Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Nordmarka skogmaraton - Jeg kjente at jeg levde for å si det sånn

Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass vin først. På t-banen sitter jeg og trykker på mobilen. Det er jo ganske usosialt, så han spurte hva jeg drev med. "Melder meg på det løpet i morgen som jeg snakket om" Hvilket? spør han da. "Nordmarka skogmaraton" Halv? spør han. "Nei hel" Du er gal sa han.
Vipps! så var påmeldingen i boks. Vi kom ned til sentrum på denne fine sommerkvelden. Maks to glass vin sa jeg til meg selv. Det ble tre (Bombe! Men det var så koselig) Pleier jo ikke å drikke alkohol dagen før et løp. Teateret var ikke ferdig før over halv ellve. Jeg hadde ikke gjort klart noen ting før morgendagens løp. Kom hjem og fikk lagt meg over midnatt, og tenkte med litt skrekk og gru "hva har jeg gjort" Det skulle være årets foreløpig varmeste sommerdag dagen etter og jeg skulle løpe et maraton med 770 høydemeter.

Opp og hopp neste morgen. Klær og sko var enkle valg, MEN hva med drikkevest på denne varme dagen? Det bruker jeg aldri på maraton, men i tillegg til varme så ble jeg litt usikker på om det var litt langt mellom drikkestasjonene et par steder i løypa. Men vil jo helst slippe den vesten da. Den er jo også varm og ha over skuldrene. Det endte med at den ble liggende igjen i bilen.

Hva kunne jeg forvente å få til på Nordmarka skogmaraton? Jeg ante ikke. Jeg visste at jeg selvfølgelig måtte legge bort mine tidligere resultater fra maraton som har vært flate. Dette er ikke sammenlignbart, men likevel så klarte jeg ikke å la være å plante et lite mål om å klare det på under 4 timer. Jeg var veldig i tvil, men kunne det være mulig?

På Lyns idrettsbane på Sognsvann hvor start og mål fant sted møtte jeg flere kjente ansikter. Blant annet Kristin som jeg har blitt kjent med gjennom Ecotrail eventer, Janicke som er spaltist i Runners world og Geir som hadde vært enda mer spontan enn meg og meldt seg på klokka 9 samme morgen. Kult! Spreke blide mennesker som inspirerer. Det var god stemning, og jeg kjente at uansett utfall så skulle dette bli en fin langtur. En god treningsøkt med innsamling av kilometer til jeg skal til Hardangervidda i august og løpe maraton i Amsterdam til høsten.

Hurra for å treffe spreke Kristin igjen som jeg har blitt kjent med gjennom Ecotrail!

Janicke (Lettbent), spaltist i Runners world - hun er et råskinn og stor inspirasjon! 

Smiley! Geir (funwithrun) tok seg også et spontanmaraton :-)  Hvorfor ikke? 

Startskuddet gikk og vi var på vei innover i vakre Nordmarka. Bena kjentes utrolig bra, og jeg tok det veldig forsiktig synes jeg selv. I de bratteste oppoverbakkene gikk jeg. Den første mila var egentlig bare en fryd. Jeg koste meg veldig. Da vi hadde passert Bjørnholt visste jeg at de bratte bakkene nedover i retning Kikut snart ville komme. Det er fristende å dra på litt nedover, og jeg husker jeg tenkte at nå får nok bena litt juling. Da vi kom ned skulle vi løpe noen kilometer på flata før vi skulle vende å løpe tilbake. Jeg hadde fortsatt godt driv her, men jeg kjente at bena fikk kjørt seg i de nedoverbakkene. Frem til da hadde jeg tenkt at går løpet som dette er under 4 timer absolutt et oppnåelig mål. Etter at turen med vending var overstått og vi var på vei til Kikut, DA begynte jeg å kjenne at dette kunne vise seg å bli en hard dag i mitt løpeliv.

Foto: Geir (Funwithrun)

Jeg som elsker Nordmarka. Jeg elsker å løpe, sykle og gå på ski akkurat på disse veiene og jeg er her ganske ofte. Ved ca 22 km var det over og ut. Da gikk jeg på veggen, eller i kjelleren eller hva vi skal kalle det .. eller gjorde jeg egentlig det? Jeg lurte veldig på det selv en liten stund. Jeg gikk i kjelleren med tanke på at tidsmålet jeg hadde satt meg kunne bli for tøft, men jeg visste jo ikke hva jeg kunne få til på forhånd. Er jeg egentlig i kjelleren generelt sett? Klarte ikke helt å bestemme meg. Jeg måtte skru og justere litt i topplokket.
Når jeg løper kan jeg ofte diktere mye av den neste bloggartikkelen samtidig. Det som kom til meg mens jeg løp var: Nordmarka skogmaraton - tidenens stjernesmell, eller dette er det verste maratonet jeg har løpt osv, MEN heldigvis har man god tid til å tenke om igjen og om igjen på et maraton, og ihvertfall når man går store deler av det. Da måtte jeg snakke til meg selv. Skjerp deg Maria! Dette er ikke det verste maratonet du har løpt. Det er egentlig veldig fantastisk. De omgivelsene. Det arrangementet. Den servicen. De drikkestasjonene med de blide folkene. Alt ligger til rette for en kjempedag. Det er DU Maria som har satt deg griller i hodet om et dumt tidsmål som du ikke helt vet om du klarer å oppnå siden du ikke har erfaring med maraton med så mange høydemeter, og det bidrar til å ødelegge løpsopplevelsen.

Skru skru skru i topplokket. Gå oppover og veldig mye bortover. Sliten. Bye bye 4 timersmålet! Ta det som en tur for DNF er ikke et alternativ, og jeg vet at jeg klarer å gjennomføre. Nedoverbakkene mot Sørkedalen føltes kjærkomne når jeg så dem, men det var ikke enkelt å komme seg nedover heller på stive ben selv om jeg ihvertfall da klarte å komme fremover i løpende form. Det to kilometers partiet i terreng som befinner seg et sted mellom Kobberhaughytta og Ulleåvålseter var nydelig. Inn i skyggen, mykt underlag og tusling i skogen. En liten avkobling.

Ut igjen fra skogen vet jeg at veien videre mot Ullevålseter både går ned, men også mye OPP. Dette går ikke akkurat unna. Jeg har begynt å glede meg til loffskiver med nugatti på 37 km :) Det sto i informasjonen at de skulle servere det der. Jeg passerer 35, men da jeg passerer 36 på klokka var det ikke noe kilometerskilt langs løypa. Det la jeg merke til, undret litt men løp videre. Plutselig var jeg i krysset nedenfor Ullevålseter hvor vi kan løpe mot Hammeren eller Sognsvann. Der var jeg sammen med en annen mann med startnummer som jeg hadde klart å dra med meg inn i uføret stakkars. Ingen merkede løyper eller andre med startnummer. VI HAR LØPT FEIL! Vi spurte flere mennesker. Har dere sett noen andre med startnummer? NEI! Dette er krise når man har løpt så langt kan jeg love. En dame som hadde jobbet på skogmaratonet tidligere mente at vi skulle passere OPPE på Ullevålseter. Det eneste vi kunne gjøre var da å gå opp det som oppleves som en monsterbratt bakke til Ullevålseter for å se om vi kunne finne løypa, og jada der kom de løpende som perler på en snor.

Vel inne igjen i løypa lurte jeg fælt på om jeg hadde gått glipp av loff med nugatti, men neida vi hadde jo løpt en hel kilometer ekstra når vi løp feil så det var fortsatt en stund til 37 km skiltet. Akkurat det vi trengte den dagen. Til min bittelille skuffelse hadde de droppet nugattien på denne varme dagen, og serverte syltetøy i stedet. Da ble det ikke loff. Jeg var jo egentlig absolutt ikke sulten. Jeg karret meg avgårde. Selv da jeg hadde to kilometer igjen føltes det som jeg hadde mange mil foran meg. Vanligvis kan jeg da si at om ca 10 minutter er du fremme Maria, da kan du le av det hele, men det store spørsmålet nå var jo hvor lang tid jeg ville bruke på de to siste kilometerne denne dagen?

Tilogmed når jeg så mål føltes det fortsatt som en mil for meg. Jeg vagget over den store gressplenen på Sognsvann på stive ben. Dette var endeløst, men endelig kom jeg på oppløpet og jeg hørte speakeren si at "Her kommer Maria fra #høgepålivet i mål" #høgepålivet du ja! Jeg hadde tross alt følt meg #lavpålivet X antall ganger denne dagen, MEN over målstreken kommer #høgepålivet navnet helt til sin rett. Jeg har gjennomført, jeg har jobbet med meg selv gjennom gode og vonde timer og kommet meg fremover på mine ben. Jeg er dypt takknemlig for at kroppen min og hodet mitt får til dette. Og jeg vil løpe mer! Det vet jeg akkurat idet jeg kommer i mål. Jeg lar meg ikke skremme av en litt tung dag i løpelivet. Det går bare inn i dagboka som en ny erfaring.

4.26 ble tiden. Jeg er kjempefornøyd. Ingen grunn til noe annet. Eneste jeg kunne gjort annerledes er å være litt snillere med meg selv før start. På et løp man aldri har prøvd før bør man legge tidspress til side og heller nyte opplevelsen. Det gjør jeg når jeg løper ultra. Da klarer jeg å ikke fokusere på tid. Jeg skulle brukt ultratankegang her. Jeg ville sannsynligvis kommet inn på samme tiden, men hatt det bedre underveis. Men livet er ikke bare burde burde. Man lærer så lenge man lever heldigvis.

Jeg løp rett i kiosken og kjøpte en burger og en kanelbolle. Haha! Jeg drømmer alltid om mat på maraton som dere sikkert skjønner. Jeg måtte også kaste meg rett i bilen for hjemme i nabolaget ventet årets sommerfest som jeg ikke ville gå glipp av. Jeg bokstavelig løp gjennom dusjen når jeg kom hjem, og gikk rett ut på festen - og der ble jeg til klokka 02 så alt i alt ble lørdag 15. juni en veldig bra dag :) 

Åretes medalje

Vil jeg anbefale Nordmarka skogmaraton til andre? JA selvfølgelig! Et veldrevet fantastisk arrangement. Til neste år introduserer de også en ultradistanse. 60 km. FRISTER!

Maria :)

Publicerat: 2019-06-23 18:00 Kommentarer (0)



MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser