Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Jeg vil jeg vil, men får det ikke alltid til! En løpemammas tanker …

Utvalget av fine, morsomme og utfordrende løp har blitt som en godterihylle på butikken. Man har lyst til å kjøpe hele hylla, men man kan jo ikke det. Noen favoritter verner man om, noen blir man litt lei av, og når det kommer noe nytt er det spennende å prøve. Helst vil man prøve alle nyhetene på en gang.

Denne våren hadde jeg kun meldt meg på Sentrumsløpet (en av mine favoritter som jeg verner om) og Ecotrail 80 km (en stor nyhet for meg som fort kan bli en favoritt) Jeg følte tidligere i år at det var veldig lurt å ikke melde meg på for mye siden jeg skulle delta på Ecotrail 80 km. Litt fordi jeg i 2017 hadde en del vondt i kroppen, og da tenkte at jeg kunne være litt forsiktig. Akkurat nå synes jeg ikke at det var lurt å tenke sånn i det hele tatt. Jeg vil løpe LØP! Jeg savner det! Og ikke har jeg vondt en eneste plass heller. Jeg har vært snill med meg selv og bare løpt på fulldempa sko, utenom intervaller på mølle, og de vondtene jeg slet med i hamstring og setemuskulatur har blåst bort.

Det er løpefristelser rundt hvert hjørne. Det ene etter det andre fantastiske løpet som JEG VIL DELTA PÅ! Men siden jeg var så snusfornuftig at jeg ikke meldte meg på noe mer så har jeg stort sett lagt andre planer hver helg frem til sommeren. Hyggelige planer med barna for eksempel, og de avtalene bryter jeg ikke.

Maridalsvannet - mange treningsøkter her

Forrige helg arrangerte Runner's World Løpeweekend på Norefjell (Drøm), det var Birken, det var langtur med Sport 1 sin løpegruppe og det var Farris ultra. Min mann skulle på guttetur, og jeg hadde en fantastisk helg med barna. Jeg ville aldri byttet det bort, men det betyr ikke at jeg ikke akkurat den helgen til neste år kan planlegge inn en av disse tingene.

Til helgen som kommer er det Skogsmaraton og Sommernattsløpet. Mann og datter skal på klassetur, og minstemann har snakket om hva vi skal finne på den lørdagen i juni siden før jul. Jeg gleder meg! Han setter den alenedagen vår utrolig høyt, og det gjør jeg også. Da kan jeg ikke løpe, men det er jo ikke sikkert den årlige klasseturen havner akkurat på Sommernattløpet til neste år, så da kan jeg tillate meg å drømme om å delta da.

Casper (9 år) blir også med på en løpetur avogtil 

Alt handler om å planlegge godt. Da får man til litt av hvert. Både løpe løp som er helt fantastisk moro, og kvalitetstid med familie og venner. Det er en balansegang som har vært viktig for meg i forhold til barna. Når de var små sto jeg opp før hanen galte og la ut på langtur for at det skulle gå minst mulig utover tiden med barna. Nå er det mer fleksibelt siden de av og til synes det er litt kulere å være med venner enn med mamma, og ikke minst nyter å være litt alene. Tidsnok er det fullt mulig jeg blir enda litt mindre interessant en periode som teenager-mamma (Iiik! Er jo lov å HÅPE at ikke det skjer) Da er det bra man kan løpe og lufte tankene 😊

Den var velfortjent den gutteturen til mannen også. Han er et ja menneske, så jeg får stort sett med meg de løpene jeg vil (og planlegger. Viktig!) Han lurte på om det hadde rablet for meg når jeg meldte meg på 80 km, men han synes det var tøft, og jammen er han litt stolt også.

Når det gjelder Ecotrail så svevde jeg av løpelykke i flere dager, og jeg tenker fortsatt mye på den dagen. Det er også en av grunnene til at jeg angrer på at jeg ikke hadde planlagt et løp til før sommeren. Det ble litt tomt etterpå. Nesten som en miniliten kjærlighetssorg. Den dagen var så fantastisk. 

Nå gleder jeg meg til en lang sommerferie etterhvert, som selvfølgelig kommer til å inneholde en god del løping. Jeg drar jo aldri et sted uten joggesko, så i sommer vil det komme løperapporter fra både storby og fjellet. 

Til høsten gleder jeg meg til ulike løp. KK mila har vært en vernet favoritt i #høgepålivet gjengen i mange år. Det er litt synd at den alltid krasjer med et spennende løp jeg ikke har prøvd før, Nordmarkstraveren. Kan man ha en fot i hvert løp?

Jeg ser frem til halvmaraton både i Oslo og Skien, og ikke minst til å nå hovedmålet i desember som er maraton i Valencia. Åh, det skal bli fantastisk! En venninnetur som inkluderer maratonløping er det ultimate for meg. Bedre blir det ikke. Jeg håper å få til litt annet også, så da er det vel bare å sette i gang å planlegge.

Hvis DU er ledig på lørdag, så hiv deg på Sommernattløpet! Blir nok en herlig opplevelse å løpe 5 km i vakre Oslo kl 22 på kvelden. Det er fortsatt mulig å melde seg på.

Vi sees 😊

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-06-14 23:35 Kommentarer (0)



80 km – det har vi ikke prøvd før, og jammen fikk vi det til!

Jeg svever fortsatt. Hvordan klarer man å lande? Eller forresten, det er ikke nødvendig å lande. Nå er det bare å sveve på løpelykke og mestringsfølelse så lenge det varer. Jeg har nemlig aldri vært ute og løpt nesten 12 timer før. Jeg har aldri noensinne løpt lenger enn 42 km, men i helgen doblet jeg nesten. For en opplevelse! Plutselig ble jeg ultraløper. Skulle tro jeg bare hadde sett det på film.

Jeg sjekket inn på hotell med min Ecotrail makker og #høgepålivet venninne Sissel på fredag. Greit å dele kvelden før den store dagen, og alle forventnigene. Vi har jo vært spente, men samtidig er 80 km så langt at det har vært umulig å forholde seg til distansen. Vi måtte bare ta en Pippi: Det har vi aldri gjort før, så det får vi sikkert til …

En ting visste vi, og det var at vi måtte fylle vesten vår med mye mat, drikke og andre nødvendige ting, for vi var klar for å bruke de 14 timene vi hadde til rådighet.

Lørdag morgen våknet vi opp til nok en «sydendag» med strålende sol. Vi fikk i oss frokost og på oss utstyret. Vi dro til Grønland hvor starten skulle gå. Klokken var 8, og der var det full musikk, god stemning og mange glade løpere. Vi var faktisk ganske rolige. Nå var det jo ingen vei tilbake, men bare å kjøre på. 

Startskuddet gikk, og vi løp sakte men sikkert ut fra området. Ingen fare for en kjempesmell ut fra start her. Sissel og jeg hadde lagt en plan, og den tok vi i bruk med en gang. I oppoverbakkene gikk vi for å spare krefter. Vi kom fort i prat med andre løpere, og jeg fikk endelig hilst på min medblogger her på runnersworld.no, Anna (Løpeoldemor) som også løp 80 km. Veldig hyggelig start på turen.

Først bar turen (hjem) til Kjelsås, og rundt Maridalsvannet. Den første mila gikk lett og fint, og humøret var på topp. Vi fikk fylt på vann etter 15 km, før stigningene mot Fagervann startet. Vi skulle jo gjennom 1800 høydemeter på turen, og nå var vi i gang. Nå bar det ut i terrenget, og terrengløping har ikke jeg drevet mye med, men jeg er i ferd med å begynne å like det. Jeg må konsentrere meg, for jeg har ingen planer om å gå på trynet så jeg ikke får fullført disse 80 km. Bruker nok en del krefter på det, men kjenner samtidig at det er godt for kroppen med forskjellig underlag. Litt godt var det likevel å få grusvei en periode fra Skjærsjødammen til Sognsvann. På Sognsvann (ca 25 km) begynte jeg å kjenne noe i høyre ankel. Ånei, allerede? tenkte jeg. Turte ikke en gang å si det til Sissel, men håpet for meg selv at på en løpetur som dette, hvor vi skal gjennom så mye forskjellig, så vil kanskje noen vondter komme og gå. Jeg fikk rett. Etter en skikkelig klatreetappe fra Sognsvann til Holmenkollen var det helt borte. Sitter nok litt i hodet også. Man ønsker jo ikke kjenne noen feil på en så lang tur.

Mat og drikkestasjonen på 30 var fantastisk! Aldri før har appelsiner smakt så godt! En tur gjennom vannslangen fikk jeg også, og plutselig var det ny giv i ben og hode. Like etter at vi hadde forlatt «cafeen» møtte vi Laura, og da var det bare å dra frem engelskkunnskapene, for hun var superhyggelig, og to jenter ble plutselig til tre. I Holmenkollen fikk vi også nyte utsikten over hele #OSLOVE. Selv om vi hadde kommet OPP til Holmenkollen så fortsatte vi bare OPPOVER, og jeg tenkte fælt på de som løp 50 km. De fikk jo den oppoverstarten i det varmeste været.

Det kom ganske kjapt en vannstasjon med avkjølingsmuligheter igjen før turen bar videre mot Sørkedalen. Sissel og jeg passet på å gratulere hverandre når vi passerte 42 km. Nå begynner det vi aldri har prøvd før. Sissel, som har løpt mer i skogen enn meg, trippet lekende lett inni der synes jeg. Rundt 45 km var jeg en tur nedi kjelleren for å se om det fantes litt ekstra krefter. Akkurat da møtte jeg naboen som var ute og syklet i skogen. Alltid gøy å se kjente fjes når man løper, så det var moro! Jeg var mildt sagt helt KOKT i hodet når jeg kom til den etterlengtede mat og drikkestasjonen på 50 km i Sørkedalen. Her sto Nina og heiet oss inn. Hurra! Selveste Mrs #høgepålivet! Hun hadde med iskald Fanta og potetgull til oss. Smask! Skal også sies at buffeten på mat og drikkestasjonene var helt upåklagelige med potetgull, nøtter, kaker, boller, brødskiver, frukt, vann, brus og sportsdrikke. Det var skikkelig matbonanza!

Jeg står midt i vannsprederen og kjøler meg ned da jeg plutselig hører en stemme: Maria, er du her?? Det var en av mine andre medbloggere på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Den spreke og superhyggelige dama løp 50 km med sin venninne, og vi fikk fylt på med litt ny energi og latter sammen før turen gikk videre. Ut fra planen til meg og Sissel, så lå nå godt foran skjema i forhold til hva vi hadde sett for oss.

Blogger på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Les om hennes 50 km! 

Vi visste nå at vi skulle inn i det siste bratte stigningspartiet på turen. Det gikk egentlig ganske fint. Joda, jeg kjente at en vannblemme på hælen hadde meldt sin ankomst, men ikke verre at den gikk an å leve med. Jeg ble stadig like overrasket over at uansett hva, så fikk vi fart på bena igjen. Vi fikk god tid til å bli enda bedre kjent med Laura, og høre om alle de spennende løpene hun hadde deltatt på.

Det ble mye terreng igjen før vi ankom Fossum på 60 km. Her sto Nina og heiet oss inn på nytt, sammen med #høgepålivet Maiken som overrasket oss. Jubel og glede! Herlig å se dem, og de sørget for statusrapporter til nysjerrige venner og familie på Facebook. Jeg synes selv at jeg var i mye bedre forfatning ved ankomst på 60 km enn på 50 km så nå var jeg back on track.

Lifesaverne våre - Nina og Maiken

Godt med potetgull ja! :-)

Etter at vi forlot Fossum fikk vi selskap av Tarjei, og nå var vi en gjeng på 4. Flere hoder jobber bedre enn et når det begynner å røyne på. På 65 km kunne vi gratulere Laura for at hun nå var i ferd med å fullføre sitt lengste løp. Jeg fikk en liten opptur på et asfaltparti, og Sissel lurte på om jeg opplevde runners high siden hun synes jeg spratt av gårde. Jeg kan love at jeg IKKE glemte tid og sted, eller hva jeg drev med, men er veldig takknemlig over at ikke løpet føltes like tungt til enhver tid. Sissel tok en tur i kjelleren og hentet litt krefter slik jeg hadde gjort tidligere på dagen, og det klarte hun. Hun gav gass nedover den uendelige lange Lysakerelva. Elven som aldri tok slutt! Det gikk opp og ned. Trapper var det også. Lårene jublet (ikke)

Lysaker og lys i tunellen! Asfalt. Etter 7 mil er det vel ikke drømmeunderlaget, men vi fikk nå vagget oss innover mot byen, inkludert det som der og da føltes som en «strafferunde» ut på Bygdøy. Aldri før har Frognerkilen vært lengre. Jeg var helt sår under bena. Tarjei lå nå litt i forkant. Sissel fant en imponerende flyt. Hun løp i et helt jevnt tempo hele veien inn. Laura og jeg drev med intervaller. Løpe – gå – løpe – gå. Det vi visste var at vi skulle over den målstreken sammen. Vi skjønte på Bygdøy at vi kunne klare det på under 12 timer. Aker brygge og 1 km igjen av over 80 tilbakelagte (Ja, for i virkeligheten løp vi faktisk over 81 km) 6 minutter igjen! ropte noen til oss. Vi rundet svingen, og fikk se SALT i foran oss. SALT! MÅL! Vi skjønner det. Vi har klart det. Tre glade damer tar hendene og rekker de i været sammen mens vi passerer målstreken. Det er bare å konstatere at vi var et dreamteam gjennom denne dagen! Vi fungerte sammen, motiverte hverandre og klarte det!  

Vi var så glade! Smilte, lo og felte noen tårer om hverandre. Vi fikk verdens fineste medalje og finisher trøye. Vi svidde under bena, og var stive i lårene, men hva gjør vel det når de er i stand til å ta oss rundt på en sånn tur? Det er verdt det. Vi skal ut på tur igjen! Det er helt sikkert. Fikk vi feiret med bobler på SALT? Oh yes! Vi er så stolte, og mestringsfølelsen er ubeskrivelig.

Tusen takk Ecotrail for et fantastisk løp gjennom hele den fine hovedstaden vår. Jeg kommer til å anbefale løpet til alle jeg kjenner, og jeg kommer tilbake. 

Gratulerer alle tøffe løpere som gjennomførte sine distanser i varmen, og tusen takk til alle som heiet! Dere setter prikken over ién på løpeturen! 

Hilsen Maria 😊

Bilder: Sportograf og Nina 

Publicerat: 2018-05-31 21:57 Kommentarer (0)



Har ferietrening i Spania gitt ladde Ecotrailbatterier?

Det lurer jeg også på. Det hadde vært fint å bare sprette gjennom marka som en duracellkanin på lørdag, men det vil nok ikke skje i denne stekende heten som er mye «verre» enn i Spania. Det ville ikke skjedd uansett. Jeg har begynt å ta innover meg hvor langt 80 km blir å løpe. Mannen min Thomas kom hjem fra en 77 km lang sykkeltur før ferie, og ropte ut: For en lang og fin tur. Er du klar over hvor syyykt langt du skal løpe, Maria? JA, NEI, VET IKKE … Takk for at du minnet meg på det.

Likevel gleder jeg meg veldig! Det blir en stor opplevelse, og går alt etter planen kommer jeg til å være helt vanvittig stolt og #høgepålivet når Sissel og jeg krysser målstreken på SALT.

Jeg har ligget til lading i Spania noen dager, bokstavelig talt. Utenom fast morgenløpetur på alt fra 4-13 km så var det stranda eller bassenget som gjaldt. Noe så deilig. Vi var på familiebesøk, og planen var å ha lite planer. Det synes jeg vi holdt veldig bra. Vi er vant til aktive ferier, men noen ganger er det fint å roe helt ned, og det passet så fint nå som vi bare skulle være borte en liten uke.

Jeg fikk fine løpeturer med Thomas både på asfalt, grusvei, men også litt uti «terrenget». Det var noen småtopper, og litt skog rundt oss. Første dagen løp vi oss bort. Det var den turen som ble 13 km. Det er det som er fint med ferietrening. Da får vi sightseeing også, og vi kommer oss jo alltid tilbake selv om vi ikke er kjent. Herlig måte å starte feriedagen på.

Deler noen bilder av de fine løpeforholdene i Guardamar: 

Løpetur til det gamle slottet, Castillo de Guardamar, med utsikt over byen og havet

Mann i soloppgang

#høgepålivet garanti med aktiv start på feriedagen 

Nå gjenstår bare det store skovalget til lørdag, og det gleder mitt hjerte (og mitt skoforvirra hode) at flere av de som har skikkelig greie på det mener at vi kan løpe på asfaltsko i det tørre og fine været på lørdag. Mitt valg faller nok på det. Jeg er ikke en erfaren terrengløper, så jeg er bedre kjent med hvilke fulldempa asfaltsko som fungerer for meg. Får bare satse på at løpsopplevelsen blir fin både på asfalt, grus og sti. Optimistisk som jeg er tenker jeg det blir litt vondt etterhvert uansett 😉

Kjære medløpere, noen av oss sees på startstreken og noen av oss sees kanskje underveis. Lykke til! Til allesammen, Ecotrailrapport kommer så snart jeg klarer etter løpet. Lover å dele både oppturene og nedturene. Er forberedt på at det er mulig å møte et bredt følelsesspekter den dagen, men jeg har lært at det hjelper å SMILE på løpetur! Da går det litt lettere, og du får sannsynligvis et smil tilbake hvis det er noen å se der inne i skogen da.

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-05-23 23:19 Kommentarer (0)



Oppladning og nedtrapping til Ecotraileventyret

Jeg sitter i sofaen på hytta uten en lyd rundt meg siden de andre har lagt seg. Den eneste som innimellom bryter den magiske stillheten er meg selv som hoster. Jeg har vært pottetettforkjøla i noen dager etter en ordentlig ekspedisjon rundt Vestfolds høyeste topp forrige søndag, hvor jeg vasset i masse snø. Mer om den senere. Det gjør ingenting at jeg har vært litt forkjølet denne uken. Det har jeg hatt tid til. Etter søndagens tur var det helt ok å gi kroppen litt ro, samtidig som den langturen var viktig for meg snaut tre uker før Ecotrail. Jeg er nå ferdig med de lengste turene før den store dagen, og når jeg nå blir helt ferdig med dette gruffet i kroppen gjelder det bare å holde bena litt i gang. Jeg er nesten helt fin igjen, og kommer nok til å bevege meg litt rundt her på fjellet. Jeg nyter å være her, og joggeskoene (og fjellskoene) roper på meg.

Det er 16 dager til Ecotrail. Jeg får gåsehud og adrenalinkick bare av å tenke på det. Jeg må jo være så ærlig å si at jeg egentlig ikke vet helt hva jeg går til når jeg har meldt meg på 80 km. Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje var litt dumdristig å starte med den lengste distansen, men så vet jeg at jeg kan være sta som et esel, og at det i hvert fall ikke det er viljen det står på. Jeg vet at formen min er ganske bra, og tror ikke at den vil forhindre meg til å være ute en hel dag i skogen så lenge jeg ikke har de verste tidsmålene. Det jeg er mest spent på er om kroppen holder, og at den ene foten vil sette seg foran den andre helt inn til mål. Gjør de det så sees vi på SALT en gang utpå kvelden. Jeg gleder meg så utrolig mye!

De to siste ukene har jeg trent jevnt og trutt, men jeg har to treningsturer jeg vil trekke frem og ikke minst min deltagelse på Holmenkollstafetten. Søndag for 1 ½ uke siden tok jeg igjen en av mine favoritturer i Nordmarka. Jeg elsker å sette meg på toget på Kjelsås og toge oppover med Gjøvikbanen enten jeg skal løpe, gå på ski eller sykle tilbake.

Byr på en tog-selfie 

Denne gangen hoppet jeg av på Hakadal. På denne turen var målet å både løpe på grusvei, men også komme meg litt ut i terrenget. Det var meg og en med ski som hoppet av på Hakadal, så jeg var mildt sagt spent på hva som ville møte meg, men på hovedveien i marka var det helt bart. Brøytekantene derimot var enorme fortsatt så det var ikke fristende å løpe «offpiste» helt med det første.

Jeg tok det roligere enn jeg pleier, øvde meg på å innta næring jevnt og trutt. Det er en treningssak det også. Det er lett for at det blir for lite på løpetur hvis man ikke fokuserer på det. Jeg løp nesten til Kikut før jeg tok av mot Ullevålseter. Jeg holdt meg på grusveien helt til Ullevålseter. Derfra og hjem skulle jeg ut i terrenget uansett, og det ble en tur med litt snø og mye vann, men for meg som ikke er så erfaren med å løpe i terrenget så må jeg si at det er en herlig følelse å komme av hovedveien og rote rundt i skogen. Det er alltid morsommere enn jeg ser for meg. Jeg kjenner at jeg begynner å like det.

Lørdagen etter, altså for en liten uke siden, så hadde jeg sagt ja til å løpe Holmenkollstafetten for arbeidsplassen til min gode venninne Ellen. Jeg gledet meg så utrolig mye. Har kun løpt den en gang før, og det er nok i hvert fall for 15 år siden. Dere som har arbeidsplasser med nok folk som vil delta, lag, foreninger – still opp! Det er utrolig moro, og gir et skikkelig boost til teamet. Jeg løp 4. etappe, fra Wilhelm Færdens vei (mellom Marienlyst og Blindern) til Forskningsveien. Den var på 1910 meter. Det er langt nok det når man gir full gass, og bestemmer seg for å ikke spare på noe krutt. Den etappen går både ned, opp og bort. Blodsmak i munnen og dotter i ørene er min oppsummering når jeg kom i mål. Det er spennende å vente på stafettpinnen, og det er supert å levere den videre. På laget vårt var det en 11 år gammel gutt som hadde siste etappe inn i mål på Bislett, og han løp imponerende fort. WOW! En stemningsfull dag hvor det er verdens beste grunner til å feire laget/teamet sitt etterpå.

Jeg kunne ikke ta feiringen helt ut, for dagen etterpå hadde jeg avtalt å møte min Ecotrailmakker og #høgepålivet venninne Sissel for en langtur. Siden jeg bor i Oslo og hun bor i Skien hadde vi bestemt oss for å møtes på halvveien, nærmere bestemt Hof i Vestfold. Vi hadde gjort en del research, og funnet ut at dette kunne være et bra utgangspunkt for langtur med både grus, terreng og høydemeter. Vi hadde også en liten plan om å nå den høyeste toppen i Vestfold, Skibergfjell med sine 632 moh. Vi visste at vi kunne møte noe snø på turen.

Det vi ikke visste var hvor vanskelig det var for to «turister» å orientere seg der nede. Vi synes det var veldig dårlig merkede stier, og veldig lite skilt. Vi surret først veldig rundt i terrenget før vi etter en god stund kom oss ut på grusvei. Vi kjente på en bitteliten frustrasjon rundt 14 km siden vi ikke hadde helt kontroll på ruten vi hadde sett oss ut. Etter hvert tenkte vi at om ikke løpeturen blir helt som planlagt, så kan vi i hvert fall nå toppen av Skibergfjell. Vi møtte MASSE snø. Mer snø enn vi hadde forestilt oss, men nå hadde vi fått opp piffen og skulle uten tvil nå denne toppen.

Vi kom omsider til et skilt hvor det sto 5 km igjen til toppen. Vi løp, gikk og kavet i snøen. Etter en lang stund kom vi til et nytt skilt hvor det sto 5,5 km igjen til toppen. I mellomtiden hadde vi ikke sett et merke eller et skilt. Stiene som helt sikkert ville ført oss i riktig retning hvis det var bart var snødd helt igjen. Her var det bare å dra frem både kart og kompass. Vi er to jenter som vanligvis ikke er helt håpløse på å orientere oss, men her var det bare å innse at vi ikke hadde stålkontroll. Etter å ha vært nedi vann til leggene x antall ganger og gått i snø nesten til knærne (iført små sokker og shorts) fant vi ut at vi fikk ha toppen til gode til en annen gang.

Vi ville videre, og etterhvert helst komme oss nedenfor snøgrensen igjen. Utrolig hvor takknemlig man blir for bar grus igjen da etter et par timer i snøen. Vi var ved godt mot, og turen totalt sett viste seg å bli en helt formidabel opplevelse hvor vi virkelig fikk trent legger, lår og ikke minst hodet vårt. Vi har ikke vondt av en skikkelig utfordring avogtil. Vi var ute i 6 timer, og hva er deiligere enn å være ute en dag i naturen? Vi var ekstraordinært #høgepålivet etterpå, og for meg er det bare helt fantastisk å vite at jeg har venninner jeg kan gjøre ting som dette med. Det er den aller største gullmedaljen!

Etter denne turen tenker jeg at den store forskjellen på denne og Ecotrail løpet først og fremst er antall mil (LOL), men på Ecotrail slipper vi ihverfall å tenke selv når det gjelder hvor vi skal. Vi er i et løp sammen med mange andre, vi skal bare VÆRE, GJØRE og FLYTE av gårde så godt vi kan. Vi har ingen andre planer den dagen (utenom et glass bobler på Salt hvis det fortsatt er åpent når vi kommer, og hvis vi orker?? :-) Vi skal lukke oss inne i vår egen ecotrailboble og gjennomføre vårt livs lengste løp. Vi skal sprenge noen grenser for oss selv. Det blir så kult det!

Lykke til alle medløpere!

Skal du løpe Ecotrail? Meld deg på! Løpet er 26. mai, og det er flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria :) 

Publicerat: 2018-05-10 22:54 Kommentarer (0)



Hva rørte seg i hodet mitt på Sentrumsløpet?

Sentrumsløpet er et av mine absolutte favorittløp. Jeg digger løypa selv om det kanskje ikke høres sånn ut i innlegget jeg nå skal dele med deg, men det handler mer om hvordan jeg hadde det underveis. Alt er glemt etter passert målstrek. Heldigvis!

Jeg skal fortelle litt om hva jeg gjorde denne dagen, men du skal også få høre litt om hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt til tider. På 10 km får man tid til å tenke en del tanker. Positive og negative, på godt og vondt.

Løpsdagen viste seg som alltid fra sin aller beste side. Om ikke våren hadde blitt ringt inn før sentrumsløpet, så ble den i hvert fall det da. Jeg kan fortsatt ikke huske at jeg har løpt sentrumsløpet i dårlig vær. For to år siden kom det noen snøfnugg før start, og da ble vi litt i villrede over antrekket vi hadde valgt (shorts og t-skjorte), men jeg kan love det var mer enn nok klær. Sola skinte opp idet vi startet.

Tilbake til i år. I forkant av dette løpet har jeg vært litt usikker på løpeformen min. Jeg følte farten var totalt fraværende, og jeg ante rett og slett ikke helt hvordan denne dagen skulle utarte seg. Jeg er alltid spent før løp, og på lørdag merket jeg at jeg ikke klarte å spise nok frokost. Jeg fylte på med et lite måltid til litt senere, men da jeg kom til sentrum litt før kl 15 så var jeg skrubbsulten. En time før start. Jeg som alltid pleier å ha med meg energibar eller smoothie, hadde plutselig ingenting denne gangen. Veldig urutinert. Jakten på mat startet. Jeg fikk omsider kjøpt en energibar som jeg var ganske sikker på at jeg inntok litt for sent.

Som alltid var jeg sammen med mine sporty #høgepålivet venninner. 10 spente jenter full av adrenalin. Snakketøyet fikk kjørt seg hele helgen, så det var vel det eneste som faktisk holdt seg i ro i løpet av de 10 km. Vi fikk varmet litt opp sammen, før vi fordelte oss utover ulike puljer.

#høgepålivet: Maiken, Annichen, Eva-Kristin, myself, Anette, Sissel, Hanne, Kine, Karine og Nina - STOLT av disse her <3 

Jeg sto i pulje 4. Jeg har en merkelig greie med at jeg liker å knyte skolissene på nytt like før løpet, selv om jeg egentlig ikke trenger det. Det gikk galt på den første skoen. Jeg fikk en skikkelig knute på tråden bokstavelig talt. Jeg fikk den ikke opp, og akkurat da begynte puljen min å rykke frem mot start fordi pulje 3 løp ut. HYL! Jeg fikk den løs i grevens tid, og da var det bare å la den andre skoen være. Ikke tid til mer unødvendig dramatikk.   

Spenningen steg, og PANG så var vi i gang. Rett opp på slottsplassen så sandstøvet sto etter oss. Tørst allerede. Det var tendenser til køløping hele veien opp mot Frognerparken, men da jeg så ned på klokka mi så skjønte jeg at alle i køen løp fort. Det var ikke nødvendig å bruke krefter på å løpe forbi. Her gjaldt det heller å henge på. Hele puljen holdt jo DET tempoet. GO pulje 4! For en gjeng med sprekinger.

Jeg følte meg fortsatt litt småsulten idet jeg begynte å løpe. Det er litt ugreit, men jeg vet også at det kan gå over når jeg bare har kommet i gang. Det var jo ikke sånn at magen var tom. Jeg sa til meg selv at bare kom deg i mål Maria, så kan du spise hva du vil. Jeg drømte om den største burgeren i universet, MEN på grunn av den urutinerte panikkspisingen av energibar fikk jeg hold mellom 3 og 5 km. Det er også lenge siden jeg har opplevd på et løp. Kjempeforstyrrende. Da måtte jeg si til meg selv som jeg alltid gjør når jeg får fysisk vondt på en eller annen måte: Du har klart å sette to barn til verden, da klarer du å løpe med hold også. Kjør på! Dette er bare midlertidig. Kom igjen.

Jeg passerte monolitten. Det er et viktig punkt i løypen for meg. Da er det lys i tunellen. Vi har fått unnagjort mellom 4-5 km, og det går litt nedover før du kommer til Bygdøy allé hvor du skal opp igjen. Brukte en del tankevirksomhet på den oppoverbakken i forkant, men når jeg kom dit så lå jo Bygdøy allé i skyggen. Det var jo som å komme på kjøla. Det var helt nydelig. Gjorde ingenting om vi skulle litt oppover da. På toppen så jeg nedover mot Solli plass at vi skulle rett inn i solsteken igjen. Heldigvis kom drikkestasjonene her. Det er ikke alltid jeg prioriterer å drikke på 10 km hvis det ikke er veldig varmt, men denne gangen hadde jeg jo vært tørst allerede fra slottsplassen. Jeg tok et glass vann. Fikk i meg en ordentlig slurk, en halvveis slurk og resten kastet jeg over hodet mitt. Herlig. Litt avkjøling.

Nedover mot Rådhusplassen. Dette er det partiet jeg alltid skryter av til alle andre. Det er jo så stemningsfullt å komme ned dit med så mye publikum. Det er jo den folkefesten. Jeg prøver alltid å få med meg litt derfra, men denne gangen hadde jeg tunnelsyn. Jeg var så varm, og kjente at jeg ikke hadde krefter til å miste fokus. Jeg så bare den (i mine øyne dal) lange bakken opp mot Christiania torv i sola. Kommer jeg meg opp dit? Jaaaa, kjør på Maria! Du klarer det. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke. Null stress, joggedress!

Vi begynner å nærme oss mål. Det føltes som en bitteliten strafferunde når vi skulle helt ned til Vippetangen før vi skulle oppover igjen og inn på Karl Johan, men så var det også som bestilt med den vannsprederen/slangen eller hva det var som var der. Jeg løp rett inn i den, og holdt på å miste pusten. Det var ISKALDT, men det gav meg litt ny frisk giv den siste biten. Det var likevel ikke en dame med overskudd som kom i mål. Det var godt det var et gjerde å holde seg fast i, men jeg var så GLAD! Jeg ble storfornøyd med tiden etter mine labre forventninger. Jeg måtte jobbe hardt for den, men det var det verdt. Jeg fikk medalje rundt halsen, vann og bananer. Etter perioder hvor jeg ikke følte meg så #høgepålivet uti løypa, så var den følelsen nå tilbake for fullt. Det er jo en 100 % garanti for det etter gjennomført løp.

En etter en kom gjengen i mål til strålende tider. Det lå an til en fantastisk fin afterrun denne fine vårkvelden, og det ble det. Det var som alltid mye å feire, og igjen så må jeg bare rope ut hvor takknemlig jeg er for denne sporty gjengen. Vi gjør hverandre spreke og glade.

Hilsen Maria 😊

PS! Den burgeren ble glemt!

Publicerat: 2018-04-24 23:50 Kommentarer (0)



Farten er på ferie! Rekker den hjem til sentrumsløpet?

Det er vår, men her hvor jeg bor er det fortsatt full vinter. Joda, det er bart på fortauet utenfor, men fortsatt er det nypreparerte skiløyper i marka ikke langt unna. Jeg har løpt en god del i vinter, men det har ikke gått så fort. Langturene mine denne vinteren har stort sett vært på ski. Nå er det bare i underkant av 2 uker til Sentrumsløpet, løpet hvor jeg har pleid å sette mine beste tider på 10 km. I år aner jeg ikke hva som venter meg. Jeg kjenner at farten er på ferie. Jeg gjemmer meg litt bak at fart ikke er i fokus akkurat nå som jeg er aller mest opptatt av å bare få løpt langt og lenge før Ecotrail, men når sentrumsløpet nærmer seg er jeg som alltid like spent. Klarer jeg å løpe fortere enn i fjor? Jeg er ikke så sikker på det, men det er lov å håpe på at farten rekker hjem. 

Som alenemor denne uken, og midt i salg av bolig må jeg være kreativ på hvordan jeg skal få trent nok. Jeg begynner å bli god på det. I dag har jeg løpt hjem fra jobben som jeg ofte pleier. Transportetapper er topp. Jeg hadde en fin en i helgen også. 17 km hjem fra venner. Jeg drar jo aldri noe sted uten joggesko i bagasjen, så da kunne jeg løpe hjem i stedet for å sitte på i bilen. Jeg er litt (les ekstremt) støl i leggene etter trappetrening på Kjelsås i går. Vi har en super trapp i nærområdet med 217 (ca) trappetrinn. Jeg løp 110 trinn x 10. Leggene dirret etter noen runder. Helt genialt «treningsapparat»

Det blir flere transportløpeturer, og litt styrkeøvelser hjemme. Til helgen igjen blir det langtur. 

Jeg hadde en aktiv og herlig påske! DET været da dere! Litt løping, hvorav en lengre tur. Mest ski, og to vidunderlige toppturer på fjellski. Da fikk hele kroppen jobbet skikkelig bra, og selv om jeg elsker turen ned igjen, så stortrives jeg også på vei opp.

Nå er det snart klart for startnummer på brystet, og da hender det jeg opplever at jeg får uante krefter. Jeg får et ekstra gir som er vanskelig å dra frem når jeg trener alene, utenom på intervaller. Håper det dukker opp 21. april, og at vi kan erklære den savnede farten for å ha kommet til rette igjen. Det er alltid et adrenalinkick å stå på den startstreken, og når man i tillegg står der med spreke venninner kan jeg love 100 % #høgepålivet garanti. Jeg vil virkelig anbefale hvis du løper, men ikke har deltatt på et løp før, om å prøve sentrumsløpet! Det var et av mine første løp, og siden har jeg vært med hvert eneste år. Det er et løp for alle, og stemningen i byen er på topp. Ren og skjær løpelykke!   

Maria :) 

Publicerat: 2018-04-09 23:51 Kommentarer (0)



2017 – året det gikk på ræva

Nei nei nei, ikke bokstavelig talt!

Det begynte knallbra med ny pers på 10 km på sentrumsløpet! Da var jeg selvfølgelig helt vilt #høgepålivet! Sentrumsløpet er mitt favoritt 10 km løp. Det er booket av i kalenderen nesten på lik linje som julaften og 17. mai. Så moro og så utrolig stemningsfullt å passere Rådhusplassen. Der er det alltid liv og røre. Jeg gleder meg til årets sentrumsløp som nærmer seg. Det er bare drøye 3 uker til. Om det er like mye fart i kroppen i år som i fjor gjenstår å se.

Sissel og jeg feiret hver vår pers på sentrumsløpet midt på Karl Johan! 

Sentrumsløpet var faktisk det eneste løpet jeg hadde meldt meg på i fjor vår, men plutselig vant jeg en plass på Iform løpet. Jeg valgte 5 km, og det er ikke for pyser! Jeg tenker ofte på 10 km at jeg skal gi jernet. Hva tenker man da på 5 km? Det er bare å la det briste eller bære. Da er det ingenting mer å hente når man kommer i mål.

Disse to løpene gikk bra, men så begynte sannsynligvis et innvendig stress. Jeg hadde meldt meg på Reykjavik maraton den 19. august som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg følte at det var en del jeg måtte gjennomføre før jeg kunne ta sommerferie. Reykjavik maraton var nemlig klistret fast i sommerferien min med kun to dager jobb mellom.

Jeg løp mye i fjor vår, og kjørte på med noen hardere turer som for eksempel den ene som gikk fra Skøyen etter jobb, og hele veien opp til Frognerseteren på asfalten i stekende varme. Det gikk for så vidt bra, men kroppen fikk juling nedover igjen mot Ullevålseter og Maridalen. Litt for kort tid etter tok jeg en tur som jeg har gjort før de andre to maratonene jeg har deltatt på også. Hakadalen – Kikut (nesten) og hjem til Kjelsås. Den er på litt over 3 mil, og veldig kupert. På denne turen stivnet jeg tidlig. Likevel trosset jeg alle signaler, og løp hele veien hjem. Jeg var ganske fornøyd med at jeg tålte smerten, for man kan jo tross alt oppleve å få det vondt på maraton, men dette var ikke smart! Tvert imot. Her burde jeg lyttet til kroppen. Jeg hadde forferdelig vondt i rompa.

Helt ferdig

Et par dager etter reiste jeg til Italia på ferie. Jeg er en ferietrener. Elsker å starte dagen med en løpetur, men resultatet av de øktene jeg hadde hatt like før turen gjorde at jeg bare kunne glemme gode løpeturer. Jeg prøvde meg de to første morgenene, men kroppen hylte, og da bestemte jeg meg for første gang på noen år at den skulle få litt lengre løpehvile. De to ukene jeg skulle være i Italia skulle den få. Vi skulle gå flere lange dagsturer i fjellet, noe jeg tenkte ville gjøre godt. Turene var fantastiske, og gikk helt strålende.  

Seiser Alm 

Når jeg kom hjem var det under 3 uker til Reykjavik maraton, og vi dro rett på hytta. Her så jeg for meg noen fine turer. Jeg våknet opp første dagen på hytta med sår hals. Jeg ble ikke ordentlig syk, men jeg var redd for å bli det, så jeg holdt meg i ro. Kjente litt på desperasjon. Etter en liten uke gikk det over, og jeg kom meg ut. Jeg kjente fort at kroppen langt fra var på lag med meg igjen. Jeg kontaktet en bekjent som driver med akupunktur, og drømte veldig om at hun hadde en quick fix metode på lager. Slike ting er ikke quick fix, men jeg tok en tur til henne når jeg kom hjem fra hytta noen få dager før maraton. Det tok ikke bort alt, for kroppen slo seg vrang på maraton, men det tok bort den konstante vondten som hadde satt seg i kroppen.

Reykavik maraton kom og gikk. Jeg gikk til flere behandlinger, både til akupunktør og manuell terapeut. Det sitter hovedsakelig i setemuskulaturen på venstre side, men tar tak i hele hamstring når smertene setter i gang. For eksempel kan det være helt utrolig vondt å sitte i bilen på en lengre tur. Da iler det nedover hele foten. Det høres kanskje ut som jeg sliter med dette enda, og jeg er faktisk ikke helt sikker på om det er helt borte enda. Jeg har passet på å trene en del styrke og mobilitetsøvelser i vinter, blant annet yoga. Jeg har løpt mindre, og gått mer på ski. Likevel er jeg ikke helt sikker på at det har gitt seg helt.

Reykjavik maraton ble tøff i fjor. Det ble også KK mila (men det var aller mest på grunn av varmen) Heldigvis fikk jeg to gode halvmaraton på slutten. Både i Oslo og i Skien. I Skien satt jeg ny pers, så jeg er fornøyd med året, men det ble et år jeg følte at skavankene meldte seg for fullt.

Det er et tankekors at det var i perioden hvor jeg jevnt og trutt trente styrke 3-4 ganger i uken at jeg hadde høyest progresjon på løping og ikke en eneste plage. Det er noen år siden nå, og før min første maraton. Jeg ble bitt av løpebasillen, og jeg synes det vanskelig å finne balansegangen. Skal man løpe lange løp trenger man mengdetrening på løping. Det går ut over styrketreningen siden ikke tiden strekker til. Skal man løpe lange løp trenger man også nok styrke i kroppen. Dette handler om prioritering og noen riktige valg.

Håper egentlig dere fyrer løs i kommentarfeltet med deres erfaringer for jeg er famler fortsatt litt her. I tillegg har jeg gått meg litt vill i skojungelen på grunn av dette. Utforsket meg helt bort. Nå sier bare manuell terapeuten et ord til meg; demping.

Jeg ser frem til løpene i 2018, og håper de kan nytes uten altfor mye spenning om hvorvidt kroppen skal holde eller ikke. Jeg lover å gjøre gode øvelser fremover, og ikke minst lytte til kroppen!

God påske! :-) 

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-03-26 23:24 Kommentarer (0)



Reykjavik maraton 2017 - fælt og fantastisk! ;-)

I denne månedens utgave av Runners World kan dere lese en kjempefin artikkel om Reykjavik maraton. Jeg kjenner meg virkelig helt igjen i beskrivelsen av maratonløypa, så nå tenkte jeg at dere også kan få min versjon. Dette er det siste maratonminnet jeg skal dele med dere før jeg nå må ut å lage nye.

Jeg reiste selvfølgelig ikke alene til Island. Med meg hadde jeg 4 andre #høgepålivet jenter! Stemningen var formidabel på Gardermoen. Det å kunne reise på jentetur hvor hovedformålet er at vi skal løpe maraton synes jeg er helt fantastisk, men vi gledet oss også til å oppleve Island. Ingen av oss hadde vært der før.

Da vi kom frem tidlig på morgenen visste vi at den lille eneboligen på 40 kvadrat som vi hadde leid på Airbnb ikke ble ledig før senere på dagen, så vi hadde leid bil på flyplassen som tok oss rundt «hele øya» føltes det som, før vi ankom Reykjavik sent på kvelden. Vi fikk opplevd Gamla Laugin (Secret lagoon), geysirene, Gullfoss og Thingvellir nasjonalpark. Ute i det Islandske landskapet var det vanskelig å forestille seg hvilken kul by som faktisk ventet på oss.

Karine, Sissel, Maiken, Nina og jeg. Vi var ikke så store på det når det gjaldt bosted ;-) 

Dagen etter ankomst våknet vi opp til en fin, men iskald solskinnsdag. Vinden var som vi hadde fryktet den kunne bli på maraton, og vi begynte å tenke: Hva tar vi på oss dersom denne vinden fortsetter i morgen? Klær på løp kan være vanskelig, og når vinden biter får man lyst til å pakke seg inn i både det ene og det andre, men for meg er det heller ingenting som er verre enn å ha på seg for mye klær når jeg løper.

Vi kom oss til Maraton Expo. God stemning. Magisk stemning faktisk. Det er gøy på Expo. Der inne blir alt virkelig, og allerede da kjenner vi at adrenalinet begynner å jobbe. Med nedtelling og startnummeret endelig i hånda nærmer vi oss.

Utpå dagen ble vinden skrudd av, og solen begynte å varme oss. Plutselig kunne vi kalle det en fantastisk sommerdag hvor vi kunne kaste jakkene. Vi hadde en "lazy day" i Reykjavik hvor vi vandret gatelangs, shoppet litt og spiste godt.

Neste morgen – ta da – nydelig sol og endelig maraton! Tre av oss skulle løpe helmaraton og to jenter skulle løpe halvmaraton. Vi var superspente når vi ruslet ned mot Lækjargata – iført t-skjorter/singlet og shorts, for det var det antrekket ble. Det var ikke et plagg for lite. Denne dagen fremsto som kanskje den beste sommerdagen man kan forvente på Island. Vindstille og utover dagen herlig temperatur.

Både hel og halvmaraton startet samtidig, for løpet gikk sammen frem til ca 18-19 km. La oss ta den delen av løypa først. Det var mye folk og topp stemning. Vi løp ganske tidlig inn i et boligområde hvor det sto publikum på trappene, det var mye liv og underholdning. Etter en stund så begynte jeg å møte alle de som var raskere enn meg. Jeg visste at vi skulle runde et sted for så å løpe tilbake, men den strekningen var lengre enn jeg hadde sett for meg. Her ble nok jeg litt for opptatt av å se etter mine venninner. Jeg ville heie på dem. Det mister man fokus av, og det kan stjele både energi og krefter. Men bare så det er sagt, det var fantastisk å se dem 😊

Halvmaraton løypa var perfekt. Da vi som skulle løpe hel svingte av og bort fra dem, tynnet det voldsomt ut i rekkene, og plutselig gikk det litt slakt oppover … Oiii! Det var litt av en overgang. Jeg dro til Island med vondt i kroppen, og var veldig spent på hvordan dette skulle utarte seg. Jeg visste vel allerede på dette tidspunktet at det kunne bli tøft, men jeg prøvde å holde motivasjonen oppe. Det var ikke noe galt med den videre løypa, og det er en naturopplevelse å løpe langs vannet i Reykjavik å se utover havet. Det er noe jeg pleier å nyte, men med min tilstand akkurat denne dagen hvor jeg allerede ved 25 km kjente at kroppen hadde stivnet helt, begynte jeg å slite skikkelig. Da kunne det vært fint med litt mer liv og røre for å komme seg lettere gjennom det. 

Lærdom til meg selv er at jeg kunne studert løypekartet og profilen bedre. Jeg hadde hørt at det var et flatt maraton, og var fornøyd med det. Det var ikke helt flatt. Jeg synes det var litt småkupert både her og der, og det føltes nok enda tyngre med pinnestive ben. Jeg hadde nesten lyst til å gråte en skvett på et tidspunkt når jeg løp innimellom høyt gress ute i det mest idylliske landskapet med et fyrtårn til selskap. Det var vakkert og nydelig, men jeg klarte ikke å nyte det når hele kroppen skrek AU!

Jeg fikk selskap av en amerikaner på turen. Han slet han også. Når jeg begynte å gå, begynte han å gå. Vi snakket litt om hvilket mål vi hadde, og innså at vi begge måtte se langt etter det. Han hadde bedre maratontid enn meg fra før, men gikk også på en smell. Da han sa at vi ikke kom til å klare det på under 4 timer kjente jeg at det skulle han ikke få rett i. Vi var i nærheten av hverandre store deler av turen, men de siste kilometerne trosset jeg alt jeg kjente i kroppen og løp som en vaklende gås i mål. Jeg vaklet meg fra amerikaneren også, og kom inn under 4 timer som for meg da var en stor seier.

Det å bli heiet i mål av mine flotte og spreke halvmaratonvenninner var uendelig godt. Da vi alle var samlet igjen var vi like blide og #høgepålivet. Selv om det ble tøft, så er ikke følelsen etterpå til å ta feil av. Vi gjorde det igjen, og det er så kult. Vi kunne feire Nina og Karine ekstra mye som løp sin første halvmaraton og helmaraton. De hadde gode opplevelser, og kom inn på strålende tider! Vi hadde mye å glede oss over. 

Litt bobler i svett løpetøy smaker godt ute på fortausrestaurant på en dag som dette, og feiringen fortsatte med deilig mat og kulturnatt på Reykjavik den kvelden før vi vendte nesa hjem igjen til Norge dagen etter – fulle av nye, tøffe og herlige maratonminner. Reykjavik maraton anbefales! 

Hva som feilet kroppen min i 2017 skal jeg skrive om i et et eget innlegg. Heldigvis er vi ikke skapt mer komplisert enn at vi glemmer fort, for allerede på flyet hjem begynte vi å drømme om hvor neste maraton skulle foregå. Valencia next! :) 

Maria :-) 

Publicerat: 2018-03-12 17:38 Kommentarer (0)



Jeg skal delta på Ecotrail 80 km – Har det rabla for meg?

Det er helt utrolig, men når jeg sitter hjemme i sofaen og tenker på hvilke løp jeg vil delta på, så kommer Supermann trøyen på helt av seg selv. Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen? Der i sofaen så finnes det ikke begrensninger for hva jeg har lyst til eller tror jeg kan klare.

Enda verre er det at selvinnsikten ikke slår inn før det ryker av gårde en melding til #høgepålivet – Sissel om hun vil være med. Å sende et spørsmål til henne om et løp, er ensbetydende med å være påmeldt. Ordet «nei» finnes ikke i Sissel sin ordbok. Hun er et JA-menneske, og det er jo fantastisk. Vi kommer aldri mer til å se inn i fremtiden uten å ha en utfordring foran oss tror jeg.

Nå skal vi altså ut å løpe 80 km. Det er litt galskap. Jeg er vant til å løpe ganske langt og mye, men jeg er ikke erfaren i terreng. Jeg har løpt mye på grusvei, men ikke på sti. Det er helt sikkert ikke naturlig å starte med den lengste distansen, men både Sissel og jeg blir altfor lett trigget av spørsmålet: Hva kan vi klare?

Hun er råere enn meg i terreng. Jeg har andre styrker. Vi kan nok utfylle hverandre fint på ulike områder på den turen. Dette skal vi gjøre sammen, uten hårete tidsmål, men med mål om gjennomføring før arrangørene pakker sammen og går hjem. Vi skal nok klare å motivere hverandre gjennom dagen, og ingen av oss har planer om å måtte svelge en hel kamel hvor vi må erkjenne at vi ikke klarte det.

I mitt hode er det sol den dagen hvor vi tripper av gårde til Maridalen, Holmenkollen, Sørkedalen og Fossum før vi kommer tilbake i sakte film (regner jeg med) til Operaen. I realiteten er jeg selvfølgelig klar over at vi kan være uheldig å få regn, sidelengs vind, et beintøft løp med gjørme og gnagsår og det som verre er. Det gjelder å holde seg positiv.

Hvordan skal vi få til dette? Sissel og jeg bor på forskjellige steder, så vi må trene for oss selv. Jeg har en hverdag som gjør at jeg ikke klarer å legge frem en helt strukturert treningsplan. For meg gjelder det å holde seg i farta. Løpe der man kan, spe på med styrke og mobilitetstrening, og målet er akkurat nå en langtur i uka. En god stund har den langturen foregått på ski. På en måte bra fordi jeg har strevd litt med lår/setemuskulaturen, og kroppen er evig takknemlig for variasjon. På en annen side føler jeg meg mer usikker enn på lenge hvordan det står til med løpeformen. Det er lenge siden vi har hatt så heftig vinter, og selv om jeg løper en del så er det hverken langt eller spesielt fort.

Nå er det ikke fart som er fokus på Ecotrail, og heldigvis er maratonmålet for i år først i desember, men underveis er det mange andre løp hvor jeg har satt meg nye mål. Jeg gleder meg, og krysser fingre for at jeg når noen av dem. Jeg vil alltid være min aller største konkurrent!

Sees vi på Ecotrail 26. mai? Det finnes flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria 😊

Publicerat: 2018-02-25 17:09 Kommentarer (0)



Oslo Winterrun 2018 - årets fineste vinterløpefest!

Hurra! Endelig fikk jeg deltatt på mitt første Oslo winterrun. Det var på tide, og det var veldig moro! Brr .. Det var riktignok mange minusgrader, men hva gjør vel det hvis man har riktige klær på seg, og det er løpefest i byen?

Jeg var ganske så spent på forhånd. Jeg har deltatt på et nyttårsløp flere ganger, men aldri opplevd å få veldig utfordrende vinterføre. Det har heller aldri vært så kaldt, så dette var en helt ny erfaring.

Selv om man tenker at det ikke er på vinterføre man setter ny pers, så klarer i hvert fall ikke jeg å la være å tenke på hva jeg kan få til. Hvilken tid kan jeg klare? Da jeg kom ned til Rådhusplassen la jeg alle ambisjoner rett på hylla. Det var isføre store deler av løypen fikk jeg høre, og jeg er superpingle. Dette får jeg ta som en ekstra hyggelig løpetur tenkte jeg. 

Oslo winterrun var super med informasjon i forkant. De hadde på det sterkeste anbefalt å løpe med piggsko, noe annet ville nok blitt vanskelig tror jeg. Jeg hadde gode piggsko med godt grep, men jeg kjenner meg selv, og vet at jeg blir litt pysete.

På Rådhusplassen var det herlig stemning. Det var mange løpeglade folk, noen av dem med veldig kreativ belysning. Det var masse lys og fakler. Jeg var så heldig å møte min medblogger her på runnersworld, Bjørg Astrid før løpet. Det var superhyggelig. Moro å bli litt kjent, og høre om noen løpserfaringer hun har gjort seg, og ikke minst høre om Oslo maraton målet hennes.

Superkoselig å hilse på Bjørg Astrid 

#høgepålivet jentene er klare som alltid

Det var felles oppvarming før startskuddet gikk. Jeg liker vanligvis å stille meg litt langt fremme når vi skal løpe ut, men på dette løpet tenkte jeg at pingla fikk trekke litt lenger bak, så jeg ikke forhindret andre en god start. Det var riktig vurdering, selv om det innebar køløping de første kilometerne.

Oppvarming på Rådhusplassen

Det var en morsom løype. Opp og ned, opp en trapp og gjennom porter inne på Akershus festning. Jeg er ikke kjent der, og klarte heller ikke helt å orientere meg i mørket, men det var såpass mye variasjon at jeg gledet meg til runde to. De som kjenner meg vet jo at jeg vanligvis ikke er så veldig glad i like runder. Runde en gikk ikke fort, men på runde to visste jeg litt mer hva som ventet meg i tillegg til at køen hadde sluppet opp, og da fikk jeg tatt inn litt tid. Jeg lærte at jeg med stor fordel kunne tatt en tur gjennom løypa på forhånd.

#høgepålivet jentene på et og samme løpebilde. Jeg ser vettskremt ut :-) 

Meg og mine #høgepålivet venninner Sissel og Nina finner alltid grunner til å feire. Denne gangen feiret vi at vi perset i andre enden (på en stund), så vi dro med godt humør til Skyggesiden bar hvor Oslo winterrun sitt afterrun fant sted. Der fikk vi mat og god drikke. Vi ble kjent med andre winterrun løpere, og hadde en skikkelig koselig kveld!

Den mest praktiske medaljen jeg har fått. Kjempefin! 

Det er supert å være helårsløper, og da er det moro at det er tilbud om vinterløp. Anbefaler virkelig alle som liker å løpe å prøve Oslo winterrun. Det er litt annerledes, og veldig stemningsfullt! Ja, det er kaldt, men varmen kommer når man setter i gang. 

Oslo Winterrun bildene er tatt av: Eivind Bye, Adam Stirling og Kai-Otto Melau

Maria :-) 

Publicerat: 2018-02-10 11:36 Kommentarer (0)



13 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerMaria Sørbø

Jeg er 39 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei :-D Etter 2 uker med feber, vond hals og dårlig form er jeg endelig tilbake med løpeskoene på ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Vinn eller forsvinn? Nei, det handler ikke om å vinne men å overvinne meg selv!   Jeg startet å ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser