Mari Weider - Tough guy - en vanvittig løpsopplevelse! - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Tough guy - en vanvittig løpsopplevelse!

Da er det vel på tide å dele litt mer av opplevelsen Tough guy - the original med dere. Jeg ser at nettet strømmer over med artikler, blogg og bilder fra løpet - og tro dere meg, det er ikke uten grunn. Senest i dag har mentor Andreas Dietzel (Viking race) sluppet en artikkel for kondis.no og igår kom innlegget hans for New England Spathens. Pr dags dato har han nok løpt flere løp enn meg, men jeg jobber hardt med å ta igjen forspranget...selvom han antagelig har løpt et par løp jeg ikke kommer til å løpe...nettopp fordi jeg har surret meg bort i noen av de kuleste løpene som eksisterer idag - og tanken på å skulle ta et skritt tilbake i vanskelighetsgrad frister ikke.

Trifecta ifjor tente en ild i blodet mitt...en ild som krever stadig mer for å fortsette å brenne. Og årets Tough Guy var som å helle bensin på bålet bokstavlig talt!

Bare for å ta en rask oppsummering av litt harde fakta - Tough guy arrangeres av Billy Wilson aka Mr Mouse på hans landsted. Som dere kanskje forsto var dette landstedet et enormt område som han har gjort om til en gedigen lekeplass. Han kaller seg selv en "Provider of fear" nettopp pga de enorme hindrene og de mentale utfordringene han kjører oss igjennom. Dette kombinert med den engelske januarkulden og en isende vind får man en failrate på 30%. I årets løp startet ca 4700 og ryktene sier at ca 1400 måtte bryte eller ble tatt ut av løpet. I 2017 feirer løpet 30 år og er således det eldste hinderløpet som eksiterer og regnes som hinderløpets vugge.

Men la meg ta dere gjennom løypa - jeg garanterer ikke at noen av hindrene kommer i rett rekkefølge...men dere får ihvertfall en formening om hvordan løpet er.

For meg har fjoråret med Spartan trifecta handlet om å bli mentalt sterkere, og jeg må si meg veldig fornøyd med utviklingen. Jeg liker å sammenlikne hinderløp litt med yoga - i yoga er nemlig den ultimate tilstanden å kunne lukke omverdenen ute og kun konstrentrere seg om det man skal. I en stor del av hinderløpene så er nettopp det å ikke vite hvor langt man skal og ikke minst hva man skal underveis - en stor del av den mentale utfordringen. Det gjelder å bare løpe, "nyte" og konsentrere seg om det man skal, og koble ut hverdagen, smerte, kjedsomhet (?) og syre.

Foto - Phil O'Conner

Mr Mouse tok denne mentale utfordringen enda et skritt videre, men ved å koble ut hodet funket det greit for meg. Jeg har min faste hinderløppace godt innarbeidet, og har jobbet mye med bakkeløping. Derfor skremte ikke de første 10 km meg...det var ca 10 km med veldig mye løping og jeg fikk igjen bevist at løpstrening må til for å prestere godt i hinderløpet. Vi startet med å løpe frem og tilbake (bokstavlig talt) på de enorme jordene hans, vi løp opp og ned av enorme grøfter fyllt med gjørme (du satte deg lett fast hvis du valgte feil sted), på toppene av grøftene var det store trestokker man måtte over før det bar ned i neste grøft igjen...og det mentale - man så ikke ende på det...jeg har ikke tall på hvor mange grøfter det var etter hverandre. Og så løp vi litt igjen...

Så var det en slak oppoverbakke...og der var det som en slange av mennesker som svingte seg opp og ned bakken - heldigvis slak nok til at man kunne løpe oppover...og grand finale der...krabbe under nett oppover før man igjen la ut på en god løpestrekning. Underveis nå hadde vi forsert et av mr Mouse sine store hindre med tømmerstokker lagt oppå hverandre - høyt hinder!

Etter en god løpestrekning kom vi til flere grøfter igjen...om mulig dypere enn de forrige..og takk til mr Mouse som hadde hengt ut tau vi kunne bruke til å dra oss opp med. Og videre...jaaaaaaaa løpe løpe og løpe litt til. Og nå kom grand finale for meg...det var med skrekkblandet fryd jeg så ormen lange igjen...uendelig denne gangen...opp og ned, opp og ned...opp og ned...jeg forsøkte å telle hvor mange ganger vi skulle opp den bratte skråningen...men det var umulig...kan det ha vært 10 ganger??? Hva vet jeg...men igjen...det gjelder å nullstille hjernen og med Supermann sine ord i hodet "Det er i bakkene du vinner!" så gutset jeg alt...hufse opp og løpe ned...riste ut syra og gå løs på neste hufs med blank hjerne! Digg, digg, digg! Og så....løpe videre. Nå inn i skogen...antagelig det hardeste både mentalt og fysisk for meg - det kom flere grøfter, igjen bratte, høye og uten tau denne gangen - takk gode gud for at Supermann dro meg opp av alle grøftene! Innimellom i skogen var det visst noe skyting som gikk meg hus forbi...men det som IKKE gikk meg hus forbi var alle de utallige nettene vi skulle under igjen og igjen og igjen...det mantale spillet var virkelig satt igang for fullt. mr Mouse passet på at virkelig slite oss ut fysisk og psykisk før "moroa" startet!

De siste 6 km besto nemlig av alle de gigantiske hindrene mr Mouse hadde bygget på gården sin - opptil 10 meter høye og stå store at man kunne velge veier man ville ta opp eller ned på hindrene - ja de var faktisk så store at man visste ikke engang alltid at man hadde et valg...veldig snodig følelse å sitte å se på videoen av Jon Albon (vinneren av årets løp!)- der han passerer hindre vi ikke hadde sett engang - men ikke var jeg lei meg for å gå glipp av monkeybaren han passerte! Ildhoppet derimot gikk jeg ufrivillig glipp av :(

Men inni dette virrvarret av enorme hindre måtte jeg gjennom definitivt det verste jeg antagelig noen gang har gjort...vannhinderet der man måtte under med hodet 4 ganger....siste dykket var så vondt at jeg ikke skjønner hvordan jeg klarte det...men å bryte var hele tiden helt uaktuelt! Så under kom jeg, fikk svømt inn til land (mange av vannene var så dype at jeg måtte svømme der guttene gikk!) og eneste fokuset var tauet som hang ned i vannet og som jeg fikk dratt meg opp med. I knestående noen minutter mens verden snurret rundt og rundt...helt til en stemme jeg kjenner godt fikk dratt meg tilbake til virkeligheten "Går det bra jenta mi?!?" Supermann var der og fikk meg opp igjen og videre i løpet! Dette er et type løp jeg kanskje ikke vil anbefale å gjøre alene - det å ha noen å løpe med, noen som motiverer, trøster og får deg til å løpe de ekstra skrittene - helt uvurderlig! Supermann og meg - Team Viking race - the Weiders! Uslåelig!

Etter dette vannhinderet fulgte en grusom seanse der vi måtte balansere på et uendelig antall planker over vann og der man enten kunne slenge seg over til neste balansehinder..eller falle i vannet...og jeg fallt mye i vannet...igjen takk gode gud for valg av våtdtrakt og for Supermann som motiverte! Jeg sa 6 km isted ikke sant...så vi måtte innimellom slagene igjen løpe endel...bl a måtte vi gjennom de samme grøftene vi startet med...og var de gjørmete isted, ja så var de "grusomme" nå etter at 5000 mennesker hadde løpt der...ved en glipp sto jeg plutselig med gjørme til livet og brukte sikkert 5 mins på å komme meg løs. Har jeg sagt at det er en fordel å snøre skoene godt...så mange stakkarer som lette etter skoene sine ;) Vi løp også gjennom et langt elveleie der vi løp med vann til midt på leggen...brrrrr kaldt på tærne!

Før vi kom til mål måtte vi også gjennom et torturkammer (the vietcong tunnels) med strøm og kjegler hengende ned fra taket...vi måtte krabbe gjennom tunneler av bildekk (traaaangt), tunneler av betongrør (ikke få panikk her!), vi måtte hoppe over store betongrør (syyyrefest)...ja og litt mer gjørme var det sikkert! For nå gikk alt på autopilot...siste hinder jeg husker som jeg tenkte "aldri i livet!" Det var å gå på planken og hoppe ut i vannet...ikke fa...om jeg skulle under med hodet...så meget uelegant hang jeg meg ned fra planken og slapp meg nedi...svømme mot land...opp en sklie og MÅÅÅÅÅÅÅÅL! Og der sto Supermann og ventet på meg - eneste tanken jeg hadde i hodet var "Gi meg nå den sinnsyke medaljen!"

Var så digg å komme i mål...men enda skjønner jeg ikke helt hvordan vi klarte å få på oss tørt tøy...å komme seg ut av alt det våte, få koordinert de iskalde fingrene til å ta på ny sportsbh, sokker og ny genser....men det gikk...og himmelsk hvor godt det var! For ikke å snakke om hvor digg det var med en varm kaffe latte og sitte i målområdet og vente på resten av gjengen!

For en opplevelse!

KlemMari

...som dere ser er løpsbildene tatt av Phil O'conner...dessverre ligger det uendelig mange bilder ute og i et svare virrvarr så er bare noen få jeg har fått screenshotet...når jeg finner alle jeg skal ha blir det å kjøpe de! Er jo bare nødt til det ikke sant ;)

Kategorier:
Løp 
2015-02-08 19:09, visad 11034 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocrqueen. Snap - OCRNorway

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser