå i stedet for å løpe, selv om det måtte ta 4 timer å komme seg hjem.

Fotograf: Geir Bjerkestrand (funwithrun)

I forbindelse med skader la jeg ekstra merke til at han sa flere ganger: Du kan trene selv om du er skadet, så lenge du ikke trigger skaden eller har vondt. Det er vakker sang i ørene til en skadet løper som ikke orker tanken på løpepause tenker jeg. Man trenger ikke å legge seg på sofaen. Man kan trene alternativt, eller kanskje det holder å finne en annen løpeform enn man pleier. Løper du mest flatt til vanlig, kan kanskje bakketrening fungere i skadeperioden.

Variasjon er alltid bra og skadeforebyggende. Nå som vinteren er her kan langrenn være en skånsom treningsform å avlaste løpekroppen med. Det er også den rette tiden til å investere i litt ekstra styrke og tøyeøvelser selv om det noen ganger oppleves kjedelig. Det er en viktig investering før løpesesongen begynner for fullt. April måned er en kritisk måned for mange løpeben når våren er på plass for fullt, og vi dundrer avgårde på asfalten igjen. Det er smart å bruke tiden nå på å ruste seg til det, og ikke minst fortsette jevnt og trutt med øvelsene ellers i året også.

Et enkelt forebyggende tips fra Didrik til kontorrotter som meg er å jobbe mer stående. Jeg tok til meg alt som ble sagt og sto mer enn 25 % av dagen i går. Jeg har hørt noe om at hvis man klarer å gjøre noe nytt 21 dager på rad så blir det en vane. Det gjenstår å se, men jeg VET - og jeg så det enda klarere i går - at min rygg og nakke ikke har det bra 8 timer om dagen på den kontorstolen. Et annet genialt tips, det er bedre med 15 ett minutts pauser om dagen (hvor du tøyer og bøyer litt) enn EN 15 minutters pause. Noe å tenke på :)

Vi fikk gode treningstips, og råd til hvordan man kan gjennomføre Ecotrail på en bra (les overlevelig for meg som skal løpe 80) måte uansett hvilken distanse man har valgt. Hovedbudskapet er at man må jobbe for å nå målene sine, og man må som regel ofre noe også. På de lengste distansene bør man ha en del kilometer i banken på forhånd hvis man skal stå på startstreken med en god følelse, og da kan en av tingene man må ofre være lange sovemorgener i helgene. Ihvertfall hvis man har familie. For å holde seg inne med dem er det greit å starte tidlig så man har litt igjen av dagen etter treningsturen :)

Jeg sugde til meg hvert ord. Jeg synes foredraget var superinspirerende og nyttig, og ikke minst ble det servert med en god porsjon humor. Jeg fikk bakoversveis av ting Didrik fortalte som er naturlig for han, som feks: "De gangene jeg har treningsturer på over 6 mil ... " 6 mil!! De gangene?? Hvor ofte gjør du det? Jeg skjønner at han gjør det ofte. Han er jo Norges beste ultraløper, men det høres så vilt ut. Eller, "Jeg har trent Ecotrail traseen flere ganger". Tanken på å ta de 80 som en treningstur gjør meg svimmel. Han snakket også om 6 mils turer på tredemølle. Da hadde nok rullegardinen gått ned hos meg, men det er så kult å høre at det går an. Helt overjordisk spør du meg.

Didrik sitt forslag til treningsprogram på de forskjellige distansene på Ecotrail ligger på Ecotrail sin Facebookside.

Løpetreff som dette gav også mersmak. Ingen tvil om at alle var på samme planet her, og det var moro :-)

Nå er det bare å glede seg til Ecotrail. Har du meldt deg på? Distansene man kan velge mellom er 10 km, 21 km, 30 km, 50 km og 80 km. Bli med :-)

Maria

Publicerat: 2019-02-15 10:28 Kommentarer (0)



På god vei ut av dvalen - noen av mine løpemål for 2019!

Nå har det gått en stund siden sist. Jeg føler jeg nesten har ligget litt i dvale. Etter maraton i Valencia 2. desember måtte jeg bare ha løpepause. Jeg var mett av løping, løpevondter, fysioterapeuttimer og alt som følger med. Det var deilig å bare ta fri i desember. Jeg hadde et par løpeturer hjem fra jobb og en styrketime eller to på SATS, men det var alt.

Julen feiret jeg på hytta. Grunnet syvsoving fikk vi ikke så mange timer med lys, men vi fikk noen fine skiturer. Det var deilig å lade batteriene.

Ingen nyttårsforsetter. Det tror jeg ikke særlig på. Jeg har mer tro på gode vaner, og det å trene har blitt en rutine som jeg egentlig ikke faller ut av lenger. Selv ikke med noen ukers pause. Jeg var derimot veldig motivert for å trene igjen i januar.

Lange løpeturer har det ikke blitt enda. Det går stort sett i turer hjem fra jobben og ulike intervalløkter på SATS. Langturene nå foregår på ski, og det er helt fantastisk. Veldig skånsomt og fint for den trøblete kroppen med variasjon. Barna er også så flinke på ski, og det at noe av treningen kan skje sammen med familien er toppen av lykke. Selv om vi er på tur teller alle milene med dem som trening for meg. Jeg opplever også at barna kan være i stand til å gå fra meg til tider, så det er jammen ikke bare søndagstempo sammen med dem. Puh!

Styrke ... Styrke .... Styrke ... Styrke er min svakhet! Men jeg trenger det. Jeg liker å delta på timer som crosstraining og bodypump, men fysioterapeuten som jeg fortsatt får oppfølging av innimellom mener at tung styrke med få repitisjoner kunne fungert for blant annet min vrange setemuskel. Jeg er ikke komfortabel i styrkerommet. Jeg har gått til PT før, og hadde en periode litt taket på det, men det begynner å bli en stund siden, og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at det har jeg falt ut av. Jeg har nå spurt om en veiledningstime, og vil etterhvert gå til PT. Det er nok flere enn meg som føler det på akkurat samme måte, så tenkte at det er fint å kunne dele den følelsen.

2019 består av mange morsomme mål. Her er noen av dem:

  • Sentrumsløpet - Like sikker i kalenderen som julaften. Det morsomste 10 km løpet på jord. Jeg og #høgepålivet jentene er superklare for vårens første løpeeventyr. 
  • Ecotrail 80 k - Sissel og jeg har stadig på oss supermanntrøyer, og det ingenting som skal til for at vi klarer å påvirke hverandre til å melde oss på alt mulig. Litt skummelt egentlig. Hva blir det neste? Ecotrail 80 gjorde vi i fjor sier vi litt sånn eplekjekt, men det er jo ingen garanti for at det neste blir like eventyrlig som sist. Plutselig pisker sidelengs regnvær oss i fjeset, men da får vi prøvd det også. Her er egentlig det største målet å ikke gå på en like stor skosmell som i fjor. Mannen fikk bakoversveis da vi flyttet i sommer og så samlingen. Har så jeg klarer meg en stund :) Ser frem til Ecotrail 80 k med STOR GLEDE. 10-12 timer i marka bruker jeg gjerne lørdagen på. 
Sissel og jeg - sammen er vi dynamitt 
    • 3 dagers løp på Hardangervidda - Her har ikke jeg kontrollen. Det har mine #høgepålivet venninner Sissel og Hanne. Jeg fikk dette i 40 års gave, og bare storgleder meg til å henge på disse terrengdamene. Det går rykter om 10 mil på tre dager. Dette blir en opplevelse. 
    • Oslo maraton - Halvmaraton vel og merke. Elsker den distansen, og det går ikke an å ikke være til stede under Oslo maraton, så den er bankers. 
    • Amsterdam maraton - Vet dere hva? Vi er 15 (!!) #høgepålivet jenter som drar til Amsterdam i oktober. Hva mer kan man ønske seg? I Amsterdam er det både helmaraton, halvmaraton og 8 km, og vi representerer alle distansene med flere løpere. For en inkluderende by å løpe maraton i. Med flere distanser er alle med, og ingenting er bedre. Dette blir helt konge. Jeg må bare prøve å trene smart mot maratonmålet slik at jeg ikke går på veggen like tidlig som i Valencia for det skremte vettet av meg. Egentlig ønsker jeg å finne noen maraton som jeg kan løpe som en treningsøkt. Ble ikke så skremt at jeg slutter å løpe maraton da. Tvert imot. Jeg vil løpe langt lenge. 

    Det kommer mer, men alt er ikke bestemt. Jeg gleder meg til et nytt løpeår, og håper du gjør det samme :)

    Maria :)

    Publicerat: 2019-02-03 21:47 Kommentarer (0)



    Ivar Formoes minneløp – Første terrengløp med startnummer på brystet!

    Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt annet. Det gikk i saktere form siden det var så langt. Denne gangen skulle jeg løpe et løp i terrenget på 17 km, og da handler det raskt om å komme seg til mål så fort man klarer. Ikke til å unngå for meg, selv om jeg hadde bestemt meg på forhånd om å ikke ha fokus på tid. Jeg ante egentlig ikke hva jeg kunne klare heller siden dette er et løp med en god del høydemeter. Jeg skulle kose meg.

    Min venninne #høgepålivet Nina og jeg kom til Sognsvann en time før. Aldri noen gang har jeg styrt så mye med hva jeg skulle ha på meg før et løp. (Det eneste som har vært verre var skovalget til Ecotrail. Det ble både dyrt og endte opp med et meget godt utvalg sko i heimen 😉) Nina styrte også. På med genser, av med genser, sekk, vest, drikke, ikke drikke. Nei, det er tre drikkestasjoner på løpet så jeg var fast bestemt på å ha med meg minst mulig, men det var så surt den morgenen. Det var sånn vær der du vil snu deg rundt å sove videre når du våkner. Mye vind, men likevel 13 grader, og 13 grader er til vanlig lik t-skjorte for meg på et løp. Vi spurte andre folk, og så snart jeg hadde hørt en annen person si t-skjorte klarte jeg nesten, men bare nesten å bestemme meg. Vi fløy frem og tilbake mellom startområde på Lyn klubbhus og bilen.

    Eneste jeg var helt sikker på var strømpene og skoene ;) 

    Grunnen til at jeg ble så usikker denne gangen er fordi jeg ikke visste hvor fort eller sent jeg kom til å løpe. Går det litt saktere kan jeg tåle mer klær, og jeg tenkte at det kanskje var litt rått og kaldt i skogen, men jeg endte med t-skjorte, og kunne som vanlig ikke hatt på meg et gram ekstra på et løp følte jeg etterpå. På tide at jeg begynner å stole på meg selv der. Det viser seg alltid at litt mindre klær enn for mye er riktig for meg hvis jeg skal ha det bra på løp. Det er helt ok å fryse litt før start.

    Hadde det ikke vært for ørene så hadde smilet gått rundt 

    Vi møtte morsomme og spreke Instagramvenner på startstreken, Jenny (jennymidbjer) og Hege (minhege). Alltid gøy med andre kjente fjes i løypa. Det var god stemning i startområdet, og en to pang så var løpet i gang.

    Det tok ikke lang tid før stigningene begynte, og da var det bare oppover til Vettakollen, men det gledet jeg meg til. Den ruten er så fin, og Vettakollen utsiktspunkt må jo være et av de fineste i hele Oslo. Dessverre litt tåkete den dagen, men der oppe må man bare ta seg tiden til å snu hodet tilbake en gang. Siste biten opp til Vettakollen er bratt, og kun steiner så der ble det mer høye kneløft enn løping. Med litt høy puls gledet jeg meg til litt bortover og nedover, men det viste seg å være utfordrende for meg i terrenget den dagen. Det var glatt og sleipt i skogen etter regn, og hva blir jeg da? PINGLE! Med 1 ½ måned igjen til maraton i Valencia var det eneste jeg klarte å tenke; BRØDHUE!

    I farta på Vettakollen

    Jeg syntes egentlig ikke at det gikk sååå sent inni skogen, men jeg la jo merke til at lange terrengtog med løpere kjørte forbi. Jeg la meg godt til høyre så de lett kunne komme forbi. Skulle bare mangle. Hadde såpass selvinnsikt at jeg fort forsto at dette løpet gjorde jeg for opplevelsen og erfaringen, og ikke for å knuse noen tidsmål.

    Løypeprofil

    Jeg tok meg selv i at der hvor løypen delte seg og de som skulle løpe 9 km tok til høyre og vi andre løp videre så tenkte jeg: Åh, har vi ikke løpt mer enn nesten 6 km? 9 kunne nok holdt for meg i dag, men det var bare å dra på videre. Turen gikk videre opp til Skjennungstua. Det var noen bratte partier. Jeg husker ikke alle detaljer fra løypa, og hva som skjedde hvor, men på turen dit møtte jeg en vakt hvor jeg spurte: Kommer det ikke litt grus snart? Jeg visste jo at løpet var en kombinasjon av terreng/grus, men det er litt typisk meg å ikke gjøre altfor mye research på en løype. Tar det litt som det kommer. Veldig urutinert. Å joda, kunne mannen si, du skal løpe nedover på grus fra Skjennungstua til Ullevålseter. Hurraaaa! svarte jeg tilbake. Det partiet kjenner jeg godt, og jeg sparte ikke på kruttet når jeg hadde trygg grunn under bena. Jeg bare kjørte på det jeg kunne, for jeg visste jo at når jeg kom inn i terrenget igjen så var det ikke sånn at jeg ikke ble sliten av det, men pingletempoet mitt fikk raskt ned igjen pulsen.

    På Ullevålseter bar det inn igjen i terrenget. Puh! Det var supermoro, men altså krevende når man ikke er så erfaren med det. Jeg har trent litt i terreng da, men på et løp er man i et helt annet modus. Jeg pleier jo alltid å ha positive samtaler med meg selv på løp (stort sett), men her gikk det mer i brødhue og bambi på isen-tanker. Jeg kunne ikke unngå å spørre meg selv cirka tusen ganger hvor dumt det var å løpe sitt første terrengløp like før et maratonmål. Jeg så folk som trynet rundt meg, men som jeg også fikk sett at det gikk bra med. Jeg hørte om enda flere som hadde trynet i etterkant, men jeg safet. Jeg safet veldig. Det var nok ikke bare på grunn av maraton. Jeg hadde nok safet like mye selv om det var tre år til neste løp. Haha.

    Jeg fikk skryt på den ene drikkestasjonen for at jeg tok meg tid til å kaste vannglasset i søppelbøtta. Jeg hadde da skjønt at det ikke sto om noen avgjørende sekunder på dette løpet så da kunne jeg like godt rydde etter meg 😉

    De siste kilometerne til mål var jeg på trygg grunn igjen, og jeg bare beinet på det jeg klarte. Jeg klarte å hente meg litt inn på grusen som gjorde at jeg ikke var så aller verst fornøyd med resultatet. Det lønner seg å starte bakerst hvis man skal prøve å finne meg på resultatlistene, men det er helt greit. Det rareste og morsomste av alt er at idet jeg løp over målstreken, dette slår aldri feil, så var alt bare moro. Jeg var #høgepålivet, det er jo den sikreste garantien, og alle negative tanker var blåst bort. Jeg tenkte på løpet som et morsomt og superfint løp med spennende løype. Jeg vil helt sikkert løpe det igjen, og jeg vil anbefale det til alle andre. Tusen takk til arrangørene for et fantastisk løp! 

    Nina i kjent stil inn i mål

    Nina og jeg var helt enig i at dette var en morsom opplevelse. Hun hadde stort sett tenkt de samme tankene som meg siden hun skal løpe maraton for aller første gang i Valencia. Hun safet også, men hadde en fantastisk tur sånn som meg. To 100 % lykkelige brødhuer.

    Hilsen Maria :) 

    Publicerat: 2018-10-21 21:22 Kommentarer (0)



    Løpemotivasjonen som forsvant, er endelig tilbake for fullt!

    Jeg har sagt at jeg skal skrive litt om løpemotivasjonen som delvis ble borte i sommer. Akkurat nå er det umulig å forstå. Nå er nemlig motivasjonen tilbake på topp, og løping og trening generelt er bare moro.

    Jeg tror det hang litt sammen med flytting. Store deler av våren, og hele sommeren sto det fremst i hodet mitt. Først salgsprosessen av gammel leilighet, deretter pakking og alt det praktiske rundt det, og sist men ikke minst, komme på plass i nytt hus. Oppi alt det skal man leve en vanlig hverdag med barn, lekser, aktiviteter, jobb og trening. Puh! 😊

    Uansett, når sommerferien kom var det deilig med en pause fra hus og hjem. Jeg pleier jo å elske å starte dagen med løpetur på ferie. Det gjorde jeg i New York den første uka som jeg allerede har skrevet et innlegg om. Da vi kom hjem derfra dro vi på hytta vår i fjellparadisbygda Hodalen helt nord i Hedmark. Her skulle vi være tre uker. 20 morgener hadde jeg til rådighet. 20 morgener hvor jeg kunne løpt ut på tur i terrenget, som jeg egentlig ønsker å gjøre mer av, før mine tre syvsovere av en mann og barn sto opp. Jeg pleier alltid å utnytte morgentimene. Denne gangen gjorde jeg det IKKE ÉN GANG!

    Riktignok hadde vi mye hyggelig besøk den første uka så det trekker jeg fra, men hva med de siste 14 dagene? Neida! Jeg sov som en stein hver morgen, og skyldte på fjellufta 😊 Jeg vente meg faktisk til å sove 8-10 timer hver natt, noe jeg ikke er i nærheten av i hverdagen hjemme. Etter at jeg også begynte å drikke kaffe for et år siden i en alder av 39 (..) så setter jeg pris på morgenstunden på en helt annen måte. På hytta vet jeg at mannen kommer med kaffe på senga til meg, og da bare ble fristelsen for kaffe og bok for stor.

    Har man først lagt seg i hengekøya ...  

    Hverdagen er ganske hektisk, så jeg tror jeg trengte det. Spørsmålet er bare om jeg ikke trenger det like mye neste gang, og neste gang der igjen 😉 Det betyr ikke at jeg ikke trente. Jeg holdt bena i gang, men det ble ikke like spennende turer, og motivasjonen var litt så som så. Det ble de faste transportetappene når vi skulle på butikken (16 km) Da løper jeg dit, og sitter på i bilen hjem. Jeg pleier å hoppe av på hjemveien hvis vi har vært på Tynset eller Røros på bytur, og i tillegg tar jeg noen andre enkle løpeturer i nærheten av hytta og litt intervaller.

    Intervaller før frokost .. sånn i 12.30-tida

    Oppdagelsesturer i terrenget hadde jeg sett for meg på morgenen siden jeg vet at det kan ta litt tid. Dagene liker jeg å holde av til familien. Det er så deilig med noen uker hvor alle 4 er sammen uten å ha det travelt.

    Jeg fikk gått i terrenget da, sammen med familien. Vi er glad i fjellturer, og vi fikk oss noen nydelige turer blant annet til Sålekinna med utsikt over Femunden nasjonalpark og til Forollhogna nasjonalpark. Det er gull verdt å ha slike turer sammen med barna. Det er så moro.

    Sålekinna

    Forollhogna nasjonalpark

    Det er også verdt å trekke frem de to løpeturene som faktisk gikk utenfor grusveien og asfalten. Den ene var sammen med kamerat Christian Fredrik som var på besøk med familien. Vi løp en superfin tur i terrenget. Underveis ønsket vi å løpe slik at vi endte opp på andre siden av et stort vann som hytta vår ligger ved. Vi håpet kanskje at noen ville hente oss med robåten, helt til vi fant ut at vi bare kunne svømme over. Jeg er ingen svømmer. Jeg kan svømme bryst, og det er det. Jeg har respekt for vannet, og tenkte at dette kunne jeg ikke gjort alene. Tenk om jeg hadde fått panikk midt utpå der. Christian Fredrik er en god svømmer, så da funket det. Midt på vannet er det to små øyer som var delmålet dersom jeg følte at jeg måtte i land. Vannet på fjellet hadde også fin temperatur siden det var så fin sommer. 650 meter var det over. For noen er ikke det langt, men for meg er det ut av komfortsonen. Det gikk veldig fint over, og det var stor #høgepålivet følelse når vi kom på land. Moro med swimrun. Christian Fredrik hadde nettopp gjennomført triatlon siden han kom rett fra 4 mils sykkeltur før løpeturen. Han kunne også plusse på en rotur for å plukke opp tingene våre.

    Den andre turen var en fin løpetur i skogen og langs stranda med mannen. Det er litt lett for å havne inn i hyttehagene til folk, og det gjorde vi også denne gang, men fordelen er jo at da får vi jo hilst på og slått av en hyggelig prat med andre folk i bygda.

    Så, dette var altså slik sommeren gikk for seg på hytta. Mye søvn, god kaffe, bok, avslapning, fjellturer, god mat og noe løping attåt.

    Tilbake i hverdagen, og flere løp ventet på meg. Jeg var spent på hvordan det ville gå. Jeg tror hvilen har gjort susen. Jeg fikk en superpositiv 10 km opplevelse på KK mila, jeg satte pers på halvmaraton og jeg har hatt mange andre fine løpeturer. Blant annet var jeg sammen med mine herlige #høgepålivet-venninner forrige helg for å løpe i terrenget i Skien. Vi har begynt å lade opp til 3 dagers løpetur på Hardangervidda til neste år, noe jeg gleder meg helt vilt til, så nå løpes det mye med tung sekk om dagen.

    De glade #høgepålivet-jentene Sissel, Nina, Hanne, myself og Ann Helen 

    Langelandskollen

    Swimrun i Skien også :)

    Til helga skal jeg delta på Ivar Formoes minneløp. Jeg gleder meg som bare det. 17 km på grusvei og i terreng. Her skal jeg ikke fokusere på tid, men bare kose meg og få enda en positiv terrengløpsopplevelse. Jeg har blitt kjempeglad i det, men det er fortsatt lettere å ta seg en tur på asfalten eller grusveien når jeg løper alene av en eller annen grunn. 

    Det neste store målet er maraton i Valencia 2. desember. Hurra! Det nærmer seg, og jeg er superspent. Høsten er en fin tid å løpe på synes jeg. Det er alltid da jeg er i best løpeform, og når nye mål. 

    Det er altså mye løpeglede for tiden, og det er så deilig å se at selv om motivasjonen tar seg en pause innimellom så kommer den tilbake. Den blir ikke borte. Den er nok også fornøyd med at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppen. Jeg føler at jeg har fått igjen for det. Viktig lærdom for meg denne sommeren. 

    Maria 😊

    Publicerat: 2018-10-08 00:25 Kommentarer (0)



    Trene det som passer, der det passer, når det passer – kjenner du deg igjen?

    Null struktur. Det går bare fortsatt ikke i vår hverdag, men jeg får til det jeg får til, og det får være bra nok. Siden Blomstermila i Drøbak så har jeg løpt mest, men jeg har også børstet støvet av sykkelen og fått syklet litt som variasjon. Der jeg har sviktet (IGJEN) er på styrke, og det er jo så viktig! Jeg har ambisjoner om å være litt flink til det på hytta. Jeg skal pakke med meg TRX, strikker og litt annet, men jeg kan ikke love noe på forhånd. I fjor fant jeg TRX’en i kofferten når jeg skulle hjem, og tenkte at: Åja, der lå den. Der ble den ikke slitt ut.

    Varmt å løpe for tiden (Puh!) men fortsatt #høgepålivet

    Jeg har fått med meg noen morsomme ting siden sist. Blant annet var min #høgepålivet venninne Nina og jeg og løp intervaller i Slottsparken sammen med Sport1 sin løpegruppe. Det var veldig varmt, slitsomt og fantastisk moro! Løpe intervaller alene er langt ifra noen favoritt, men sammen med andre blir det en helt annen motivasjon. Det blir gøy, og man klarer å gi alt man har. Det gav mersmak. Det er også superhyggelig å hilse på andre løpere/instavenner.

    Jeg har fått meg en del sykkelturer til jobben, men også et par lengre turer. Den ene sammen med mannen min. Sykling er hans favoritt, og jeg blir stort sett hengende etter som et slips. (Psst! Det oppgjøret tar vi i løpeskoene for da er han slipset. Hihi ..) Uansett, lange sykkelturer i marka er herlig, og det handler mer om timer på setet enn hvor fort vi sykler. Det handler også om totalopplevelsen, og ikke minst den skolebollen på Kikut.

    Jeg var på Hvaler et par dager første helgen i juli. For et sted. Jeg er sikker på at jeg fortsatt får stjerner i øynene når jeg snakker om det. Vi er ikke ofte ved sjøen, og her var vi altså på besøk i en hytte på gjestehavna i Skjærhalden. Det lille sentrumet, stranda, været og ikke minst muligheten for fine løpeturer gjorde helgen helt komplett. Begge morgenene sto jeg opp før alle de andre (unntatt min pappa som er ute og sykler hver eneste morgen) og løp noen gode turer. Da fikk jeg sett mye mer av øya også. Løpesightseeing er bra.

    Jeg har fått meg noen intervaller i den nye trappa i Nydalen. 227 trinn har jeg fått beskjed om at den er hvis jeg ikke husker feil. Trappeintervaller kan jeg løpe alene. Det er konkret. Da er det ikke så vanskelig å motivere seg selv. Det er greit å sette seg et mål på forhånd hvor mange turer man skal ta. Jeg løp den opp 5 ganger den ene dagen, og gikk ned. Da rakk jeg ikke mer, men tror det var greit. Leggene skalv, og to dager etter følte jeg meg rimelig out of order. STØL!

    Jeg har også fått meg et par fine terrengturer. Det er jo et av målene mine å gjøre mer av det i år. Veldig flink har jeg ikke vært, men jeg har kommet litt i gang, og jeg liker det bedre og bedre. Utover dette så har det blitt en del transportetapper fra jobben.

    Slalåmbakken på Trollvann er brattere å løpe opp enn det ser ut. Lover! 

    Pakking av leilighet har vært i fokus i det siste. I forrige uke var barna hos besteforeldre siden det er skoleferie, og da sto jeg med hodet nedi pappesker siden vi skal flytte like etter sommerferien. Vanligvis når jeg har muligheter for å være alene pleier jeg å løpe lange turer eller sykle til sola går ned, men denne gangen måtte jeg altså ofre både trening og de 30 nydelige gradene som var utenfor. Sånn er livet. Når man er ferdig så er det godt med alt som er gjort. Det som gjorde pakkingen morsommere var at jeg samtidig kunne følge med på utrolige og helt råe Therese Falk som prøvde seg på verdensrekordforsøk ved å løpe 24 timer på mølle. Nesten 217 km som utgjorde nordisk rekord. Hvordan går det an? Som min venninne Nina sier: Hvis vi sliter på et løp nå, så skal vi bare tenke på Therese. Da er jeg sikker på at pipa i hodet får en annen lyd. Utrolig inspirerende (og MYE bedre enn fotball-VM)

    Nå er det 1 dag igjen på jobb før 4 uker ferie. Ren magi. Neste gang vi sees her på bloggen så har jeg løperapport fra en kul storby på lager.

    Ønsker allesammen en gooood (løpe)sommer! NYT!

    Hilsen Maria 😊

    Publicerat: 2018-07-11 22:53 Kommentarer (0)



    80 km – det har vi ikke prøvd før, og jammen fikk vi det til!

    Jeg svever fortsatt. Hvordan klarer man å lande? Eller forresten, det er ikke nødvendig å lande. Nå er det bare å sveve på løpelykke og mestringsfølelse så lenge det varer. Jeg har nemlig aldri vært ute og løpt nesten 12 timer før. Jeg har aldri noensinne løpt lenger enn 42 km, men i helgen doblet jeg nesten. For en opplevelse! Plutselig ble jeg ultraløper. Skulle tro jeg bare hadde sett det på film.

    Jeg sjekket inn på hotell med min Ecotrail makker og #høgepålivet venninne Sissel på fredag. Greit å dele kvelden før den store dagen, og alle forventnigene. Vi har jo vært spente, men samtidig er 80 km så langt at det har vært umulig å forholde seg til distansen. Vi måtte bare ta en Pippi: Det har vi aldri gjort før, så det får vi sikkert til …

    En ting visste vi, og det var at vi måtte fylle vesten vår med mye mat, drikke og andre nødvendige ting, for vi var klar for å bruke de 14 timene vi hadde til rådighet.

    Lørdag morgen våknet vi opp til nok en «sydendag» med strålende sol. Vi fikk i oss frokost og på oss utstyret. Vi dro til Grønland hvor starten skulle gå. Klokken var 8, og der var det full musikk, god stemning og mange glade løpere. Vi var faktisk ganske rolige. Nå var det jo ingen vei tilbake, men bare å kjøre på. 

    Startskuddet gikk, og vi løp sakte men sikkert ut fra området. Ingen fare for en kjempesmell ut fra start her. Sissel og jeg hadde lagt en plan, og den tok vi i bruk med en gang. I oppoverbakkene gikk vi for å spare krefter. Vi kom fort i prat med andre løpere, og jeg fikk endelig hilst på min medblogger her på runnersworld.no, Anna (Løpeoldemor) som også løp 80 km. Veldig hyggelig start på turen.

    Først bar turen (hjem) til Kjelsås, og rundt Maridalsvannet. Den første mila gikk lett og fint, og humøret var på topp. Vi fikk fylt på vann etter 15 km, før stigningene mot Fagervann startet. Vi skulle jo gjennom 1800 høydemeter på turen, og nå var vi i gang. Nå bar det ut i terrenget, og terrengløping har ikke jeg drevet mye med, men jeg er i ferd med å begynne å like det. Jeg må konsentrere meg, for jeg har ingen planer om å gå på trynet så jeg ikke får fullført disse 80 km. Bruker nok en del krefter på det, men kjenner samtidig at det er godt for kroppen med forskjellig underlag. Litt godt var det likevel å få grusvei en periode fra Skjærsjødammen til Sognsvann. På Sognsvann (ca 25 km) begynte jeg å kjenne noe i høyre ankel. Ånei, allerede? tenkte jeg. Turte ikke en gang å si det til Sissel, men håpet for meg selv at på en løpetur som dette, hvor vi skal gjennom så mye forskjellig, så vil kanskje noen vondter komme og gå. Jeg fikk rett. Etter en skikkelig klatreetappe fra Sognsvann til Holmenkollen var det helt borte. Sitter nok litt i hodet også. Man ønsker jo ikke kjenne noen feil på en så lang tur.

    Mat og drikkestasjonen på 30 var fantastisk! Aldri før har appelsiner smakt så godt! En tur gjennom vannslangen fikk jeg også, og plutselig var det ny giv i ben og hode. Like etter at vi hadde forlatt «cafeen» møtte vi Laura, og da var det bare å dra frem engelskkunnskapene, for hun var superhyggelig, og to jenter ble plutselig til tre. I Holmenkollen fikk vi også nyte utsikten over hele #OSLOVE. Selv om vi hadde kommet OPP til Holmenkollen så fortsatte vi bare OPPOVER, og jeg tenkte fælt på de som løp 50 km. De fikk jo den oppoverstarten i det varmeste været.

    Det kom ganske kjapt en vannstasjon med avkjølingsmuligheter igjen før turen bar videre mot Sørkedalen. Sissel og jeg passet på å gratulere hverandre når vi passerte 42 km. Nå begynner det vi aldri har prøvd før. Sissel, som har løpt mer i skogen enn meg, trippet lekende lett inni der synes jeg. Rundt 45 km var jeg en tur nedi kjelleren for å se om det fantes litt ekstra krefter. Akkurat da møtte jeg naboen som var ute og syklet i skogen. Alltid gøy å se kjente fjes når man løper, så det var moro! Jeg var mildt sagt helt KOKT i hodet når jeg kom til den etterlengtede mat og drikkestasjonen på 50 km i Sørkedalen. Her sto Nina og heiet oss inn. Hurra! Selveste Mrs #høgepålivet! Hun hadde med iskald Fanta og potetgull til oss. Smask! Skal også sies at buffeten på mat og drikkestasjonene var helt upåklagelige med potetgull, nøtter, kaker, boller, brødskiver, frukt, vann, brus og sportsdrikke. Det var skikkelig matbonanza!

    Jeg står midt i vannsprederen og kjøler meg ned da jeg plutselig hører en stemme: Maria, er du her?? Det var en av mine andre medbloggere på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Den spreke og superhyggelige dama løp 50 km med sin venninne, og vi fikk fylt på med litt ny energi og latter sammen før turen gikk videre. Ut fra planen til meg og Sissel, så lå nå godt foran skjema i forhold til hva vi hadde sett for oss.

    Blogger på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Les om hennes 50 km! 

    Vi visste nå at vi skulle inn i det siste bratte stigningspartiet på turen. Det gikk egentlig ganske fint. Joda, jeg kjente at en vannblemme på hælen hadde meldt sin ankomst, men ikke verre at den gikk an å leve med. Jeg ble stadig like overrasket over at uansett hva, så fikk vi fart på bena igjen. Vi fikk god tid til å bli enda bedre kjent med Laura, og høre om alle de spennende løpene hun hadde deltatt på.

    Det ble mye terreng igjen før vi ankom Fossum på 60 km. Her sto Nina og heiet oss inn på nytt, sammen med #høgepålivet Maiken som overrasket oss. Jubel og glede! Herlig å se dem, og de sørget for statusrapporter til nysjerrige venner og familie på Facebook. Jeg synes selv at jeg var i mye bedre forfatning ved ankomst på 60 km enn på 50 km så nå var jeg back on track.

    Lifesaverne våre - Nina og Maiken

    Godt med potetgull ja! :-)

    Etter at vi forlot Fossum fikk vi selskap av Tarjei, og nå var vi en gjeng på 4. Flere hoder jobber bedre enn et når det begynner å røyne på. På 65 km kunne vi gratulere Laura for at hun nå var i ferd med å fullføre sitt lengste løp. Jeg fikk en liten opptur på et asfaltparti, og Sissel lurte på om jeg opplevde runners high siden hun synes jeg spratt av gårde. Jeg kan love at jeg IKKE glemte tid og sted, eller hva jeg drev med, men er veldig takknemlig over at ikke løpet føltes like tungt til enhver tid. Sissel tok en tur i kjelleren og hentet litt krefter slik jeg hadde gjort tidligere på dagen, og det klarte hun. Hun gav gass nedover den uendelige lange Lysakerelva. Elven som aldri tok slutt! Det gikk opp og ned. Trapper var det også. Lårene jublet (ikke)

    Lysaker og lys i tunellen! Asfalt. Etter 7 mil er det vel ikke drømmeunderlaget, men vi fikk nå vagget oss innover mot byen, inkludert det som der og da føltes som en «strafferunde» ut på Bygdøy. Aldri før har Frognerkilen vært lengre. Jeg var helt sår under bena. Tarjei lå nå litt i forkant. Sissel fant en imponerende flyt. Hun løp i et helt jevnt tempo hele veien inn. Laura og jeg drev med intervaller. Løpe – gå – løpe – gå. Det vi visste var at vi skulle over den målstreken sammen. Vi skjønte på Bygdøy at vi kunne klare det på under 12 timer. Aker brygge og 1 km igjen av over 80 tilbakelagte (Ja, for i virkeligheten løp vi faktisk over 81 km) 6 minutter igjen! ropte noen til oss. Vi rundet svingen, og fikk se SALT i foran oss. SALT! MÅL! Vi skjønner det. Vi har klart det. Tre glade damer tar hendene og rekker de i været sammen mens vi passerer målstreken. Det er bare å konstatere at vi var et dreamteam gjennom denne dagen! Vi fungerte sammen, motiverte hverandre og klarte det!  

    Vi var så glade! Smilte, lo og felte noen tårer om hverandre. Vi fikk verdens fineste medalje og finisher trøye. Vi svidde under bena, og var stive i lårene, men hva gjør vel det når de er i stand til å ta oss rundt på en sånn tur? Det er verdt det. Vi skal ut på tur igjen! Det er helt sikkert. Fikk vi feiret med bobler på SALT? Oh yes! Vi er så stolte, og mestringsfølelsen er ubeskrivelig.

    Tusen takk Ecotrail for et fantastisk løp gjennom hele den fine hovedstaden vår. Jeg kommer til å anbefale løpet til alle jeg kjenner, og jeg kommer tilbake. 

    Gratulerer alle tøffe løpere som gjennomførte sine distanser i varmen, og tusen takk til alle som heiet! Dere setter prikken over ién på løpeturen! 

    Hilsen Maria 😊

    Bilder: Sportograf og Nina 

    Publicerat: 2018-05-31 21:57 Kommentarer (0)



    Har ferietrening i Spania gitt ladde Ecotrailbatterier?

    Det lurer jeg også på. Det hadde vært fint å bare sprette gjennom marka som en duracellkanin på lørdag, men det vil nok ikke skje i denne stekende heten som er mye «verre» enn i Spania. Det ville ikke skjedd uansett. Jeg har begynt å ta innover meg hvor langt 80 km blir å løpe. Mannen min Thomas kom hjem fra en 77 km lang sykkeltur før ferie, og ropte ut: For en lang og fin tur. Er du klar over hvor syyykt langt du skal løpe, Maria? JA, NEI, VET IKKE … Takk for at du minnet meg på det.

    Likevel gleder jeg meg veldig! Det blir en stor opplevelse, og går alt etter planen kommer jeg til å være helt vanvittig stolt og #høgepålivet når Sissel og jeg krysser målstreken på SALT.

    Jeg har ligget til lading i Spania noen dager, bokstavelig talt. Utenom fast morgenløpetur på alt fra 4-13 km så var det stranda eller bassenget som gjaldt. Noe så deilig. Vi var på familiebesøk, og planen var å ha lite planer. Det synes jeg vi holdt veldig bra. Vi er vant til aktive ferier, men noen ganger er det fint å roe helt ned, og det passet så fint nå som vi bare skulle være borte en liten uke.

    Jeg fikk fine løpeturer med Thomas både på asfalt, grusvei, men også litt uti «terrenget». Det var noen småtopper, og litt skog rundt oss. Første dagen løp vi oss bort. Det var den turen som ble 13 km. Det er det som er fint med ferietrening. Da får vi sightseeing også, og vi kommer oss jo alltid tilbake selv om vi ikke er kjent. Herlig måte å starte feriedagen på.

    Deler noen bilder av de fine løpeforholdene i Guardamar: 

    Løpetur til det gamle slottet, Castillo de Guardamar, med utsikt over byen og havet

    Mann i soloppgang

    #høgepålivet garanti med aktiv start på feriedagen 

    Nå gjenstår bare det store skovalget til lørdag, og det gleder mitt hjerte (og mitt skoforvirra hode) at flere av de som har skikkelig greie på det mener at vi kan løpe på asfaltsko i det tørre og fine været på lørdag. Mitt valg faller nok på det. Jeg er ikke en erfaren terrengløper, så jeg er bedre kjent med hvilke fulldempa asfaltsko som fungerer for meg. Får bare satse på at løpsopplevelsen blir fin både på asfalt, grus og sti. Optimistisk som jeg er tenker jeg det blir litt vondt etterhvert uansett 😉

    Kjære medløpere, noen av oss sees på startstreken og noen av oss sees kanskje underveis. Lykke til! Til allesammen, Ecotrailrapport kommer så snart jeg klarer etter løpet. Lover å dele både oppturene og nedturene. Er forberedt på at det er mulig å møte et bredt følelsesspekter den dagen, men jeg har lært at det hjelper å SMILE på løpetur! Da går det litt lettere, og du får sannsynligvis et smil tilbake hvis det er noen å se der inne i skogen da.

    Hilsen Maria

    Publicerat: 2018-05-23 23:19 Kommentarer (0)



    11 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

    MerMaria Sørbø

    Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

    RSS-flöde

    Arkiv






    Etiketter



    I bloggen

    Thea Foss BækkevoldMer

    Reklame:   Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden ... [Läs mer]

    Bulken og BettanMer

    Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

    Marthe K MyhreMer


    Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser