Maria Sørbø - Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Halvmaraton i Oslo – løpefest, stemning, sol og ny pers

Oslo maraton! Kjenner jeg blir varm i hjertet. Jeg sitter her oppå maratonskyen min, og kommer ikke ned med det første. Jeg er #høgepålivet etter årets aller største løpefest i Oslo. Jeg løp halvmaraton, og utrolig nok ble det ny pers idet jeg passerte målstreken på den blå løperen i år.

Det hadde jeg ikke trodd. Jeg som ikke føler at hodet har vært skrudd helt på plass når det gjelder løping på en stund. Jeg har flyttet, og flytting + opptrening til halvmaraton/maraton er ikke sant. Flyttingen har vært verdt det for jeg elsker mitt nye hjem, men løpefokuset har vært litt borte, og dermed forsvant også motivasjonen til dels i sommerferien. Jeg har likevel holdt bena i gang. Dette har jeg tenkt å skrive et eget innlegg om, men akkurat nå er jo det BLÅST bort av lørdagens opptur, men det kommer litt om det etterhvert likevel. Det er viktig. Løping er ikke alltid en dans på roser, og hvordan holder man det da gående hvis man i perioder er litt lei? Men nok om det nå. Dette innlegget handler om OSLO MARATON, og det blir man ikke lei av.

For min del begynte moroa allerede på fredag da jeg tok turen ned til Rådhusplassen og Expo teltet. Stemningen på Expo er alltid herlig. Jeg digger det! Jeg tok meg en runde og tittet på alle fristelsene på de forskjellige standene, hentet startnummeret mitt, og ikke minst fikk jeg hilst på Sara, Eivind og flere av mine medbloggere på Runners world standen. Jeg hadde ikke hilst på alle før, så det var superhyggelig! For en bra gjeng. Jeg koser meg både når jeg leser magasinet og alle bloggene. Anbefaler alle å ta en titt. Det er varierte, bra, morsomme og spennende bloggartikler om det vi alle sammen har til felles, løpegleden.

Lørdag morgen våknet jeg. Spent på halvmaraton, litt nervøs og usikker på formen. Uken før gikk det opp et lys for meg hvor lite langturer jeg faktisk har løpt i sommer. Mandagen, 5 dager før, la jeg ut på sprang etter jobb. 22 km, bare for å se hvordan det sto til. Visste at jeg kom meg gjennom halvmaraton, men på hvilken måte?

Jeg skulle møte på Runners world sin stand kl 10 for å stå der to timer. Det gledet jeg meg til. Jeg var litt fjern den morgenen. Entusiastisk sto jeg og skrev SMS på bussholdeplassen til noen som også skulle løpe halvmaraton, og bussen kom og gikk uten meg. Det var en av flere rare små ting jeg fikk til denne morgenen. Jeg løp til trikken, tok den og løp gjennom sentrum til Expo. Ferdig oppvarmet før kl 10. Bare 3,5 timer til løpet skulle starte 😊

Superhyggelig å stå på standen sammen med Sara. Fikk både delt ut bra lesestoff til flere av dere, informert litt om kundeklubben som Runners world starter opp og pratet med flere om løp, maraton, maratonreiser og mye moro. Kl 12 gikk jeg ut i sola og fikk fylt på med mat. Jeg møtte mine #høgepålivet venninner Nina og Anette. Nina har vært syk og kunne dessverre ikke delta som planlagt, men heie ville hun. Sporty Anette overtok startnummeret 6 dager før og skulle dermed plutselig løpe sin første halvmaraton. Hun er kul og sta, så dette visste jeg hun kom til å klare selv om hun ikke hadde rukket å forberede seg.

#høgepålivet på plass på ryggen

Jeg møtte også Kristin, et av mine store løpeforbilder. Vi hadde avtalt å følge hverandre under løpet. Vi er ganske jevne, og hadde stort sett samme mål for løpet. Vi varmet opp sammen, og vipps så mistet vi hverandre. Sånn gikk det. Da var det bare å klare seg alene.

Startskuddet gikk, jeg var spent. Kjente det på magen. Den var ikke helt på lag. Det får gå som det går tenkte jeg idet jeg passerte matta på starten, men det tok ikke så lang tid før jeg kjente at dette ikke var en så verst dag. Mentalt grudde jeg meg aller mest til det partiet rundt Frognerparken. Det er litt seigt oppover fra Skøyen til Middelthunsgate og videre oppover bak Frognerparken før man løper inn i den til slutt. Jeg synes også at det kanskje er det kjedeligste partiet, og for meg gjaldt det å komme seg forbi dette. Jeg husket også at jeg syntes det partiet var et blodslit i fjor. Jeg var forberedt på den samme følelsen i år, men den kom ikke. Det gikk egentlig ganske bra oppover der. Jeg bestemte meg for å tenke positive tanker, ha litt tunnelsyn og bare komme meg rundt den delen av løypa, og det gikk ganske uproblematisk. Det gav meg masse motivasjon. Det var deilig å løpe nedover til Skøyen igjen, og der visste jeg at barna mine og foreldrene mine sto og heiet på meg. Jeg gledet meg til å se dem, men først må jeg skryte litt av Garmin jentene, for makan til liv når man kommer inn i Karenslyst alle skal man lete lenge etter. Det gir et boost for oss som løper når folk heier, og underholdningen underveis er fantastisk.

Jeg hadde bedt mamma ha klar en banan til meg. Jeg hadde ikke med meg noe drikke eller næring på løpeturen, og ble 10 minutter før løpet usikker på antall matstasjoner (visste det var godt med drikke) Plutselig sto foreldre og barna der foran meg. Jeg fikk bare snappet den bananen i lufta før det bar videre, men barna heiet for full hals, jeg fikk vinket til dem og de gav meg et solid dytt videre på turen.

Frognerkilen var foran meg. Det var her jeg tenkte jeg bare skulle surfe innover. De andre gangene jeg har løpt har Frognerkilen vært «godstedet» Der har jeg bare positive minner. Denne lørdagen var det kanskje her jeg begynte å føle litt på det. Begynner det å bli tungt? Har jeg gått for hardt ut nå? Jeg passerte 10 km et eller annet sted der på ca samme tiden som jeg løpte KK mila to uker før. Nå var det dobbelt så langt og litt til igjen. Jeg prøvde å «hvile» litt bak en rygg. Plutselig så jeg Kristin foran meg. Det syns jeg var helt fantastisk. Da kan jeg prøve å holde meg litt rundt henne. Like før jeg løp inn på Tjuvholmen både hører og ser jeg kjære Nina. Hun sto med fantastiske plakater. Den ene sto det Maria #høgepålivet på, og den andre sto det «Ingen stress. Grilldress» Det fikk meg til å smile stort. Hun dro også på med et skikkelig heiahyl, og det fikk meg og løperen vedsiden av meg til å le høyt.

Litt glad for å se Nina :-) 

På Aker brygge fikk jeg gitt et signal til Kristin om at vi var ved siden av hverandre. Går det bra? sa hun. Ja, sa jeg, men jeg må ikke bli for ivrig gjennom Aker brygge og Rådhusplassen. Jeg må ta det litt forsiktig. Enig sa hun, og vi løp oss fint gjennom den aller beste passeringen på hele løpet. Stemningen på Rådhusplassen er til å få gåsehud av. For et liv og for et publikum. Der sto Sara og heiet på meg. Jeg blir så GLAD når jeg ser kjente ansikter langs løypa.

Jeg husket fra i fjor at jeg syntes det var litt tungt etter at vi hadde passert Rådhusplassen. Det tar ikke så veldig lang tid før man nærmer seg Hammersborg, og stigningene opp mot St.Hanshaugen. Det var bare å ta frem de positive tankene igjen, og vet dere hva? Igjen fikk jeg en AHA opplevelse. Det var ikke så tungt som året før. Jeg følte meg ganske lett i kroppen, og den uroen jeg kjente rundt 10 km var borte, og fornuften jeg fant frem på Rådhusplassen fikk jeg helt sikkert igjen for. Det er uten tvil tungt opp til St.Hanshaugen, og når man endelig kommer opp så skal man jammen videre opp Geitmyrsveien også, men bena og hodet spilte på lag og jeg kom meg opp uten og tappes helt for krefter. Da visste jeg at det gjensto mye nedoverbakker, og jeg tok en titt på klokken. Her er det pers muligheter. Jeg la på sprang det bena kunne klare. Jeg tenkte at nå får det briste eller bære selv om det er noen kilometer igjen. Jeg må satse på at dette holder helt inn. Det skal gå. Jeg skulle slå tida til en på jobben også 😊 Nå gjelder det virkelig. Jeg visste at de brosteinene på Karl Johan ikke akkurat kom til å bli noe favorittunderlag på slutten, men blås i det, i Oslos paradegate med publikum går alt an. Den lille bakken opp ved Stortinget når det kun er 600 meter igjen har jeg alltid hatt lyst til å KRABBE før, men jeg klarte å holde et visst løpetempo. Bort gata, rundt svingen og DER var den BLÅ LØPEREN. Jeg får stjerner i øynene. Blå løper, målstrek og Nina som heier og roper alt hun kan. Jeg er i måååål, og klokka viser 1.39 et eller annet. Stemmer det med den offisielle tiden så er det PERS. Nina kom og kunne fortelle meg den offisielle tiden og ja hurra!! Jeg klarte det. Jeg klarte også å slå han på jobben med 20 sekunder 😊 haha ..

Kristin og jeg kom nesten samtidig til mål. Er så glad jeg møtte henne underveis så vi kunne være litt fornuftig sammen. Hun er helt rå. Hun har passert 50, og løper maraton, halvmaraton og mange andre løp. Jeg vet det er mange spreke i den aldersklassen og eldre. Det gjør meg så glad og supermotivert.

Etter jubel og glede over å ha kommet i mål gikk Nina og jeg for å heie på Anette som klarte seg så bra uti løypa. Nina hadde laget verdens morsomste plakat hvor det sto: LØP SOM OM DU HAR STJÅLET NOE. Det fikk Anette til å smile, men også mange andre. Nina selv hadde hatt det moro når hun sto med denne plakaten rett vedsiden av en politivakt. Når hun ikke kunne løpe selv, så var hun den perfekte cheerleader. Stort engasjement og ekstremt #høgepålivet. Anette gjennomførte sin første halvmaraton med glans, og jeg er superimponert.

Her jubler jeg sammen med #høgepålivet finingene Nina og Anette 

Vi fikk heiet flere kjente inn i mål, blant annet min fine og sporty medblogger Bjørg Astrid som gjennomførte sin første helmaraton. Rådhusplassen var fylt med mestringsfølelse på lørdag. Sånn er det når ca 19 000 mennesker snører joggeskoene på samme dag. Går du med en liten maratondrøm i magen, eller en drøm om å delta på et løp, prøv en av distansene på Oslo maraton. Jeg tror ikke det er mulig å angre.

Oslo maraton, vi sees til neste år.

Hurrahilsen fra Maria

Foto: Nina og marathon photos

Kategorier:
Løp 
2018-09-20 00:13, visad 2488 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerMaria Sørbø

Jeg er 40 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Det har blitt desember og 2018 har hittil vært et litt trøblete år. Både treningsmessig og ting ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser