Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Avslutter denne treningsuken i -25 herlige grader

Når klokken ringer 0515, og du kjenner på skuldrene at det trekker og er kjølig - har man bare lyst til å trekke dyna over hodet og bli der. Men du vet at løpetøyet ligger klart, sekken er pakket - og det går faktisk ikke noen buss til jobben...ei heller står bilen i garasjen!

OG...ikke minst har jeg gledet meg til å løpe idag, nettopp fordi jeg får lov å bevege meg opp i sone 3 idag! Det vil for meg si puls opp til nesten 160! Såååååååååå herlig og så befriende!

...må dog si at skuffelsen sto litt i taket da jeg endelig kom meg avgårde. Antrekket besto av thermaltoppen til Skins, dressen jeg skal løpe i Wolverhampton med, en mellomjakke, en goretexjakke, ørevarmere, buff, ullvotter med vindvotter utenpå og ullsokker + løpesekken min med frokost, lunsj og skiftetøy i. Puh...bare å bevege seg er en treningsøkt i seg selv, og resultatet - alt for høy puls (igjen) på selv latterlig lavt tempo. Men nå skal det jo sies at med 25 minusgrader så er det visst tillatt med lavere tempo og man skal visst oppnå ok treningseffekt likevel. Garmin bekrefter dette og gir meg en 4,1 i treningseffekt da økten er ferdig.

Oppsummeringen over uken er jeg tross alt fornøyd med. Jeg har følt at det kanskje ikke har vært så mye trening, men det er det geniale med å føre nøye dagbok - man ser tilslutt at man har hatt en ok uke. Det ble nesten 4 mil løping tilsammen, 5 løpeøkter hvorav 3 ga treningseffekt mellom 3-4, og 2 restitusjonsøkter.

Jeg er superspent på hva neste uke skal bringe og gleder meg til mailen med treningsprogrammet kommer. Jeg vet ihvertfall at jeg skal en tur på sats solli imorgen og leke apekatt med ei flott jente. I tillegg har jeg et spennende lunsjmøte som jeg håper bærer frukter!

Aight - da må dere bare ha en herlig dag - jeg skal ha min daglig tøy og bøysession - målet i tillegg til å bli en bedre løper, er også å bli en mer smidig løper. Og her er det jaggu en jobb som skal gjøres!

KlemMari

Ps...må nesten få lov til å komme med en liten snikreklame og! (sponset link) - idag kom endelig nye varer til Treningsshop - en tights jeg har ventet så lenge på. Den ser rådigg ut og kommer fra OMPU. Ompu er virkelig et stort merke innen hinderløp, og det er ikke uten grunn, den er superdigg å ha på, og jeg gleder meg som en unge til å teste de!

lurer på om ikke denne skal bli med til Wolverhampton ja...

Publicerat: 2016-01-17 09:38 Kommentarer (0)



Sesongavslutning og kvalifisert til Europamesterskap!

Heisann...nå ble det jammen en god stund siden jeg har vært innom her igjen. Det har vært så mye med den nye hjemmesiden OCRNorway og facebooksiden, så det har sugd litt krefter ut av meg, og ikke overlatt så mye mer til annen blogging. I tillegg så er sesongen nå over, og jeg forsøker å skape en balanse i hverdagen igjen etter ca 6 måneder med hinderløp og masse reising. ...og tro dere meg, det er mye å rydde opp i ;)

Men foruten det så har vi feiret sesongavslutning i Malmø for et par helger siden. Vi var spesielt invitert ned dit av Nordic Race, skulle tatt noen ord med de, men det glapp jammen litt. Men møtte så mange andre spennende personer likevel! Og ikke minst, fant vi ut da vi kom ned fredag kveld, Nordic Race malmø var et av de første kvalifiseringsløpene til OCR European championsship som er 12. juni i Nederland neste år! Jeg hadde kanskje håpet å kvalifisere meg helgen før i Tough Viking Oslo...men nå kom det altså plutselig en gyllen mulighet. Og jeg visste innerst inne at sånne gylne muligheter må jeg prøve å klemme mest mulig ut av!

Problemet var bare at løpet gikk på stranden i Malmø - det var flatt, paddeflatt - og 60% av løpet gikk i sanda! Jeg elsker jo å løpe på stranda...men det er på Mallorca om sommeren i mitt eget tempo! Nå visste jeg at tempo kom til å gå vanvittig mye fortere! Vi var jo tross alt i Sverige også...og som jeg har erfart flere ganger tidligere - du spøker ikke med de svenske tjejorna! De er noen råtasser!

Og som sagt så gjort - vi startet i eliten heldigvis, og det var topp 20 jenter som gikk videre. Med kløkt og spisse albuer, kom vi oss inn i startområdet i første pulje. De hadde nemlig delt opp de ulike puljene i enda mindre puljer igjen, dette for å spare oss for kødannelse underveis. Starten er om mulig den kuleste starten jeg noen gang har vært med på...ja kanskje nest etter Tough Guy da...men Nordic Race har jo Redbull med på laget og da må det jo bli fest! Så mens vi linet oss opp på startstreken og utålmodig ventet på startskuddet...fikk vi beskjed av speakeren om at vi kunne løpe når røykkanonene på sidene gikk av!!! Som noen sprengkåte hingster sto vi der og trippet...og med et brak gikk kanonene av og vi stormet ut fra start med noen ville jubelrop!

Tempo gikk akkurat så fort som jeg fryktet, og det var bare å begynne å telle jenter..det var et par som holdt et forryktende tempo, og et par jeg løp sånn py om pø med. Vi kom oss fort gjennom de første hindrene som bl a var en nettpyramide og et skråtak mikset opp med et virrvarr av strikker. Men enn så lenge så jeg i det minste ryggen på de beste jentene! (...ja til og med Supermann sin oransje t-shirt så jeg en stund)

...men så kom vi til kettlebell-hoisten...desperat lette jeg etter et ledig tau...og selvfølgelig valgte jeg det tauet som hadde tvinnet seg med to kettlebells. Jeg er jo vant med å måtte fire bjellene rolig ned i Spartan og Toughest - mens her var det bare å slippe de fra toppen...så måtte jo gå gæernt det. Og da så jeg plasseringene glapp i hopetall. Mens jeg slåss med to bjeller føyk ihvertfall 3 jenter forbi meg, og jeg peiset på som best jeg kunne da jeg endelig kunne løpe videre.

Nå bar det rett ned i et gjørmetangvanngrøftehullopplegg - det stinket - men vi skulle bære en sandsekk - og da var det bare å løpe forbi et par - helt til det ble så smalt at jeg ikke kom forbi...damn!

Og så var vi plutselig nede på stranda...for mitt vedkommende betyr det alvorlig brems i tempo...og jeg hadde egentlig bare lyst til å droppe hele greia! Usle 2 kilometer løpt og så bråbrems - nei - uaktuelt! Bare å løpe på. Som vanlig husker jeg jo aldri helt rett rekkefølge på hindrene, men det var noen vegger vi måtte over, vi måtte ut og bære dekk - samtidig som vi måtte komme oss under og gjennom vegger, vi måtte under piggtråd...

...vi måtte slepe med oss en betongkloss, skli ned en rørsklie som endte i sandgrøfter, vi måtte løpe ut i vannet og det kuleste - vi fikk svingt oss i ringene - og denne gangen satt det for meg og ;) Superhappy!

Ringer er bare så kult!!!

Så etter langt om lenge (eller faktisk bare drøye 4 kilometer) bar det opp på gressplenen igjen og over en containerboks - og etter å ha hoppet over noen giganttømmerstokker var vi ved the grand finale! Jeg tror sjelden jeg har vært så glad - men samtidig så motløs. For jeg var virkelig sliten nå. Jeg var sliten i kroppen etter hele sesongen og jeg var sliten etter 3 km på stranda...heldigvis hadde jeg samarbeidet med ei jente hele veien der vi måtte hjelpe hverandre...og jeg så at hun var like håpløs som jeg antagelig ville komme til å være. Så igjen tilbød jeg min hjelp, og med mye dytting og draing kom vi oss opp på XL-hinderet og kunne jobbe oss ned igjen, slå oss forbi gladiatorene og ENDELIG løpe i mål! Herregud så deilig!

Jeg hadde telt 5 jenter foran meg...og kunne fortsatt krysse fingrene - kunne det holde?

Nordic race hadde sørget for en genial greie...etter løpet kunne man nemlig sette seg inn i en mobil sauna!!! OMG liksom...og jeg som hadde vært så redd for at dette ble et kalt løp... innen vi hadde rukket å bli kalde var vi trygt på plass i saunaen og kunne forteller skrøner med flere andre.

Og etter en god stund, litt mer selfieskryt og litt filming med OCRDanmark - kunne jeg stolt konstantere at jeg som nr 12 av jentene er på vei til Nederland i 2016 om jeg ønsker det!

Så hvilken bedre avslutning kunne jeg få på sesongen - og hvilken bedre motivasjon for å gi 110% på treningen nå i off-seasontiden??? For å si det sånn...jeg er allerede godt i gang med å jobbe med å forbedre både kondisjonen og forhåpentlig tempoet - og ja ikke minst styrken min, den vil jeg ha tilbake, og kropp og ledd skal få hvile seg litt fra ringer, rigger og monkeybar. Men grepsstyrken...ja den skal jeg beholde!

KlemMari

//Outfit//

Publicerat: 2015-11-03 08:48 Kommentarer (0)



Spartan trifecta - mørbanket og lykkelig!

Bare la oss ha en ting klinkende klart før jeg starter å skrive om årets trifectaløp - jeg elsker Spartan Race! Så på lik linje som mye annet jeg skriver...jeg står i fare for å være litt subjektiv her ;)

Jeg har allerede skrevet litt til dere om opplevelsen underveis disse to helgene, og skal nå prøve å beskrive selve løpet litt mer objektivt:

Årets trifecta for Supermann og meg skulle altså finne sted to på følgende helger på Ashburnham place i sør-England. Det har allerede vært en rekke Sprint og Superdistanser andre steder i England, og vi kjente vel på kroppene våre at to så harde helger etter hverandre kanskje ikke var det lureste vi kunne gjøre. Men for å få den gjeve Trifectamedaljen må man altså fullføre alle 3 distansene innen samme år - Sprint (5 km +), Super (12 km +) og Beast (21 km +).

Eliten ut fra start - Supermann helt til venstre, i godt selskap av de beste av de beste som denne helgen stikker til California for å løpe verdensmesterskapet i Spartan race (og damn...vi kvalifiserte oss jo til dette og...men men...)

Fordelen med å ta trifecta på samme sted er at man etterhvert kjenner løypa. Noe endres selvfølgelig underveis, men i det store og det hele så løper man sprintdistansen, legger på en ekstra sløyfe for Superdistansen, og på Beast, løper man Sprint og superdistansen med en ekstra liten sløyfe. Dette gir en viss grad av forutsigbarhet i et løp som ellers er preget av mest mulig hemmeligholdelse. Løypelengden er som vanlig ukjent, kun med en minimumskilometer, hindrene er delvis ukjente - man vet selvfølgelig om signaturhindrene, men ikke når og hvor de kommer. Og det store spørsmålet er jo alltid - hva mer har de funnet på. For strengt tatt - i alle hinderløp er det kun arrangørens fantasi som setter grenser, dog innen rimelighetens grense selvfølgelig og innenfor det som regnes som relativt sikkert.

Stor takk til den som fant dette kartet et sted og offentliggjorde det, her ser dere lett hvordan de har lagt opp løypene for oss. Rød er sprint, blå er super og beast grønn løype. Man ser også her at de fleste hindrene er lokalisert i den røde og blå delen...og dette er vel kanskje det Spartan blir mest kritisert for hvis man skal ta det med en gang - det er et løp som på Beast-delen blir mye løping, og mye bæring av ting over lange avstander. Spartan Race er et løp som favoriserer de som liker å slite, og er et mer fysisk krevende løp sånn sett, kontra f eks Toughest der det er spekket med teknisk krevende hindre.

Løpet iår ble også av endel kritisert, da Beast skal være det mest krevende løpet, og endel mente faktisk at Super var hakket mer krevende. I tillegg hadde arrangøren (bevisst eller ubevisst) lagt opp til at Beast skulle være ekstremt krevende i år, og satte krav til at man måtte passere visse sjekkpointer innen fastsatte tidsfrister og at alle som startet etter kl 12 måtte starte med hodelykter. Derfor var forbauselsen stor (og lettelsen enda større), da vi klokka inn på rett under 21 kilometer...jeg må si meg helt godt fornøyd med den lengden på løpet jeg, men jeg kan heller ikke nekte for at jeg følte meg litt snytt for å skulle krabbe siste kilometeren i mål, som jeg hadde sett for meg... Men gleden er til å ta og føle på her...både fordi løpet var over og fordi jeg hadde klart det 3.siste hinderet med glans - det alltid fryktet spydkastet - for meg et sikkert burpeehinder, men altså når det gjaldt som mest satte jeg det:

Men la oss se litt på hindrene som vi pleier. Spartan er det løpet som likner mest på Viking Race her hjemme i Norge...det er en god del løping, det er mye terreng, og det er mye naturlige hindre i form av tømmerstokker, og annen teknisk løping. Og Spartan er vel det løpet som har flest av de klassiske OCR-hindrene:

Veggen:

Spartan har vegger i diverse høyder, de ikke så fryktede over, under, gjennom-kombinasjonen. Her er ikke høyden så ille og de fleste kommer seg greit gjennom her. Ca midt i sprintdistansen står to vegger av betydelig høyere klasse. Her kommer undertegnede seg fortsatt greit over, men jeg må jobbe betraktlig mer for saken og er like stolt hver gang jeg kommer over. I superdistansen møtte vi den inverterte veggen - altså skråstilt, men takket være et par tverrstokker kommer man seg også over denne relativt elegant. Og rett før mål kjører de grand finale, når man er som mest sliten, møter man den klassiske høye veggen, den selv gutta må jobbe for å komme over, og hvor jentene heldigvis i Spartan sine løp får lov til å få hjelp av en liten ekstrakloss, som heldigvis hjelper meg over i en anstendig positur!

Beast-dronninga Mona Strande og jeg tester formen!

På vei gjennom kombinasjonen over, under og gjennom!

Samarbeid er ofte nøkkelordet her!

Ropeclimb:

Tauet er en evig klassiker i alle løp - det må være klatring, og mange løp velger ulik tilnærming til dette. I mange løp er det bl a populært å legge tauklatringen til opp fra vann...men her på Ashburnham var det nok gjørme til å gjøre selv vanlig klatring utfordrene.

Her fra en treningsstasjon satt opp på løpsvenuen.

Traversewallen:

Også denne veggen finner man nå i diverse varianter, kun en enkel rett vegg, med hjørner, eller som Toughest, med skråvegg uten fotstøtte og med pinner eller hull å holde seg fast med. I likhet med tauet spilte gjørmen de fleste et puss her, og det var til enhver tid et godt knippe mennesker som lå og moret seg med burpees etter å ha sklidd ned fra de små treklossene...

Skader aldri å øve på teknikken her...men med 170 i puls og dekket med gjørme så gjenstår det å prestere når det gjelder...

Gjørmegrøfter + piggtrådkrabbing:

Jeg tar disse to klassikerne under et jeg, siden begge som regel medfører at man ser ganske så heftig ut etterpå, og er man ikke god på å holde rumpa nede, er det flere som hvert år fullfører med underbuksa hengende utenfor ;) For spartan bruker ekte piggtråd på krabbingene sine, og jo lengre løpet er, jo lengre er krabbingene ;)

Med sola midt i ansiktet er det fort gjort å feilberegne om man stikker hodet opp for å rette på kroppen ;)

På superdistansen måtte vi gjennom 2 x 4 gjørmegraver, hvorav den aller siste var så dyp at selv spartancrewet ikke hadde kommet seg opp da de testet den...heldigvis hadde regnet gitt seg da vi skulle løpe, og vi fikk krabbet oss opp, men det var høyt opp!

Monkeybaren:

Grøss og gru...jeg har til nå ALDRI klart å komme meg gjennom en eneste av Spartan sine monkeybarer. Og etter å ha lekt meg gjennom Toughest sin monkeybar, må jeg si at jeg liker dårlig Spartan sin stilasvariant. For stillaser er tykke å holde i, og så fort de blir litt våte er de ihvertfall for meg komplett umulig å komme meg gjennom. Og ja jeg er klar over at ikke alle nødvendigvis skal klare alle hindre, men det er forskjell på utfordrene hindre og umulige hindre. Nå skal det også sies at arrangørene i år hadde valgt å legge monkeybaren rett etter et svømmehinder, så det var ikke mulig å rekke å bli tørr på hendene. Dette førte dessverre til endel stygge ulykker, og under Beast var hinderet fjernet.

Ikke bare er stengene her veldig tykke for små jentehender (!), i tillegg hadde de utfordret oss med ulik lengde mellom stengene for å ødelegge en evt rytme man måtte klare å få til.

Dette er de klassiske hindrene vi alle visste kom til å møte oss et eller annet sted i løypa. Og så kommer overraskelsene:

Bæring:

Det er alltid masse bæring av diverse gjenstander på Spartan. Og i takt med lengden på løpene, økes også lengden på bæringen av gjenstandene:

Sprint:

- bære Spartan-sandsekken i en liten gjørmesløyfe (gøy å se alle som løp uten gjørmesko...svusj på rumpa kan man si!)

Super:

- bære Spartan-sandsekken i gjørmesløyfen

- bære tømmerstokk rundt en stor eng (ca 700-800 m)

- bære en myk plastikkbøtte etter å ha fyllt den halvfull med grus i ca 500 m (opp og ned gjørmebakker)

- bære en tømmerstokk i ca 2 km mens man forserer diverse hinder

Beast:

- bære den mye plastbøtten i gjørmesløyfen der man på de andre løpene bar sandsekken

- bære stokken rundt engen

- bære to mursteiner i ca 2,5 km gjennom diverse hindre

- bære to bildekk i ca 1 km gjennom diverse hindre - blant annet to balansehindre

- bære to stokker på skuldrene opp og ned en bakke

Apropos bæring - la oss snakke om atlaskulen! Jeg bare elsker atlaskulen! Jeg møtte den første gang på Spartan race ifjor og hadde da ikke fått med meg at det var jentekule og guttekule. Vel det er jeg smertelig klar over nå, og styrer alltid mot de litt mindre og adskillig søtere kulene. 50 kg for gutter og 30 kg for jenter - snagget iår var at vi skulle løfte den, bære den 10 meter, legge den ned, ta 5 burpees (WTF var vel akkurat de ordene jeg brukte da hindervaktene sa det til meg!), løfte den opp igjen og bære den tilbake. Dette hinderet var det nest siste...og når jeg da på Super allerede hadde gjort 150 (!) burpees, var de siste 5 et hat fra en annen verden! Men likevel - et hinder jeg digger, her er det rå styrke som gjelder og det er gøy!

My Hero - selveste mr Spartan Race UK - Richard Pringle - løp selv alle løpene på slutten av dagen og fullførte i ekte gjørmestil!

Vannhinder:

Ohhhhhhhhhh jeg elsker vannhindre, og anser meg selv som en god svømmer (ikke så rask, men god nok). Dog har jeg fått respekt fra vannet i både Tough Guy og Tough Viking, kaldt vann kan virkelig ødelegge hodet ditt skikkelig og rote til balansen din. Og på Toughest både i fjor og iår fikk jeg skikkelig panikk i møte med det kalde vannet kombinert med høy puls. Og med harde fakta om at de få dødsfallene som har vært i OCR-sporten har vært i vannhindre, og en nærdrukning i Tough Viking i år - så skal man ha respekt for vann. Og i år var de kanskje over gjennomsnittet dristige med to svømmedistanser på sprint og 3 svømmedistanser på super. På beast hadde de fått inn vester til de som ønsket det, og det var godt å se at selv store sterke menn svelget stoltheten og dro på seg vest. Det var en god svømmeavstand og dette kombinert med mange i vannet på en gang, og rikelig med vannliljer (i det minste på sprintdistansen) så var det til tider kaotiske tilstander. Det ryktes om en nærdrukning og gjennopppliving her også...

Like blid når man får øye på fotografene ;)

På beast hadde de byttet ut den ene svømmedistansen med ropetransfere - et hinder jeg ikke hadde testet før...men tenkte at ikke pokker om jeg skal gjøre burpees her...og det ble det heller ikke. Synes jeg gjorde en ganske så elegant og kjapp gjennomføring her...og dette er vel et av de få hindrene jeg virkelig hadde ork og tok meg tid til en liten posedown...

Om man skal si noe kritisk om dette hinderet, så var det at de kun tillot en om gangen pr tau...og boom da ble det major kø allerede på eliteheatet! Tør ikke tenke på hvordan det så ut der etterhvert!

Foruten disse to vannhindrene gikk vi x antall kilometer i diverse småelver rundt om på hele området, enten bare for å ha oss nedi en bekk/elv eller sammen med diverse ting å bære på. Også en hindertype jeg digger...hehe dette får ned farten på alle, og ved å bevege seg fort her kan man ta igjen endel deltakere ;)

Balansehinder:

Endelig skulle jeg få testet hinderet som Toughest stengte i høst pga regn...stokkebalansehinderet, der man går fra stokk til stokk (endene på stokkene altså) og virkelig fikk testet balansen sin. Jeg acet dette hinderet alle gangene, det var to ganger vi måtte ta det med bare kroppsvekt, og en gang bærende på to bildekk...damn da svettet jeg!

Hukommelsetesten:

Æhhhhhhhhhhhhh her så jeg burpeesene komme løpende mot meg! Jeg har ingen stor hukommelse å skryte av, og begynte nesten å gråte da vi etter ca 4 km ut i Beast ble møtt av en stor tavle der vi skulle lese av de to siste hindrene på startnummeret vårt og finne en kode vi skulle huske for x antall kilometer. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, da Mona hadde fortalt om dette fra Paris. Koden min var Juliet - 199 - 2601. Jeg kommer antagelig til å huske den når jeg sitter krøket og senil på sykehjemmet... Heldigvis klarte jeg å komme på en måte å huske hele koden på, istedet for å blacke ut...og pretty damn stolt var jeg da jeg etter piggtrådhinderkrabbing kunne reise meg opp og si koden min, få high five av jentene som sto der og løpe videre! Wohoooo...nærmere å fly kommer man nok ikke!

De siste store hindrene vi møtte var slippery ramp, som et av de siste hindrene alle 3 dagene. Enkel men morsom hindring, som bare ser ekstra kul ut synes jeg ;)

Og på beast hadde de virkelig slått på stortromma - wohoooo - jeg visste nesten ikke hvilket ben jeg skulle stå på da jeg så riggen som sto rett nedenfor hovedbygningen :

Hahaha vi fikk litt kjeft da vi hadde moret oss litt her, men innen de rakk å jage oss vekk hadde vi både fått filmet litt og tatt noen kule bilder. Og selvom jeg bokstavlig talt gikk på trynet da jeg testet riggen, visste jeg at dette hinderet kom jeg til å ace på selve dagen, og som sagt så gjort - mens jeg så min argeste konkurrent ligge å ta burpees, svingte jeg meg elegant gjennom riggen! Fy flate så kult og for en følelse da jeg løpe vekk derifra!

Ohhh ja glemte nesten - som hinderløper er man vant til å se etter hinder over alt, og da vi kom til Ashburnham første dagen kjørte vi gjennom en stillasrigg som vi var overbevist om at måtte være et hinder...eller ikke. Vi måtte nesten le litt av oss selv da vi forventet oss at alt skulle være hindre...men jaggu du - på Super så viste det seg at det faktisk var et hinder, de hadde bygd et stillas tvers over veien som man rett og slett skulle klatre over. Ikke et klassisk hinder, ikke så utfordrene, men gøy nok likevel!

De to siste og de virkelige signaturhindrene til Spartan er spydet og ildhoppet! Spydet er virkelig en rysare, da man aldri kan være sikker på å sette det. Da vi snikøvde første kvelden vi var på Ashburnham traff jeg på 4 av 4 kast, men som jeg sa - det er helt annerledes når du kommer med 170 i puls, står ved siden av de du konkurrerer mot...og bommer!!! For i løpet av trifectahelgene bommet jeg på 4 av 5 kast!!!! Men jeg traff da det gjaldt som mest - siste spydkastet på Beast fikk meg til å hyle av lykke og kom altså med verdens største smil over ildhoppet som er det siste du gjør før du passerer mattene og lykkelig blir møtt av verdens kuleste speaker! Og btw...jeg håper virkelig noen har gitt den mannen 3 medaljer. Jeg tviler på at han har løpt, men etter å ha stått på på startstreken og ved mål gang 3 dager på rad, fra kl 09 - 23 eller noe om kvelden...ja for en prestasjon! Og uten han hadde det vært virkelig en stusselig målgang!

Henger dere fortsatt med??? Jeg håper og tror jeg har fått med de fleste hindrene vi har vært igjennom. Jeg håper dere har likt turen her sammen med meg, og kanskje noen har blitt fristet til å prøve? Iår var vi 5 som fullførte trifecta - hvor mange blir vi neste år?

Jeg fikk æren av å stå på pallen både under sprint og super, men denne gangen sto jeg med tårer i øynene og så denne dama ta en solid 2.plass - Mona Strande - du er flate meg råeste dama vi har i Norge, antagelig den sterkeste hinderløperen vi har og jeg er så stolt av å ha løpt (etter) deg i flere løp i år!

For en opplevelse dette har vært - og takk gode gud for at vi skal løpe et løp til snart, og enda mer takk for at sesongen allerede starter i januar 2016! Dette er så gøy!!!!

KlemMari

Publicerat: 2015-10-02 10:32 Kommentarer (0)



Spartan Race 2015 - opplevelsen

Kjære alle sammen! Da er vi tilbake alle som representerte Norge disse to helgene i England. Jeg skriver denne bloggen her på vegne av meg selv, men jeg håper og tror mange av ordene likegjerne kunne vært skrevet av de andre også. Jeg har ihvertfall kost meg maks med alle sammen, og for noen prestasjoner som har blitt levert! Igjen kan jeg jo bare snakke for meg selv, og jeg har ikke full oversikt over andre sine resultater gjennom hele sesongen, men med norske jenter på podiet begge helgene har vi ihvertfall markert oss godt der. Jeg er rimelig sikker på at vi har bidratt som humørspredere på Ashburnham place også gjennom helgene...og selv om kubbene mine nå har fått en aldri så liten hedersplass på spisebordet vårt...er det opplevelsene og menneskene vi har delt dem med som kommer til å sette de dypeste sporene. Og nettopp derfor velger jeg å starte denne lille miniserien om mine to Spartan Trifecta helger med nettopp opplevelsene vi har hatt der borte.

Veldig mange stiller oss spørsmål som "hvordan har dere råd til å reise så mye", "Skal dere på tur igjen?" "Skal dere løpe denne helgen også?"

Ja...vi har kanskje reist mye...vi har kanskje løpt mange løp. Iår har vi vært i England i januar for å løpe Tough guy, vi reiste hele familien på tur tilbake til England for å løpe Mudnificent 7, og nå da to helger...atter en gang til England for å løpe Spartan Race. Siste turen vår blir til Malmø for å løpe Nordic Race. Det er 4 helger på et år...ikke egentlig så ille synes jeg med tanke på at dette er det vi gjør, det er dette vi deler som mann og kone, det er våre turer for å kose oss sammen alene - vi er nesten aldri på fest eller sprell mer...vennekretsen har endret seg litt de siste årene...men det sies jo at man etterhvert lærer hvem som er de ekte vennene. Og da blir disse turene det vi gjør sammen og skaper opplevelser på. Vi bor på hotell, spiser på restaurant, koser oss med et glass vin og nyter livet. Vi er superheldige som faktisk har den samme interessen og kan tillate oss denne luksusen. Og om ikke mange år er drømmen at vi skal dele disse opplevelsene også med jentene våre...men foreløpig er det vår kvalitetstid sammen.

Det er en deilig flukt fra virkeligheten å kunne reise bort og leke litt igjen, også vi voksne trenger det!

Iår hadde Spartan uk arrangørene valgt ut Ashburnham place, som stedet som skulle huse både Spartan sprint og superhelgen + den mye omtalte Beast helgen. Tanken var at vi skulle kunne bo på løpsvenuen, og på den måten knytte mer sosiale bånd og med lettere tilgang til løpet. For oss var det Perfekt!

Ikke visste vi helt hva som ventet oss, ikke visste vi helt hvor dette var - og det kjennetegner vel mye av helgene våre i England, vi har nå reist på kryss og tvers, og sett steder og møtt folk vi aldri hadde trodd vi skulle møtt. Vi har vært i Wolverhampton, East Grinsted, Heart of England, og nå Ashburnham med mellomlanding i Battle og Hastings. Hvem bryr seg om London lengre liksom. England og engelskmenn har fått en helt ny betydning for meg! For noen fantastiske mennesker! Og så mange jeg kommer til å beholde i hjertet mitt!

Men Ashburnham da....togtur på 1 time og 40 mins fra Gatwick, så bytte av tog, nytt tog i 15 mins og så taxi i 15 mins...med andre ord - i midten av ingenting! Da vi svingte inn til Ashburnham place var det som å komme tilbake til middelalderen...vi kjørte ned en lang alle, helt til et stort herskapshus åpnebarte seg, en stor steintrapp foran og masse fine skulpturer. Det var skumring og solnedgang...du vet den belysningen man bare får når solen står på en helt spesiell plass på himmelen, magiske skyer og blikkstille vann...den følelsen! ...og null dekning på telefonen ;)

En rask innsjekk senere og vi hoppet i treningstøyet. Hvorfor jeg i det hele tatt hadde vært bekymret for aftenantrekket aner jeg ikke...for her var det ingen grunn til å skammes over å sitte i kosetøy på kvelden...det var faktisk bare kult å sitte med løpesko og hoodie over noen kopper te...ja for vin og øl var ikke til salg her ;)

...men altså kveldstrening...vi måtte jo bare ut og snikkikke litt på hva som ventet oss dagen derpå. Og jeg overdriver ikke om jeg sier at vi løp rundt som to små barn i verdens største lekebutikk..for i skumringstimen ble alt litt ekstra magisk, vi testet monkeybaren, tauene, vegger og spyd...verdens beste lekeplass for to hindergale voksne. Og enda bedre, vi møtte både racedirectoren, de fantastiske folkene som satte opp løypen for oss, vi møtte damene i reebok-bilen som skulle bli våre beste venner, vi møtte mannen som hadde kjørt i 9 timer med en megaskjerm, bare for å sette den fast i gjørma...

Og etter at vi hadde løpt fra oss ute på løpsvenuen...trakk vi inn og ble raskt kjent med noen herlige engelskmenn. Det tok ikke mange minuttene før skrønene satt løst, vi ble en stor herlig gjeng midt i foajeen, og i kjent hinderløpmiljøstil var det som vi hadde kjent hverandre hele livet. Og her kommer den ekstra stjernen til Spartanarrangørene iår - det var ikke noe luksushotell vi bodde på, snarere tvert i mot, man fikk litt sånn leirskolefølelse. Men hvem brydde seg, vi koste oss med herlige folk med samme interesse, fikk lagt oss i anstendig tid, sto opp og spiste frokost sammen, før vi tuslet bort til registreringen og fikk både nummerlapp (hårbånd), racetag og mer stemning før løpet. Ja for nå var jo alle her, og vi måtte ta obligatoriske selfies med både hverandre, arrangører og fotografer/gamle venner:

Starstruck med møte av selveste Mr Pringle - et ikon i Spartan UK!

Ja og hvem ellers - selveste Sjefen selv - mr Richard Burley - jeg blir alltid like glad når jeg ser han, med høyden sin, de karakteristiske gamasjene og kameraet sitt oser han av ro og orden - og har alltid full kontroll og alltid tid til et ord med gamle kjente.

Jeg vet at ord aldri kan gjenskape den stemningen som har vært...men likevel håper jeg dere har fått et lite innblikk i det sosiale på turen vår. Det å bo på løpsvenuen skapte en herlig ro før og etter løpet - jeg har ikke ord for hvor deilig det var å slippe å mase avgårde med taxi eller buss, å bare kunne skifte til rent og tørt tøy, for så å sitte og dingel rundt med fine folk, knipse bilder i Reebok-automaten, drikke smoothies, spise burger og shoppe tøy...ja for det skal sies...jeg gikk nok litt amok i Reebok-sjappa...jeg vet jeg ikke trengte mer tøy...men herregud...Spartankolleksjonen til jenter er bare helt rå...ja forsåvidt til gutta og altså...

Som seg hør og bør løper også arrangørene en æresrunde helt til slutt!

Maskoten min - Super-Pablo som boktstavlig talt var overalt i løypa og heiet meg frem! Aldri sett den mannen uten et smil jeg...og har du hørt han le! Nei fy flate Pablo - digger deg, og gleder meg allerede til neste tur med deg!

Jammen møtte vi ikke selveste mister Spartan også! Haha omringet av vikinger her gitt!

En helt fantastiskt tur, med flott folk - pain is temporary, but memories last forever! Dere er herlige alle sammen!

Imorgen skal jeg jobbe meg gjennom løypa vi har løpt gjennom tre løp nå!

KlemMari

Publicerat: 2015-09-28 22:04 Kommentarer (0)



MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv







I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


|Sponset innlegg| Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei :-D Etter 2 uker med feber, vond hals og dårlig form er jeg endelig tilbake med løpeskoene på ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser