Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Maraton Valencia - Et eventyrlig og morsomt mareritt :-)

12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av for et par dager siden, men minnene er store. For en dag, og for en opplevelse!

Ambassadørene fra alle land samlet på målstreken 

Fredag 30. november møtte jeg 4 av mine #høgepålivet venninner Nina, Sissel, Karine og Hanne på Gardermoen. Dagen var kommet som vi hadde ventet på i over et år. 5 dagers jentetur til Valencia MED maraton inkludert :)

Vi skulle fly via Munchen, og allerede der måtte vi ta vår første løpetur. Vi ble møtt av en dame med Valencia skilt som vi måtte løpe etter til neste fly siden det var så kort tid mellom dem. Flaks for henne at samtlige nordmenn på det flyet var glad i å løpe. Alle skulle løpe maraton. Baggasjen gikk det ikke like bra med. Den kom ikke til Valencia, så da vi landet tilbragte vi 3,5 time på flyplassen (for å si det sånn; til sola gikk ned+) for personalet der hadde det ikke travelt.

Jeg hadde pakket mitt maratonutstyr i håndbaggasjen, men i gjengen ble det stor bekymring om favorittjoggesko og annet maratonutstyr ville nå frem. Uansett manglet vi en hel del, og måtte rett ut på en liten sprintshopping siden butikkene kun var åpen en time til når vi endelig kom frem. Puh! Når den kvelden kom sov vi godt.

Neste dag våknet vi opp til sol og nydelig vær, og vi kunne endelig sjekke ut expo som lå ved the city of arts and science, et helt nydelig område i Valencia. Her kunne vi også se målgangen som var en catwalk over bassenger med blå løper. Flottere kan det ikke bli tror jeg. Vi fikk testet ut den, hentet startnummer og sjekket alle standene.

Nina, Karine og jeg 

Jeg hadde også fått tilbud om å være en av Norges ambassadører, og dro på et møte hvor jeg møtte ambassadører fra over 90 land. Vi var 5 fra Norge, og vi var litt mer beskjedne med små 17. mai flagg i motsetning til andre nasjoner som kom med store flagg. Vi fikk hørt flere av løpernes maratonerfaringer, og for flere av ambassadørene var det også det aller første. Aller mest fasinerende var det nok å møte Wah Sing Tan. Verdens blideste mann på 61 år fra Malaysia. Han hadde løpt 156 maraton, i 2018 vil han lande på 27, etter at han har løpt Malaga maraton forrige uke, og skal få med seg et i Thailand i slutten av desember. Han løper barbent, og bryr seg ikke om tid. Han bare koser seg, prater med mennesker, tar bilder og nyter opplevelsen. Det var inspirerende og veldig moro å snakke med han.

Her er jeg sammen med Wah Sing Tan fra Malaysia

Søndag 2. desember var den store dagen. Opp og hopp veldig tidlig. 5 jenter gjennom dusjen, fletter skal på plass i håret, mat og drikke på riktig måte. Alt må jo stemme! Det aller beste var at jeg visste jeg hadde vært kjempeheldig med den Airbnb leiligheten vi bodde i med tanke på start/mål. Kun 5-10 minutter å gå, men det jeg IKKE var klar over var at gaten hvor startskuddet skulle gå strakk seg helt opp til leiligheten vår. Vi hadde maks 3 minutter å småløpe til start. Noen stilte seg opp rett utenfor. Jeg regner med at flere av dere som leser vet hvor viktig det er å gå på do rett før man stiller seg opp til start. Skulle helst hatt en egen Hibasdo på ryggen. Her trengte vi ikke det. Vi bodde midt i maratonshowet.

Jeg stilte meg opp, og det man vet når man står der er at all den spenningen man har gått med i lang tid er nå. Det er ikke noe mer man kan gjøre. Man kan bare løpe ut å prøve å kose seg, nyte og gjøre sitt beste. Jeg hadde slitt litt med knær og setemuskulatur i forkant, og fått hjelp av fysioterapeut. Jeg hadde ikke løpt ordentlig på 3-4 uker før maraton, men trent alternativt på ellipse og andre øvelser. Generelt synes jeg at jeg har hatt for få langturer i høst, men har også hatt noen bra løpserfaringer i høst på blant annet halvmaraton i Oslo. Jeg har en beste tid på maraton som jeg alltid har lyst til å slå. For å klare det visste jeg hva jeg måtte ligge på i snittfart, og på et flatt maraton tenker jeg at det er best å prøve å løpe så jevnt som mulig. Jeg visste at det kunne bli tungt, men jeg gutset på og tenkte at den som intet våger intet vinner.

I starten synes jeg det var helt nydelig å løpe igjen. Det var helt fra start god stemning både hos det fantastiske publikummet, men også mellom løperne. Jeg nøt de fine gatene, sola og synet av palmer. Det er mitt favoritt tre. Det gir følelsen av sommer og ferie. Bena føltes kjempebra, og jeg lå der og fløt i min egen boble, litt fortere enn jeg hadde planlagt hele veien. Tanken slo meg at jeg kanskje gjorde den store gigaklassiske tabben; å gå for fort ut ... og DET GJORDE JEG! Ved 26 km møtte jeg den berømte veggen. Dere, det er for tidlig! Det kan jeg ikke anbefale. Når jeg innså det hadde jeg lyst å gråte en skvett og rømme et par sekunder, men neida, jeg skulle ikke gi meg. Jeg tok meg litt god tid gjennom mat og drikkestasjonen på 26 og prøvde å samle litt krefter til veien videre. Kondisjonen føltes helt ok, men jeg stivnet i kroppen. En innrømmelse, jeg løper ikke etter puls. Jeg har aldri begynt med det. Jeg burde kanskje, men jeg liker egetlig bare å løpe. Ikke så masse ekstra. Fart og lengde er viktig for meg. Resten går på følelsen. Ihvertfall enn så lenge.

De siste 16 km ble en kamp med meg selv. Det gikk betydelig saktere, bena var stive og det var litt mørkere i topplokket. Jeg minnet meg selv på at hvis jeg opplevde dette så skulle jeg roe ned litt å prøve å nyte turen. De hjernecellene var skrudd av under dette løpet. Etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke kunne slå min beste tid, kunne jeg jakte på den nest beste ;) Er det mulig? Jeg prøvde å tenke på Wah Sing Tan og hans kloke ord, men fortsatte å pese meg gjennom løpet. Det gikk både sakte og kjempefort syntes jeg. Jeg følte det var langt til mål, men synes også at 30 km kom fort. Det gjorde også 35. Da jeg hadde 10 km igjen sa jeg til meg selv: SKJERP DEG MARIA. Fortsett fremover i det tempoet du vil, men du SKAL nyte og prøve å få med deg den gode stemningen og alle de nydelige menneskene som heier. Jeg gav flere high fives med barn. Det gir energi, man blir glad av det. Det var heller ingen ulempe å ha navnet (Maria funker meget bra i Spania) sitt og norske flagg på magen, ryggen og i flettene. Det var mange som heiet på Maria de Noruega, og det var kjempemoro! Det var nok mange andre Mariaer rundt meg i løypa også, men jeg tok til meg alle heiarop :)

Et sted i løpet passerte Nina og jeg hverandre. Jeg tror det var når jeg var på 27 km. Hun ropte: Maria, I love youuuu ... det var fantastisk! Jeg snakket også med en mann underveis som hadde bodd noen år i Trondheim, og han kunne litt norsk. Da var jeg sliten, og jeg tenkte; jeg orker ikke å prate, jeg orker ikke å prate. Men han snakket, og jeg tenkte; vær hyggelig, vær hyggelig :) Da han spurte om han kunne ta en selfie av oss når vi løp klistret jeg på meg smilet. Jeg hadde ingenting imot det, men dette var altså etter møtet med veggen, og jeg hadde litt mye med meg selv.

Da jeg endelig nærmet meg catwalken og den blå løperen kikket jeg ned på klokken. Det er et par minutter til min nest beste tid går ut. Dette kunne jeg klare, men selv om jeg hadde 300 meter igjen kjentes det ut som 300 km, og jeg måtte gå noen meter. Da jeg rundet svingen inn på løperen så jeg målet der fremme. Da trampet jeg avgårde så godt jeg kunne, og jeg tror faktisk at jeg smilte på deler av den, men på maratonbildene som ble tatt av meg så det ut som jeg hadde spist 10 sure sitroner så de har jeg ikke kjøpt. (Dermed ingen målgang bilder av meg denne gang)

Jaaa! Jeg kom meg over målstreken og rett inn i armene på helsepersonell som lurte på om det gikk bra med meg. Jada! Jeg satt meg ned 1 minutt hos dem før jeg ble sluset videre til medalje, goodiebag, mat og drikke. Jeg var sliten og glad, og ufattelig fornøyd med resultatet med tanke på hvordan turen utartet seg. Full #høgepålivet følelse, og jeg synes alt var verdt det. Er det ikke rart? Spørs om ikke løpere er skrudd sammen litt annerledes noen ganger.

Det tok ikke lang tid før gjengen var samlet igjen, og vi kunne le og juble over fullført maraton. Sissel og Karine perset begge to med supergod margin, og Nina og Hanne løp helmaraton for første gang. Det gjorde de helt utrolig bra! Jeg slo min nest beste tid med sekunder, og er superhappy med det. Jeg er superstolt av jentene, og jeg er superstolt av å få være en del av den herlige #høgepålivet gjengen.

De siste dagene i Spania slappet vi av, koste oss med spa og litt shopping og med mye god mat og drikke. Vi var ikke helt mobile. Vi stokket oss rundt i byen på stive og slitne ben. Penkjole og høye hæler kom aldri opp av kofferten. Her var det bare å kjøre lavterskel.
Jeg anbefaler virkelig MaratonValencia til ALLE som liker å løpe. Det må oppleves. Stemningen. Den var helt spesiell. Bra underholdning og magisk publikum. Tusen takk Valencia.

Knallflink fotograf: Karine 


Fra palmer til juletre, 25 grader til minusgrader, asfalt til is, asfaltsko til piggsko .. Vi har kommet hjem igjen, og det har baggasjen også.


Riktig god jul!


Hilsen Maria

Publicerat: 2018-12-15 00:40 Kommentarer (0)



Litt trøblete oppladning til MaratonValencia - har jeg brukt hodet i tide?

Neppe, men det er bedre enn i fjor. Da kom jeg til en akupunktør mindre enn en uke før maraton og håpet at hun kunne være reddende engel og gjøre en quick fix. Det ble definitivt bedre allerede etter en behandling, men det var ikke nok for til å kunne løpe 42 km problemfritt. Det var en setemuskel som var problemet, og jeg stivnet totalt etter ca 27 km. Det ble langt å karre seg til mål. 

I år så har bena vært veldig bra. Jeg har hatt veldig lite problemer, men nå når det nærmer seg et nytt maraton føles det som at både det ene og det andre dukker opp. Det gikk en liten varsellampe tidligere i høst da jeg kjente at noe ikke stemte hundre prosent i det ene kneet. Det var ikke kjempevondt, og det var litt vanskelig å sette fingeren på hva det egentlig kunne være, men på en løpetur for et par uker siden kjente jeg at noe var helt feil, og at dette kommer ihvertfall ikke til å gå i 42 km.

Jeg bestilte time hos fysioterapeut. Da var det litt over tre uker til maraton. Altså, litt mer tid enn i fjor, men fortsatt lite tid. Likevel har jeg nok kommet på et tidlig stadie, og jeg håper at trykkbølgebehandling, nåler og øvelser vil føre til at jeg får en god opplevelse i Valencia. Jeg får både behandling i kne, og faktisk også i den trøblete setemuskelen fra i fjor. Den vil ikke gi seg, og sier ordentlig fra på langturer.

Det har blitt få kilometer de siste ukene, og jeg synes det har vært litt knapt med langturer i høst, men jeg er likevel superklar for denne lange, fine (og helt sikkert slitsomme) løpeturen. Kondisjonen er min venn så den føler jeg meg ganske trygg på. Bena stoler jeg ikke like mye på, men satser nå på at de blir fornøyd med masse hvile den siste uken før avreise. Det har jeg bevist for meg selv at jeg har hatt nytte av tidligere i høst.

Ikke noe mer løping før jeg drar, men jeg kommer til å gå turer og trene noe ellipse for å bevege meg litt. Best å unngå både abstinenser og dårlig humør :) 

Målet er å kose seg i Valencia under løpet. Nyte løypen og publikum. Jeg har hørt så mye bra om dette maratonet. Fungerer bena har jeg også et lite tidsmål på lager. Jeg klarer jo ikke helt å la være å konkurrere mot meg selv ;)

Jeg er så heldig at jeg skal reise med 4 av mine spreke og sprudlende #høgepålivet venninner. Igjen skal vi ut på jentetur som inkluderer et maraton. For et eventyr! Denne gangen har vi sørget for å få to hele dager ETTER løpet også, så her blir det rom for både afteruns, spa og shopping. Men altså, høydepunktet er at jeg har venninner jeg kan sette maratonmål sammen med. Det var ikke i tankene til noen av oss å løpe slike distanser for 5 år siden, og nå blir vi bare flere og flere. Jeg digger det, og er skikkelig stolt av gjengen.

#høgepålivet jentene på Reykjavik maraton i fjor. I år skal alle løpe helmaraton! 

I år er norske flagg på trøyen og norske sløyfer til håret på plass. Jeg er ikke i tvil om at spanjolene lager skikkelig bra maratonfest, men noen norske heiarop underveis skal ikke undervurderes (det er fantastisk!!) så her er det bare å pynte seg i rødt, hvitt og blått. 

Flere som skal løpe MaratonValencia? Masse lykke til! :) 

Hilsen Maria

PS! Dersom du ønsker å følge meg og de andre #høgepålivet jentene i Valencia er vi å finne på Instagram (@mariasorbo og @hogepalivet)

Publicerat: 2018-11-22 20:44 Kommentarer (0)



Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers

Oslo maraton! Kjenner jeg blir varm i hjertet. Jeg sitter her oppå maratonskyen min, og kommer ikke ned med det første. Jeg er #høgepålivet etter årets aller største løpefest i Oslo. Jeg løp halvmaraton, og utrolig nok ble det ny pers idet jeg passerte målstreken på den blå løperen i år.

Det hadde jeg ikke trodd. Jeg som ikke føler at hodet har vært skrudd helt på plass når det gjelder løping på en stund. Jeg har flyttet, og flytting + opptrening til halvmaraton/maraton er ikke sant. Flyttingen har vært verdt det for jeg elsker mitt nye hjem, men løpefokuset har vært litt borte, og dermed forsvant også motivasjonen til dels i sommerferien. Jeg har likevel holdt bena i gang. Dette har jeg tenkt å skrive et eget innlegg om, men akkurat nå er jo det BLÅST bort av lørdagens opptur, men det kommer litt om det etterhvert likevel. Det er viktig. Løping er ikke alltid en dans på roser, og hvordan holder man det da gående hvis man i perioder er litt lei? Men nok om det nå. Dette innlegget handler om OSLO MARATON, og det blir man ikke lei av.

For min del begynte moroa allerede på fredag da jeg tok turen ned til Rådhusplassen og Expo teltet. Stemningen på Expo er alltid herlig. Jeg digger det! Jeg tok meg en runde og tittet på alle fristelsene på de forskjellige standene, hentet startnummeret mitt, og ikke minst fikk jeg hilst på Sara, Eivind og flere av mine medbloggere på Runners world standen. Jeg hadde ikke hilst på alle før, så det var superhyggelig! For en bra gjeng. Jeg koser meg både når jeg leser magasinet og alle bloggene. Anbefaler alle å ta en titt. Det er varierte, bra, morsomme og spennende bloggartikler om det vi alle sammen har til felles, løpegleden.

Lørdag morgen våknet jeg. Spent på halvmaraton, litt nervøs og usikker på formen. Uken før gikk det opp et lys for meg hvor lite langturer jeg faktisk har løpt i sommer. Mandagen, 5 dager før, la jeg ut på sprang etter jobb. 22 km, bare for å se hvordan det sto til. Visste at jeg kom meg gjennom halvmaraton, men på hvilken måte?

Jeg skulle møte på Runners world sin stand kl 10 for å stå der to timer. Det gledet jeg meg til. Jeg var litt fjern den morgenen. Entusiastisk sto jeg og skrev SMS på bussholdeplassen til noen som også skulle løpe halvmaraton, og bussen kom og gikk uten meg. Det var en av flere rare små ting jeg fikk til denne morgenen. Jeg løp til trikken, tok den og løp gjennom sentrum til Expo. Ferdig oppvarmet før kl 10. Bare 3,5 timer til løpet skulle starte 😊

Superhyggelig å stå på standen sammen med Sara. Fikk både delt ut bra lesestoff til flere av dere, informert litt om kundeklubben som Runners world starter opp og pratet med flere om løp, maraton, maratonreiser og mye moro. Kl 12 gikk jeg ut i sola og fikk fylt på med mat. Jeg møtte mine #høgepålivet venninner Nina og Anette. Nina har vært syk og kunne dessverre ikke delta som planlagt, men heie ville hun. Sporty Anette overtok startnummeret 6 dager før og skulle dermed plutselig løpe sin første halvmaraton. Hun er kul og sta, så dette visste jeg hun kom til å klare selv om hun ikke hadde rukket å forberede seg.

#høgepålivet på plass på ryggen

Jeg møtte også Kristin, et av mine store løpeforbilder. Vi hadde avtalt å følge hverandre under løpet. Vi er ganske jevne, og hadde stort sett samme mål for løpet. Vi varmet opp sammen, og vipps så mistet vi hverandre. Sånn gikk det. Da var det bare å klare seg alene.

Startskuddet gikk, jeg var spent. Kjente det på magen. Den var ikke helt på lag. Det får gå som det går tenkte jeg idet jeg passerte matta på starten, men det tok ikke så lang tid før jeg kjente at dette ikke var en så verst dag. Mentalt grudde jeg meg aller mest til det partiet rundt Frognerparken. Det er litt seigt oppover fra Skøyen til Middelthunsgate og videre oppover bak Frognerparken før man løper inn i den til slutt. Jeg synes også at det kanskje er det kjedeligste partiet, og for meg gjaldt det å komme seg forbi dette. Jeg husket også at jeg syntes det partiet var et blodslit i fjor. Jeg var forberedt på den samme følelsen i år, men den kom ikke. Det gikk egentlig ganske bra oppover der. Jeg bestemte meg for å tenke positive tanker, ha litt tunnelsyn og bare komme meg rundt den delen av løypa, og det gikk ganske uproblematisk. Det gav meg masse motivasjon. Det var deilig å løpe nedover til Skøyen igjen, og der visste jeg at barna mine og foreldrene mine sto og heiet på meg. Jeg gledet meg til å se dem, men først må jeg skryte litt av Garmin jentene, for makan til liv når man kommer inn i Karenslyst alle skal man lete lenge etter. Det gir et boost for oss som løper når folk heier, og underholdningen underveis er fantastisk.

Jeg hadde bedt mamma ha klar en banan til meg. Jeg hadde ikke med meg noe drikke eller næring på løpeturen, og ble 10 minutter før løpet usikker på antall matstasjoner (visste det var godt med drikke) Plutselig sto foreldre og barna der foran meg. Jeg fikk bare snappet den bananen i lufta før det bar videre, men barna heiet for full hals, jeg fikk vinket til dem og de gav meg et solid dytt videre på turen.

Frognerkilen var foran meg. Det var her jeg tenkte jeg bare skulle surfe innover. De andre gangene jeg har løpt har Frognerkilen vært «godstedet» Der har jeg bare positive minner. Denne lørdagen var det kanskje her jeg begynte å føle litt på det. Begynner det å bli tungt? Har jeg gått for hardt ut nå? Jeg passerte 10 km et eller annet sted der på ca samme tiden som jeg løpte KK mila to uker før. Nå var det dobbelt så langt og litt til igjen. Jeg prøvde å «hvile» litt bak en rygg. Plutselig så jeg Kristin foran meg. Det syns jeg var helt fantastisk. Da kan jeg prøve å holde meg litt rundt henne. Like før jeg løp inn på Tjuvholmen både hører og ser jeg kjære Nina. Hun sto med fantastiske plakater. Den ene sto det Maria #høgepålivet på, og den andre sto det «Ingen stress. Grilldress» Det fikk meg til å smile stort. Hun dro også på med et skikkelig heiahyl, og det fikk meg og løperen vedsiden av meg til å le høyt.

Litt glad for å se Nina :-) 

På Aker brygge fikk jeg gitt et signal til Kristin om at vi var ved siden av hverandre. Går det bra? sa hun. Ja, sa jeg, men jeg må ikke bli for ivrig gjennom Aker brygge og Rådhusplassen. Jeg må ta det litt forsiktig. Enig sa hun, og vi løp oss fint gjennom den aller beste passeringen på hele løpet. Stemningen på Rådhusplassen er til å få gåsehud av. For et liv og for et publikum. Der sto Sara og heiet på meg. Jeg blir så GLAD når jeg ser kjente ansikter langs løypa.

Jeg husket fra i fjor at jeg syntes det var litt tungt etter at vi hadde passert Rådhusplassen. Det tar ikke så veldig lang tid før man nærmer seg Hammersborg, og stigningene opp mot St.Hanshaugen. Det var bare å ta frem de positive tankene igjen, og vet dere hva? Igjen fikk jeg en AHA opplevelse. Det var ikke så tungt som året før. Jeg følte meg ganske lett i kroppen, og den uroen jeg kjente rundt 10 km var borte, og fornuften jeg fant frem på Rådhusplassen fikk jeg helt sikkert igjen for. Det er uten tvil tungt opp til St.Hanshaugen, og når man endelig kommer opp så skal man jammen videre opp Geitmyrsveien også, men bena og hodet spilte på lag og jeg kom meg opp uten og tappes helt for krefter. Da visste jeg at det gjensto mye nedoverbakker, og jeg tok en titt på klokken. Her er det pers muligheter. Jeg la på sprang det bena kunne klare. Jeg tenkte at nå får det briste eller bære selv om det er noen kilometer igjen. Jeg må satse på at dette holder helt inn. Det skal gå. Jeg skulle slå tida til en på jobben også 😊 Nå gjelder det virkelig. Jeg visste at de brosteinene på Karl Johan ikke akkurat kom til å bli noe favorittunderlag på slutten, men blås i det, i Oslos paradegate med publikum går alt an. Den lille bakken opp ved Stortinget når det kun er 600 meter igjen har jeg alltid hatt lyst til å KRABBE før, men jeg klarte å holde et visst løpetempo. Bort gata, rundt svingen og DER var den BLÅ LØPEREN. Jeg får stjerner i øynene. Blå løper, målstrek og Nina som heier og roper alt hun kan. Jeg er i måååål, og klokka viser 1.39 et eller annet. Stemmer det med den offisielle tiden så er det PERS. Nina kom og kunne fortelle meg den offisielle tiden og ja hurra!! Jeg klarte det. Jeg klarte også å slå han på jobben med 20 sekunder 😊 haha ..

Kristin og jeg kom nesten samtidig til mål. Er så glad jeg møtte henne underveis så vi kunne være litt fornuftig sammen. Hun er helt rå. Hun har passert 50, og løper maraton, halvmaraton og mange andre løp. Jeg vet det er mange spreke i den aldersklassen og eldre. Det gjør meg så glad og supermotivert.

Etter jubel og glede over å ha kommet i mål gikk Nina og jeg for å heie på Anette som klarte seg så bra uti løypa. Nina hadde laget verdens morsomste plakat hvor det sto: LØP SOM OM DU HAR STJÅLET NOE. Det fikk Anette til å smile, men også mange andre. Nina selv hadde hatt det moro når hun sto med denne plakaten rett vedsiden av en politivakt. Når hun ikke kunne løpe selv, så var hun den perfekte cheerleader. Stort engasjement og ekstremt #høgepålivet. Anette gjennomførte sin første halvmaraton med glans, og jeg er superimponert.

Her jubler jeg sammen med #høgepålivet finingene Nina og Anette 

Vi fikk heiet flere kjente inn i mål, blant annet min fine og sporty medblogger Bjørg Astrid som gjennomførte sin første helmaraton. Rådhusplassen var fylt med mestringsfølelse på lørdag. Sånn er det når ca 19 000 mennesker snører joggeskoene på samme dag. Går du med en liten maratondrøm i magen, eller en drøm om å delta på et løp, prøv en av distansene på Oslo maraton. Jeg tror ikke det er mulig å angre.

Oslo maraton, vi sees til neste år.

Hurrahilsen fra Maria

Foto: Nina og marathon photos

Publicerat: 2018-09-20 00:13 Kommentarer (0)



2017 – året det gikk på ræva

Nei nei nei, ikke bokstavelig talt!

Det begynte knallbra med ny pers på 10 km på sentrumsløpet! Da var jeg selvfølgelig helt vilt #høgepålivet! Sentrumsløpet er mitt favoritt 10 km løp. Det er booket av i kalenderen nesten på lik linje som julaften og 17. mai. Så moro og så utrolig stemningsfullt å passere Rådhusplassen. Der er det alltid liv og røre. Jeg gleder meg til årets sentrumsløp som nærmer seg. Det er bare drøye 3 uker til. Om det er like mye fart i kroppen i år som i fjor gjenstår å se.

Sissel og jeg feiret hver vår pers på sentrumsløpet midt på Karl Johan! 

Sentrumsløpet var faktisk det eneste løpet jeg hadde meldt meg på i fjor vår, men plutselig vant jeg en plass på Iform løpet. Jeg valgte 5 km, og det er ikke for pyser! Jeg tenker ofte på 10 km at jeg skal gi jernet. Hva tenker man da på 5 km? Det er bare å la det briste eller bære. Da er det ingenting mer å hente når man kommer i mål.

Disse to løpene gikk bra, men så begynte sannsynligvis et innvendig stress. Jeg hadde meldt meg på Reykjavik maraton den 19. august som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg følte at det var en del jeg måtte gjennomføre før jeg kunne ta sommerferie. Reykjavik maraton var nemlig klistret fast i sommerferien min med kun to dager jobb mellom.

Jeg løp mye i fjor vår, og kjørte på med noen hardere turer som for eksempel den ene som gikk fra Skøyen etter jobb, og hele veien opp til Frognerseteren på asfalten i stekende varme. Det gikk for så vidt bra, men kroppen fikk juling nedover igjen mot Ullevålseter og Maridalen. Litt for kort tid etter tok jeg en tur som jeg har gjort før de andre to maratonene jeg har deltatt på også. Hakadalen – Kikut (nesten) og hjem til Kjelsås. Den er på litt over 3 mil, og veldig kupert. På denne turen stivnet jeg tidlig. Likevel trosset jeg alle signaler, og løp hele veien hjem. Jeg var ganske fornøyd med at jeg tålte smerten, for man kan jo tross alt oppleve å få det vondt på maraton, men dette var ikke smart! Tvert imot. Her burde jeg lyttet til kroppen. Jeg hadde forferdelig vondt i rompa.

Helt ferdig

Et par dager etter reiste jeg til Italia på ferie. Jeg er en ferietrener. Elsker å starte dagen med en løpetur, men resultatet av de øktene jeg hadde hatt like før turen gjorde at jeg bare kunne glemme gode løpeturer. Jeg prøvde meg de to første morgenene, men kroppen hylte, og da bestemte jeg meg for første gang på noen år at den skulle få litt lengre løpehvile. De to ukene jeg skulle være i Italia skulle den få. Vi skulle gå flere lange dagsturer i fjellet, noe jeg tenkte ville gjøre godt. Turene var fantastiske, og gikk helt strålende.  

Seiser Alm 

Når jeg kom hjem var det under 3 uker til Reykjavik maraton, og vi dro rett på hytta. Her så jeg for meg noen fine turer. Jeg våknet opp første dagen på hytta med sår hals. Jeg ble ikke ordentlig syk, men jeg var redd for å bli det, så jeg holdt meg i ro. Kjente litt på desperasjon. Etter en liten uke gikk det over, og jeg kom meg ut. Jeg kjente fort at kroppen langt fra var på lag med meg igjen. Jeg kontaktet en bekjent som driver med akupunktur, og drømte veldig om at hun hadde en quick fix metode på lager. Slike ting er ikke quick fix, men jeg tok en tur til henne når jeg kom hjem fra hytta noen få dager før maraton. Det tok ikke bort alt, for kroppen slo seg vrang på maraton, men det tok bort den konstante vondten som hadde satt seg i kroppen.

Reykavik maraton kom og gikk. Jeg gikk til flere behandlinger, både til akupunktør og manuell terapeut. Det sitter hovedsakelig i setemuskulaturen på venstre side, men tar tak i hele hamstring når smertene setter i gang. For eksempel kan det være helt utrolig vondt å sitte i bilen på en lengre tur. Da iler det nedover hele foten. Det høres kanskje ut som jeg sliter med dette enda, og jeg er faktisk ikke helt sikker på om det er helt borte enda. Jeg har passet på å trene en del styrke og mobilitetsøvelser i vinter, blant annet yoga. Jeg har løpt mindre, og gått mer på ski. Likevel er jeg ikke helt sikker på at det har gitt seg helt.

Reykjavik maraton ble tøff i fjor. Det ble også KK mila (men det var aller mest på grunn av varmen) Heldigvis fikk jeg to gode halvmaraton på slutten. Både i Oslo og i Skien. I Skien satt jeg ny pers, så jeg er fornøyd med året, men det ble et år jeg følte at skavankene meldte seg for fullt.

Det er et tankekors at det var i perioden hvor jeg jevnt og trutt trente styrke 3-4 ganger i uken at jeg hadde høyest progresjon på løping og ikke en eneste plage. Det er noen år siden nå, og før min første maraton. Jeg ble bitt av løpebasillen, og jeg synes det vanskelig å finne balansegangen. Skal man løpe lange løp trenger man mengdetrening på løping. Det går ut over styrketreningen siden ikke tiden strekker til. Skal man løpe lange løp trenger man også nok styrke i kroppen. Dette handler om prioritering og noen riktige valg.

Håper egentlig dere fyrer løs i kommentarfeltet med deres erfaringer for jeg er famler fortsatt litt her. I tillegg har jeg gått meg litt vill i skojungelen på grunn av dette. Utforsket meg helt bort. Nå sier bare manuell terapeuten et ord til meg; demping.

Jeg ser frem til løpene i 2018, og håper de kan nytes uten altfor mye spenning om hvorvidt kroppen skal holde eller ikke. Jeg lover å gjøre gode øvelser fremover, og ikke minst lytte til kroppen!

God påske! :-) 

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-03-26 23:24 Kommentarer (0)



Reykjavik maraton 2017 - fælt og fantastisk! ;-)

I denne månedens utgave av Runners World kan dere lese en kjempefin artikkel om Reykjavik maraton. Jeg kjenner meg virkelig helt igjen i beskrivelsen av maratonløypa, så nå tenkte jeg at dere også kan få min versjon. Dette er det siste maratonminnet jeg skal dele med dere før jeg nå må ut å lage nye.

Jeg reiste selvfølgelig ikke alene til Island. Med meg hadde jeg 4 andre #høgepålivet jenter! Stemningen var formidabel på Gardermoen. Det å kunne reise på jentetur hvor hovedformålet er at vi skal løpe maraton synes jeg er helt fantastisk, men vi gledet oss også til å oppleve Island. Ingen av oss hadde vært der før.

Da vi kom frem tidlig på morgenen visste vi at den lille eneboligen på 40 kvadrat som vi hadde leid på Airbnb ikke ble ledig før senere på dagen, så vi hadde leid bil på flyplassen som tok oss rundt «hele øya» føltes det som, før vi ankom Reykjavik sent på kvelden. Vi fikk opplevd Gamla Laugin (Secret lagoon), geysirene, Gullfoss og Thingvellir nasjonalpark. Ute i det Islandske landskapet var det vanskelig å forestille seg hvilken kul by som faktisk ventet på oss.

Karine, Sissel, Maiken, Nina og jeg. Vi var ikke så store på det når det gjaldt bosted ;-) 

Dagen etter ankomst våknet vi opp til en fin, men iskald solskinnsdag. Vinden var som vi hadde fryktet den kunne bli på maraton, og vi begynte å tenke: Hva tar vi på oss dersom denne vinden fortsetter i morgen? Klær på løp kan være vanskelig, og når vinden biter får man lyst til å pakke seg inn i både det ene og det andre, men for meg er det heller ingenting som er verre enn å ha på seg for mye klær når jeg løper.

Vi kom oss til Maraton Expo. God stemning. Magisk stemning faktisk. Det er gøy på Expo. Der inne blir alt virkelig, og allerede da kjenner vi at adrenalinet begynner å jobbe. Med nedtelling og startnummeret endelig i hånda nærmer vi oss.

Utpå dagen ble vinden skrudd av, og solen begynte å varme oss. Plutselig kunne vi kalle det en fantastisk sommerdag hvor vi kunne kaste jakkene. Vi hadde en "lazy day" i Reykjavik hvor vi vandret gatelangs, shoppet litt og spiste godt.

Neste morgen – ta da – nydelig sol og endelig maraton! Tre av oss skulle løpe helmaraton og to jenter skulle løpe halvmaraton. Vi var superspente når vi ruslet ned mot Lækjargata – iført t-skjorter/singlet og shorts, for det var det antrekket ble. Det var ikke et plagg for lite. Denne dagen fremsto som kanskje den beste sommerdagen man kan forvente på Island. Vindstille og utover dagen herlig temperatur.

Både hel og halvmaraton startet samtidig, for løpet gikk sammen frem til ca 18-19 km. La oss ta den delen av løypa først. Det var mye folk og topp stemning. Vi løp ganske tidlig inn i et boligområde hvor det sto publikum på trappene, det var mye liv og underholdning. Etter en stund så begynte jeg å møte alle de som var raskere enn meg. Jeg visste at vi skulle runde et sted for så å løpe tilbake, men den strekningen var lengre enn jeg hadde sett for meg. Her ble nok jeg litt for opptatt av å se etter mine venninner. Jeg ville heie på dem. Det mister man fokus av, og det kan stjele både energi og krefter. Men bare så det er sagt, det var fantastisk å se dem 😊

Halvmaraton løypa var perfekt. Da vi som skulle løpe hel svingte av og bort fra dem, tynnet det voldsomt ut i rekkene, og plutselig gikk det litt slakt oppover … Oiii! Det var litt av en overgang. Jeg dro til Island med vondt i kroppen, og var veldig spent på hvordan dette skulle utarte seg. Jeg visste vel allerede på dette tidspunktet at det kunne bli tøft, men jeg prøvde å holde motivasjonen oppe. Det var ikke noe galt med den videre løypa, og det er en naturopplevelse å løpe langs vannet i Reykjavik å se utover havet. Det er noe jeg pleier å nyte, men med min tilstand akkurat denne dagen hvor jeg allerede ved 25 km kjente at kroppen hadde stivnet helt, begynte jeg å slite skikkelig. Da kunne det vært fint med litt mer liv og røre for å komme seg lettere gjennom det. 

Lærdom til meg selv er at jeg kunne studert løypekartet og profilen bedre. Jeg hadde hørt at det var et flatt maraton, og var fornøyd med det. Det var ikke helt flatt. Jeg synes det var litt småkupert både her og der, og det føltes nok enda tyngre med pinnestive ben. Jeg hadde nesten lyst til å gråte en skvett på et tidspunkt når jeg løp innimellom høyt gress ute i det mest idylliske landskapet med et fyrtårn til selskap. Det var vakkert og nydelig, men jeg klarte ikke å nyte det når hele kroppen skrek AU!

Jeg fikk selskap av en amerikaner på turen. Han slet han også. Når jeg begynte å gå, begynte han å gå. Vi snakket litt om hvilket mål vi hadde, og innså at vi begge måtte se langt etter det. Han hadde bedre maratontid enn meg fra før, men gikk også på en smell. Da han sa at vi ikke kom til å klare det på under 4 timer kjente jeg at det skulle han ikke få rett i. Vi var i nærheten av hverandre store deler av turen, men de siste kilometerne trosset jeg alt jeg kjente i kroppen og løp som en vaklende gås i mål. Jeg vaklet meg fra amerikaneren også, og kom inn under 4 timer som for meg da var en stor seier.

Det å bli heiet i mål av mine flotte og spreke halvmaratonvenninner var uendelig godt. Da vi alle var samlet igjen var vi like blide og #høgepålivet. Selv om det ble tøft, så er ikke følelsen etterpå til å ta feil av. Vi gjorde det igjen, og det er så kult. Vi kunne feire Nina og Karine ekstra mye som løp sin første halvmaraton og helmaraton. De hadde gode opplevelser, og kom inn på strålende tider! Vi hadde mye å glede oss over. 

Litt bobler i svett løpetøy smaker godt ute på fortausrestaurant på en dag som dette, og feiringen fortsatte med deilig mat og kulturnatt på Reykjavik den kvelden før vi vendte nesa hjem igjen til Norge dagen etter – fulle av nye, tøffe og herlige maratonminner. Reykjavik maraton anbefales! 

Hva som feilet kroppen min i 2017 skal jeg skrive om i et et eget innlegg. Heldigvis er vi ikke skapt mer komplisert enn at vi glemmer fort, for allerede på flyet hjem begynte vi å drømme om hvor neste maraton skulle foregå. Valencia next! :) 

Maria :-) 

Publicerat: 2018-03-12 17:38 Kommentarer (0)



Maratonminner fra Berlin og Oslo

Hei dere,

Først, jeg skal delta på Oslo Winterrun neste lørdag, 3. februar. Juhuu! Jeg gleder meg! Jeg har ikke løpt dette løpet før, så det blir moro. Skal du løpe? Husk at det går an å etteranmelde seg på løpsdagen! 
Jeg kommer til å dele min opplevelse av løpet her på bloggen etterpå.

I forrige innlegg lovet jeg å dele et maratonminne. Jeg har løpt 3 maraton til nå, men flere skal det bli. Jeg har løpt ett i året fra 2015. Selv om de to første maratonløpene begynner å bli en stund siden så deler jeg. En løpsopplevelse eller en løpserfaring går jo ikke ut på dato.

Mitt første maraton i Berlin i 2015 har jeg allerede skrevet litt om, så det blir kort. Det jeg alltid pleier å si er at alle burde få løpe sitt første maraton der. For en folkefest! Løpet er helt flatt, det er en stor runde og det er publikum absolutt hver eneste meter langs løypen. Det er liv og røre, kubjeller og flagg. Skulle tro man var på 5-mila i Holmenkollen. Jeg aner ikke hvor mange «high fives» jeg gav til barn, når jeg så norske flagg ropte jeg HEIA NORGE, og jeg fikk masse heiarop tilbake. Det gav meg energi. Jeg hadde trent godt, og var godt forberedt. Mitt mål var under 4 timer, og jeg hadde bestemt meg for å satse på 5.30 minutter per km. Det ble en fin og jevn løpetur som gav meg tiden 3 timer og 45 minutter til slutt. Det var en utrolig følelse å løpe i mål på Brandenburger Tor. Jeg delte denne maratongleden med en stor gjeng som vi reiste sammen med, inkludert mannen min som også løp sitt første maraton. Uforglemmelig.

Dagen før dagen - NERVØS NERVØS NERVØS! 

Maraton Expo i Berlin var på gamle Tempelhof flyplass. Enormt! 

Sola mitt i fjeset, men lite visste jeg om at dette bildet skulle ut på Runners world blogg en vakker dag. Meget fornøyd dame etter målgang! Viktige detaljer! Chip, armbånd (som var vondt å ta av) og medalje. 

Mitt neste maraton var i Oslo i 2016. Jeg så frem til dette med skrekkblandet fryd. For det første tenkte jeg veldig på hvordan jeg mentalt syntes to like runder på 21 km skulle bli, og for det andre hadde jeg jo hørt at Oslo maraton er et tyngre maraton siden det ikke er helt flatt. Samtidig så er det moro å gjøre dette hjemme, og det MÅ jo bare være med på lista over gjennomførte maraton. Selvfølgelig var målet å slå Berlin tiden til tross for helt annerledes løypeprofil. Det var en solrik og fin morgen. Det var min #høgepålivet venninne Sissel og jeg som skulle løpe full maraton. Det er jo så mye liv på Rådhusplassen når det er maraton. Vi var superspente før løpet satt i gang. Første runde gikk som en drøm. Litt lite publikum ute, men det gikk fint. Deilig å løpe langs Frognerkilen og innover mot sentrum, og helt magisk å komme inn på Tjuvholmen, Aker brygge og Rådhusplassen. Litt ensomt ute blant containerne på Sørenga (Dette var det siste året med den «gamle» løypen), og jeg var veldig spent på runden OPP rundt Tøyenparken, men det gikk bra. Jeg var mildt sagt «høgepålivet» på vei ned derfra, og da møtte jeg Sissel og ropte at: «Det var ikke så ille rundt parken»

Jeg dro på, full av energi, helt til jeg hadde passert Rådhusplassen for siste gang på andre runde. Da begynte det å røyne på. Skulle gjerne hatt litt publikum i stedet for containere på Sørenga, og den turen opp rundt Tøyenparken var ikke like kul som den første. Det jeg imidlertid visste (Hipp hurra!!) var at når jeg løp ut fra Sørenga løp 3.45 ballongen inn, og når jeg kom ned fra Tøyen parken løp 3.45 ballongen opp. Den hadde jeg full kontroll på, og visste at jeg lå et godt stykke foran. Jeg kom til en drikkestasjon på ca 39 km hvor jeg sa til en eldre sprek mann: «Bare den morsomme delen igjen nå.» Det er tungt på brosteinene på Karl Johan, og jeg var stiv som en stokk når jeg skulle over haugen på Christiania torv. Aldri har de siste 400 meterne føltes lengre, men det å løpe i mål på den blå løperen på Rådhusplassen var helt fantastisk! Og vet dere hva? Jeg knuste Berlin tiden min med 10 minutter (!!) Tiden ble 3 timer og 35 minutter.

På maraton Expo i Oslo fikk vi skrive hvorfor vi løper maraton. 

#høgepålivet venninne Sissel og jeg (Har fått tillatelse) før start. Sissel gjennomførste sitt første maraton med glans! 

Underveis .. 

Smiler på Karl Johan på andre runde. Var nok glad målstreken nærmet seg! 

Hipp hurra for ny pers!! 

Sissel og jeg er knallgod på afterrun :-) Flate sko er det eneste som funker etter 42,195 :-) 

I etterkant har jeg ofte tenkt at det ikke var så lurt å forbedre tiden med 10 minutter. Kunne jeg ikke heller tatt det litt step by step? Blir så vanskelig neste gang 😊 Og litt vanskelig ble det på Reykjavik 2017, men det skal jeg dele i et eget innlegg.

Nå har det kommet ny løype på Oslo maraton, men min konklusjon etter maraton 2016 var at to like runder gikk bedre enn jeg hadde sett for meg, og det var supermoro å gjøre dette på hjemmebane. Jeg kommer alltid til å ville delta på en av distansene på Oslo maraton. Går absolutt ikke glipp av den! 

Hilsen Maria :-) 

Publicerat: 2018-01-28 21:39 Kommentarer (0)



MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø. I ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser