Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Konkurranseintervaller!

Idag var siste økt på planen fra Coach Robin. Selvom jeg nå begynner å bli overbevist om hvordan man skal trene, både etter opplæring fra coachen, dobbeltkontroll hos andre kyndige og + litt egenlektyre - så kan jeg jo ikke si annet enn at jeg digger digger digger å bli sluppet opp i sone 4. Jeg tenkte jeg skulle opp i en 12 km/t...og var bare ûberhappy da jeg faktisk rotet til det første draget og fant ut at jeg måtte skru mølla opp på hele 14,5 km/t! Planen var 4 x 1 km i sone 4, og jeg endte da opp med 4 godkjente drag + et halvveis! Wohoooo - det kjentes veldig veldig godt! Så en styrkeøkt i kveld og rolig sone 1 til jobb imorgen! Så er det pause og reise på lørdag - og POW -TOUGH GUY 2016 på søndag! Kjenner jeg begynner å glede meg nå! 

Btw...testet ut noen nye sokker fra Ronhill også som kanskje skal med - sliter med å finne sko til neoprensokkene mine, og da er Supreme sokken til Ronhill et godt alternativ, teknisk kombinert med ull, med ekstra varming på tå og hæl. Vi får se - jeg har jo på ingen måte begynt å pakke en truse til turen engang, så ikveld og imorgen må jeg begynne å finne frem litt stæsj!

Det er ikke så mye mer å si - dagen idag er definitivt mye bedre enn gårsdagen - den kan egentlig bare puttes i do - eneste positive bare den digge styrkeøkte på kvelden og bamseklemmen fra Supermann når jeg kom hjem fra jobb. Noen dag er er bare sånn...ja dere vet...ikke bare har man stått opp med feil bein - men man har faktisk tatt salto og tryna ut av senga! Så takk for at dagen idag er mye bedre!

Håper dere har en herlig dag og!

KlemMari

Ps...siden dagen igår var så dritt - gikk jeg glipp av DETTE flotte innlegget til Coach Robin! Her kan du lese alt om trening i de ulike sonene - jeg synes det er så spennende å dykke inn i denne verden og sluker alt jeg kan få rått. Har virkelig skjønt at jeg har gjort veldig mye feil i min trening så langt - og gleder meg til å fortsette å trene mye mer målrettet enn jeg noengang har gjort!

Publicerat: 2016-01-28 09:46 Kommentarer (0)



Avslutter denne treningsuken i -25 herlige grader

Når klokken ringer 0515, og du kjenner på skuldrene at det trekker og er kjølig - har man bare lyst til å trekke dyna over hodet og bli der. Men du vet at løpetøyet ligger klart, sekken er pakket - og det går faktisk ikke noen buss til jobben...ei heller står bilen i garasjen!

OG...ikke minst har jeg gledet meg til å løpe idag, nettopp fordi jeg får lov å bevege meg opp i sone 3 idag! Det vil for meg si puls opp til nesten 160! Såååååååååå herlig og så befriende!

...må dog si at skuffelsen sto litt i taket da jeg endelig kom meg avgårde. Antrekket besto av thermaltoppen til Skins, dressen jeg skal løpe i Wolverhampton med, en mellomjakke, en goretexjakke, ørevarmere, buff, ullvotter med vindvotter utenpå og ullsokker + løpesekken min med frokost, lunsj og skiftetøy i. Puh...bare å bevege seg er en treningsøkt i seg selv, og resultatet - alt for høy puls (igjen) på selv latterlig lavt tempo. Men nå skal det jo sies at med 25 minusgrader så er det visst tillatt med lavere tempo og man skal visst oppnå ok treningseffekt likevel. Garmin bekrefter dette og gir meg en 4,1 i treningseffekt da økten er ferdig.

Oppsummeringen over uken er jeg tross alt fornøyd med. Jeg har følt at det kanskje ikke har vært så mye trening, men det er det geniale med å føre nøye dagbok - man ser tilslutt at man har hatt en ok uke. Det ble nesten 4 mil løping tilsammen, 5 løpeøkter hvorav 3 ga treningseffekt mellom 3-4, og 2 restitusjonsøkter.

Jeg er superspent på hva neste uke skal bringe og gleder meg til mailen med treningsprogrammet kommer. Jeg vet ihvertfall at jeg skal en tur på sats solli imorgen og leke apekatt med ei flott jente. I tillegg har jeg et spennende lunsjmøte som jeg håper bærer frukter!

Aight - da må dere bare ha en herlig dag - jeg skal ha min daglig tøy og bøysession - målet i tillegg til å bli en bedre løper, er også å bli en mer smidig løper. Og her er det jaggu en jobb som skal gjøres!

KlemMari

Ps...må nesten få lov til å komme med en liten snikreklame og! (sponset link) - idag kom endelig nye varer til Treningsshop - en tights jeg har ventet så lenge på. Den ser rådigg ut og kommer fra OMPU. Ompu er virkelig et stort merke innen hinderløp, og det er ikke uten grunn, den er superdigg å ha på, og jeg gleder meg som en unge til å teste de!

lurer på om ikke denne skal bli med til Wolverhampton ja...

Publicerat: 2016-01-17 09:38 Kommentarer (0)



Sone-1 løping #frustrasjon

Som jeg skrev til dere har jeg som mål i 2016 å bli en bedre løper. Så enkelt, ferdig snakka! Jeg vet erfaringsmessig at det er veldig fort gjort å dra på seg skader, sesongen 2014 var preget av smerter fra plantar fascitt, en for brå overgang til mølle i høst + harde intervaller ga meg både smerter i ankelen på samme fot som jeg har plantar fasciten samt korsryggsmerter. Så man skal ha respekt for løping. Derfor ble jeg så glad da jeg fikk melding fra Robin om at han kunne tenke seg å hjelpe meg på min vei.

Robin Amundsen er en av Norges beste hinderløpere, men han har også "god" erfaring om skader man kan få fra løping, og har derfor mye fokus på rett styrketrening til løpere + skadeforebyggende trening. Og i tillegg har han peil på løpetrening. Han skal støtte meg nå i en måned og hjelpe meg i å skjønne hvordan jeg skal legge opp treningen videre. Jeg vil få et nytt treningsprogram fra uke til uke - og han er sjefe, jeg gjør som sjefen sier.

Meeeeeeeeeen det er vel en grunn til at disse folka kaller seg coacher og ikke bare personlige trenere - for dette krever sin mann eller kvinne. Jeg er vant til å løpe etter egen maskin + styrer intervalløktene mine selv. Nå skal en annen person fortelle meg hvordan jeg skal trene...og mye av treningen skal foregå i sone 1!

Er dere klar over hva trening i sone 1 er??? FRUSTRERENDE!!! Hensikten med å ta denne fine flotte testen på NIMI var jo å få fastsatt treningssonene våre, finnne lakttatgrenser og kunne legge opp en mer effektiv trening! Så da må jeg bare få banket inn i hue mitt, hvordan det kan være treningseffektivt å gå/løpe til jobb. Løpe er forsåvidt helt feil...for jogge veeeeldig sakte er mer rett. Og kommer det en fartsdump i veien...ja da må man være obs...det er fascinerende hvor lite helling som skal til før pulsen stiger! Og etter mine soner skulle jeg altså ikke over 130 på min vei til jobb idag..."Hold sonen!" står det på planen min idag...med utropstegn bak ;) Første løpeturen min i sone 1 fail'a jeg bigtime - havnet på 140 i snittpuls...idag var jeg litt flinkere og havnet på 134 i snittpuls. Ødela løpet litt siste 500 meter da jeg hadde kun 2 minutter på meg til å rekke jobben i anstendig tid....

Så coach Robin...takk og lov for at du slipper meg opp i sone 3 imorgen! Det skal bli en fryd og en glede!

KlemMari

Bare noen tanker fra meg denne helgen...av og til tar man 2 skritt frem og 5 tilbake...jeg vet ikke helt hvor jeg er på stigespillet mitt akkurat nå...time will show...

Publicerat: 2016-01-16 14:14 Kommentarer (0)



Løpsforberedelser på NIMI - #laktattest og #vo2max

Hei alle sammen!

Vi er ikke engang ferdig med uke 2 i det nye året og allerede har så mye spennende skjedd.

På en gitt tid i 2015 skrev jeg at fallhøyden var stor. Jeg gikk knallhardt ut med egne ambisjoner for året som kom, og jaggu innfridde jeg ikke! Jeg fikk til mer enn jeg noengang kunne drømt om, og at 2016 skal bli noen i nærheten har jeg ingen ambisjoner om!

Men, likevel har jeg nye ambisjoner for året som kommer. Jeg tør ikke i det hele tatt å drømme om noen flere plasseringer, jeg klarer fortsatt ikke forstå at 2015 ikke bare var en eneste stor drøm. MEN...jeg ønsker å forbedre meg! Jeg har bevist for meg selv at jeg kan, og det "bare" på min egen måfå trening. I år vil jeg lære mer! Jeg vil kunne litt teori bak det jeg driver med, jeg vil trene systematisk. Jeg har erfart at systematisk styrketrening gir resultater, og det sier seg vel da selv at systematisk lagt opp løpetrening også vil gi resultater. Om resultatene nødvendigvis resulterer i noen pallplass har jeg ingen forventning om, men jeg vil forbedre meg selv! Jeg vil få bedre løpskapasitet, jeg vil blir raskere, løpe lengre og ha enda mer glede av løpingen min enn jeg noen gang har hatt.

Så starten på hele eventyret 2016 ble altså en tur til Even Jarstad på NIMI. Og husker dere jeg sa at jeg ikke visste om jeg turde å gi dere resultatene??? Vel...det tør jeg! Og jaggu er jeg ikke rent lite stolt av de også! So here goes:

Jeg hadde ikke noen stor formening om hvem eller hvor det er best å ta en sånn laktat/maxO2-opptak-test – det er jo så mange steder som gjør dette, og det finnes minst like mange meninger som steder. Men idet øyeblikket Even kom, følte jeg meg trygg. Han hadde en sånn fantastisk væremåte og evne til å virkelig få oss til å føle at vi var i sentrum, og han overbeviste i hvert fall meg om at han kunne sakene sine.

Nå var det hovesakelig Supermann som ville ta disse testene, jeg kan jo som jeg har skrevet før, ikke så mye om dette, men etter å ha lest litt her og der, og satt meg litt inn i ting, så har jeg funnet ut at disse to testene faktisk er helt konkrete mål på om den treningen du gjør har noe for seg eller ikke. Og det er jo egentlig ganske så spennende. Litt som om man er på slankekur og man veier seg for å se om man går ned i vekt. Så som sagt, så gjort, her var vi altså.

Supermann var først ute, og jeg spurte høflig hvor «tilskuersonen» var – overalt, var svaret jeg fikk. Så herlig, jeg rigget meg til i hjørnet, holdt helt munn og sugde til meg hvert ord Even sa. For han snakket ca non-stop i 3 timer, og det var som musikk i ørene mine. Når man er en amatørutøver som meg, som løper litt intervaller her, noen der og så litt langkjøring – alt litt sånn på måfå, så er det jaggu gøy å høre på noen som virkelig kan det.

Vi ble spurt om hvordan vi løp, hva vi trente, hvor fort vi løp, hvordan type intervaller osv. Og utifra de svarene vi ga og en en tabell på veggen, kom han allerede før vi gikk på mølle med ganske så presise tall i forhold til hvor vi endte opp. Jeg var jo livredd for virkelig å skåre elendig. Uansett hva andre sier, anser jeg meg ikke som en superløper, jeg løper vel anstendig, men ikke noe utover det… Så etter å ha lest meg opp litt på tall og statestikker…håpet jeg i hvert fall at jeg endte mellom 30-40 ml/kg/min. En gjennomsnitt dame på min alder ligger visst på ca 34 ml/kg/min i maxO2. Jeg er ikke mindre ærlig enn at jeg sier…hadde tallene endt opp med å ikke være i min favør…ja da tror jeg at jeg ikke hadde snakket så høyt om det. Litt flaut liksom når man legger ut side opp og side ned om trening…

Etter å ha sett Supermann gjennomføre sine tester, var jeg ikke lengre så rolig, jeg var spent, bekymret for at jeg ikke skulle klare å fullføre, og innvendig ristet jeg (både av kulde etter vifta til Superman og) av adrenalin. Men det ble min tur – jeg måtte måles og veies, ikke så mye spennende nyheter der. Siden vi hadde bestemt oss for å løpe med EKG bare for å teste alt – måtte til og med løpetoppen av…arghh – jaja denne Even har vel sett det meste hvis han har testet over 10 000 mennsker eller så. Så endelig ferdig kablet opp med EKG, blodtrykksmanskjett og pulsmåler var jeg klar!

«Da starter vi farten på 4 km/t da»…sa Even etter at vi var blitt enige om å kjøre laktattesten med 5,3% helling. (*whaaaat…4 km/t?!?!?!) Eh javel…»Ja og prøv å løp, selv om jeg vet det er vanskelig…» Hahaha har dere noen gang forsøkt å løpe på 4 km/t i fart? Ikke jeg heller…men etter 10 minutters oppvarming var jeg jo faktisk blitt litt varmere. Så økte farten suksessivt til vi endte på 10 km/t etter ca 45 minutts løping. Der var terskel nådd (må lese om alle disse uttrykkene altså!) Dette var jo lett nok! Smilefjeset begynte å vise seg…ikke minst fordi vi hadde tatt noen stikkprøver med VO2max underveis…og for å si det sånn..:Even bommet ikke med tallene han gjettet på!

Etter 10 minutters rolig gange – (og en tissepause) var vi i gang igjen – nå skulle jeg til pers. Jeg må vel si høyt og tydelig at det munnstykket og jeg nok aldri kommer til å bli bestevenner! Men jeg kan intervaller, jeg er vant til å pushe meg på mølla – så nullstille hodet, fokus på Borg-skalaen og så var vi i gang igjen. De første minuttene gikk jo lett…10 km/t, 11 km/t, 12 km/t…ok nå begynte det å bli litt tungt. «Det er nå testen begynner» sekunderer Even meg om – kom igjen nå!!! Og jeg kom igjen…13 km/t, 13,5 km/t…æhhhh begynner å bli kvalm, sliten, gidder ikke mer – jo litt til…»5 sekunder til neste måling – KOM IGJEN!» Jadajada jeg kommer igjen…så blir det stille, jeg er driiiiiit sliten…og hopper av…eller henger og slenger er vel mer ordet. «Rett deg opp og stå stille» sier Even…»RETT DEG OPP!» Jada…veldig til mas på deg da…»Stå helt stille nå!» Lett å si…jeg prøver da…må bare –puste – litt – nå….

Ferdig testet, full av smil og med tørre klær igjen – jeg nådde aldri helt opp, løpecoach Robin hadde tippet på 50 ml/kg/min…men jeg klarte «bare» 49…wohoooooooo – om jeg er stolt! Ja det er jeg! Vet godt at jeg ikke er verdens beste for det…men en liten seier for hun som akkurat har oppgradert til 4.0 versjonen var det – og uansett hva noen andre måtte mene…jeg skal seile litt rundt på en rosa sky noen dager til ;)

Jeg har så mye mer spennende å fortelle dere - gleder meg til sesongen 2016 - bring it!

KlemMari

Publicerat: 2016-01-15 08:15 Kommentarer (0)



Mine beste øyeblikk i 2015

Året 2015 har kanskje vært DET kuleste året ever noengang for min del. Ja da må vi selvfølgelig trekke fra sånne øredøvende minner som når barna ble født, mitt eget bryllup osv osv...når vi ser bort i fra de tingene (som selvfølgelig er de aller aller viktigste) - så står jeg igjen med et år som jeg nesten egentlig ikke vet hvordan jeg skal starte. Det er alltid en reel sjanse for at man glemmer noe eller noen som absolutt burde vært nevnt...men jeg tar sjansen!

2015 er året der jeg har løpt flest hinderløp noen gang, la meg gi dere en kjapp oversikt:

- Tough Guy - Wolverhampton

- Tough Viking - oslo

- Barskingen - Rakkestad

- X-run - Eidsvoll (1.plass lag mix)

- Mudnificent 7 - Heart of England

- Viking Race 5 + 10 km - Oslo (3. og 6.plass)

- X-run - Oslo (3.plass lag mix)

- Toughest - oslo

- Spartan sprint, super og beast (1. 3. og 6. plass elite)

- Nordic Race - Malmø (12.plass og kvalifisert til EM 2016)

- Toughest Gøteborg (sesongavslutning)

14 løp totalt - og det må jeg si meg meget godt fornøyd med. Ekstremt vil nok noen si...og jeg må vel kanskje innrømme at ja det er litt ekstremt, det er det. Besatt av hinderløp...må bare ha det...bare må ha...problemet er at man blir høy av å løpe hinderløp - høy på adrenalin. Og har man først kjent på denne rusen så er det ingenting som kan få kroppen til å glemme det. Man vil ha det igjen, og det fort - akkurat som en hvilken som helst annen junkie!

Men hva mer...hinderløp har ikke bare gitt meg adrenalinrush, hinderløp har også gitt meg masse nye venner. Venner jeg ikke ser hver dag, men som jeg likevel vet at er bra folk jeg liker å ha i livet mitt. Ja noen "prater" jeg faktisk nesten hver dag med - gjennom helgen i England da vi tok trifecta i september møtte vi 3 gutter og ei jente som vi nesten daglig prater med. Vi har planlagt neste løp sammen, og forsøker å få sesongen 2016 til å bli en sesong der vi skal løpe flere løp sammen, både i England og i Norge! True OCRfriends <3

Men tilbake til mine beste øyeblikk i 2015...jeg skal forsøke å komme meg gjennom året:

- Tough guy i Wolverhampton...her var det så utrolig mye kult som skjedde...men foruten fullførelse av dette ekstreme løpet så må jeg si at møtet med Mr Mouse sent på kvelden da vi kom ned inne på gården hans var utrolig stort. Å stå der inne i en låvebygning og plutselig møte denne kreasjonen av en mann. Han er på ingen måte en A4 person...og det var så kult å møte han. Men også å treffe mannen bak dokumentaren "rise of the sufferfest" Scott Keanally var utrolig kult!!! Selfi med han, supermann og coach Dietzel var helt rått! Ja til og med å få lov å stå foran kamera i 5 minutter var helt surrealistisk - vi kommer neppe med på filmen...men vi er i hvertfall med i grovmaterialet ;)

- Tough Viking i Oslo var kanskje det løpet som ga meg minst av alle løpene jeg har løpt i år. Jeg vet ikke hva det var, for løpet i seg selv var kult nok, traseen var rå og folkene som løp var fine nok. Men mulig kombinasjonen elendig vær, et par kongetabber fra min egen side og rett og slett ikke psyken på plass er nok til å ødelegge godfeelingen fra løpet....men et lite flash skjedde her...jeg så lyset...eller Mona Strande som hun også heter. For både Martin og jeg la nemlig merke til denne råtassen av en dame og googlet litt rundt til vi fant henne. Og bare minutter etter var vi "venner" på face...så noe godt kom det da ut av det løpet og!

- Barskingen i Rakkestad - hvor skal jeg begynne??? Opplevelsen her av å løpe lag med herlige Jørgen, Ruben, Supermann og Marie. Vi kom desidert sist, vi startet desidert sist...men vi knuste! Og kom i mål til en finfin 3.plass. Men akkurat plasseringen her var ikke så viktig -  her var det bare opplevelsen av hvor utrolig kult det var å løpe det aller første barskingløpet. Arrangørene viste at de var kommet for å bli, og den gode klemmen fra Mathilde og varmen de utstrålte ga meg nesten mer rush enn adrenalinet under løpet i seg selv. Men skal jeg trekke ut en ting fra løpet...ja så må jeg si at kombinasjonen vedkubbe + høyball var ganske så rå her...ja og ziplinen selvfølgelig! Ja og det å løpe de siste 100 meterne til mål sammen med jentene mine! Stort!

- X-run på Eidsvoll juni 2015! Denne dagen er en merkedag for Supermann og meg. Vi har kjempet så lenge for en topplassering på X-run, vi har snust på toppen flere ganger...men den følelsen av at alt stemte, kroppen fløt gjennom skogen, komme ut på toppen av skogen mot selve slettene, høre stemmen til Eirik presentere oss, høre han heie på oss inn den siste rundingen inn mot mål, vite at skal det noen gang gå veien så er det nå - se mål nærme seg, se Anita stå der og ta oss i mot, passere målstreken med armene under mål, komme med urbrølet og løpe rett i armene til Anita og høre stemmen hennes "Hvor glad er du nå?" DETTE øyeblikket er et av de råeste i 2015! Å vinne sammen med Supermann, Pablo og være blant noen av de fineste folka jeg vet...helt priceless!

Mud 7 i England...også et løp der kanskje ikke de største opplevelsene sto i kø...JEG sto mye i kø, og det ødela dessverre en god del for meg, å bruke 3 timer på 9 km er jo en bragd i seg selv...men det råeste med Mud 7 var sklia...en enormt høy oppblåsbar sklie. Da jeg satt på toppen av den sklia vet jeg ikke egentlig hvordan jeg turde å sette utfor, men antagelig var det noe sånnt som "Det er jo ingen som har dødd enda..." som gjorde susen...og det gjorde jaggu ikke jeg heller...jeg slo meg jo ikke engang...og kul video fikk jeg takket være Supermann ;)

Viking Race 5 km...nå begynner vi å snakke. Foruten seieren på X-run så begynner de virkelig store opplevelesene å komme nå! Viking Race 5 km har også virkelig vært et av de løpene der jeg har vært sulten på en bra plassering. Takket være aircondition på flyet var jeg skikkelig forkjøla og formen var ikke bra, men takket være enorm support fra Supermann og drahjelp fra rumpa til Mona Strande, ble det kanskje igjen en av de største opplevelsene dette året. Å igjen stå sammen med noen av mine aller beste venner, mine to små nydelige og Supermann, å bli ropt opp til 3.plassen, gå opp og få klem av Andreas mens han hvisker i øret mitt "Pallplass jo..." - ja nok et minne jeg aldri kommer til å glemme!

Viking Race 10 km...nå høres det ut som jeg er en skikkelig stor ekkel streber som bare vil ha prestasjoner...vel jeg vil det noen ganger...men idag ville jeg ha en ting: Ildhopp sammen med Helene min! Og det fikk jeg! Etter 10 km der jeg hadde henne i hælene hele veien, der vi motiverte hverandre i 10 hele km akkurat som i fjor, nådde vi målet vårt - hånd i hånd brølende til kamera over ildhinderet! Og ekstra bonus - selveste sjefen sjæl fra Epic Action Imagery satt og tok bilder av oss - Mr Richard Burley!

X-run i oslo var en nervepirrende affære, vi skulle forsvare 1.plassen vår, og det er vel bare å være ærlig på at vi nok var litt skuffet da vi endte opp med 3.plass - et par kardinalfeil underveis, litt knoting, og ikke god nok løpeform fra undertegnede gjorde sitt til at 1.plassen glapp! Men når skuffelsen var svelget unna og fokus ble lagt på jentene ble alt bra igjen! Jentene løp sitt beste hinderløp noen gang, de ga jernet begge to, de var rå og vi var så stolte. I tillegg må jeg si at det var utrolig kult for meg at min kjære kjære Trine kom og så på oss løpe! Tusen takk vennen, det varmet så godt å ha deg der! Du er best og du viser det gang på gang på gang!

Toughest i Oslo - sorry...men nå blir jeg blærete igjen...værgudene var IKKE med oss, og vi kunne vel strengt tatt ikke hatt kipere vær, regn, kaldt vær og vind! Lite hyggelig! MEN, rått rått rått - jeg var blitt funnet verdig til å starte i eliten sammen med bl a Mona og noen av de andre av verdens beste hinderløpjenter! Shiiiiit - starstruck! Men enda bedre - å se blikket til Supermann da han så meg komme med elitevesten, se blikket hans da han så meg meg den, følelsen da han tok bilder av meg, filmet oss da vi startet, og lese det han hadde lagt ut på facebook i det øyeblikket! Vite at han var STOLT over meg! Stolt over den jobben jeg hadde gjort for å komme dit! DET betydde mer enn noe annen medalje noen gang kan bety!

Spartan Trifecta 2015. Denne helgen ble episk. Den ble uforglemmelig. Jeg kan nesten ikke begynne å trekke frem minner engang...Denne helgen var bare så stor! Episk er det eneste dekkende ordet!

- reise på tur med Pablo og Mona

- bli kjent med Iain, Alex, Charlie, Aron og Sarah

- bli kjent med de engelske jentene Amy og Sharon som jeg knivet om pallen med 3 dager på rad

- møte igjen Richard Burley 

- møte Selveste Mr Pringle himself - og få diverste klemmer og "You've smashed it!"

- bli kjent med gjengen som satte sammen hele løpet for oss

- tiden sammen med Reebok-jentene

- sitte i solveggen med Pablo, Iain og Sarah etter Sprinten

- timene på kveldene da vi satt og skrønet og pimpet te....

- timene vi lekte oss på det store området mellom løpene

- dagene vi tilbrakte på lekeplassen til mr Pringle - Hastings et nydelig sted!

- timene vi brukte på å komme oss fra London til Ashburnham

- treffe spydet på det siste og avgjørende hinderet på Beast

- bilturene sammen med Aron hjem til Gatwick

Men antagelig...kanskje det desidert største denne sesongen var på Spartan Sprint...da jeg kom i mål, ble møtt av speakeren som ga meg verdens største klem samtidig som han annonserte over høytalerene "first lady to finish! We'll talk to you later!" Richard Burley som snurret meg rundt og ba meg posere for vinnerbildet, Richard Pringle som kom meg i møte og smilte stolt og sa "You've smashed it!", Pablo som kom løpende og sa "Du VANT!!!"...og til slutt ende opp hos Supermann som ga meg en bamseklem og gratulerte. Jeg skjønte ingenting, var helt ute av meg selv, og det eneste jeg kunne si var "nå må dere slutte, jeg har ikke vunnet, det er ikke mulig, slutt å gi meg forhåpninger!" Mens pablo fortsatte å hoppe rundt meg å insistere på at jeg vant! For tilslutt å ende opp på høyballpodiet, på toppen, med Amy og Sharon sammene med meg! DET var så stort det, kommer nok aldri til å skje igjen, men fytti som jeg skal ta vare på det minnet!

Nordic Race...løpet vi ble bedt om å løpe, helgen der Supermann og jeg virkelig skulle kose oss i Malmø alene på kjærstetur, løpet som vi plutselig fant ut at var kvalifiseringsløp til EM, helgen der vi koste oss på restauranter med god mat og vin, helgen der vi ble kjent med Cai Denny fra OCREurope, helgen der vi møtte igjen Aron fra England, helgen der vi løp sammen med episke Herbert aka kaoz, helgen der jeg kvalifiserte meg til EM! Helgen der vi gikk og nøt Malmø by, Supermann og jeg. Løpet der vi atter en gang hadde det så utrolig kult med så utrolig mange flott folk, løpet der tempoet var høyt, marginene ørsmå, løpet der nivået var  høyt på tross av at de beste var i Usa og løp VM. Løpet der vi endte opp i en transportabel sauna og satt og fortalte skrøner sammen med Supermann, Aron og vinneren av herreklassen! Godt nok for meg og verdt 12 timer i bil!

Toughest Gøteborg 2015! Sesongen var egentlig slutt, kroppen sliten og pengene borte. Men takket være en instagramkonkurranse fikk jeg på torsdag kveld melding fra Herbert, "Du vant!" ...hææ? ...eh hurra...eller pokker! Ikke hadde jeg råd til å reise, absolutt ikke råd til å ta inn på hotell, ikke egentlig tid heller, og alene-hjemme-helg med jentene...meeeen...et gratis løp. Toughest i Gøteborg...sesongavslutning, jaktstart på Toughesttouren..."alle" skulle dit...Pablo, Mona, Camilla, Jørgen, Elisabeth, Marius, Herbert....ja og jeg???? Jeg måtte jo bare! Og foruten et forrykende show, rått å se Albon løpe, rått å se Mona starte i jaktstarten, rått å se elitejentene nok en gang, utrolig kult å løpe løypa, en vanvittig mestringsfølelse å klare rampen på første forsøk - så var nok hele opplevelsen her å være på roadtrip med jentene det beste! Jentene mine er min aller beste venner, jeg har det så herlig sammen med de, og at de nå er blitt så store at vi kan reise på tur ikke bare som mamma og to barn, men som 3 venninner....ja det er så så så utrolig stort! Girlpower!

Og med det er en helt syk sesong over! Jeg vet ikke hvordan i det hele tatt 2016 kan toppe dette. Men om jeg får reist til EM, om jeg klarer å kvalifisere meg til European championship i Spartan race, og får til å reise dit, om jeg får løpt Viking Race med Helene min igjen, om jeg får løpt over målstreken sammen med Sarah i Wolverhampton, om jeg får møtt de engelske vennene mine igjen i Skottland, og ikke minst - NÅR jeg får se jentene få sine første oransje Spartan medaljer i juli - ja da er det mulig 2016 topper 2015...vi får se ;)

Takk for at dere følger med meg!

KlemMari

Publicerat: 2015-12-27 17:02 Kommentarer (0)



Årets nykommer

Heisann alle sammen

Jaggu ble det noen dager (!) siden sist igjen...det er mye som skjer både i hverdagen og med OCRNorway.no. Jeg håper dere kanskje følger litt med der også, for det er stadig oppdateringer ute og går. Det siste vi holder på med nå er å fokusere på nye løp hver uke. Så langt har både X-run og Viking Race hatt hver sin uke. Og denne uken har vi fokus på neste års nykommer. Vi ser jo at hinderløp er kommet for å bli både i verden og i Norge. Stadig fler får øynene opp for denne idretten, og vi ser at de som tester med et løp, gjerne blir bitt og løper fler og fler løp.

Sesongen 2016 kommer til å bli rå i Norge. For det første strekker sesongen allerede nå seg fra tidlig april til begynnelsen av oktober. (dere finner kalender over alle løp HER) Med andre ord, nå trenger man faktisk strengt tatt ikke reise ut av landet for å løpe, man finner mer enn nok løp her hjemme, og vi ser nye løp hvert år. Iår var Barskingen nyankommeren, og i 2016 er det altså WOX som kommer hardt inn fra sidelinjen. De er allerede aktive på sosiale medier, teasere legges ut, hinderløpstreninger avholdes - og etter å ha sett videoen deres er jeg overbevist - dette kommer til å bli et rått løp:

Jeg har snakket litt med arrangørene og fått de til å skrive en liten snutt til meg om hva vi kan forvente oss:

- WOX Telemark er et obstacale race som skal finne sted i Telemark, nærmere bestemt Skien i Fritidsparken. Dato for løpet er 21/05 – 2016. De første gruppene begynner å løpe klokken 10.00 og det vil bli sluppet en gruppe hvert 5 minutt etter det.

- På WOX Telemark kan du delta individuelt eller som lag.
Individuelt er du ikke avhengig av å vente på andre, du kan løpe ditt eget løp og har kun deg selv å tenke på.
Som lag kan man spille på hverandres sterke sider og slik hjelpe hverandre gjennom løypa. Å ha et felles treningsmål skaper samhold og ekstra motivasjon til å ikke gi seg.
Det er siste personen på laget som passerer mållinjen som blir den gjeldene tiden for hele laget.

- Det vil være mennesker på hvert eneste hinder samt helsepersonell i løypen for å sikre deltagernes sikkerhet.

- Det er muligheter for dusj etter løpet (varm dusj så lenge det varer), og garderober hvor du kan skifte.

- Mat kan kjøpes på arrangement området.

- Det vil bli arrangert ett eget baneløp med hindre tilpasset barn, mer info kommer senere.

- Ulike leverandører av sportsutstyr/mat/underholdning vil ha stand, så her er det muligheter til å gjøre noen kupp på klær/utstyr etc.


Det er en 10 km lang løype hvor du vil ta deg igjennom grusvei, skog, myr, vann og sand.
Det er en stigning på 250 høydemeter hvor de første 200 høydemetrene vil forekomme på de første 5 kilometerne.
Det vil være to drikke stasjoner underveis hvor det er mulig å få noe rask energi.

Du vil møte 30 ulike hindre som utfordrer styrke, utholdenhet, og din tøffhet.
20 av hindrene vil bli publisert før løpet mens 10 av dem forblir en overraskelse frem til løpsdagen.


Her kommer de 20 som vil bli publisert:
- Mudmadness.
- SwampXtreme.
- SandXtreme.
- WarZone.

- Tiremadness.
- Hellfire.
- Monkeybars.
- Warriorcrawl.
- Warriorswim.

- Log carry.

- Monsterclimb.

- Containermadnsess.

- Tirerun.

- Over/under.
- Log climb.
- Warriorbalance.
- Wallclimb.
- Warriorclimb.
- American Xtreme.
- Warrior throw.


Du finner de her på FACEBOOK og hjemmesiden deres for på melding HER!

Aight - snakkes snart igjen, lover å holde dere litt mer oppdatert på hverdagen min igjen, selvom den er vel ikke akkurat superspennende om dagen...sånn konkurransemessig altså. For tempo nok er det både treningsmessig og ellers i hverdagen ;)

...og dere...sesongstart nærmer seg...31.januar braker det løs i Wolverhampton igjen - jepp thats true - vi stikker tilbake til England og feirer 30 års jubileum med selveste mr Tough Guy!

KlemMari

Publicerat: 2015-12-01 06:03 Kommentarer (0)



Sesongavslutning og kvalifisert til Europamesterskap!

Heisann...nå ble det jammen en god stund siden jeg har vært innom her igjen. Det har vært så mye med den nye hjemmesiden OCRNorway og facebooksiden, så det har sugd litt krefter ut av meg, og ikke overlatt så mye mer til annen blogging. I tillegg så er sesongen nå over, og jeg forsøker å skape en balanse i hverdagen igjen etter ca 6 måneder med hinderløp og masse reising. ...og tro dere meg, det er mye å rydde opp i ;)

Men foruten det så har vi feiret sesongavslutning i Malmø for et par helger siden. Vi var spesielt invitert ned dit av Nordic Race, skulle tatt noen ord med de, men det glapp jammen litt. Men møtte så mange andre spennende personer likevel! Og ikke minst, fant vi ut da vi kom ned fredag kveld, Nordic Race malmø var et av de første kvalifiseringsløpene til OCR European championsship som er 12. juni i Nederland neste år! Jeg hadde kanskje håpet å kvalifisere meg helgen før i Tough Viking Oslo...men nå kom det altså plutselig en gyllen mulighet. Og jeg visste innerst inne at sånne gylne muligheter må jeg prøve å klemme mest mulig ut av!

Problemet var bare at løpet gikk på stranden i Malmø - det var flatt, paddeflatt - og 60% av løpet gikk i sanda! Jeg elsker jo å løpe på stranda...men det er på Mallorca om sommeren i mitt eget tempo! Nå visste jeg at tempo kom til å gå vanvittig mye fortere! Vi var jo tross alt i Sverige også...og som jeg har erfart flere ganger tidligere - du spøker ikke med de svenske tjejorna! De er noen råtasser!

Og som sagt så gjort - vi startet i eliten heldigvis, og det var topp 20 jenter som gikk videre. Med kløkt og spisse albuer, kom vi oss inn i startområdet i første pulje. De hadde nemlig delt opp de ulike puljene i enda mindre puljer igjen, dette for å spare oss for kødannelse underveis. Starten er om mulig den kuleste starten jeg noen gang har vært med på...ja kanskje nest etter Tough Guy da...men Nordic Race har jo Redbull med på laget og da må det jo bli fest! Så mens vi linet oss opp på startstreken og utålmodig ventet på startskuddet...fikk vi beskjed av speakeren om at vi kunne løpe når røykkanonene på sidene gikk av!!! Som noen sprengkåte hingster sto vi der og trippet...og med et brak gikk kanonene av og vi stormet ut fra start med noen ville jubelrop!

Tempo gikk akkurat så fort som jeg fryktet, og det var bare å begynne å telle jenter..det var et par som holdt et forryktende tempo, og et par jeg løp sånn py om pø med. Vi kom oss fort gjennom de første hindrene som bl a var en nettpyramide og et skråtak mikset opp med et virrvarr av strikker. Men enn så lenge så jeg i det minste ryggen på de beste jentene! (...ja til og med Supermann sin oransje t-shirt så jeg en stund)

...men så kom vi til kettlebell-hoisten...desperat lette jeg etter et ledig tau...og selvfølgelig valgte jeg det tauet som hadde tvinnet seg med to kettlebells. Jeg er jo vant med å måtte fire bjellene rolig ned i Spartan og Toughest - mens her var det bare å slippe de fra toppen...så måtte jo gå gæernt det. Og da så jeg plasseringene glapp i hopetall. Mens jeg slåss med to bjeller føyk ihvertfall 3 jenter forbi meg, og jeg peiset på som best jeg kunne da jeg endelig kunne løpe videre.

Nå bar det rett ned i et gjørmetangvanngrøftehullopplegg - det stinket - men vi skulle bære en sandsekk - og da var det bare å løpe forbi et par - helt til det ble så smalt at jeg ikke kom forbi...damn!

Og så var vi plutselig nede på stranda...for mitt vedkommende betyr det alvorlig brems i tempo...og jeg hadde egentlig bare lyst til å droppe hele greia! Usle 2 kilometer løpt og så bråbrems - nei - uaktuelt! Bare å løpe på. Som vanlig husker jeg jo aldri helt rett rekkefølge på hindrene, men det var noen vegger vi måtte over, vi måtte ut og bære dekk - samtidig som vi måtte komme oss under og gjennom vegger, vi måtte under piggtråd...

...vi måtte slepe med oss en betongkloss, skli ned en rørsklie som endte i sandgrøfter, vi måtte løpe ut i vannet og det kuleste - vi fikk svingt oss i ringene - og denne gangen satt det for meg og ;) Superhappy!

Ringer er bare så kult!!!

Så etter langt om lenge (eller faktisk bare drøye 4 kilometer) bar det opp på gressplenen igjen og over en containerboks - og etter å ha hoppet over noen giganttømmerstokker var vi ved the grand finale! Jeg tror sjelden jeg har vært så glad - men samtidig så motløs. For jeg var virkelig sliten nå. Jeg var sliten i kroppen etter hele sesongen og jeg var sliten etter 3 km på stranda...heldigvis hadde jeg samarbeidet med ei jente hele veien der vi måtte hjelpe hverandre...og jeg så at hun var like håpløs som jeg antagelig ville komme til å være. Så igjen tilbød jeg min hjelp, og med mye dytting og draing kom vi oss opp på XL-hinderet og kunne jobbe oss ned igjen, slå oss forbi gladiatorene og ENDELIG løpe i mål! Herregud så deilig!

Jeg hadde telt 5 jenter foran meg...og kunne fortsatt krysse fingrene - kunne det holde?

Nordic race hadde sørget for en genial greie...etter løpet kunne man nemlig sette seg inn i en mobil sauna!!! OMG liksom...og jeg som hadde vært så redd for at dette ble et kalt løp... innen vi hadde rukket å bli kalde var vi trygt på plass i saunaen og kunne forteller skrøner med flere andre.

Og etter en god stund, litt mer selfieskryt og litt filming med OCRDanmark - kunne jeg stolt konstantere at jeg som nr 12 av jentene er på vei til Nederland i 2016 om jeg ønsker det!

Så hvilken bedre avslutning kunne jeg få på sesongen - og hvilken bedre motivasjon for å gi 110% på treningen nå i off-seasontiden??? For å si det sånn...jeg er allerede godt i gang med å jobbe med å forbedre både kondisjonen og forhåpentlig tempoet - og ja ikke minst styrken min, den vil jeg ha tilbake, og kropp og ledd skal få hvile seg litt fra ringer, rigger og monkeybar. Men grepsstyrken...ja den skal jeg beholde!

KlemMari

//Outfit//

Publicerat: 2015-11-03 08:48 Kommentarer (0)



Spartan trifecta - mørbanket og lykkelig!

Bare la oss ha en ting klinkende klart før jeg starter å skrive om årets trifectaløp - jeg elsker Spartan Race! Så på lik linje som mye annet jeg skriver...jeg står i fare for å være litt subjektiv her ;)

Jeg har allerede skrevet litt til dere om opplevelsen underveis disse to helgene, og skal nå prøve å beskrive selve løpet litt mer objektivt:

Årets trifecta for Supermann og meg skulle altså finne sted to på følgende helger på Ashburnham place i sør-England. Det har allerede vært en rekke Sprint og Superdistanser andre steder i England, og vi kjente vel på kroppene våre at to så harde helger etter hverandre kanskje ikke var det lureste vi kunne gjøre. Men for å få den gjeve Trifectamedaljen må man altså fullføre alle 3 distansene innen samme år - Sprint (5 km +), Super (12 km +) og Beast (21 km +).

Eliten ut fra start - Supermann helt til venstre, i godt selskap av de beste av de beste som denne helgen stikker til California for å løpe verdensmesterskapet i Spartan race (og damn...vi kvalifiserte oss jo til dette og...men men...)

Fordelen med å ta trifecta på samme sted er at man etterhvert kjenner løypa. Noe endres selvfølgelig underveis, men i det store og det hele så løper man sprintdistansen, legger på en ekstra sløyfe for Superdistansen, og på Beast, løper man Sprint og superdistansen med en ekstra liten sløyfe. Dette gir en viss grad av forutsigbarhet i et løp som ellers er preget av mest mulig hemmeligholdelse. Løypelengden er som vanlig ukjent, kun med en minimumskilometer, hindrene er delvis ukjente - man vet selvfølgelig om signaturhindrene, men ikke når og hvor de kommer. Og det store spørsmålet er jo alltid - hva mer har de funnet på. For strengt tatt - i alle hinderløp er det kun arrangørens fantasi som setter grenser, dog innen rimelighetens grense selvfølgelig og innenfor det som regnes som relativt sikkert.

Stor takk til den som fant dette kartet et sted og offentliggjorde det, her ser dere lett hvordan de har lagt opp løypene for oss. Rød er sprint, blå er super og beast grønn løype. Man ser også her at de fleste hindrene er lokalisert i den røde og blå delen...og dette er vel kanskje det Spartan blir mest kritisert for hvis man skal ta det med en gang - det er et løp som på Beast-delen blir mye løping, og mye bæring av ting over lange avstander. Spartan Race er et løp som favoriserer de som liker å slite, og er et mer fysisk krevende løp sånn sett, kontra f eks Toughest der det er spekket med teknisk krevende hindre.

Løpet iår ble også av endel kritisert, da Beast skal være det mest krevende løpet, og endel mente faktisk at Super var hakket mer krevende. I tillegg hadde arrangøren (bevisst eller ubevisst) lagt opp til at Beast skulle være ekstremt krevende i år, og satte krav til at man måtte passere visse sjekkpointer innen fastsatte tidsfrister og at alle som startet etter kl 12 måtte starte med hodelykter. Derfor var forbauselsen stor (og lettelsen enda større), da vi klokka inn på rett under 21 kilometer...jeg må si meg helt godt fornøyd med den lengden på løpet jeg, men jeg kan heller ikke nekte for at jeg følte meg litt snytt for å skulle krabbe siste kilometeren i mål, som jeg hadde sett for meg... Men gleden er til å ta og føle på her...både fordi løpet var over og fordi jeg hadde klart det 3.siste hinderet med glans - det alltid fryktet spydkastet - for meg et sikkert burpeehinder, men altså når det gjaldt som mest satte jeg det:

Men la oss se litt på hindrene som vi pleier. Spartan er det løpet som likner mest på Viking Race her hjemme i Norge...det er en god del løping, det er mye terreng, og det er mye naturlige hindre i form av tømmerstokker, og annen teknisk løping. Og Spartan er vel det løpet som har flest av de klassiske OCR-hindrene:

Veggen:

Spartan har vegger i diverse høyder, de ikke så fryktede over, under, gjennom-kombinasjonen. Her er ikke høyden så ille og de fleste kommer seg greit gjennom her. Ca midt i sprintdistansen står to vegger av betydelig høyere klasse. Her kommer undertegnede seg fortsatt greit over, men jeg må jobbe betraktlig mer for saken og er like stolt hver gang jeg kommer over. I superdistansen møtte vi den inverterte veggen - altså skråstilt, men takket være et par tverrstokker kommer man seg også over denne relativt elegant. Og rett før mål kjører de grand finale, når man er som mest sliten, møter man den klassiske høye veggen, den selv gutta må jobbe for å komme over, og hvor jentene heldigvis i Spartan sine løp får lov til å få hjelp av en liten ekstrakloss, som heldigvis hjelper meg over i en anstendig positur!

Beast-dronninga Mona Strande og jeg tester formen!

På vei gjennom kombinasjonen over, under og gjennom!

Samarbeid er ofte nøkkelordet her!

Ropeclimb:

Tauet er en evig klassiker i alle løp - det må være klatring, og mange løp velger ulik tilnærming til dette. I mange løp er det bl a populært å legge tauklatringen til opp fra vann...men her på Ashburnham var det nok gjørme til å gjøre selv vanlig klatring utfordrene.

Her fra en treningsstasjon satt opp på løpsvenuen.

Traversewallen:

Også denne veggen finner man nå i diverse varianter, kun en enkel rett vegg, med hjørner, eller som Toughest, med skråvegg uten fotstøtte og med pinner eller hull å holde seg fast med. I likhet med tauet spilte gjørmen de fleste et puss her, og det var til enhver tid et godt knippe mennesker som lå og moret seg med burpees etter å ha sklidd ned fra de små treklossene...

Skader aldri å øve på teknikken her...men med 170 i puls og dekket med gjørme så gjenstår det å prestere når det gjelder...

Gjørmegrøfter + piggtrådkrabbing:

Jeg tar disse to klassikerne under et jeg, siden begge som regel medfører at man ser ganske så heftig ut etterpå, og er man ikke god på å holde rumpa nede, er det flere som hvert år fullfører med underbuksa hengende utenfor ;) For spartan bruker ekte piggtråd på krabbingene sine, og jo lengre løpet er, jo lengre er krabbingene ;)

Med sola midt i ansiktet er det fort gjort å feilberegne om man stikker hodet opp for å rette på kroppen ;)

På superdistansen måtte vi gjennom 2 x 4 gjørmegraver, hvorav den aller siste var så dyp at selv spartancrewet ikke hadde kommet seg opp da de testet den...heldigvis hadde regnet gitt seg da vi skulle løpe, og vi fikk krabbet oss opp, men det var høyt opp!

Monkeybaren:

Grøss og gru...jeg har til nå ALDRI klart å komme meg gjennom en eneste av Spartan sine monkeybarer. Og etter å ha lekt meg gjennom Toughest sin monkeybar, må jeg si at jeg liker dårlig Spartan sin stilasvariant. For stillaser er tykke å holde i, og så fort de blir litt våte er de ihvertfall for meg komplett umulig å komme meg gjennom. Og ja jeg er klar over at ikke alle nødvendigvis skal klare alle hindre, men det er forskjell på utfordrene hindre og umulige hindre. Nå skal det også sies at arrangørene i år hadde valgt å legge monkeybaren rett etter et svømmehinder, så det var ikke mulig å rekke å bli tørr på hendene. Dette førte dessverre til endel stygge ulykker, og under Beast var hinderet fjernet.

Ikke bare er stengene her veldig tykke for små jentehender (!), i tillegg hadde de utfordret oss med ulik lengde mellom stengene for å ødelegge en evt rytme man måtte klare å få til.

Dette er de klassiske hindrene vi alle visste kom til å møte oss et eller annet sted i løypa. Og så kommer overraskelsene:

Bæring:

Det er alltid masse bæring av diverse gjenstander på Spartan. Og i takt med lengden på løpene, økes også lengden på bæringen av gjenstandene:

Sprint:

- bære Spartan-sandsekken i en liten gjørmesløyfe (gøy å se alle som løp uten gjørmesko...svusj på rumpa kan man si!)

Super:

- bære Spartan-sandsekken i gjørmesløyfen

- bære tømmerstokk rundt en stor eng (ca 700-800 m)

- bære en myk plastikkbøtte etter å ha fyllt den halvfull med grus i ca 500 m (opp og ned gjørmebakker)

- bære en tømmerstokk i ca 2 km mens man forserer diverse hinder

Beast:

- bære den mye plastbøtten i gjørmesløyfen der man på de andre løpene bar sandsekken

- bære stokken rundt engen

- bære to mursteiner i ca 2,5 km gjennom diverse hindre

- bære to bildekk i ca 1 km gjennom diverse hindre - blant annet to balansehindre

- bære to stokker på skuldrene opp og ned en bakke

Apropos bæring - la oss snakke om atlaskulen! Jeg bare elsker atlaskulen! Jeg møtte den første gang på Spartan race ifjor og hadde da ikke fått med meg at det var jentekule og guttekule. Vel det er jeg smertelig klar over nå, og styrer alltid mot de litt mindre og adskillig søtere kulene. 50 kg for gutter og 30 kg for jenter - snagget iår var at vi skulle løfte den, bære den 10 meter, legge den ned, ta 5 burpees (WTF var vel akkurat de ordene jeg brukte da hindervaktene sa det til meg!), løfte den opp igjen og bære den tilbake. Dette hinderet var det nest siste...og når jeg da på Super allerede hadde gjort 150 (!) burpees, var de siste 5 et hat fra en annen verden! Men likevel - et hinder jeg digger, her er det rå styrke som gjelder og det er gøy!

My Hero - selveste mr Spartan Race UK - Richard Pringle - løp selv alle løpene på slutten av dagen og fullførte i ekte gjørmestil!

Vannhinder:

Ohhhhhhhhhh jeg elsker vannhindre, og anser meg selv som en god svømmer (ikke så rask, men god nok). Dog har jeg fått respekt fra vannet i både Tough Guy og Tough Viking, kaldt vann kan virkelig ødelegge hodet ditt skikkelig og rote til balansen din. Og på Toughest både i fjor og iår fikk jeg skikkelig panikk i møte med det kalde vannet kombinert med høy puls. Og med harde fakta om at de få dødsfallene som har vært i OCR-sporten har vært i vannhindre, og en nærdrukning i Tough Viking i år - så skal man ha respekt for vann. Og i år var de kanskje over gjennomsnittet dristige med to svømmedistanser på sprint og 3 svømmedistanser på super. På beast hadde de fått inn vester til de som ønsket det, og det var godt å se at selv store sterke menn svelget stoltheten og dro på seg vest. Det var en god svømmeavstand og dette kombinert med mange i vannet på en gang, og rikelig med vannliljer (i det minste på sprintdistansen) så var det til tider kaotiske tilstander. Det ryktes om en nærdrukning og gjennopppliving her også...

Like blid når man får øye på fotografene ;)

På beast hadde de byttet ut den ene svømmedistansen med ropetransfere - et hinder jeg ikke hadde testet før...men tenkte at ikke pokker om jeg skal gjøre burpees her...og det ble det heller ikke. Synes jeg gjorde en ganske så elegant og kjapp gjennomføring her...og dette er vel et av de få hindrene jeg virkelig hadde ork og tok meg tid til en liten posedown...

Om man skal si noe kritisk om dette hinderet, så var det at de kun tillot en om gangen pr tau...og boom da ble det major kø allerede på eliteheatet! Tør ikke tenke på hvordan det så ut der etterhvert!

Foruten disse to vannhindrene gikk vi x antall kilometer i diverse småelver rundt om på hele området, enten bare for å ha oss nedi en bekk/elv eller sammen med diverse ting å bære på. Også en hindertype jeg digger...hehe dette får ned farten på alle, og ved å bevege seg fort her kan man ta igjen endel deltakere ;)

Balansehinder:

Endelig skulle jeg få testet hinderet som Toughest stengte i høst pga regn...stokkebalansehinderet, der man går fra stokk til stokk (endene på stokkene altså) og virkelig fikk testet balansen sin. Jeg acet dette hinderet alle gangene, det var to ganger vi måtte ta det med bare kroppsvekt, og en gang bærende på to bildekk...damn da svettet jeg!

Hukommelsetesten:

Æhhhhhhhhhhhhh her så jeg burpeesene komme løpende mot meg! Jeg har ingen stor hukommelse å skryte av, og begynte nesten å gråte da vi etter ca 4 km ut i Beast ble møtt av en stor tavle der vi skulle lese av de to siste hindrene på startnummeret vårt og finne en kode vi skulle huske for x antall kilometer. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, da Mona hadde fortalt om dette fra Paris. Koden min var Juliet - 199 - 2601. Jeg kommer antagelig til å huske den når jeg sitter krøket og senil på sykehjemmet... Heldigvis klarte jeg å komme på en måte å huske hele koden på, istedet for å blacke ut...og pretty damn stolt var jeg da jeg etter piggtrådhinderkrabbing kunne reise meg opp og si koden min, få high five av jentene som sto der og løpe videre! Wohoooo...nærmere å fly kommer man nok ikke!

De siste store hindrene vi møtte var slippery ramp, som et av de siste hindrene alle 3 dagene. Enkel men morsom hindring, som bare ser ekstra kul ut synes jeg ;)

Og på beast hadde de virkelig slått på stortromma - wohoooo - jeg visste nesten ikke hvilket ben jeg skulle stå på da jeg så riggen som sto rett nedenfor hovedbygningen :

Hahaha vi fikk litt kjeft da vi hadde moret oss litt her, men innen de rakk å jage oss vekk hadde vi både fått filmet litt og tatt noen kule bilder. Og selvom jeg bokstavlig talt gikk på trynet da jeg testet riggen, visste jeg at dette hinderet kom jeg til å ace på selve dagen, og som sagt så gjort - mens jeg så min argeste konkurrent ligge å ta burpees, svingte jeg meg elegant gjennom riggen! Fy flate så kult og for en følelse da jeg løpe vekk derifra!

Ohhh ja glemte nesten - som hinderløper er man vant til å se etter hinder over alt, og da vi kom til Ashburnham første dagen kjørte vi gjennom en stillasrigg som vi var overbevist om at måtte være et hinder...eller ikke. Vi måtte nesten le litt av oss selv da vi forventet oss at alt skulle være hindre...men jaggu du - på Super så viste det seg at det faktisk var et hinder, de hadde bygd et stillas tvers over veien som man rett og slett skulle klatre over. Ikke et klassisk hinder, ikke så utfordrene, men gøy nok likevel!

De to siste og de virkelige signaturhindrene til Spartan er spydet og ildhoppet! Spydet er virkelig en rysare, da man aldri kan være sikker på å sette det. Da vi snikøvde første kvelden vi var på Ashburnham traff jeg på 4 av 4 kast, men som jeg sa - det er helt annerledes når du kommer med 170 i puls, står ved siden av de du konkurrerer mot...og bommer!!! For i løpet av trifectahelgene bommet jeg på 4 av 5 kast!!!! Men jeg traff da det gjaldt som mest - siste spydkastet på Beast fikk meg til å hyle av lykke og kom altså med verdens største smil over ildhoppet som er det siste du gjør før du passerer mattene og lykkelig blir møtt av verdens kuleste speaker! Og btw...jeg håper virkelig noen har gitt den mannen 3 medaljer. Jeg tviler på at han har løpt, men etter å ha stått på på startstreken og ved mål gang 3 dager på rad, fra kl 09 - 23 eller noe om kvelden...ja for en prestasjon! Og uten han hadde det vært virkelig en stusselig målgang!

Henger dere fortsatt med??? Jeg håper og tror jeg har fått med de fleste hindrene vi har vært igjennom. Jeg håper dere har likt turen her sammen med meg, og kanskje noen har blitt fristet til å prøve? Iår var vi 5 som fullførte trifecta - hvor mange blir vi neste år?

Jeg fikk æren av å stå på pallen både under sprint og super, men denne gangen sto jeg med tårer i øynene og så denne dama ta en solid 2.plass - Mona Strande - du er flate meg råeste dama vi har i Norge, antagelig den sterkeste hinderløperen vi har og jeg er så stolt av å ha løpt (etter) deg i flere løp i år!

For en opplevelse dette har vært - og takk gode gud for at vi skal løpe et løp til snart, og enda mer takk for at sesongen allerede starter i januar 2016! Dette er så gøy!!!!

KlemMari

Publicerat: 2015-10-02 10:32 Kommentarer (0)



Spartan Race 2015 - opplevelsen

Kjære alle sammen! Da er vi tilbake alle som representerte Norge disse to helgene i England. Jeg skriver denne bloggen her på vegne av meg selv, men jeg håper og tror mange av ordene likegjerne kunne vært skrevet av de andre også. Jeg har ihvertfall kost meg maks med alle sammen, og for noen prestasjoner som har blitt levert! Igjen kan jeg jo bare snakke for meg selv, og jeg har ikke full oversikt over andre sine resultater gjennom hele sesongen, men med norske jenter på podiet begge helgene har vi ihvertfall markert oss godt der. Jeg er rimelig sikker på at vi har bidratt som humørspredere på Ashburnham place også gjennom helgene...og selv om kubbene mine nå har fått en aldri så liten hedersplass på spisebordet vårt...er det opplevelsene og menneskene vi har delt dem med som kommer til å sette de dypeste sporene. Og nettopp derfor velger jeg å starte denne lille miniserien om mine to Spartan Trifecta helger med nettopp opplevelsene vi har hatt der borte.

Veldig mange stiller oss spørsmål som "hvordan har dere råd til å reise så mye", "Skal dere på tur igjen?" "Skal dere løpe denne helgen også?"

Ja...vi har kanskje reist mye...vi har kanskje løpt mange løp. Iår har vi vært i England i januar for å løpe Tough guy, vi reiste hele familien på tur tilbake til England for å løpe Mudnificent 7, og nå da to helger...atter en gang til England for å løpe Spartan Race. Siste turen vår blir til Malmø for å løpe Nordic Race. Det er 4 helger på et år...ikke egentlig så ille synes jeg med tanke på at dette er det vi gjør, det er dette vi deler som mann og kone, det er våre turer for å kose oss sammen alene - vi er nesten aldri på fest eller sprell mer...vennekretsen har endret seg litt de siste årene...men det sies jo at man etterhvert lærer hvem som er de ekte vennene. Og da blir disse turene det vi gjør sammen og skaper opplevelser på. Vi bor på hotell, spiser på restaurant, koser oss med et glass vin og nyter livet. Vi er superheldige som faktisk har den samme interessen og kan tillate oss denne luksusen. Og om ikke mange år er drømmen at vi skal dele disse opplevelsene også med jentene våre...men foreløpig er det vår kvalitetstid sammen.

Det er en deilig flukt fra virkeligheten å kunne reise bort og leke litt igjen, også vi voksne trenger det!

Iår hadde Spartan uk arrangørene valgt ut Ashburnham place, som stedet som skulle huse både Spartan sprint og superhelgen + den mye omtalte Beast helgen. Tanken var at vi skulle kunne bo på løpsvenuen, og på den måten knytte mer sosiale bånd og med lettere tilgang til løpet. For oss var det Perfekt!

Ikke visste vi helt hva som ventet oss, ikke visste vi helt hvor dette var - og det kjennetegner vel mye av helgene våre i England, vi har nå reist på kryss og tvers, og sett steder og møtt folk vi aldri hadde trodd vi skulle møtt. Vi har vært i Wolverhampton, East Grinsted, Heart of England, og nå Ashburnham med mellomlanding i Battle og Hastings. Hvem bryr seg om London lengre liksom. England og engelskmenn har fått en helt ny betydning for meg! For noen fantastiske mennesker! Og så mange jeg kommer til å beholde i hjertet mitt!

Men Ashburnham da....togtur på 1 time og 40 mins fra Gatwick, så bytte av tog, nytt tog i 15 mins og så taxi i 15 mins...med andre ord - i midten av ingenting! Da vi svingte inn til Ashburnham place var det som å komme tilbake til middelalderen...vi kjørte ned en lang alle, helt til et stort herskapshus åpnebarte seg, en stor steintrapp foran og masse fine skulpturer. Det var skumring og solnedgang...du vet den belysningen man bare får når solen står på en helt spesiell plass på himmelen, magiske skyer og blikkstille vann...den følelsen! ...og null dekning på telefonen ;)

En rask innsjekk senere og vi hoppet i treningstøyet. Hvorfor jeg i det hele tatt hadde vært bekymret for aftenantrekket aner jeg ikke...for her var det ingen grunn til å skammes over å sitte i kosetøy på kvelden...det var faktisk bare kult å sitte med løpesko og hoodie over noen kopper te...ja for vin og øl var ikke til salg her ;)

...men altså kveldstrening...vi måtte jo bare ut og snikkikke litt på hva som ventet oss dagen derpå. Og jeg overdriver ikke om jeg sier at vi løp rundt som to små barn i verdens største lekebutikk..for i skumringstimen ble alt litt ekstra magisk, vi testet monkeybaren, tauene, vegger og spyd...verdens beste lekeplass for to hindergale voksne. Og enda bedre, vi møtte både racedirectoren, de fantastiske folkene som satte opp løypen for oss, vi møtte damene i reebok-bilen som skulle bli våre beste venner, vi møtte mannen som hadde kjørt i 9 timer med en megaskjerm, bare for å sette den fast i gjørma...

Og etter at vi hadde løpt fra oss ute på løpsvenuen...trakk vi inn og ble raskt kjent med noen herlige engelskmenn. Det tok ikke mange minuttene før skrønene satt løst, vi ble en stor herlig gjeng midt i foajeen, og i kjent hinderløpmiljøstil var det som vi hadde kjent hverandre hele livet. Og her kommer den ekstra stjernen til Spartanarrangørene iår - det var ikke noe luksushotell vi bodde på, snarere tvert i mot, man fikk litt sånn leirskolefølelse. Men hvem brydde seg, vi koste oss med herlige folk med samme interesse, fikk lagt oss i anstendig tid, sto opp og spiste frokost sammen, før vi tuslet bort til registreringen og fikk både nummerlapp (hårbånd), racetag og mer stemning før løpet. Ja for nå var jo alle her, og vi måtte ta obligatoriske selfies med både hverandre, arrangører og fotografer/gamle venner:

Starstruck med møte av selveste Mr Pringle - et ikon i Spartan UK!

Ja og hvem ellers - selveste Sjefen selv - mr Richard Burley - jeg blir alltid like glad når jeg ser han, med høyden sin, de karakteristiske gamasjene og kameraet sitt oser han av ro og orden - og har alltid full kontroll og alltid tid til et ord med gamle kjente.

Jeg vet at ord aldri kan gjenskape den stemningen som har vært...men likevel håper jeg dere har fått et lite innblikk i det sosiale på turen vår. Det å bo på løpsvenuen skapte en herlig ro før og etter løpet - jeg har ikke ord for hvor deilig det var å slippe å mase avgårde med taxi eller buss, å bare kunne skifte til rent og tørt tøy, for så å sitte og dingel rundt med fine folk, knipse bilder i Reebok-automaten, drikke smoothies, spise burger og shoppe tøy...ja for det skal sies...jeg gikk nok litt amok i Reebok-sjappa...jeg vet jeg ikke trengte mer tøy...men herregud...Spartankolleksjonen til jenter er bare helt rå...ja forsåvidt til gutta og altså...

Som seg hør og bør løper også arrangørene en æresrunde helt til slutt!

Maskoten min - Super-Pablo som boktstavlig talt var overalt i løypa og heiet meg frem! Aldri sett den mannen uten et smil jeg...og har du hørt han le! Nei fy flate Pablo - digger deg, og gleder meg allerede til neste tur med deg!

Jammen møtte vi ikke selveste mister Spartan også! Haha omringet av vikinger her gitt!

En helt fantastiskt tur, med flott folk - pain is temporary, but memories last forever! Dere er herlige alle sammen!

Imorgen skal jeg jobbe meg gjennom løypa vi har løpt gjennom tre løp nå!

KlemMari

Publicerat: 2015-09-28 22:04 Kommentarer (0)



Spartan race trifecta - bring on the Beast!

Hei alle sammen

Nå ble det jaggu en stund siden jeg har skrevet her igjen. Siden sist har drømmer gått i oppfyllelse, følelsene har vært enorme og overveldene - og nå har angsten tatt meg!

Jeg skal skrive mer til dere om trifecta helgene i England til uka, da er det ferie og jeg skal prøve å hente meg inn litt igjen. Nå har det vært mye med både jobb, skole og løping. Jeg har ikke hatt tid til så mye annet enn å puste mellom slagene - men jeg kan love dere at vi har hatt det helt fantastisk!

Første helg i England er over, dette er liksom grand finale av sesongen, både Supermann og jeg har hjertet litt ekstra hos Spartan Race i sør-England, og igjen har vi møtt så utrolig mange flott mennesker, løpt to utrolig kule løp, vi har vært usedvanlig heldige med været og kort sammenfattet har hele forrige helg vært totalt episk!

For meg ble Spartan Sprint (6 km) og Spartan Super (14 km) en helt vanvittig kul opplevelse - jeg er veldig veldig klar over at de beste jentene som i Katie keeble, Lucy Martlew og Mona Strande ikke sto på startstreken sammen med meg...men likevel...som alle prøver å banke inn i hodet mitt...du konkurrerer med de som står på startstreken, du kan ikke tenke på hvis om atte dersom osv...jeg vet resultatlisten hadde vært annerledes da...men uansett - JEG VANT PÅ LØRDAG OG BLE NR 3 PÅ SØNDAG! Og selvom jeg ikke er den beste overall...så er jeg damn stolt likevel! Jeg løp det jeg kunne, jeg bommet dessverre på litt for mange hindre på søndagen, men likevel holdt det til å ta med 2 trofeer hjem! Og de skal jeg kose meg med! Jeg skal se på de, være stolt over meg selv og tenke på 2015 som året da jeg virkelig gjorde det så bra jeg kunne. Og hva mer kan jeg forlange av meg selv?

Til helgen skal siste brikken i puslespillet samles - det er Spartan Beast og i det engelske OCR miljøet eksploderte det igår da Spartan gikk ut og informerte om påbud om hodelykter, checkpointer og opptil flere svømmehinder. Spartan Beast i 2013 går som det hardeste så langt, både pga været og terrenget i Pippingford park.  Jeg løp Beast i fjor i Pippingford, jeg elsket terrenget...men ifølge ekspertene var det ikke i nærheten av så hardt som 2013 - og nå i 2015...ja nå tror jeg løpet blir ekstremt! Det ryktes om mellom 25-30 km, og at arrangørene har gjort sitt beste for å knekke oss ;) Det er sånn et ekstremløp skal være, jeg lo og hoppet da jeg snakket med arrangørene forrige helg...men nå har jeg altså plutselig fått et aldri så lilte angstanfall....jeg har aldri løpt så langt før i hele mitt liv, jeg gjorde 155 burpees på Spartan Super...jeg orker IKKE gjøre så mange på søndag som kommer. Jeg nekter. Jeg håper jeg rekker flyet hjem på kvelden...jeg skulle kanskje hatt med en camelback, men det rekker jeg faktisk ikke kjøpe (ei heller har jeg råd til det akkurat nå), jeg får stappe noen gel-packs i lomma...så får jeg bare krysse fingrene. Jeg er ikke redd for svømming, jeg er ikke redd for tauet, eller veggene - jeg vet vi skal bære langt og tung - det går bra. Jeg vet alt blir lengre, tyngre og mer ekstremt...men det jeg er mest redd for er vel om beina holder. Kan jeg holde pacen oppe, hvor fort går eliten ut, hvilke jenter står på startstreken (jeg forventer at Mona står øverst på pallen...men hvem flere står med henne???)...ja i det hele tatt...hele meg er en eneste stor bylt av nerver og spørsmål. På søndag kveld vet vi svaret...inntil det får jeg bare prøve å ikke bli syk, spise masse og tenke gode tanker!

KlemMari

Publicerat: 2015-09-24 14:52 Kommentarer (0)



50 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocrqueen. Snap - OCRNorway

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser