Maria Sørbø - Hva rørte seg i hodet mitt på Sentrumsløpet? - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Hva rørte seg i hodet mitt på Sentrumsløpet?

Sentrumsløpet er et av mine absolutte favorittløp. Jeg digger løypa selv om det kanskje ikke høres sånn ut i innlegget jeg nå skal dele med deg, men det handler mer om hvordan jeg hadde det underveis. Alt er glemt etter passert målstrek. Heldigvis!

Jeg skal fortelle litt om hva jeg gjorde denne dagen, men du skal også få høre litt om hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt til tider. På 10 km får man tid til å tenke en del tanker. Positive og negative, på godt og vondt.

Løpsdagen viste seg som alltid fra sin aller beste side. Om ikke våren hadde blitt ringt inn før sentrumsløpet, så ble den i hvert fall det da. Jeg kan fortsatt ikke huske at jeg har løpt sentrumsløpet i dårlig vær. For to år siden kom det noen snøfnugg før start, og da ble vi litt i villrede over antrekket vi hadde valgt (shorts og t-skjorte), men jeg kan love det var mer enn nok klær. Sola skinte opp idet vi startet.

Tilbake til i år. I forkant av dette løpet har jeg vært litt usikker på løpeformen min. Jeg følte farten var totalt fraværende, og jeg ante rett og slett ikke helt hvordan denne dagen skulle utarte seg. Jeg er alltid spent før løp, og på lørdag merket jeg at jeg ikke klarte å spise nok frokost. Jeg fylte på med et lite måltid til litt senere, men da jeg kom til sentrum litt før kl 15 så var jeg skrubbsulten. En time før start. Jeg som alltid pleier å ha med meg energibar eller smoothie, hadde plutselig ingenting denne gangen. Veldig urutinert. Jakten på mat startet. Jeg fikk omsider kjøpt en energibar som jeg var ganske sikker på at jeg inntok litt for sent.

Som alltid var jeg sammen med mine sporty #høgepålivet venninner. 10 spente jenter full av adrenalin. Snakketøyet fikk kjørt seg hele helgen, så det var vel det eneste som faktisk holdt seg i ro i løpet av de 10 km. Vi fikk varmet litt opp sammen, før vi fordelte oss utover ulike puljer.

#høgepålivet: Maiken, Annichen, Eva-Kristin, myself, Anette, Sissel, Hanne, Kine, Karine og Nina - STOLT av disse her <3 

Jeg sto i pulje 4. Jeg har en merkelig greie med at jeg liker å knyte skolissene på nytt like før løpet, selv om jeg egentlig ikke trenger det. Det gikk galt på den første skoen. Jeg fikk en skikkelig knute på tråden bokstavelig talt. Jeg fikk den ikke opp, og akkurat da begynte puljen min å rykke frem mot start fordi pulje 3 løp ut. HYL! Jeg fikk den løs i grevens tid, og da var det bare å la den andre skoen være. Ikke tid til mer unødvendig dramatikk.   

Spenningen steg, og PANG så var vi i gang. Rett opp på slottsplassen så sandstøvet sto etter oss. Tørst allerede. Det var tendenser til køløping hele veien opp mot Frognerparken, men da jeg så ned på klokka mi så skjønte jeg at alle i køen løp fort. Det var ikke nødvendig å bruke krefter på å løpe forbi. Her gjaldt det heller å henge på. Hele puljen holdt jo DET tempoet. GO pulje 4! For en gjeng med sprekinger.

Jeg følte meg fortsatt litt småsulten idet jeg begynte å løpe. Det er litt ugreit, men jeg vet også at det kan gå over når jeg bare har kommet i gang. Det var jo ikke sånn at magen var tom. Jeg sa til meg selv at bare kom deg i mål Maria, så kan du spise hva du vil. Jeg drømte om den største burgeren i universet, MEN på grunn av den urutinerte panikkspisingen av energibar fikk jeg hold mellom 3 og 5 km. Det er også lenge siden jeg har opplevd på et løp. Kjempeforstyrrende. Da måtte jeg si til meg selv som jeg alltid gjør når jeg får fysisk vondt på en eller annen måte: Du har klart å sette to barn til verden, da klarer du å løpe med hold også. Kjør på! Dette er bare midlertidig. Kom igjen.

Jeg passerte monolitten. Det er et viktig punkt i løypen for meg. Da er det lys i tunellen. Vi har fått unnagjort mellom 4-5 km, og det går litt nedover før du kommer til Bygdøy allé hvor du skal opp igjen. Brukte en del tankevirksomhet på den oppoverbakken i forkant, men når jeg kom dit så lå jo Bygdøy allé i skyggen. Det var jo som å komme på kjøla. Det var helt nydelig. Gjorde ingenting om vi skulle litt oppover da. På toppen så jeg nedover mot Solli plass at vi skulle rett inn i solsteken igjen. Heldigvis kom drikkestasjonene her. Det er ikke alltid jeg prioriterer å drikke på 10 km hvis det ikke er veldig varmt, men denne gangen hadde jeg jo vært tørst allerede fra slottsplassen. Jeg tok et glass vann. Fikk i meg en ordentlig slurk, en halvveis slurk og resten kastet jeg over hodet mitt. Herlig. Litt avkjøling.

Nedover mot Rådhusplassen. Dette er det partiet jeg alltid skryter av til alle andre. Det er jo så stemningsfullt å komme ned dit med så mye publikum. Det er jo den folkefesten. Jeg prøver alltid å få med meg litt derfra, men denne gangen hadde jeg tunnelsyn. Jeg var så varm, og kjente at jeg ikke hadde krefter til å miste fokus. Jeg så bare den (i mine øyne dal) lange bakken opp mot Christiania torv i sola. Kommer jeg meg opp dit? Jaaaa, kjør på Maria! Du klarer det. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke. Null stress, joggedress!

Vi begynner å nærme oss mål. Det føltes som en bitteliten strafferunde når vi skulle helt ned til Vippetangen før vi skulle oppover igjen og inn på Karl Johan, men så var det også som bestilt med den vannsprederen/slangen eller hva det var som var der. Jeg løp rett inn i den, og holdt på å miste pusten. Det var ISKALDT, men det gav meg litt ny frisk giv den siste biten. Det var likevel ikke en dame med overskudd som kom i mål. Det var godt det var et gjerde å holde seg fast i, men jeg var så GLAD! Jeg ble storfornøyd med tiden etter mine labre forventninger. Jeg måtte jobbe hardt for den, men det var det verdt. Jeg fikk medalje rundt halsen, vann og bananer. Etter perioder hvor jeg ikke følte meg så #høgepålivet uti løypa, så var den følelsen nå tilbake for fullt. Det er jo en 100 % garanti for det etter gjennomført løp.

En etter en kom gjengen i mål til strålende tider. Det lå an til en fantastisk fin afterrun denne fine vårkvelden, og det ble det. Det var som alltid mye å feire, og igjen så må jeg bare rope ut hvor takknemlig jeg er for denne sporty gjengen. Vi gjør hverandre spreke og glade.

Hilsen Maria 😊

PS! Den burgeren ble glemt!

Kategorier:
Kom i gang Løp Trening 
2018-04-24 23:50, visad 3767 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Askild Vatnbakk LarsenMer

Løping er ikke bra for knærne! Enig? Vi har fått høre denne påstanden mange ganger, og som regel ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


|Sponset av Asics| JEG, ANNA TIEN NGUYEN-SKARET HAR BLITT AMBASSADØR FOR ASICS! JEG, LØPEOLDEMOR ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser