Maria Sørbø - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Ivar Formoes minneløp – Første terrengløp med startnummer på brystet!

Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt annet. Det gikk i saktere form siden det var så langt. Denne gangen skulle jeg løpe et løp i terrenget på 17 km, og da handler det raskt om å komme seg til mål så fort man klarer. Ikke til å unngå for meg, selv om jeg hadde bestemt meg på forhånd om å ikke ha fokus på tid. Jeg ante egentlig ikke hva jeg kunne klare heller siden dette er et løp med en god del høydemeter. Jeg skulle kose meg.

Min venninne #høgepålivet Nina og jeg kom til Sognsvann en time før. Aldri noen gang har jeg styrt så mye med hva jeg skulle ha på meg før et løp. (Det eneste som har vært verre var skovalget til Ecotrail. Det ble både dyrt og endte opp med et meget godt utvalg sko i heimen 😉) Nina styrte også. På med genser, av med genser, sekk, vest, drikke, ikke drikke. Nei, det er tre drikkestasjoner på løpet så jeg var fast bestemt på å ha med meg minst mulig, men det var så surt den morgenen. Det var sånn vær der du vil snu deg rundt å sove videre når du våkner. Mye vind, men likevel 13 grader, og 13 grader er til vanlig lik t-skjorte for meg på et løp. Vi spurte andre folk, og så snart jeg hadde hørt en annen person si t-skjorte klarte jeg nesten, men bare nesten å bestemme meg. Vi fløy frem og tilbake mellom startområde på Lyn klubbhus og bilen.

Eneste jeg var helt sikker på var strømpene og skoene ;) 

Grunnen til at jeg ble så usikker denne gangen er fordi jeg ikke visste hvor fort eller sent jeg kom til å løpe. Går det litt saktere kan jeg tåle mer klær, og jeg tenkte at det kanskje var litt rått og kaldt i skogen, men jeg endte med t-skjorte, og kunne som vanlig ikke hatt på meg et gram ekstra på et løp følte jeg etterpå. På tide at jeg begynner å stole på meg selv der. Det viser seg alltid at litt mindre klær enn for mye er riktig for meg hvis jeg skal ha det bra på løp. Det er helt ok å fryse litt før start.

Hadde det ikke vært for ørene så hadde smilet gått rundt 

Vi møtte morsomme og spreke Instagramvenner på startstreken, Jenny (jennymidbjer) og Hege (minhege). Alltid gøy med andre kjente fjes i løypa. Det var god stemning i startområdet, og en to pang så var løpet i gang.

Det tok ikke lang tid før stigningene begynte, og da var det bare oppover til Vettakollen, men det gledet jeg meg til. Den ruten er så fin, og Vettakollen utsiktspunkt må jo være et av de fineste i hele Oslo. Dessverre litt tåkete den dagen, men der oppe må man bare ta seg tiden til å snu hodet tilbake en gang. Siste biten opp til Vettakollen er bratt, og kun steiner så der ble det mer høye kneløft enn løping. Med litt høy puls gledet jeg meg til litt bortover og nedover, men det viste seg å være utfordrende for meg i terrenget den dagen. Det var glatt og sleipt i skogen etter regn, og hva blir jeg da? PINGLE! Med 1 ½ måned igjen til maraton i Valencia var det eneste jeg klarte å tenke; BRØDHUE!

I farta på Vettakollen

Jeg syntes egentlig ikke at det gikk sååå sent inni skogen, men jeg la jo merke til at lange terrengtog med løpere kjørte forbi. Jeg la meg godt til høyre så de lett kunne komme forbi. Skulle bare mangle. Hadde såpass selvinnsikt at jeg fort forsto at dette løpet gjorde jeg for opplevelsen og erfaringen, og ikke for å knuse noen tidsmål.

Løypeprofil

Jeg tok meg selv i at der hvor løypen delte seg og de som skulle løpe 9 km tok til høyre og vi andre løp videre så tenkte jeg: Åh, har vi ikke løpt mer enn nesten 6 km? 9 kunne nok holdt for meg i dag, men det var bare å dra på videre. Turen gikk videre opp til Skjennungstua. Det var noen bratte partier. Jeg husker ikke alle detaljer fra løypa, og hva som skjedde hvor, men på turen dit møtte jeg en vakt hvor jeg spurte: Kommer det ikke litt grus snart? Jeg visste jo at løpet var en kombinasjon av terreng/grus, men det er litt typisk meg å ikke gjøre altfor mye research på en løype. Tar det litt som det kommer. Veldig urutinert. Å joda, kunne mannen si, du skal løpe nedover på grus fra Skjennungstua til Ullevålseter. Hurraaaa! svarte jeg tilbake. Det partiet kjenner jeg godt, og jeg sparte ikke på kruttet når jeg hadde trygg grunn under bena. Jeg bare kjørte på det jeg kunne, for jeg visste jo at når jeg kom inn i terrenget igjen så var det ikke sånn at jeg ikke ble sliten av det, men pingletempoet mitt fikk raskt ned igjen pulsen.

På Ullevålseter bar det inn igjen i terrenget. Puh! Det var supermoro, men altså krevende når man ikke er så erfaren med det. Jeg har trent litt i terreng da, men på et løp er man i et helt annet modus. Jeg pleier jo alltid å ha positive samtaler med meg selv på løp (stort sett), men her gikk det mer i brødhue og bambi på isen-tanker. Jeg kunne ikke unngå å spørre meg selv cirka tusen ganger hvor dumt det var å løpe sitt første terrengløp like før et maratonmål. Jeg så folk som trynet rundt meg, men som jeg også fikk sett at det gikk bra med. Jeg hørte om enda flere som hadde trynet i etterkant, men jeg safet. Jeg safet veldig. Det var nok ikke bare på grunn av maraton. Jeg hadde nok safet like mye selv om det var tre år til neste løp. Haha.

Jeg fikk skryt på den ene drikkestasjonen for at jeg tok meg tid til å kaste vannglasset i søppelbøtta. Jeg hadde da skjønt at det ikke sto om noen avgjørende sekunder på dette løpet så da kunne jeg like godt rydde etter meg 😉

De siste kilometerne til mål var jeg på trygg grunn igjen, og jeg bare beinet på det jeg klarte. Jeg klarte å hente meg litt inn på grusen som gjorde at jeg ikke var så aller verst fornøyd med resultatet. Det lønner seg å starte bakerst hvis man skal prøve å finne meg på resultatlistene, men det er helt greit. Det rareste og morsomste av alt er at idet jeg løp over målstreken, dette slår aldri feil, så var alt bare moro. Jeg var #høgepålivet, det er jo den sikreste garantien, og alle negative tanker var blåst bort. Jeg tenkte på løpet som et morsomt og superfint løp med spennende løype. Jeg vil helt sikkert løpe det igjen, og jeg vil anbefale det til alle andre. Tusen takk til arrangørene for et fantastisk løp! 

Nina i kjent stil inn i mål

Nina og jeg var helt enig i at dette var en morsom opplevelse. Hun hadde stort sett tenkt de samme tankene som meg siden hun skal løpe maraton for aller første gang i Valencia. Hun safet også, men hadde en fantastisk tur sånn som meg. To 100 % lykkelige brødhuer.

Hilsen Maria :) 

Publicerat: 2018-10-21 21:22 Kommentarer (0)



Løpemotivasjonen som forsvant, er endelig tilbake for fullt!

Jeg har sagt at jeg skal skrive litt om løpemotivasjonen som delvis ble borte i sommer. Akkurat nå er det umulig å forstå. Nå er nemlig motivasjonen tilbake på topp, og løping og trening generelt er bare moro.

Jeg tror det hang litt sammen med flytting. Store deler av våren, og hele sommeren sto det fremst i hodet mitt. Først salgsprosessen av gammel leilighet, deretter pakking og alt det praktiske rundt det, og sist men ikke minst, komme på plass i nytt hus. Oppi alt det skal man leve en vanlig hverdag med barn, lekser, aktiviteter, jobb og trening. Puh! 😊

Uansett, når sommerferien kom var det deilig med en pause fra hus og hjem. Jeg pleier jo å elske å starte dagen med løpetur på ferie. Det gjorde jeg i New York den første uka som jeg allerede har skrevet et innlegg om. Da vi kom hjem derfra dro vi på hytta vår i fjellparadisbygda Hodalen helt nord i Hedmark. Her skulle vi være tre uker. 20 morgener hadde jeg til rådighet. 20 morgener hvor jeg kunne løpt ut på tur i terrenget, som jeg egentlig ønsker å gjøre mer av, før mine tre syvsovere av en mann og barn sto opp. Jeg pleier alltid å utnytte morgentimene. Denne gangen gjorde jeg det IKKE ÉN GANG!

Riktignok hadde vi mye hyggelig besøk den første uka så det trekker jeg fra, men hva med de siste 14 dagene? Neida! Jeg sov som en stein hver morgen, og skyldte på fjellufta 😊 Jeg vente meg faktisk til å sove 8-10 timer hver natt, noe jeg ikke er i nærheten av i hverdagen hjemme. Etter at jeg også begynte å drikke kaffe for et år siden i en alder av 39 (..) så setter jeg pris på morgenstunden på en helt annen måte. På hytta vet jeg at mannen kommer med kaffe på senga til meg, og da bare ble fristelsen for kaffe og bok for stor.

Har man først lagt seg i hengekøya ...  

Hverdagen er ganske hektisk, så jeg tror jeg trengte det. Spørsmålet er bare om jeg ikke trenger det like mye neste gang, og neste gang der igjen 😉 Det betyr ikke at jeg ikke trente. Jeg holdt bena i gang, men det ble ikke like spennende turer, og motivasjonen var litt så som så. Det ble de faste transportetappene når vi skulle på butikken (16 km) Da løper jeg dit, og sitter på i bilen hjem. Jeg pleier å hoppe av på hjemveien hvis vi har vært på Tynset eller Røros på bytur, og i tillegg tar jeg noen andre enkle løpeturer i nærheten av hytta og litt intervaller.

Intervaller før frokost .. sånn i 12.30-tida

Oppdagelsesturer i terrenget hadde jeg sett for meg på morgenen siden jeg vet at det kan ta litt tid. Dagene liker jeg å holde av til familien. Det er så deilig med noen uker hvor alle 4 er sammen uten å ha det travelt.

Jeg fikk gått i terrenget da, sammen med familien. Vi er glad i fjellturer, og vi fikk oss noen nydelige turer blant annet til Sålekinna med utsikt over Femunden nasjonalpark og til Forollhogna nasjonalpark. Det er gull verdt å ha slike turer sammen med barna. Det er så moro.

Sålekinna

Forollhogna nasjonalpark

Det er også verdt å trekke frem de to løpeturene som faktisk gikk utenfor grusveien og asfalten. Den ene var sammen med kamerat Christian Fredrik som var på besøk med familien. Vi løp en superfin tur i terrenget. Underveis ønsket vi å løpe slik at vi endte opp på andre siden av et stort vann som hytta vår ligger ved. Vi håpet kanskje at noen ville hente oss med robåten, helt til vi fant ut at vi bare kunne svømme over. Jeg er ingen svømmer. Jeg kan svømme bryst, og det er det. Jeg har respekt for vannet, og tenkte at dette kunne jeg ikke gjort alene. Tenk om jeg hadde fått panikk midt utpå der. Christian Fredrik er en god svømmer, så da funket det. Midt på vannet er det to små øyer som var delmålet dersom jeg følte at jeg måtte i land. Vannet på fjellet hadde også fin temperatur siden det var så fin sommer. 650 meter var det over. For noen er ikke det langt, men for meg er det ut av komfortsonen. Det gikk veldig fint over, og det var stor #høgepålivet følelse når vi kom på land. Moro med swimrun. Christian Fredrik hadde nettopp gjennomført triatlon siden han kom rett fra 4 mils sykkeltur før løpeturen. Han kunne også plusse på en rotur for å plukke opp tingene våre.

Den andre turen var en fin løpetur i skogen og langs stranda med mannen. Det er litt lett for å havne inn i hyttehagene til folk, og det gjorde vi også denne gang, men fordelen er jo at da får vi jo hilst på og slått av en hyggelig prat med andre folk i bygda.

Så, dette var altså slik sommeren gikk for seg på hytta. Mye søvn, god kaffe, bok, avslapning, fjellturer, god mat og noe løping attåt.

Tilbake i hverdagen, og flere løp ventet på meg. Jeg var spent på hvordan det ville gå. Jeg tror hvilen har gjort susen. Jeg fikk en superpositiv 10 km opplevelse på KK mila, jeg satte pers på halvmaraton og jeg har hatt mange andre fine løpeturer. Blant annet var jeg sammen med mine herlige #høgepålivet-venninner forrige helg for å løpe i terrenget i Skien. Vi har begynt å lade opp til 3 dagers løpetur på Hardangervidda til neste år, noe jeg gleder meg helt vilt til, så nå løpes det mye med tung sekk om dagen.

De glade #høgepålivet-jentene Sissel, Nina, Hanne, myself og Ann Helen 

Langelandskollen

Swimrun i Skien også :)

Til helga skal jeg delta på Ivar Formoes minneløp. Jeg gleder meg som bare det. 17 km på grusvei og i terreng. Her skal jeg ikke fokusere på tid, men bare kose meg og få enda en positiv terrengløpsopplevelse. Jeg har blitt kjempeglad i det, men det er fortsatt lettere å ta seg en tur på asfalten eller grusveien når jeg løper alene av en eller annen grunn. 

Det neste store målet er maraton i Valencia 2. desember. Hurra! Det nærmer seg, og jeg er superspent. Høsten er en fin tid å løpe på synes jeg. Det er alltid da jeg er i best løpeform, og når nye mål. 

Det er altså mye løpeglede for tiden, og det er så deilig å se at selv om motivasjonen tar seg en pause innimellom så kommer den tilbake. Den blir ikke borte. Den er nok også fornøyd med at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppen. Jeg føler at jeg har fått igjen for det. Viktig lærdom for meg denne sommeren. 

Maria 😊

Publicerat: 2018-10-08 00:25 Kommentarer (0)



Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers

Oslo maraton! Kjenner jeg blir varm i hjertet. Jeg sitter her oppå maratonskyen min, og kommer ikke ned med det første. Jeg er #høgepålivet etter årets aller største løpefest i Oslo. Jeg løp halvmaraton, og utrolig nok ble det ny pers idet jeg passerte målstreken på den blå løperen i år.

Det hadde jeg ikke trodd. Jeg som ikke føler at hodet har vært skrudd helt på plass når det gjelder løping på en stund. Jeg har flyttet, og flytting + opptrening til halvmaraton/maraton er ikke sant. Flyttingen har vært verdt det for jeg elsker mitt nye hjem, men løpefokuset har vært litt borte, og dermed forsvant også motivasjonen til dels i sommerferien. Jeg har likevel holdt bena i gang. Dette har jeg tenkt å skrive et eget innlegg om, men akkurat nå er jo det BLÅST bort av lørdagens opptur, men det kommer litt om det etterhvert likevel. Det er viktig. Løping er ikke alltid en dans på roser, og hvordan holder man det da gående hvis man i perioder er litt lei? Men nok om det nå. Dette innlegget handler om OSLO MARATON, og det blir man ikke lei av.

For min del begynte moroa allerede på fredag da jeg tok turen ned til Rådhusplassen og Expo teltet. Stemningen på Expo er alltid herlig. Jeg digger det! Jeg tok meg en runde og tittet på alle fristelsene på de forskjellige standene, hentet startnummeret mitt, og ikke minst fikk jeg hilst på Sara, Eivind og flere av mine medbloggere på Runners world standen. Jeg hadde ikke hilst på alle før, så det var superhyggelig! For en bra gjeng. Jeg koser meg både når jeg leser magasinet og alle bloggene. Anbefaler alle å ta en titt. Det er varierte, bra, morsomme og spennende bloggartikler om det vi alle sammen har til felles, løpegleden.

Lørdag morgen våknet jeg. Spent på halvmaraton, litt nervøs og usikker på formen. Uken før gikk det opp et lys for meg hvor lite langturer jeg faktisk har løpt i sommer. Mandagen, 5 dager før, la jeg ut på sprang etter jobb. 22 km, bare for å se hvordan det sto til. Visste at jeg kom meg gjennom halvmaraton, men på hvilken måte?

Jeg skulle møte på Runners world sin stand kl 10 for å stå der to timer. Det gledet jeg meg til. Jeg var litt fjern den morgenen. Entusiastisk sto jeg og skrev SMS på bussholdeplassen til noen som også skulle løpe halvmaraton, og bussen kom og gikk uten meg. Det var en av flere rare små ting jeg fikk til denne morgenen. Jeg løp til trikken, tok den og løp gjennom sentrum til Expo. Ferdig oppvarmet før kl 10. Bare 3,5 timer til løpet skulle starte 😊

Superhyggelig å stå på standen sammen med Sara. Fikk både delt ut bra lesestoff til flere av dere, informert litt om kundeklubben som Runners world starter opp og pratet med flere om løp, maraton, maratonreiser og mye moro. Kl 12 gikk jeg ut i sola og fikk fylt på med mat. Jeg møtte mine #høgepålivet venninner Nina og Anette. Nina har vært syk og kunne dessverre ikke delta som planlagt, men heie ville hun. Sporty Anette overtok startnummeret 6 dager før og skulle dermed plutselig løpe sin første halvmaraton. Hun er kul og sta, så dette visste jeg hun kom til å klare selv om hun ikke hadde rukket å forberede seg.

#høgepålivet på plass på ryggen

Jeg møtte også Kristin, et av mine store løpeforbilder. Vi hadde avtalt å følge hverandre under løpet. Vi er ganske jevne, og hadde stort sett samme mål for løpet. Vi varmet opp sammen, og vipps så mistet vi hverandre. Sånn gikk det. Da var det bare å klare seg alene.

Startskuddet gikk, jeg var spent. Kjente det på magen. Den var ikke helt på lag. Det får gå som det går tenkte jeg idet jeg passerte matta på starten, men det tok ikke så lang tid før jeg kjente at dette ikke var en så verst dag. Mentalt grudde jeg meg aller mest til det partiet rundt Frognerparken. Det er litt seigt oppover fra Skøyen til Middelthunsgate og videre oppover bak Frognerparken før man løper inn i den til slutt. Jeg synes også at det kanskje er det kjedeligste partiet, og for meg gjaldt det å komme seg forbi dette. Jeg husket også at jeg syntes det partiet var et blodslit i fjor. Jeg var forberedt på den samme følelsen i år, men den kom ikke. Det gikk egentlig ganske bra oppover der. Jeg bestemte meg for å tenke positive tanker, ha litt tunnelsyn og bare komme meg rundt den delen av løypa, og det gikk ganske uproblematisk. Det gav meg masse motivasjon. Det var deilig å løpe nedover til Skøyen igjen, og der visste jeg at barna mine og foreldrene mine sto og heiet på meg. Jeg gledet meg til å se dem, men først må jeg skryte litt av Garmin jentene, for makan til liv når man kommer inn i Karenslyst alle skal man lete lenge etter. Det gir et boost for oss som løper når folk heier, og underholdningen underveis er fantastisk.

Jeg hadde bedt mamma ha klar en banan til meg. Jeg hadde ikke med meg noe drikke eller næring på løpeturen, og ble 10 minutter før løpet usikker på antall matstasjoner (visste det var godt med drikke) Plutselig sto foreldre og barna der foran meg. Jeg fikk bare snappet den bananen i lufta før det bar videre, men barna heiet for full hals, jeg fikk vinket til dem og de gav meg et solid dytt videre på turen.

Frognerkilen var foran meg. Det var her jeg tenkte jeg bare skulle surfe innover. De andre gangene jeg har løpt har Frognerkilen vært «godstedet» Der har jeg bare positive minner. Denne lørdagen var det kanskje her jeg begynte å føle litt på det. Begynner det å bli tungt? Har jeg gått for hardt ut nå? Jeg passerte 10 km et eller annet sted der på ca samme tiden som jeg løpte KK mila to uker før. Nå var det dobbelt så langt og litt til igjen. Jeg prøvde å «hvile» litt bak en rygg. Plutselig så jeg Kristin foran meg. Det syns jeg var helt fantastisk. Da kan jeg prøve å holde meg litt rundt henne. Like før jeg løp inn på Tjuvholmen både hører og ser jeg kjære Nina. Hun sto med fantastiske plakater. Den ene sto det Maria #høgepålivet på, og den andre sto det «Ingen stress. Grilldress» Det fikk meg til å smile stort. Hun dro også på med et skikkelig heiahyl, og det fikk meg og løperen vedsiden av meg til å le høyt.

Litt glad for å se Nina :-) 

På Aker brygge fikk jeg gitt et signal til Kristin om at vi var ved siden av hverandre. Går det bra? sa hun. Ja, sa jeg, men jeg må ikke bli for ivrig gjennom Aker brygge og Rådhusplassen. Jeg må ta det litt forsiktig. Enig sa hun, og vi løp oss fint gjennom den aller beste passeringen på hele løpet. Stemningen på Rådhusplassen er til å få gåsehud av. For et liv og for et publikum. Der sto Sara og heiet på meg. Jeg blir så GLAD når jeg ser kjente ansikter langs løypa.

Jeg husket fra i fjor at jeg syntes det var litt tungt etter at vi hadde passert Rådhusplassen. Det tar ikke så veldig lang tid før man nærmer seg Hammersborg, og stigningene opp mot St.Hanshaugen. Det var bare å ta frem de positive tankene igjen, og vet dere hva? Igjen fikk jeg en AHA opplevelse. Det var ikke så tungt som året før. Jeg følte meg ganske lett i kroppen, og den uroen jeg kjente rundt 10 km var borte, og fornuften jeg fant frem på Rådhusplassen fikk jeg helt sikkert igjen for. Det er uten tvil tungt opp til St.Hanshaugen, og når man endelig kommer opp så skal man jammen videre opp Geitmyrsveien også, men bena og hodet spilte på lag og jeg kom meg opp uten og tappes helt for krefter. Da visste jeg at det gjensto mye nedoverbakker, og jeg tok en titt på klokken. Her er det pers muligheter. Jeg la på sprang det bena kunne klare. Jeg tenkte at nå får det briste eller bære selv om det er noen kilometer igjen. Jeg må satse på at dette holder helt inn. Det skal gå. Jeg skulle slå tida til en på jobben også 😊 Nå gjelder det virkelig. Jeg visste at de brosteinene på Karl Johan ikke akkurat kom til å bli noe favorittunderlag på slutten, men blås i det, i Oslos paradegate med publikum går alt an. Den lille bakken opp ved Stortinget når det kun er 600 meter igjen har jeg alltid hatt lyst til å KRABBE før, men jeg klarte å holde et visst løpetempo. Bort gata, rundt svingen og DER var den BLÅ LØPEREN. Jeg får stjerner i øynene. Blå løper, målstrek og Nina som heier og roper alt hun kan. Jeg er i måååål, og klokka viser 1.39 et eller annet. Stemmer det med den offisielle tiden så er det PERS. Nina kom og kunne fortelle meg den offisielle tiden og ja hurra!! Jeg klarte det. Jeg klarte også å slå han på jobben med 20 sekunder 😊 haha ..

Kristin og jeg kom nesten samtidig til mål. Er så glad jeg møtte henne underveis så vi kunne være litt fornuftig sammen. Hun er helt rå. Hun har passert 50, og løper maraton, halvmaraton og mange andre løp. Jeg vet det er mange spreke i den aldersklassen og eldre. Det gjør meg så glad og supermotivert.

Etter jubel og glede over å ha kommet i mål gikk Nina og jeg for å heie på Anette som klarte seg så bra uti løypa. Nina hadde laget verdens morsomste plakat hvor det sto: LØP SOM OM DU HAR STJÅLET NOE. Det fikk Anette til å smile, men også mange andre. Nina selv hadde hatt det moro når hun sto med denne plakaten rett vedsiden av en politivakt. Når hun ikke kunne løpe selv, så var hun den perfekte cheerleader. Stort engasjement og ekstremt #høgepålivet. Anette gjennomførte sin første halvmaraton med glans, og jeg er superimponert.

Her jubler jeg sammen med #høgepålivet finingene Nina og Anette 

Vi fikk heiet flere kjente inn i mål, blant annet min fine og sporty medblogger Bjørg Astrid som gjennomførte sin første helmaraton. Rådhusplassen var fylt med mestringsfølelse på lørdag. Sånn er det når ca 19 000 mennesker snører joggeskoene på samme dag. Går du med en liten maratondrøm i magen, eller en drøm om å delta på et løp, prøv en av distansene på Oslo maraton. Jeg tror ikke det er mulig å angre.

Oslo maraton, vi sees til neste år.

Hurrahilsen fra Maria

Foto: Nina og marathon photos

Publicerat: 2018-09-20 00:13 Kommentarer (0)



KK MILA - Årets store dameløp!

Jeg har ikke landet fra den rosa skyen etter årets KK mil. Jeg satte ikke noe ny personlig rekord, løypa er ganske så tøff, men for en bra dag likevel! Som alltid fikk KK mila «altfor fint» vær. Det er alltid sol og nydelig sommervær denne helgen, og da blir det stekende varmt å løpe, men det er ikke til å komme bort fra at sol og varme også skaper topp stemning.

Maiken, Nina, Sissel, Anne Brit, Marianne, Hanne, Katerina og meg :-) 

Det er ikke vanskelig å se at KK mila er et STORT dameløp. Bislett stadion er rosa denne dagen. Til og med Hibas doene er rosa. Det er mulighet for shopping, hårpynting, massasje, konkurranser og det er morsom underholdning fra scenen. Akkurat i går skulle jeg og de andre #høgepålivet jentene på scenen, og hvorfor det? Jo, KK avholdt på Facebook en konkurranse om årets lagnavn. De hadde plukket ut 10 navn på forhånd, og vi var ikke et av dem. Det var likevel mulig å legge navn til konkurransen, og det ble gjort av veldig mange, blant annet oss. Jammen stakk vi ikke av med en liten seier når det gjaldt antall stemmer, men det var selvsagt det nominerte laget med flest antall stemmer som stakk av med den STORE seieren, og de hadde det kule navnet: «Not so fast but furious» Fantastisk! Gratulerer 😊 Vi fikk gode klemmer, heder og ære fra Sigrid Bonde Tusvik og Ingeborg Heldal fra KK. Veldig moro! Vi synes det er ekstra moro å vite at flere liker navnet vårt som beskriver helt perfekt hva løping gjør med oss. Vi blir #HØGEPÅLIVET!

I år hadde vi to deltagere på 5 km, og 5 på 10 km. Vi hadde en ny jente med oss som skulle løpe sin aller første 10 km. Hun tok turen fra Stavanger, gjennomførte løpet med glans og jeg håper den fine dagen og kvelden gav mersmak. Hun så veldig #høgepålivet ut etter målgang synes jeg.  

Selv gruet jeg meg faktisk litt til alle oppoverbakkene mot Storo. Friskt i minne satt løpet fra i fjor hvor jeg slet meg rundt. Jeg funderte veldig på hvordan jeg skulle klare å løpe fort uten å gå helt i kjelleren i år også. Jeg møtte Kristin. Hun er noen år eldre enn meg, og helt forbilledlig sprek! Hun tok meg igjen og løp fra meg på toppen i fjor. I år fulgte vi hverandre gjennom løypa, og det var så bra oppover. Jeg følte at vi hadde fin, jevn og overlevelig fart. Etter en oppoverbakke kommer det alltid en nedoverbakke. Det gjør det også her. I hvert fall ned til Grunerløkka, men da er det slutt på surfingen. Da er det på’an igjen oppover på brosteiner et lite stykke. Den store finalen er oppover Colletts gate forbi St.hans haugen før vi endelig løper NED til Bislett stadion og inn i mål. Det var en engasjert mann blant publikum som fortjener et skikkelig klapp på skulderen fordi han sto på toppen av aller siste oppoverbakke og ropte til alle: Nå er det bare nedover til mål! Det var rett før jeg gav han en klem. Jeg kom inn et minutt raskere enn i fjor. Det er jeg veldig fornøyd med.  

Min #høgepålivet venninne Sissel løp sin nest beste mil i går, og det er en seier vi feirer. Vi er veldig opptatt av å ikke konkurrere mot hverandre i gjengen vår, bare mot oss selv. Likevel klarer ikke Sissel og jeg la være å konkurrere vennskapelig 😉 Sissel har trent superbra og er helt rå i terrenget. Der løper hun fra meg, men jeg vinner på asfalten. FORELØPIG! Denne gangen kom hun faretruende raskt i mål etter meg, så nå blir det hardtrening og intervaller hele uka for min del .. haha

Goodiebags og champagne i mål! Alt perfekt lagt opp til en nydelig start på dagens andre viktige løp, nemlig afterrun. #høgepålivet jentene elsker å løpe, men vi verdsetter også den sosiale biten utrolig høyt. Feiring er obligatorisk.

For min del ble jeg fullstendig overrasket da jeg ankom afterrun på Olivia Tjuvholmen. Der satt alle jentene bursdagspynta og sang bursdagssang for meg. Jeg ble 40 i juli, og har ikke fått feiret dagen enda. Jentene tok saken i egne hender, og gav meg en bursdagsfeiring. Gaven blir jeg fortsatt målløs av å tenke på. Den er nemlig magisk! Til neste år skal jeg få løpe 100 km på tre dager over Hardangervidda med noen av disse fantastiske jentene. Hva mer kan man ønske seg? Det er en drømmegave. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Jeg har satt i gang med ekstrem gledings, og vil vel konstant være #høgepålivet de neste 365 dagene går jeg ut i fra 😊

KK mila har vært med meg nesten fra start i mitt løpeliv. Det er et løp for alle, og selv om løypa kan være litt tøff så vil jeg anbefale KK mila dersom du drømmer å løpe ditt første 5 eller 10 km løp. Et stikkord: FEELGOOD, og det liker vi.

Ha en fin uke! 😊

Hilsen Maria 

Publicerat: 2018-09-03 23:02 Kommentarer (0)



LØPING I NEW YORK

Eller, jeg kunne like godt skrevet løping i Central Park i overskriften, for det var bare der jeg løp når vi var på ferie i New York for noen uker siden. Det er likevel ikke bare bare. Det er en stor park med sin tre felts «motorvei» gjennom parken. Den ene filen er ment for gående og løpende begge veier, den andre filen er ment for syklister begge veier og den siste filen er til biler som utrykningskjøretøy, parkvesenet e.l. Å følge denne motorveien rundt parken er ca 10 km.

Det er flere andre steder man kan løpe i New York, blant annet skal det være fint å løpe langs Hudson River, men for meg passet det best å stå opp supertidlig og få treningsturen unnagjort før de andre sto opp. Vi hadde bevisst funnet et hotell ca 2 minutter fra Central Park siden både mannen og jeg liker å løpe, og minstemann har hatt et Pokemon Go comeback i sommer. Det er også deilig å bo nære parken hvis man trenger en liten pause fra byens tut og kjør.

Tre ganger fikk jeg løpt mila i Central Park. Jeg løp litt ut av "motorveien" innimellom. Det er også noen fine grusveier. Man kan ta kortere runder. Hvis man runder det største vannet i parken med utgangspunkt nederst i parken blir det ca 8 km.

Det tar en stund før det blir kjedelig å løpe i Central Park. Hadde jeg bodd der, og det hadde vært «eneste» alternativ kunne jeg kanskje blitt litt rastløs etter en stund, men på ferie er det helt topp. Det er underholdende å løpe der sammen med mennesker fra hele verden. Man ser løpere og syklister i absolutt alle varianter, og man er ikke alene i 6-7 tiden om morgenen. Da er det full fart allerede. Nesten som å løpe løp. Den ene morgenen var det faktisk et løp der. NYRR (New York road runners) 4 miler. Det forsto jeg når jeg på min runde møtte masse frivillige arbeidere, og store drikkestasjoner. Mot slutten av turen min løp jeg rett på startområdet, og der sto det tusenvis av superklare løpere. Det var liv og røre, og full musikk. Klokka var 8, og jeg så med laaaaange øyne på at starten gikk. Det så jo LITT morsomt ut. 4833 mennesker gjennomførte løpet.

Det er varmt i New York på sommeren, så løpetemperaturen er helt klart mest behagelig på morgenen. Resten av dagen flyr også lett av gårde til alt man skal se og oppleve, så det er nok en grunn til å ha treningen unnagjort tidlig. Jeg kan i tillegg love at med avstandene i storbyen, så ligger man heller ikke på latsiden når det gjelder antall gåskritt.

Etter 5 dager i byen som ALDRI sover, kjørte vi 3,5 time ut av byen til et nydelig sted ved innsjøen Lake George. Her skulle vi avslutte med 3 dager badeferie. Det var så nydelig å bade, sole seg, gjøre aktiviteter med barna (Tennis, bordtennis, biljard osv) at det ble kun en løpetur her den ene morgenen. Hotellet lå på en liten øy med bro over til den lille byen Bolton Landing. Flere steder i USA er det lagt opp til at man kjører dit man skal, så det var ikke veldig mye fortau. Det ble en tur/retur i to retninger før jeg kom meg ut på hotelløya igjen. Der fant en sti (Hurra) Jeg fikk dette til å bli hele 6 km, før jeg avsluttet på tredemølla i treningsrommet på hotellet. Der kunne jeg jo alltids oppholdt meg mer, men nei – for kort opphold og altfor fint vær 😊

Håper alle har hatt en herlig sommer! Jeg har fortsatt ferie, og nyter den på fjellet. Gleder meg til høstens løp, samtidig som jeg tenker litt på hvordan de vil gå. Kan være greit å løpe litt mer langturer igjen snart med tanke på både halvmaraton og maraton. Skal gjøre det .. snart 😉

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-08-05 22:29 Kommentarer (0)



Trene det som passer, der det passer, når det passer – kjenner du deg igjen?

Null struktur. Det går bare fortsatt ikke i vår hverdag, men jeg får til det jeg får til, og det får være bra nok. Siden Blomstermila i Drøbak så har jeg løpt mest, men jeg har også børstet støvet av sykkelen og fått syklet litt som variasjon. Der jeg har sviktet (IGJEN) er på styrke, og det er jo så viktig! Jeg har ambisjoner om å være litt flink til det på hytta. Jeg skal pakke med meg TRX, strikker og litt annet, men jeg kan ikke love noe på forhånd. I fjor fant jeg TRX’en i kofferten når jeg skulle hjem, og tenkte at: Åja, der lå den. Der ble den ikke slitt ut.

Varmt å løpe for tiden (Puh!) men fortsatt #høgepålivet

Jeg har fått med meg noen morsomme ting siden sist. Blant annet var min #høgepålivet venninne Nina og jeg og løp intervaller i Slottsparken sammen med Sport1 sin løpegruppe. Det var veldig varmt, slitsomt og fantastisk moro! Løpe intervaller alene er langt ifra noen favoritt, men sammen med andre blir det en helt annen motivasjon. Det blir gøy, og man klarer å gi alt man har. Det gav mersmak. Det er også superhyggelig å hilse på andre løpere/instavenner.

Jeg har fått meg en del sykkelturer til jobben, men også et par lengre turer. Den ene sammen med mannen min. Sykling er hans favoritt, og jeg blir stort sett hengende etter som et slips. (Psst! Det oppgjøret tar vi i løpeskoene for da er han slipset. Hihi ..) Uansett, lange sykkelturer i marka er herlig, og det handler mer om timer på setet enn hvor fort vi sykler. Det handler også om totalopplevelsen, og ikke minst den skolebollen på Kikut.

Jeg var på Hvaler et par dager første helgen i juli. For et sted. Jeg er sikker på at jeg fortsatt får stjerner i øynene når jeg snakker om det. Vi er ikke ofte ved sjøen, og her var vi altså på besøk i en hytte på gjestehavna i Skjærhalden. Det lille sentrumet, stranda, været og ikke minst muligheten for fine løpeturer gjorde helgen helt komplett. Begge morgenene sto jeg opp før alle de andre (unntatt min pappa som er ute og sykler hver eneste morgen) og løp noen gode turer. Da fikk jeg sett mye mer av øya også. Løpesightseeing er bra.

Jeg har fått meg noen intervaller i den nye trappa i Nydalen. 227 trinn har jeg fått beskjed om at den er hvis jeg ikke husker feil. Trappeintervaller kan jeg løpe alene. Det er konkret. Da er det ikke så vanskelig å motivere seg selv. Det er greit å sette seg et mål på forhånd hvor mange turer man skal ta. Jeg løp den opp 5 ganger den ene dagen, og gikk ned. Da rakk jeg ikke mer, men tror det var greit. Leggene skalv, og to dager etter følte jeg meg rimelig out of order. STØL!

Jeg har også fått meg et par fine terrengturer. Det er jo et av målene mine å gjøre mer av det i år. Veldig flink har jeg ikke vært, men jeg har kommet litt i gang, og jeg liker det bedre og bedre. Utover dette så har det blitt en del transportetapper fra jobben.

Slalåmbakken på Trollvann er brattere å løpe opp enn det ser ut. Lover! 

Pakking av leilighet har vært i fokus i det siste. I forrige uke var barna hos besteforeldre siden det er skoleferie, og da sto jeg med hodet nedi pappesker siden vi skal flytte like etter sommerferien. Vanligvis når jeg har muligheter for å være alene pleier jeg å løpe lange turer eller sykle til sola går ned, men denne gangen måtte jeg altså ofre både trening og de 30 nydelige gradene som var utenfor. Sånn er livet. Når man er ferdig så er det godt med alt som er gjort. Det som gjorde pakkingen morsommere var at jeg samtidig kunne følge med på utrolige og helt råe Therese Falk som prøvde seg på verdensrekordforsøk ved å løpe 24 timer på mølle. Nesten 217 km som utgjorde nordisk rekord. Hvordan går det an? Som min venninne Nina sier: Hvis vi sliter på et løp nå, så skal vi bare tenke på Therese. Da er jeg sikker på at pipa i hodet får en annen lyd. Utrolig inspirerende (og MYE bedre enn fotball-VM)

Nå er det 1 dag igjen på jobb før 4 uker ferie. Ren magi. Neste gang vi sees her på bloggen så har jeg løperapport fra en kul storby på lager.

Ønsker allesammen en gooood (løpe)sommer! NYT!

Hilsen Maria 😊

Publicerat: 2018-07-11 22:53 Kommentarer (0)



Blomstermila i Drø(y)bak

For dere som leste mitt forrige innlegg så husker dere kanskje en litt småfrustrert utgave av meg som så gjerne ville løpe et løp. Samme kveld som innlegget ble publisert kom det en melding på Facebook fra #høgepålivet-Eli om noen av oss andre i gjengen ville komme til Drøbak for å løpe Blomstermila på søndag. JA!

Nina og jeg ville. Bare å få på oss startnummer på brystet igjen før løpsabstinensene ble for store. Jeg brukte ca 2 minutter på å melde meg på, og hadde dermed ikke sjekket noen ting angående løype, vær o.l. Ikke at det ville hatt noe å si. Løpe skulle vi uansett, men når vi fikk høre om løypa og så sjekket yr …. Hmm … Bare hør videre.

Jeg sendte en melding til RW-bloggkollega Bjørg Astrid. Hun bor jo i Drøbak så jeg var 101 % sikker på at hun skulle løpe Blomstermila. Jeg hadde helt rett. Kun kort tid etter at vi hadde begynt å skrive skjønte jeg raskt at jeg ikke hadde gjort noe research, for da begynte spørsmålene mine: Hvordan er løypa? Er den ganske flat? Rett tilbake fikk jeg «le så du griner» emoji, og beskjed om at Drøbak står for drøye bakker. Hahaha … da måtte jeg le høyt selv. Jeg hadde aldri vært i Drøbak før må jeg bare skynde meg å si. OK, er det spennende løype? Åja, to like runder? (Det liker jo IKKE jeg egentlig! Skulle meldt meg på 5 km tenkte jeg ..) Ja, den er på asfalt ja? Bra å vite. Skjerp deg Maria, nå må du inn å lese litt om løpet tenkte jeg også, men hele påmeldingen ble spontan og morsom så da er det ok å være litt urutinert. Dette var fredag, og løpet skulle gå søndag.

Jeg sendte av gårde en SMS til min venninne Ellen også som egentlig ikke liker å løpe (tror hun), men etter hennes 1 km etappe på Holmenkollstafetten så la jeg merke til at det ble vekket en liten løpegnist. Den må jeg benytte meg av tenkte jeg. Hun er jo sprek og superinspirerende ellers på treningsfronten med Barrys bootcamp flere ganger i uka. Kl 23.53 fredag kveld kom det melding om at: «Jeg gjør det! Jeg blir med på 5 km» JAAAAAA! «Påmeldingen går ut om 7 minutter» skrev jeg tilbake. «Åh, har du mulighet til å hjelpe meg med påmeldingen?»  Jeg hadde lagt meg, men da tok jeg nesten salto ut av sengen for å rekke å melde henne på. Det er jo så KULT når vi har smittet nok et menneske med nok løpeglede så hun melder seg på sitt første ordentlige løp. Hurra for Ellen!

Neste dag sjekket jeg Yr. Åja, 20 mm regn. Så moro da. Ellens første løp, søndag og ingen afterrun å lokke med. Stopper det oss? Nei. Ellen var kun positiv.

Må innrømme da jeg våknet på søndagen og det regnet sidelengs utenfor at jeg glatt kunne sett for meg den dagen som en pysjamassøndag, men med en rolig formiddag og en ny liten sjekk på Yr så fant jeg ut at det faktisk skulle skinne opp ca akkurat kl 16 når 5 km til Ellen skulle begynne. Dette ser lovende ut. Optimist.

Nina, Ellen og jeg satte kursen mot Drøbak. Vindusviskerne mine sto på maks, og likevel var det vanskelig å se ut av frontruta. Fortsatt optimist.

Vi kom til Drøbak med god tidsmargin. Det var ikke kø på startnummerutdelingen i det verste regnskyllet så vi ble sittende litt i bilen, og vet dere hva? Innimellom de store dråpene begynte sola å titte frem, og etter ca et kvarter var det FULL SOMMER! Hva hadde vi gjort for å fortjene dette? Vi hoppet ut av bilen, plukket opp startnummer, møtte Eli og Bjørg Astrid.

Vi fikk heiet de sporty barna til Bjørg Astrid av gårde på barneløpet, og ikke lenge etter sto Ellen klar på startstreken på 5 km. Heia Ellen! Det er lyd i oss #høgepålivet jentene når vi bestemmer oss, så Drøbak fikk vite at hun løp.

En halvtime senere sto vi klar på startstreken for å løpe 10 km. Jeg var jo fullt klar over særlig den ene drøye bakken som vi skulle passere to ganger, men det var også noen flere bakker. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke, så litt opp i opp skulle det gå, men jeg var spent på løypeprofilen.

Startskuddet gikk, og det var bare å gi gass. Drøbak er jo så nydelig så sånn sett var løypa en fryd for øyet, men det ble fort varmt. Sola stekte, og oppoverbakkene gikk veldig oppover synes jeg. De var bokstavelig talt drøye i den varmen. Runde en gikk relativt fint, men på runde to ble det tøft. Den bratteste bakken føltes som en vegg, og jeg måtte gå opp. Da hadde jeg i hvert fall litt futt igjen i bena når jeg kom til nedoverpartiene på slutten. Det var ikke så ille med to like runder i de vakre omgivelsene, men jeg slet meg likevel gjennom dette løpet. Syntes rett og slett den 10 km var brutal, men så ser man målstreken, løper i mål og glemmer alt. Der sto jo Ellen. Hun som hadde løpt sin første 5 km på imponerende vis. Det blir det høy #høgepålivet faktor av.

I mål fikk vi utdelt hver vår blomst og et krus. Barna fikk medaljer, OG Ellen. Nina ordner opp. Når man løper sitt første løp er det velfortjent med en medalje rundt halsen. Vi håper dette gav mersmak.

Les også Bjørg Astrid sin blogg fra dette løpet. Hun var skikkelig på hjemmebane. Makan til sprek og sprudlende dame. Ecotrail og Blomstermila løp vi begge to, men hun fikk med seg BIRKEN innimellom dette i tillegg.

Det var noen fornøyde damer i bilen hjem den søndagen for 1 1/2 uke siden. Nå gleder vi oss bare til neste run (OG afterrun) til høsten.

Hvilke løp skal DU løpe til høsten? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Det inspirerer meg og alle andre som leser.

Hilsen Maria 😊

Publicerat: 2018-06-27 08:08 Kommentarer (0)



Jeg vil jeg vil, men får det ikke alltid til! En løpemammas tanker …

Utvalget av fine, morsomme og utfordrende løp har blitt som en godterihylle på butikken. Man har lyst til å kjøpe hele hylla, men man kan jo ikke det. Noen favoritter verner man om, noen blir man litt lei av, og når det kommer noe nytt er det spennende å prøve. Helst vil man prøve alle nyhetene på en gang.

Denne våren hadde jeg kun meldt meg på Sentrumsløpet (en av mine favoritter som jeg verner om) og Ecotrail 80 km (en stor nyhet for meg som fort kan bli en favoritt) Jeg følte tidligere i år at det var veldig lurt å ikke melde meg på for mye siden jeg skulle delta på Ecotrail 80 km. Litt fordi jeg i 2017 hadde en del vondt i kroppen, og da tenkte at jeg kunne være litt forsiktig. Akkurat nå synes jeg ikke at det var lurt å tenke sånn i det hele tatt. Jeg vil løpe LØP! Jeg savner det! Og ikke har jeg vondt en eneste plass heller. Jeg har vært snill med meg selv og bare løpt på fulldempa sko, utenom intervaller på mølle, og de vondtene jeg slet med i hamstring og setemuskulatur har blåst bort.

Det er løpefristelser rundt hvert hjørne. Det ene etter det andre fantastiske løpet som JEG VIL DELTA PÅ! Men siden jeg var så snusfornuftig at jeg ikke meldte meg på noe mer så har jeg stort sett lagt andre planer hver helg frem til sommeren. Hyggelige planer med barna for eksempel, og de avtalene bryter jeg ikke.

Maridalsvannet - mange treningsøkter her

Forrige helg arrangerte Runner's World Løpeweekend på Norefjell (Drøm), det var Birken, det var langtur med Sport 1 sin løpegruppe og det var Farris ultra. Min mann skulle på guttetur, og jeg hadde en fantastisk helg med barna. Jeg ville aldri byttet det bort, men det betyr ikke at jeg ikke akkurat den helgen til neste år kan planlegge inn en av disse tingene.

Til helgen som kommer er det Skogsmaraton og Sommernattsløpet. Mann og datter skal på klassetur, og minstemann har snakket om hva vi skal finne på den lørdagen i juni siden før jul. Jeg gleder meg! Han setter den alenedagen vår utrolig høyt, og det gjør jeg også. Da kan jeg ikke løpe, men det er jo ikke sikkert den årlige klasseturen havner akkurat på Sommernattløpet til neste år, så da kan jeg tillate meg å drømme om å delta da.

Casper (9 år) blir også med på en løpetur avogtil 

Alt handler om å planlegge godt. Da får man til litt av hvert. Både løpe løp som er helt fantastisk moro, og kvalitetstid med familie og venner. Det er en balansegang som har vært viktig for meg i forhold til barna. Når de var små sto jeg opp før hanen galte og la ut på langtur for at det skulle gå minst mulig utover tiden med barna. Nå er det mer fleksibelt siden de av og til synes det er litt kulere å være med venner enn med mamma, og ikke minst nyter å være litt alene. Tidsnok er det fullt mulig jeg blir enda litt mindre interessant en periode som teenager-mamma (Iiik! Er jo lov å HÅPE at ikke det skjer) Da er det bra man kan løpe og lufte tankene 😊

Den var velfortjent den gutteturen til mannen også. Han er et ja menneske, så jeg får stort sett med meg de løpene jeg vil (og planlegger. Viktig!) Han lurte på om det hadde rablet for meg når jeg meldte meg på 80 km, men han synes det var tøft, og jammen er han litt stolt også.

Når det gjelder Ecotrail så svevde jeg av løpelykke i flere dager, og jeg tenker fortsatt mye på den dagen. Det er også en av grunnene til at jeg angrer på at jeg ikke hadde planlagt et løp til før sommeren. Det ble litt tomt etterpå. Nesten som en miniliten kjærlighetssorg. Den dagen var så fantastisk. 

Nå gleder jeg meg til en lang sommerferie etterhvert, som selvfølgelig kommer til å inneholde en god del løping. Jeg drar jo aldri et sted uten joggesko, så i sommer vil det komme løperapporter fra både storby og fjellet. 

Til høsten gleder jeg meg til ulike løp. KK mila har vært en vernet favoritt i #høgepålivet gjengen i mange år. Det er litt synd at den alltid krasjer med et spennende løp jeg ikke har prøvd før, Nordmarkstraveren. Kan man ha en fot i hvert løp?

Jeg ser frem til halvmaraton både i Oslo og Skien, og ikke minst til å nå hovedmålet i desember som er maraton i Valencia. Åh, det skal bli fantastisk! En venninnetur som inkluderer maratonløping er det ultimate for meg. Bedre blir det ikke. Jeg håper å få til litt annet også, så da er det vel bare å sette i gang å planlegge.

Hvis DU er ledig på lørdag, så hiv deg på Sommernattløpet! Blir nok en herlig opplevelse å løpe 5 km i vakre Oslo kl 22 på kvelden. Det er fortsatt mulig å melde seg på.

Vi sees 😊

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-06-14 23:35 Kommentarer (0)



80 km – det har vi ikke prøvd før, og jammen fikk vi det til!

Jeg svever fortsatt. Hvordan klarer man å lande? Eller forresten, det er ikke nødvendig å lande. Nå er det bare å sveve på løpelykke og mestringsfølelse så lenge det varer. Jeg har nemlig aldri vært ute og løpt nesten 12 timer før. Jeg har aldri noensinne løpt lenger enn 42 km, men i helgen doblet jeg nesten. For en opplevelse! Plutselig ble jeg ultraløper. Skulle tro jeg bare hadde sett det på film.

Jeg sjekket inn på hotell med min Ecotrail makker og #høgepålivet venninne Sissel på fredag. Greit å dele kvelden før den store dagen, og alle forventnigene. Vi har jo vært spente, men samtidig er 80 km så langt at det har vært umulig å forholde seg til distansen. Vi måtte bare ta en Pippi: Det har vi aldri gjort før, så det får vi sikkert til …

En ting visste vi, og det var at vi måtte fylle vesten vår med mye mat, drikke og andre nødvendige ting, for vi var klar for å bruke de 14 timene vi hadde til rådighet.

Lørdag morgen våknet vi opp til nok en «sydendag» med strålende sol. Vi fikk i oss frokost og på oss utstyret. Vi dro til Grønland hvor starten skulle gå. Klokken var 8, og der var det full musikk, god stemning og mange glade løpere. Vi var faktisk ganske rolige. Nå var det jo ingen vei tilbake, men bare å kjøre på. 

Startskuddet gikk, og vi løp sakte men sikkert ut fra området. Ingen fare for en kjempesmell ut fra start her. Sissel og jeg hadde lagt en plan, og den tok vi i bruk med en gang. I oppoverbakkene gikk vi for å spare krefter. Vi kom fort i prat med andre løpere, og jeg fikk endelig hilst på min medblogger her på runnersworld.no, Anna (Løpeoldemor) som også løp 80 km. Veldig hyggelig start på turen.

Først bar turen (hjem) til Kjelsås, og rundt Maridalsvannet. Den første mila gikk lett og fint, og humøret var på topp. Vi fikk fylt på vann etter 15 km, før stigningene mot Fagervann startet. Vi skulle jo gjennom 1800 høydemeter på turen, og nå var vi i gang. Nå bar det ut i terrenget, og terrengløping har ikke jeg drevet mye med, men jeg er i ferd med å begynne å like det. Jeg må konsentrere meg, for jeg har ingen planer om å gå på trynet så jeg ikke får fullført disse 80 km. Bruker nok en del krefter på det, men kjenner samtidig at det er godt for kroppen med forskjellig underlag. Litt godt var det likevel å få grusvei en periode fra Skjærsjødammen til Sognsvann. På Sognsvann (ca 25 km) begynte jeg å kjenne noe i høyre ankel. Ånei, allerede? tenkte jeg. Turte ikke en gang å si det til Sissel, men håpet for meg selv at på en løpetur som dette, hvor vi skal gjennom så mye forskjellig, så vil kanskje noen vondter komme og gå. Jeg fikk rett. Etter en skikkelig klatreetappe fra Sognsvann til Holmenkollen var det helt borte. Sitter nok litt i hodet også. Man ønsker jo ikke kjenne noen feil på en så lang tur.

Mat og drikkestasjonen på 30 var fantastisk! Aldri før har appelsiner smakt så godt! En tur gjennom vannslangen fikk jeg også, og plutselig var det ny giv i ben og hode. Like etter at vi hadde forlatt «cafeen» møtte vi Laura, og da var det bare å dra frem engelskkunnskapene, for hun var superhyggelig, og to jenter ble plutselig til tre. I Holmenkollen fikk vi også nyte utsikten over hele #OSLOVE. Selv om vi hadde kommet OPP til Holmenkollen så fortsatte vi bare OPPOVER, og jeg tenkte fælt på de som løp 50 km. De fikk jo den oppoverstarten i det varmeste været.

Det kom ganske kjapt en vannstasjon med avkjølingsmuligheter igjen før turen bar videre mot Sørkedalen. Sissel og jeg passet på å gratulere hverandre når vi passerte 42 km. Nå begynner det vi aldri har prøvd før. Sissel, som har løpt mer i skogen enn meg, trippet lekende lett inni der synes jeg. Rundt 45 km var jeg en tur nedi kjelleren for å se om det fantes litt ekstra krefter. Akkurat da møtte jeg naboen som var ute og syklet i skogen. Alltid gøy å se kjente fjes når man løper, så det var moro! Jeg var mildt sagt helt KOKT i hodet når jeg kom til den etterlengtede mat og drikkestasjonen på 50 km i Sørkedalen. Her sto Nina og heiet oss inn. Hurra! Selveste Mrs #høgepålivet! Hun hadde med iskald Fanta og potetgull til oss. Smask! Skal også sies at buffeten på mat og drikkestasjonene var helt upåklagelige med potetgull, nøtter, kaker, boller, brødskiver, frukt, vann, brus og sportsdrikke. Det var skikkelig matbonanza!

Jeg står midt i vannsprederen og kjøler meg ned da jeg plutselig hører en stemme: Maria, er du her?? Det var en av mine andre medbloggere på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Den spreke og superhyggelige dama løp 50 km med sin venninne, og vi fikk fylt på med litt ny energi og latter sammen før turen gikk videre. Ut fra planen til meg og Sissel, så lå nå godt foran skjema i forhold til hva vi hadde sett for oss.

Blogger på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Les om hennes 50 km! 

Vi visste nå at vi skulle inn i det siste bratte stigningspartiet på turen. Det gikk egentlig ganske fint. Joda, jeg kjente at en vannblemme på hælen hadde meldt sin ankomst, men ikke verre at den gikk an å leve med. Jeg ble stadig like overrasket over at uansett hva, så fikk vi fart på bena igjen. Vi fikk god tid til å bli enda bedre kjent med Laura, og høre om alle de spennende løpene hun hadde deltatt på.

Det ble mye terreng igjen før vi ankom Fossum på 60 km. Her sto Nina og heiet oss inn på nytt, sammen med #høgepålivet Maiken som overrasket oss. Jubel og glede! Herlig å se dem, og de sørget for statusrapporter til nysjerrige venner og familie på Facebook. Jeg synes selv at jeg var i mye bedre forfatning ved ankomst på 60 km enn på 50 km så nå var jeg back on track.

Lifesaverne våre - Nina og Maiken

Godt med potetgull ja! :-)

Etter at vi forlot Fossum fikk vi selskap av Tarjei, og nå var vi en gjeng på 4. Flere hoder jobber bedre enn et når det begynner å røyne på. På 65 km kunne vi gratulere Laura for at hun nå var i ferd med å fullføre sitt lengste løp. Jeg fikk en liten opptur på et asfaltparti, og Sissel lurte på om jeg opplevde runners high siden hun synes jeg spratt av gårde. Jeg kan love at jeg IKKE glemte tid og sted, eller hva jeg drev med, men er veldig takknemlig over at ikke løpet føltes like tungt til enhver tid. Sissel tok en tur i kjelleren og hentet litt krefter slik jeg hadde gjort tidligere på dagen, og det klarte hun. Hun gav gass nedover den uendelige lange Lysakerelva. Elven som aldri tok slutt! Det gikk opp og ned. Trapper var det også. Lårene jublet (ikke)

Lysaker og lys i tunellen! Asfalt. Etter 7 mil er det vel ikke drømmeunderlaget, men vi fikk nå vagget oss innover mot byen, inkludert det som der og da føltes som en «strafferunde» ut på Bygdøy. Aldri før har Frognerkilen vært lengre. Jeg var helt sår under bena. Tarjei lå nå litt i forkant. Sissel fant en imponerende flyt. Hun løp i et helt jevnt tempo hele veien inn. Laura og jeg drev med intervaller. Løpe – gå – løpe – gå. Det vi visste var at vi skulle over den målstreken sammen. Vi skjønte på Bygdøy at vi kunne klare det på under 12 timer. Aker brygge og 1 km igjen av over 80 tilbakelagte (Ja, for i virkeligheten løp vi faktisk over 81 km) 6 minutter igjen! ropte noen til oss. Vi rundet svingen, og fikk se SALT i foran oss. SALT! MÅL! Vi skjønner det. Vi har klart det. Tre glade damer tar hendene og rekker de i været sammen mens vi passerer målstreken. Det er bare å konstatere at vi var et dreamteam gjennom denne dagen! Vi fungerte sammen, motiverte hverandre og klarte det!  

Vi var så glade! Smilte, lo og felte noen tårer om hverandre. Vi fikk verdens fineste medalje og finisher trøye. Vi svidde under bena, og var stive i lårene, men hva gjør vel det når de er i stand til å ta oss rundt på en sånn tur? Det er verdt det. Vi skal ut på tur igjen! Det er helt sikkert. Fikk vi feiret med bobler på SALT? Oh yes! Vi er så stolte, og mestringsfølelsen er ubeskrivelig.

Tusen takk Ecotrail for et fantastisk løp gjennom hele den fine hovedstaden vår. Jeg kommer til å anbefale løpet til alle jeg kjenner, og jeg kommer tilbake. 

Gratulerer alle tøffe løpere som gjennomførte sine distanser i varmen, og tusen takk til alle som heiet! Dere setter prikken over ién på løpeturen! 

Hilsen Maria 😊

Bilder: Sportograf og Nina 

Publicerat: 2018-05-31 21:57 Kommentarer (0)



Har ferietrening i Spania gitt ladde Ecotrailbatterier?

Det lurer jeg også på. Det hadde vært fint å bare sprette gjennom marka som en duracellkanin på lørdag, men det vil nok ikke skje i denne stekende heten som er mye «verre» enn i Spania. Det ville ikke skjedd uansett. Jeg har begynt å ta innover meg hvor langt 80 km blir å løpe. Mannen min Thomas kom hjem fra en 77 km lang sykkeltur før ferie, og ropte ut: For en lang og fin tur. Er du klar over hvor syyykt langt du skal løpe, Maria? JA, NEI, VET IKKE … Takk for at du minnet meg på det.

Likevel gleder jeg meg veldig! Det blir en stor opplevelse, og går alt etter planen kommer jeg til å være helt vanvittig stolt og #høgepålivet når Sissel og jeg krysser målstreken på SALT.

Jeg har ligget til lading i Spania noen dager, bokstavelig talt. Utenom fast morgenløpetur på alt fra 4-13 km så var det stranda eller bassenget som gjaldt. Noe så deilig. Vi var på familiebesøk, og planen var å ha lite planer. Det synes jeg vi holdt veldig bra. Vi er vant til aktive ferier, men noen ganger er det fint å roe helt ned, og det passet så fint nå som vi bare skulle være borte en liten uke.

Jeg fikk fine løpeturer med Thomas både på asfalt, grusvei, men også litt uti «terrenget». Det var noen småtopper, og litt skog rundt oss. Første dagen løp vi oss bort. Det var den turen som ble 13 km. Det er det som er fint med ferietrening. Da får vi sightseeing også, og vi kommer oss jo alltid tilbake selv om vi ikke er kjent. Herlig måte å starte feriedagen på.

Deler noen bilder av de fine løpeforholdene i Guardamar: 

Løpetur til det gamle slottet, Castillo de Guardamar, med utsikt over byen og havet

Mann i soloppgang

#høgepålivet garanti med aktiv start på feriedagen 

Nå gjenstår bare det store skovalget til lørdag, og det gleder mitt hjerte (og mitt skoforvirra hode) at flere av de som har skikkelig greie på det mener at vi kan løpe på asfaltsko i det tørre og fine været på lørdag. Mitt valg faller nok på det. Jeg er ikke en erfaren terrengløper, så jeg er bedre kjent med hvilke fulldempa asfaltsko som fungerer for meg. Får bare satse på at løpsopplevelsen blir fin både på asfalt, grus og sti. Optimistisk som jeg er tenker jeg det blir litt vondt etterhvert uansett 😉

Kjære medløpere, noen av oss sees på startstreken og noen av oss sees kanskje underveis. Lykke til! Til allesammen, Ecotrailrapport kommer så snart jeg klarer etter løpet. Lover å dele både oppturene og nedturene. Er forberedt på at det er mulig å møte et bredt følelsesspekter den dagen, men jeg har lært at det hjelper å SMILE på løpetur! Da går det litt lettere, og du får sannsynligvis et smil tilbake hvis det er noen å se der inne i skogen da.

Hilsen Maria

Publicerat: 2018-05-23 23:19 Kommentarer (0)



20 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


|Sponset innlegg| Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser