Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Mine beste øyeblikk i 2015

Året 2015 har kanskje vært DET kuleste året ever noengang for min del. Ja da må vi selvfølgelig trekke fra sånne øredøvende minner som når barna ble født, mitt eget bryllup osv osv...når vi ser bort i fra de tingene (som selvfølgelig er de aller aller viktigste) - så står jeg igjen med et år som jeg nesten egentlig ikke vet hvordan jeg skal starte. Det er alltid en reel sjanse for at man glemmer noe eller noen som absolutt burde vært nevnt...men jeg tar sjansen!

2015 er året der jeg har løpt flest hinderløp noen gang, la meg gi dere en kjapp oversikt:

- Tough Guy - Wolverhampton

- Tough Viking - oslo

- Barskingen - Rakkestad

- X-run - Eidsvoll (1.plass lag mix)

- Mudnificent 7 - Heart of England

- Viking Race 5 + 10 km - Oslo (3. og 6.plass)

- X-run - Oslo (3.plass lag mix)

- Toughest - oslo

- Spartan sprint, super og beast (1. 3. og 6. plass elite)

- Nordic Race - Malmø (12.plass og kvalifisert til EM 2016)

- Toughest Gøteborg (sesongavslutning)

14 løp totalt - og det må jeg si meg meget godt fornøyd med. Ekstremt vil nok noen si...og jeg må vel kanskje innrømme at ja det er litt ekstremt, det er det. Besatt av hinderløp...må bare ha det...bare må ha...problemet er at man blir høy av å løpe hinderløp - høy på adrenalin. Og har man først kjent på denne rusen så er det ingenting som kan få kroppen til å glemme det. Man vil ha det igjen, og det fort - akkurat som en hvilken som helst annen junkie!

Men hva mer...hinderløp har ikke bare gitt meg adrenalinrush, hinderløp har også gitt meg masse nye venner. Venner jeg ikke ser hver dag, men som jeg likevel vet at er bra folk jeg liker å ha i livet mitt. Ja noen "prater" jeg faktisk nesten hver dag med - gjennom helgen i England da vi tok trifecta i september møtte vi 3 gutter og ei jente som vi nesten daglig prater med. Vi har planlagt neste løp sammen, og forsøker å få sesongen 2016 til å bli en sesong der vi skal løpe flere løp sammen, både i England og i Norge! True OCRfriends <3

Men tilbake til mine beste øyeblikk i 2015...jeg skal forsøke å komme meg gjennom året:

- Tough guy i Wolverhampton...her var det så utrolig mye kult som skjedde...men foruten fullførelse av dette ekstreme løpet så må jeg si at møtet med Mr Mouse sent på kvelden da vi kom ned inne på gården hans var utrolig stort. Å stå der inne i en låvebygning og plutselig møte denne kreasjonen av en mann. Han er på ingen måte en A4 person...og det var så kult å møte han. Men også å treffe mannen bak dokumentaren "rise of the sufferfest" Scott Keanally var utrolig kult!!! Selfi med han, supermann og coach Dietzel var helt rått! Ja til og med å få lov å stå foran kamera i 5 minutter var helt surrealistisk - vi kommer neppe med på filmen...men vi er i hvertfall med i grovmaterialet ;)

- Tough Viking i Oslo var kanskje det løpet som ga meg minst av alle løpene jeg har løpt i år. Jeg vet ikke hva det var, for løpet i seg selv var kult nok, traseen var rå og folkene som løp var fine nok. Men mulig kombinasjonen elendig vær, et par kongetabber fra min egen side og rett og slett ikke psyken på plass er nok til å ødelegge godfeelingen fra løpet....men et lite flash skjedde her...jeg så lyset...eller Mona Strande som hun også heter. For både Martin og jeg la nemlig merke til denne råtassen av en dame og googlet litt rundt til vi fant henne. Og bare minutter etter var vi "venner" på face...så noe godt kom det da ut av det løpet og!

- Barskingen i Rakkestad - hvor skal jeg begynne??? Opplevelsen her av å løpe lag med herlige Jørgen, Ruben, Supermann og Marie. Vi kom desidert sist, vi startet desidert sist...men vi knuste! Og kom i mål til en finfin 3.plass. Men akkurat plasseringen her var ikke så viktig -  her var det bare opplevelsen av hvor utrolig kult det var å løpe det aller første barskingløpet. Arrangørene viste at de var kommet for å bli, og den gode klemmen fra Mathilde og varmen de utstrålte ga meg nesten mer rush enn adrenalinet under løpet i seg selv. Men skal jeg trekke ut en ting fra løpet...ja så må jeg si at kombinasjonen vedkubbe + høyball var ganske så rå her...ja og ziplinen selvfølgelig! Ja og det å løpe de siste 100 meterne til mål sammen med jentene mine! Stort!

- X-run på Eidsvoll juni 2015! Denne dagen er en merkedag for Supermann og meg. Vi har kjempet så lenge for en topplassering på X-run, vi har snust på toppen flere ganger...men den følelsen av at alt stemte, kroppen fløt gjennom skogen, komme ut på toppen av skogen mot selve slettene, høre stemmen til Eirik presentere oss, høre han heie på oss inn den siste rundingen inn mot mål, vite at skal det noen gang gå veien så er det nå - se mål nærme seg, se Anita stå der og ta oss i mot, passere målstreken med armene under mål, komme med urbrølet og løpe rett i armene til Anita og høre stemmen hennes "Hvor glad er du nå?" DETTE øyeblikket er et av de råeste i 2015! Å vinne sammen med Supermann, Pablo og være blant noen av de fineste folka jeg vet...helt priceless!

Mud 7 i England...også et løp der kanskje ikke de største opplevelsene sto i kø...JEG sto mye i kø, og det ødela dessverre en god del for meg, å bruke 3 timer på 9 km er jo en bragd i seg selv...men det råeste med Mud 7 var sklia...en enormt høy oppblåsbar sklie. Da jeg satt på toppen av den sklia vet jeg ikke egentlig hvordan jeg turde å sette utfor, men antagelig var det noe sånnt som "Det er jo ingen som har dødd enda..." som gjorde susen...og det gjorde jaggu ikke jeg heller...jeg slo meg jo ikke engang...og kul video fikk jeg takket være Supermann ;)

Viking Race 5 km...nå begynner vi å snakke. Foruten seieren på X-run så begynner de virkelig store opplevelesene å komme nå! Viking Race 5 km har også virkelig vært et av de løpene der jeg har vært sulten på en bra plassering. Takket være aircondition på flyet var jeg skikkelig forkjøla og formen var ikke bra, men takket være enorm support fra Supermann og drahjelp fra rumpa til Mona Strande, ble det kanskje igjen en av de største opplevelsene dette året. Å igjen stå sammen med noen av mine aller beste venner, mine to små nydelige og Supermann, å bli ropt opp til 3.plassen, gå opp og få klem av Andreas mens han hvisker i øret mitt "Pallplass jo..." - ja nok et minne jeg aldri kommer til å glemme!

Viking Race 10 km...nå høres det ut som jeg er en skikkelig stor ekkel streber som bare vil ha prestasjoner...vel jeg vil det noen ganger...men idag ville jeg ha en ting: Ildhopp sammen med Helene min! Og det fikk jeg! Etter 10 km der jeg hadde henne i hælene hele veien, der vi motiverte hverandre i 10 hele km akkurat som i fjor, nådde vi målet vårt - hånd i hånd brølende til kamera over ildhinderet! Og ekstra bonus - selveste sjefen sjæl fra Epic Action Imagery satt og tok bilder av oss - Mr Richard Burley!

X-run i oslo var en nervepirrende affære, vi skulle forsvare 1.plassen vår, og det er vel bare å være ærlig på at vi nok var litt skuffet da vi endte opp med 3.plass - et par kardinalfeil underveis, litt knoting, og ikke god nok løpeform fra undertegnede gjorde sitt til at 1.plassen glapp! Men når skuffelsen var svelget unna og fokus ble lagt på jentene ble alt bra igjen! Jentene løp sitt beste hinderløp noen gang, de ga jernet begge to, de var rå og vi var så stolte. I tillegg må jeg si at det var utrolig kult for meg at min kjære kjære Trine kom og så på oss løpe! Tusen takk vennen, det varmet så godt å ha deg der! Du er best og du viser det gang på gang på gang!

Toughest i Oslo - sorry...men nå blir jeg blærete igjen...værgudene var IKKE med oss, og vi kunne vel strengt tatt ikke hatt kipere vær, regn, kaldt vær og vind! Lite hyggelig! MEN, rått rått rått - jeg var blitt funnet verdig til å starte i eliten sammen med bl a Mona og noen av de andre av verdens beste hinderløpjenter! Shiiiiit - starstruck! Men enda bedre - å se blikket til Supermann da han så meg komme med elitevesten, se blikket hans da han så meg meg den, følelsen da han tok bilder av meg, filmet oss da vi startet, og lese det han hadde lagt ut på facebook i det øyeblikket! Vite at han var STOLT over meg! Stolt over den jobben jeg hadde gjort for å komme dit! DET betydde mer enn noe annen medalje noen gang kan bety!

Spartan Trifecta 2015. Denne helgen ble episk. Den ble uforglemmelig. Jeg kan nesten ikke begynne å trekke frem minner engang...Denne helgen var bare så stor! Episk er det eneste dekkende ordet!

- reise på tur med Pablo og Mona

- bli kjent med Iain, Alex, Charlie, Aron og Sarah

- bli kjent med de engelske jentene Amy og Sharon som jeg knivet om pallen med 3 dager på rad

- møte igjen Richard Burley 

- møte Selveste Mr Pringle himself - og få diverste klemmer og "You've smashed it!"

- bli kjent med gjengen som satte sammen hele løpet for oss

- tiden sammen med Reebok-jentene

- sitte i solveggen med Pablo, Iain og Sarah etter Sprinten

- timene på kveldene da vi satt og skrønet og pimpet te....

- timene vi lekte oss på det store området mellom løpene

- dagene vi tilbrakte på lekeplassen til mr Pringle - Hastings et nydelig sted!

- timene vi brukte på å komme oss fra London til Ashburnham

- treffe spydet på det siste og avgjørende hinderet på Beast

- bilturene sammen med Aron hjem til Gatwick

Men antagelig...kanskje det desidert største denne sesongen var på Spartan Sprint...da jeg kom i mål, ble møtt av speakeren som ga meg verdens største klem samtidig som han annonserte over høytalerene "first lady to finish! We'll talk to you later!" Richard Burley som snurret meg rundt og ba meg posere for vinnerbildet, Richard Pringle som kom meg i møte og smilte stolt og sa "You've smashed it!", Pablo som kom løpende og sa "Du VANT!!!"...og til slutt ende opp hos Supermann som ga meg en bamseklem og gratulerte. Jeg skjønte ingenting, var helt ute av meg selv, og det eneste jeg kunne si var "nå må dere slutte, jeg har ikke vunnet, det er ikke mulig, slutt å gi meg forhåpninger!" Mens pablo fortsatte å hoppe rundt meg å insistere på at jeg vant! For tilslutt å ende opp på høyballpodiet, på toppen, med Amy og Sharon sammene med meg! DET var så stort det, kommer nok aldri til å skje igjen, men fytti som jeg skal ta vare på det minnet!

Nordic Race...løpet vi ble bedt om å løpe, helgen der Supermann og jeg virkelig skulle kose oss i Malmø alene på kjærstetur, løpet som vi plutselig fant ut at var kvalifiseringsløp til EM, helgen der vi koste oss på restauranter med god mat og vin, helgen der vi ble kjent med Cai Denny fra OCREurope, helgen der vi møtte igjen Aron fra England, helgen der vi løp sammen med episke Herbert aka kaoz, helgen der jeg kvalifiserte meg til EM! Helgen der vi gikk og nøt Malmø by, Supermann og jeg. Løpet der vi atter en gang hadde det så utrolig kult med så utrolig mange flott folk, løpet der tempoet var høyt, marginene ørsmå, løpet der nivået var  høyt på tross av at de beste var i Usa og løp VM. Løpet der vi endte opp i en transportabel sauna og satt og fortalte skrøner sammen med Supermann, Aron og vinneren av herreklassen! Godt nok for meg og verdt 12 timer i bil!

Toughest Gøteborg 2015! Sesongen var egentlig slutt, kroppen sliten og pengene borte. Men takket være en instagramkonkurranse fikk jeg på torsdag kveld melding fra Herbert, "Du vant!" ...hææ? ...eh hurra...eller pokker! Ikke hadde jeg råd til å reise, absolutt ikke råd til å ta inn på hotell, ikke egentlig tid heller, og alene-hjemme-helg med jentene...meeeen...et gratis løp. Toughest i Gøteborg...sesongavslutning, jaktstart på Toughesttouren..."alle" skulle dit...Pablo, Mona, Camilla, Jørgen, Elisabeth, Marius, Herbert....ja og jeg???? Jeg måtte jo bare! Og foruten et forrykende show, rått å se Albon løpe, rått å se Mona starte i jaktstarten, rått å se elitejentene nok en gang, utrolig kult å løpe løypa, en vanvittig mestringsfølelse å klare rampen på første forsøk - så var nok hele opplevelsen her å være på roadtrip med jentene det beste! Jentene mine er min aller beste venner, jeg har det så herlig sammen med de, og at de nå er blitt så store at vi kan reise på tur ikke bare som mamma og to barn, men som 3 venninner....ja det er så så så utrolig stort! Girlpower!

Og med det er en helt syk sesong over! Jeg vet ikke hvordan i det hele tatt 2016 kan toppe dette. Men om jeg får reist til EM, om jeg klarer å kvalifisere meg til European championship i Spartan race, og får til å reise dit, om jeg får løpt Viking Race med Helene min igjen, om jeg får løpt over målstreken sammen med Sarah i Wolverhampton, om jeg får møtt de engelske vennene mine igjen i Skottland, og ikke minst - NÅR jeg får se jentene få sine første oransje Spartan medaljer i juli - ja da er det mulig 2016 topper 2015...vi får se ;)

Takk for at dere følger med meg!

KlemMari

Publicerat: 2015-12-27 17:02 Kommentarer (0)



Spartan trifecta - mørbanket og lykkelig!

Bare la oss ha en ting klinkende klart før jeg starter å skrive om årets trifectaløp - jeg elsker Spartan Race! Så på lik linje som mye annet jeg skriver...jeg står i fare for å være litt subjektiv her ;)

Jeg har allerede skrevet litt til dere om opplevelsen underveis disse to helgene, og skal nå prøve å beskrive selve løpet litt mer objektivt:

Årets trifecta for Supermann og meg skulle altså finne sted to på følgende helger på Ashburnham place i sør-England. Det har allerede vært en rekke Sprint og Superdistanser andre steder i England, og vi kjente vel på kroppene våre at to så harde helger etter hverandre kanskje ikke var det lureste vi kunne gjøre. Men for å få den gjeve Trifectamedaljen må man altså fullføre alle 3 distansene innen samme år - Sprint (5 km +), Super (12 km +) og Beast (21 km +).

Eliten ut fra start - Supermann helt til venstre, i godt selskap av de beste av de beste som denne helgen stikker til California for å løpe verdensmesterskapet i Spartan race (og damn...vi kvalifiserte oss jo til dette og...men men...)

Fordelen med å ta trifecta på samme sted er at man etterhvert kjenner løypa. Noe endres selvfølgelig underveis, men i det store og det hele så løper man sprintdistansen, legger på en ekstra sløyfe for Superdistansen, og på Beast, løper man Sprint og superdistansen med en ekstra liten sløyfe. Dette gir en viss grad av forutsigbarhet i et løp som ellers er preget av mest mulig hemmeligholdelse. Løypelengden er som vanlig ukjent, kun med en minimumskilometer, hindrene er delvis ukjente - man vet selvfølgelig om signaturhindrene, men ikke når og hvor de kommer. Og det store spørsmålet er jo alltid - hva mer har de funnet på. For strengt tatt - i alle hinderløp er det kun arrangørens fantasi som setter grenser, dog innen rimelighetens grense selvfølgelig og innenfor det som regnes som relativt sikkert.

Stor takk til den som fant dette kartet et sted og offentliggjorde det, her ser dere lett hvordan de har lagt opp løypene for oss. Rød er sprint, blå er super og beast grønn løype. Man ser også her at de fleste hindrene er lokalisert i den røde og blå delen...og dette er vel kanskje det Spartan blir mest kritisert for hvis man skal ta det med en gang - det er et løp som på Beast-delen blir mye løping, og mye bæring av ting over lange avstander. Spartan Race er et løp som favoriserer de som liker å slite, og er et mer fysisk krevende løp sånn sett, kontra f eks Toughest der det er spekket med teknisk krevende hindre.

Løpet iår ble også av endel kritisert, da Beast skal være det mest krevende løpet, og endel mente faktisk at Super var hakket mer krevende. I tillegg hadde arrangøren (bevisst eller ubevisst) lagt opp til at Beast skulle være ekstremt krevende i år, og satte krav til at man måtte passere visse sjekkpointer innen fastsatte tidsfrister og at alle som startet etter kl 12 måtte starte med hodelykter. Derfor var forbauselsen stor (og lettelsen enda større), da vi klokka inn på rett under 21 kilometer...jeg må si meg helt godt fornøyd med den lengden på løpet jeg, men jeg kan heller ikke nekte for at jeg følte meg litt snytt for å skulle krabbe siste kilometeren i mål, som jeg hadde sett for meg... Men gleden er til å ta og føle på her...både fordi løpet var over og fordi jeg hadde klart det 3.siste hinderet med glans - det alltid fryktet spydkastet - for meg et sikkert burpeehinder, men altså når det gjaldt som mest satte jeg det:

Men la oss se litt på hindrene som vi pleier. Spartan er det løpet som likner mest på Viking Race her hjemme i Norge...det er en god del løping, det er mye terreng, og det er mye naturlige hindre i form av tømmerstokker, og annen teknisk løping. Og Spartan er vel det løpet som har flest av de klassiske OCR-hindrene:

Veggen:

Spartan har vegger i diverse høyder, de ikke så fryktede over, under, gjennom-kombinasjonen. Her er ikke høyden så ille og de fleste kommer seg greit gjennom her. Ca midt i sprintdistansen står to vegger av betydelig høyere klasse. Her kommer undertegnede seg fortsatt greit over, men jeg må jobbe betraktlig mer for saken og er like stolt hver gang jeg kommer over. I superdistansen møtte vi den inverterte veggen - altså skråstilt, men takket være et par tverrstokker kommer man seg også over denne relativt elegant. Og rett før mål kjører de grand finale, når man er som mest sliten, møter man den klassiske høye veggen, den selv gutta må jobbe for å komme over, og hvor jentene heldigvis i Spartan sine løp får lov til å få hjelp av en liten ekstrakloss, som heldigvis hjelper meg over i en anstendig positur!

Beast-dronninga Mona Strande og jeg tester formen!

På vei gjennom kombinasjonen over, under og gjennom!

Samarbeid er ofte nøkkelordet her!

Ropeclimb:

Tauet er en evig klassiker i alle løp - det må være klatring, og mange løp velger ulik tilnærming til dette. I mange løp er det bl a populært å legge tauklatringen til opp fra vann...men her på Ashburnham var det nok gjørme til å gjøre selv vanlig klatring utfordrene.

Her fra en treningsstasjon satt opp på løpsvenuen.

Traversewallen:

Også denne veggen finner man nå i diverse varianter, kun en enkel rett vegg, med hjørner, eller som Toughest, med skråvegg uten fotstøtte og med pinner eller hull å holde seg fast med. I likhet med tauet spilte gjørmen de fleste et puss her, og det var til enhver tid et godt knippe mennesker som lå og moret seg med burpees etter å ha sklidd ned fra de små treklossene...

Skader aldri å øve på teknikken her...men med 170 i puls og dekket med gjørme så gjenstår det å prestere når det gjelder...

Gjørmegrøfter + piggtrådkrabbing:

Jeg tar disse to klassikerne under et jeg, siden begge som regel medfører at man ser ganske så heftig ut etterpå, og er man ikke god på å holde rumpa nede, er det flere som hvert år fullfører med underbuksa hengende utenfor ;) For spartan bruker ekte piggtråd på krabbingene sine, og jo lengre løpet er, jo lengre er krabbingene ;)

Med sola midt i ansiktet er det fort gjort å feilberegne om man stikker hodet opp for å rette på kroppen ;)

På superdistansen måtte vi gjennom 2 x 4 gjørmegraver, hvorav den aller siste var så dyp at selv spartancrewet ikke hadde kommet seg opp da de testet den...heldigvis hadde regnet gitt seg da vi skulle løpe, og vi fikk krabbet oss opp, men det var høyt opp!

Monkeybaren:

Grøss og gru...jeg har til nå ALDRI klart å komme meg gjennom en eneste av Spartan sine monkeybarer. Og etter å ha lekt meg gjennom Toughest sin monkeybar, må jeg si at jeg liker dårlig Spartan sin stilasvariant. For stillaser er tykke å holde i, og så fort de blir litt våte er de ihvertfall for meg komplett umulig å komme meg gjennom. Og ja jeg er klar over at ikke alle nødvendigvis skal klare alle hindre, men det er forskjell på utfordrene hindre og umulige hindre. Nå skal det også sies at arrangørene i år hadde valgt å legge monkeybaren rett etter et svømmehinder, så det var ikke mulig å rekke å bli tørr på hendene. Dette førte dessverre til endel stygge ulykker, og under Beast var hinderet fjernet.

Ikke bare er stengene her veldig tykke for små jentehender (!), i tillegg hadde de utfordret oss med ulik lengde mellom stengene for å ødelegge en evt rytme man måtte klare å få til.

Dette er de klassiske hindrene vi alle visste kom til å møte oss et eller annet sted i løypa. Og så kommer overraskelsene:

Bæring:

Det er alltid masse bæring av diverse gjenstander på Spartan. Og i takt med lengden på løpene, økes også lengden på bæringen av gjenstandene:

Sprint:

- bære Spartan-sandsekken i en liten gjørmesløyfe (gøy å se alle som løp uten gjørmesko...svusj på rumpa kan man si!)

Super:

- bære Spartan-sandsekken i gjørmesløyfen

- bære tømmerstokk rundt en stor eng (ca 700-800 m)

- bære en myk plastikkbøtte etter å ha fyllt den halvfull med grus i ca 500 m (opp og ned gjørmebakker)

- bære en tømmerstokk i ca 2 km mens man forserer diverse hinder

Beast:

- bære den mye plastbøtten i gjørmesløyfen der man på de andre løpene bar sandsekken

- bære stokken rundt engen

- bære to mursteiner i ca 2,5 km gjennom diverse hindre

- bære to bildekk i ca 1 km gjennom diverse hindre - blant annet to balansehindre

- bære to stokker på skuldrene opp og ned en bakke

Apropos bæring - la oss snakke om atlaskulen! Jeg bare elsker atlaskulen! Jeg møtte den første gang på Spartan race ifjor og hadde da ikke fått med meg at det var jentekule og guttekule. Vel det er jeg smertelig klar over nå, og styrer alltid mot de litt mindre og adskillig søtere kulene. 50 kg for gutter og 30 kg for jenter - snagget iår var at vi skulle løfte den, bære den 10 meter, legge den ned, ta 5 burpees (WTF var vel akkurat de ordene jeg brukte da hindervaktene sa det til meg!), løfte den opp igjen og bære den tilbake. Dette hinderet var det nest siste...og når jeg da på Super allerede hadde gjort 150 (!) burpees, var de siste 5 et hat fra en annen verden! Men likevel - et hinder jeg digger, her er det rå styrke som gjelder og det er gøy!

My Hero - selveste mr Spartan Race UK - Richard Pringle - løp selv alle løpene på slutten av dagen og fullførte i ekte gjørmestil!

Vannhinder:

Ohhhhhhhhhh jeg elsker vannhindre, og anser meg selv som en god svømmer (ikke så rask, men god nok). Dog har jeg fått respekt fra vannet i både Tough Guy og Tough Viking, kaldt vann kan virkelig ødelegge hodet ditt skikkelig og rote til balansen din. Og på Toughest både i fjor og iår fikk jeg skikkelig panikk i møte med det kalde vannet kombinert med høy puls. Og med harde fakta om at de få dødsfallene som har vært i OCR-sporten har vært i vannhindre, og en nærdrukning i Tough Viking i år - så skal man ha respekt for vann. Og i år var de kanskje over gjennomsnittet dristige med to svømmedistanser på sprint og 3 svømmedistanser på super. På beast hadde de fått inn vester til de som ønsket det, og det var godt å se at selv store sterke menn svelget stoltheten og dro på seg vest. Det var en god svømmeavstand og dette kombinert med mange i vannet på en gang, og rikelig med vannliljer (i det minste på sprintdistansen) så var det til tider kaotiske tilstander. Det ryktes om en nærdrukning og gjennopppliving her også...

Like blid når man får øye på fotografene ;)

På beast hadde de byttet ut den ene svømmedistansen med ropetransfere - et hinder jeg ikke hadde testet før...men tenkte at ikke pokker om jeg skal gjøre burpees her...og det ble det heller ikke. Synes jeg gjorde en ganske så elegant og kjapp gjennomføring her...og dette er vel et av de få hindrene jeg virkelig hadde ork og tok meg tid til en liten posedown...

Om man skal si noe kritisk om dette hinderet, så var det at de kun tillot en om gangen pr tau...og boom da ble det major kø allerede på eliteheatet! Tør ikke tenke på hvordan det så ut der etterhvert!

Foruten disse to vannhindrene gikk vi x antall kilometer i diverse småelver rundt om på hele området, enten bare for å ha oss nedi en bekk/elv eller sammen med diverse ting å bære på. Også en hindertype jeg digger...hehe dette får ned farten på alle, og ved å bevege seg fort her kan man ta igjen endel deltakere ;)

Balansehinder:

Endelig skulle jeg få testet hinderet som Toughest stengte i høst pga regn...stokkebalansehinderet, der man går fra stokk til stokk (endene på stokkene altså) og virkelig fikk testet balansen sin. Jeg acet dette hinderet alle gangene, det var to ganger vi måtte ta det med bare kroppsvekt, og en gang bærende på to bildekk...damn da svettet jeg!

Hukommelsetesten:

Æhhhhhhhhhhhhh her så jeg burpeesene komme løpende mot meg! Jeg har ingen stor hukommelse å skryte av, og begynte nesten å gråte da vi etter ca 4 km ut i Beast ble møtt av en stor tavle der vi skulle lese av de to siste hindrene på startnummeret vårt og finne en kode vi skulle huske for x antall kilometer. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, da Mona hadde fortalt om dette fra Paris. Koden min var Juliet - 199 - 2601. Jeg kommer antagelig til å huske den når jeg sitter krøket og senil på sykehjemmet... Heldigvis klarte jeg å komme på en måte å huske hele koden på, istedet for å blacke ut...og pretty damn stolt var jeg da jeg etter piggtrådhinderkrabbing kunne reise meg opp og si koden min, få high five av jentene som sto der og løpe videre! Wohoooo...nærmere å fly kommer man nok ikke!

De siste store hindrene vi møtte var slippery ramp, som et av de siste hindrene alle 3 dagene. Enkel men morsom hindring, som bare ser ekstra kul ut synes jeg ;)

Og på beast hadde de virkelig slått på stortromma - wohoooo - jeg visste nesten ikke hvilket ben jeg skulle stå på da jeg så riggen som sto rett nedenfor hovedbygningen :

Hahaha vi fikk litt kjeft da vi hadde moret oss litt her, men innen de rakk å jage oss vekk hadde vi både fått filmet litt og tatt noen kule bilder. Og selvom jeg bokstavlig talt gikk på trynet da jeg testet riggen, visste jeg at dette hinderet kom jeg til å ace på selve dagen, og som sagt så gjort - mens jeg så min argeste konkurrent ligge å ta burpees, svingte jeg meg elegant gjennom riggen! Fy flate så kult og for en følelse da jeg løpe vekk derifra!

Ohhh ja glemte nesten - som hinderløper er man vant til å se etter hinder over alt, og da vi kom til Ashburnham første dagen kjørte vi gjennom en stillasrigg som vi var overbevist om at måtte være et hinder...eller ikke. Vi måtte nesten le litt av oss selv da vi forventet oss at alt skulle være hindre...men jaggu du - på Super så viste det seg at det faktisk var et hinder, de hadde bygd et stillas tvers over veien som man rett og slett skulle klatre over. Ikke et klassisk hinder, ikke så utfordrene, men gøy nok likevel!

De to siste og de virkelige signaturhindrene til Spartan er spydet og ildhoppet! Spydet er virkelig en rysare, da man aldri kan være sikker på å sette det. Da vi snikøvde første kvelden vi var på Ashburnham traff jeg på 4 av 4 kast, men som jeg sa - det er helt annerledes når du kommer med 170 i puls, står ved siden av de du konkurrerer mot...og bommer!!! For i løpet av trifectahelgene bommet jeg på 4 av 5 kast!!!! Men jeg traff da det gjaldt som mest - siste spydkastet på Beast fikk meg til å hyle av lykke og kom altså med verdens største smil over ildhoppet som er det siste du gjør før du passerer mattene og lykkelig blir møtt av verdens kuleste speaker! Og btw...jeg håper virkelig noen har gitt den mannen 3 medaljer. Jeg tviler på at han har løpt, men etter å ha stått på på startstreken og ved mål gang 3 dager på rad, fra kl 09 - 23 eller noe om kvelden...ja for en prestasjon! Og uten han hadde det vært virkelig en stusselig målgang!

Henger dere fortsatt med??? Jeg håper og tror jeg har fått med de fleste hindrene vi har vært igjennom. Jeg håper dere har likt turen her sammen med meg, og kanskje noen har blitt fristet til å prøve? Iår var vi 5 som fullførte trifecta - hvor mange blir vi neste år?

Jeg fikk æren av å stå på pallen både under sprint og super, men denne gangen sto jeg med tårer i øynene og så denne dama ta en solid 2.plass - Mona Strande - du er flate meg råeste dama vi har i Norge, antagelig den sterkeste hinderløperen vi har og jeg er så stolt av å ha løpt (etter) deg i flere løp i år!

For en opplevelse dette har vært - og takk gode gud for at vi skal løpe et løp til snart, og enda mer takk for at sesongen allerede starter i januar 2016! Dette er så gøy!!!!

KlemMari

Publicerat: 2015-10-02 10:32 Kommentarer (0)



Spartan race trifecta - bring on the Beast!

Hei alle sammen

Nå ble det jaggu en stund siden jeg har skrevet her igjen. Siden sist har drømmer gått i oppfyllelse, følelsene har vært enorme og overveldene - og nå har angsten tatt meg!

Jeg skal skrive mer til dere om trifecta helgene i England til uka, da er det ferie og jeg skal prøve å hente meg inn litt igjen. Nå har det vært mye med både jobb, skole og løping. Jeg har ikke hatt tid til så mye annet enn å puste mellom slagene - men jeg kan love dere at vi har hatt det helt fantastisk!

Første helg i England er over, dette er liksom grand finale av sesongen, både Supermann og jeg har hjertet litt ekstra hos Spartan Race i sør-England, og igjen har vi møtt så utrolig mange flott mennesker, løpt to utrolig kule løp, vi har vært usedvanlig heldige med været og kort sammenfattet har hele forrige helg vært totalt episk!

For meg ble Spartan Sprint (6 km) og Spartan Super (14 km) en helt vanvittig kul opplevelse - jeg er veldig veldig klar over at de beste jentene som i Katie keeble, Lucy Martlew og Mona Strande ikke sto på startstreken sammen med meg...men likevel...som alle prøver å banke inn i hodet mitt...du konkurrerer med de som står på startstreken, du kan ikke tenke på hvis om atte dersom osv...jeg vet resultatlisten hadde vært annerledes da...men uansett - JEG VANT PÅ LØRDAG OG BLE NR 3 PÅ SØNDAG! Og selvom jeg ikke er den beste overall...så er jeg damn stolt likevel! Jeg løp det jeg kunne, jeg bommet dessverre på litt for mange hindre på søndagen, men likevel holdt det til å ta med 2 trofeer hjem! Og de skal jeg kose meg med! Jeg skal se på de, være stolt over meg selv og tenke på 2015 som året da jeg virkelig gjorde det så bra jeg kunne. Og hva mer kan jeg forlange av meg selv?

Til helgen skal siste brikken i puslespillet samles - det er Spartan Beast og i det engelske OCR miljøet eksploderte det igår da Spartan gikk ut og informerte om påbud om hodelykter, checkpointer og opptil flere svømmehinder. Spartan Beast i 2013 går som det hardeste så langt, både pga været og terrenget i Pippingford park.  Jeg løp Beast i fjor i Pippingford, jeg elsket terrenget...men ifølge ekspertene var det ikke i nærheten av så hardt som 2013 - og nå i 2015...ja nå tror jeg løpet blir ekstremt! Det ryktes om mellom 25-30 km, og at arrangørene har gjort sitt beste for å knekke oss ;) Det er sånn et ekstremløp skal være, jeg lo og hoppet da jeg snakket med arrangørene forrige helg...men nå har jeg altså plutselig fått et aldri så lilte angstanfall....jeg har aldri løpt så langt før i hele mitt liv, jeg gjorde 155 burpees på Spartan Super...jeg orker IKKE gjøre så mange på søndag som kommer. Jeg nekter. Jeg håper jeg rekker flyet hjem på kvelden...jeg skulle kanskje hatt med en camelback, men det rekker jeg faktisk ikke kjøpe (ei heller har jeg råd til det akkurat nå), jeg får stappe noen gel-packs i lomma...så får jeg bare krysse fingrene. Jeg er ikke redd for svømming, jeg er ikke redd for tauet, eller veggene - jeg vet vi skal bære langt og tung - det går bra. Jeg vet alt blir lengre, tyngre og mer ekstremt...men det jeg er mest redd for er vel om beina holder. Kan jeg holde pacen oppe, hvor fort går eliten ut, hvilke jenter står på startstreken (jeg forventer at Mona står øverst på pallen...men hvem flere står med henne???)...ja i det hele tatt...hele meg er en eneste stor bylt av nerver og spørsmål. På søndag kveld vet vi svaret...inntil det får jeg bare prøve å ikke bli syk, spise masse og tenke gode tanker!

KlemMari

Publicerat: 2015-09-24 14:52 Kommentarer (0)



Det er store sjanser for at jeg kommer til å dø til helgen...

...og om det skjer - så vil jeg bare si at det har vært en ære å skrive her og i Runners World generelt!

...mohahahaha...neida - jeg har ingen planer om å dø...men alt innen gråting, spying og kollapse over mållinjen må være tillatt! Mulig vi snakker gledestårer over å ha overlevd...tårer over de flotte folka jeg kommer til å løpe med, tårer pga egen prestasjon (på godt eller vondt!)...men jeg tror vi kan sette tårer som høyt oppe på skjema over ting som kommer til å skje.

Etter tårer, kommer glede! Glede, mestring og latter. Det kommer til å bli mye latter - og enda mer glede! For jeg gleder meg jo som en unge! Herregud - det er jo Viking Race denne helgen og X-run neste helg. Men jeg vet ikke helt hva jeg har begitt meg ut på - på X-run har vi jo en førsteplass å forsvare - og dermed har vi sikret oss en maskin av ei dame, sterk som fy og O2-snapper fra hun klarte å gå - og med samme (om ikke verre) konkurranseinstinkt som Supermann. Vi skal ut på den store ildprøven imorgen og det blir spennende å se hvordan vi matcher hverandre formmessig...enten blir det knallbra og et råsterkt team - men i verste fall kommer jeg til å tygge jord og støv mens jeg hører ekkoet igjen og igjen "Mari...Mari...henger du med???" Jeg frykter...men igjen - det er jo X-run - min store Hat/elsk konkurranse - blir jo knall uansett!

Men først er det Viking Race - 5 km med team Weider på lørdag, og 10 km med team Awesome på søndag! Så i enkle linjer - lørdag blir smerte og søndag blir helt sykt kult! Team Awesome rocka Viking Race ifjor med både bra plasseringer og mye liv og røre! Iår har vi med oss noen nye rå damer - Maskin 1 - Marianne Aas Krog som da sammen med Supermann skal løpe med meg på X-run, og maskin 2 - Lillian Dramsdahl - dama jeg løp mot på X-run Eidsvoll...men smart som jeg er, istedet for å konkurrere mot denne dama, så løper vi på lag! Og til sist - knoll og tott! Hehe Helene og meg fra ifjor! Vi danner uansett en elegant baktropp - og går for å i det minste gruse noen gutter på veien mot mål! Nei folkens, dette kommer til å bli så gøy - de neste helgene kommer til å inneholde absolutt alt - konkurranser, moro og vennskap! Det er kanskje noe av det herligste med denne idretten, nye vennskap knyttes, både på kryss av landegrenser og med folk man nesten er naboer med. Gutter, jenter, damer, menn, unge, gamle, tykke, tynne - her er det plass til alle - og det er bare herlig!

Gleder meg så fært til å oppdatere dere etterhvert som løpene unnagjøres - er dere ekstra nysgjerrige kommer jeg nok til å spamme både BLOGGEN og instagram (OCR_QUEEN) på grensen til det patetiske! Følg med da vel - eller enda bedre - BLI MED!

KlemMari



Publicerat: 2015-08-18 22:37 Kommentarer (0)



Mudnificent 7 - "it's not a race it's a festival!"

Jeg bare likte den frasen så utrolig godt - i helgen gikk altså det aller første Mudnificent 7 av stabelen i England - nærmere bestemt i Heart Park, rett ved siden av Heart of England Conference center. Og hvor bra passer ikke det, når en taxisjåfør bekreftet, at jo det ligger faktisk i hjertet av England, nøyaktig midt i England - når dette løpet blir arrangert av 7 av de største hinderløpsarrangørene i England. Jeg har skrevet nærmere om disse 7 arrangørene HER.

Men tilbake til frasen - "It's not a race, it's a festival!" Det var en deltaker som hadde sagt det til Supermann underveis i en av køene...For hvis vi skal starte med det negative først (alltids greit å bli ferdig med det først...) så var nok det aller første Mudnificent 7 preget av myyyyye kø. Litt i meste laget for min del...allerede i eliteheatet begynte køene, og da kan man bare forestille seg hvordan det ble utover i løpet. Og dette er vel også det arrangørene har fått mest kritikk for, flaskehalser som skapte lange ventetider - jeg skjønte fort at tiden og plassering har absolutt ingenting å si i dette løpet, hvis man ikke løp ut som de 50 første hadde man ikke sjans på noen plassering. Men heldigvis, som alltid, i engelske hinderløp, er stemningen god. Så da gikk vi heller for festivalstemningen, enn konkurranseånden.

Dette var det som møtte oss da vi kom til Heart Park. En stor deilig innsjø med start og mål på hver sin side av sjøen, en pitstop på en liten øy midt ute i vannet så vi, og på motsatt side av vannet, expo-området med himmelriket for oss hinderløpere. Her sto alle utstillere man bare kan drømme om, og pengene kunne lett fått bein å gå på om man hadde vært løssluppen. Her var Dry-rob med hinderløpkåpene sine, her var alle de store hinderløpene, her var x antall ulike næringsdrikker, treningsmat, her var løpstøy i alle varianter, varmetøfler, kroppsengangsvask mm. Kunne gått berserk, og hadde nok gjort det hadde jeg ikke hatt med jentene. Foreløpig synes de det er kjedelig å titte på slikt, og satt heller kursen mot trampolina, gladiatorborgen, eller klatretårnet - ja for det manglet ikke på ting å gjøre for barna her heller.

Det herlige med barn er at språk er ikke så nøye, så de fulgte nøye med da klatremennene forklarte på herlig engelsk hva de skulle gjøre, og klatret avgårde ;)

For første gang i vår engelske hinderløpshistorie, hadde vi altså jentene med oss, og tidvis var det nok en utfordring. Et øyeblikk var ting gøy, og et annet var det litt mer kjedelig. Og det faktum at Supermann var ute i 1 time og 30 minutter før jeg da fikk spurtet ut i påfølgende heat, og enda verre faktum - at jeg brukte nesten 3 timer på min runde i løypa - gjorde at dagen ble lang for jentene. Men heldig for meg, fulgte de meg litt rundt i løypa, og det er jo alltid gøy når man ser kjentfolk i løypa og får litt ekstra push på seg. Men jeg vet også at de synes det er gøy å se på, og det verste er vel nesten at de også vil prøve hindrene istedet å se på vi voksne gjøre alt gøy - resultat - begge jentene hadde gjørmete sko og sokker...som lille Nora sa "Jeg måtte jo også få gjørmete sko!" Hehe...javist måtte hun.

Vel...nå merker jeg at dette sporer helt av her - jeg spurte akkurat Supermann - "hvordan skal jeg klare å holde dette kort??" Det er jo så mye jeg vil dele med dere, jeg vil så gjerne få dere til å kjenne på bare en liten bit av den følelsen det er å løpe hinderløp i England! Eller gjørmeløp som de ofte kalles her borte. Obstacle Course Magazine, som forøvrig er ansvarlig for dette løpet, har alltid en gjørmeskala de måler de ulike løpene i. Jeg trodde Tough Guy var et ganske heftig gjørmeløp, og skrøyt på meg at Barskingen var Norges første gjørmeløp - men jeg skjønner nå at Mudnificent 7 var mitt aller første gjørmeløp. Jeg har alltid vært fascinert at alle disse gjørmebildene som florerer på nett, men alltid trodd at disse menneskene har gjort seg til på et vis, badet litt ekstra i gjørmen for fotografene...meeeen...nei - de har altså ikke det ;)

Da Supermann kom i mål, syntes jeg at han var ganske så gjørmete, og som han sa - "Det er ille, virkelig ille, du slipper ikke unna - og det er mange steder. Du må bare blunke unna gjørma, og krysse fingrene for at vi ikke blir syke imorgen!" (vi ble altså ikke syke...bare for å ha sagt det!) Og jeg så jo dette altså...alle som løp rundt i løypa så jo ikke ut...hvordan hadde de klarte det?

Vel la oss si det på denne måten:

Store hindre med the point of no return...

...og med kun en utvei! Gjørme!

Ikke mindre enn to sklier måtte vi gjennom som endte i et gjørmebad. 2 eller 3 steder der du måtte under med hele kroppen, inkludert hodet for å gjennomføre hinderet - med resultatet dere ser over! Og jeg lover dere, å løpe videre med gjørme i øynene, nesa, munnen og ørene var en opplevelse i seg selv. Det morsomme er jo at alle ser like ut, og jeg kan bekrefte at gjørme er avslørende...vi så nok adskillig mer av hverandre enn vi hadde tenkt i utgangspunktet ;) Men desto bedre stemning i løypa og i køene.

Så hvordan var egentlig hindrene på Mudnificent 7? Jeg var jo veldig spent da vi kom til løpsvenuen. Jeg forventet meg mange hindre, og ble ikke skuffet. Det var mange hindre! Jeg vet ikke hvor mange nøyaktig, og selvfølgelig var det ulik kvalitet over hindrene - noen var rå og vel gjennomførte, bl a som disse to skliene vi var gjennom var, det var to monkeybarer - en "simpel" variant med stige oppe i trærne som skapte både kø og tildels endel stygge fall, men også en "standard" monkeybar av stillaser som sto godt planetet på bakken. Det var en god del tauhindre noen kule og bra som det der tauene var spent mellom trærne og man kunne gå opp til flere på hvert tau, men også de der du skulle ligge på de, men der de var så slappe at man slepte bakken. Det var vegger i lassevis, og all gjørmen skapte en vanskelighetsgrad som gjorde at jeg i hvertfall ikke savnet den standard høyden vi bl a finner på Spartan og Viking Race. Vi måtte over skråtak med tau, også superglatte av gjørme og selv de sterkeste guttene skle i bakken. Det var morsomme balansehinder av planker spent fast på strikker, det var klatrevegghus som utfordret litt, det var en relativt enkel traversewall og det var endel klatrenett av ymse kvalitet.

Men et av de kuleste jeg husker akkurat nå, var et nett der vi skulle hoppe ca 1,5 meter og lande i nettet, måtte trekke pusten et øyeblikk - og den følelsen man fikk da man landet i nettet og klamret seg fast som Spiderman - hehe akkurat den følelsen man skal få på hinderløp - og akkurat den følelsen som gjør at man vil gjøre det en gang til, og en gang til, og en gang til!

I tillegg må det jo nevnes diverste krabbevarianter under kargonett, gjennom ymse tuneller, mørke, med røyk, med gjørme og med råttent kjøtt/poteter (her vanket det også litt kritikk...kanskje litt drøyt hinder...). Men hvilket hinderløp har ikke krabbehinder i metervis, du har jo ikke vært gjennom et hinderløp uten blåmerker på knær og legger!

Så hvordan var selve løpsprofilen til løpet? Mellom køene på hindrene var det herlige transportetapper i engelsk skog, ca 90 % av løypa gikk i skogen, på en blanding av myk skogsbunn, på røtter og over kvister og greiner, i gjørme og kun med noen små deilige hellinger her og der. Perfekte løpeforhold å hente seg inn på mellom hindrene. Akkurat passe avstander. Og lengden...vi var fortalt 7 km...men det viste seg at totalen kom på rett over 9 km... Om dette var en glipp fra arrangørene eller rett og slett en hendig liten vri på løpet vet jeg ikke, men jeg har lært meg at hinderløp i England følger sjelden og aldri spillereglene for nøyaktige kilometeroppgivelse. Som regel er kilometerantallet regnet som et av "hindrene", og for å være helt ærlig, jeg bryr meg ikke - jeg nyter løpet, hindrene og skulle vel egentlig ønske at det aldri tar slutt...

Så hvilken karakter gir jeg Mud7? Endel trekk for kø og venting, noe som et stykke ute i løpet, førte til at jeg frøys mer enn hva gøy var...så vil jeg likevel gi det en god velfortjent tommel opp. Jeg hadde det gøy, ble utfordret på mye nye ting, fikk testet nye hindre, fikk badet i gjørme og møtt mange fine mennesker - og alt rundt hele arrangementet fløyt helt knirkfritt! Well done Carl og Kevin - håper vi sees igjen neste år!

KlemMari

//takk til ByMoxy for at dere vil ha meg som deres OCR-atlet, og takk til 2XU for fantastisk treningstøy og herlig racetopp//

Publicerat: 2015-08-03 22:45 Kommentarer (0)



Dagen derpå...mitt første motbakkeløp!

Jeg har alltid vært fascinert av motbakkeløp, jeg vet det er skikkelig hat, det gjør forferdelig vondt, og jeg vet at det er ikke her jeg henter de store prestasjonene. Men det er litt tøfft da! Det er liksom de kule som løper motbakkeløp. Noe som virkelig hadde vært kult å prestere er jo Skåla opp...Supermann fnyser av meg da jeg sier det - for det er jo virkelig et skikkelig smerteløp - og ikke for sarte sjeler. Men likevel... Men i Rælingen har vi BOM - Bjønnåsen opp mesterskapet! Det arrangeres i år for 6. året av familien Kongsnes - mine fine flotte gamle naboer. Dessverre har det aldri før passet å løpe, men iår klarte de å legge det til en dag jeg kunne! Dagen etter Barskingen...

 

Så mens andre hinderløpere kanskje satt hjemme og slikket sår og pleiet såre muskler, dro jeg med meg Supermann opp i Marikollen - igjen var han nok ute av komfortsonen - men jaggu er det kult å se han slite litt og (jeg slet endel jeg og da ;)

Iår var det 103 som fullførte dette motbakkeløpet. Det flotte med arrangementet er at det er for alle - de som pusher grenser og setter syke tider opp til toppen (13.27 i damer 17+ og 11.35 i herrer 17+), og for familier og de som vil ta det som mosjon eller restitusjon som vi valgte... Det er 1,9 km med saftig terreng så man kjenner at man lever. Heldigvis for meg så var dette motbakkeløpet ikke bare motbakker, det var partier underveis med både litt nedover og bortover så jeg rakk å få igjen pusten litt. Dumme meg som ikke løp med pulsbelte - skulle vært gøy og se, og da kunne jeg jo ha pushet meg enda mer kanskje?

Knallbra arrangement synes jeg, nummerlapp, tidtaker, fellesstart, bra merket løype, tydelige merkinger av hver 500 m (TAKK FOR DET!) og fantastisk mottagelse på toppen med medalje og jubel! Herlig herlig - dette blir reprise neste år håper jeg!

3 av den flotte Kongsnesgjengen som gjør dette helt på frivillig basis!!! Hurra for flotte folk!

Og hvordan presterte gamlemor...vel 6.plass av 18 damer (klasse 17+...whaaaaat) og 3 minutter bak vinneren med 16.27 i tid! Jeg er knallfornøyd! Skal knuse den tiden neste år... ;)

Klem Mari

Jøss...gjørme idag og gitt ;)

Publicerat: 2015-06-08 21:58 Kommentarer (0)



Gjørmefaktor 15!

I det annerkjente hinderløpmagasinet Obstacle Race Magazine - ORM -  i England graderer man alltid hinderløpene med gjørmefaktor fra 1-10 - og igår vil jeg gi en gjørmefaktor på 15! Barskingen i Rakkestad var et løp jeg virkelig gledet meg til. Jeg hørte dessverre om de litt sent iår - skulle virkelig ha sett at flere hadde fått kjennskap til dette løpet. På løpsdagen var vi 135 påmeldte - og jeg tror samtlige sitter igjen med en enorm lykke og mestringsfølelse. Vi har fått en god del teasere på hinderløphjemmesiden vår - de har blitt fremstilt på en humoristisk måte, men de har tirret hinderløpantennene mine og virkelig gjort at jeg så frem til dagen!

Vi fikk en litt kronglete start da GPS'en vår sendte oss langt inn i dypeste Østfold, men takket være fantastiske lagmedlemmer og fine arrangører fikk vi lov å starte litt senere - så nøyaktig kl 1118 startet team Viking Race - litt laber oppvarming hadde vi fått, men pulsen var ihvertfall høy nok - og stemningen i laget helt upåklagelig!

Det fantastiske team Viking Race med undertegnede (fra ve), Martin Weider, Jørgen Aastorp Andersen, Marie Kloster og Ruben Sørnes!

Alle hinderløp har forskjellige regler og det er egentlig ganske morsomt - da kan man velge og vrake litt etter hva man vil, eller rett og slett bare nyte at alle løp er litt forskjellige. På Barskingen fikk alle på laget individuell tid - mens gjeldene lagtid var når sistemann kommer imål. For meg oppmuntrer dette til god lagånd - når svakeste leddet blir sterkeste, og samarbeid og motivasjon lønner seg for å få laget raskest og best mulig gjennom løypa. Supermann løp for oss jentene denne gangen, og fungerte som en motivator og pushet oss rundt de 5 blodharde gjørmete kilometerne - jeg vil gå så langt som til å si at 4,5 km av løypa gikk i alt fra ankel til knehøy gjørme, myr eller sumpterreng. Resultatet ble en finfin 3.plass - hadde vi pushet oss enda litt til, var det kun 2 usle minutter ned til 1.plassen, så klart at man kjente litt på det. Men alle i teamet gjorde sitt aller beste, og da er 3.plass en meget god plassering. I tillegg fikk vi 2. og 3. beste jentetid - kun 30 sek ned til vinneren der og - så tar med det på merittlisten.

Men nok skryt til laget - over til arrangørskryt! Barskingen ble arrangert på Åstorp gård i Rakkestad. Ingen av arrangørene hadde noe hinderløpserfaring fra før - men likevel ble arrangementet en stor suksess! Både Supermann og jeg har jo løpt endel løp nå, både i Norge og i utlandet, og dette hadde internasjonal standar over seg. De føyer seg nok kanskje mer inn i rekken over gjørmeløp - men så utrolig kult - i Norge har vi så langt ikke hatt et ekte gjørmeløp, men jaggu har vi fått det nå. Og som Andreas Dietzel sier (også med bred erfaring fra løp i utlandet) - Barskingen har potensiale til å bli Norges svar på Tough Guy! Som noen kanskje husker blir Tough Guy arrangert på en privat gård, der hindrene står året rundt. Barskingen har noe av det samme på gang - de kommer til å la endel hinder stå og skal bruke området til eventer og teambuilding. Kan isåfall absolutt anbefales. Og som jeg sa til dem - neste år forventes det en 5 km's løype og en 10 km's løype!

La oss snakke gjørme... Enhver hinderløper med respekt for seg selv digger gjørme! Og igår fikk jeg nok gjørme for en liten stund. Som sagt tipper jeg at kanskje 4,5 km av løypa gikk i gjørme, myr og sump - for ikke å snakke om bekk. I likhet med Tough guy har de fokusert på mange av de samme hindrene - naturlige hindre i ulendt terreng, løping i kronglete myrer og sump som gjør at løping nesten er tilnærmet umulig på enkelte steder! Kudos til vinneren som hadde en tid på 34.45!!! Ikke skjønner jeg helt hvordan det er mulig - men bøyer meg i gjørma! I tillegg til de naturlige hindrene, hadde Barskingen gravd diverste gjørmegrøfter (også en fordel man har når man arrangerer på privat eiendom) - og de hadde til og med laget en egen gjørmetunell!!! Vill jubling på team Viking Race da vi så dette! Helt fantastisk!!! Gøy, gøy, gøy!!!

Så over til kanskje det viktigste - Hindrene! Det er alltid like spennende å se hva slags hindre som kommer, hvordan de er laget, regler, hindervakter osv. Her vil jeg ikke kunne klare å gi noe kritikk for noe! Barskingen hadde valgt å gi oss endel teasere, så noen hindre hadde vi kanskje gjettet oss til, vi fikk lov til å stemme over et par hindre - så her også hadde vi noe å glede oss til, men mye var hemmelig. Til sammen lovte de oss 40 hindre - både naturlige og lagde - det er ca 125 meter det mellom hvert hinder! Det er endel hindre som ansees som obligatoriske:

- Veggen: Den kom på slutten, som også de kuleste løpene har, når du er som mest sliten kommer den høyeste veggen og suger krefter ut av deg

- Over/under: Også et kjent og kjært hinder - du skal enten ta deg over hinder eller krabbe under, eller begge deler på en gang - her hadde de litt av hvert og opp til flere ganger

- Skråvegg eller rampe: Her var det en skråvegg (meget glatt sådann etter alt regnet) med tau på, som man skulle løpe opp og dra seg opp resten. Og som alle hindervaktene sa - samarbeid lønner seg!!

- Monkeybar - Jepp den var med, relativt lang, laget av stillaser (muligens eneste som kan gi bittelitt trekk - er kulere med tre synes jeg personlig), sykt glatt pga regn og gjørme - failrate på 70 % ca og kun 2 (!) jenter som klarte (undertegnede var IKKE en av de råtassene)

- Bæring: Oh yess!! Her er det full pott fra min side. Det ligger en haug med trestokker der - ALLE var kontrollveid og veide 10 kg - og ALLE måtte bære sin egen stokk. Det ryktes at ikke alle lagene gjorde dette, men da vi spurte om en kunne bære to, fikk vi tydelig beskjed fra hindervaktene at nei - alle måtte bære sin egen. Det var et godt stykke å bære, en 100 meter kanskje, så la man den fra seg, løp en god sløyfe videre, før man etterhvert kom tilbake og måtte bære den gjennom hindre videre tilbake! Digga!!!! Såpass tung at man får syre, men samtidig så lett at man kan løpe hvis man orker det, og så lett at alle skulle kunne klare dette!

- Krabbing: Dette fikk vi til gangs gjort, det var to x nett vi måtte krabbe under, det siste av en anstendig lengde også, i tillegg til en gjørmetunell, et par lave trange ganger og et rør i elva! Skrubbsår på knærne og hull i tightsen kan kryssses av på to-do-listen!

- Klatring: : Også en klassiker - og godkjent i et eget hjemmelaget nett!

Morsomme originale hindre:

- Zipline: Herregud så kult. De hadde laget 3 zipline-linjer over et lite vann. Gode håndtak å holde i, pen fart over vannet og lett å komme helt over. En utrolig kul opptur midt i løpet! Jeg bare elsket det!

Balansevippehinder: Dette var en tricky en - her skulle du balansere opp en relativt bratt smal planke, opp på toppen og så vippe planken ned på andre siden. Aldri gjort før, var litt skummelt på glatte planker, men igjen et hinder det lønte seg å samarbeide godt på og

- Klatrehinder på løse stokker: Alle hindrene var utrolig gjennomførte og nøye laget. Flere ganger måtte vi klatre over løse stokker som hang mellom trær og vaiet akkurat nok til å utfordre litt

- Dekklabyrint: Kult! Ikke så vanskelig kanksje, men absolutt nok til å senke farten og ødelegge rytmen i løpingen - det hang midt i skogen mellom to trær en haug med dekk ned fra en stokk, som man måtte komme seg gjennom. Morsom variant!

Her var det ikke dekke, men en tau-labyrint vi skulle gjennom...

- Høyballer: Ja jeg vet ikke nøyaktig hva de heter, men dere vet de store hvite sakene man ser ligge overalt på jorder gjennom sommeren - som er fulle av høy. De lå rundt i løypa som hindre man måtte komme seg over og klatre på. Og jeg kan informere om at for oss som er 165 cm høye, så er disse høyballene akkurat høye nok til å utfordre oss på å hoppe opp. Men igjen et morsomt hinder og et originalt påfunn.

 Publikumsvennlig? For meg er dette også viktig - for det første er dette en viktig faktor for oss som har barn og vil ta de med så de kan se mamma og pappa løpe, da er det nitrist å ikke se annet enn start og mål for de små søte - ei heller for de som passet dem. Men i likhet med Spartan Race, Tough Guy og X-run her hjemme, tok løypa halvveis en liten sving inneom gårstunet med flere morsomme hindre der. Gøy for publikum og gøy for oss å bli heiet på. I tillegg hadde de også lagt innspurten langs en gårdsvei inn til gården så vi ble møtt av to små glade jenter som løp oss inn til mål! Herlig og en fantastisk slutt på et herlig løp for min del!

Hindervaktene! Jeg har mast og mast så mange ganger om hvor viktige hindervakter er i et slikt løp! Hindervaktene har mange oppgaver - de skal forklare hva man skal gjøre, de skal se for seg at folk er sikre, de skal se for seg at folk løser hinderet på rett måte og ikke minst skal de motivere! Igjen full pott til Barskingen - jeg håper dere som stilte som frivillige hindervakter leser dette: Well done!!! Dere var så flinke, dere motiverte, dere var rettferdige og dere var flinke til å forklare. Veldig veldig bra - og jeg håper dere hadde det like gøy som oss!

Foto: Joachim Høyer; Rakkestad avis

Coach Dietzel i god stil...

Så...hva gjenstår å si..Jeg velger igjen å sitere Coach Dietzel - "Det finnes to typer hinderløpere i Norge, de som har deltatt på Barskingen og de som ikke har gjort det!" Jeg er stolt av å være en av de 135 som kan skryte på meg den historiske første og mest originale hinderløpsmedaljen fra Barskingen 2015!

Det ryktes om et barneløp i høst - og hvis vi maser nok kan vi kanskje få overtalt de til å arrangere et løp til for oss på høsten???

Klem Mari

 ps..og for dere som måtte være interessert, har jeg laget en liten film fra løpet igår - her er min opplevelse fra Barskingen 2015:

Publicerat: 2015-06-07 18:47 Kommentarer (0)



Tough Viking Oslo - min opplevelse!

Herregud så kult!!! Da startskuddet gikk kl 10 på Tryvann i helgen hadde jeg sikkert 180 i puls allerede, adrenalinet strømmet i strie strømmer gjennom kroppen. Jeg var klar, så utrolig superklar!!! Været var jo absolutt ikke det beste - jeg var klar over at det skulle regne, og det gjorde det til gangs! I strie strømmer, men vi hadde jo de fine flotte Dryrobes'ene våre, og jeg er ganske sikker på at en god del var misunnelige på dem. De holdt oss i det minste varme helt frem til start. De gikk faktisk fint an å varme opp i også!

Her er jeg sammen med hinderløpkollega Lene Mari og Supermann

I startområdet møtte vi så mange av de vi har chattet med på nett, diskutert og lagt planer med på hinderløpgruppen "Norske hinderløpere" - og bare det ga et ekstra rush! Så kult å endelig møte likesinnede - folk som er like gale og dedikerte som oss.

Jeg har allerede skrevet en artikkel for Kondis om selve løpet - dere kan lese den HER - men la meg også ta dere litt gjennom løypa bare så dere får en feeling av hva Tough Viking hadde å by på:

I det vi stormer ut fra start (det går jo alltid alt for fort...så jeg måtte prøve å holde igjen litt) - møtte vi første hinder etter allerede 20 meter - American football! De er et av signaturhindrene til Tough Viking og besto av et lag amerikanske fotballspillere i fullt utstyr som gjorde sitt aller beste for å bremse oss, det gikk så sperregittrene gikk veggimellom.

Heldigvis var vi allerede på toppen så vi passerte bare Tryvannstårnet før det bar nedoverbakke - neste hinder var monkeybarsene - alltid spennende å se om man klarer - jeg kløna det til med en kardinalfeil og datt dessverre ned - 30 push-ups!

Videre krabbing under camonett - piece of cake - men man blir deilig og gjørmete da - og knærne får kjørt seg. Skader ikke å øve på krabbeteknikker før disse løpene!

Så møtte jeg mitt livs mareritt - jeg trodde det var DET ene hinderet jeg IKKE skulle slite noe - tømmerstokkbæring! Jeg har acet all bæring på alle andre løp, og føler jeg ganske sterk. Derfor tok jeg eplekjekk tak i den første og beste stokken uten å vurdere om det var noen lettere...BIG mistake - BIG!!! Første alarmklokke burde jo ha gått av da jeg måtte ha hjelp av hindervakta til å få stokken opp på skulderen i første omgang - og da jeg begynte å gå, og så hvor langt vi skulle gå fikk jeg klump i magen - DETTE GÅR IKKE! Og det gjorde det heller ikke! Før jeg var kommet halvveis "mistet" jeg stokken og slåss som en gærning for å få den opp igjen, fikk hjelp og kom meg litt videre. ca halvveis mistet jeg den igjen - og nå fikk jeg den ikke opp. Fant ut at skulle jeg i det hele tatt komme meg frem måtte jeg flippe stokken, så godt og vel 50-70 m flippet jeg denne stokken og var rimelig råtten i beina da jeg skulle løpe videre - og nå gikk det oppover igjen!

Nå er jeg første til å innrømme at jeg har elendig hukommelse så strengt tatt skulle Supermann ha skrevet dette - for akkurat når myra kom, akkurat når vi løp i sump og vann, akkurat når det gikk opp og når det gikk ned har jeg vel strengt tatt fortrengt...når jeg løper disse løpene går jeg litt inn i en transe og bare konsetrerer meg om å komme meg fremover og la bena gå. Men jeg minns at vi nå løp gjennom et våtere parti før vi kom til det nå så mye omtalte vannhinderet - Rope transfere. Dette ble stengt pga en nestenulykke - og var vel den tingen som man kan kritisere Tough Viking mest for. Det var ikke båt i vannet, det var ikke kasteline og ambulansepersonellet hadde ikke lov å gå i vannet (!) - så da en deltaker fikk panikk og gikk under flere ganger mens han slo rundt seg - var det heldigvis flere frivillige som hadde sett dette scenarioet for seg - det var 4 grader i vannet og mange valgte å snu underveis å ikke fullføre dette. En 17 år gammel frivillig gutt hoppet i vannet og svømte ut til deltakeren med panikk og fikk sammen med andre deltakere reddet vedkommende opp. Heltestatus spør du meg - og det er ikke meg bekjent så langt om denne gutten fikk noe påskjønnelse av TV - men klapp på skulderen, heder og ære - ja det får han ihvertfall av meg! Jeg kom meg dog over - men fytti så kaldt det var. Det gjaldt bare å dra seg rolig over med lina, puste med magen og holde fokus. Jeg digger hinderet - men Tough Viking - sett en båt på vannet neste gang!

Nå trodde jeg strengt tatt de verste hindrene måtte være over - det var noe balanse på tau mellom trær, det var balansehinder på bommer, og det var mer krabbing...

Igjen - Supermann - beklager rekkefølgen her altså!

Nederst i en av slalåmbakkene så jeg plutselig røyken - ohhhhhhhhhhhhh ildhinderet!!! Kult - ildhinder er jeg også vant til fra både Viking Race og Spartan Race. Jeg digger det - men vet at folk kan ha en tendens til å tryne oppi! Her var det to rader med ild (trodde jeg) - det ble utfordring! Jeg er kun vant til en! I tillegg fyret de med høyballer som røyklegger noe voldsomt så sikten var tilnærmet 0! Hopp nr 1 gikk bra, hopp nr 2 gikk bra - men WHAAAAT - mer røyk - flate det er en rad nr 3!!! Og da jeg landet der...var fortsatt sikten lik 0! Tuller dere - er det enda en rad...jeg så ikke lengre noen ting, hadde inhalert mer røyk enn luft på et minutts tid, så istedet for å lete etter rad 4 måtte jeg skjene ut til venstre og evakuere hinderet...

...godt neste hinder bare 50 meter unna var i vann tenkte jeg. Helt til jeg så hinderet - 4 rader (igjen) med flytetønner av ca 50 cm's bredde som vi skulle under. Jeg var nå sliten, omtåka av røyken og andpusten. Kom meg i vann (fortsatt kaldt nok) og tok sats, fikk dratt meg under flytetønnene, rolig en etter en med et godt åndedrag mellom hver. Jeg vet det ble tatt bilder her, og jeg gleder meg til å se - men tror jeg likner mest på en fortvila drukna katt enn en uberkul hinderløper!

Ethvert hinderløp med respekt for seg selv har vegger. Mentor Andreas Dietzel sverger til de høye klassiske treveggene som man finner på bl an Spartan Race. Disse krever samarbeid for en stor del mennesker (deriblant undertegnede) å komme over - og for mange arrangører er det dette de vil formidle! De råeste kommer seg seff lett over uansett! Tough Viking hadde også vegger...og ikke mindre enn 4...og de var inverterte - dvs at de heller mot oss da vi skulle over. Dette er en kinkig vegg som jeg møtte på Spartan Beast for første gang - og nå møtte jeg den igjen, men i en mye glattere og kipere utgave....kom meg delvis opp...og der ble jeg hengende - heldigvis for meg kom det to kjekke unge menn med ekte gentlemannsmanøvre- de hjalp meg over og jeg bukket og skrapte før jeg løp videre!!! Gutta igjen - tusen tusen takk!

Tauet er jo også min styrke! Jeg har aldri bommet på et tau - og har sverget på at jeg ALDRI skal ta en eneste refleksjonsburpee noen gang for et tau! Men jaggu du...om det var regnet, gjørma, hanskene eller hva vet jeg ikke - men tauet var som såpe og etter to forsøk skjønte jeg at dette ble umulig! 30 push-ups til! Takk for det!

Nå skjønte jeg at det etterhvert måtte nærme seg slutten, jeg kjenner jo terrenget endel fra å ha løpt Viking Race her oppe 2 år på rad...og da dekkplippen kom ble jeg nesten glad! Dette skulle ihvertfall gå lett...og det gikk ihvertfall - lett jogg opp bakken - hvis det ikke var lagt til noe snag nå så var det mål neste - ja bare med unntak av et hinder til da - 10 000 volt strømhinderet - signaturhinderet over alle - takk for vind, hold til venstre og i MÅÅÅÅÅÅL!!!! Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa - godt fornøyd med egen innsats der - et par nybegynner kardinalfeil som kostet meg noen minutter - men hvem bryr seg idag. Det holdt tilslutt til en offisiell 10 plass...det har vært mye rot og jeg tror det kunne vært topp 5 - men nytter ikke å gråte over det - neste helg er jeg klar som et egg - da er det Barskingen i Rakkestad - Team Viking Race stiller mannsterke - 3 rå gutter og 2 ganske så awesomme damer!!! Klare som få til å kicke ass!!! Vi sees der da dere!

KlemMari

 For mer bilder og offisiell løpsvideo fra Oslo sjekk ut facebooksiden til Tough Viking!

Publicerat: 2015-06-03 10:08 Kommentarer (0)



800 meter med smerte!

Hvem her inne sier vel nei til en skikkelig syrefest??? Nå har jeg vært flink pike og kjørt lange (?) rolige turer flere ganger i uken i tillegg til en intervalløkt, men nå trenger jeg å gire opp og virkelig pense inn mot det jeg faktisk skal om en ukes tid. Når det kommer til hinderløp så er det mye man ikke vet om løypa og hindre, men noen ting vet jeg:

- flere av løpene jeg skal løpe arrangeres i Tryvann/Kollen området - og der er det slalåmbakker

- det kommer til å bli motbakker

- det kommer til å bli enda flere bakker

- og det kommer til å bli syre

Så...derfor blir det fokus på mye motbakkeløping på meg fremover. Jeg vet at ihvertfall Viking Race, X-run, Toughest og Tough Viking kommer til å legge inn motbakker - jeg vet at det blir heftige bakker i Spartan Race - og jeg vet Tough Guy har et helvetes mye bakker - og jeg vet at det er i bakkene man skiller klinten fra hveten - de aller fleste går i bakkene, så her kan man hente mye tid hvis man er litt treg i stussen som jeg er. Så da går jeg for å løpe i motbakkene! Så mange av de jeg klarer!

Dagens 4 x 4 ble derfor fullført med en liten vri - 4 x 800 meter motbakkeløp i Marikollen. Stigningsprosenten varierer mellom 21-28 % (!) så det svir i beina kan man si. Den siste lille stussen opp til toppen må innrømmes at ble gått alle 4 gangene, er så sykt bratt at det gjør ordentlig vondt i vilja! Før og etter bakkeintervallene varmet jeg opp med en liten sløyfe inne i skogen, så tilsammen ble det en drøy times jobbing og 8,7 km. Superfornøyd med egen innsats og tar sats på å kjøre denne turen en gang til før Tough Viking neste helg!

Et selfie på toppen pr intervall sier vel sitt om formen til frua ;)

Planen min var egentlig å dra til sats etterpå for å virkelig vri syra ut av beina...men jeg kjenner at jeg er inne i utetreningsmodus om dagen, så istedet satte jeg kursen bort til hoppbakken og trappene. Der kjørte jeg 10 drag a raske trappeintervaller opp og 10 sqauts når jeg kom ned igjen. 10 x 10 = 100 squats det - så da må vel låra og rumpa ha fått kjørt seg godt;) Og helt tilslutt bare litt lek i naturen...just 4 fun!

Dagens økt var hard, men ikke for hard, og jeg kjenner jeg har evnen til å hente meg raskt inn igjen - og det kommer til å trengs! Jeg tror jeg snart er klar!

Ukens trening ellers har bestått av

- Mandag - 6,5 + 10,5 km rolig jogg i skogen - masse utfordringer til koordinering!

- Tirsdag - intervaller inne på sats - 10 x 2 min raskt - fart fra 13-14 km/t og et minutt hvile imellom

- Onsdag - og idag altså bakkeintervaller av the real deal!

Nå trenger jeg et par rolige dager så blir sykkel til jobb to dager nå, så satser jeg på en rolig økt i skogen til helgen!

Dagen idag ble også brukt til å teste ut de nye konkurranseskoene mine fra Mizuno. De er lette og kjennes gode på, dessverre pga innleggssålene mine er hælkappa litt lav, men tror det ordner seg med nye lisser!

Ellers er jeg skikkelig stolt av å være fullsponset med 2XU-tøy til sommerens og høstens konkurranser...gjenstår bare å bestemme seg for hva man skal løpe i på de ulike konkurransene. Er jo superdigg å løpe i kort, men kan fort bli mye skrubbsår på knær...så får vi se på været også! Blir det sol, tror jeg det blir kort ;)

Trappehimmelen!

Evig takknemlig for støtten jeg får fra Proteinfabrikken!!!

Aight...ha en strålende dag da alle sammen - og håper virkelig jeg kommer til å se noen av dere i sommeren og høstens hinderløp!

KlemMari

Publicerat: 2015-05-20 16:26 Kommentarer (0)



Da er sesongen 2015 klar!

Jeg har vel egentlig hele tiden visst sånn ca hva vi ønsket å gjøre i 2015, og gleden var ihvertfall stor hos meg da jeg fikk med meg Supermann på enda en hinderløpsesong. Det skal ikke stikkes under en stol at dette koster endel penger, og derfor må man jo gjøre noen prioriteringer om man skal klare å få det til. Spesielt når man velger å trekke ut av Norge også.

Nå har vi vært superheldige å få endel støtte og samarbeidspartnere også i 2015 - det er f eks en grunn til at vi løper for team Viking Race, vi fronter gjerne X'ene til X-run, vi er evig takknemlig til Proteinfabrikken - og sist nå på listen kan vi flotte oss med nytt tøy på konkurransene i tillegg.

Det har i tillegg dukket opp et par ekstra løp som ikke var helt planlagt, men så lenge det er helnorske løp så ønsker vi de hjertlig velkomne og støtter opp om dem!

Så da ser terminlisten for 2015 slik ut:

Mai:

- Tough Viking - Oslo

Juni:

- Barskingen - Rakkestad

- X-run - Eidsvoll

August:

- Viking Race 5 km

- Viking Race 10 km

- X-run Oslo

September:

- Toughest - Holmenkollen

- Spartan Race Sprint

- Spartan Race Super

- Spartan Race Beast

Oktober

- OCR World Championship (må kvalifiseres)

November

- Overraskelse!

Det blir å løpe endel lag, noe sammen med gamle venner, noe med nye venner og også kanskje til og med med helt nye bekjentskaper - kanskje noe av det jeg digger aller mest med denne sporten - det dukker hele tiden opp nye flotte mennesker man blir kjent med.

Treningen har endelig flyttet seg ut i skogen - Supermann og jeg hadde vår første langtur ute i skogene rundt Lørenskog og Rælingen forleden - og på tross av snø, gjørme og myyye vann, var det bare helt herlig! Jeg nøt hvert skritt jeg løp bak min kjære - og jeg gleder meg allerede til fredag da vi skal ut igjen!

KlemMari

 

Publicerat: 2015-04-16 06:08 Kommentarer (0)



20 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocrqueen. Snap - OCRNorway

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser