Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Et løp i verdensklasse!

Mai 2016 forelsket jeg meg i WOX. Jeg hadde vært veldig nysgjerrig, for i mine øyne var ikke Skien akkurat verdens navle, og de to som skulle arrangere løpet hadde i mine øyne et hårete mål om >1000 deltakere på deres første hinderløp. Til nå hadde hinderløp i Norge kun vært avholdt på sentrale Østlandet, og jeg ønsket de lykke til. Virkelig altså...for dette hadde de gjort før (altså arrangert store ting)...men ikke hinderløp. Wox 2016 hadde 677 deltakere som fullførte i strålende sol på Skien Fritidspark, det var en folkefest, det var boder over alt, border og krakker å sitte på - hadde jeg aldri opplevd på et hinderløp før! Og naturen var så vakker, jeg elsket terrenget vi hadde løpt i, det var skog, stier, gjørme, myr, masse vann (jeg elsker vann) - hindrene dog - ja der var det litt å hente. Men jeg var solgt, jeg skulle tilbake til WOX.

I 2017 var jeg dessverre i England og løp da WOX ble arrangert så gikk glipp av løpet da, dog hørte jeg bare god-ord igjen og nå hadde nesten 900 funnet veien hit!

Gleden var derfor stor da jeg endelig skulle få komme meg tilbake til Skien denne helgen. Yr.no kunne melde om sol og blå himmel - det er liksom sånn det skal være på WOX! Ikke minst hadde arrangørene som vanlig vært ivrige på sosiale medier med å "lekke" hinder. De kunne melde om "Black diamond", "Monkeybar med twist" til de voksne, puslespill, sandtaket, memorytest (!), trekke bil og mye mer. Jeg gledet meg som en unge! Og jeg ble ikke skuffet! Nesten 1000 voksen og 400 (!) barn koste seg villt denne dagen. Ja for iår hadde de barneløp også! Min lille Nora fikk kose seg med ikke mindre enn 5 herlige km, med bl a crawl, spiderwalk, container, balanse, hillclimb extreme, jungle madness, balansebom, monkeybar og hoppeball. En enkel måte å løse det på var å kjøre ungene ut på 2 x 2,5 km, drikkepause var innlagt og goodiebag + medalje i mål! Jeg er såååå imponert og var såååå sliten da jeg måtte legge ut på min runde nr 2 ;) Men tallene sier sitt, det BØR satses på barna, når man klarer å samle 400 barn til å løpe, og det t o m var ventelister, ja da er dette et MUST-do for alle hinderløpsarrangører! Og det behøver ikke være så avansert. Ungene bare elsker å få gjøre det samme som mamma og pappa.

Men la oss spole tilbake til voksenløpet. Jeg var litt treig med påmeldingen, og valget var derfor enten å starte elite, eller langt bak. Jeg tilhører kanskje ikke i elite mer, men jeg vil likevel løpe og gjøre så godt jeg kan, og dessverre er det litt sånn at jo lengre bak du starter, jo større er farene for kø i løypa. Så valget fallt på elite. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det må være en jenteting, men vi var ikke mer enn 7 jenter som startet i elite, jeg kom inn som nr 4 - men plasserte meg som nr 20 blant alle jentene som var med. Dvs at noen jenter burde definitivt melde seg på i elitepulje neste år! Ja det er litt stress, man får litt ekstra puls, men det er jo også gøy å se hvor langt man kan pushe seg. Ihvertfall på WOX, som er en herlig teknisk løpeløype også, i spedd hindre, men her må man også være en god løper for å hevde seg. Rundt 5 km ble ihverfall jeg løpt i senk av ei rå jente. Hoppende lett løp hun forbi meg, og jeg måtte bare applaudere.

Dessverre (!) er jo en av reglene i eliteheat at man må klare hindrene selv... det som de aller fleste faller for med hinderløp er jo nettopp muligheten for å løpe sammen og hjelpe hverandre, og kjenne på denne samhørigheten og mestringen man får ettersom man blir bedre og bedre. Den eksisterer ikke i elite. Men selvfølgelig, desto større er mestringsfølelsen når man også her blir bedre og bedre og forserer større og mer kompliserte hinder etter som man forhåpentlig blir en bedre og mer erfaren løper. WOX hadde løst det på følgende måte, endel hinder var obligatoriske, dvs du måtte fullføre de for å beholde armbåndet du hadde fått utdelt. Andre hindre kunne man burpee-out. Dvs du måtte gjøre et helhjertet forsøk på hinderet før du evt kunne gå over til å ta burpees. På meg ble det 55 - 30 + 25 - burpees. Og for første gang kunne jeg skryte på meg 100 meter spurt ut fra start, fail på hoisten (har aldri skjedd før) og fryde meg over å starte 8 km løypa med 30 burpees.

Det kokte i hodet på meg, dette var ihvertfall tidenes verste start! Skal man ha en sjans på en bra plassering er man nødt til å klare hindrene, når skulle jeg skjønne det! Men jeg gjorde meg ferdig, kom meg opp og skimtet Caroline i det fjerne, vi løp relativt kjapt rett opp en bratt skråning, litt rundt i skogen der, ned igjen, over et netthinder og videre opp en bratt bakke der vi ble møtt av en vannkanon som var hendig plassert så vi fikk oss en god dusj før vi fortsatte ferden. Nå var jeg allerede oppe i ryggen på Caroline og vi kom likt ut til en liten dam (?) der en lang firkantet flytende sak lå, vi kom oss likt over på første forsøk og fortsatte ferden. Det var deilig å kjenne at løpeformen satt perfekt i dag og jeg jaget opp bakkene, jeg klarte å lage en glippe mellom oss og hadde en liten luke da vi kom til Container-madness. Ikke mindre enn 5 sykt høye containere, der vi heldigvis fikk bruke kortsiden til å komme oss over på. Ellers hadde det vanket 20 x 5 burpees og det hadde mildt sagt vært en katastrofe! Nå passerte jeg også Kathrine og det var deilig å kjenne på tellingen at jeg lå på 3. plass! Bare å gasse på. Vi kom til puslespill - hadde vært bekymret her, men acet det og kom kjapt videre.

Deathroll var neste hindring på veien...altså - man kan ikke alltid skjønne hva et hinder er, og da hindervakten sa hva jeg skulle gjøre måtte jeg spørre en gang til, antagelig noe så uintelligent som "Hæh?". Joda vi skulle legge oss ned og rulle sidelengs fra en strek til en annen...usikker hvor langt, men en 40-60 meter? Ihvertfall så jeg ut som en drita full sjømann da jeg reiste meg opp og sjanglet langt ned i brenneslebuskene før jeg fikk fart på beina i riktig retning igjen. Nå fulgte litt vegger, noen tunge baller vi skulle hive over skulderen , før vi kom til Timber road. Her bar det oppover, og jeg hadde lyst til å parkere de to bak meg litt, lett jogg hele veien og jeg så at forspranget økte. Jeg trengte dette til memorytesten visste jeg, så da jeg kom på toppen, var litt usikker hvor jeg skulle, valgte feil vei, skjønte jeg hadde løpt feil og de to andre hadde tatt innpå hele forspranget mitt holdt jeg på å begynne å grine! Bare å begynne på'n igjen, men nå var jeg usikker hvor mye jeg kunne klare å jobbe meg opp. De to andre hang på som to borrer...mer terreng, masse deilig vann, myra som jeg husket fra 2016, terreng, syyyyykt tung sandsekkbæring (ryktene sier 30 kg!) Det går nedover en lang stund, det kjentes ut som jeg fløy, men det gjorde jaggu de to andre og. Så kom vi til sandtaket...

Team OCR Norway på Deathroll tur;)

Åhhh det fryktede sandtaket. Det var nå det skulle avgjøres visste jeg, Caroline var for nærme meg, vi raste nedover sandtaket, så fort jeg bare turde, to dekk skulle trekkes i bånn, det var jo egentlig lett...men de borret seg ned i sanda. Så bar det oppover, men først måtte vi forbi 6 personer med bokseputer...sånne forseringer pleier jo å gi deg litt motstand og så slippe deg forbi. Men neida, her skulle de på død og liv alle 6 måke meg ned igjen, jeg måtte virkelig ty til dirty tricks og slåss meg forbi, nesten med livet som innsats! Da jeg endelig kom forbi knelte jeg sammen og måtte puste litt, dette hadde kostet tid og krefter - og så - memory testen.... 1576233B5...bahhh hvordan skulle jeg huske dette. Jeg sto der litt, memorerte etter beste evne og begynte å gå, jeg mumlet høyt for meg selv, om igjen og om igjen - så gjorde jeg det jeg ikke skulle gjort. Jeg snudde meg, så Caroline rett bak meg, alt for nærme, og så var det blankt! POKKER. Alle tallene var som hvisket ut av hodet mitt, jeg forsøkte å huske de, de var der, bare i feil rekkefølge og feil antall. Jeg prøvd desperat da jeg kom på toppen, men måtte ned igjen. TO ganger måtte jeg ned igjen, og måtte bare registrere at både Caroline og Kathrine var long gone.

Tilbake til 5. plass...verste var at nå begynte nr 6 å snuse meg i nakken også! Da jeg endelig fikk grønt lys var jeg rasende på meg selv, ca 2 km til mål, umulig å løpe inn...jaja man skal aldri si aldri, men jeg visste Caroline ikke ville gi slipp på denne plassen, hun var hindersterk på resten - så jeg var motløs. Irish table, 100 meter sprint med paintballskyting - jeg registrerte et skudd rett i skinka og et på fingeren, som på et millisekund ble dobbelt så stor. 3 x trang fødsel etter hverandre, litt myr med blytungt nett over og så ned på stadioen. Caroline så jeg aldri noe mer til - borte vekk, men Kathrine satt og sleit med en bil. Elite måtte sitte, og de listene jeg var sikker på skulle sitte fast så vi fikk fotstøtte var løse...åhhh jeg hadde gledet meg så til å trekke bil. Jeg fikk løsnet den litt, men fikk aldri fart på den. Kathrine nektet å gi seg, men jeg så det kunne ikke gå for noen av oss. Det var første mann til å bli ferdig med 25 burpees...så var det Black Diamond, feilberegnet litt på veien ned og kjente suget i magen da jeg mistet fotgrepet et øyeblikk, monkeybar siste, lang stang, 3 ringer og lang stang - misset første gang, men satt andre gangen. Over/under x 3 og så i mål!!! Endelig - medalje, redbull og ...tårer. Jeg var så lei meg...som de sier i spartan "you'll know at the finishline!" og jaggu du, i hinderløp kan alt skje, og bom på hinder er uakseptabelt! Jeg visste hva min svakhet var, jeg løp meg bort og mistet kanskje pallen der. Det tok meg en times tid, måtte sitte litt alene - men så var smilet der igjen. Det var fortsatt sol, alle var glade, Lars kom bort til meg og ville vite hva jeg syntes. Og hva annet kunne jeg si enn at dette løpet hadde utviklet seg til å bli et hinderløp i verdensklasse - vi trenger ikke lengre reise langt for å finne bra løp, ikke bra - bedre enn bra! Norges hinderløpsarrangører har kommet langt! Og jeg fryder meg!

KlemMari

Denne gjengen her ass....holdt på å ta helt kilevippen på meg!

Publicerat: 2018-05-24 19:00 Kommentarer (0)



SESONGSTART!!!

Wiiiihooo dere!!! Endelig, endelig er det på tide igjen! Sesongstart, hinderløp, nerver og adrenalin! Det har vært sykt deilig med en pause, selvom jeg kjenner at kroppen er litt på hæla iforhold til å forberede seg mentalt til konkurranse!

I år har jeg to mål, jeg skal fortelle dere om de snart! Men at konkurransen i helga er sykt viktig for meg er ikke til å legge skjul på. Men det aller aller beste er at vi skal til varmere strøk. For dere som har fulgt meg i flere år, vet at hvert år løper jeg 2 uker på strendene i Mallorca, så når Spartan Race plutselig skulle ha event på Mallorca var vi aldri i tvil - her skulle vi være med koste hva det koste vil. Og Det var heller ingen tvil, vi reiser aldri alene til Mallorca, hvordan skulle vi forsvare det ovenfor jentene - "mamma og pappa skal til Palma og løpe" - "Uten dere..." liksom. Nei hadde aldri skjedd! Så kl 06 imorgen tidlig går team Weiders på flyet og setter kurs mot varmere strøk.

Lørdag er det Spartan race super for de voksne, før barna skal i ilden kl 1200, og så skal vi voksne løpe FunRun kl 13 med Spartan race sprint. FunRun betyr vel ikke akkurat at vi skal krabbe gjennom løypa, men fineste Marie-min, hennes Supermann og min Supermann skal leke oss gjennom 5-8 km, vi skal filme litt, kanskje livesende litt til dere, og få tatt noen kule bilder! Jeg har nemlig en spennende avtale på mandag som gjerne vil ha litt bilder og film fra et Spartan Race!

Utover dette er det bare kos og mingling som står på tapeten. Siden det er et av de første løpene i sesongen for de fleste, et sentralt beliggende sted og ikke minst et kult sted er det uendelig mange som reiser hit. Stadig vekk finner jeg ut at folk jeg setter uendelig høyt skal hit, spartan family, spartan ambassadørene i Europa, løpere fra UK, Sverige, Italia - ja til og med USA. Dette blir en helt rå helg - og jeg både gleder meg som en unge og gruer meg enda mer;)

Ønsk oss lykke til og følg turen vår gjerne på instagram @ocrqueen

KlemMari

Publicerat: 2018-03-01 10:10 Kommentarer (0)



Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



Nå er vi igang dere!!!

Det har vært noen travle uker nå folkens. Men jeg klager IKKE! For endelig er vi igang! Jeg har allerede siste ukene vært med på  hinderløp:

22. april - MudRun Skien

30. april - teamkonkurranse på Farm Ninja Challenge

6. mai - Toughest Malmø

(13.mai - Holmenkollstafetten)

19-21.mai - Spartan Weekend med Super, Hurricane Heat og sprint distanse (denne helgen skal jeg dele med dere i et helt eget innlegg - for den var så utrolig kul at jeg nesten ikke kan få satt ord på den!)

Det har vært noen helt råe helger, og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av arrangørene. Man trenger ikke lengre reise utenlands for å få skikkelig kvalitet på løpene. De norske løpene er nemlig både profesjonelle, oppfinnsomme og begynner virkelig å få et anstendig antall deltagere! Nå er ikke Toughest eller Malmø norsk, men 7000 deltakere på et skandinavisk løp er da fordundre meg helt rått.

Og nå er nedtellingen i full gang - lørdag er det nemlig Barskingen for 3.gang! Med over 1100 deltakere! Slå den a dere. Og yr.no melder sol og 21 grader. Jeg sier FOLKEFEST!

"Det finnes de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har. For så bra var det!"

Dette utsagnet er for meg episk, det kommer fra min kjære mentor Andreas Dietzel og er fra 2015. Året Barskingen ble arrangert for første gang. Vi var vel under 100 deltakere og regnet øste ned som jeg aldri har opplevd det før. Likevel var løpet noe av det råeste og kuleste jeg hadde vært med på. Og året etter hadde de klart å beholde sjarmen, men samtidig klart å gjøre løpet mer profesjonelt, og ikke minst fått inn masse nye hindre.

Jeg vet det er nye hindre i år. Jeg har fått noen hint, men de er strenge disse arrangørene altså, her er det ingen forskjellsbehandling, og vet du, jeg tror de sitter der nede i Rakkestad og koser seg, og gleder seg til vi skal sendes inn i de dype gjørmete skoger og oppleve ting vi aldri har gjort før. Jeg gleder meg som en unge til å se hva de har forberedt til oss.

Siden værgudene virkelig har bestemt seg for å slå på stortromma iår, blir det spennende å se hva slags eventområde vi møter i år. Som seg hør og bør regner jeg med at endel av sponsorene har stands her. Nocco blant annet vil sørge for god sprudlene drikke. Og har dere lyst til å slå av en prat med oss i team OCR Norway er dere hjertlig velkommen bort i teamteltet vårt - det er ikke til å ta feil av for å si det sånn!

Og ikke minst - i år som ifjor, har Barskingen sørget for at vi blir tatt godt vare på etter løpet. Det vil være 4 naprapater til stedet fra Nitelva helsesenter. De tilbyr oss 15 minutters massasje etter endt løp, og ut dagen idag er det mulig å forhåndsbooke behandling ved å vippse 200 kr til 104317. Du sparer da 50 kr, og du vil bli tildelt en time etter når du løper. Skikkelig ekstraservice altså med andre ord. Personlig trenger jeg sårt en liten Recharge etter løpene mine om dagen, og synes dette er et knallbra tilbud ihvertfall jeg har tenkt å benytte meg av. Forøvrig har jeg også en konkurranse gående på instagram - @ocr_queen - der du og en venn kan vinne en behandling hver etter Barskingen i år! Trekker en vinner ikveld så du har enda en mulighet til å være med!

Treningsuka denne uken har ikke vært mye å skryte av, men de sier hvile er viktig og - og jaggu fikk jeg ikke erfare at det kanskje stemmer også. Gårsdagens easy breezy løp til jobben kjentes bra, Garmin ga meg tommel opp og det var en riktig så fornøyd frøken som kom frem til jobben med et smil om munnen ;)

Om du skal til Barskingen imorgen - kom og si hei da vel!

KlemMari

Publicerat: 2017-05-26 06:56 Kommentarer (0)



Norske hinderløp del 8 - X-run

...hvor skal jeg begynne...jeg har faktisk ikke en anelse. X-run er et av de virkelig store løpene for meg. Som jeg har beskrevet før har jeg et elsk/hat forhold til dette løpet. Elsk - fordi jeg elsker alt med løpet, menneskene bak løpet, hindrene, naturen og terrenget løpene legges i. Ja hele atmosfæren rundt X-run er magisk! Så hvorfor hat...hehe ganske enkelt fordi X-run er det løpet vi alltid har løpt lag i. Supermann, meg og en stakkars annen utvalgt. Vi løper mix lag og vi løper ikke for gøy! Vi løper for å gjøre det så bra som vi kan gjøre det. Og da går det fort, og når det går fort i Østmarka - ja da gjør det vondt. Kommer det en sjelden gang en grusvei i lett helling nedover kommer det alltid høyt og tydelig fra Supermann som alltid ligger og drar "Nå skal det gå fort, dette er bare en transportetappe!" Så for de som hviler der...vel det gjør ikke vi. Men herregud vi har stått på pallen både her og der - og ikke minst smakte førsteplassen på Eidsvoll himla godt. Helt til Oslo 2016 knuste alle forventninger. En knallhard kamp mot faste konkurrenter endte på toppen og aldri tror jeg vi har vært så glade noen gang før!

For det er noe spesielt å gjøre det bra i et løp man har løpt så lenge det har eksistert i Norge. X-run var sammen med Viking Race det løpet som startet hinderløpmoroa i Norge. Og vi har vært med de hele veien, nære bånd har blitt knyttet til arrangørene og dermed løpet. Det er et løp som bare må væres med på, og som er noe vi gleder oss litt ekstra mye til.

Men hva er det som er så spesielt med X-run da. La oss begynne med stemningen. Jeg tror at X-run må ha inngått en egen avtale med værgudene, for å vidt jeg husker så har det alltid vært strålende vær på X-run, både på Eidsvoll, i Bergen og i Oslo. Og godt vær gjør det hele alltid litt ekstra spesielt. Og når de i tillegg ønsker å gjøre løpene sine mest mulig publikumsvennlige med masse hinder på en slette så det blir ekstra gøy både for de som løper og de som heier når sola skinner fra blå himmel! Ja også blir det så kule bilder ;)

Terrenget! X-run har i 2017 løp i Bergen 3+4.juni og Oslo 26 + 27. august. Bergen har jeg dessverre ikke løpt, men på bakgrunn av hvordan de legger løpene sine i Oslo (og tidligere) Eidsvoll, så vet jeg at de bruker skogen og terrenget for alt det er verdt. Løypene går på stier, utenom stier, på grusveier, opp skråninger, ned bakker og ikke minst i vannet. X-run er et av de få løpene som har superkule vannhinder - som regel har de et laaaaangt balansehinder i vann, der sjansen for bading er stor. I tillegg har de ofte et svømme/dra seg langs line hinder som kjøler deg godt ned når topplokket og kroppen koker. På vannhindrene kan man både vinne og miste dyrbar tid....X-run er kanskje ikke det mest gjørmete løpet i Norge, men det gjør ingenting synes jeg, digg med et løp der man kan løpe så mose og kvister fyker også!

Hindrene! x-run har trehinder! Jeg elsker trehinder og hater metall! Hindrene til X-run blender perfekt inn i naturen og er både krevende på sin egen måte, men samtidig gjennomførbart om man løper alene. Vegger f eks har den berømte X-en på seg som man kan bruke til å komme over. Men det tar sin tid likevel. I tillegg har de endel signaturhinder - kombinasjonen monkeybar-balanse-vegg er en klassiker inne på sletta, rampen (hvem elsker ikke rampen og skrekken på vei opp som går over i ekstase på toppen), purkehenget (fantastisk hinder) - ja og X'en da. Hva står X'en for...du kjenner ikke løypa, du vet ikke lengden, og du vet ikke hva som møter deg når. Som regel kommer det et nytt hinder av året, og hva det er, ja det må du ofte vente med å finne ut. Ifjor var det en ny skråvegg...som ihvertfall gjorde at jeg var glad jeg løp lag!

Hva mer....åh jo - de har skjønt det! Fra at barna måtte vente til alle de voksne var ferdig løpt, hinderne modifisert og sjekket - så har de nå fått sin egen dag. Søndagen er barnas dag, og gjett om de elsker det! Barna deles inn i 3 alderskategorier

- 7-9

-10-12

- 13-15

De må gjennom et utvalgt nummer av de samme hindrene som de voksne, og gjett om de koser seg. Og vel gjennomført, bærer det over mållinja der Anita står og venter med medalje. Ja for barna får medalje i motsetning til oss voksne...no bling liksom...eller vent...siste nytt nå er at vi og skal få!!! Alle skal få!!!

Nei dere - X-run må bare oppleves, en fest av en annen verden, mer litt sånn festivalpreg over hele Skullerudsletta ihvertfal - og jeg håper og tror at værgudene er med oss i år også!

Håper vi sees!

KlemMari 

Publicerat: 2017-05-01 11:04 Kommentarer (0)



"Det er en idrett med masse gøy!"

Headingen er rett og slett rappet rett ut av avisen som skrev om Mud Run Norway i helga. Og så utrolig deilig å lese, det er et lavbudskjettløp, målet er å gå i null og at folk skal ha det gøy. Likevel tviler de ikke på å kalle det en idrett. En idrett med masse gøy!

Dette leste jeg fredag kveld, dagen før Mud Run Norway i Skien. Et løp jeg så vidt har hørt om ifjor. Og et løp jeg brått bestemte meg for å løpe. Det var noen som ønsket meg nedover, og plutselig tenkte jeg - hvorfor ikke! Og fikk tak i billetter til både meg og jentene. Den siste tiden før løpet, har også Mud Run selv lagt ut flere teasere. Teasere som fikk meg til å bli gira. For fra å være et løp jeg egentlig ikke helt visste hva jeg skulle forvente meg av, så ble det til et løp jeg hadde store forventninger til.

Forventningene ble heller ikke mindre da vi kjørte inn mot banen på lørdag og jentene i baksetet plutselig ropte - Der er det!!! Og visst var det, det var musikk, det var en svær åker som var pløyd til ære for oss, det var hinder, på hinder, på hinder - det var peg, det var vegger, det var monkeybar, ringer, ninjasteps OG vanntanker (i flertall). Jeg må innrømme at jeg bokstavlig talt nesten datt ut av bilen, like ivrig som jentene, og sammen raste vi rundt på banene og sa "se der, og der og der!" Sola skinte fra nesten blå himmel og det eneste som bekymret meg var at vinden blåste apekatter fra nord! Det var grisekaldt!

Til en utrolig digg forandring for min del var det ikke tidtaking her, vi ble sendt avgårde puljevis med ca 6-8 personer i hver pulje og fokus på hele løpet var at folk skulle ha det gøy. Men arrangøren la heller ikke skjul på at de ønsket å utfordre oss. Da jeg "sutret" litt over vannet på starten av løpet (mest fordi jentene ble så himla kalde ute i skogen) fikk jeg beskjed - "Ifjor startet de stående i en vanngrav!" ...så lot jeg det ligge. Og mens jeg sto og ventet på startnummeret vårt, kom Bobby bort til meg og sa "Vær forsiktig...skogen lever!" med et glimt i øyet. Jaja tenkte jeg...jeg har da løpt hinderløp i skogen før! Men...jammen måtte jeg bite i meg de ordene da vi hadde brukt ca 40 minutter på snaue 2 km! Etter å ha først pepret oss ihjel med hinder inne på startområdet (beina skalv til slutt etter å ha hjulpet jentene opp og over div høye vegger), ble vi sendt ut i skogen...altså i skogen da! Ingen stier, ikke noe var ryddet, var det en bekk skulle vi ut i den, ja vi måtte tilogmed ned på alle 4 og kravle oss gjennom en bekk med tømmerstokker over. Helt rått, men tempoet gikk noe voldsomt ned. For det var ikke akkurat platt terreng heller - på de 7 km samlet vi faktisk ikke mindre enn 400 høydemeter ;) Opp og ned og opp igjen! Og da snakker vi skråninger, ikke bakker! Sånn krabbe og holde seg fast i røtter-skråning!

Men la oss snakke hinder...det er jo derfor vi løpet hinderløp ikke sant! Jeg lovte egentlig å løpe med Go'pro i helga, men i all ståheien så glemt jeg dessverre det. Jeg må innrømme at jeg forbannet uendelig mange ganger i løpet av løpet, for det var så mye nytt og gøy og oppfinnsomt. Et hinder behøver ikke være kjempefancy og dyrt for å være gøy! Nå er jeg dessverre litt dårlig på å huske nøyaktig alle hinder og i korrekt rekkefølge, men her er noen av de hindrene vi måtte gjennom:

Fra start gikk det bortover og rett til noen "enkle" stokker man skulle over og videre i krabbenett - det var mange krabbenett kan jeg love dere. Og de var strammet godt så man ble ikke bare tvunget ned på alle fire, men nesten ned i åling på det verste.

Var de ikke snille, de hadde pløyd opp store deler av gresset så det ble "bedre" løpebane for oss...ja også vannet de den litt...bare sånn at det ble litt gjørme liksom ;)

Etter bare noen få meter var det rett oppi ikke 1 men 2 containere fyllt med isvann, fy så kaldt det var, og etter det kom hindrene:

- 2 x vegger

- monkeybar/ringer/lastestropper

- ninjasteps

- nett/krabbe/nett

- høyballer

- skråvegger

- rampe

- peg

- traversewall

- dekkbæring

- dekktrekking

- dekkflipping

- krabbe under biler x flere

- rør å krype gjennom

- sklie på presenning

- skli ned gjennom rør

Ja jeg må si det - til å være et så lavterskelløp, på kun 7 km var det helt utrolig hva de hadde klart å få til. Til og med ute i skogen sto det hinder, plutselig dukket en monkeybar opp, så var det et klatrehinder, spiderweb og ikke minst diverse gjørmehull vi måtte over, bekker å gå i og ved et sted var det lagt stokker i kryss over en bekk med presenning over. Man ble tvunget ned på magen i det iskalde vannet, det var god klaring til å puste i, men likevel kjente man litt på klaustrofobifølelsen når man ålte seg gjennom isvannet!

Alt i alt har MudRun gutta klart å samle sammen over 70 hindre til oss, noen selvlagde, noen naturlige - og for dere som ikke fikk gleden av å være med i helga - ikke vær lei dere, det kommer en mulighet til - 16.september er det nemlig dags igjen! Så bare å holde av - følge med på FACEBOOKSIDEN deres!

Når yngstedattera di stikker fra deg på slutten av løpet, er det utrolig godt at det er med andre som tar ansvar og sørger for trygg landing i det kalde vannet! Sikkerhet var det aldri tvil om, det var mer enn nok hindervakter både inne på slette og ute i skogen!

Her er det bare gøy gøy gøy - og det beste er at fokuset skal kun være på å ha det morsomt og mestre ting! Jeg liker det!

KlemMari

Takk MudRunNorway for vel levert løp! Gleder meg til 2017!

Publicerat: 2017-04-27 05:34 Kommentarer (0)



Sesonglisten 2017

Hei alle sammen!

Har dere en deilig start på påsken? Ja for meg har påskeferien allerede startet...ikke at jeg skal ha så mye ferie, nei det blir nok jobb på meg mesteparten av tiden, men så fort jentene har ferie - ja da senker pulsen seg med flere hakk og jeg puster ut. Det er så deilig.

Ellers må jeg bare si at jeg håper inderlig yr.no tar helt hoppende feil av været neste uken...regn, sludd, snø og minusgrader! Spar meg da - siste jeg gjorde på løpeturen min igår var å snappe bilder av Marikollen som dag for dag blir mer og mer klar for bakkeintervaller og hinderløpstrening! Supermann og jeg har store planer for heftige økter der.

Btw...om du vil følge meg på snap så finner du meg på ocrnorway - ja og sleng med instagram samtidig da vel @ocrqueen !

Uansett - dette innlegget blir litt sånn copy/paste fra ocrnorway-bloggen min, men det slo meg plutselig at det er jo skikkelig galskap at jeg ikke har lagt ut sesonglisten min her hos dere. Det er jo en skam med tanke på hvor søte dere er og hvor spennende dere forhåpentlig synes det er med hinderløp. Så derfor - sesongen 2017:

- 6. mai - Toughest Malmø

- 20. mai - Spartan Super + Hurricane heat

- 21. mai - Spartan Sprint

- 27. mai - Barskingen (lag)

- 3. juni - Toughest Stockholm

- 24.juni - Bootcamp Survivor (5 km med jentene mine <3 )

- 22. juli - Spartan Ultrabeast

- 23. juli - Spartan sprint? / Spartan junior

- 18-20. august - AGOGE

- 26. august - X-run mix lag

- 27. august - VR / X-run barnedag

- 2. september - Hurricane heat 12 timer

- 16. september - Spartan Race European Championsship elite

- 30. september - Toughest København

- 7. oktober - Toughest Gøteborg

- 28. oktober - IRON VIKING


Det ble helt sykt mange løp plutselig, mye vil ha mer osv. Men nå blir altså 2017 året der vi går all in og så får vi se hvordan det går. Det blir mye reising i år og mye nytt utstyr som må kjøpes inn, og derfor er vi fortsatt på utikk etter sponsorer/samarbeidspartnere. Kjenner du noen eller har lyst til å støtte oss på veien - gå gjerne inn på

https://sponsor.me/mari

eller kom med tips til meg!

Aight - ha en herlig påske da alle fine. Og husk at dere finner meg hver dag på OCRNorway.no!

KlemMari

Publicerat: 2017-04-11 06:48 Kommentarer (0)



Enduranceåret 2017

Hei alle sammen!

Jeg lovte dere å fortelle litt mer om planene mine eller våre i 2017. For jeg er jo ikke bare meg, jeg er oss med meg og Supermann. Sammen har vi nå i år skiftet fokus (litt) fra konkurranser til utholdenhetseventer. Vi skal begynne på prosjektet med å fullføre Spartan Race sin Perfekte Delta.

Delta er en triangel der vi har fullført den ene siden som innebar å løpe de 3 distansene til Spartan Race og fikk da spartan race trifecta.

Den neste siden som skal fullføres fra mai - august er Endurance siden - den består av 2 utholdenhetseventer på henholdsvis 4 og 12 timer. 4 timers eventet går hovedsakelig på samarbeid, mens 12 timers eventet utfordrer deg på både evne til å samarbeide, det mentale og som enkeltutøver. Den siste brikken på Endurancesiden går på å gjennomføre et fullmaraton - ultrabeast - i Edinburgh i Skottland med 42 km og over 3000 høydemeter.

Når vi har gjennomført dette, er siste utfordringen vår i 2017 å fullføre Agoge. Agoge er en 60 timers utfordring som har litt av det samme prinsippet som i militæret, man må samarbeide, bære tungt og langt, ha med seg alt man trenger og om man ikke orker mer kan man «bjelle» seg ut. Agoge er det ultimate og toppen av det man kan nå inne Spartan Race sin stige! Joe De Sena som er grunnleggeren av Spartan Race er ute etter å teste utøverne og flytte grenser, men også å utfordre enkeltindivider, få de til å få et nytt syn på seg selv og bli utfordret til å flytte grenser og komme ut som et nytt menneske.

«To complete the Spartan Agoge, a person must overcome mental and physical obstacles that aim to develop the body, mind and spirit. Most people will need to undertake months of training and self-discovery to earn this coveted achievement.

It is advised that entrants have completed various endurance events and intellectual challenges. This could mean developing perseverance, camaraderie, and leadership through military training, or it could mean completing various Spartan Race and Spartan Hurricane Heat (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-races?article=5109) distances.

Learning during The Agoge training centers around:

* Purpose: Having a clear intention or objective in life.

* Commitment: Dedicating oneself to a fulfilling, healthy, and meaningful life through action.

* Resiliency: Adapting to change and overcoming stress and adversity repeatedly.

* Knowledge: Gaining information, facts and situational awareness through lived experiences.

The Spartan Agoge brings together every physical and mental strength as well as everything a person has learned in life. Finishers become innovative thinkers, prudent risk-takers, and expert decision-makers. They will embody the Spartan Code, a code of honor and respect that breeds trust and inspires action. Most importantly, they become masters of themselves.

Spartan Endurance Challenges Offered:

* Hurricane Heat (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37037) : 3-4 hour Team Building event

* HH12HR (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37041) : 12 hour Team Building and individual testing event

* Ultra Beast: (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37030) 41KM (or more) obstacle race

* Agoge: 60-hour event that builds physical, tactical, mental, and team-based strength through training, testing, and evaluation.»

Dette blir det råeste året vi kommer til å ha innen hinderløp, og kun et event står igjen på bucket listen når dette er fullført - Worlds Toughest Mudder - et løp vi håper å få fullført i 2018. 

Så, når dette er skrevet så håper jeg fler kanskje kan forstå min trening om dagen. Jeg møter mange forskrekkede blikk på min vei til og fra jobb, grytidlig med dekket mitt på slep. Jeg kommer til å fly rundt hjemme med en bøtte fyllt med grus, og se ikke bort ifra at du kommer til å møte meg på Kiwi med 12 kgs kettlebellen min. Jeg vet det er ekstremt og jeg vet det høres sært ut, jeg satt og forklarte en kollega på jobb hva vi skulle i 2017, og mens jeg satt og pratet, gikk jeg litt ut av meg selv, hørte på det jeg sa, og skjønte at dette høres ikke bra ut. Du kan rett og slett ikke sitte å fortelle folk om det du skal gjøre, for det høres seriøst for sært ut. Så langt har vel de fleste akseptert galskapen med å krabbe i gjørme og under piggtråd mm...men at man skal betale i dyre dommer for å fryse og ha vondt og bli pushet til det ytterste i over flere døgn...ja det skjønner jeg at folk ikke forstår. Men nettopp derfor er det så deilig å ha en blogg, her kan jeg dele med dere, så kan dere enten velge å lese og følge, eller riste på hodet over galskapen og bla om til neste side ;)

Men jeg håper selvfølelige dere vil følge meg på min reise videre!

Har du også lyst til å støtte meg og kanskje til og med være med på å oppfylle alle mine drømmer i 2017, så har jeg opprettet denne siden her på sponsor.no, der du kan bidre med en liten sum som vil hjelpe meg på min vei til enduranceåret 2017!



KlemMari 

Publicerat: 2017-01-15 10:30 Kommentarer (0)



For en herlig start på året!

Godt nytt år alle sammen!!!

Er dere klare for å følge meg inn i et nytt hinderløp år? Jeg lover dere det er så mye kult som kommer til å skje, og at jeg skal bevege meg laaaaangt ut av komfortsonen i år er helt sikkert! Mange har spurt meg hva vi egentlig skal i år, og jeg skal prøve å få fortalt dere alt i neste innlegg. Men hashtaggen for 2017 er #enduranceåret2017. Endurance = utholdenhet, og gud hjelpes som jeg gruer og gleder meg. Alt på en gang! Og igjen blir det endel reiser, hovedsakelig til England...men kanskje til og med til Canada??? Vi får se...

Uansett...dere kan som dere forhåpentlig alle vet også følge meg på hinderløpbloggen min på OCRNorway.no, på instagram @ocr_queen og på snap ocrnorway. Herregud - det er jo jaggu en ren utholdenhetsprøve i seg selv å holde alle disse kanalene oppdatert, og jeg kjenner på samvittigheten de dagene jeg ikke klarer det. Det er jo tross alt ikke alle dager som er like spennende, snarer tvert i mot, hvor spennende kan det være med "tommel-opp" bilder hver morgen kl 06 liksom?

Men nå...målet for 2017 er å logge inn 2000 km. Og så langt er jeg imål med 37 ;) Dævver! Skulle hatt en tur til denne uken så hadde jeg kanskje vært der jeg burde vært, men herregud...det er lenge igjen. Av disse 37 km var 6 av de på lørdag. Da var det nemlig duket for FunRun for første gang. Så enkelt det kan gjøres og så gøy som det ble. Team OCR Norway er bygget opp av herlige mennesker og et godt knippe ildsjeler, og noen av de gikk sammen og lagde en hinderløype i skogen rundt Skjettenområdet. Det var himmelsk å komme seg i skogen igjen, og ikke minst utrolig gøy å løpe sammen med gode venner.

Underveis var det lagt inn frivillige hinder som dekkbæring, tauklatring, under/over ting (typ lekestativer mm), spensthopp, knebøy, utfall, push-ups og selvfølgelig BURPEES! Men jeg hilste de velkommen, for burpees skal bli min bestevenn i 2017!

Det var ihvertfall en forfriskende og herlig start på konkurranseåret 2017 og aldri har jeg vel vært mer stolt av vesten min, outfiten min og folka mine. Herregud så kule vi så ut og så rå folk jeg har på teamet! Har du lyst til å joine Norge største hinderløpslag så er det bare å sende oss en mail HER!

Stor klem fra meg til alle dere

Ps...lurer på om det allerede nå er planlagt en oppfølger til FunRun jeg....

Publicerat: 2017-01-09 06:13 Kommentarer (0)



Årskavalkade!

Herlighet nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Tror jaggu hele offseason og hverdagsjaget har tatt meg helt med storm jeg. Men det har vært så sykt mye som har skjedd, men så lenge stresset hovedsakelig er positivt så skal jeg da ikke klage! Jeg LOVER jeg skal skrive om det veldig veldig snart, men aller først har jeg lovet meg selv å lage en liten årskavalkade til dere. For NÅ er virkelig sesongen over, november har kun bestått av treninger og desember skal bare være kos! Så er vi i januar og da braker det løs igjen med 30 års jubileum og (antagelig) det aller aller siste Tough Guy i Wolverhampton - og Norge er heldigvis godt representert der!

Men - Hva har så 2016 bestått i, måned for måned, løp for løp, plassering etter plassering:

Januar:

Tough Guy - the original. For 2. gang var vi tilbake i Wolverhampton. Det kunne kanskje ikke bli like episk som det var aller første gangen, men jeg kom tilbake med nye mål og herlige folk. Da jeg løp løpet iår var det som jeg hadde fått på meg briller, jeg så liksom alt med nytt og klarere syn. Jeg hadde et hårete mål om å vinne min aldersklasse noe jeg klarte, jeg forbedret tiden min fra 2015 med hele 25 minutter! Og endte på en 8.plass blant damene. Innafor det altså!

 

Mars:

Strong Viking - mud edition  - altså jeg skulle jo egentlig ikke hit. Men her var læringskurven bratt og hard! Dette var mitt første møte med ekte hinderløp i Nederland og det nå så berømte armbåndet...ja og for ikke å glemme Sagaen. Jeg hadde aldri sett noe liknende, så hinderløp-newbie kan man altså være. Selv ikke Toughest hadde forberedt meg på dette, pegen, kombinasjonene, og ringtraversen - aldri testet - og seff klarte jeg det ikke! Men her var det mer som felte meg, alle de grusomme hindrene XL-rope. Strong Wall, Gunnor osv...det var et umenneskelig løp...mente jeg da! Plassering - uten armbånd = ikke bestått! Men kult løp, og herlige mennesker på tur <3 Mona-min, Robin, Supermann og meg - kommer aldri til å glemme!

April:

Toughest London - For første gang arrangeres Toughest utenfor Norden, og vi måtte selvfølgelig være med. Og det var jo til og med i Pippingford park, stedet der Supermann og jeg ble forelsket i sporten for alvor. Plassering var ikke noe spes å skryte av, men mestringsfølelsen med blant annet traverserings var stor. Mange rare hinder - som idag tas som en selvfølge, og med det grusomme irish table i oppoverbakke - en sikker straff. Så mye man har lært dette året.

Viking Race Fredrikstad - tre ord: Herregud så kaldt! Jeg trodde jeg skulle fryse ihjel, forsinket start førte til at vi sto litt for lenge i øs pøs regnvær, løpet var kult nok det, men kroppen var ikke på lag, jeg var utslitt fra ende til annen og med 2 runder var jeg både sliten og hypoterm da jeg kom imål siste gang. Tror ikke jeg hadde varmen i meg før flere timer senere. Plassering - jeg gremmes - en 7.plass! Burde vært så mye bedre, men jeg var ikke der. Men uendelig stolt over Karoline som løper sitt første hinderløp for voksne og ender på en solid 42 plass av 100 damer - og hun gjorde hvert eneste hinder korrekt! Jenta mi det!

Mai:

WOX - et fantastisk arrangement for første gang i Skien. Helt nydelig å løpe i skogene her nede og med morsomme nye hinder. Og ikke minst stiller team OCR  Norway mannsterke med nye ansikter som nå er kjære venner! Plassering - Robin vant overlegent herreklassen overall, mens jeg må nøye meg med å vinne damer elite, men blir løpt ihjel av et par orienteringsløpere som kan bakfra ;)

Barskingen - altså - for et løp! Jeg mener WOW! Fra å være et knall-løp i 2015 med debutløp da, og til å videreutvikle seg til det nivået de presterte i år! WOW - en gang til. Vi løp lag...og enda var ikke formen der jeg ønsket, men helt greit, som forventet spyttet vi sand og grus etter team Skins med Super- Hilde i front! Men etter det hanket vi inn en solid 2.plass i lagkategorien. Og det tar jeg gjerne med meg på merittlisten! For Barskingen er både gøy og utfordrene!

Juni:

Tough Viking - Hills edition - hehe jeg skal gi deg bakker jeg. Bakker er vel stikkordet for Tough Viking 2016 på Tryvann. Himmel og hav så mye bakker, og for noen konkurransenerver. Jeg ønsket å bevise for meg selv at jeg var verdig å starte i EM uken etter...og med en 10.plass var jeg innafor. Jeg var stolt da jeg kom imål, OG alle hindrene satt som et skudd! Jeg var klar for EM...trodde jeg...

OCR European Championsship 2016 - det første uavhengige hinderløp-EM. Jeg sto på start med Supermann, Mona, Hege, Camilla og seff mange mange fler...og vi var så stolte, vi skulle spise biff (intern) og vi skulle gjøre det norske flagget stolt. Jeg burde ha brukt hue...vi var tilbake i Wijchen, Nederland på Strong Viking grunn. Og i et EM. Her skulle man skille klinten fra hveten...og jeg skal si deg de skilte oss ja. Gunnor tok armbåndet mitt, og jeg kom nesten gråtende i mål. Hva hadde jeg trodd, at det skulle bli en dans på roser? At jeg skulle stå på pallen? Dum og naiv og fortsatt på den bratte læringskurven min som 2016 har bestått i.

Juli:

Spartan race Sprint + Spartan Race European Championsship - wow - dette hadde vi gledet oss til. Årets høydepunkt, EM i Spartan Race 2016 i Edinburgh. En heftig løype, kremen av kremen på plass, elitestart og greier! Det var så gøy, og det var så slitsomt. Men en 6.plass blant damene på lørdag og aner ikke plasseringen på søndag, men ihvertfall helt innafor der også, så var jeg fornøyd med hele turen. Når noen av de beste damene i Europa står på startstreken, ja da er jeg fornøyd om jeg ikke kommer på sisteplass - og det gjorde vi ikke. Marie og jeg hadde en uforglemmelig 21 km over de skotske slettene!

August:

Viking race 5 + 10 km - Nå begynner endelig formen å sitte og det er gøy å løpe. To pallplasser sammen med noen av de flotteste damene to dager på rad! Og i et av mine kjæreste løp - uforglemmelig følelse!

X-run - Kanskje råeste løpet hele sesongen, vi løp som om livet sto på spill...men om ikke livet sto på spill så løp vi igjen mot team Skins, denne gangen i en litt annen sammensetning som gjorde at vi tok en aldri så liten knepen, men solid nok, seier! Åhhhh så godt det smakte å stå på toppen sammen med Supermann og Tore!

September:

Toughest Oslo: Elitestart, sol fra blå himmel, team OCR Norway - hva mer kan sies, hva mer kan gjøre denne dagen perfekt - jo 16.plass i en tøff damestart. Formen er på topp og ikke en strafferunde! BOOM! Jeg fløy hjem fra Kollen...og bokstavlig talt over til England igjen! Vi manglet nemlig en brikke i trifectaen...

Spartan Race Super - nå var jeg blitt litt vel høy på meg selv...men jeg hadde så lyst på en kubbe. En kubbe til til nattbordet mitt...og vet dere - den er fortsatt ikke kommet fra England...men de skylder meg en 3.plass kubbe! Og den skal jeg ha! For den er jeg også veldig veldig stolt av! Ja også ble det jaggu trifecta i år også, og nye medaljer til jentene!

Strong viking Roskilde - altså...når Strong Viking plutselig kommer til nabo'n...ja da kommer vi også! Igjen med episk reisefølge, denne gangen Helle, og en god rekogniseringsrunde kvelden før, med teste av alle hindrene - så ble det en mestringsfølelse hele veien...ja helt til Sagaen da...hehe vi var fortsatt ikke venner. Men igjen...et fantastisk løp, nydelig høstvær på det varmeste og beste og flott venner på tur!

Oktober:

Toughest Gøteborg - på tur med jentene mine og Helene <3 Vi kunne definitivt ha ønsket oss bedre vær...og mulighet til å bo på det ufattelig digge hotellrommet vårt en natt til!!! Men løpet var knall, været ga mange utfordringer de kanskje ikke var forberedt på, resultatlisten var en thriller fra ende til annen, og med en skikkelig ræva unnskyldning med feil skovalg og juks fra flere jenter på Sternum Checkeren, så var jeg IKKE fornøyd med min 25.plass...men men lite å få gjort noe med, og gøy var det atter en gang å se jentene more seg grenseløst på hindrene beregnet på voksne folk!

Strong Viking Frankfurt - Ikke min dag til å skinne, men Supermann sin. Det åpnet seg plutselig plasser på Ironviking. Dumme  meg Chickened out, og turde ikke prøve, men Supermann gjorde og Supermann skinte. Arrangøren sa 42 km, Garmin sa 48 km...distansen var uansett sykt lang og han fullførte langt over stil. Og siden Tyskland er et "lett" land å kvalifisere seg i, nappet jeg med meg hjem både kvalikplass til EM og VM 2017!

Og med det takket vi for oss i år - og satt kroppen over i oppbyggingsmodus!

KlemMari

Publicerat: 2016-12-04 13:15 Kommentarer (0)



45 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Bedre sent enn aldri, er visst blitt litt min greie...dessverre, for jeg er jo bare så stappfull av ... [Läs mer]

Laila HimleMer

Som eg nemnte i mitt første blogginnlegg, har kombinasjonen løping og natur blitt ein del av ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser