Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Dreams do come true!

For noen måneder siden skrev jeg på bloggen at jeg var redd for å røpe årets drømmer, rett og slett fordi jeg var redd jeg ikke skulle være bra nok, ikke strekke til. Og ikke minst visste jeg ikke da, at jeg på Mallorca ikke bare skulle løpe om en best mulig plassering i min aldersgruppe og en medalje jeg hadde så lyst på - to kvelder før vi dro fikk jeg vite at løpet også var et direkte kvalifiseringsløp til BÅDE Spartan EM og Spartan VM!!! Det var rett og slett en snarvei til Lake Tahoe 2018! For dere som leste innlegget mitt om Lake Tahoe så skulle det kanskje ikke mer enn å legge to og to sammen - så fikk dere årets drøm. Det var selvfølgelig å komme tilbake dit. Opplevelsen var så magisk og stor at jeg så gjerne ville dele den med Supermann. Jeg vet at han ville dit minst like mye som meg ifjor, men var snill og lot meg dra, rett og slett fordi vi ikke kunne forsvare å reise noe mer ifjor sammen enn vi allerede skulle. Ja og penger da...penger er alltid et issue for oss hinderløpere!

Uansett - Mallorca. Løpet vi hadde gledet oss til så lenge, hovedsakelig fordi det var på øya vi elsker over alt på jord. Vi skulle på tur med jentene våre, og vi skulle få løpe løpet vi begge er så glad i i utrolig deilig natur. For Spartan Race på Mallorca innfridde virkelig. Da vi våknet på racedagen, lørdag 3.mars skinte solen fra skyfri himmel, vi tok taxi så langt vi kunne og spaserte resten av veien inn på det militære området der løpet skulle holdes. I god Spartan ånd hadde ingen sluppet inn dagen før, så løypa, hindrene og eventområdet var godt skjult for alle. Dog hadde det vært en gruppe spesielt innvidde og saufart området dagen før, som kunne røpe om masse fjell og bakker vi skulle få kose oss med. Og jeg må jo le...jeg er kanskje vant til å løpe på alcudia som er paddeflatt, men vet jo inderlig godt at på øya er det minst like mye fjell og elevasjon. Så bakker fikk vil! Til gangs. Og gjørme - haha jeg hadde trodd vi skulle være tørre da vi kom imål, jeg mener hvor skulle de ha funnet vann oppi fjellene der? Men det hadde de altså klart, gjørmegraver, og godt med regn siste ukene gjorde sitt til at vi ble gode og våte gjennom løpet.

Men det var magisk, vi skulle løpe to løp og det første var det viktigste - super, en distanse som pleier å ligge mellom 12-14km, på Mallorca var det på rett over 15 km og rundt 1000 høydemeter. Siden jeg løp "for livet nå" kjentes det som, sto jeg først på startstreken for å få en best mulig start. Lurt skulle det vise seg da mye av løpet gikk på smale stier som gjorde det vanskelig å passere hverandre. Det har jo også en liten tendens til å danne seg kø på hindrene, noe som kanskje gjorde seg enda mer gjeldene nå som jeg løp aldersgruppe for første gang. Eliten startet kl 09, etter 10 minutter startet de yngste aldersgruppene med menn, og så etter 20 minutter startet vi. Jeg anser meg selv ikke på noen måte som en sterk løper, men måtte likevel frustrert bli stående på endel hinder og vente "tålmodig" etter som jeg løp igjen løpere fra de tidligere puljene. Når jeg nå ser tilbake og vet at førsteplassen røyk med usle 2 minutter er det litt ekstra bittert, men på den andre siden så er det jo likt for alle. Likevel får man av og til lyst til å gi noen et lite ekstra dytt i rumpa så de kommer seg over f eks Bender, et høyt klatrehinder der mange damer i køen før meg klamret seg desperat på toppen, mens jeg var mer sånn...Dahhhh kom deg over da!!! For sikkerhets skyld hadde de lagt Bender rett etter piggtråden som gjorde oss gjørmete fra topp til tå, så ekstra glatte hadde også stålstengene blitt.

Jokeren i Spartan er også hvor mange burpees man må ta. For min del bød løpet på 90 burpees. 60 av de var fullstendig tullete og utrolig irriterende og de siste 30 burde være unødvendig:

- Olympus - første 30 burpees - en lang skråvegg med henholdsvis kjetting, hull og klatregrep som man skal bevege seg bortover uten å ha føttene i bakken. Jeg klarer denne helt strålende da jeg er på Farm Ninja Challenge i Rakkestad, men har enda til gode å klare det på et eneste Spartan. Bare tull og utrolig irriterende!

- Balanse med sandsekk - morsom sak, men også bare tull! Vi kommer til et stort område der det ligger folk strødd og tar burpees. Jeg tenker nå kommer spydkastet, kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Et skikkelig lottohinder. Men jeg så ikke spydene. Istedet fikk jeg en pannekake (les sandsekk) og ble sendt ned en skråning, opp igjen, ut i et lite vann (pytt) og over en gjørmehaug. Enda hadde jeg ikke skjønt greia, men så så jeg det! Rett og slett balanse, så enkelt, men likevel så vanskelig med høy puls, en sandsekk på ryggen og gjørme under skoene. Ikke mindre enn 3 rundstokker skulle vi balansere under, og her gjorde jeg feilen å ikke stoppe opp og bruke hue i to sekunder. Jeg la pannekaka på nakken for å få jevnt balansepunkt, men glemte i samme øyeblikk at jeg alltid bruker høyrehånden til å balansere med, og nå hadde jeg låst begge. Boom - 30 burpees til!

- Spydkastet. Fy søren så surt. Jeg var så sliten. Vi nærmet oss mål, du kunne nærmest høre eventområdet, pusten hvinte i brystet, jeg tok meg god tid, fikk roet pust og puls før jeg kastet. Antagelig det beste kastet jeg noen gang har gjort, bortsett fra at det sniddet figuren på høyre side med 5 cm...gahhhh så kjipt. Hadde jeg vinklet det litt til venstre hadde det stått fjellstøtt i høyet! 30 burpees til og jeg kunne vinke hade til 1.plassen min! Det var en annen uvant ting med dette løpet, jeg er vant til å løpe elite damer og da kan man holde styr med hvor mange som ligger foran deg og ca hvilken plassering, nå var det helt umulig å holde styr på alle damene, ihvertfall når jeg i tillegg siste 4 km begynte å ta igjen elitedamene.

Med syre til langt oppetter ørene haddet jeg glemt hva som ventet meg ned i målområdet, jeg husket riggen og den var bare en fryd å leke seg gjennom. Men så kom tauene, jeg var så sliten, vanligvis er tauene min beste venn, men nå måtte jeg knele ned, legge hodet i fanget og puste ut før jeg turde å starte. Heldigvis kjente jeg umiddelbart da jeg startet at både hendene fikk godt grep og bena, så da var det bare å jobbe seg så raskt som mulig til toppen. Et hoppehinder, litt mer krabbing under noen biler, balanse over vann og så ned i vannet, under noen biler til og så over flammene! Velfortjent bling og en klem i mål - fy søren for et løp og fy søren så sliten. Årets første hinderløp setter alltid en liten støkk i deg, det er mye bakker, tung løping og topp det hele med litt rusten hinderteknikk - ja da er du der!

Men det holdt inn, jeg fikk medaljen min, og vi fikk begge kvalifiseringene våre til både Spartan EM og Spartan VM. Årets drøm blir en virkelighet - etter å ha løpt i fjellene i Morzine i juli, reiser vi i september til San Fransisco og kjører til Lake Tahoe. Og som om ikke det er nok....kun noen få dager etter at vi kom hjem, kom nyheten om at Island atter en gang er valgt til sted for Spartan Ultra World Championsship. 24 timers løpet vi løp i desember 2017 er tilbake. Mange er litt misfornøyd med at Island igjen er valgt som venue...jeg tenker mer sånn - enda en grunn til å få se denne vakre øya igjen!

Sesongen 2018 er derfor prikket inn til å ha følgende hovedløp:

- Spartan European Championship i Morzine

- Spartan World Championship i Lake Tahoe

- Spartan Ultra World Championship på Island

Dreams do come true...

KlemMari

Ps...har du lyst til å hjelpe oss på veien eller om du kjenner noen, må du gjerne gå inn HER og støtte oss. Vi er takknemlig for all støtte på veien :)

Publicerat: 2018-03-31 06:17 Kommentarer (0)



SESONGSTART!!!

Wiiiihooo dere!!! Endelig, endelig er det på tide igjen! Sesongstart, hinderløp, nerver og adrenalin! Det har vært sykt deilig med en pause, selvom jeg kjenner at kroppen er litt på hæla iforhold til å forberede seg mentalt til konkurranse!

I år har jeg to mål, jeg skal fortelle dere om de snart! Men at konkurransen i helga er sykt viktig for meg er ikke til å legge skjul på. Men det aller aller beste er at vi skal til varmere strøk. For dere som har fulgt meg i flere år, vet at hvert år løper jeg 2 uker på strendene i Mallorca, så når Spartan Race plutselig skulle ha event på Mallorca var vi aldri i tvil - her skulle vi være med koste hva det koste vil. Og Det var heller ingen tvil, vi reiser aldri alene til Mallorca, hvordan skulle vi forsvare det ovenfor jentene - "mamma og pappa skal til Palma og løpe" - "Uten dere..." liksom. Nei hadde aldri skjedd! Så kl 06 imorgen tidlig går team Weiders på flyet og setter kurs mot varmere strøk.

Lørdag er det Spartan race super for de voksne, før barna skal i ilden kl 1200, og så skal vi voksne løpe FunRun kl 13 med Spartan race sprint. FunRun betyr vel ikke akkurat at vi skal krabbe gjennom løypa, men fineste Marie-min, hennes Supermann og min Supermann skal leke oss gjennom 5-8 km, vi skal filme litt, kanskje livesende litt til dere, og få tatt noen kule bilder! Jeg har nemlig en spennende avtale på mandag som gjerne vil ha litt bilder og film fra et Spartan Race!

Utover dette er det bare kos og mingling som står på tapeten. Siden det er et av de første løpene i sesongen for de fleste, et sentralt beliggende sted og ikke minst et kult sted er det uendelig mange som reiser hit. Stadig vekk finner jeg ut at folk jeg setter uendelig høyt skal hit, spartan family, spartan ambassadørene i Europa, løpere fra UK, Sverige, Italia - ja til og med USA. Dette blir en helt rå helg - og jeg både gleder meg som en unge og gruer meg enda mer;)

Ønsk oss lykke til og følg turen vår gjerne på instagram @ocrqueen

KlemMari

Publicerat: 2018-03-01 10:10 Kommentarer (0)



Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv







I bloggen

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Jeg legger meg helt flat. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet her og i det hele tatt, "gjort ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Hei og god tirsdag! Det finnes løpere som løper fort og konkurrerer, men så finnes det også de ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser