Maria Sørbø - Ecotrail-eventyret 2019 - Runner's World
Annonse

Maria Sørbø

Ecotrail-eventyret 2019

Det er litt vemodig at årets Ecotrail eventyr er over. Derfor gleder jeg meg til å skrive denne bloggartikkelen slik at jeg kan "løpe på nytt" i hodet mitt. Det er nemlig nettopp et slags eventyr Ecotrail er. Forventningene i forkant, følelsen av skrekkblandet fryd, svette, tårer, latter og overdose med løpeglede.

I år hadde jeg avtalt å løpe 80 km sammen med Sissel, Laura som vi ble kjent med underveis på løpet i fjor og Kristin som skulle løpe 80 km for første gang. Kristin er en supersprek duracellkanin, så vi var veldig spent på hvor lenge hun klarte å ta det rolig. Sånn ca til Blå tenker jeg :) Borte ble hun, og jammen dro hun i land 8. plassen blant damene og hadde en ultradebut som var helt rå. Klart hun skulle løpe. Hun er et av mine forbilder! Henne kan dere lese om i neste utgave av Runners world - magasinet.

Sissel, Laura og jeg fulgte ultrastrategien vår. Rolig oppover. Det er jo en helt annen tankegang enn på alle andre løp, og selv om det noen ganger føles unaurlig å gå så vet vi hvilken distanse vi har forann oss,og da lønner det seg å ta noen lure valg. Ferden gikk først fra Elgsletta til Kjelsås og halveis rundt Maridalsvannet. I Maridalen fikk vi fylle på drikke før stigningen mot Fagervann startet. Der er det mye steiner og bratt, så der føles det ikke unaturlig å gå. Det første terrengpartiet er i gang, og for meg er terrengdelen den største utfordringen. Av oss tre er jeg åpenbart det "svakeste leddet" i terrenget, men trøster meg med at siden vi skal så langt så trenger det ikke gå så fort uansett. Jeg klarer meg bra oppover (siden vi kan gå .. haha ..) og greit bortover, men blir ganske så pinglete nedover. Likevel, det går fremover. Jeg har vært mer på løpetur i terrenget enn i fjor på denne tida, og på Ecotrail tok jeg meg i å tenke hvor moro det faktisk var, så jeg gleder meg til treningsturer i terreng fremover.

Fra Fagervann og ned på trygg grunn (grus) ved Skjærsjødammen. Grusvei fikk vi helt til Sognsvann hvor vi begynte på stigningen til Vettakollen. Vi var flinke å fylle på med næring og drikke underveis. For min del var jeg mer bevisst enn noen gang, så det er jeg fornøyd med. I den bratteste stigningen før Vettakollen utsiktspunkt derimot følte Sissel at hun fikk den siste baren opp i halsen. Plutselig ble hun varm og kald, svimmel og kvalm. Vi møtte på den "første humpen i veien", og her var det bare å roe ned slik at vi fikk Sissel i form igjen. Råtøff som hun er trengte hun bare et par minutters pustepause for å hente seg inn før hun tråkket av gårde, og så ut som en million dollar på det beste fotograferingspunktet på Vettakollen. Vi tok oss likevel tid til å snu oss rundt i år for å ta en selfie med den formidable utsikten bak oss.

Vi fortsatte videre. Sissel var nok litt mer preget av den kvalmeepisoden enn hun gav uttrykk for til oss for det meste fikk vi vite etter at vi hadde kommet i mål. Hun klarte seg helt vannvittig bra. På et tidspunkt sa hun at Laura og jeg kunne løpe videre, men da sa vi at: Nei, vi gir oss ikke her. Du må bestemme hvis du skal bryte, men så lenge du ikke gjør det så er du med oss.

På 30 km punktet på Frognerseteren blir vi møtt av Runar, mannen til Laura. Runar er proffesjonell ultraløper, og han KAN support. Makan til opptur skal man lete lenger etter. Laura husket fra i fjor hvor glad Sissel og jeg er i iskald solo og appelsin, så der sto Runar med solo, oppskåret appelsin og melon. Det er utrolig mye godt på matstasjonene til Ecotrail også, men det at noen er der og supporter oss litt ekstra på en så lang tur føles ekstra fantastisk. Det smakte helt vannvittig godt før vi visste at det bare skulle gå oppover og oppover i Holmenkollen området.

Vi passerer senere Tryvannstua og Nordmarkskapellet på turen. Vi løper, prater og koser oss maks. Ja, Sissel kjenner fortsatt litt på kvalmen, jeg er redd for knærene og Laura er ikke helt venn med hoftene, men vi klarer oss bra. Det som er helt utrolig fint med Ecotrail er at man kan få en vondt som rekker å bli borte igjen på en og samme tur :) Det er magisk for kroppen at det er så mange ulike underlag, plutselig er det høye kneløft oppover bratte steinrøyser og terrengpartiene er takknemlige etter lengre perioder på grus og asfalt.

Neste delmål er Sørkedalen. Da har vi løpt 50 km. På vei nedover dit møter vi solstråla Bjørg Astrid som også blogger for Runners World. Hun er ute på sin 50 km ferd, og vi har tid til både klem, latter og bilde.

I Sørkedalen møtes vi av et hyl som jeg er sikker på at kan høres i hele Oslo og Bærum. Da vet alle som kjenner #høgepålivet Nina at det er henne. Hun er ikke sjenert, og vi føler oss heldige som kan løpe inn til matstasjonen under hennes hyllest :) Hun har også med seg solo, sjokolade og potetgull. Runar står der med alt han har med seg, og bordene til Ecotrail bugner av godsaker. Alt vi har i vesten er overflødig. Den blir ikke noe særlig lettere på turen. Selv om det er superkos å ta seg litt tid med supporterne våre var vi fast bestemt på å bruke mindre tid på stasjonene i år enn i fjor så etter et passe kort stopp satte vi kursen mot Fossum. Det begynner med en grei stigning hvor man tror at man når toppen uten å nå toppen opp til flere ganger. Den mila mellom Sørkedalen og Fossum tar litt tid for her er det også mye terreng. Pingla ligger bakerst og passer på at alt går greit for seg ;)

På Fossum har supporterskaren vokst enda mer. Her har også Maiken ankommmet og Lauras svigerfar. Vi er dypt takknemlige. Det er uten tvil et kjempeboozt at familie og venner heier på oss. Vi var relativt raske her også (til å være oss), før vi skulle starte ferden "nedover Lysakerelven" - som ikke bare går nedover. Her var jeg spent for jeg hadde hørt hvor glatt og sleipt det var der etter alt regnværet dagen før. Jeg løp på asfaltsko. Jada! Jeg har enda ikke funnet en terrengsko jeg klarer å løpe lange partier på asfalt med så da prioriterer jeg maksimalt med demping på en så lang tur, og pingla får heller bli enda litt mer pinglete hvis terrenget er glatt og sleipt. Det gikk likevel mye bedre enn forventet, og før vi visste ordet av det følte jeg at vi var nede på Lysaker med god hjelp av heiing av Maiken et sted på veien.

I fjor synes jeg at den siste mila fra Lysaker og inn var helt ekstraordinært slitsom. I år var jeg ved godt mot, og bestemte meg for at strafferunden på Bygdøy ikke skulle føles som en strafferunde hvis det var mulig. Utrolig nok gikk bena fint fremover fortsatt når vi kom ned på asfalten. Supporterteamet Runar og far var på plass ved Thaugland. Jeg bøyer meg i støvet. Laura følte seg ikke helt bra etterhvert, og prøvde å si at Sissel og jeg bare kunne løpe flere ganger. Da måtte vi minne henne på at vi nå hadde vært sammen i over 10 timer og 70 km, vi forlater deg ikke her. Vi skal i mål sammen! Hun klarte seg, til tross for formen som var litt ugrei, utrolig bra. På Bygdøy toppet det seg, men etter å ha "snakket litt med gresset" der fant hun utrolig nok krefter til at vi holdt et greit løpetempo inn mot byen. Maks imponerende.

Og så, etter at vi hadde løpt forbi Color Line og hadde under 3 km igjen så står de der mine 4 hjerter som er mann, to barn og vår lille valp og heier. Dette var ikke forventet, og gledesjubelen sto til himmelen. Fra jeg oppdaget dem til vi var hos dem følte jeg at vi løp i sakte film (og det gjorde vi nok også) og den følelsen å møte dem etter mer enn 77 km, men fortsatt ikke være i mål var GØY! Jeg var stolt over meg og mine to løpevenninner, og de var nok ganske stolt av mammaen også. Det gav oss enda et ekstra dytt mot målet på SALT.

Det å se SALT forann oss, og målet på det som faktisk ikke er 80 km, men nesten 82 er faktisk helt utrolig. Vi tok hendene til hverandre og løp over målstreken i akkurat samme sekund. Igjen har vi klart nok et ultraløp, og det er lov å være stolt. Vi hadde noen humper på veien, men klarer likevel å komme i mål 40 minutter raskere enn i fjor.

For meg er ultraløp noe helt annet enn alle andre løp. Det jeg liker med ultra er det sosiale. Det å være sammen. Støtte hverandre i medgang og motgang underveis. Samarbeid. Teamwork. Det å få hverandre i mål etter pingletakter i terrenget og kvalmebyger underveis, det skaper samhold. Det å dele den enorme gleden ved å krysse mållinjen med noen er gull verdt. I love it!

I mål møtte vi flere andre løpevenner, og det var tid for både bobler og pizza og det vi hadde drømt om av mat og drikke underveis. Har du en løpeprofil på Instagram? Det å være en del av "løpesamfunnet" på sosiale medier, og møte mange der ute på ulike løp og eventer er så moro. Bli med bli med!

En dame som inspirerer stort er mammaen til Laura. Hun er 67 år og har løpt flere maraton, og løp i år som i fjor 50 km på Ecotrail. Så utrolig sprek og blid! Jeg sier bare: Jeg vil være som deg når jeg er 67! You're amazing Anne :) 

Jeg sa til jentene langs Lysakerelven: Jeg elsker Ecotrail! Jeg gjør det. Jeg sitter faktisk og kjenner på savnet etter Ecotrail nå. Jeg tror kanskje det har blitt en tradisjon. Anbefaler alle å prøve det! Det finnes flere distanser. Sjekk ut eventuelle Ecotrail eventer i forkant også. Det er moro. SUPERMORO!

Hilsen Maria

Bilder: Sportograf, Sissel, Laura, Runar, Maiken, Nina & myself 

Kategorier:
Kom i gang Løp Trening 
2019-05-30 23:49, visad 2579 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerMaria Sørbø

Jeg er 41 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Jeg gleder meg! Instagram: mariasorbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser