Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Amsterdam maraton - Mitt 7. maraton gjennomført! Da damene dro ...

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen satt vi rekord. Vi var 16 jenter som dro til Amsterdam for å løpe sammen. Helt fantastisk, litt kaos (med så mange jenter .. haha) og veldig moro.

De aller beste jentene - stolt av dere! 

Flaks for alle andre flypassasjerer så var vi delt opp på mange forskjellige avganger. Nina, Ellen og jeg var først ut. Vi sto opp før hanen galte og tok 8 flyet fredag 18.oktober. Den følelsen når man skal på tur, forventningene, gleden ... ja, dere vet sikkert hvordan det er. Skravla går i ett fra første sekund, alt er morsomt og vi er skikkelig #høgepålivet allerede selv om vi møtes på flytoget kl 05.50.

Vi kommer frem, setter fra oss baggasjen og drar rett på Expo like ved Olympiske stadion hvor maraton skal foregå. Jeg elsker Expo - alltid. Det er jo bare en stor hall med likesinnede. En stor hall full av løpenerder. Er det ikke fantastisk? God stemning, mange bra stander med ulike løp som frister og fine produkter som kan kjøpes. Det ble litt shopping, og særlig svenskene hos Flowlife gjorde god butikk på #høgepålivet jentene. Nesten alle kjøpte massasjeproduktet deres.

Kjøpte et nytt lekkert armbånd på Expo. Pyntet meg med det hele helgen! 

Tilbake til lunsj, og et nytt #høgepålivet fjes dukket opp for oss Oslodamene. Heidi fra Skien, ny i gruppa, var på plass og det er så utrolig hyggelig å bli kjent med flere. Ikke akkurat vanskelig å bli kjent når man har et felles maratonmål foran seg. Regnet høljet ned denne dagen, og vi tok en rolig dag på hotellet med spa og middag, og til slutt var alle jentene på plass utenom siste jente som kom på lørdag.

Lørdag morgen - opp og hopp! Nina og jeg hadde meldt oss på Morning Run. Vi kledde oss i #høgepålivet t-skjorter med det norske flagget på brystet og reiste til Rijksmuseum. Her var det kjempestemning med full musikk, løpere fra alle land, lirekasser og tresko. Vi skulle løpe 6,5 km og ble delt opp i grupper. Det ble en skikkelig løpesightseeing hvor det både var tid til å ta bilder og få vite masse om byen. Jeg kommer til å delta på Morning Run igjen andre steder. Utrolig sosialt og moro.

Morning Run - Love it! 

Nina <3 - Det er på grunn av henne at jeg løper! 

Dagen ble ellers brukt til Expo for alle andre, lang lunsj, lang kaffepause og middag. Det var det jeg gjorde den dagen. Satt på det ene stedet før vi dro videre til det andre og endte opp med middag på plattformen REM Eiland. Bare en utrolig kul anbefaling som jeg må ta med dersom du skal løpe i Amsterdam til neste år.

REM Eiland - Kult spisested! 

Søndag morgen - Jaa, endelig! 16 jenter skyhøye av forventninger ned i frokosten. 16 jenter som skal flettes og ordnes før det kan løpes. 3 skal delta på 8 km, 3 skal delta på halvmaraton (litt senere på dagen) og 10 skal delta på full maraton. Vi kom oss mot stadion i god tid mente vi. Vi hadde fått anbefaling om å gå på do før vi gikk inn på stadion så det var første pri. Rett i dokø. Etterpå stilte vi oss opp for å komme inn på stadion - i en kø som sto helt stille. Vi rikket oss ikke av flekken på 30 minutter, og klokken nærmet seg faretruende 9.30. Jeg kikket rundt meg. Jeg var i den tredje puljen som var rosa. Det var flere rosa rundt meg. Jeg tenkte, kanskje litt naivt, at nå blir det forsinkelser. Alle må jo komme inn.

Fartsflettene på plass med norske sløyfebånd! 

Idet jeg nærmet meg døra på stadion, langt over halv ti så ser jeg at rosa pulje løper ut, og der løp også 3.30 fartsholderen som jeg hadde planer om å henge meg på. Oh no! Det aller verste var at når jeg endelig kom til døra så var det bare en HELT VANLIG DØR! Altså, 45000 mennesker (ikke helt for halvmaratonerne kom senere) skal inn en helt vanlig dør. Det er ikke rart det går sakte. Jeg kommer inn på stadion, og alle puljene har løpt untatt den siste. Jeg fikk ikke tid til å nyte stemningen på stadion. Jeg måtte bare komme meg ut igjen med en gang.

Startskuddet har gått - Tid til å nerde litt på klokka på vei ut! 

Jeg hadde ikke mer enn kommet ut av stadion før skolissen min løsner. Er det mulig? Dobbelknute og alt. Aldri skjedd før. Bare å knyte. Det går i sakte fart, og ved 1 km står vi faktisk helt stille pga kø. Jeg kjenner at det bruser litt i blodet til Bjørgåsa. Planen om å løpe i jevnt 4.50 tempo (som jeg hadde håpet å få til og trent på) gikk i vasken. Nullstille hodet og tenke at vi får gjøre det beste ut av det. Stemningen var formidabel i Amsterdams gater. Publikum var fantastisk. Det ble mye løping i rykk og napp veldig lenge. Jeg prøvde å ta inn minutter der det var mulig, men jeg brukte mye krefter på det. Igjen kjente jeg ved 25 at jeg begynte å føle meg sliten. Det kjente jeg at var uaktuelt. Jeg prøvde å roe meg litt, og klarte å finne uante krefter som holdt til jeg hadde passert 30 km. Jeg hadde da vært på turen langs kanalen som jeg hadde fått advart om at kunne være litt "langtekkelig" Jeg synes ikke den var så verst. Jeg synes egentlig hele løypa på Amsterdam maraton var fin. Ingenting å utsette på den.

Det var verre med meg selv etter 30 km. Da røynet det på. Jeg måtte ta meg tid på drikkestasjonene, men klarte stort sett å holde meg i gang. Jeg skjønte at håpet om pers forsvant ut av hendene (eller bena) så da fokuserte jeg på å nyte opplevelsen så godt jeg kunne. Klokken var ikke synkron med skiltene etter sikksakk løpingen så den nådde neste kilometer 600 meter for tidlig. Jeg ble stadig lurt av det, og synes det gikk sakte fremover. Jeg gråt litt innvendig helt mot slutten fordi jeg var sliten, men prøvde å smile utenpå for selve løpet i seg selv var fantastisk. Det var så mye liv i gatene, det var heiarop fra andre nordmenn og resten av verden.

Når det gjelder å smile utenpå har jeg ihvertfall trodd at jeg gjorde det. De gangene jeg har sett fotografene har jeg skrudd på smilet. Jeg har noen slitne bilder også fra de gangene jeg ikke har lagt merke til dem. Jeg har ledd høyt for meg selv. Altså når jeg ser sliten ut ser det ut som jeg har spist 10 sitroner. Stakkars mennesker rundt meg. Jeg som ønsker å spre løpeglede. Men stort sett fokuserte jeg på å SMILE meg gjennom løpet - fordi det hjelper!

Byr på det beste av de verste sitronbildene :-) 

Ser ganske tapper ut bak der idet jeg krysser 40 km 

Den siste kilometeren fikk jeg igjen noen uante krefter. Da skrudde jeg opp tempoet litt igjen, og like før jeg kom inn på stadion sto halvmaratonerne Anette og Eli og heiet på meg. Det var helt magisk. Kyss, klapp og klem til dere! Da var det bare sjarmøretappen igjen, og det skal de ha i Amsterdam - det var STORT å løpe inn på Olympiske stadion. For et liv! Jeg krysset målstreken 9 minutter etter målet. Det er jeg storslagent fornøyd med etter forholdene. Jeg sier at når det gjelder PB så kommer det flere muligheter. Jeg skal nemlig løpe maraton for resten av livet! - og det er så sykt mange spreke forbilder som er både 10, 20 og 30 år eldre enn meg til tross for at jeg ikke akkurat er ungdom selv, og det gjør meg så vilt glad. Løpefremtiden er lang.

#høgepålivet i mål da! 

Hvis dere nå stusser litt over at vi ikke kom inn på stadion i tide, at det ble mye køløping osv så vil jeg til Amsterdam maraton sitt forsvar presisere at de i år hadde en skikkelig deltagerrekord. De har helt sikkert lært noe. Det jeg har lært er at hvis et maraton skal foregå på en stadion igjen så skal jeg være enda tidligere ute. Jeg vil snakke opp Amsterdam maraton. Det var en herlig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å løpe det. Det er også utrolig inkluderende når de tilbyr flere distanser. Da blir enda flere venner med, og det digger jeg!

En etter en kom vi i mål. Gledestårer i fleng. Flere PBér å feire. Et skikkelig MOMENT (engelsk ja ..) med gode venninner. Jeg er så ufattelig stolt av alle i gjengen og stolt av å få være en del av den. Noen av oss feiret med bobler på Olympic hotel mens vi ventet på at halvmaratonerne skulle komme i mål. Det var også et MOMENT, for på det hotellet var det stappfullt av maratonløpere og fantastisk stemning. Vi satt vedsiden av noen norske hvor en av dem hadde løpt halvmaraton på 1.18. Sinnsykt bra. Hvis noen av dere leser dette; HEI :) Det var morsomt å hilse på dere. Halvmaratonjentene våre ble tatt imot med stormende jubel!

En uforglemmelig afterrun med Annichen, Maiken og Ellen 

Vi klarte ikke å få til et felles bilde i sportstøy, men vi hadde felles middag på kvelden hvor vi alle pyntet oss med medaljen vår. En herlig kveld hvor vi delte mye løpeglede, mestringsfølelse, god mat og drikke. Tiden var inne for partytime!

Noen av oss spanderte et par dager til i den vakre byen Amsterdam som vet hvordan de skal lage maratonfest! Det føles litt tomt og vemodig når det hele er over, så nå jobbes det fælt mot hva som skal være neste maratonmål. Jeg gleder meg til nytt maraton og ny tur med de aller beste jentene. I love you!

Hva er ditt neste maraton?

Klem fra Maria :)

Foto: Marathon Photos, venner & myself 

Publicerat: 2019-10-27 13:17 Kommentarer (0)



Tilbakeblikk til Oslo maraton - og Amsterdam maraton i sikte!

Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi slipp på den varme årstiden når vi sparker høsten i gang med Oslos vakreste og morsomste løpeeventyr. Nå skal det sies at sommeren ikke slapp taket før etter maratonhelgen, for gradestokken viste ihvertfall 27 grader i sola, og det ble god kok i Oslos gater.

Jeg gleder meg alltid til Oslo maraton. Ikke bare til løpet, men til hele helgen. Jeg elsker å gå på Expo når jeg skal løpe maraton, og i Oslo er jeg jo så heldig å stå på stand selv sammen med Runners world. Denne gangen sto jeg der fredag kveld sammen med stjerneredaktør Sara og min bloggkollega Bjørg Astrid. Bloggkollega Thea, som det var stas å hilse på for første gang var der også der når jeg kom, og vi koste oss maks. Det var mange entusiastiske, blide, spente og glade mennesker innom oss og stemningen var på topp.

Her står jeg på stand sammen med Bjørg Astrid, Geir Jarle fra Springtime, Thea og Sara 

Vi fikk selv sett oss litt rundt på Expoen, og ikke minst fikk vi konkurrert litt, og jeg ble jo litt ekstra #høgepålivet når jeg gikk ut fra Expoen med dameledelsen i statisk armstyrke den kvelden. Gevinsten var et gavekort på en Kypros maratonreise. Kan virkelig mine armer føre meg dit? Da tror jeg heller på julenissen, men det gjenstår å se.

En bedre middag (Italiensk pizza er best! Hilsen bloggerne Maria og Bjørg Astrid) sammen med med en herlig Runners world - gjeng på Skur 33 var en fin avslutning på kvelden, og en fantastisk oppladning til halvmaraton dagen etter.

Lørdag morgen, og jeg våkner med sommerfugler i magen. Jeg er nervøs, glad og ekstremt #høgepålivet! Navnet på løpegjengen jeg er så heldig å være en del av kan ikke passe bedre på dager som dette. Liten matlyst til frokost. Vil heller sitte på appen å sjekke alle jeg kjenner som løper full maraton fra kl 9.30. Det var best å bare få løpeklærne på å dra til sentrum for å få med seg moroa og heie på venner og kjente.

Fylte sekken med ulike ting jeg kunne spise utover dagen slik at jeg ihvertfall fikk noe i meg. Kom til sentrum, og møtte selveste Mrs. #høgepålivet, Nina. Sola skinte, og det var feststemning. Vi ble helt gira, og fikk det nesten travelt med å heie på Bjørg Astrid, Thea, Kristin og flere andre kjente som befant seg på ulike steder i byen, både på full maraton og trippelen. Vi bevegde oss rundt, og på et tidspunkt delte vi oss for å få heiet på flest mulig. For en oppvarming til eget løp. Helt fantastisk!

På vei til byen fikk jeg en SMS fra redaktør Sara hvor hun skriver: Jeg beklager å måtte meddele, men Jenny er ram. Haha .. Det ble med drømmen om en maratonreise til Kypros. Jenny, som også er tilknyttet RW-redaksjonen er helt RÅ! Hun gav seg på 9 minutter i statisk armstyrke. Hun sto nesten 5 minutter lenger enn meg, og det er bare å ønske god tur :-) Velfortjent!

Klokka nærmer seg 13.30, og det er klart for halvmaraton. Jeg hadde på meg lange strømper, og heldigvis sa min gode løpevenninne Kristin som hadde løpt full maraton at: Få de av deg! Du kommer til å koke over. Jeg stilte meg til start, og endelig var det min tur til å løpe. Startstkuddet gikk, og nok en gang (bare å trykke på repeat-knappen) fløy jeg overivrig ut som en løs kanon, og startet muligens litt for hardt som du etterhvert vil skjønne.

Jeg koste meg. Jeg følte at det gikk lett og fint, ihvertfall en stund. Men jeg visste også veldig godt at jeg løp i et raskere tempo enn jeg burde, og med den varmen så møtte jeg delvis på veggen allerede rundt 8 km. Det var FOR tidlig. Det ble et drøyt stykke innover Frognerkilen, og jeg prøvde å spare noen krefter til Aker brygge og Rådhusplassen hvor det bare koker blant publikum, og stemningen er helt formidabel. Dette ville jeg ha med meg og dette vil jeg nyte. Kjære Kristin står på Rådhusplassen og roper: Kom igjen Maria. Du ser RÅSTERK ut! Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte inni meg, men råsterk følte jeg meg ikke der jeg omtrent snublet over drikkestasjonen etter Rådhusplassen. Uansett, det å bli heiet på og det å se kjente fjes underveis - det er så herlig og utrolig motiverende, og det gir et boozt. Kristin sine ord gav meg virkelig et dytt videre (etter at jeg hadde fått i meg vann og løpt gjennom avkjølingssonen) 

Jeg har deltatt på tre løp i år (inkludert Oslo maraton) som har foregått i høy varme, og det er ikke helt optimalt for meg. Underveis har jeg følt at jeg har måttet grave dypt i kjelleren, men jeg må si meg fornøyd med arbeidet i kjelleren. Jeg synes jeg er ganske flink å pushe på selv om det blir beinhardt. Fremover skal jeg, og i mål skal jeg ihvertfall. Felles for alle løp er at det ikke går utover totalopplevelsen. Jeg har aldri kommet i mål med noe annet enn #høgepålivet-følelse. Det stopper meg ikke til å delta på flere løp, eller GLEDE meg til flere løp.

Jeg jobber meg videre i løypa, og VET at tøffere skal det bli opp til St.hans haugen. Halvmaraton i 2018 gikk jo som en drøm, og det var her jeg satt min beste halvmaratontid. Da følte jeg at jeg spratt oppover til St.hanshaugen i forhold til i år hvor bena ikke hadde lyst til å bære meg. Et stort lyspunkt på vei opp var å møte Bjørg Astrid som var på vei ned og på vei mot mål på sitt fulle maraton. Hun er en solstråle, og det skinte løpeglede. Motivasjon og energipåfyll for meg. Jeg visste jo at bare jeg kom meg opp over haugen så ventet det masse nedover, og hvis bena ikke var helt stive som stokker så skulle jeg nok få de til å gå fremover.

Bildet taler for seg selv ;-) 

DEN følelsen å nå toppen, og kunne sette utfor i nedoverbakkene. Jeg fikk litt sving på bena. Det gikk helt klart fremover nå. Det var en befrielse for nå begynner målet og føles innenfor rekkevidde. Jeg dundret på nedover så godt det lot seg gjøre. Inn på Karl Johan og de herlige brosteinene. Nydelig publikum, inkludert min gode venninne Maiken som heiet for full hals satte jeg stor pris på selv om jeg var så sliten at jeg knapt kunne se. Jeg nesten krøp opp rundt svingen ved Stortinget før jeg klarte å holde det løpende bortover og nedover mot den blå løperen foran mål. Akkurat idet jeg løper inn på den blå løperen ser jeg Bjørg Astrid igjen. Vi er plutselig der sammen. Vi tar hendene til hverandre og løper sammen i mål. For en målgang på et, for min del, helt vilt slitsomt løp. Verdens koseligste! Bjørg Astrid perset med 40 minutter, og det gjorde oss så hoppende glade at vi både lo og gråt av glede. Masse mestringsfølelse, og høy #høgepålivet stemning. 

Vi fikk heiet våre venninner Nina og Lauren i mål, og mange andre kjente og ukjente ansikter.

En liten oppsummering på Runners world standen etterpå med gode klemmer og masse latter og løpeglede med venner og kjente. For en dag! Oslo maraton, dere leverer alltid! Like bra hver gang. Det at det blir tungt og kjellerarbeid i gata er ikke deres feil, det kan jeg kun gjøre noe med selv, men det tar altså ikke vekk glansen ved arrangementet. Jeg elsker Oslo maraton, og kommer selvfølgelig tilbake til neste år.

Mine herlige løpevenninner Kristin (@kristino66), Bjørg Astrid (@bjorgastrid) og Nina (@nbellesen)

Nå ser jeg frem til Amsterdam maraton om 16 dager, og der skal jeg løpe full distanse. Jeg sier ikke nei takk til en tur uten vegg eller kjeller nå altså. Jeg hadde satt stor pris på det. Jeg har sparret litt med andre løpere, og fått noen gode tips og råd. Jeg har prøvd å trene litt mer strukturert (noe som ikke er enkelt i min hverdag) og vært veldig fornøyd med noen fartsøkter jeg har hatt. Holmestrand maraton i april var en stjerneopplevelse for meg. Der klarte jeg å løpe jevnt, fint og ganske fort og satte da min beste maratontid uten altfor store anstrengelser. Kan det være mulig å kopiere den igjen? Jeg drømmer og håper. Jeg håper virkelig jeg finner fartsholderen jeg ønsker å følge. Oppskriften er altså ikke å løpe ut som en løs kanon :)

Uansett, Amsterdam maraton blir en opplevelse. Vi er 15 #høgepålivet jenter som drar nedover. Vi er flere påmeldte på både full maraton, halvmaraton og 8 km. Dette blir nok årehundrets jentetur. Et stort hurra!

Skal du til Amsterdam? Si fra da! :)

Løpeklemmer fra Maria

Bilder: Sportograf, venner & myself 

Publicerat: 2019-10-04 20:13 Kommentarer (0)



MerMaria Sørbø

Jeg er 41 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser