Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



Toughest Family innfrir!

Hei alle sammen!

På tide å få litt liv i denne bloggen igjen. Det har vært stille fra meg leng nå, men det har rett og slett vært så travelt. I tillegg vet jeg rett og slett ikke helt hvor veien går i 2018...hinderløp blir det, masse av. Men med fokus på jentene mine dette året. I år har jeg vært tidenes meste egoistiske, gjort alt jeg har lyst på, reist overalt - så neste år er det jentene som skal få ha det gøy.

 

Og som en liten forsmak på 2018 dro vi til Gøteborg i helgen, jeg for å være med på Toughestfinalen og øve på hinder, og jentene for å løpe Family-løpet til Toughest. Jeg husker ikke om de hadde noe familieløp ifjor, men i år har det vært noen, og endelig fikk vi mulighet til å teste det ut. Frem til nå er det Spartan som har imponert meg mest med alle hinder laget i miniatyrutgaver, men jeg må si at Toughest innfridde til de grader! Jeg var litt skeptisk da jeg leste at jentene bl a skulle gjennom Dragonsback og spinning wheels. Javel, hvordan skulle det gå til?? Riktignok må en voksen være med, så de forventer vel kanskje at vi skal bære de gjennom noen hindre?

Men neida...for et opplegg! Ikke bare fikk barna lov til å teste alle de samme hindrene som vi voksne (nesten), men alle hindrene var modifisert! De var enten forkortet, senket ned eller satt nærmere hverandre for at barna skulle ha 100% mulighet til å gjennomføre alene. Ja til og med rampen hadde de hengt et klatrenett utfor så alle kom opp.

Kjempegøy, lille Nora min ville absolutt teste trampolinen, og siden den var satt ned på laveste hakket på hoppetårnet var hun ikke vond å be da hun sto og så ned i gjørmevannet.

Herregud så gøy vi hadde det, armbånd fikk vi, grønne, store til voksne og små til barn - og ALLE fikk medaljer, samme som de voksne seff - men med grønne familiebånd!

Toughest - tusen takk skal dere ha - og vi sees i 2018!

KlemMari

Ps...imorgen stikker vi til OCRWC i Canada! Hvis dere har lyst til å følge oss er vi på instagram hele uken @ocrqueen ;) Skal også prøve å oppdatere dere litt gjennom ocrnorway-bloggen

Publicerat: 2017-10-10 12:25 Kommentarer (0)



Vil jeg erobre Skottland?

Hei alle sammen!

Da stikker the Weiders på tur igjen. Denne gangen hele familien og vi har litt av noen planer. Jentene skal atter engang gjøre seg fortjent til sine oransje medaljer på Spartan race kids race...selvom jeg må innrømme høyt og tydelig at det klør i fingrene etter å heller melde de på sprinten. Det hadde vært en så utrolig rå opplevelse å få gjøre sammen med dem. Men jeg vet jo inderlig godt at det er endel hinder der de ikke vil kunne klare av fysiske årsaker...bucket carry er umulig for de i endel år til fremover (den er jo nesten umulig for meg...), i tillegg er monkeybaren skikkelig kødden (langt mellom barene og tykke stenger)...og det er mye tung bæring. Men det som er så flott med Spartan race sitt barne løp er at det er så himla godt tilrettelagt for barn, så det er på ingen måte synd på de. Hvis du har lyst til å lese mitt innlegg for Spartan race om barneløpet deres finner du det HER!

Men...mor og far skal gjennom adskillig verre ting...ja nå er jeg ikke bekymret for Supermann i det hele tatt. Han har vel nå gjort noe av det råeste av det råe hinderløpsporten kan tilby med Ironviking ifjor høst og The ultimate Sufferingrace iår. Begge løpene var ultraløp med distanse på ca 45 km...og med tidslimit han acet med god margin på begge løpene. Sistnevnte sendte han direkte til både EM og VM så det er rått!

Men jeg derimot...har ikke satt min fot over 30 km...dvs JEG SKAL FÅ KJØRT MEG! Ultrabeast er målet denne helgen. Skottland, Edinburgh, The Nine Mile farm, 42 km +, ca 80 hinder og 3000 høydemeter. I regn!!! Pokkers yr.no melder om regn hele dagen, og om jeg gruet meg før, så gruer jeg meg enda mer nå. Regn + tekniske metallhinder = Fail og 30 burpees. Kommer til å bli maaaaange burpees kan jeg informere om. Men det er viktig for meg å klare løpet. Jeg må fullføre første runden på 7 timer og neste innen 8. Vi har totalt 15 timer på oss før cut-off...ifjor brukte jeg ca 4.12 på første runden...så målet mitt er egentlig under 10 timer, men vi får se. Om jeg klarer det vil isåfall min 2. brikke i endurance trifectaen være på plass.

Om du vil kan du følge oss på

Snapchat - ocrnorway

Instagram - @ocrqueen

Blogg - ocrnorway.no

Skal også visstnok være noe livegreier på facebook. Skal se om jeg finner ut av det.

Så... see you at the finishline!

Aroo fra Mari

Publicerat: 2017-07-20 12:22 Kommentarer (0)



Verdens første hinderløpbryllup!

Jeg har ikke nok superlativer for denne helgen! Det er bare å være ærlig på at ord blir fattige, selvom den frasen begynner å bli rimelig utslitt etterhvert. 

Men ENDELIG kunne jeg også få overvære Bootcamp Hønefoss! Det er flaut å si det høyt, men jeg har aldri vært der før! Siden hinderløp kom til Norge i 2013, har de sakte men sikkert bygd opp, ikke bare en solid treningsarena, men kanskje Norges mest profesjonelle helnorske hinderløp. Ikke mindre enn 1600 løpere var innom Helgelandsmoen iløpet av lørdagen, og med sol fra blå himmel, en utrolig rå hinderløpcamp og et løp så utrolig bra lagt opp - ja da fryder et dedikert hinderløphjerte seg.

Jeg kunne skrevet masse om løpet i seg selv, men det kan dere heller lese om på bloggen min på ocrnorway.no. Idag vil jeg dele Camilla og Tim med dere. De møttes faktisk første gangen her på Helgelandsmoen på hinderløptrening. Og om det ikke var kjærlighet ved første blikk, så var det kanskje kjærlighet ved første monkeybar? Og På Barskinghelgen i mai 2016 kom det første offisielle kysset...det første av et utall mange. For dette paret skjuler ikke følelsene sine for verden. De kysser, holder hender og utveksler varme, kjærlige blikk til enhver tid, uansett hvor og når de er. Derfor ble det også naturlig for de å skulle dele sin kjærlighet med hele hinderløp-Norge og planene var igang. De skulle utveksle sine JA til hverandre under Bootcamp Hønefoss sitt løp chicken race/bootcamp survivor i 2017. Altså denne helgen.

Det er vel ikke første gangen noen har giftet seg i forbindelse med et hinderløp, men jeg/vi (etter endel research) mener bestemt at dette er verdens første organiserte hinderløpbryllup. Og alle var invitert...hehe altså 1600 løpere med følge. Heldigvis (!) for Tim og Camilla så hadde vel ikke alle fått dette med seg, så partyteltet med plass til 200 gjester ble fyllt godt opp, men vi slapp å sitte på fanget til hverandre. Etter vielsen ble griller fyrt og kaker servert...og kanskje ikke minst - badestampene ble fyrt opp. For at badestampene var mest poppis utover de sene kvelds og nattetimene var det ikke tvil om. Hinderløpquiz, taler og masse herlig skrøning er alltid på sin plass. Et høyst utradisjonelt bryllup, men fy søren så utrolig gøy det var, og akkurat som brudeparet selv ønsket seg.

Men la oss snakke litt om selve vielsen. Etter premieutdelingen gikk vi rett over på vielsen. Stolt og utrolig rørt hadde Supermann og jeg æren av å få stå på scenen som forlovere for disse flotte menneskene som i løpet av dette året har kommet til å bety så mye for oss. Selvfølgelig var det en hinderløpportal på scenen, det var en utrolig flott pastor som viet dem og sørge for musikken ved selv å synge og spille gitar. Og da Tim og Camilla kom på scenen var det til rocka religiøse toner som fikk gåsehuden til å reise seg og rockefoten begynte å krible. Dresskoden var dressforbud, og alle gjestene inkludert brudeparet var kledd casual i treningstøy. Selve vielsen var tåredryppende og med en utrolig flott personlig tale fra presten, ringer ble utvekslet - sorte alternative i Tungsten -et av de sterkeste metallene som finnes, perfekte for hinderløpparet!

Og brudekaken...selvfølgelig en fantastisk hjemmelaget hinderløpkake, med hindre, burpeezone og stakkars hinderløpere som druknet i gjørme/sjokolade!

Og alt omkranset av hinderløpere som fortsatt var ute i løypa, monkeybars, rampe, rigg og den aller flotteste av alle, hinderløpfamilien vår!

Takk Tim og Camilla igjen for en fantastisk helg! Vi hadde det helt vidunderlig!

Og en minst like stor takk til alle på Bootcamp Hønefoss som ga oss det råeste og kuleste løpet, som ga oss den beste arenaen for Norges første hinderløpbryllup - og for alt dere gjør for oss hinderløpere!

KlemMari

Publicerat: 2017-06-25 23:28 Kommentarer (0)



Nå er vi igang dere!!!

Det har vært noen travle uker nå folkens. Men jeg klager IKKE! For endelig er vi igang! Jeg har allerede siste ukene vært med på  hinderløp:

22. april - MudRun Skien

30. april - teamkonkurranse på Farm Ninja Challenge

6. mai - Toughest Malmø

(13.mai - Holmenkollstafetten)

19-21.mai - Spartan Weekend med Super, Hurricane Heat og sprint distanse (denne helgen skal jeg dele med dere i et helt eget innlegg - for den var så utrolig kul at jeg nesten ikke kan få satt ord på den!)

Det har vært noen helt råe helger, og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av arrangørene. Man trenger ikke lengre reise utenlands for å få skikkelig kvalitet på løpene. De norske løpene er nemlig både profesjonelle, oppfinnsomme og begynner virkelig å få et anstendig antall deltagere! Nå er ikke Toughest eller Malmø norsk, men 7000 deltakere på et skandinavisk løp er da fordundre meg helt rått.

Og nå er nedtellingen i full gang - lørdag er det nemlig Barskingen for 3.gang! Med over 1100 deltakere! Slå den a dere. Og yr.no melder sol og 21 grader. Jeg sier FOLKEFEST!

"Det finnes de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har. For så bra var det!"

Dette utsagnet er for meg episk, det kommer fra min kjære mentor Andreas Dietzel og er fra 2015. Året Barskingen ble arrangert for første gang. Vi var vel under 100 deltakere og regnet øste ned som jeg aldri har opplevd det før. Likevel var løpet noe av det råeste og kuleste jeg hadde vært med på. Og året etter hadde de klart å beholde sjarmen, men samtidig klart å gjøre løpet mer profesjonelt, og ikke minst fått inn masse nye hindre.

Jeg vet det er nye hindre i år. Jeg har fått noen hint, men de er strenge disse arrangørene altså, her er det ingen forskjellsbehandling, og vet du, jeg tror de sitter der nede i Rakkestad og koser seg, og gleder seg til vi skal sendes inn i de dype gjørmete skoger og oppleve ting vi aldri har gjort før. Jeg gleder meg som en unge til å se hva de har forberedt til oss.

Siden værgudene virkelig har bestemt seg for å slå på stortromma iår, blir det spennende å se hva slags eventområde vi møter i år. Som seg hør og bør regner jeg med at endel av sponsorene har stands her. Nocco blant annet vil sørge for god sprudlene drikke. Og har dere lyst til å slå av en prat med oss i team OCR Norway er dere hjertlig velkommen bort i teamteltet vårt - det er ikke til å ta feil av for å si det sånn!

Og ikke minst - i år som ifjor, har Barskingen sørget for at vi blir tatt godt vare på etter løpet. Det vil være 4 naprapater til stedet fra Nitelva helsesenter. De tilbyr oss 15 minutters massasje etter endt løp, og ut dagen idag er det mulig å forhåndsbooke behandling ved å vippse 200 kr til 104317. Du sparer da 50 kr, og du vil bli tildelt en time etter når du løper. Skikkelig ekstraservice altså med andre ord. Personlig trenger jeg sårt en liten Recharge etter løpene mine om dagen, og synes dette er et knallbra tilbud ihvertfall jeg har tenkt å benytte meg av. Forøvrig har jeg også en konkurranse gående på instagram - @ocr_queen - der du og en venn kan vinne en behandling hver etter Barskingen i år! Trekker en vinner ikveld så du har enda en mulighet til å være med!

Treningsuka denne uken har ikke vært mye å skryte av, men de sier hvile er viktig og - og jaggu fikk jeg ikke erfare at det kanskje stemmer også. Gårsdagens easy breezy løp til jobben kjentes bra, Garmin ga meg tommel opp og det var en riktig så fornøyd frøken som kom frem til jobben med et smil om munnen ;)

Om du skal til Barskingen imorgen - kom og si hei da vel!

KlemMari

Publicerat: 2017-05-26 06:56 Kommentarer (0)



Sesonglisten 2017

Hei alle sammen!

Har dere en deilig start på påsken? Ja for meg har påskeferien allerede startet...ikke at jeg skal ha så mye ferie, nei det blir nok jobb på meg mesteparten av tiden, men så fort jentene har ferie - ja da senker pulsen seg med flere hakk og jeg puster ut. Det er så deilig.

Ellers må jeg bare si at jeg håper inderlig yr.no tar helt hoppende feil av været neste uken...regn, sludd, snø og minusgrader! Spar meg da - siste jeg gjorde på løpeturen min igår var å snappe bilder av Marikollen som dag for dag blir mer og mer klar for bakkeintervaller og hinderløpstrening! Supermann og jeg har store planer for heftige økter der.

Btw...om du vil følge meg på snap så finner du meg på ocrnorway - ja og sleng med instagram samtidig da vel @ocrqueen !

Uansett - dette innlegget blir litt sånn copy/paste fra ocrnorway-bloggen min, men det slo meg plutselig at det er jo skikkelig galskap at jeg ikke har lagt ut sesonglisten min her hos dere. Det er jo en skam med tanke på hvor søte dere er og hvor spennende dere forhåpentlig synes det er med hinderløp. Så derfor - sesongen 2017:

- 6. mai - Toughest Malmø

- 20. mai - Spartan Super + Hurricane heat

- 21. mai - Spartan Sprint

- 27. mai - Barskingen (lag)

- 3. juni - Toughest Stockholm

- 24.juni - Bootcamp Survivor (5 km med jentene mine <3 )

- 22. juli - Spartan Ultrabeast

- 23. juli - Spartan sprint? / Spartan junior

- 18-20. august - AGOGE

- 26. august - X-run mix lag

- 27. august - VR / X-run barnedag

- 2. september - Hurricane heat 12 timer

- 16. september - Spartan Race European Championsship elite

- 30. september - Toughest København

- 7. oktober - Toughest Gøteborg

- 28. oktober - IRON VIKING


Det ble helt sykt mange løp plutselig, mye vil ha mer osv. Men nå blir altså 2017 året der vi går all in og så får vi se hvordan det går. Det blir mye reising i år og mye nytt utstyr som må kjøpes inn, og derfor er vi fortsatt på utikk etter sponsorer/samarbeidspartnere. Kjenner du noen eller har lyst til å støtte oss på veien - gå gjerne inn på

https://sponsor.me/mari

eller kom med tips til meg!

Aight - ha en herlig påske da alle fine. Og husk at dere finner meg hver dag på OCRNorway.no!

KlemMari

Publicerat: 2017-04-11 06:48 Kommentarer (0)



Pilgrimsreisen til the Skye

I januar var facebook sprayet ned av hinderløpere som reiste til Wolverhampton. Det var ny deltakerrekord på det (såkallt) aller siste Tough guy. Tiden vil vise om det stemmer, men i år ville ihvertfall alle ha en bit av Mr Mouse. Og det fikk vi. Det er rart med det...Wolverhampton har liksom vært vårt...men i takt med at hinderløpbølgen har eksplodert rundt oss, skulle plutselig "alle" dit. Jeg gledet meg, men samtidig litt skeptisk. Ville det besudle mitt elskede Wolverhampton? Det er de forbudte tankene...jeg vet det...fra å være litt Den ene, så er det plutselig allemannseie... Men på tross av at Wolverhampton tilsynelatende var oversvømt med Skandinavere...så ble den siste Tough guy opplevelsen vår perfekt, vi fikk tilbrakt helgen med noen av de beste menneskene, og vi fikk avsluttet et kapittel vi vel ikke ville avslutte, men all good things come to an end? Igjen...time will show.

Mange snakket om pilgrimsreise til Tough Guy. Tough Guy er jo det første, og det originale hinderløpet. 30 år har det eksistert, 30 løp har vært avholdt - og det er kanskje naturlig for folk å se på det som en hellig reise hit. For meg har det mer vært en stor sosial ting. Jeg føler at en pilgrimsreise er noe skal være en utvikling, det skal skje noe med deg underveis. En åndelig eller kulturell vekkelse.

I am a Spartan.

Av alle hinderløp jeg har løpt så er kanskje Spartan det som er meg kjærest. Det er som å komme hjem hvert eneste løp jeg løper, hver eneste gang vi lander i England, setter oss på toget og kjører til nye spennende steder vi aldri ville reist til hadde det ikke vært for Spartan. Vi har møtt mennesker som har satt dype spor, og som enten vil være en del av livet vårt så lenge vi lever, eller leve videre som gode minner i hjertene våre. Mange har spurt meg hvorfor jeg skal gjøre det jeg skal gjøre i år, og jeg vet kanskje ikke svaret på det riktig enda - The Why - Hvorfor som skal være klippen min på min vei gjennom mørket. For det kommer til å bli mørkt i august. Det kommer til å bli noe av det hardeste og råeste jeg noen gang kommer til å gjøre i hele mitt liv. Og Mr Joe De Sena har lovet meg at alle de som fullfører Agoge kommer til å gå ut på den andre siden som nye versjoner av seg selv. Man vil lære seg selv å kjenne på en helt ny måte, lære seg hvor langt man kan strekke seg og hva man faktisk kan tåle å gå gjennom.

Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å være når jeg kommer ut på den andre siden, eller hva som skjer. Er det starten på noe nytt eller er det begynnelsen på slutten? Hva jeg vet er at reisen allerede er igang. Pilgrimsreisen min til mitt Mekka - Isle of Skye - er begynt. For hver styrkeøkt jeg tar er fokuset mitt å få en sterkere kropp som kan tåle det jeg skal gjennom om 6 måneder. Hver intervalløkt er myntet på å bli en raskere løper for å tilfredsstille mine behov på mellomstasjonene på vei mot the Skye. Og på hver langkjøring jeg har, er alle demonene og alle stemmene i hodet mitt med meg. Demonene fra tidligere tider som forteller meg at jeg ikke kan, som forteller meg hvor dårlig jeg er og som sier "Det klarer du aldri!" De som psyker meg ned og som gjør sitt aller beste for å få meg til å føle meg bitteliten. Men på den andre siden sitter stemmene i hodet mitt, skytsenglene mine som heier meg på, som kaller meg rå, og som sier "Du er et forbildet!" "Er det noen som kan klare dette så er det deg!" De som forhåpentlig kommer til å være de som gjør at jeg kan klare dette. De som vil lyse opp veien for meg når jeg ikke ser alle steinene for bare mørket.

Jeg merker at reisen allerede gjør noe med meg. Jeg endrer meg mentalt fra trening til trening, og jeg håper jeg engang i august finner roen og kjenner at jeg er klar for å møte Agoge. Og jeg tror at uansett om jeg fullfører eller ikke - så vil Agoge endre livet mitt for alltid. Stedet, menneskene og Krypteia.

KlemMari

Publicerat: 2017-03-04 08:55 Kommentarer (0)



Enduranceåret 2017

Hei alle sammen!

Jeg lovte dere å fortelle litt mer om planene mine eller våre i 2017. For jeg er jo ikke bare meg, jeg er oss med meg og Supermann. Sammen har vi nå i år skiftet fokus (litt) fra konkurranser til utholdenhetseventer. Vi skal begynne på prosjektet med å fullføre Spartan Race sin Perfekte Delta.

Delta er en triangel der vi har fullført den ene siden som innebar å løpe de 3 distansene til Spartan Race og fikk da spartan race trifecta.

Den neste siden som skal fullføres fra mai - august er Endurance siden - den består av 2 utholdenhetseventer på henholdsvis 4 og 12 timer. 4 timers eventet går hovedsakelig på samarbeid, mens 12 timers eventet utfordrer deg på både evne til å samarbeide, det mentale og som enkeltutøver. Den siste brikken på Endurancesiden går på å gjennomføre et fullmaraton - ultrabeast - i Edinburgh i Skottland med 42 km og over 3000 høydemeter.

Når vi har gjennomført dette, er siste utfordringen vår i 2017 å fullføre Agoge. Agoge er en 60 timers utfordring som har litt av det samme prinsippet som i militæret, man må samarbeide, bære tungt og langt, ha med seg alt man trenger og om man ikke orker mer kan man «bjelle» seg ut. Agoge er det ultimate og toppen av det man kan nå inne Spartan Race sin stige! Joe De Sena som er grunnleggeren av Spartan Race er ute etter å teste utøverne og flytte grenser, men også å utfordre enkeltindivider, få de til å få et nytt syn på seg selv og bli utfordret til å flytte grenser og komme ut som et nytt menneske.

«To complete the Spartan Agoge, a person must overcome mental and physical obstacles that aim to develop the body, mind and spirit. Most people will need to undertake months of training and self-discovery to earn this coveted achievement.

It is advised that entrants have completed various endurance events and intellectual challenges. This could mean developing perseverance, camaraderie, and leadership through military training, or it could mean completing various Spartan Race and Spartan Hurricane Heat (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-races?article=5109) distances.

Learning during The Agoge training centers around:

* Purpose: Having a clear intention or objective in life.

* Commitment: Dedicating oneself to a fulfilling, healthy, and meaningful life through action.

* Resiliency: Adapting to change and overcoming stress and adversity repeatedly.

* Knowledge: Gaining information, facts and situational awareness through lived experiences.

The Spartan Agoge brings together every physical and mental strength as well as everything a person has learned in life. Finishers become innovative thinkers, prudent risk-takers, and expert decision-makers. They will embody the Spartan Code, a code of honor and respect that breeds trust and inspires action. Most importantly, they become masters of themselves.

Spartan Endurance Challenges Offered:

* Hurricane Heat (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37037) : 3-4 hour Team Building event

* HH12HR (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37041) : 12 hour Team Building and individual testing event

* Ultra Beast: (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37030) 41KM (or more) obstacle race

* Agoge: 60-hour event that builds physical, tactical, mental, and team-based strength through training, testing, and evaluation.»

Dette blir det råeste året vi kommer til å ha innen hinderløp, og kun et event står igjen på bucket listen når dette er fullført - Worlds Toughest Mudder - et løp vi håper å få fullført i 2018. 

Så, når dette er skrevet så håper jeg fler kanskje kan forstå min trening om dagen. Jeg møter mange forskrekkede blikk på min vei til og fra jobb, grytidlig med dekket mitt på slep. Jeg kommer til å fly rundt hjemme med en bøtte fyllt med grus, og se ikke bort ifra at du kommer til å møte meg på Kiwi med 12 kgs kettlebellen min. Jeg vet det er ekstremt og jeg vet det høres sært ut, jeg satt og forklarte en kollega på jobb hva vi skulle i 2017, og mens jeg satt og pratet, gikk jeg litt ut av meg selv, hørte på det jeg sa, og skjønte at dette høres ikke bra ut. Du kan rett og slett ikke sitte å fortelle folk om det du skal gjøre, for det høres seriøst for sært ut. Så langt har vel de fleste akseptert galskapen med å krabbe i gjørme og under piggtråd mm...men at man skal betale i dyre dommer for å fryse og ha vondt og bli pushet til det ytterste i over flere døgn...ja det skjønner jeg at folk ikke forstår. Men nettopp derfor er det så deilig å ha en blogg, her kan jeg dele med dere, så kan dere enten velge å lese og følge, eller riste på hodet over galskapen og bla om til neste side ;)

Men jeg håper selvfølelige dere vil følge meg på min reise videre!

Har du også lyst til å støtte meg og kanskje til og med være med på å oppfylle alle mine drømmer i 2017, så har jeg opprettet denne siden her på sponsor.no, der du kan bidre med en liten sum som vil hjelpe meg på min vei til enduranceåret 2017!



KlemMari 

Publicerat: 2017-01-15 10:30 Kommentarer (0)



For en herlig start på året!

Godt nytt år alle sammen!!!

Er dere klare for å følge meg inn i et nytt hinderløp år? Jeg lover dere det er så mye kult som kommer til å skje, og at jeg skal bevege meg laaaaangt ut av komfortsonen i år er helt sikkert! Mange har spurt meg hva vi egentlig skal i år, og jeg skal prøve å få fortalt dere alt i neste innlegg. Men hashtaggen for 2017 er #enduranceåret2017. Endurance = utholdenhet, og gud hjelpes som jeg gruer og gleder meg. Alt på en gang! Og igjen blir det endel reiser, hovedsakelig til England...men kanskje til og med til Canada??? Vi får se...

Uansett...dere kan som dere forhåpentlig alle vet også følge meg på hinderløpbloggen min på OCRNorway.no, på instagram @ocr_queen og på snap ocrnorway. Herregud - det er jo jaggu en ren utholdenhetsprøve i seg selv å holde alle disse kanalene oppdatert, og jeg kjenner på samvittigheten de dagene jeg ikke klarer det. Det er jo tross alt ikke alle dager som er like spennende, snarer tvert i mot, hvor spennende kan det være med "tommel-opp" bilder hver morgen kl 06 liksom?

Men nå...målet for 2017 er å logge inn 2000 km. Og så langt er jeg imål med 37 ;) Dævver! Skulle hatt en tur til denne uken så hadde jeg kanskje vært der jeg burde vært, men herregud...det er lenge igjen. Av disse 37 km var 6 av de på lørdag. Da var det nemlig duket for FunRun for første gang. Så enkelt det kan gjøres og så gøy som det ble. Team OCR Norway er bygget opp av herlige mennesker og et godt knippe ildsjeler, og noen av de gikk sammen og lagde en hinderløype i skogen rundt Skjettenområdet. Det var himmelsk å komme seg i skogen igjen, og ikke minst utrolig gøy å løpe sammen med gode venner.

Underveis var det lagt inn frivillige hinder som dekkbæring, tauklatring, under/over ting (typ lekestativer mm), spensthopp, knebøy, utfall, push-ups og selvfølgelig BURPEES! Men jeg hilste de velkommen, for burpees skal bli min bestevenn i 2017!

Det var ihvertfall en forfriskende og herlig start på konkurranseåret 2017 og aldri har jeg vel vært mer stolt av vesten min, outfiten min og folka mine. Herregud så kule vi så ut og så rå folk jeg har på teamet! Har du lyst til å joine Norge største hinderløpslag så er det bare å sende oss en mail HER!

Stor klem fra meg til alle dere

Ps...lurer på om det allerede nå er planlagt en oppfølger til FunRun jeg....

Publicerat: 2017-01-09 06:13 Kommentarer (0)



Årskavalkade!

Herlighet nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Tror jaggu hele offseason og hverdagsjaget har tatt meg helt med storm jeg. Men det har vært så sykt mye som har skjedd, men så lenge stresset hovedsakelig er positivt så skal jeg da ikke klage! Jeg LOVER jeg skal skrive om det veldig veldig snart, men aller først har jeg lovet meg selv å lage en liten årskavalkade til dere. For NÅ er virkelig sesongen over, november har kun bestått av treninger og desember skal bare være kos! Så er vi i januar og da braker det løs igjen med 30 års jubileum og (antagelig) det aller aller siste Tough Guy i Wolverhampton - og Norge er heldigvis godt representert der!

Men - Hva har så 2016 bestått i, måned for måned, løp for løp, plassering etter plassering:

Januar:

Tough Guy - the original. For 2. gang var vi tilbake i Wolverhampton. Det kunne kanskje ikke bli like episk som det var aller første gangen, men jeg kom tilbake med nye mål og herlige folk. Da jeg løp løpet iår var det som jeg hadde fått på meg briller, jeg så liksom alt med nytt og klarere syn. Jeg hadde et hårete mål om å vinne min aldersklasse noe jeg klarte, jeg forbedret tiden min fra 2015 med hele 25 minutter! Og endte på en 8.plass blant damene. Innafor det altså!

 

Mars:

Strong Viking - mud edition  - altså jeg skulle jo egentlig ikke hit. Men her var læringskurven bratt og hard! Dette var mitt første møte med ekte hinderløp i Nederland og det nå så berømte armbåndet...ja og for ikke å glemme Sagaen. Jeg hadde aldri sett noe liknende, så hinderløp-newbie kan man altså være. Selv ikke Toughest hadde forberedt meg på dette, pegen, kombinasjonene, og ringtraversen - aldri testet - og seff klarte jeg det ikke! Men her var det mer som felte meg, alle de grusomme hindrene XL-rope. Strong Wall, Gunnor osv...det var et umenneskelig løp...mente jeg da! Plassering - uten armbånd = ikke bestått! Men kult løp, og herlige mennesker på tur <3 Mona-min, Robin, Supermann og meg - kommer aldri til å glemme!

April:

Toughest London - For første gang arrangeres Toughest utenfor Norden, og vi måtte selvfølgelig være med. Og det var jo til og med i Pippingford park, stedet der Supermann og jeg ble forelsket i sporten for alvor. Plassering var ikke noe spes å skryte av, men mestringsfølelsen med blant annet traverserings var stor. Mange rare hinder - som idag tas som en selvfølge, og med det grusomme irish table i oppoverbakke - en sikker straff. Så mye man har lært dette året.

Viking Race Fredrikstad - tre ord: Herregud så kaldt! Jeg trodde jeg skulle fryse ihjel, forsinket start førte til at vi sto litt for lenge i øs pøs regnvær, løpet var kult nok det, men kroppen var ikke på lag, jeg var utslitt fra ende til annen og med 2 runder var jeg både sliten og hypoterm da jeg kom imål siste gang. Tror ikke jeg hadde varmen i meg før flere timer senere. Plassering - jeg gremmes - en 7.plass! Burde vært så mye bedre, men jeg var ikke der. Men uendelig stolt over Karoline som løper sitt første hinderløp for voksne og ender på en solid 42 plass av 100 damer - og hun gjorde hvert eneste hinder korrekt! Jenta mi det!

Mai:

WOX - et fantastisk arrangement for første gang i Skien. Helt nydelig å løpe i skogene her nede og med morsomme nye hinder. Og ikke minst stiller team OCR  Norway mannsterke med nye ansikter som nå er kjære venner! Plassering - Robin vant overlegent herreklassen overall, mens jeg må nøye meg med å vinne damer elite, men blir løpt ihjel av et par orienteringsløpere som kan bakfra ;)

Barskingen - altså - for et løp! Jeg mener WOW! Fra å være et knall-løp i 2015 med debutløp da, og til å videreutvikle seg til det nivået de presterte i år! WOW - en gang til. Vi løp lag...og enda var ikke formen der jeg ønsket, men helt greit, som forventet spyttet vi sand og grus etter team Skins med Super- Hilde i front! Men etter det hanket vi inn en solid 2.plass i lagkategorien. Og det tar jeg gjerne med meg på merittlisten! For Barskingen er både gøy og utfordrene!

Juni:

Tough Viking - Hills edition - hehe jeg skal gi deg bakker jeg. Bakker er vel stikkordet for Tough Viking 2016 på Tryvann. Himmel og hav så mye bakker, og for noen konkurransenerver. Jeg ønsket å bevise for meg selv at jeg var verdig å starte i EM uken etter...og med en 10.plass var jeg innafor. Jeg var stolt da jeg kom imål, OG alle hindrene satt som et skudd! Jeg var klar for EM...trodde jeg...

OCR European Championsship 2016 - det første uavhengige hinderløp-EM. Jeg sto på start med Supermann, Mona, Hege, Camilla og seff mange mange fler...og vi var så stolte, vi skulle spise biff (intern) og vi skulle gjøre det norske flagget stolt. Jeg burde ha brukt hue...vi var tilbake i Wijchen, Nederland på Strong Viking grunn. Og i et EM. Her skulle man skille klinten fra hveten...og jeg skal si deg de skilte oss ja. Gunnor tok armbåndet mitt, og jeg kom nesten gråtende i mål. Hva hadde jeg trodd, at det skulle bli en dans på roser? At jeg skulle stå på pallen? Dum og naiv og fortsatt på den bratte læringskurven min som 2016 har bestått i.

Juli:

Spartan race Sprint + Spartan Race European Championsship - wow - dette hadde vi gledet oss til. Årets høydepunkt, EM i Spartan Race 2016 i Edinburgh. En heftig løype, kremen av kremen på plass, elitestart og greier! Det var så gøy, og det var så slitsomt. Men en 6.plass blant damene på lørdag og aner ikke plasseringen på søndag, men ihvertfall helt innafor der også, så var jeg fornøyd med hele turen. Når noen av de beste damene i Europa står på startstreken, ja da er jeg fornøyd om jeg ikke kommer på sisteplass - og det gjorde vi ikke. Marie og jeg hadde en uforglemmelig 21 km over de skotske slettene!

August:

Viking race 5 + 10 km - Nå begynner endelig formen å sitte og det er gøy å løpe. To pallplasser sammen med noen av de flotteste damene to dager på rad! Og i et av mine kjæreste løp - uforglemmelig følelse!

X-run - Kanskje råeste løpet hele sesongen, vi løp som om livet sto på spill...men om ikke livet sto på spill så løp vi igjen mot team Skins, denne gangen i en litt annen sammensetning som gjorde at vi tok en aldri så liten knepen, men solid nok, seier! Åhhhh så godt det smakte å stå på toppen sammen med Supermann og Tore!

September:

Toughest Oslo: Elitestart, sol fra blå himmel, team OCR Norway - hva mer kan sies, hva mer kan gjøre denne dagen perfekt - jo 16.plass i en tøff damestart. Formen er på topp og ikke en strafferunde! BOOM! Jeg fløy hjem fra Kollen...og bokstavlig talt over til England igjen! Vi manglet nemlig en brikke i trifectaen...

Spartan Race Super - nå var jeg blitt litt vel høy på meg selv...men jeg hadde så lyst på en kubbe. En kubbe til til nattbordet mitt...og vet dere - den er fortsatt ikke kommet fra England...men de skylder meg en 3.plass kubbe! Og den skal jeg ha! For den er jeg også veldig veldig stolt av! Ja også ble det jaggu trifecta i år også, og nye medaljer til jentene!

Strong viking Roskilde - altså...når Strong Viking plutselig kommer til nabo'n...ja da kommer vi også! Igjen med episk reisefølge, denne gangen Helle, og en god rekogniseringsrunde kvelden før, med teste av alle hindrene - så ble det en mestringsfølelse hele veien...ja helt til Sagaen da...hehe vi var fortsatt ikke venner. Men igjen...et fantastisk løp, nydelig høstvær på det varmeste og beste og flott venner på tur!

Oktober:

Toughest Gøteborg - på tur med jentene mine og Helene <3 Vi kunne definitivt ha ønsket oss bedre vær...og mulighet til å bo på det ufattelig digge hotellrommet vårt en natt til!!! Men løpet var knall, været ga mange utfordringer de kanskje ikke var forberedt på, resultatlisten var en thriller fra ende til annen, og med en skikkelig ræva unnskyldning med feil skovalg og juks fra flere jenter på Sternum Checkeren, så var jeg IKKE fornøyd med min 25.plass...men men lite å få gjort noe med, og gøy var det atter en gang å se jentene more seg grenseløst på hindrene beregnet på voksne folk!

Strong Viking Frankfurt - Ikke min dag til å skinne, men Supermann sin. Det åpnet seg plutselig plasser på Ironviking. Dumme  meg Chickened out, og turde ikke prøve, men Supermann gjorde og Supermann skinte. Arrangøren sa 42 km, Garmin sa 48 km...distansen var uansett sykt lang og han fullførte langt over stil. Og siden Tyskland er et "lett" land å kvalifisere seg i, nappet jeg med meg hjem både kvalikplass til EM og VM 2017!

Og med det takket vi for oss i år - og satt kroppen over i oppbyggingsmodus!

KlemMari

Publicerat: 2016-12-04 13:15 Kommentarer (0)



39 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


(Foto: Oda Hveem) Litt sent i vår bestemte jeg meg for å melde meg på Hornindal rundt. Jeg kjente ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser