Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Holmestrand maraton - en solid opptur

På lørdag løp jeg maraton igjen. Mitt 5. maraton. Det føltes som ren galskap da jeg meldte meg på 12 dager før, men jeg ønsket å ta dette som en treningsøkt for å samle kilometer til Ecotrail 80 km den 25. mai.

Forrige gang jeg løp maraton var i Valencia i desember. Der møtte jeg veggen etter 26 km, og gjett om det ligger friskt i minne. Jeg kunne bare ikke tenke meg samme opplevelsen igjen. Med relativt lite løping i vinter lå virkelig ingenting til rette for at jeg skulle prøve meg på noe pers i Holmestrand. Det var derfor med skrekkblandet fryd at jeg meldte meg på. Jeg vet jo at det er lett å la seg rive med når man setter i gang.

I vinter har jeg gått masse på ski. Det har vært fint med variasjon siden jeg har hatt ulike vondter i bena som de fleste løpere er innom. Jeg elsker å gå på ski, og kan gjerne gå langt, men er ikke spesielt teknisk flink og går derfor ikke så fort. Noen resultater må det likevel ha gitt.

Forrige helg, en uke før Holmestrand maraton var jeg i Bad Gastein i de Østerrikske Alper med jobben. Vanligvis ville jeg ikke varmet opp til et maraton med afterski til sent på kveld (eller tidlig morgen er det også noen som kaller det), men siden dette maratonet "bare" skulle være en treningsøkt tok jeg det litt mindre alvorlig og slo meg løs både i skibakken på dagen og på dansegulvet om kvelden. Jeg er jo ikke 20 lenger så dette fikk jeg betale for i trøtthet hele uken.

Det var også en travel uke ellers, og jeg følte meg litt på underskuddsiden på onsdag. Torsdag løp jeg hjem de 10 km fra jobben, og sneglet meg opp den siste bratte bakken og tenkte: HVORFOR meldte jeg meg på maraton? Dette går jo ikke. Formen er i kjelleren. Typisk meg å fyre avgårde en melding til Sissel akkurat når jeg tror det er verdens beste ide å løpe maraton, og typisk henne å SVARE JA! I tillegg skulle jeg reise ned dit sammen med Kristin og Nina som også skulle løpe maraton og halvmaraton. Nei, det er bare å løpe. Bryter ikke noen avtaler nå.

Sissel, jeg, Nina og Kristin 

Fredag la jeg frem klær og det utstyret jeg trengte å ta med meg. Jeg tenkte at jeg også ville bruke dette maratonet til å teste ut litt gels som jeg ikke har pleid å bruke ellers, men ønsker å bli vant til det siden det er litt lettere å få i seg. Man tester gjerne ikke ut slike ting på løp, men igjen - siden dette ikke var så alvorlig så ville jeg benytte anledningen.

Lørdag våknet jeg og var nervøs. Jeg fikk i meg litt havregrøt, men noe mer kunne jeg bare glemme. Satte meg i bilen og fikk plukket opp Kristin og Nina. Ferden gikk mot Holmestrand. Vanligvis har jeg mange tanker om skovalg, men denne gangen "bare tok jeg et par" De samme som jeg løp Valencia maraton på. Litt usikker på hva jeg synes om dem, men fikk nå bare bruke dem.

Det var god stemning i bilen. Det blir raskt det når tre damer skal ut å løpe. Såkalt #høgepålivet stemning :) Vi gjorde oss alle noen tanker om hvordan det skulle bli med 8 like runder (4 for halvmaraton) Noen av oss var nok litt skeptiske, men så har vi jo hørt så mye bra om Holmestrand maraton, og registrert at det veldig populært å løpe der så dette måtte jo sjekkes ut.

Så, det store spørsmålet; hva skal vi ha på oss? Det var meldt sol og 4-5 grader. For min del var shorts og strømper bankers, men hvilken overdel? T-skjorte eller lange armer? Jeg pleier å løpe i t-skjorte så fort solen titter frem, og særlig på løp, men vi fikk virkelig kjenne på skarp luft når vi gikk ut av bilen for å hente startnummer. Vi tenkte så hardt at vi ble nesten gråhåret, og endte til slutt opp med lange armer. Jeg vet at for meg kan det være en tabbe hvis det blir for varmt, men la gå.

Like før kl 11 gav vi hverandre klemmer og ønsket hverandre lykke til. Igjen slo det meg hvor vilt dette var. Det siste jeg sa til Sissel var at nå SKAL jeg være fornuftig. Startskuddet gikk, og jeg løp ut. Det var godt å komme i gang. Jeg ble liggende vedsiden av hyggelige Bjørnar fra Kristiansand som vi også hadde hilst på før løpet og "Friskuscathrine" fra Skien. Vi tre snakket mye sammen den første mila. Kanskje ikke fornuftig for kreftene tenkte jeg, men så utrolig koselig da. Jeg kikket ned på klokka en gang i blant, og så at vi skravlet jo heller ikke akkurat i sakte fart. Jeg både løp fortere enn jeg hadde planlagt OG snakket. Jeg tok meg også tid til å gi Nina en klem da jeg møtte på henne etter våre litt "annerledes" ruter de første kilometerne før vi gikk over i 5 km runder.

Bjørnar, ingenting å si på optimismen etter 10 km :)

Etter en drøy mil kom jeg fra Bjørnar og Cathrine, og jeg tenkte at jeg måtte finne en rygg jeg kunne hvile bak. Jeg må ikke stresse tenkte jeg, men syntes jo at bena, kroppen og hodet føltes veldig bra. Etter ca 16 km var jeg plutselig bak ryggen til Even Nedberg, fartsholder på 3.30 fart. All fornuft sa at her skulle jo ikke jeg være. Jeg tillater meg ihvertfall ikke å løpe forbi. Jeg holder meg bak han og gruppen tenkte jeg. Det var lurt. Jeg har nok aldri løpt så jevnt før, og hele tiden visste jeg at hvis jeg faktisk klarte å holde meg til denne gruppen - ja, da setter jeg pers. Et ørlite håp ble tent ganske raskt etter at jeg møtte dem selv om det var mange kilometer igjen.

Dette med like runder var ikke noe problem for meg. For det første likte jeg løypen, og for det andre synes jeg mat og drikke stasjonene var supre, og jeg likte at de kom hver 2,5 km. Jeg fikk bare testet to av mine liquid gels for det var jo så mye godt på stasjonene. Banan, salte kjeks og MELKESJOKOLADE :) Synes også det var liv i publikummet som møtte opp i Holmestrand, og de som bodde i husene langs løypen. Takk! Det betyr mye for oss som løper.

Still going strong med 3.30 gjengen - ca 32 km passert her tror jeg

På den tredje siste runden kjente jeg på et tidspunkt at det begynte å røyne litt på. Nei, det kan ikke være veggen jeg møter nå tenkte jeg. Jeg orker det ikke. Etter en liten nedoverbakke hentet jeg meg plutselig inn, og ting gikk bra igjen. For en opplevelse. Det var jo helt nydelig. Da vi passerte 35 km sa jeg med godt mot til min sidemann: Dette går jo bra! Regner med ditt mål også er 3.30? Ja, eller 3.29.59 hadde vært fint sa han. ENIG sa jeg .. og PANG så fikk jeg hold. Det smalt til i magen, og jeg hadde lyst å krølle meg sammen.

Jeg nekter. Dette tåler du Maria sa jeg til meg selv. Det er bare å løpe på videre for det kommer til å gå bort igjen. Jeg fortsatte å løpe, men måtte slippe 3.30 gjengen litt fra meg. Det gikk litt saktere, men det var fortsatt pershåp. Jeg så den oransje t-skjorten til Even der fremme. Er han et minutt foran eller to? Jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg var jo snart i mål. Selv oppløpssiden føltes litt lang, men da jeg nærmet meg målstreken hørte jeg stemmen til Nina som heiet alt hun kunne, og jeg så ned på klokken. Jeg perset med 4 minutter! Hurra! Dette var jo fantastisk!

I mål ventet klem fra Kristin (som er helt rå og satte pers på maraton) Nina (som løp et superbra halvmaraton) Even Nedberg og mannen som ønsket å løpe på 3.29 og klarte det helt fint :) Jeg var jublende glad over min egen tid, og jublende glad over at jeg hadde en så fin løpsopplevelse uten å møte veggen.

Fartsholder Even Nedberg og duracell kaninen Kristin som tok 5. plassen blant damene! 


Sissel kom også i mål og perset med et kvarter. Her var det store grunner til å feire. For en dag! Aldri kunne vel navnet #høgepålivet passe bedre. Akkurat denne lørdagen ble afterrun begrenset til en kaffe og kanelbolle på cafe i Holmestrand før vi satte kursen hjem igjen til våre tålmodige menn og barn, men feiringen tar vi igjen etter sentrumsløpet - for der er selvfølgelig #høgepålivet gjengen på plass igjen med enda flere løpere.

Nå har jeg løpt maraton i Berlin, Oslo, Reykjavik, Valencia og Holmestrand. Løpsopplevelsemessig kryper Holmestrand høyt opp på lista, og jeg anbefaler det varmt videre. Nå gleder jeg meg stort til Ecotrail Oslo og maraton i Amsterdam i oktober + de andre løpemålene jeg har satt meg for året. Jeg skal fortsette å prøve å ha lave skuldre i forkant. Virket som en god oppskrift! 

Denne gjengen! #høgepålivet!

Ønsker alle andre et godt løpeår også. Vi er såvidt i gang heldigvis :)

Hilsen Maria

Publicerat: 2019-04-08 22:23 Kommentarer (0)



Ecotrail - løpetur og trenigsfokus med Didrik Hermansen

Onsdag denne uken inviterte Anton sport Bogstadveien og Ecotrail til foredrag med ultraløper Didrik Hermansen, men først løp vi en liten time sammen, og foredraget; det fikk vi høre på mens vi spiste en veldig god suppe.

En bra kveld med andre ord. Veldig moro å delta på slike eventer hvor man møter andre løpeglade mennesker, hilser på Instagramvenner, deler løpeerfaringer og historier og ikke minst får løpt samtidig.

Fotograf: Geir Bjerkestrand (funwithrun)

Kristin og jeg skal løpe Ecotrail 80 k sammen 

Løpeturen gikk opp og rundt Frognerparken, og ned og rundt Slottsparken. Noen ekstra sløyfer for å få den lang nok. Pratetempo. En sosial løpetur, akkurat slik jeg husker Ecotrail i fjor. Jeg har kun løpt et ultraløp, og det var da. Jeg løp 80 km. Det var en annerledes opplevelse for meg at alle pratet med hverandre i løypa. Det har man stort sett ikke tid til på kortere distanser. Det var superhyggelig. Ecotrailopplevelsen gav mersmak, og jeg har meldt meg på igjen i år - også denne gangen på 80 km.

Jeg snakket med flere som har meldt seg på ulike distanser på Ecotrail, blant annet en dame som begynte å løpe i høst. Hun gikk rett på sak og startet med et bakkeløp. Nylig gjennomførte hun et 10 km løp og nå har hun meldt seg på 21 km på Ecotrail. Det er så bra det. Løpegleden er på plass. Både inspirerende, og veldig imponerende.

Vi fikk altså gleden av å høre på Didrik Hermansen, Norges beste ultraløper. Han snakket blant annet om trening, skader og skadeforebygging. Han traff spikeren på hodet hele tiden. Jeg kjente meg igjen i masse, og det tror jeg flere andre også gjorde. Valg som vi løpere gjør på godt og vondt, som feks hvor lett det er å sluntre unna viktige styrke/tøyeøvelser fordi man heller vil bruke tiden på nok en løpetur eller at vi "bare" skal løpe hjem selv om vi kjenner at vi får vondt når vi løper. (Der har jeg syndet flere ganger) Da er det som Didrik sier viktig å lytte til kroppen og stoppe opp. Gå i stedet for å løpe, selv om det måtte ta 4 timer å komme seg hjem.

Fotograf: Geir Bjerkestrand (funwithrun)

I forbindelse med skader la jeg ekstra merke til at han sa flere ganger: Du kan trene selv om du er skadet, så lenge du ikke trigger skaden eller har vondt. Det er vakker sang i ørene til en skadet løper som ikke orker tanken på løpepause tenker jeg. Man trenger ikke å legge seg på sofaen. Man kan trene alternativt, eller kanskje det holder å finne en annen løpeform enn man pleier. Løper du mest flatt til vanlig, kan kanskje bakketrening fungere i skadeperioden.

Variasjon er alltid bra og skadeforebyggende. Nå som vinteren er her kan langrenn være en skånsom treningsform å avlaste løpekroppen med. Det er også den rette tiden til å investere i litt ekstra styrke og tøyeøvelser selv om det noen ganger oppleves kjedelig. Det er en viktig investering før løpesesongen begynner for fullt. April måned er en kritisk måned for mange løpeben når våren er på plass for fullt, og vi dundrer avgårde på asfalten igjen. Det er smart å bruke tiden nå på å ruste seg til det, og ikke minst fortsette jevnt og trutt med øvelsene ellers i året også.

Et enkelt forebyggende tips fra Didrik til kontorrotter som meg er å jobbe mer stående. Jeg tok til meg alt som ble sagt og sto mer enn 25 % av dagen i går. Jeg har hørt noe om at hvis man klarer å gjøre noe nytt 21 dager på rad så blir det en vane. Det gjenstår å se, men jeg VET - og jeg så det enda klarere i går - at min rygg og nakke ikke har det bra 8 timer om dagen på den kontorstolen. Et annet genialt tips, det er bedre med 15 ett minutts pauser om dagen (hvor du tøyer og bøyer litt) enn EN 15 minutters pause. Noe å tenke på :)

Vi fikk gode treningstips, og råd til hvordan man kan gjennomføre Ecotrail på en bra (les overlevelig for meg som skal løpe 80) måte uansett hvilken distanse man har valgt. Hovedbudskapet er at man må jobbe for å nå målene sine, og man må som regel ofre noe også. På de lengste distansene bør man ha en del kilometer i banken på forhånd hvis man skal stå på startstreken med en god følelse, og da kan en av tingene man må ofre være lange sovemorgener i helgene. Ihvertfall hvis man har familie. For å holde seg inne med dem er det greit å starte tidlig så man har litt igjen av dagen etter treningsturen :)

Jeg sugde til meg hvert ord. Jeg synes foredraget var superinspirerende og nyttig, og ikke minst ble det servert med en god porsjon humor. Jeg fikk bakoversveis av ting Didrik fortalte som er naturlig for han, som feks: "De gangene jeg har treningsturer på over 6 mil ... " 6 mil!! De gangene?? Hvor ofte gjør du det? Jeg skjønner at han gjør det ofte. Han er jo Norges beste ultraløper, men det høres så vilt ut. Eller, "Jeg har trent Ecotrail traseen flere ganger". Tanken på å ta de 80 som en treningstur gjør meg svimmel. Han snakket også om 6 mils turer på tredemølle. Da hadde nok rullegardinen gått ned hos meg, men det er så kult å høre at det går an. Helt overjordisk spør du meg.

Didrik sitt forslag til treningsprogram på de forskjellige distansene på Ecotrail ligger på Ecotrail sin Facebookside.

Løpetreff som dette gav også mersmak. Ingen tvil om at alle var på samme planet her, og det var moro :-)

Nå er det bare å glede seg til Ecotrail. Har du meldt deg på? Distansene man kan velge mellom er 10 km, 21 km, 30 km, 50 km og 80 km. Bli med :-)

Maria

Publicerat: 2019-02-15 10:28 Kommentarer (0)



På god vei ut av dvalen - noen av mine løpemål for 2019!

Nå har det gått en stund siden sist. Jeg føler jeg nesten har ligget litt i dvale. Etter maraton i Valencia 2. desember måtte jeg bare ha løpepause. Jeg var mett av løping, løpevondter, fysioterapeuttimer og alt som følger med. Det var deilig å bare ta fri i desember. Jeg hadde et par løpeturer hjem fra jobb og en styrketime eller to på SATS, men det var alt.

Julen feiret jeg på hytta. Grunnet syvsoving fikk vi ikke så mange timer med lys, men vi fikk noen fine skiturer. Det var deilig å lade batteriene.

Ingen nyttårsforsetter. Det tror jeg ikke særlig på. Jeg har mer tro på gode vaner, og det å trene har blitt en rutine som jeg egentlig ikke faller ut av lenger. Selv ikke med noen ukers pause. Jeg var derimot veldig motivert for å trene igjen i januar.

Lange løpeturer har det ikke blitt enda. Det går stort sett i turer hjem fra jobben og ulike intervalløkter på SATS. Langturene nå foregår på ski, og det er helt fantastisk. Veldig skånsomt og fint for den trøblete kroppen med variasjon. Barna er også så flinke på ski, og det at noe av treningen kan skje sammen med familien er toppen av lykke. Selv om vi er på tur teller alle milene med dem som trening for meg. Jeg opplever også at barna kan være i stand til å gå fra meg til tider, så det er jammen ikke bare søndagstempo sammen med dem. Puh!

Styrke ... Styrke .... Styrke ... Styrke er min svakhet! Men jeg trenger det. Jeg liker å delta på timer som crosstraining og bodypump, men fysioterapeuten som jeg fortsatt får oppfølging av innimellom mener at tung styrke med få repitisjoner kunne fungert for blant annet min vrange setemuskel. Jeg er ikke komfortabel i styrkerommet. Jeg har gått til PT før, og hadde en periode litt taket på det, men det begynner å bli en stund siden, og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at det har jeg falt ut av. Jeg har nå spurt om en veiledningstime, og vil etterhvert gå til PT. Det er nok flere enn meg som føler det på akkurat samme måte, så tenkte at det er fint å kunne dele den følelsen.

2019 består av mange morsomme mål. Her er noen av dem:

  • Sentrumsløpet - Like sikker i kalenderen som julaften. Det morsomste 10 km løpet på jord. Jeg og #høgepålivet jentene er superklare for vårens første løpeeventyr. 
  • Ecotrail 80 k - Sissel og jeg har stadig på oss supermanntrøyer, og det ingenting som skal til for at vi klarer å påvirke hverandre til å melde oss på alt mulig. Litt skummelt egentlig. Hva blir det neste? Ecotrail 80 gjorde vi i fjor sier vi litt sånn eplekjekt, men det er jo ingen garanti for at det neste blir like eventyrlig som sist. Plutselig pisker sidelengs regnvær oss i fjeset, men da får vi prøvd det også. Her er egentlig det største målet å ikke gå på en like stor skosmell som i fjor. Mannen fikk bakoversveis da vi flyttet i sommer og så samlingen. Har så jeg klarer meg en stund :) Ser frem til Ecotrail 80 k med STOR GLEDE. 10-12 timer i marka bruker jeg gjerne lørdagen på. 
Sissel og jeg - sammen er vi dynamitt 
    • 3 dagers løp på Hardangervidda - Her har ikke jeg kontrollen. Det har mine #høgepålivet venninner Sissel og Hanne. Jeg fikk dette i 40 års gave, og bare storgleder meg til å henge på disse terrengdamene. Det går rykter om 10 mil på tre dager. Dette blir en opplevelse. 
    • Oslo maraton - Halvmaraton vel og merke. Elsker den distansen, og det går ikke an å ikke være til stede under Oslo maraton, så den er bankers. 
    • Amsterdam maraton - Vet dere hva? Vi er 15 (!!) #høgepålivet jenter som drar til Amsterdam i oktober. Hva mer kan man ønske seg? I Amsterdam er det både helmaraton, halvmaraton og 8 km, og vi representerer alle distansene med flere løpere. For en inkluderende by å løpe maraton i. Med flere distanser er alle med, og ingenting er bedre. Dette blir helt konge. Jeg må bare prøve å trene smart mot maratonmålet slik at jeg ikke går på veggen like tidlig som i Valencia for det skremte vettet av meg. Egentlig ønsker jeg å finne noen maraton som jeg kan løpe som en treningsøkt. Ble ikke så skremt at jeg slutter å løpe maraton da. Tvert imot. Jeg vil løpe langt lenge. 

    Det kommer mer, men alt er ikke bestemt. Jeg gleder meg til et nytt løpeår, og håper du gjør det samme :)

    Maria :)

    Publicerat: 2019-02-03 21:47 Kommentarer (0)



    Maraton Valencia - Et eventyrlig og morsomt mareritt :-)

    12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av for et par dager siden, men minnene er store. For en dag, og for en opplevelse!

    Ambassadørene fra alle land samlet på målstreken 

    Fredag 30. november møtte jeg 4 av mine #høgepålivet venninner Nina, Sissel, Karine og Hanne på Gardermoen. Dagen var kommet som vi hadde ventet på i over et år. 5 dagers jentetur til Valencia MED maraton inkludert :)

    Vi skulle fly via Munchen, og allerede der måtte vi ta vår første løpetur. Vi ble møtt av en dame med Valencia skilt som vi måtte løpe etter til neste fly siden det var så kort tid mellom dem. Flaks for henne at samtlige nordmenn på det flyet var glad i å løpe. Alle skulle løpe maraton. Baggasjen gikk det ikke like bra med. Den kom ikke til Valencia, så da vi landet tilbragte vi 3,5 time på flyplassen (for å si det sånn; til sola gikk ned+) for personalet der hadde det ikke travelt.

    Jeg hadde pakket mitt maratonutstyr i håndbaggasjen, men i gjengen ble det stor bekymring om favorittjoggesko og annet maratonutstyr ville nå frem. Uansett manglet vi en hel del, og måtte rett ut på en liten sprintshopping siden butikkene kun var åpen en time til når vi endelig kom frem. Puh! Når den kvelden kom sov vi godt.

    Neste dag våknet vi opp til sol og nydelig vær, og vi kunne endelig sjekke ut expo som lå ved the city of arts and science, et helt nydelig område i Valencia. Her kunne vi også se målgangen som var en catwalk over bassenger med blå løper. Flottere kan det ikke bli tror jeg. Vi fikk testet ut den, hentet startnummer og sjekket alle standene.

    Nina, Karine og jeg 

    Jeg hadde også fått tilbud om å være en av Norges ambassadører, og dro på et møte hvor jeg møtte ambassadører fra over 90 land. Vi var 5 fra Norge, og vi var litt mer beskjedne med små 17. mai flagg i motsetning til andre nasjoner som kom med store flagg. Vi fikk hørt flere av løpernes maratonerfaringer, og for flere av ambassadørene var det også det aller første. Aller mest fasinerende var det nok å møte Wah Sing Tan. Verdens blideste mann på 61 år fra Malaysia. Han hadde løpt 156 maraton, i 2018 vil han lande på 27, etter at han har løpt Malaga maraton forrige uke, og skal få med seg et i Thailand i slutten av desember. Han løper barbent, og bryr seg ikke om tid. Han bare koser seg, prater med mennesker, tar bilder og nyter opplevelsen. Det var inspirerende og veldig moro å snakke med han.

    Her er jeg sammen med Wah Sing Tan fra Malaysia

    Søndag 2. desember var den store dagen. Opp og hopp veldig tidlig. 5 jenter gjennom dusjen, fletter skal på plass i håret, mat og drikke på riktig måte. Alt må jo stemme! Det aller beste var at jeg visste jeg hadde vært kjempeheldig med den Airbnb leiligheten vi bodde i med tanke på start/mål. Kun 5-10 minutter å gå, men det jeg IKKE var klar over var at gaten hvor startskuddet skulle gå strakk seg helt opp til leiligheten vår. Vi hadde maks 3 minutter å småløpe til start. Noen stilte seg opp rett utenfor. Jeg regner med at flere av dere som leser vet hvor viktig det er å gå på do rett før man stiller seg opp til start. Skulle helst hatt en egen Hibasdo på ryggen. Her trengte vi ikke det. Vi bodde midt i maratonshowet.

    Jeg stilte meg opp, og det man vet når man står der er at all den spenningen man har gått med i lang tid er nå. Det er ikke noe mer man kan gjøre. Man kan bare løpe ut å prøve å kose seg, nyte og gjøre sitt beste. Jeg hadde slitt litt med knær og setemuskulatur i forkant, og fått hjelp av fysioterapeut. Jeg hadde ikke løpt ordentlig på 3-4 uker før maraton, men trent alternativt på ellipse og andre øvelser. Generelt synes jeg at jeg har hatt for få langturer i høst, men har også hatt noen bra løpserfaringer i høst på blant annet halvmaraton i Oslo. Jeg har en beste tid på maraton som jeg alltid har lyst til å slå. For å klare det visste jeg hva jeg måtte ligge på i snittfart, og på et flatt maraton tenker jeg at det er best å prøve å løpe så jevnt som mulig. Jeg visste at det kunne bli tungt, men jeg gutset på og tenkte at den som intet våger intet vinner.

    I starten synes jeg det var helt nydelig å løpe igjen. Det var helt fra start god stemning både hos det fantastiske publikummet, men også mellom løperne. Jeg nøt de fine gatene, sola og synet av palmer. Det er mitt favoritt tre. Det gir følelsen av sommer og ferie. Bena føltes kjempebra, og jeg lå der og fløt i min egen boble, litt fortere enn jeg hadde planlagt hele veien. Tanken slo meg at jeg kanskje gjorde den store gigaklassiske tabben; å gå for fort ut ... og DET GJORDE JEG! Ved 26 km møtte jeg den berømte veggen. Dere, det er for tidlig! Det kan jeg ikke anbefale. Når jeg innså det hadde jeg lyst å gråte en skvett og rømme et par sekunder, men neida, jeg skulle ikke gi meg. Jeg tok meg litt god tid gjennom mat og drikkestasjonen på 26 og prøvde å samle litt krefter til veien videre. Kondisjonen føltes helt ok, men jeg stivnet i kroppen. En innrømmelse, jeg løper ikke etter puls. Jeg har aldri begynt med det. Jeg burde kanskje, men jeg liker egetlig bare å løpe. Ikke så masse ekstra. Fart og lengde er viktig for meg. Resten går på følelsen. Ihvertfall enn så lenge.

    De siste 16 km ble en kamp med meg selv. Det gikk betydelig saktere, bena var stive og det var litt mørkere i topplokket. Jeg minnet meg selv på at hvis jeg opplevde dette så skulle jeg roe ned litt å prøve å nyte turen. De hjernecellene var skrudd av under dette løpet. Etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke kunne slå min beste tid, kunne jeg jakte på den nest beste ;) Er det mulig? Jeg prøvde å tenke på Wah Sing Tan og hans kloke ord, men fortsatte å pese meg gjennom løpet. Det gikk både sakte og kjempefort syntes jeg. Jeg følte det var langt til mål, men synes også at 30 km kom fort. Det gjorde også 35. Da jeg hadde 10 km igjen sa jeg til meg selv: SKJERP DEG MARIA. Fortsett fremover i det tempoet du vil, men du SKAL nyte og prøve å få med deg den gode stemningen og alle de nydelige menneskene som heier. Jeg gav flere high fives med barn. Det gir energi, man blir glad av det. Det var heller ingen ulempe å ha navnet (Maria funker meget bra i Spania) sitt og norske flagg på magen, ryggen og i flettene. Det var mange som heiet på Maria de Noruega, og det var kjempemoro! Det var nok mange andre Mariaer rundt meg i løypa også, men jeg tok til meg alle heiarop :)

    Et sted i løpet passerte Nina og jeg hverandre. Jeg tror det var når jeg var på 27 km. Hun ropte: Maria, I love youuuu ... det var fantastisk! Jeg snakket også med en mann underveis som hadde bodd noen år i Trondheim, og han kunne litt norsk. Da var jeg sliten, og jeg tenkte; jeg orker ikke å prate, jeg orker ikke å prate. Men han snakket, og jeg tenkte; vær hyggelig, vær hyggelig :) Da han spurte om han kunne ta en selfie av oss når vi løp klistret jeg på meg smilet. Jeg hadde ingenting imot det, men dette var altså etter møtet med veggen, og jeg hadde litt mye med meg selv.

    Da jeg endelig nærmet meg catwalken og den blå løperen kikket jeg ned på klokken. Det er et par minutter til min nest beste tid går ut. Dette kunne jeg klare, men selv om jeg hadde 300 meter igjen kjentes det ut som 300 km, og jeg måtte gå noen meter. Da jeg rundet svingen inn på løperen så jeg målet der fremme. Da trampet jeg avgårde så godt jeg kunne, og jeg tror faktisk at jeg smilte på deler av den, men på maratonbildene som ble tatt av meg så det ut som jeg hadde spist 10 sure sitroner så de har jeg ikke kjøpt. (Dermed ingen målgang bilder av meg denne gang)

    Jaaa! Jeg kom meg over målstreken og rett inn i armene på helsepersonell som lurte på om det gikk bra med meg. Jada! Jeg satt meg ned 1 minutt hos dem før jeg ble sluset videre til medalje, goodiebag, mat og drikke. Jeg var sliten og glad, og ufattelig fornøyd med resultatet med tanke på hvordan turen utartet seg. Full #høgepålivet følelse, og jeg synes alt var verdt det. Er det ikke rart? Spørs om ikke løpere er skrudd sammen litt annerledes noen ganger.

    Det tok ikke lang tid før gjengen var samlet igjen, og vi kunne le og juble over fullført maraton. Sissel og Karine perset begge to med supergod margin, og Nina og Hanne løp helmaraton for første gang. Det gjorde de helt utrolig bra! Jeg slo min nest beste tid med sekunder, og er superhappy med det. Jeg er superstolt av jentene, og jeg er superstolt av å få være en del av den herlige #høgepålivet gjengen.

    De siste dagene i Spania slappet vi av, koste oss med spa og litt shopping og med mye god mat og drikke. Vi var ikke helt mobile. Vi stokket oss rundt i byen på stive og slitne ben. Penkjole og høye hæler kom aldri opp av kofferten. Her var det bare å kjøre lavterskel.
    Jeg anbefaler virkelig MaratonValencia til ALLE som liker å løpe. Det må oppleves. Stemningen. Den var helt spesiell. Bra underholdning og magisk publikum. Tusen takk Valencia.

    Knallflink fotograf: Karine 


    Fra palmer til juletre, 25 grader til minusgrader, asfalt til is, asfaltsko til piggsko .. Vi har kommet hjem igjen, og det har baggasjen også.


    Riktig god jul!


    Hilsen Maria

    Publicerat: 2018-12-15 00:40 Kommentarer (0)



    Litt trøblete oppladning til MaratonValencia - har jeg brukt hodet i tide?

    Neppe, men det er bedre enn i fjor. Da kom jeg til en akupunktør mindre enn en uke før maraton og håpet at hun kunne være reddende engel og gjøre en quick fix. Det ble definitivt bedre allerede etter en behandling, men det var ikke nok for til å kunne løpe 42 km problemfritt. Det var en setemuskel som var problemet, og jeg stivnet totalt etter ca 27 km. Det ble langt å karre seg til mål. 

    I år så har bena vært veldig bra. Jeg har hatt veldig lite problemer, men nå når det nærmer seg et nytt maraton føles det som at både det ene og det andre dukker opp. Det gikk en liten varsellampe tidligere i høst da jeg kjente at noe ikke stemte hundre prosent i det ene kneet. Det var ikke kjempevondt, og det var litt vanskelig å sette fingeren på hva det egentlig kunne være, men på en løpetur for et par uker siden kjente jeg at noe var helt feil, og at dette kommer ihvertfall ikke til å gå i 42 km.

    Jeg bestilte time hos fysioterapeut. Da var det litt over tre uker til maraton. Altså, litt mer tid enn i fjor, men fortsatt lite tid. Likevel har jeg nok kommet på et tidlig stadie, og jeg håper at trykkbølgebehandling, nåler og øvelser vil føre til at jeg får en god opplevelse i Valencia. Jeg får både behandling i kne, og faktisk også i den trøblete setemuskelen fra i fjor. Den vil ikke gi seg, og sier ordentlig fra på langturer.

    Det har blitt få kilometer de siste ukene, og jeg synes det har vært litt knapt med langturer i høst, men jeg er likevel superklar for denne lange, fine (og helt sikkert slitsomme) løpeturen. Kondisjonen er min venn så den føler jeg meg ganske trygg på. Bena stoler jeg ikke like mye på, men satser nå på at de blir fornøyd med masse hvile den siste uken før avreise. Det har jeg bevist for meg selv at jeg har hatt nytte av tidligere i høst.

    Ikke noe mer løping før jeg drar, men jeg kommer til å gå turer og trene noe ellipse for å bevege meg litt. Best å unngå både abstinenser og dårlig humør :) 

    Målet er å kose seg i Valencia under løpet. Nyte løypen og publikum. Jeg har hørt så mye bra om dette maratonet. Fungerer bena har jeg også et lite tidsmål på lager. Jeg klarer jo ikke helt å la være å konkurrere mot meg selv ;)

    Jeg er så heldig at jeg skal reise med 4 av mine spreke og sprudlende #høgepålivet venninner. Igjen skal vi ut på jentetur som inkluderer et maraton. For et eventyr! Denne gangen har vi sørget for å få to hele dager ETTER løpet også, så her blir det rom for både afteruns, spa og shopping. Men altså, høydepunktet er at jeg har venninner jeg kan sette maratonmål sammen med. Det var ikke i tankene til noen av oss å løpe slike distanser for 5 år siden, og nå blir vi bare flere og flere. Jeg digger det, og er skikkelig stolt av gjengen.

    #høgepålivet jentene på Reykjavik maraton i fjor. I år skal alle løpe helmaraton! 

    I år er norske flagg på trøyen og norske sløyfer til håret på plass. Jeg er ikke i tvil om at spanjolene lager skikkelig bra maratonfest, men noen norske heiarop underveis skal ikke undervurderes (det er fantastisk!!) så her er det bare å pynte seg i rødt, hvitt og blått. 

    Flere som skal løpe MaratonValencia? Masse lykke til! :) 

    Hilsen Maria

    PS! Dersom du ønsker å følge meg og de andre #høgepålivet jentene i Valencia er vi å finne på Instagram (@mariasorbo og @hogepalivet)

    Publicerat: 2018-11-22 20:44 Kommentarer (0)



    Ivar Formoes minneløp – Første terrengløp med startnummer på brystet!

    Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt annet. Det gikk i saktere form siden det var så langt. Denne gangen skulle jeg løpe et løp i terrenget på 17 km, og da handler det raskt om å komme seg til mål så fort man klarer. Ikke til å unngå for meg, selv om jeg hadde bestemt meg på forhånd om å ikke ha fokus på tid. Jeg ante egentlig ikke hva jeg kunne klare heller siden dette er et løp med en god del høydemeter. Jeg skulle kose meg.

    Min venninne #høgepålivet Nina og jeg kom til Sognsvann en time før. Aldri noen gang har jeg styrt så mye med hva jeg skulle ha på meg før et løp. (Det eneste som har vært verre var skovalget til Ecotrail. Det ble både dyrt og endte opp med et meget godt utvalg sko i heimen 😉) Nina styrte også. På med genser, av med genser, sekk, vest, drikke, ikke drikke. Nei, det er tre drikkestasjoner på løpet så jeg var fast bestemt på å ha med meg minst mulig, men det var så surt den morgenen. Det var sånn vær der du vil snu deg rundt å sove videre når du våkner. Mye vind, men likevel 13 grader, og 13 grader er til vanlig lik t-skjorte for meg på et løp. Vi spurte andre folk, og så snart jeg hadde hørt en annen person si t-skjorte klarte jeg nesten, men bare nesten å bestemme meg. Vi fløy frem og tilbake mellom startområde på Lyn klubbhus og bilen.

    Eneste jeg var helt sikker på var strømpene og skoene ;) 

    Grunnen til at jeg ble så usikker denne gangen er fordi jeg ikke visste hvor fort eller sent jeg kom til å løpe. Går det litt saktere kan jeg tåle mer klær, og jeg tenkte at det kanskje var litt rått og kaldt i skogen, men jeg endte med t-skjorte, og kunne som vanlig ikke hatt på meg et gram ekstra på et løp følte jeg etterpå. På tide at jeg begynner å stole på meg selv der. Det viser seg alltid at litt mindre klær enn for mye er riktig for meg hvis jeg skal ha det bra på løp. Det er helt ok å fryse litt før start.

    Hadde det ikke vært for ørene så hadde smilet gått rundt 

    Vi møtte morsomme og spreke Instagramvenner på startstreken, Jenny (jennymidbjer) og Hege (minhege). Alltid gøy med andre kjente fjes i løypa. Det var god stemning i startområdet, og en to pang så var løpet i gang.

    Det tok ikke lang tid før stigningene begynte, og da var det bare oppover til Vettakollen, men det gledet jeg meg til. Den ruten er så fin, og Vettakollen utsiktspunkt må jo være et av de fineste i hele Oslo. Dessverre litt tåkete den dagen, men der oppe må man bare ta seg tiden til å snu hodet tilbake en gang. Siste biten opp til Vettakollen er bratt, og kun steiner så der ble det mer høye kneløft enn løping. Med litt høy puls gledet jeg meg til litt bortover og nedover, men det viste seg å være utfordrende for meg i terrenget den dagen. Det var glatt og sleipt i skogen etter regn, og hva blir jeg da? PINGLE! Med 1 ½ måned igjen til maraton i Valencia var det eneste jeg klarte å tenke; BRØDHUE!

    I farta på Vettakollen

    Jeg syntes egentlig ikke at det gikk sååå sent inni skogen, men jeg la jo merke til at lange terrengtog med løpere kjørte forbi. Jeg la meg godt til høyre så de lett kunne komme forbi. Skulle bare mangle. Hadde såpass selvinnsikt at jeg fort forsto at dette løpet gjorde jeg for opplevelsen og erfaringen, og ikke for å knuse noen tidsmål.

    Løypeprofil

    Jeg tok meg selv i at der hvor løypen delte seg og de som skulle løpe 9 km tok til høyre og vi andre løp videre så tenkte jeg: Åh, har vi ikke løpt mer enn nesten 6 km? 9 kunne nok holdt for meg i dag, men det var bare å dra på videre. Turen gikk videre opp til Skjennungstua. Det var noen bratte partier. Jeg husker ikke alle detaljer fra løypa, og hva som skjedde hvor, men på turen dit møtte jeg en vakt hvor jeg spurte: Kommer det ikke litt grus snart? Jeg visste jo at løpet var en kombinasjon av terreng/grus, men det er litt typisk meg å ikke gjøre altfor mye research på en løype. Tar det litt som det kommer. Veldig urutinert. Å joda, kunne mannen si, du skal løpe nedover på grus fra Skjennungstua til Ullevålseter. Hurraaaa! svarte jeg tilbake. Det partiet kjenner jeg godt, og jeg sparte ikke på kruttet når jeg hadde trygg grunn under bena. Jeg bare kjørte på det jeg kunne, for jeg visste jo at når jeg kom inn i terrenget igjen så var det ikke sånn at jeg ikke ble sliten av det, men pingletempoet mitt fikk raskt ned igjen pulsen.

    På Ullevålseter bar det inn igjen i terrenget. Puh! Det var supermoro, men altså krevende når man ikke er så erfaren med det. Jeg har trent litt i terreng da, men på et løp er man i et helt annet modus. Jeg pleier jo alltid å ha positive samtaler med meg selv på løp (stort sett), men her gikk det mer i brødhue og bambi på isen-tanker. Jeg kunne ikke unngå å spørre meg selv cirka tusen ganger hvor dumt det var å løpe sitt første terrengløp like før et maratonmål. Jeg så folk som trynet rundt meg, men som jeg også fikk sett at det gikk bra med. Jeg hørte om enda flere som hadde trynet i etterkant, men jeg safet. Jeg safet veldig. Det var nok ikke bare på grunn av maraton. Jeg hadde nok safet like mye selv om det var tre år til neste løp. Haha.

    Jeg fikk skryt på den ene drikkestasjonen for at jeg tok meg tid til å kaste vannglasset i søppelbøtta. Jeg hadde da skjønt at det ikke sto om noen avgjørende sekunder på dette løpet så da kunne jeg like godt rydde etter meg 😉

    De siste kilometerne til mål var jeg på trygg grunn igjen, og jeg bare beinet på det jeg klarte. Jeg klarte å hente meg litt inn på grusen som gjorde at jeg ikke var så aller verst fornøyd med resultatet. Det lønner seg å starte bakerst hvis man skal prøve å finne meg på resultatlistene, men det er helt greit. Det rareste og morsomste av alt er at idet jeg løp over målstreken, dette slår aldri feil, så var alt bare moro. Jeg var #høgepålivet, det er jo den sikreste garantien, og alle negative tanker var blåst bort. Jeg tenkte på løpet som et morsomt og superfint løp med spennende løype. Jeg vil helt sikkert løpe det igjen, og jeg vil anbefale det til alle andre. Tusen takk til arrangørene for et fantastisk løp! 

    Nina i kjent stil inn i mål

    Nina og jeg var helt enig i at dette var en morsom opplevelse. Hun hadde stort sett tenkt de samme tankene som meg siden hun skal løpe maraton for aller første gang i Valencia. Hun safet også, men hadde en fantastisk tur sånn som meg. To 100 % lykkelige brødhuer.

    Hilsen Maria :) 

    Publicerat: 2018-10-21 21:22 Kommentarer (0)



    Løpemotivasjonen som forsvant, er endelig tilbake for fullt!

    Jeg har sagt at jeg skal skrive litt om løpemotivasjonen som delvis ble borte i sommer. Akkurat nå er det umulig å forstå. Nå er nemlig motivasjonen tilbake på topp, og løping og trening generelt er bare moro.

    Jeg tror det hang litt sammen med flytting. Store deler av våren, og hele sommeren sto det fremst i hodet mitt. Først salgsprosessen av gammel leilighet, deretter pakking og alt det praktiske rundt det, og sist men ikke minst, komme på plass i nytt hus. Oppi alt det skal man leve en vanlig hverdag med barn, lekser, aktiviteter, jobb og trening. Puh! 😊

    Uansett, når sommerferien kom var det deilig med en pause fra hus og hjem. Jeg pleier jo å elske å starte dagen med løpetur på ferie. Det gjorde jeg i New York den første uka som jeg allerede har skrevet et innlegg om. Da vi kom hjem derfra dro vi på hytta vår i fjellparadisbygda Hodalen helt nord i Hedmark. Her skulle vi være tre uker. 20 morgener hadde jeg til rådighet. 20 morgener hvor jeg kunne løpt ut på tur i terrenget, som jeg egentlig ønsker å gjøre mer av, før mine tre syvsovere av en mann og barn sto opp. Jeg pleier alltid å utnytte morgentimene. Denne gangen gjorde jeg det IKKE ÉN GANG!

    Riktignok hadde vi mye hyggelig besøk den første uka så det trekker jeg fra, men hva med de siste 14 dagene? Neida! Jeg sov som en stein hver morgen, og skyldte på fjellufta 😊 Jeg vente meg faktisk til å sove 8-10 timer hver natt, noe jeg ikke er i nærheten av i hverdagen hjemme. Etter at jeg også begynte å drikke kaffe for et år siden i en alder av 39 (..) så setter jeg pris på morgenstunden på en helt annen måte. På hytta vet jeg at mannen kommer med kaffe på senga til meg, og da bare ble fristelsen for kaffe og bok for stor.

    Har man først lagt seg i hengekøya ...  

    Hverdagen er ganske hektisk, så jeg tror jeg trengte det. Spørsmålet er bare om jeg ikke trenger det like mye neste gang, og neste gang der igjen 😉 Det betyr ikke at jeg ikke trente. Jeg holdt bena i gang, men det ble ikke like spennende turer, og motivasjonen var litt så som så. Det ble de faste transportetappene når vi skulle på butikken (16 km) Da løper jeg dit, og sitter på i bilen hjem. Jeg pleier å hoppe av på hjemveien hvis vi har vært på Tynset eller Røros på bytur, og i tillegg tar jeg noen andre enkle løpeturer i nærheten av hytta og litt intervaller.

    Intervaller før frokost .. sånn i 12.30-tida

    Oppdagelsesturer i terrenget hadde jeg sett for meg på morgenen siden jeg vet at det kan ta litt tid. Dagene liker jeg å holde av til familien. Det er så deilig med noen uker hvor alle 4 er sammen uten å ha det travelt.

    Jeg fikk gått i terrenget da, sammen med familien. Vi er glad i fjellturer, og vi fikk oss noen nydelige turer blant annet til Sålekinna med utsikt over Femunden nasjonalpark og til Forollhogna nasjonalpark. Det er gull verdt å ha slike turer sammen med barna. Det er så moro.

    Sålekinna

    Forollhogna nasjonalpark

    Det er også verdt å trekke frem de to løpeturene som faktisk gikk utenfor grusveien og asfalten. Den ene var sammen med kamerat Christian Fredrik som var på besøk med familien. Vi løp en superfin tur i terrenget. Underveis ønsket vi å løpe slik at vi endte opp på andre siden av et stort vann som hytta vår ligger ved. Vi håpet kanskje at noen ville hente oss med robåten, helt til vi fant ut at vi bare kunne svømme over. Jeg er ingen svømmer. Jeg kan svømme bryst, og det er det. Jeg har respekt for vannet, og tenkte at dette kunne jeg ikke gjort alene. Tenk om jeg hadde fått panikk midt utpå der. Christian Fredrik er en god svømmer, så da funket det. Midt på vannet er det to små øyer som var delmålet dersom jeg følte at jeg måtte i land. Vannet på fjellet hadde også fin temperatur siden det var så fin sommer. 650 meter var det over. For noen er ikke det langt, men for meg er det ut av komfortsonen. Det gikk veldig fint over, og det var stor #høgepålivet følelse når vi kom på land. Moro med swimrun. Christian Fredrik hadde nettopp gjennomført triatlon siden han kom rett fra 4 mils sykkeltur før løpeturen. Han kunne også plusse på en rotur for å plukke opp tingene våre.

    Den andre turen var en fin løpetur i skogen og langs stranda med mannen. Det er litt lett for å havne inn i hyttehagene til folk, og det gjorde vi også denne gang, men fordelen er jo at da får vi jo hilst på og slått av en hyggelig prat med andre folk i bygda.

    Så, dette var altså slik sommeren gikk for seg på hytta. Mye søvn, god kaffe, bok, avslapning, fjellturer, god mat og noe løping attåt.

    Tilbake i hverdagen, og flere løp ventet på meg. Jeg var spent på hvordan det ville gå. Jeg tror hvilen har gjort susen. Jeg fikk en superpositiv 10 km opplevelse på KK mila, jeg satte pers på halvmaraton og jeg har hatt mange andre fine løpeturer. Blant annet var jeg sammen med mine herlige #høgepålivet-venninner forrige helg for å løpe i terrenget i Skien. Vi har begynt å lade opp til 3 dagers løpetur på Hardangervidda til neste år, noe jeg gleder meg helt vilt til, så nå løpes det mye med tung sekk om dagen.

    De glade #høgepålivet-jentene Sissel, Nina, Hanne, myself og Ann Helen 

    Langelandskollen

    Swimrun i Skien også :)

    Til helga skal jeg delta på Ivar Formoes minneløp. Jeg gleder meg som bare det. 17 km på grusvei og i terreng. Her skal jeg ikke fokusere på tid, men bare kose meg og få enda en positiv terrengløpsopplevelse. Jeg har blitt kjempeglad i det, men det er fortsatt lettere å ta seg en tur på asfalten eller grusveien når jeg løper alene av en eller annen grunn. 

    Det neste store målet er maraton i Valencia 2. desember. Hurra! Det nærmer seg, og jeg er superspent. Høsten er en fin tid å løpe på synes jeg. Det er alltid da jeg er i best løpeform, og når nye mål. 

    Det er altså mye løpeglede for tiden, og det er så deilig å se at selv om motivasjonen tar seg en pause innimellom så kommer den tilbake. Den blir ikke borte. Den er nok også fornøyd med at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppen. Jeg føler at jeg har fått igjen for det. Viktig lærdom for meg denne sommeren. 

    Maria 😊

    Publicerat: 2018-10-08 00:25 Kommentarer (0)



    Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers

    Oslo maraton! Kjenner jeg blir varm i hjertet. Jeg sitter her oppå maratonskyen min, og kommer ikke ned med det første. Jeg er #høgepålivet etter årets aller største løpefest i Oslo. Jeg løp halvmaraton, og utrolig nok ble det ny pers idet jeg passerte målstreken på den blå løperen i år.

    Det hadde jeg ikke trodd. Jeg som ikke føler at hodet har vært skrudd helt på plass når det gjelder løping på en stund. Jeg har flyttet, og flytting + opptrening til halvmaraton/maraton er ikke sant. Flyttingen har vært verdt det for jeg elsker mitt nye hjem, men løpefokuset har vært litt borte, og dermed forsvant også motivasjonen til dels i sommerferien. Jeg har likevel holdt bena i gang. Dette har jeg tenkt å skrive et eget innlegg om, men akkurat nå er jo det BLÅST bort av lørdagens opptur, men det kommer litt om det etterhvert likevel. Det er viktig. Løping er ikke alltid en dans på roser, og hvordan holder man det da gående hvis man i perioder er litt lei? Men nok om det nå. Dette innlegget handler om OSLO MARATON, og det blir man ikke lei av.

    For min del begynte moroa allerede på fredag da jeg tok turen ned til Rådhusplassen og Expo teltet. Stemningen på Expo er alltid herlig. Jeg digger det! Jeg tok meg en runde og tittet på alle fristelsene på de forskjellige standene, hentet startnummeret mitt, og ikke minst fikk jeg hilst på Sara, Eivind og flere av mine medbloggere på Runners world standen. Jeg hadde ikke hilst på alle før, så det var superhyggelig! For en bra gjeng. Jeg koser meg både når jeg leser magasinet og alle bloggene. Anbefaler alle å ta en titt. Det er varierte, bra, morsomme og spennende bloggartikler om det vi alle sammen har til felles, løpegleden.

    Lørdag morgen våknet jeg. Spent på halvmaraton, litt nervøs og usikker på formen. Uken før gikk det opp et lys for meg hvor lite langturer jeg faktisk har løpt i sommer. Mandagen, 5 dager før, la jeg ut på sprang etter jobb. 22 km, bare for å se hvordan det sto til. Visste at jeg kom meg gjennom halvmaraton, men på hvilken måte?

    Jeg skulle møte på Runners world sin stand kl 10 for å stå der to timer. Det gledet jeg meg til. Jeg var litt fjern den morgenen. Entusiastisk sto jeg og skrev SMS på bussholdeplassen til noen som også skulle løpe halvmaraton, og bussen kom og gikk uten meg. Det var en av flere rare små ting jeg fikk til denne morgenen. Jeg løp til trikken, tok den og løp gjennom sentrum til Expo. Ferdig oppvarmet før kl 10. Bare 3,5 timer til løpet skulle starte 😊

    Superhyggelig å stå på standen sammen med Sara. Fikk både delt ut bra lesestoff til flere av dere, informert litt om kundeklubben som Runners world starter opp og pratet med flere om løp, maraton, maratonreiser og mye moro. Kl 12 gikk jeg ut i sola og fikk fylt på med mat. Jeg møtte mine #høgepålivet venninner Nina og Anette. Nina har vært syk og kunne dessverre ikke delta som planlagt, men heie ville hun. Sporty Anette overtok startnummeret 6 dager før og skulle dermed plutselig løpe sin første halvmaraton. Hun er kul og sta, så dette visste jeg hun kom til å klare selv om hun ikke hadde rukket å forberede seg.

    #høgepålivet på plass på ryggen

    Jeg møtte også Kristin, et av mine store løpeforbilder. Vi hadde avtalt å følge hverandre under løpet. Vi er ganske jevne, og hadde stort sett samme mål for løpet. Vi varmet opp sammen, og vipps så mistet vi hverandre. Sånn gikk det. Da var det bare å klare seg alene.

    Startskuddet gikk, jeg var spent. Kjente det på magen. Den var ikke helt på lag. Det får gå som det går tenkte jeg idet jeg passerte matta på starten, men det tok ikke så lang tid før jeg kjente at dette ikke var en så verst dag. Mentalt grudde jeg meg aller mest til det partiet rundt Frognerparken. Det er litt seigt oppover fra Skøyen til Middelthunsgate og videre oppover bak Frognerparken før man løper inn i den til slutt. Jeg synes også at det kanskje er det kjedeligste partiet, og for meg gjaldt det å komme seg forbi dette. Jeg husket også at jeg syntes det partiet var et blodslit i fjor. Jeg var forberedt på den samme følelsen i år, men den kom ikke. Det gikk egentlig ganske bra oppover der. Jeg bestemte meg for å tenke positive tanker, ha litt tunnelsyn og bare komme meg rundt den delen av løypa, og det gikk ganske uproblematisk. Det gav meg masse motivasjon. Det var deilig å løpe nedover til Skøyen igjen, og der visste jeg at barna mine og foreldrene mine sto og heiet på meg. Jeg gledet meg til å se dem, men først må jeg skryte litt av Garmin jentene, for makan til liv når man kommer inn i Karenslyst alle skal man lete lenge etter. Det gir et boost for oss som løper når folk heier, og underholdningen underveis er fantastisk.

    Jeg hadde bedt mamma ha klar en banan til meg. Jeg hadde ikke med meg noe drikke eller næring på løpeturen, og ble 10 minutter før løpet usikker på antall matstasjoner (visste det var godt med drikke) Plutselig sto foreldre og barna der foran meg. Jeg fikk bare snappet den bananen i lufta før det bar videre, men barna heiet for full hals, jeg fikk vinket til dem og de gav meg et solid dytt videre på turen.

    Frognerkilen var foran meg. Det var her jeg tenkte jeg bare skulle surfe innover. De andre gangene jeg har løpt har Frognerkilen vært «godstedet» Der har jeg bare positive minner. Denne lørdagen var det kanskje her jeg begynte å føle litt på det. Begynner det å bli tungt? Har jeg gått for hardt ut nå? Jeg passerte 10 km et eller annet sted der på ca samme tiden som jeg løpte KK mila to uker før. Nå var det dobbelt så langt og litt til igjen. Jeg prøvde å «hvile» litt bak en rygg. Plutselig så jeg Kristin foran meg. Det syns jeg var helt fantastisk. Da kan jeg prøve å holde meg litt rundt henne. Like før jeg løp inn på Tjuvholmen både hører og ser jeg kjære Nina. Hun sto med fantastiske plakater. Den ene sto det Maria #høgepålivet på, og den andre sto det «Ingen stress. Grilldress» Det fikk meg til å smile stort. Hun dro også på med et skikkelig heiahyl, og det fikk meg og løperen vedsiden av meg til å le høyt.

    Litt glad for å se Nina :-) 

    På Aker brygge fikk jeg gitt et signal til Kristin om at vi var ved siden av hverandre. Går det bra? sa hun. Ja, sa jeg, men jeg må ikke bli for ivrig gjennom Aker brygge og Rådhusplassen. Jeg må ta det litt forsiktig. Enig sa hun, og vi løp oss fint gjennom den aller beste passeringen på hele løpet. Stemningen på Rådhusplassen er til å få gåsehud av. For et liv og for et publikum. Der sto Sara og heiet på meg. Jeg blir så GLAD når jeg ser kjente ansikter langs løypa.

    Jeg husket fra i fjor at jeg syntes det var litt tungt etter at vi hadde passert Rådhusplassen. Det tar ikke så veldig lang tid før man nærmer seg Hammersborg, og stigningene opp mot St.Hanshaugen. Det var bare å ta frem de positive tankene igjen, og vet dere hva? Igjen fikk jeg en AHA opplevelse. Det var ikke så tungt som året før. Jeg følte meg ganske lett i kroppen, og den uroen jeg kjente rundt 10 km var borte, og fornuften jeg fant frem på Rådhusplassen fikk jeg helt sikkert igjen for. Det er uten tvil tungt opp til St.Hanshaugen, og når man endelig kommer opp så skal man jammen videre opp Geitmyrsveien også, men bena og hodet spilte på lag og jeg kom meg opp uten og tappes helt for krefter. Da visste jeg at det gjensto mye nedoverbakker, og jeg tok en titt på klokken. Her er det pers muligheter. Jeg la på sprang det bena kunne klare. Jeg tenkte at nå får det briste eller bære selv om det er noen kilometer igjen. Jeg må satse på at dette holder helt inn. Det skal gå. Jeg skulle slå tida til en på jobben også 😊 Nå gjelder det virkelig. Jeg visste at de brosteinene på Karl Johan ikke akkurat kom til å bli noe favorittunderlag på slutten, men blås i det, i Oslos paradegate med publikum går alt an. Den lille bakken opp ved Stortinget når det kun er 600 meter igjen har jeg alltid hatt lyst til å KRABBE før, men jeg klarte å holde et visst løpetempo. Bort gata, rundt svingen og DER var den BLÅ LØPEREN. Jeg får stjerner i øynene. Blå løper, målstrek og Nina som heier og roper alt hun kan. Jeg er i måååål, og klokka viser 1.39 et eller annet. Stemmer det med den offisielle tiden så er det PERS. Nina kom og kunne fortelle meg den offisielle tiden og ja hurra!! Jeg klarte det. Jeg klarte også å slå han på jobben med 20 sekunder 😊 haha ..

    Kristin og jeg kom nesten samtidig til mål. Er så glad jeg møtte henne underveis så vi kunne være litt fornuftig sammen. Hun er helt rå. Hun har passert 50, og løper maraton, halvmaraton og mange andre løp. Jeg vet det er mange spreke i den aldersklassen og eldre. Det gjør meg så glad og supermotivert.

    Etter jubel og glede over å ha kommet i mål gikk Nina og jeg for å heie på Anette som klarte seg så bra uti løypa. Nina hadde laget verdens morsomste plakat hvor det sto: LØP SOM OM DU HAR STJÅLET NOE. Det fikk Anette til å smile, men også mange andre. Nina selv hadde hatt det moro når hun sto med denne plakaten rett vedsiden av en politivakt. Når hun ikke kunne løpe selv, så var hun den perfekte cheerleader. Stort engasjement og ekstremt #høgepålivet. Anette gjennomførte sin første halvmaraton med glans, og jeg er superimponert.

    Her jubler jeg sammen med #høgepålivet finingene Nina og Anette 

    Vi fikk heiet flere kjente inn i mål, blant annet min fine og sporty medblogger Bjørg Astrid som gjennomførte sin første helmaraton. Rådhusplassen var fylt med mestringsfølelse på lørdag. Sånn er det når ca 19 000 mennesker snører joggeskoene på samme dag. Går du med en liten maratondrøm i magen, eller en drøm om å delta på et løp, prøv en av distansene på Oslo maraton. Jeg tror ikke det er mulig å angre.

    Oslo maraton, vi sees til neste år.

    Hurrahilsen fra Maria

    Foto: Nina og marathon photos

    Publicerat: 2018-09-20 00:13 Kommentarer (0)



    KK MILA - Årets store dameløp!

    Jeg har ikke landet fra den rosa skyen etter årets KK mil. Jeg satte ikke noe ny personlig rekord, løypa er ganske så tøff, men for en bra dag likevel! Som alltid fikk KK mila «altfor fint» vær. Det er alltid sol og nydelig sommervær denne helgen, og da blir det stekende varmt å løpe, men det er ikke til å komme bort fra at sol og varme også skaper topp stemning.

    Maiken, Nina, Sissel, Anne Brit, Marianne, Hanne, Katerina og meg :-) 

    Det er ikke vanskelig å se at KK mila er et STORT dameløp. Bislett stadion er rosa denne dagen. Til og med Hibas doene er rosa. Det er mulighet for shopping, hårpynting, massasje, konkurranser og det er morsom underholdning fra scenen. Akkurat i går skulle jeg og de andre #høgepålivet jentene på scenen, og hvorfor det? Jo, KK avholdt på Facebook en konkurranse om årets lagnavn. De hadde plukket ut 10 navn på forhånd, og vi var ikke et av dem. Det var likevel mulig å legge navn til konkurransen, og det ble gjort av veldig mange, blant annet oss. Jammen stakk vi ikke av med en liten seier når det gjaldt antall stemmer, men det var selvsagt det nominerte laget med flest antall stemmer som stakk av med den STORE seieren, og de hadde det kule navnet: «Not so fast but furious» Fantastisk! Gratulerer 😊 Vi fikk gode klemmer, heder og ære fra Sigrid Bonde Tusvik og Ingeborg Heldal fra KK. Veldig moro! Vi synes det er ekstra moro å vite at flere liker navnet vårt som beskriver helt perfekt hva løping gjør med oss. Vi blir #HØGEPÅLIVET!

    I år hadde vi to deltagere på 5 km, og 5 på 10 km. Vi hadde en ny jente med oss som skulle løpe sin aller første 10 km. Hun tok turen fra Stavanger, gjennomførte løpet med glans og jeg håper den fine dagen og kvelden gav mersmak. Hun så veldig #høgepålivet ut etter målgang synes jeg.  

    Selv gruet jeg meg faktisk litt til alle oppoverbakkene mot Storo. Friskt i minne satt løpet fra i fjor hvor jeg slet meg rundt. Jeg funderte veldig på hvordan jeg skulle klare å løpe fort uten å gå helt i kjelleren i år også. Jeg møtte Kristin. Hun er noen år eldre enn meg, og helt forbilledlig sprek! Hun tok meg igjen og løp fra meg på toppen i fjor. I år fulgte vi hverandre gjennom løypa, og det var så bra oppover. Jeg følte at vi hadde fin, jevn og overlevelig fart. Etter en oppoverbakke kommer det alltid en nedoverbakke. Det gjør det også her. I hvert fall ned til Grunerløkka, men da er det slutt på surfingen. Da er det på’an igjen oppover på brosteiner et lite stykke. Den store finalen er oppover Colletts gate forbi St.hans haugen før vi endelig løper NED til Bislett stadion og inn i mål. Det var en engasjert mann blant publikum som fortjener et skikkelig klapp på skulderen fordi han sto på toppen av aller siste oppoverbakke og ropte til alle: Nå er det bare nedover til mål! Det var rett før jeg gav han en klem. Jeg kom inn et minutt raskere enn i fjor. Det er jeg veldig fornøyd med.  

    Min #høgepålivet venninne Sissel løp sin nest beste mil i går, og det er en seier vi feirer. Vi er veldig opptatt av å ikke konkurrere mot hverandre i gjengen vår, bare mot oss selv. Likevel klarer ikke Sissel og jeg la være å konkurrere vennskapelig 😉 Sissel har trent superbra og er helt rå i terrenget. Der løper hun fra meg, men jeg vinner på asfalten. FORELØPIG! Denne gangen kom hun faretruende raskt i mål etter meg, så nå blir det hardtrening og intervaller hele uka for min del .. haha

    Goodiebags og champagne i mål! Alt perfekt lagt opp til en nydelig start på dagens andre viktige løp, nemlig afterrun. #høgepålivet jentene elsker å løpe, men vi verdsetter også den sosiale biten utrolig høyt. Feiring er obligatorisk.

    For min del ble jeg fullstendig overrasket da jeg ankom afterrun på Olivia Tjuvholmen. Der satt alle jentene bursdagspynta og sang bursdagssang for meg. Jeg ble 40 i juli, og har ikke fått feiret dagen enda. Jentene tok saken i egne hender, og gav meg en bursdagsfeiring. Gaven blir jeg fortsatt målløs av å tenke på. Den er nemlig magisk! Til neste år skal jeg få løpe 100 km på tre dager over Hardangervidda med noen av disse fantastiske jentene. Hva mer kan man ønske seg? Det er en drømmegave. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Jeg har satt i gang med ekstrem gledings, og vil vel konstant være #høgepålivet de neste 365 dagene går jeg ut i fra 😊

    KK mila har vært med meg nesten fra start i mitt løpeliv. Det er et løp for alle, og selv om løypa kan være litt tøff så vil jeg anbefale KK mila dersom du drømmer å løpe ditt første 5 eller 10 km løp. Et stikkord: FEELGOOD, og det liker vi.

    Ha en fin uke! 😊

    Hilsen Maria 

    Publicerat: 2018-09-03 23:02 Kommentarer (0)



    LØPING I NEW YORK

    Eller, jeg kunne like godt skrevet løping i Central Park i overskriften, for det var bare der jeg løp når vi var på ferie i New York for noen uker siden. Det er likevel ikke bare bare. Det er en stor park med sin tre felts «motorvei» gjennom parken. Den ene filen er ment for gående og løpende begge veier, den andre filen er ment for syklister begge veier og den siste filen er til biler som utrykningskjøretøy, parkvesenet e.l. Å følge denne motorveien rundt parken er ca 10 km.

    Det er flere andre steder man kan løpe i New York, blant annet skal det være fint å løpe langs Hudson River, men for meg passet det best å stå opp supertidlig og få treningsturen unnagjort før de andre sto opp. Vi hadde bevisst funnet et hotell ca 2 minutter fra Central Park siden både mannen og jeg liker å løpe, og minstemann har hatt et Pokemon Go comeback i sommer. Det er også deilig å bo nære parken hvis man trenger en liten pause fra byens tut og kjør.

    Tre ganger fikk jeg løpt mila i Central Park. Jeg løp litt ut av "motorveien" innimellom. Det er også noen fine grusveier. Man kan ta kortere runder. Hvis man runder det største vannet i parken med utgangspunkt nederst i parken blir det ca 8 km.

    Det tar en stund før det blir kjedelig å løpe i Central Park. Hadde jeg bodd der, og det hadde vært «eneste» alternativ kunne jeg kanskje blitt litt rastløs etter en stund, men på ferie er det helt topp. Det er underholdende å løpe der sammen med mennesker fra hele verden. Man ser løpere og syklister i absolutt alle varianter, og man er ikke alene i 6-7 tiden om morgenen. Da er det full fart allerede. Nesten som å løpe løp. Den ene morgenen var det faktisk et løp der. NYRR (New York road runners) 4 miler. Det forsto jeg når jeg på min runde møtte masse frivillige arbeidere, og store drikkestasjoner. Mot slutten av turen min løp jeg rett på startområdet, og der sto det tusenvis av superklare løpere. Det var liv og røre, og full musikk. Klokka var 8, og jeg så med laaaaange øyne på at starten gikk. Det så jo LITT morsomt ut. 4833 mennesker gjennomførte løpet.

    Det er varmt i New York på sommeren, så løpetemperaturen er helt klart mest behagelig på morgenen. Resten av dagen flyr også lett av gårde til alt man skal se og oppleve, så det er nok en grunn til å ha treningen unnagjort tidlig. Jeg kan i tillegg love at med avstandene i storbyen, så ligger man heller ikke på latsiden når det gjelder antall gåskritt.

    Etter 5 dager i byen som ALDRI sover, kjørte vi 3,5 time ut av byen til et nydelig sted ved innsjøen Lake George. Her skulle vi avslutte med 3 dager badeferie. Det var så nydelig å bade, sole seg, gjøre aktiviteter med barna (Tennis, bordtennis, biljard osv) at det ble kun en løpetur her den ene morgenen. Hotellet lå på en liten øy med bro over til den lille byen Bolton Landing. Flere steder i USA er det lagt opp til at man kjører dit man skal, så det var ikke veldig mye fortau. Det ble en tur/retur i to retninger før jeg kom meg ut på hotelløya igjen. Der fant en sti (Hurra) Jeg fikk dette til å bli hele 6 km, før jeg avsluttet på tredemølla i treningsrommet på hotellet. Der kunne jeg jo alltids oppholdt meg mer, men nei – for kort opphold og altfor fint vær 😊

    Håper alle har hatt en herlig sommer! Jeg har fortsatt ferie, og nyter den på fjellet. Gleder meg til høstens løp, samtidig som jeg tenker litt på hvordan de vil gå. Kan være greit å løpe litt mer langturer igjen snart med tanke på både halvmaraton og maraton. Skal gjøre det .. snart 😉

    Hilsen Maria

    Publicerat: 2018-08-05 22:29 Kommentarer (0)



    25 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

    MerMaria Sørbø

    Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

    RSS-flöde

    Arkiv






    Etiketter



    I bloggen

    Marthe K MyhreMer


    Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

    Mari WeiderMer


    At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt ... [Läs mer]

    Anders Storhaug HeenMer


    Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

    Følg Runner's World fb_symbol

    Påmelding nyhetsbrev

    Annonser
    Annonser
    Annonser