Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Ivar Formoes minneløp – Første terrengløp med startnummer på brystet!

Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt annet. Det gikk i saktere form siden det var så langt. Denne gangen skulle jeg løpe et løp i terrenget på 17 km, og da handler det raskt om å komme seg til mål så fort man klarer. Ikke til å unngå for meg, selv om jeg hadde bestemt meg på forhånd om å ikke ha fokus på tid. Jeg ante egentlig ikke hva jeg kunne klare heller siden dette er et løp med en god del høydemeter. Jeg skulle kose meg.

Min venninne #høgepålivet Nina og jeg kom til Sognsvann en time før. Aldri noen gang har jeg styrt så mye med hva jeg skulle ha på meg før et løp. (Det eneste som har vært verre var skovalget til Ecotrail. Det ble både dyrt og endte opp med et meget godt utvalg sko i heimen 😉) Nina styrte også. På med genser, av med genser, sekk, vest, drikke, ikke drikke. Nei, det er tre drikkestasjoner på løpet så jeg var fast bestemt på å ha med meg minst mulig, men det var så surt den morgenen. Det var sånn vær der du vil snu deg rundt å sove videre når du våkner. Mye vind, men likevel 13 grader, og 13 grader er til vanlig lik t-skjorte for meg på et løp. Vi spurte andre folk, og så snart jeg hadde hørt en annen person si t-skjorte klarte jeg nesten, men bare nesten å bestemme meg. Vi fløy frem og tilbake mellom startområde på Lyn klubbhus og bilen.

Eneste jeg var helt sikker på var strømpene og skoene ;) 

Grunnen til at jeg ble så usikker denne gangen er fordi jeg ikke visste hvor fort eller sent jeg kom til å løpe. Går det litt saktere kan jeg tåle mer klær, og jeg tenkte at det kanskje var litt rått og kaldt i skogen, men jeg endte med t-skjorte, og kunne som vanlig ikke hatt på meg et gram ekstra på et løp følte jeg etterpå. På tide at jeg begynner å stole på meg selv der. Det viser seg alltid at litt mindre klær enn for mye er riktig for meg hvis jeg skal ha det bra på løp. Det er helt ok å fryse litt før start.

Hadde det ikke vært for ørene så hadde smilet gått rundt 

Vi møtte morsomme og spreke Instagramvenner på startstreken, Jenny (jennymidbjer) og Hege (minhege). Alltid gøy med andre kjente fjes i løypa. Det var god stemning i startområdet, og en to pang så var løpet i gang.

Det tok ikke lang tid før stigningene begynte, og da var det bare oppover til Vettakollen, men det gledet jeg meg til. Den ruten er så fin, og Vettakollen utsiktspunkt må jo være et av de fineste i hele Oslo. Dessverre litt tåkete den dagen, men der oppe må man bare ta seg tiden til å snu hodet tilbake en gang. Siste biten opp til Vettakollen er bratt, og kun steiner så der ble det mer høye kneløft enn løping. Med litt høy puls gledet jeg meg til litt bortover og nedover, men det viste seg å være utfordrende for meg i terrenget den dagen. Det var glatt og sleipt i skogen etter regn, og hva blir jeg da? PINGLE! Med 1 ½ måned igjen til maraton i Valencia var det eneste jeg klarte å tenke; BRØDHUE!

I farta på Vettakollen

Jeg syntes egentlig ikke at det gikk sååå sent inni skogen, men jeg la jo merke til at lange terrengtog med løpere kjørte forbi. Jeg la meg godt til høyre så de lett kunne komme forbi. Skulle bare mangle. Hadde såpass selvinnsikt at jeg fort forsto at dette løpet gjorde jeg for opplevelsen og erfaringen, og ikke for å knuse noen tidsmål.

Løypeprofil

Jeg tok meg selv i at der hvor løypen delte seg og de som skulle løpe 9 km tok til høyre og vi andre løp videre så tenkte jeg: Åh, har vi ikke løpt mer enn nesten 6 km? 9 kunne nok holdt for meg i dag, men det var bare å dra på videre. Turen gikk videre opp til Skjennungstua. Det var noen bratte partier. Jeg husker ikke alle detaljer fra løypa, og hva som skjedde hvor, men på turen dit møtte jeg en vakt hvor jeg spurte: Kommer det ikke litt grus snart? Jeg visste jo at løpet var en kombinasjon av terreng/grus, men det er litt typisk meg å ikke gjøre altfor mye research på en løype. Tar det litt som det kommer. Veldig urutinert. Å joda, kunne mannen si, du skal løpe nedover på grus fra Skjennungstua til Ullevålseter. Hurraaaa! svarte jeg tilbake. Det partiet kjenner jeg godt, og jeg sparte ikke på kruttet når jeg hadde trygg grunn under bena. Jeg bare kjørte på det jeg kunne, for jeg visste jo at når jeg kom inn i terrenget igjen så var det ikke sånn at jeg ikke ble sliten av det, men pingletempoet mitt fikk raskt ned igjen pulsen.

På Ullevålseter bar det inn igjen i terrenget. Puh! Det var supermoro, men altså krevende når man ikke er så erfaren med det. Jeg har trent litt i terreng da, men på et løp er man i et helt annet modus. Jeg pleier jo alltid å ha positive samtaler med meg selv på løp (stort sett), men her gikk det mer i brødhue og bambi på isen-tanker. Jeg kunne ikke unngå å spørre meg selv cirka tusen ganger hvor dumt det var å løpe sitt første terrengløp like før et maratonmål. Jeg så folk som trynet rundt meg, men som jeg også fikk sett at det gikk bra med. Jeg hørte om enda flere som hadde trynet i etterkant, men jeg safet. Jeg safet veldig. Det var nok ikke bare på grunn av maraton. Jeg hadde nok safet like mye selv om det var tre år til neste løp. Haha.

Jeg fikk skryt på den ene drikkestasjonen for at jeg tok meg tid til å kaste vannglasset i søppelbøtta. Jeg hadde da skjønt at det ikke sto om noen avgjørende sekunder på dette løpet så da kunne jeg like godt rydde etter meg 😉

De siste kilometerne til mål var jeg på trygg grunn igjen, og jeg bare beinet på det jeg klarte. Jeg klarte å hente meg litt inn på grusen som gjorde at jeg ikke var så aller verst fornøyd med resultatet. Det lønner seg å starte bakerst hvis man skal prøve å finne meg på resultatlistene, men det er helt greit. Det rareste og morsomste av alt er at idet jeg løp over målstreken, dette slår aldri feil, så var alt bare moro. Jeg var #høgepålivet, det er jo den sikreste garantien, og alle negative tanker var blåst bort. Jeg tenkte på løpet som et morsomt og superfint løp med spennende løype. Jeg vil helt sikkert løpe det igjen, og jeg vil anbefale det til alle andre. Tusen takk til arrangørene for et fantastisk løp! 

Nina i kjent stil inn i mål

Nina og jeg var helt enig i at dette var en morsom opplevelse. Hun hadde stort sett tenkt de samme tankene som meg siden hun skal løpe maraton for aller første gang i Valencia. Hun safet også, men hadde en fantastisk tur sånn som meg. To 100 % lykkelige brødhuer.

Hilsen Maria :) 

Publicerat: 2018-10-21 21:22 Kommentarer (0)



Løpemotivasjonen som forsvant, er endelig tilbake for fullt!

Jeg har sagt at jeg skal skrive litt om løpemotivasjonen som delvis ble borte i sommer. Akkurat nå er det umulig å forstå. Nå er nemlig motivasjonen tilbake på topp, og løping og trening generelt er bare moro.

Jeg tror det hang litt sammen med flytting. Store deler av våren, og hele sommeren sto det fremst i hodet mitt. Først salgsprosessen av gammel leilighet, deretter pakking og alt det praktiske rundt det, og sist men ikke minst, komme på plass i nytt hus. Oppi alt det skal man leve en vanlig hverdag med barn, lekser, aktiviteter, jobb og trening. Puh! 😊

Uansett, når sommerferien kom var det deilig med en pause fra hus og hjem. Jeg pleier jo å elske å starte dagen med løpetur på ferie. Det gjorde jeg i New York den første uka som jeg allerede har skrevet et innlegg om. Da vi kom hjem derfra dro vi på hytta vår i fjellparadisbygda Hodalen helt nord i Hedmark. Her skulle vi være tre uker. 20 morgener hadde jeg til rådighet. 20 morgener hvor jeg kunne løpt ut på tur i terrenget, som jeg egentlig ønsker å gjøre mer av, før mine tre syvsovere av en mann og barn sto opp. Jeg pleier alltid å utnytte morgentimene. Denne gangen gjorde jeg det IKKE ÉN GANG!

Riktignok hadde vi mye hyggelig besøk den første uka så det trekker jeg fra, men hva med de siste 14 dagene? Neida! Jeg sov som en stein hver morgen, og skyldte på fjellufta 😊 Jeg vente meg faktisk til å sove 8-10 timer hver natt, noe jeg ikke er i nærheten av i hverdagen hjemme. Etter at jeg også begynte å drikke kaffe for et år siden i en alder av 39 (..) så setter jeg pris på morgenstunden på en helt annen måte. På hytta vet jeg at mannen kommer med kaffe på senga til meg, og da bare ble fristelsen for kaffe og bok for stor.

Har man først lagt seg i hengekøya ...  

Hverdagen er ganske hektisk, så jeg tror jeg trengte det. Spørsmålet er bare om jeg ikke trenger det like mye neste gang, og neste gang der igjen 😉 Det betyr ikke at jeg ikke trente. Jeg holdt bena i gang, men det ble ikke like spennende turer, og motivasjonen var litt så som så. Det ble de faste transportetappene når vi skulle på butikken (16 km) Da løper jeg dit, og sitter på i bilen hjem. Jeg pleier å hoppe av på hjemveien hvis vi har vært på Tynset eller Røros på bytur, og i tillegg tar jeg noen andre enkle løpeturer i nærheten av hytta og litt intervaller.

Intervaller før frokost .. sånn i 12.30-tida

Oppdagelsesturer i terrenget hadde jeg sett for meg på morgenen siden jeg vet at det kan ta litt tid. Dagene liker jeg å holde av til familien. Det er så deilig med noen uker hvor alle 4 er sammen uten å ha det travelt.

Jeg fikk gått i terrenget da, sammen med familien. Vi er glad i fjellturer, og vi fikk oss noen nydelige turer blant annet til Sålekinna med utsikt over Femunden nasjonalpark og til Forollhogna nasjonalpark. Det er gull verdt å ha slike turer sammen med barna. Det er så moro.

Sålekinna

Forollhogna nasjonalpark

Det er også verdt å trekke frem de to løpeturene som faktisk gikk utenfor grusveien og asfalten. Den ene var sammen med kamerat Christian Fredrik som var på besøk med familien. Vi løp en superfin tur i terrenget. Underveis ønsket vi å løpe slik at vi endte opp på andre siden av et stort vann som hytta vår ligger ved. Vi håpet kanskje at noen ville hente oss med robåten, helt til vi fant ut at vi bare kunne svømme over. Jeg er ingen svømmer. Jeg kan svømme bryst, og det er det. Jeg har respekt for vannet, og tenkte at dette kunne jeg ikke gjort alene. Tenk om jeg hadde fått panikk midt utpå der. Christian Fredrik er en god svømmer, så da funket det. Midt på vannet er det to små øyer som var delmålet dersom jeg følte at jeg måtte i land. Vannet på fjellet hadde også fin temperatur siden det var så fin sommer. 650 meter var det over. For noen er ikke det langt, men for meg er det ut av komfortsonen. Det gikk veldig fint over, og det var stor #høgepålivet følelse når vi kom på land. Moro med swimrun. Christian Fredrik hadde nettopp gjennomført triatlon siden han kom rett fra 4 mils sykkeltur før løpeturen. Han kunne også plusse på en rotur for å plukke opp tingene våre.

Den andre turen var en fin løpetur i skogen og langs stranda med mannen. Det er litt lett for å havne inn i hyttehagene til folk, og det gjorde vi også denne gang, men fordelen er jo at da får vi jo hilst på og slått av en hyggelig prat med andre folk i bygda.

Så, dette var altså slik sommeren gikk for seg på hytta. Mye søvn, god kaffe, bok, avslapning, fjellturer, god mat og noe løping attåt.

Tilbake i hverdagen, og flere løp ventet på meg. Jeg var spent på hvordan det ville gå. Jeg tror hvilen har gjort susen. Jeg fikk en superpositiv 10 km opplevelse på KK mila, jeg satte pers på halvmaraton og jeg har hatt mange andre fine løpeturer. Blant annet var jeg sammen med mine herlige #høgepålivet-venninner forrige helg for å løpe i terrenget i Skien. Vi har begynt å lade opp til 3 dagers løpetur på Hardangervidda til neste år, noe jeg gleder meg helt vilt til, så nå løpes det mye med tung sekk om dagen.

De glade #høgepålivet-jentene Sissel, Nina, Hanne, myself og Ann Helen 

Langelandskollen

Swimrun i Skien også :)

Til helga skal jeg delta på Ivar Formoes minneløp. Jeg gleder meg som bare det. 17 km på grusvei og i terreng. Her skal jeg ikke fokusere på tid, men bare kose meg og få enda en positiv terrengløpsopplevelse. Jeg har blitt kjempeglad i det, men det er fortsatt lettere å ta seg en tur på asfalten eller grusveien når jeg løper alene av en eller annen grunn. 

Det neste store målet er maraton i Valencia 2. desember. Hurra! Det nærmer seg, og jeg er superspent. Høsten er en fin tid å løpe på synes jeg. Det er alltid da jeg er i best løpeform, og når nye mål. 

Det er altså mye løpeglede for tiden, og det er så deilig å se at selv om motivasjonen tar seg en pause innimellom så kommer den tilbake. Den blir ikke borte. Den er nok også fornøyd med at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppen. Jeg føler at jeg har fått igjen for det. Viktig lærdom for meg denne sommeren. 

Maria 😊

Publicerat: 2018-10-08 00:25 Kommentarer (0)



KK MILA - Årets store dameløp!

Jeg har ikke landet fra den rosa skyen etter årets KK mil. Jeg satte ikke noe ny personlig rekord, løypa er ganske så tøff, men for en bra dag likevel! Som alltid fikk KK mila «altfor fint» vær. Det er alltid sol og nydelig sommervær denne helgen, og da blir det stekende varmt å løpe, men det er ikke til å komme bort fra at sol og varme også skaper topp stemning.

Maiken, Nina, Sissel, Anne Brit, Marianne, Hanne, Katerina og meg :-) 

Det er ikke vanskelig å se at KK mila er et STORT dameløp. Bislett stadion er rosa denne dagen. Til og med Hibas doene er rosa. Det er mulighet for shopping, hårpynting, massasje, konkurranser og det er morsom underholdning fra scenen. Akkurat i går skulle jeg og de andre #høgepålivet jentene på scenen, og hvorfor det? Jo, KK avholdt på Facebook en konkurranse om årets lagnavn. De hadde plukket ut 10 navn på forhånd, og vi var ikke et av dem. Det var likevel mulig å legge navn til konkurransen, og det ble gjort av veldig mange, blant annet oss. Jammen stakk vi ikke av med en liten seier når det gjaldt antall stemmer, men det var selvsagt det nominerte laget med flest antall stemmer som stakk av med den STORE seieren, og de hadde det kule navnet: «Not so fast but furious» Fantastisk! Gratulerer 😊 Vi fikk gode klemmer, heder og ære fra Sigrid Bonde Tusvik og Ingeborg Heldal fra KK. Veldig moro! Vi synes det er ekstra moro å vite at flere liker navnet vårt som beskriver helt perfekt hva løping gjør med oss. Vi blir #HØGEPÅLIVET!

I år hadde vi to deltagere på 5 km, og 5 på 10 km. Vi hadde en ny jente med oss som skulle løpe sin aller første 10 km. Hun tok turen fra Stavanger, gjennomførte løpet med glans og jeg håper den fine dagen og kvelden gav mersmak. Hun så veldig #høgepålivet ut etter målgang synes jeg.  

Selv gruet jeg meg faktisk litt til alle oppoverbakkene mot Storo. Friskt i minne satt løpet fra i fjor hvor jeg slet meg rundt. Jeg funderte veldig på hvordan jeg skulle klare å løpe fort uten å gå helt i kjelleren i år også. Jeg møtte Kristin. Hun er noen år eldre enn meg, og helt forbilledlig sprek! Hun tok meg igjen og løp fra meg på toppen i fjor. I år fulgte vi hverandre gjennom løypa, og det var så bra oppover. Jeg følte at vi hadde fin, jevn og overlevelig fart. Etter en oppoverbakke kommer det alltid en nedoverbakke. Det gjør det også her. I hvert fall ned til Grunerløkka, men da er det slutt på surfingen. Da er det på’an igjen oppover på brosteiner et lite stykke. Den store finalen er oppover Colletts gate forbi St.hans haugen før vi endelig løper NED til Bislett stadion og inn i mål. Det var en engasjert mann blant publikum som fortjener et skikkelig klapp på skulderen fordi han sto på toppen av aller siste oppoverbakke og ropte til alle: Nå er det bare nedover til mål! Det var rett før jeg gav han en klem. Jeg kom inn et minutt raskere enn i fjor. Det er jeg veldig fornøyd med.  

Min #høgepålivet venninne Sissel løp sin nest beste mil i går, og det er en seier vi feirer. Vi er veldig opptatt av å ikke konkurrere mot hverandre i gjengen vår, bare mot oss selv. Likevel klarer ikke Sissel og jeg la være å konkurrere vennskapelig 😉 Sissel har trent superbra og er helt rå i terrenget. Der løper hun fra meg, men jeg vinner på asfalten. FORELØPIG! Denne gangen kom hun faretruende raskt i mål etter meg, så nå blir det hardtrening og intervaller hele uka for min del .. haha

Goodiebags og champagne i mål! Alt perfekt lagt opp til en nydelig start på dagens andre viktige løp, nemlig afterrun. #høgepålivet jentene elsker å løpe, men vi verdsetter også den sosiale biten utrolig høyt. Feiring er obligatorisk.

For min del ble jeg fullstendig overrasket da jeg ankom afterrun på Olivia Tjuvholmen. Der satt alle jentene bursdagspynta og sang bursdagssang for meg. Jeg ble 40 i juli, og har ikke fått feiret dagen enda. Jentene tok saken i egne hender, og gav meg en bursdagsfeiring. Gaven blir jeg fortsatt målløs av å tenke på. Den er nemlig magisk! Til neste år skal jeg få løpe 100 km på tre dager over Hardangervidda med noen av disse fantastiske jentene. Hva mer kan man ønske seg? Det er en drømmegave. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Jeg har satt i gang med ekstrem gledings, og vil vel konstant være #høgepålivet de neste 365 dagene går jeg ut i fra 😊

KK mila har vært med meg nesten fra start i mitt løpeliv. Det er et løp for alle, og selv om løypa kan være litt tøff så vil jeg anbefale KK mila dersom du drømmer å løpe ditt første 5 eller 10 km løp. Et stikkord: FEELGOOD, og det liker vi.

Ha en fin uke! 😊

Hilsen Maria 

Publicerat: 2018-09-03 23:02 Kommentarer (0)



LØPING I NEW YORK

Eller, jeg kunne like godt skrevet løping i Central Park i overskriften, for det var bare der jeg løp når vi var på ferie i New York for noen uker siden. Det er likevel ikke bare bare. Det er en stor park med sin tre felts «motorvei» gjennom parken. Den ene filen er ment for gående og løpende begge veier, den andre filen er ment for syklister begge veier og den siste filen er til biler som utrykningskjøretøy, parkvesenet e.l. Å følge denne motorveien rundt parken er ca 10 km.

Det er flere andre steder man kan løpe i New York, blant annet skal det være fint å løpe langs Hudson River, men for meg passet det best å stå opp supertidlig og få treningsturen unnagjort før de andre sto opp. Vi hadde bevisst funnet et hotell ca 2 minutter fra Central Park siden både mannen og jeg liker å løpe, og minstemann har hatt et Pokemon Go comeback i sommer. Det er også deilig å bo nære parken hvis man trenger en liten pause fra byens tut og kjør.

Tre ganger fikk jeg løpt mila i Central Park. Jeg løp litt ut av "motorveien" innimellom. Det er også noen fine grusveier. Man kan ta kortere runder. Hvis man runder det største vannet i parken med utgangspunkt nederst i parken blir det ca 8 km.

Det tar en stund før det blir kjedelig å løpe i Central Park. Hadde jeg bodd der, og det hadde vært «eneste» alternativ kunne jeg kanskje blitt litt rastløs etter en stund, men på ferie er det helt topp. Det er underholdende å løpe der sammen med mennesker fra hele verden. Man ser løpere og syklister i absolutt alle varianter, og man er ikke alene i 6-7 tiden om morgenen. Da er det full fart allerede. Nesten som å løpe løp. Den ene morgenen var det faktisk et løp der. NYRR (New York road runners) 4 miler. Det forsto jeg når jeg på min runde møtte masse frivillige arbeidere, og store drikkestasjoner. Mot slutten av turen min løp jeg rett på startområdet, og der sto det tusenvis av superklare løpere. Det var liv og røre, og full musikk. Klokka var 8, og jeg så med laaaaange øyne på at starten gikk. Det så jo LITT morsomt ut. 4833 mennesker gjennomførte løpet.

Det er varmt i New York på sommeren, så løpetemperaturen er helt klart mest behagelig på morgenen. Resten av dagen flyr også lett av gårde til alt man skal se og oppleve, så det er nok en grunn til å ha treningen unnagjort tidlig. Jeg kan i tillegg love at med avstandene i storbyen, så ligger man heller ikke på latsiden når det gjelder antall gåskritt.

Etter 5 dager i byen som ALDRI sover, kjørte vi 3,5 time ut av byen til et nydelig sted ved innsjøen Lake George. Her skulle vi avslutte med 3 dager badeferie. Det var så nydelig å bade, sole seg, gjøre aktiviteter med barna (Tennis, bordtennis, biljard osv) at det ble kun en løpetur her den ene morgenen. Hotellet lå på en liten øy med bro over til den lille byen Bolton Landing. Flere steder i USA er det lagt opp til at man kjører dit man skal, så det var ikke veldig mye fortau. Det ble en tur/retur i to retninger før jeg kom meg ut på hotelløya igjen. Der fant en sti (Hurra) Jeg fikk dette til å bli hele 6 km, før jeg avsluttet på tredemølla i treningsrommet på hotellet. Der kunne jeg jo alltids oppholdt meg mer, men nei – for kort opphold og altfor fint vær 😊

Håper alle har hatt en herlig sommer! Jeg har fortsatt ferie, og nyter den på fjellet. Gleder meg til høstens løp, samtidig som jeg tenker litt på hvordan de vil gå. Kan være greit å løpe litt mer langturer igjen snart med tanke på både halvmaraton og maraton. Skal gjøre det .. snart 😉

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-08-05 22:29 Kommentarer (0)



Trene det som passer, der det passer, når det passer – kjenner du deg igjen?

Null struktur. Det går bare fortsatt ikke i vår hverdag, men jeg får til det jeg får til, og det får være bra nok. Siden Blomstermila i Drøbak så har jeg løpt mest, men jeg har også børstet støvet av sykkelen og fått syklet litt som variasjon. Der jeg har sviktet (IGJEN) er på styrke, og det er jo så viktig! Jeg har ambisjoner om å være litt flink til det på hytta. Jeg skal pakke med meg TRX, strikker og litt annet, men jeg kan ikke love noe på forhånd. I fjor fant jeg TRX’en i kofferten når jeg skulle hjem, og tenkte at: Åja, der lå den. Der ble den ikke slitt ut.

Varmt å løpe for tiden (Puh!) men fortsatt #høgepålivet

Jeg har fått med meg noen morsomme ting siden sist. Blant annet var min #høgepålivet venninne Nina og jeg og løp intervaller i Slottsparken sammen med Sport1 sin løpegruppe. Det var veldig varmt, slitsomt og fantastisk moro! Løpe intervaller alene er langt ifra noen favoritt, men sammen med andre blir det en helt annen motivasjon. Det blir gøy, og man klarer å gi alt man har. Det gav mersmak. Det er også superhyggelig å hilse på andre løpere/instavenner.

Jeg har fått meg en del sykkelturer til jobben, men også et par lengre turer. Den ene sammen med mannen min. Sykling er hans favoritt, og jeg blir stort sett hengende etter som et slips. (Psst! Det oppgjøret tar vi i løpeskoene for da er han slipset. Hihi ..) Uansett, lange sykkelturer i marka er herlig, og det handler mer om timer på setet enn hvor fort vi sykler. Det handler også om totalopplevelsen, og ikke minst den skolebollen på Kikut.

Jeg var på Hvaler et par dager første helgen i juli. For et sted. Jeg er sikker på at jeg fortsatt får stjerner i øynene når jeg snakker om det. Vi er ikke ofte ved sjøen, og her var vi altså på besøk i en hytte på gjestehavna i Skjærhalden. Det lille sentrumet, stranda, været og ikke minst muligheten for fine løpeturer gjorde helgen helt komplett. Begge morgenene sto jeg opp før alle de andre (unntatt min pappa som er ute og sykler hver eneste morgen) og løp noen gode turer. Da fikk jeg sett mye mer av øya også. Løpesightseeing er bra.

Jeg har fått meg noen intervaller i den nye trappa i Nydalen. 227 trinn har jeg fått beskjed om at den er hvis jeg ikke husker feil. Trappeintervaller kan jeg løpe alene. Det er konkret. Da er det ikke så vanskelig å motivere seg selv. Det er greit å sette seg et mål på forhånd hvor mange turer man skal ta. Jeg løp den opp 5 ganger den ene dagen, og gikk ned. Da rakk jeg ikke mer, men tror det var greit. Leggene skalv, og to dager etter følte jeg meg rimelig out of order. STØL!

Jeg har også fått meg et par fine terrengturer. Det er jo et av målene mine å gjøre mer av det i år. Veldig flink har jeg ikke vært, men jeg har kommet litt i gang, og jeg liker det bedre og bedre. Utover dette så har det blitt en del transportetapper fra jobben.

Slalåmbakken på Trollvann er brattere å løpe opp enn det ser ut. Lover! 

Pakking av leilighet har vært i fokus i det siste. I forrige uke var barna hos besteforeldre siden det er skoleferie, og da sto jeg med hodet nedi pappesker siden vi skal flytte like etter sommerferien. Vanligvis når jeg har muligheter for å være alene pleier jeg å løpe lange turer eller sykle til sola går ned, men denne gangen måtte jeg altså ofre både trening og de 30 nydelige gradene som var utenfor. Sånn er livet. Når man er ferdig så er det godt med alt som er gjort. Det som gjorde pakkingen morsommere var at jeg samtidig kunne følge med på utrolige og helt råe Therese Falk som prøvde seg på verdensrekordforsøk ved å løpe 24 timer på mølle. Nesten 217 km som utgjorde nordisk rekord. Hvordan går det an? Som min venninne Nina sier: Hvis vi sliter på et løp nå, så skal vi bare tenke på Therese. Da er jeg sikker på at pipa i hodet får en annen lyd. Utrolig inspirerende (og MYE bedre enn fotball-VM)

Nå er det 1 dag igjen på jobb før 4 uker ferie. Ren magi. Neste gang vi sees her på bloggen så har jeg løperapport fra en kul storby på lager.

Ønsker allesammen en gooood (løpe)sommer! NYT!

Hilsen Maria 😊

Publicerat: 2018-07-11 22:53 Kommentarer (0)



Blomstermila i Drø(y)bak

For dere som leste mitt forrige innlegg så husker dere kanskje en litt småfrustrert utgave av meg som så gjerne ville løpe et løp. Samme kveld som innlegget ble publisert kom det en melding på Facebook fra #høgepålivet-Eli om noen av oss andre i gjengen ville komme til Drøbak for å løpe Blomstermila på søndag. JA!

Nina og jeg ville. Bare å få på oss startnummer på brystet igjen før løpsabstinensene ble for store. Jeg brukte ca 2 minutter på å melde meg på, og hadde dermed ikke sjekket noen ting angående løype, vær o.l. Ikke at det ville hatt noe å si. Løpe skulle vi uansett, men når vi fikk høre om løypa og så sjekket yr …. Hmm … Bare hør videre.

Jeg sendte en melding til RW-bloggkollega Bjørg Astrid. Hun bor jo i Drøbak så jeg var 101 % sikker på at hun skulle løpe Blomstermila. Jeg hadde helt rett. Kun kort tid etter at vi hadde begynt å skrive skjønte jeg raskt at jeg ikke hadde gjort noe research, for da begynte spørsmålene mine: Hvordan er løypa? Er den ganske flat? Rett tilbake fikk jeg «le så du griner» emoji, og beskjed om at Drøbak står for drøye bakker. Hahaha … da måtte jeg le høyt selv. Jeg hadde aldri vært i Drøbak før må jeg bare skynde meg å si. OK, er det spennende løype? Åja, to like runder? (Det liker jo IKKE jeg egentlig! Skulle meldt meg på 5 km tenkte jeg ..) Ja, den er på asfalt ja? Bra å vite. Skjerp deg Maria, nå må du inn å lese litt om løpet tenkte jeg også, men hele påmeldingen ble spontan og morsom så da er det ok å være litt urutinert. Dette var fredag, og løpet skulle gå søndag.

Jeg sendte av gårde en SMS til min venninne Ellen også som egentlig ikke liker å løpe (tror hun), men etter hennes 1 km etappe på Holmenkollstafetten så la jeg merke til at det ble vekket en liten løpegnist. Den må jeg benytte meg av tenkte jeg. Hun er jo sprek og superinspirerende ellers på treningsfronten med Barrys bootcamp flere ganger i uka. Kl 23.53 fredag kveld kom det melding om at: «Jeg gjør det! Jeg blir med på 5 km» JAAAAAA! «Påmeldingen går ut om 7 minutter» skrev jeg tilbake. «Åh, har du mulighet til å hjelpe meg med påmeldingen?»  Jeg hadde lagt meg, men da tok jeg nesten salto ut av sengen for å rekke å melde henne på. Det er jo så KULT når vi har smittet nok et menneske med nok løpeglede så hun melder seg på sitt første ordentlige løp. Hurra for Ellen!

Neste dag sjekket jeg Yr. Åja, 20 mm regn. Så moro da. Ellens første løp, søndag og ingen afterrun å lokke med. Stopper det oss? Nei. Ellen var kun positiv.

Må innrømme da jeg våknet på søndagen og det regnet sidelengs utenfor at jeg glatt kunne sett for meg den dagen som en pysjamassøndag, men med en rolig formiddag og en ny liten sjekk på Yr så fant jeg ut at det faktisk skulle skinne opp ca akkurat kl 16 når 5 km til Ellen skulle begynne. Dette ser lovende ut. Optimist.

Nina, Ellen og jeg satte kursen mot Drøbak. Vindusviskerne mine sto på maks, og likevel var det vanskelig å se ut av frontruta. Fortsatt optimist.

Vi kom til Drøbak med god tidsmargin. Det var ikke kø på startnummerutdelingen i det verste regnskyllet så vi ble sittende litt i bilen, og vet dere hva? Innimellom de store dråpene begynte sola å titte frem, og etter ca et kvarter var det FULL SOMMER! Hva hadde vi gjort for å fortjene dette? Vi hoppet ut av bilen, plukket opp startnummer, møtte Eli og Bjørg Astrid.

Vi fikk heiet de sporty barna til Bjørg Astrid av gårde på barneløpet, og ikke lenge etter sto Ellen klar på startstreken på 5 km. Heia Ellen! Det er lyd i oss #høgepålivet jentene når vi bestemmer oss, så Drøbak fikk vite at hun løp.

En halvtime senere sto vi klar på startstreken for å løpe 10 km. Jeg var jo fullt klar over særlig den ene drøye bakken som vi skulle passere to ganger, men det var også noen flere bakker. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke, så litt opp i opp skulle det gå, men jeg var spent på løypeprofilen.

Startskuddet gikk, og det var bare å gi gass. Drøbak er jo så nydelig så sånn sett var løypa en fryd for øyet, men det ble fort varmt. Sola stekte, og oppoverbakkene gikk veldig oppover synes jeg. De var bokstavelig talt drøye i den varmen. Runde en gikk relativt fint, men på runde to ble det tøft. Den bratteste bakken føltes som en vegg, og jeg måtte gå opp. Da hadde jeg i hvert fall litt futt igjen i bena når jeg kom til nedoverpartiene på slutten. Det var ikke så ille med to like runder i de vakre omgivelsene, men jeg slet meg likevel gjennom dette løpet. Syntes rett og slett den 10 km var brutal, men så ser man målstreken, løper i mål og glemmer alt. Der sto jo Ellen. Hun som hadde løpt sin første 5 km på imponerende vis. Det blir det høy #høgepålivet faktor av.

I mål fikk vi utdelt hver vår blomst og et krus. Barna fikk medaljer, OG Ellen. Nina ordner opp. Når man løper sitt første løp er det velfortjent med en medalje rundt halsen. Vi håper dette gav mersmak.

Les også Bjørg Astrid sin blogg fra dette løpet. Hun var skikkelig på hjemmebane. Makan til sprek og sprudlende dame. Ecotrail og Blomstermila løp vi begge to, men hun fikk med seg BIRKEN innimellom dette i tillegg.

Det var noen fornøyde damer i bilen hjem den søndagen for 1 1/2 uke siden. Nå gleder vi oss bare til neste run (OG afterrun) til høsten.

Hvilke løp skal DU løpe til høsten? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Det inspirerer meg og alle andre som leser.

Hilsen Maria 😊

Publicerat: 2018-06-27 08:08 Kommentarer (0)



Oppladning og nedtrapping til Ecotraileventyret

Jeg sitter i sofaen på hytta uten en lyd rundt meg siden de andre har lagt seg. Den eneste som innimellom bryter den magiske stillheten er meg selv som hoster. Jeg har vært pottetettforkjøla i noen dager etter en ordentlig ekspedisjon rundt Vestfolds høyeste topp forrige søndag, hvor jeg vasset i masse snø. Mer om den senere. Det gjør ingenting at jeg har vært litt forkjølet denne uken. Det har jeg hatt tid til. Etter søndagens tur var det helt ok å gi kroppen litt ro, samtidig som den langturen var viktig for meg snaut tre uker før Ecotrail. Jeg er nå ferdig med de lengste turene før den store dagen, og når jeg nå blir helt ferdig med dette gruffet i kroppen gjelder det bare å holde bena litt i gang. Jeg er nesten helt fin igjen, og kommer nok til å bevege meg litt rundt her på fjellet. Jeg nyter å være her, og joggeskoene (og fjellskoene) roper på meg.

Det er 16 dager til Ecotrail. Jeg får gåsehud og adrenalinkick bare av å tenke på det. Jeg må jo være så ærlig å si at jeg egentlig ikke vet helt hva jeg går til når jeg har meldt meg på 80 km. Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje var litt dumdristig å starte med den lengste distansen, men så vet jeg at jeg kan være sta som et esel, og at det i hvert fall ikke det er viljen det står på. Jeg vet at formen min er ganske bra, og tror ikke at den vil forhindre meg til å være ute en hel dag i skogen så lenge jeg ikke har de verste tidsmålene. Det jeg er mest spent på er om kroppen holder, og at den ene foten vil sette seg foran den andre helt inn til mål. Gjør de det så sees vi på SALT en gang utpå kvelden. Jeg gleder meg så utrolig mye!

De to siste ukene har jeg trent jevnt og trutt, men jeg har to treningsturer jeg vil trekke frem og ikke minst min deltagelse på Holmenkollstafetten. Søndag for 1 ½ uke siden tok jeg igjen en av mine favoritturer i Nordmarka. Jeg elsker å sette meg på toget på Kjelsås og toge oppover med Gjøvikbanen enten jeg skal løpe, gå på ski eller sykle tilbake.

Byr på en tog-selfie 

Denne gangen hoppet jeg av på Hakadal. På denne turen var målet å både løpe på grusvei, men også komme meg litt ut i terrenget. Det var meg og en med ski som hoppet av på Hakadal, så jeg var mildt sagt spent på hva som ville møte meg, men på hovedveien i marka var det helt bart. Brøytekantene derimot var enorme fortsatt så det var ikke fristende å løpe «offpiste» helt med det første.

Jeg tok det roligere enn jeg pleier, øvde meg på å innta næring jevnt og trutt. Det er en treningssak det også. Det er lett for at det blir for lite på løpetur hvis man ikke fokuserer på det. Jeg løp nesten til Kikut før jeg tok av mot Ullevålseter. Jeg holdt meg på grusveien helt til Ullevålseter. Derfra og hjem skulle jeg ut i terrenget uansett, og det ble en tur med litt snø og mye vann, men for meg som ikke er så erfaren med å løpe i terrenget så må jeg si at det er en herlig følelse å komme av hovedveien og rote rundt i skogen. Det er alltid morsommere enn jeg ser for meg. Jeg kjenner at jeg begynner å like det.

Lørdagen etter, altså for en liten uke siden, så hadde jeg sagt ja til å løpe Holmenkollstafetten for arbeidsplassen til min gode venninne Ellen. Jeg gledet meg så utrolig mye. Har kun løpt den en gang før, og det er nok i hvert fall for 15 år siden. Dere som har arbeidsplasser med nok folk som vil delta, lag, foreninger – still opp! Det er utrolig moro, og gir et skikkelig boost til teamet. Jeg løp 4. etappe, fra Wilhelm Færdens vei (mellom Marienlyst og Blindern) til Forskningsveien. Den var på 1910 meter. Det er langt nok det når man gir full gass, og bestemmer seg for å ikke spare på noe krutt. Den etappen går både ned, opp og bort. Blodsmak i munnen og dotter i ørene er min oppsummering når jeg kom i mål. Det er spennende å vente på stafettpinnen, og det er supert å levere den videre. På laget vårt var det en 11 år gammel gutt som hadde siste etappe inn i mål på Bislett, og han løp imponerende fort. WOW! En stemningsfull dag hvor det er verdens beste grunner til å feire laget/teamet sitt etterpå.

Jeg kunne ikke ta feiringen helt ut, for dagen etterpå hadde jeg avtalt å møte min Ecotrailmakker og #høgepålivet venninne Sissel for en langtur. Siden jeg bor i Oslo og hun bor i Skien hadde vi bestemt oss for å møtes på halvveien, nærmere bestemt Hof i Vestfold. Vi hadde gjort en del research, og funnet ut at dette kunne være et bra utgangspunkt for langtur med både grus, terreng og høydemeter. Vi hadde også en liten plan om å nå den høyeste toppen i Vestfold, Skibergfjell med sine 632 moh. Vi visste at vi kunne møte noe snø på turen.

Det vi ikke visste var hvor vanskelig det var for to «turister» å orientere seg der nede. Vi synes det var veldig dårlig merkede stier, og veldig lite skilt. Vi surret først veldig rundt i terrenget før vi etter en god stund kom oss ut på grusvei. Vi kjente på en bitteliten frustrasjon rundt 14 km siden vi ikke hadde helt kontroll på ruten vi hadde sett oss ut. Etter hvert tenkte vi at om ikke løpeturen blir helt som planlagt, så kan vi i hvert fall nå toppen av Skibergfjell. Vi møtte MASSE snø. Mer snø enn vi hadde forestilt oss, men nå hadde vi fått opp piffen og skulle uten tvil nå denne toppen.

Vi kom omsider til et skilt hvor det sto 5 km igjen til toppen. Vi løp, gikk og kavet i snøen. Etter en lang stund kom vi til et nytt skilt hvor det sto 5,5 km igjen til toppen. I mellomtiden hadde vi ikke sett et merke eller et skilt. Stiene som helt sikkert ville ført oss i riktig retning hvis det var bart var snødd helt igjen. Her var det bare å dra frem både kart og kompass. Vi er to jenter som vanligvis ikke er helt håpløse på å orientere oss, men her var det bare å innse at vi ikke hadde stålkontroll. Etter å ha vært nedi vann til leggene x antall ganger og gått i snø nesten til knærne (iført små sokker og shorts) fant vi ut at vi fikk ha toppen til gode til en annen gang.

Vi ville videre, og etterhvert helst komme oss nedenfor snøgrensen igjen. Utrolig hvor takknemlig man blir for bar grus igjen da etter et par timer i snøen. Vi var ved godt mot, og turen totalt sett viste seg å bli en helt formidabel opplevelse hvor vi virkelig fikk trent legger, lår og ikke minst hodet vårt. Vi har ikke vondt av en skikkelig utfordring avogtil. Vi var ute i 6 timer, og hva er deiligere enn å være ute en dag i naturen? Vi var ekstraordinært #høgepålivet etterpå, og for meg er det bare helt fantastisk å vite at jeg har venninner jeg kan gjøre ting som dette med. Det er den aller største gullmedaljen!

Etter denne turen tenker jeg at den store forskjellen på denne og Ecotrail løpet først og fremst er antall mil (LOL), men på Ecotrail slipper vi ihverfall å tenke selv når det gjelder hvor vi skal. Vi er i et løp sammen med mange andre, vi skal bare VÆRE, GJØRE og FLYTE av gårde så godt vi kan. Vi har ingen andre planer den dagen (utenom et glass bobler på Salt hvis det fortsatt er åpent når vi kommer, og hvis vi orker?? :-) Vi skal lukke oss inne i vår egen ecotrailboble og gjennomføre vårt livs lengste løp. Vi skal sprenge noen grenser for oss selv. Det blir så kult det!

Lykke til alle medløpere!

Skal du løpe Ecotrail? Meld deg på! Løpet er 26. mai, og det er flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria :) 

Publicerat: 2018-05-10 22:54 Kommentarer (0)



Hva rørte seg i hodet mitt på Sentrumsløpet?

Sentrumsløpet er et av mine absolutte favorittløp. Jeg digger løypa selv om det kanskje ikke høres sånn ut i innlegget jeg nå skal dele med deg, men det handler mer om hvordan jeg hadde det underveis. Alt er glemt etter passert målstrek. Heldigvis!

Jeg skal fortelle litt om hva jeg gjorde denne dagen, men du skal også få høre litt om hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt til tider. På 10 km får man tid til å tenke en del tanker. Positive og negative, på godt og vondt.

Løpsdagen viste seg som alltid fra sin aller beste side. Om ikke våren hadde blitt ringt inn før sentrumsløpet, så ble den i hvert fall det da. Jeg kan fortsatt ikke huske at jeg har løpt sentrumsløpet i dårlig vær. For to år siden kom det noen snøfnugg før start, og da ble vi litt i villrede over antrekket vi hadde valgt (shorts og t-skjorte), men jeg kan love det var mer enn nok klær. Sola skinte opp idet vi startet.

Tilbake til i år. I forkant av dette løpet har jeg vært litt usikker på løpeformen min. Jeg følte farten var totalt fraværende, og jeg ante rett og slett ikke helt hvordan denne dagen skulle utarte seg. Jeg er alltid spent før løp, og på lørdag merket jeg at jeg ikke klarte å spise nok frokost. Jeg fylte på med et lite måltid til litt senere, men da jeg kom til sentrum litt før kl 15 så var jeg skrubbsulten. En time før start. Jeg som alltid pleier å ha med meg energibar eller smoothie, hadde plutselig ingenting denne gangen. Veldig urutinert. Jakten på mat startet. Jeg fikk omsider kjøpt en energibar som jeg var ganske sikker på at jeg inntok litt for sent.

Som alltid var jeg sammen med mine sporty #høgepålivet venninner. 10 spente jenter full av adrenalin. Snakketøyet fikk kjørt seg hele helgen, så det var vel det eneste som faktisk holdt seg i ro i løpet av de 10 km. Vi fikk varmet litt opp sammen, før vi fordelte oss utover ulike puljer.

#høgepålivet: Maiken, Annichen, Eva-Kristin, myself, Anette, Sissel, Hanne, Kine, Karine og Nina - STOLT av disse her <3 

Jeg sto i pulje 4. Jeg har en merkelig greie med at jeg liker å knyte skolissene på nytt like før løpet, selv om jeg egentlig ikke trenger det. Det gikk galt på den første skoen. Jeg fikk en skikkelig knute på tråden bokstavelig talt. Jeg fikk den ikke opp, og akkurat da begynte puljen min å rykke frem mot start fordi pulje 3 løp ut. HYL! Jeg fikk den løs i grevens tid, og da var det bare å la den andre skoen være. Ikke tid til mer unødvendig dramatikk.   

Spenningen steg, og PANG så var vi i gang. Rett opp på slottsplassen så sandstøvet sto etter oss. Tørst allerede. Det var tendenser til køløping hele veien opp mot Frognerparken, men da jeg så ned på klokka mi så skjønte jeg at alle i køen løp fort. Det var ikke nødvendig å bruke krefter på å løpe forbi. Her gjaldt det heller å henge på. Hele puljen holdt jo DET tempoet. GO pulje 4! For en gjeng med sprekinger.

Jeg følte meg fortsatt litt småsulten idet jeg begynte å løpe. Det er litt ugreit, men jeg vet også at det kan gå over når jeg bare har kommet i gang. Det var jo ikke sånn at magen var tom. Jeg sa til meg selv at bare kom deg i mål Maria, så kan du spise hva du vil. Jeg drømte om den største burgeren i universet, MEN på grunn av den urutinerte panikkspisingen av energibar fikk jeg hold mellom 3 og 5 km. Det er også lenge siden jeg har opplevd på et løp. Kjempeforstyrrende. Da måtte jeg si til meg selv som jeg alltid gjør når jeg får fysisk vondt på en eller annen måte: Du har klart å sette to barn til verden, da klarer du å løpe med hold også. Kjør på! Dette er bare midlertidig. Kom igjen.

Jeg passerte monolitten. Det er et viktig punkt i løypen for meg. Da er det lys i tunellen. Vi har fått unnagjort mellom 4-5 km, og det går litt nedover før du kommer til Bygdøy allé hvor du skal opp igjen. Brukte en del tankevirksomhet på den oppoverbakken i forkant, men når jeg kom dit så lå jo Bygdøy allé i skyggen. Det var jo som å komme på kjøla. Det var helt nydelig. Gjorde ingenting om vi skulle litt oppover da. På toppen så jeg nedover mot Solli plass at vi skulle rett inn i solsteken igjen. Heldigvis kom drikkestasjonene her. Det er ikke alltid jeg prioriterer å drikke på 10 km hvis det ikke er veldig varmt, men denne gangen hadde jeg jo vært tørst allerede fra slottsplassen. Jeg tok et glass vann. Fikk i meg en ordentlig slurk, en halvveis slurk og resten kastet jeg over hodet mitt. Herlig. Litt avkjøling.

Nedover mot Rådhusplassen. Dette er det partiet jeg alltid skryter av til alle andre. Det er jo så stemningsfullt å komme ned dit med så mye publikum. Det er jo den folkefesten. Jeg prøver alltid å få med meg litt derfra, men denne gangen hadde jeg tunnelsyn. Jeg var så varm, og kjente at jeg ikke hadde krefter til å miste fokus. Jeg så bare den (i mine øyne dal) lange bakken opp mot Christiania torv i sola. Kommer jeg meg opp dit? Jaaaa, kjør på Maria! Du klarer det. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke. Null stress, joggedress!

Vi begynner å nærme oss mål. Det føltes som en bitteliten strafferunde når vi skulle helt ned til Vippetangen før vi skulle oppover igjen og inn på Karl Johan, men så var det også som bestilt med den vannsprederen/slangen eller hva det var som var der. Jeg løp rett inn i den, og holdt på å miste pusten. Det var ISKALDT, men det gav meg litt ny frisk giv den siste biten. Det var likevel ikke en dame med overskudd som kom i mål. Det var godt det var et gjerde å holde seg fast i, men jeg var så GLAD! Jeg ble storfornøyd med tiden etter mine labre forventninger. Jeg måtte jobbe hardt for den, men det var det verdt. Jeg fikk medalje rundt halsen, vann og bananer. Etter perioder hvor jeg ikke følte meg så #høgepålivet uti løypa, så var den følelsen nå tilbake for fullt. Det er jo en 100 % garanti for det etter gjennomført løp.

En etter en kom gjengen i mål til strålende tider. Det lå an til en fantastisk fin afterrun denne fine vårkvelden, og det ble det. Det var som alltid mye å feire, og igjen så må jeg bare rope ut hvor takknemlig jeg er for denne sporty gjengen. Vi gjør hverandre spreke og glade.

Hilsen Maria 😊

PS! Den burgeren ble glemt!

Publicerat: 2018-04-24 23:50 Kommentarer (0)



Farten er på ferie! Rekker den hjem til sentrumsløpet?

Det er vår, men her hvor jeg bor er det fortsatt full vinter. Joda, det er bart på fortauet utenfor, men fortsatt er det nypreparerte skiløyper i marka ikke langt unna. Jeg har løpt en god del i vinter, men det har ikke gått så fort. Langturene mine denne vinteren har stort sett vært på ski. Nå er det bare i underkant av 2 uker til Sentrumsløpet, løpet hvor jeg har pleid å sette mine beste tider på 10 km. I år aner jeg ikke hva som venter meg. Jeg kjenner at farten er på ferie. Jeg gjemmer meg litt bak at fart ikke er i fokus akkurat nå som jeg er aller mest opptatt av å bare få løpt langt og lenge før Ecotrail, men når sentrumsløpet nærmer seg er jeg som alltid like spent. Klarer jeg å løpe fortere enn i fjor? Jeg er ikke så sikker på det, men det er lov å håpe på at farten rekker hjem. 

Som alenemor denne uken, og midt i salg av bolig må jeg være kreativ på hvordan jeg skal få trent nok. Jeg begynner å bli god på det. I dag har jeg løpt hjem fra jobben som jeg ofte pleier. Transportetapper er topp. Jeg hadde en fin en i helgen også. 17 km hjem fra venner. Jeg drar jo aldri noe sted uten joggesko i bagasjen, så da kunne jeg løpe hjem i stedet for å sitte på i bilen. Jeg er litt (les ekstremt) støl i leggene etter trappetrening på Kjelsås i går. Vi har en super trapp i nærområdet med 217 (ca) trappetrinn. Jeg løp 110 trinn x 10. Leggene dirret etter noen runder. Helt genialt «treningsapparat»

Det blir flere transportløpeturer, og litt styrkeøvelser hjemme. Til helgen igjen blir det langtur. 

Jeg hadde en aktiv og herlig påske! DET været da dere! Litt løping, hvorav en lengre tur. Mest ski, og to vidunderlige toppturer på fjellski. Da fikk hele kroppen jobbet skikkelig bra, og selv om jeg elsker turen ned igjen, så stortrives jeg også på vei opp.

Nå er det snart klart for startnummer på brystet, og da hender det jeg opplever at jeg får uante krefter. Jeg får et ekstra gir som er vanskelig å dra frem når jeg trener alene, utenom på intervaller. Håper det dukker opp 21. april, og at vi kan erklære den savnede farten for å ha kommet til rette igjen. Det er alltid et adrenalinkick å stå på den startstreken, og når man i tillegg står der med spreke venninner kan jeg love 100 % #høgepålivet garanti. Jeg vil virkelig anbefale hvis du løper, men ikke har deltatt på et løp før, om å prøve sentrumsløpet! Det var et av mine første løp, og siden har jeg vært med hvert eneste år. Det er et løp for alle, og stemningen i byen er på topp. Ren og skjær løpelykke!   

Maria :) 

Publicerat: 2018-04-09 23:51 Kommentarer (0)



Jeg skal delta på Ecotrail 80 km – Har det rabla for meg?

Det er helt utrolig, men når jeg sitter hjemme i sofaen og tenker på hvilke løp jeg vil delta på, så kommer Supermann trøyen på helt av seg selv. Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen? Der i sofaen så finnes det ikke begrensninger for hva jeg har lyst til eller tror jeg kan klare.

Enda verre er det at selvinnsikten ikke slår inn før det ryker av gårde en melding til #høgepålivet – Sissel om hun vil være med. Å sende et spørsmål til henne om et løp, er ensbetydende med å være påmeldt. Ordet «nei» finnes ikke i Sissel sin ordbok. Hun er et JA-menneske, og det er jo fantastisk. Vi kommer aldri mer til å se inn i fremtiden uten å ha en utfordring foran oss tror jeg.

Nå skal vi altså ut å løpe 80 km. Det er litt galskap. Jeg er vant til å løpe ganske langt og mye, men jeg er ikke erfaren i terreng. Jeg har løpt mye på grusvei, men ikke på sti. Det er helt sikkert ikke naturlig å starte med den lengste distansen, men både Sissel og jeg blir altfor lett trigget av spørsmålet: Hva kan vi klare?

Hun er råere enn meg i terreng. Jeg har andre styrker. Vi kan nok utfylle hverandre fint på ulike områder på den turen. Dette skal vi gjøre sammen, uten hårete tidsmål, men med mål om gjennomføring før arrangørene pakker sammen og går hjem. Vi skal nok klare å motivere hverandre gjennom dagen, og ingen av oss har planer om å måtte svelge en hel kamel hvor vi må erkjenne at vi ikke klarte det.

I mitt hode er det sol den dagen hvor vi tripper av gårde til Maridalen, Holmenkollen, Sørkedalen og Fossum før vi kommer tilbake i sakte film (regner jeg med) til Operaen. I realiteten er jeg selvfølgelig klar over at vi kan være uheldig å få regn, sidelengs vind, et beintøft løp med gjørme og gnagsår og det som verre er. Det gjelder å holde seg positiv.

Hvordan skal vi få til dette? Sissel og jeg bor på forskjellige steder, så vi må trene for oss selv. Jeg har en hverdag som gjør at jeg ikke klarer å legge frem en helt strukturert treningsplan. For meg gjelder det å holde seg i farta. Løpe der man kan, spe på med styrke og mobilitetstrening, og målet er akkurat nå en langtur i uka. En god stund har den langturen foregått på ski. På en måte bra fordi jeg har strevd litt med lår/setemuskulaturen, og kroppen er evig takknemlig for variasjon. På en annen side føler jeg meg mer usikker enn på lenge hvordan det står til med løpeformen. Det er lenge siden vi har hatt så heftig vinter, og selv om jeg løper en del så er det hverken langt eller spesielt fort.

Nå er det ikke fart som er fokus på Ecotrail, og heldigvis er maratonmålet for i år først i desember, men underveis er det mange andre løp hvor jeg har satt meg nye mål. Jeg gleder meg, og krysser fingre for at jeg når noen av dem. Jeg vil alltid være min aller største konkurrent!

Sees vi på Ecotrail 26. mai? Det finnes flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria 😊

Publicerat: 2018-02-25 17:09 Kommentarer (0)



MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Godt nytt år! Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser