Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

80 km – det har vi ikke prøvd før, og jammen fikk vi det til!

Jeg svever fortsatt. Hvordan klarer man å lande? Eller forresten, det er ikke nødvendig å lande. Nå er det bare å sveve på løpelykke og mestringsfølelse så lenge det varer. Jeg har nemlig aldri vært ute og løpt nesten 12 timer før. Jeg har aldri noensinne løpt lenger enn 42 km, men i helgen doblet jeg nesten. For en opplevelse! Plutselig ble jeg ultraløper. Skulle tro jeg bare hadde sett det på film.

Jeg sjekket inn på hotell med min Ecotrail makker og #høgepålivet venninne Sissel på fredag. Greit å dele kvelden før den store dagen, og alle forventnigene. Vi har jo vært spente, men samtidig er 80 km så langt at det har vært umulig å forholde seg til distansen. Vi måtte bare ta en Pippi: Det har vi aldri gjort før, så det får vi sikkert til …

En ting visste vi, og det var at vi måtte fylle vesten vår med mye mat, drikke og andre nødvendige ting, for vi var klar for å bruke de 14 timene vi hadde til rådighet.

Lørdag morgen våknet vi opp til nok en «sydendag» med strålende sol. Vi fikk i oss frokost og på oss utstyret. Vi dro til Grønland hvor starten skulle gå. Klokken var 8, og der var det full musikk, god stemning og mange glade løpere. Vi var faktisk ganske rolige. Nå var det jo ingen vei tilbake, men bare å kjøre på. 

Startskuddet gikk, og vi løp sakte men sikkert ut fra området. Ingen fare for en kjempesmell ut fra start her. Sissel og jeg hadde lagt en plan, og den tok vi i bruk med en gang. I oppoverbakkene gikk vi for å spare krefter. Vi kom fort i prat med andre løpere, og jeg fikk endelig hilst på min medblogger her på runnersworld.no, Anna (Løpeoldemor) som også løp 80 km. Veldig hyggelig start på turen.

Først bar turen (hjem) til Kjelsås, og rundt Maridalsvannet. Den første mila gikk lett og fint, og humøret var på topp. Vi fikk fylt på vann etter 15 km, før stigningene mot Fagervann startet. Vi skulle jo gjennom 1800 høydemeter på turen, og nå var vi i gang. Nå bar det ut i terrenget, og terrengløping har ikke jeg drevet mye med, men jeg er i ferd med å begynne å like det. Jeg må konsentrere meg, for jeg har ingen planer om å gå på trynet så jeg ikke får fullført disse 80 km. Bruker nok en del krefter på det, men kjenner samtidig at det er godt for kroppen med forskjellig underlag. Litt godt var det likevel å få grusvei en periode fra Skjærsjødammen til Sognsvann. På Sognsvann (ca 25 km) begynte jeg å kjenne noe i høyre ankel. Ånei, allerede? tenkte jeg. Turte ikke en gang å si det til Sissel, men håpet for meg selv at på en løpetur som dette, hvor vi skal gjennom så mye forskjellig, så vil kanskje noen vondter komme og gå. Jeg fikk rett. Etter en skikkelig klatreetappe fra Sognsvann til Holmenkollen var det helt borte. Sitter nok litt i hodet også. Man ønsker jo ikke kjenne noen feil på en så lang tur.

Mat og drikkestasjonen på 30 var fantastisk! Aldri før har appelsiner smakt så godt! En tur gjennom vannslangen fikk jeg også, og plutselig var det ny giv i ben og hode. Like etter at vi hadde forlatt «cafeen» møtte vi Laura, og da var det bare å dra frem engelskkunnskapene, for hun var superhyggelig, og to jenter ble plutselig til tre. I Holmenkollen fikk vi også nyte utsikten over hele #OSLOVE. Selv om vi hadde kommet OPP til Holmenkollen så fortsatte vi bare OPPOVER, og jeg tenkte fælt på de som løp 50 km. De fikk jo den oppoverstarten i det varmeste været.

Det kom ganske kjapt en vannstasjon med avkjølingsmuligheter igjen før turen bar videre mot Sørkedalen. Sissel og jeg passet på å gratulere hverandre når vi passerte 42 km. Nå begynner det vi aldri har prøvd før. Sissel, som har løpt mer i skogen enn meg, trippet lekende lett inni der synes jeg. Rundt 45 km var jeg en tur nedi kjelleren for å se om det fantes litt ekstra krefter. Akkurat da møtte jeg naboen som var ute og syklet i skogen. Alltid gøy å se kjente fjes når man løper, så det var moro! Jeg var mildt sagt helt KOKT i hodet når jeg kom til den etterlengtede mat og drikkestasjonen på 50 km i Sørkedalen. Her sto Nina og heiet oss inn. Hurra! Selveste Mrs #høgepålivet! Hun hadde med iskald Fanta og potetgull til oss. Smask! Skal også sies at buffeten på mat og drikkestasjonene var helt upåklagelige med potetgull, nøtter, kaker, boller, brødskiver, frukt, vann, brus og sportsdrikke. Det var skikkelig matbonanza!

Jeg står midt i vannsprederen og kjøler meg ned da jeg plutselig hører en stemme: Maria, er du her?? Det var en av mine andre medbloggere på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Den spreke og superhyggelige dama løp 50 km med sin venninne, og vi fikk fylt på med litt ny energi og latter sammen før turen gikk videre. Ut fra planen til meg og Sissel, så lå nå godt foran skjema i forhold til hva vi hadde sett for oss.

Blogger på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Les om hennes 50 km! 

Vi visste nå at vi skulle inn i det siste bratte stigningspartiet på turen. Det gikk egentlig ganske fint. Joda, jeg kjente at en vannblemme på hælen hadde meldt sin ankomst, men ikke verre at den gikk an å leve med. Jeg ble stadig like overrasket over at uansett hva, så fikk vi fart på bena igjen. Vi fikk god tid til å bli enda bedre kjent med Laura, og høre om alle de spennende løpene hun hadde deltatt på.

Det ble mye terreng igjen før vi ankom Fossum på 60 km. Her sto Nina og heiet oss inn på nytt, sammen med #høgepålivet Maiken som overrasket oss. Jubel og glede! Herlig å se dem, og de sørget for statusrapporter til nysjerrige venner og familie på Facebook. Jeg synes selv at jeg var i mye bedre forfatning ved ankomst på 60 km enn på 50 km så nå var jeg back on track.

Lifesaverne våre - Nina og Maiken

Godt med potetgull ja! :-)

Etter at vi forlot Fossum fikk vi selskap av Tarjei, og nå var vi en gjeng på 4. Flere hoder jobber bedre enn et når det begynner å røyne på. På 65 km kunne vi gratulere Laura for at hun nå var i ferd med å fullføre sitt lengste løp. Jeg fikk en liten opptur på et asfaltparti, og Sissel lurte på om jeg opplevde runners high siden hun synes jeg spratt av gårde. Jeg kan love at jeg IKKE glemte tid og sted, eller hva jeg drev med, men er veldig takknemlig over at ikke løpet føltes like tungt til enhver tid. Sissel tok en tur i kjelleren og hentet litt krefter slik jeg hadde gjort tidligere på dagen, og det klarte hun. Hun gav gass nedover den uendelige lange Lysakerelva. Elven som aldri tok slutt! Det gikk opp og ned. Trapper var det også. Lårene jublet (ikke)

Lysaker og lys i tunellen! Asfalt. Etter 7 mil er det vel ikke drømmeunderlaget, men vi fikk nå vagget oss innover mot byen, inkludert det som der og da føltes som en «strafferunde» ut på Bygdøy. Aldri før har Frognerkilen vært lengre. Jeg var helt sår under bena. Tarjei lå nå litt i forkant. Sissel fant en imponerende flyt. Hun løp i et helt jevnt tempo hele veien inn. Laura og jeg drev med intervaller. Løpe – gå – løpe – gå. Det vi visste var at vi skulle over den målstreken sammen. Vi skjønte på Bygdøy at vi kunne klare det på under 12 timer. Aker brygge og 1 km igjen av over 80 tilbakelagte (Ja, for i virkeligheten løp vi faktisk over 81 km) 6 minutter igjen! ropte noen til oss. Vi rundet svingen, og fikk se SALT i foran oss. SALT! MÅL! Vi skjønner det. Vi har klart det. Tre glade damer tar hendene og rekker de i været sammen mens vi passerer målstreken. Det er bare å konstatere at vi var et dreamteam gjennom denne dagen! Vi fungerte sammen, motiverte hverandre og klarte det!  

Vi var så glade! Smilte, lo og felte noen tårer om hverandre. Vi fikk verdens fineste medalje og finisher trøye. Vi svidde under bena, og var stive i lårene, men hva gjør vel det når de er i stand til å ta oss rundt på en sånn tur? Det er verdt det. Vi skal ut på tur igjen! Det er helt sikkert. Fikk vi feiret med bobler på SALT? Oh yes! Vi er så stolte, og mestringsfølelsen er ubeskrivelig.

Tusen takk Ecotrail for et fantastisk løp gjennom hele den fine hovedstaden vår. Jeg kommer til å anbefale løpet til alle jeg kjenner, og jeg kommer tilbake. 

Gratulerer alle tøffe løpere som gjennomførte sine distanser i varmen, og tusen takk til alle som heiet! Dere setter prikken over ién på løpeturen! 

Hilsen Maria 😊

Bilder: Sportograf og Nina 

Publicerat: 2018-05-31 21:57 Kommentarer (0)



Har ferietrening i Spania gitt ladde Ecotrailbatterier?

Det lurer jeg også på. Det hadde vært fint å bare sprette gjennom marka som en duracellkanin på lørdag, men det vil nok ikke skje i denne stekende heten som er mye «verre» enn i Spania. Det ville ikke skjedd uansett. Jeg har begynt å ta innover meg hvor langt 80 km blir å løpe. Mannen min Thomas kom hjem fra en 77 km lang sykkeltur før ferie, og ropte ut: For en lang og fin tur. Er du klar over hvor syyykt langt du skal løpe, Maria? JA, NEI, VET IKKE … Takk for at du minnet meg på det.

Likevel gleder jeg meg veldig! Det blir en stor opplevelse, og går alt etter planen kommer jeg til å være helt vanvittig stolt og #høgepålivet når Sissel og jeg krysser målstreken på SALT.

Jeg har ligget til lading i Spania noen dager, bokstavelig talt. Utenom fast morgenløpetur på alt fra 4-13 km så var det stranda eller bassenget som gjaldt. Noe så deilig. Vi var på familiebesøk, og planen var å ha lite planer. Det synes jeg vi holdt veldig bra. Vi er vant til aktive ferier, men noen ganger er det fint å roe helt ned, og det passet så fint nå som vi bare skulle være borte en liten uke.

Jeg fikk fine løpeturer med Thomas både på asfalt, grusvei, men også litt uti «terrenget». Det var noen småtopper, og litt skog rundt oss. Første dagen løp vi oss bort. Det var den turen som ble 13 km. Det er det som er fint med ferietrening. Da får vi sightseeing også, og vi kommer oss jo alltid tilbake selv om vi ikke er kjent. Herlig måte å starte feriedagen på.

Deler noen bilder av de fine løpeforholdene i Guardamar: 

Løpetur til det gamle slottet, Castillo de Guardamar, med utsikt over byen og havet

Mann i soloppgang

#høgepålivet garanti med aktiv start på feriedagen 

Nå gjenstår bare det store skovalget til lørdag, og det gleder mitt hjerte (og mitt skoforvirra hode) at flere av de som har skikkelig greie på det mener at vi kan løpe på asfaltsko i det tørre og fine været på lørdag. Mitt valg faller nok på det. Jeg er ikke en erfaren terrengløper, så jeg er bedre kjent med hvilke fulldempa asfaltsko som fungerer for meg. Får bare satse på at løpsopplevelsen blir fin både på asfalt, grus og sti. Optimistisk som jeg er tenker jeg det blir litt vondt etterhvert uansett 😉

Kjære medløpere, noen av oss sees på startstreken og noen av oss sees kanskje underveis. Lykke til! Til allesammen, Ecotrailrapport kommer så snart jeg klarer etter løpet. Lover å dele både oppturene og nedturene. Er forberedt på at det er mulig å møte et bredt følelsesspekter den dagen, men jeg har lært at det hjelper å SMILE på løpetur! Da går det litt lettere, og du får sannsynligvis et smil tilbake hvis det er noen å se der inne i skogen da.

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-05-23 23:19 Kommentarer (0)



Oppladning og nedtrapping til Ecotraileventyret

Jeg sitter i sofaen på hytta uten en lyd rundt meg siden de andre har lagt seg. Den eneste som innimellom bryter den magiske stillheten er meg selv som hoster. Jeg har vært pottetettforkjøla i noen dager etter en ordentlig ekspedisjon rundt Vestfolds høyeste topp forrige søndag, hvor jeg vasset i masse snø. Mer om den senere. Det gjør ingenting at jeg har vært litt forkjølet denne uken. Det har jeg hatt tid til. Etter søndagens tur var det helt ok å gi kroppen litt ro, samtidig som den langturen var viktig for meg snaut tre uker før Ecotrail. Jeg er nå ferdig med de lengste turene før den store dagen, og når jeg nå blir helt ferdig med dette gruffet i kroppen gjelder det bare å holde bena litt i gang. Jeg er nesten helt fin igjen, og kommer nok til å bevege meg litt rundt her på fjellet. Jeg nyter å være her, og joggeskoene (og fjellskoene) roper på meg.

Det er 16 dager til Ecotrail. Jeg får gåsehud og adrenalinkick bare av å tenke på det. Jeg må jo være så ærlig å si at jeg egentlig ikke vet helt hva jeg går til når jeg har meldt meg på 80 km. Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje var litt dumdristig å starte med den lengste distansen, men så vet jeg at jeg kan være sta som et esel, og at det i hvert fall ikke det er viljen det står på. Jeg vet at formen min er ganske bra, og tror ikke at den vil forhindre meg til å være ute en hel dag i skogen så lenge jeg ikke har de verste tidsmålene. Det jeg er mest spent på er om kroppen holder, og at den ene foten vil sette seg foran den andre helt inn til mål. Gjør de det så sees vi på SALT en gang utpå kvelden. Jeg gleder meg så utrolig mye!

De to siste ukene har jeg trent jevnt og trutt, men jeg har to treningsturer jeg vil trekke frem og ikke minst min deltagelse på Holmenkollstafetten. Søndag for 1 ½ uke siden tok jeg igjen en av mine favoritturer i Nordmarka. Jeg elsker å sette meg på toget på Kjelsås og toge oppover med Gjøvikbanen enten jeg skal løpe, gå på ski eller sykle tilbake.

Byr på en tog-selfie 

Denne gangen hoppet jeg av på Hakadal. På denne turen var målet å både løpe på grusvei, men også komme meg litt ut i terrenget. Det var meg og en med ski som hoppet av på Hakadal, så jeg var mildt sagt spent på hva som ville møte meg, men på hovedveien i marka var det helt bart. Brøytekantene derimot var enorme fortsatt så det var ikke fristende å løpe «offpiste» helt med det første.

Jeg tok det roligere enn jeg pleier, øvde meg på å innta næring jevnt og trutt. Det er en treningssak det også. Det er lett for at det blir for lite på løpetur hvis man ikke fokuserer på det. Jeg løp nesten til Kikut før jeg tok av mot Ullevålseter. Jeg holdt meg på grusveien helt til Ullevålseter. Derfra og hjem skulle jeg ut i terrenget uansett, og det ble en tur med litt snø og mye vann, men for meg som ikke er så erfaren med å løpe i terrenget så må jeg si at det er en herlig følelse å komme av hovedveien og rote rundt i skogen. Det er alltid morsommere enn jeg ser for meg. Jeg kjenner at jeg begynner å like det.

Lørdagen etter, altså for en liten uke siden, så hadde jeg sagt ja til å løpe Holmenkollstafetten for arbeidsplassen til min gode venninne Ellen. Jeg gledet meg så utrolig mye. Har kun løpt den en gang før, og det er nok i hvert fall for 15 år siden. Dere som har arbeidsplasser med nok folk som vil delta, lag, foreninger – still opp! Det er utrolig moro, og gir et skikkelig boost til teamet. Jeg løp 4. etappe, fra Wilhelm Færdens vei (mellom Marienlyst og Blindern) til Forskningsveien. Den var på 1910 meter. Det er langt nok det når man gir full gass, og bestemmer seg for å ikke spare på noe krutt. Den etappen går både ned, opp og bort. Blodsmak i munnen og dotter i ørene er min oppsummering når jeg kom i mål. Det er spennende å vente på stafettpinnen, og det er supert å levere den videre. På laget vårt var det en 11 år gammel gutt som hadde siste etappe inn i mål på Bislett, og han løp imponerende fort. WOW! En stemningsfull dag hvor det er verdens beste grunner til å feire laget/teamet sitt etterpå.

Jeg kunne ikke ta feiringen helt ut, for dagen etterpå hadde jeg avtalt å møte min Ecotrailmakker og #høgepålivet venninne Sissel for en langtur. Siden jeg bor i Oslo og hun bor i Skien hadde vi bestemt oss for å møtes på halvveien, nærmere bestemt Hof i Vestfold. Vi hadde gjort en del research, og funnet ut at dette kunne være et bra utgangspunkt for langtur med både grus, terreng og høydemeter. Vi hadde også en liten plan om å nå den høyeste toppen i Vestfold, Skibergfjell med sine 632 moh. Vi visste at vi kunne møte noe snø på turen.

Det vi ikke visste var hvor vanskelig det var for to «turister» å orientere seg der nede. Vi synes det var veldig dårlig merkede stier, og veldig lite skilt. Vi surret først veldig rundt i terrenget før vi etter en god stund kom oss ut på grusvei. Vi kjente på en bitteliten frustrasjon rundt 14 km siden vi ikke hadde helt kontroll på ruten vi hadde sett oss ut. Etter hvert tenkte vi at om ikke løpeturen blir helt som planlagt, så kan vi i hvert fall nå toppen av Skibergfjell. Vi møtte MASSE snø. Mer snø enn vi hadde forestilt oss, men nå hadde vi fått opp piffen og skulle uten tvil nå denne toppen.

Vi kom omsider til et skilt hvor det sto 5 km igjen til toppen. Vi løp, gikk og kavet i snøen. Etter en lang stund kom vi til et nytt skilt hvor det sto 5,5 km igjen til toppen. I mellomtiden hadde vi ikke sett et merke eller et skilt. Stiene som helt sikkert ville ført oss i riktig retning hvis det var bart var snødd helt igjen. Her var det bare å dra frem både kart og kompass. Vi er to jenter som vanligvis ikke er helt håpløse på å orientere oss, men her var det bare å innse at vi ikke hadde stålkontroll. Etter å ha vært nedi vann til leggene x antall ganger og gått i snø nesten til knærne (iført små sokker og shorts) fant vi ut at vi fikk ha toppen til gode til en annen gang.

Vi ville videre, og etterhvert helst komme oss nedenfor snøgrensen igjen. Utrolig hvor takknemlig man blir for bar grus igjen da etter et par timer i snøen. Vi var ved godt mot, og turen totalt sett viste seg å bli en helt formidabel opplevelse hvor vi virkelig fikk trent legger, lår og ikke minst hodet vårt. Vi har ikke vondt av en skikkelig utfordring avogtil. Vi var ute i 6 timer, og hva er deiligere enn å være ute en dag i naturen? Vi var ekstraordinært #høgepålivet etterpå, og for meg er det bare helt fantastisk å vite at jeg har venninner jeg kan gjøre ting som dette med. Det er den aller største gullmedaljen!

Etter denne turen tenker jeg at den store forskjellen på denne og Ecotrail løpet først og fremst er antall mil (LOL), men på Ecotrail slipper vi ihverfall å tenke selv når det gjelder hvor vi skal. Vi er i et løp sammen med mange andre, vi skal bare VÆRE, GJØRE og FLYTE av gårde så godt vi kan. Vi har ingen andre planer den dagen (utenom et glass bobler på Salt hvis det fortsatt er åpent når vi kommer, og hvis vi orker?? :-) Vi skal lukke oss inne i vår egen ecotrailboble og gjennomføre vårt livs lengste løp. Vi skal sprenge noen grenser for oss selv. Det blir så kult det!

Lykke til alle medløpere!

Skal du løpe Ecotrail? Meld deg på! Løpet er 26. mai, og det er flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria :) 

Publicerat: 2018-05-10 22:54 Kommentarer (0)



MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Angelika SverdrupMer


Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser