Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Egebergløpet - Fra baktroppens perspektiv

Hver sommer arrangeres det et løp her i nærheten av hytta vår. Egebergløpet. I år ble det arrangert for 34. gang, og jeg deltok for første gang, på bursdagen min 27. juli. Hva er vel en bedre måte å feire sin 41. bursdag på? Det var to distanser å velge mellom, 10 km og 20 km. Jeg valgte 20.

Samme dag går også Egebergmarsjen hvis man ønsker å gå. Da kan man også velge mellom ulike distanser fra 5 km – 31 km. I påsken arrangeres Egebergrennet på 22 km, så etter ti år på hytta vår har vi nok startet nye tradisjoner.

Jeg kunne velge å melde meg på som aktiv eller mosjonist. Jeg var litt usikker denne, men var i hvert fall helt sikker på at jeg ville ha startnummer på brystet og bli tatt tida på så jeg valgte aktiv.

Jeg våknet opp 27. juli til frokost og bursdagssang. Jeg må ha vært snill i år for det var opp mot 29 grader i skyggen denne dagen. Jeg visste det kom til å bli en varm tur over fjellet fra Bjørsjølia til Tolga.

Vi kjørte ned til Tolga for å hente startnummer. Aldri noensinne har jeg løpt med startnummertrøye, og jeg har jo deltatt på noen løp nå. Veldig behagelig og proffe startnummer.

Jeg har vært over dette fjellet mange ganger på ski, og noen turer med familien til fots. Jeg klarte ikke helt å la være å tenke på om jeg ville finne veien dersom jeg ble alene i løypa. Heldigvis møtte jeg løypesjefen med godt humør på Tolga, og han kunne bekrefte at det skulle være godt merket.

Vi dro til Bjørsjølia hvor starten skulle gå. I den proffe startnummertrøyen skulle jeg delta på det minste, men veldig flotte og hyggelige løpet til nå. Jeg måtte smile litt da jeg så den beskjedne startstreken, men sjelden ser jeg så mange mennesker på en gang i den lille hyttebygda vår.

Jeg løp litt frem og tilbake for å varme opp, og kl 12 sto 20 km løperne klar ved startstreken. Er det bare oss? Vi var to damer, og totalt 16 deltagende på 20 km. Resten skulle løpe 10 km, og den starten gikk 10 minutter senere.

Startskuddet gikk, og jeg var litt ivrig på å få en god start. Sannheten er vel at den første kilometeren gikk litt for fort, for når stigningen kom i den varmen føltes det ut som jeg skulle få hele fjellet i hodet. Etter 3 km lurte jeg på hvordan i alle dager dette skulle gå. Jeg slet allerede, og måtte stort sett gå hele veien oppover.

Den første drikkstasjonen kom etter nesten 5 km ved Falkrabb-bua. Da hadde jeg trykket i meg en havrekjeks i håp om å få litt energi før jeg skulle drikke. Det var vann, saft og svamper til å kjøle oss ned med. Livet ble raskt lysere.

Stigningen fortsatte, men i litt snillere form. Jeg måtte fortsatt gå en del. Jeg fikk bare ikke fart på bena, men nå var vi i det mest spektakulære området når det gjelder natur. Helt fantastisk fint. Jeg prøvde å nyte det. Jeg tenkte at siden løpet gikk som det gikk så kunne jeg tatt meg tid til noen bilder i løypa, men jeg må innrømme at jeg ble litt stressa av å være blant de siste siden vi var så få så det ble med ett. Da meldte baktroppsbekymringen seg (som på ethvert løp bør være grunnløs): Har de pakket sammen når jeg kommer ned til mål? Når vil de hjem til middag? Og det var ingen tvil om at de andre 15 som hadde meldt seg på 20 km var 15 raske.

Jeg er ingen rask terrengløper. Jeg er jo ganske fersk der. På asfalten og grusen er jeg i mitt rette element med trygg grunn under bena, og snakker om sola, da jeg passerte neste drikkestasjon ved ca 9 km like ved Egebergstøtten oppå fjellet, DA kom et parti med grusvei.

Men først litt om Egebergstøtten. Hvem var Egeberg? Ferdinand Julian Egeberg (1842-1921) var en norsk forretningsmann og kabinettskammerherre for Oscar II. I 1919 innstiftet han Egebergs ærespris for allsidig idrett. Denne blir fremdeles tildelt utøvere som utmerker seg med topprestasjoner i to eller flere idrettsgrener. Prisen ble lenge delt ut nettopp her i Tolga kommune hvor Egeberg hadde jakteiendom. Han omkom av et vådeskudd på fjellet ovenfor Tolga i 1921, der hvor minnestøtten står. (Wikipedia)

Tilbake til drikkestasjonen. Aldri mer har Marie kjeks, vann og saft smakt bedre. Og de svampene. TUSEN TAKK! De reddet dagen. Jeg ser med stjerner i øynene at jeg har et parti med grusvei foran meg. Det er kanskje morsommere med terreng, men nå kommer det i hvert fall til å gå fortere. Jeg var ikke lenger helt alene for jeg hentet inn et par stykker. Jeg tenkte med fryd hvor fantastisk det er å gå akkurat her på ski om vinteren. Det er så fint!

Tilbake i terrenget, men nå gikk det i det minste stort sett nedover. Litt fart hadde jeg fått i bena også, så jeg var litt mer optimistisk med tanke på utfallet av dette løpet. Jeg koste meg, men takk gode gud for at de ikke tilbydde lengre løpsdistanser den dagen for da vet dere hvor jeg hadde vært, og 20 km var mer enn nok i den varmen.

Tredje og siste drikkestasjon (trodde jeg) fylte jeg på altfor mye drikke. Jeg var nesten kvalm når jeg løp derfra, men jeg trengte det. Nå startet drømmen om alt det gode jeg skulle spise og drikke når jeg kom hjem. Er det flere enn meg som drømmer så mye om mat når de løper løp? I tillegg var det jo bursdag så jeg visste at det var kake og altmulig godsaker på gang, og hyggelig besøk av foreldre og verdens beste hyttenaboer i vente.

Jeg tenkte på løypen. Den var ikke vanskelig å finne. Der hadde den blide løypesjefen gjort en formidabel jobb. Tusen takk!

Plutselig løp jeg på en ekstra drikkestasjon betjent av Røde Kors. Herlig! De mente at et ekstra stopp i denne varmen kunne være lurt, og det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg nærmet meg idrettsplassen på Tolga hvor jeg visste at i hvert fall mann, barn og voffsen Mio sto for å heie meg i mål. Oppløpet føltes ganske langt rundt hele banen før jeg endelig kunne «spurte» inn i mål og rett i en vannslange. Det var helt perfekt! Det var god stemning ved Sætershallen på Tolga.

Etter å ha summet meg litt fant Mio og jeg ut at vi kunne trenge å hvile litt under et tre når familien handlet. Jeg tror dette, sammen med Nordmarka skogmaraton, er de tøffeste løpene jeg har deltatt på med tanke på kombinasjonen løypeprofil og klima.

Det bar hjem til herlig bursdagsfeiring og masse bading. Til tross for blodslit i løypa var dette en drømmedag. Jeg liker tydeligvis det slitet. Jeg glemmer det uansett så snart jeg kommer i mål 😊

Tusen takk arrangører, hyggelige og blide mennesker på drikkestasjonene og Røde Kors for et fantastisk arrangement! Vi sees forhåpentligvis på Egebergrennet i påsken!

Maria 

Publicerat: 2019-08-04 11:36 Kommentarer (0)



MerMaria Sørbø

Jeg er 41 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Thea Foss BækkevoldMer

Reklame:   Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser