Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Tough guy - en vanvittig løpsopplevelse!

Da er det vel på tide å dele litt mer av opplevelsen Tough guy - the original med dere. Jeg ser at nettet strømmer over med artikler, blogg og bilder fra løpet - og tro dere meg, det er ikke uten grunn. Senest i dag har mentor Andreas Dietzel (Viking race) sluppet en artikkel for kondis.no og igår kom innlegget hans for New England Spathens. Pr dags dato har han nok løpt flere løp enn meg, men jeg jobber hardt med å ta igjen forspranget...selvom han antagelig har løpt et par løp jeg ikke kommer til å løpe...nettopp fordi jeg har surret meg bort i noen av de kuleste løpene som eksisterer idag - og tanken på å skulle ta et skritt tilbake i vanskelighetsgrad frister ikke.

Trifecta ifjor tente en ild i blodet mitt...en ild som krever stadig mer for å fortsette å brenne. Og årets Tough Guy var som å helle bensin på bålet bokstavlig talt!

Bare for å ta en rask oppsummering av litt harde fakta - Tough guy arrangeres av Billy Wilson aka Mr Mouse på hans landsted. Som dere kanskje forsto var dette landstedet et enormt område som han har gjort om til en gedigen lekeplass. Han kaller seg selv en "Provider of fear" nettopp pga de enorme hindrene og de mentale utfordringene han kjører oss igjennom. Dette kombinert med den engelske januarkulden og en isende vind får man en failrate på 30%. I årets løp startet ca 4700 og ryktene sier at ca 1400 måtte bryte eller ble tatt ut av løpet. I 2017 feirer løpet 30 år og er således det eldste hinderløpet som eksiterer og regnes som hinderløpets vugge.

Men la meg ta dere gjennom løypa - jeg garanterer ikke at noen av hindrene kommer i rett rekkefølge...men dere får ihvertfall en formening om hvordan løpet er.

For meg har fjoråret med Spartan trifecta handlet om å bli mentalt sterkere, og jeg må si meg veldig fornøyd med utviklingen. Jeg liker å sammenlikne hinderløp litt med yoga - i yoga er nemlig den ultimate tilstanden å kunne lukke omverdenen ute og kun konstrentrere seg om det man skal. I en stor del av hinderløpene så er nettopp det å ikke vite hvor langt man skal og ikke minst hva man skal underveis - en stor del av den mentale utfordringen. Det gjelder å bare løpe, "nyte" og konsentrere seg om det man skal, og koble ut hverdagen, smerte, kjedsomhet (?) og syre.

Foto - Phil O'Conner

Mr Mouse tok denne mentale utfordringen enda et skritt videre, men ved å koble ut hodet funket det greit for meg. Jeg har min faste hinderløppace godt innarbeidet, og har jobbet mye med bakkeløping. Derfor skremte ikke de første 10 km meg...det var ca 10 km med veldig mye løping og jeg fikk igjen bevist at løpstrening må til for å prestere godt i hinderløpet. Vi startet med å løpe frem og tilbake (bokstavlig talt) på de enorme jordene hans, vi løp opp og ned av enorme grøfter fyllt med gjørme (du satte deg lett fast hvis du valgte feil sted), på toppene av grøftene var det store trestokker man måtte over før det bar ned i neste grøft igjen...og det mentale - man så ikke ende på det...jeg har ikke tall på hvor mange grøfter det var etter hverandre. Og så løp vi litt igjen...

Så var det en slak oppoverbakke...og der var det som en slange av mennesker som svingte seg opp og ned bakken - heldigvis slak nok til at man kunne løpe oppover...og grand finale der...krabbe under nett oppover før man igjen la ut på en god løpestrekning. Underveis nå hadde vi forsert et av mr Mouse sine store hindre med tømmerstokker lagt oppå hverandre - høyt hinder!

Etter en god løpestrekning kom vi til flere grøfter igjen...om mulig dypere enn de forrige..og takk til mr Mouse som hadde hengt ut tau vi kunne bruke til å dra oss opp med. Og videre...jaaaaaaaa løpe løpe og løpe litt til. Og nå kom grand finale for meg...det var med skrekkblandet fryd jeg så ormen lange igjen...uendelig denne gangen...opp og ned, opp og ned...opp og ned...jeg forsøkte å telle hvor mange ganger vi skulle opp den bratte skråningen...men det var umulig...kan det ha vært 10 ganger??? Hva vet jeg...men igjen...det gjelder å nullstille hjernen og med Supermann sine ord i hodet "Det er i bakkene du vinner!" så gutset jeg alt...hufse opp og løpe ned...riste ut syra og gå løs på neste hufs med blank hjerne! Digg, digg, digg! Og så....løpe videre. Nå inn i skogen...antagelig det hardeste både mentalt og fysisk for meg - det kom flere grøfter, igjen bratte, høye og uten tau denne gangen - takk gode gud for at Supermann dro meg opp av alle grøftene! Innimellom i skogen var det visst noe skyting som gikk meg hus forbi...men det som IKKE gikk meg hus forbi var alle de utallige nettene vi skulle under igjen og igjen og igjen...det mantale spillet var virkelig satt igang for fullt. mr Mouse passet på at virkelig slite oss ut fysisk og psykisk før "moroa" startet!

De siste 6 km besto nemlig av alle de gigantiske hindrene mr Mouse hadde bygget på gården sin - opptil 10 meter høye og stå store at man kunne velge veier man ville ta opp eller ned på hindrene - ja de var faktisk så store at man visste ikke engang alltid at man hadde et valg...veldig snodig følelse å sitte å se på videoen av Jon Albon (vinneren av årets løp!)- der han passerer hindre vi ikke hadde sett engang - men ikke var jeg lei meg for å gå glipp av monkeybaren han passerte! Ildhoppet derimot gikk jeg ufrivillig glipp av :(

Men inni dette virrvarret av enorme hindre måtte jeg gjennom definitivt det verste jeg antagelig noen gang har gjort...vannhinderet der man måtte under med hodet 4 ganger....siste dykket var så vondt at jeg ikke skjønner hvordan jeg klarte det...men å bryte var hele tiden helt uaktuelt! Så under kom jeg, fikk svømt inn til land (mange av vannene var så dype at jeg måtte svømme der guttene gikk!) og eneste fokuset var tauet som hang ned i vannet og som jeg fikk dratt meg opp med. I knestående noen minutter mens verden snurret rundt og rundt...helt til en stemme jeg kjenner godt fikk dratt meg tilbake til virkeligheten "Går det bra jenta mi?!?" Supermann var der og fikk meg opp igjen og videre i løpet! Dette er et type løp jeg kanskje ikke vil anbefale å gjøre alene - det å ha noen å løpe med, noen som motiverer, trøster og får deg til å løpe de ekstra skrittene - helt uvurderlig! Supermann og meg - Team Viking race - the Weiders! Uslåelig!

Etter dette vannhinderet fulgte en grusom seanse der vi måtte balansere på et uendelig antall planker over vann og der man enten kunne slenge seg over til neste balansehinder..eller falle i vannet...og jeg fallt mye i vannet...igjen takk gode gud for valg av våtdtrakt og for Supermann som motiverte! Jeg sa 6 km isted ikke sant...så vi måtte innimellom slagene igjen løpe endel...bl a måtte vi gjennom de samme grøftene vi startet med...og var de gjørmete isted, ja så var de "grusomme" nå etter at 5000 mennesker hadde løpt der...ved en glipp sto jeg plutselig med gjørme til livet og brukte sikkert 5 mins på å komme meg løs. Har jeg sagt at det er en fordel å snøre skoene godt...så mange stakkarer som lette etter skoene sine ;) Vi løp også gjennom et langt elveleie der vi løp med vann til midt på leggen...brrrrr kaldt på tærne!

Før vi kom til mål måtte vi også gjennom et torturkammer (the vietcong tunnels) med strøm og kjegler hengende ned fra taket...vi måtte krabbe gjennom tunneler av bildekk (traaaangt), tunneler av betongrør (ikke få panikk her!), vi måtte hoppe over store betongrør (syyyrefest)...ja og litt mer gjørme var det sikkert! For nå gikk alt på autopilot...siste hinder jeg husker som jeg tenkte "aldri i livet!" Det var å gå på planken og hoppe ut i vannet...ikke fa...om jeg skulle under med hodet...så meget uelegant hang jeg meg ned fra planken og slapp meg nedi...svømme mot land...opp en sklie og MÅÅÅÅÅÅÅÅL! Og der sto Supermann og ventet på meg - eneste tanken jeg hadde i hodet var "Gi meg nå den sinnsyke medaljen!"

Var så digg å komme i mål...men enda skjønner jeg ikke helt hvordan vi klarte å få på oss tørt tøy...å komme seg ut av alt det våte, få koordinert de iskalde fingrene til å ta på ny sportsbh, sokker og ny genser....men det gikk...og himmelsk hvor godt det var! For ikke å snakke om hvor digg det var med en varm kaffe latte og sitte i målområdet og vente på resten av gjengen!

For en opplevelse!

KlemMari

...som dere ser er løpsbildene tatt av Phil O'conner...dessverre ligger det uendelig mange bilder ute og i et svare virrvarr så er bare noen få jeg har fått screenshotet...når jeg finner alle jeg skal ha blir det å kjøpe de! Er jo bare nødt til det ikke sant ;)

Publicerat: 2015-02-08 19:09 Kommentarer (0)



Tough Guy - the original - Opplevelsen!

Hei alle sammen. Det tok noen dager før jeg kom igang med skrivingen etter helgen. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men rett og slett fordi hverdagen tok meg litt. Og nettopp derfor vil jeg starte å skrive litt om følelsene og opplevelsen ved Tough guy - the original!

Ifjor reiste jeg rundt med Supermann og sammen var vi team Weider - og det var fantastisk! Vi hadde det helt tipp topp og kjempegøy. Men nå reiste vi altså 3 stykker sammen fra Norge, møtte fjerdemann i London og sistemann på selve løpsarenaen. Og sammen var vi team Viking Race/team Norway. Og det å reise en gjeng sammen på tur gjorde virkelig reisen enda bedre. Det gjorde heller ikke noe at kjemien var upåklagelig - jeg sier nemlig ikke at vi er de enkleste å reise på tur sammen med, men det er jo ikke alltid alt stemmer - men denne gangen var alt såre vel og stemningen knall fra start til ende.

Vi reiste med fly fra Oslo til London og tok tog derifra til Wolverhampton - absolutt ikke verdens navle - så det var kveld da vi kom frem. Planen om å sjekke inn på hotellet, spise og så hente startpakken, ble gjort litt om og det ble en kjapp middag i byen (på byens "beste" restaurant/utested) før vi skulle prøve å få hentet startpakken. Vi ble nogenlunde mette, og det som ikke ble fyllt opp av relativt næringsrik mat, ble erstatte med et par tunge pannekaker, guinnes og vin. Stemningen var dermed om mulig enda bedre da vi forlot restauranten og hoppet inn i en taxi. 

"Do you know the "tough guy place", spurte vi, og med tanke på at dette arrangementet antagelig var det største som ble arrangert i Wolverhampton, så visste jo sjåføren det og kjørte oss til en gård og satte oss av i stummende mørke. Det eneste vi så var hverandre, noe juletrebelysning som ikke var tatt ned...og ja..en gård. Takket være vår eminente medreisende Kenneth som for øyeblikket bor i England, fikk vi tatt en telefon og ble få minutter senere møtt av en ung fyr som geleidet oss rundt hjørnet på gården...og himmelen åpenbarte seg! Ja ihverfall for oss som er hinderløpsentusiaster!

Det er mye jeg må forklare etterhvert om dette løpet - men Mr Mouse som er arrangøren av løpet, eier altså hele dette stedet som Tough guy blir holdt på, og derfor står hindrene oppe året rundt. Og alt skjer på hans gård. Det første som møter oss er derfor dette:

Månen lyser opp gårsplassen for oss, et gigantisk hinder reiser seg opp foran oss - et hinder vi alle har sett bilde av - og andektig holder vi pusten et lite øyeblikk før vi raskt går ned mot hinderet som kun er lyst opp av stjerner og månen - vi forsøker desperat å forevige synet med de usle mobilene våre - men dette var det beste vi klarte:

Og for dere som IKKE har sett dette gigantiske hinderet slik det bør fremstilles...vel her er det:

Som vi gledet oss...jeg tror nesten vi fikk en litt sånn barnslig glede som bare barn får på julaften der vi snoka rundt på gården - "åhh se der..." "...og der.." og "åhhhhhhhhhh se der er Mr Mouse!!!" Jeg hadde vel kanskje hatt et lite håp om et glimt av Mr Mouse himself i løpet av turen, men at han skulle passere meg nærmere enn en meter var ikke i mine villeste fantasier...og tro ikke at vi var hensynsfulle eller beskjedne!! Neida vi fikk bilde med han alle sammen - selfitime liksom:

Meget stolt og preget Andreas Dietzel (Viking Race)

Ikke så mye mindre preget herr og fru Weider!

Helt øre og flirete som en gjeng småunger fikk vi endelig hentet det vi skulle og etterhvert surret oss til å praie en taxi tilbake til hotellet og sjekket inn. Et kjapt slagmøte i baren, før vi i lykkerus snublet i seng i anstendig tid! Men ble det noe søvn...ikke mye nei - adrenalinet hadde allerede begynt å kicke inn!

Jeg skjønner at dette nesten kunne blitt som en liten bok...og jeg har nesten ikke lyst til å fatte meg i korthet heller...så jeg fortsetter litt til...

Etter en ekte engelsk frokost løpsdagen, gikk vi på rommene for å gjøre oss klare - vi kjørte altså neopren både Supermann og jeg, og etter endel svetting, noe anstrengt stemning og noen litt mindre pene ord (fra meg) dura vi ut for å vente på de andre - og kort tid etter kommer en i Supermannunderbukser ut og en Norwaytights til! Det blir demonstrert litt copoeira (!) for å stedfeste stemningen og så trykker vi oss inn i en taxi til. Og bare for å gjøre dette enda litt mer billedlig...se for dere engelske taxier (= små biler) og 3 store karer + en blondine klemme seg inn i disse = latterkrampe all the way! Stakkars disse engelskmennene må jo ha trodd at vi nordmennene var gale...og det var vi kanskje - høye på adrenalin som vi var!

Vel fremme på gården til Mr Mouse blir vi igjen stående å måpe...mens vi igjen kommer med x antall "Åhhhhhhhhh se der!" For himmelrike som åpenbarte seg kvelden før viser seg å være enda større enn vi trodde - for Mr Mouse har ikke bare laget et gigantisk hinder...nei alle hindrene var store og større enn store - det hele var som en gigantisk lekeplass for voksne - og ikke engang den noget eksentriske Mr Mouse hadde holdt igjen på noe! Her var tau, balanseliner, netting, klatrestokker, torturkammer, lange trange ganger, vann, vann og mer vann...og strøm...strøm meg her og strøm meg der! Skulle tro vi var en gjeng med kuer som skulle føres rundt...eller hei - kanskje det var nettopp det vi var!

Stemningen var på topp selv da vi forsøkte å ta oss til rette i fjøset vi hadde fått til å skifte i - det hørte liksom med til all "galskapen", så tanken på at dette kom til å bli grisekaldt å skifte i etterpå skøyv jeg elegant til siden...ingen sorger på forskudd takk!

Det tok oss ikke lang tid å miste de andre...men å skulle løpe sammen når ca 3000 mennesker ble sluppet løs på likt hadde vel vært utopi likevel - så Supermann og jeg gjorde i det minste vårt beste for å holde sammen.

Jeg kan vel ikke gå i detalj på alt...og ihvertfall ikke nå når jeg kommer til selve løpet snart - mer om det i neste innlegg...men jeg kan ihvertfall oppsummere hele opplevelsen med Tough guy på denne måten - 3 dager med smil, latter, tull og tøys, nye bekjentskaper innen OCR på kryss av landegrenser er knyttet, opplevelser brent inn i hukommelsen, adrenalin pumpende gjennom årene sørget for søvnløshet store deler av reisen, mestringsfølelsen var enorm og gleden enda større ettersom løpet skred frem og endte i låven til Mr Mouse - kulden fulgte oss hele tiden, men ble lett ignorert av tanken på det edle gullet vi hadde sett på facebook kvelden før:

Verdt å fryse litt for denne medaljen...eller hva sier dere???

Vel...dette ble kanskje mye babbel - men såpass måtte det bli!

I del 2 av Tough guy skal jeg guide dere så godt jeg kan gjennom løpet! Og jeg lover dere...det blir antagelig ikke så mye kortere :)

Klem Mari

Foto tatt av Phil O'Conner photagraphy

Publicerat: 2015-02-05 04:17 Kommentarer (0)



Ønsk oss lykke til!

Da er dagen her - vi stikker til England for å forsvare Norges ære - 3 staute vikinger skal møte 2 vikinger til i Wolverhapton og sammen skal vi vise Mr Mouse at vi ikke lar oss skremme!

Bagen er pakket, utstyret testet og funnet godkjent, det blir neopren all the way for meg også, jeg har klipt av armer og ben så det blir mer behagelig å løpe med, men med +/- 2 grader celsius og nysnø i England orker jeg bare ikke å fryse ræva av meg (bokstavlig talt!)

Dette blir helt awesome...jeg har en million sommerfugler i magen min, vet ikke om jeg gruer meg eller gleder meg mest - antagelig en god blanding!

Som den ekte blondina jeg er så ble gårsdagen brukt til litt forberedelser til tur - sov et par timer fordi kroppen krevde det, løp 5 rolige km på mølla (bare for å roe hue litt), tok en kjapp beinøkt med boxbøy og markløft (helt feil, ja jeg vet det...men hadde så lyst), ordnet meg litt, og prøvetestet litt forskjellige outfits...vet vi skal ut og løpe, men samtidig skal jeg faktisk på kjærstetur og! Men jeg er flink til å pakke, så av hele bagen full av løpeutstyr er en bitteliten krok fylt med en liten sort topp som kanskje passer på en engelsk pub ;) Og så drar vi seff Norwayoutfiten utenpå ;) Er jo ikke helt ordinær kjærstetur kan man si ;)

Men følg meg gjerne på instagram...vet ikke hvor mye blogg jeg rekker å oppdatere...men lover å oppdatere instagram i det minste ;) @ultrababe og #teamvikingrace

KlemMari

Publicerat: 2015-01-31 08:51 Kommentarer (0)



Vil DU være med?

Ifjor tok Supermann og jeg som første nordmenn (?) trifectamedaljen i Spartan Race. Spartan race arrangeres over store deler av verden, men vi valgte det billigste alternativet når det blir mye reising - England. Og vi angret ikke! På lik linje med Norge, så er det utrolig herlige ildsjeler som arrangerer hinderløpet, og da blir det god stemning!

I England har de lagt det opp med løping av Sprint (5 km +) og Super (12 km +) samme helg, og Beast (19 km +) distansen et par helger senere. Løper man alle 3 distansene samme år, får man altså denne utrolig kule trifectamedaljen!

Planene har vært litt vage om hva vi skulle gjøre iår, men på bakgrunn av ganske mye reising også iår, så velger vi å ta turen tilbake til Pippingford i Sør-London og ta trifecta der en gang til. Helgene er som følger:

Sprint/super: 19 + 20.september

Beast: 27.september

Vi ble veldig glad i stedet der løpet blir arrangert - hovedområdet er på et stort jorde, der mange hindre så plassert så det er perfekt for tilskuere å stå der - på de ulike løpene, så løper man litt ut i periferien, for så å komme inn og ta et par hindre før man løper ut igjen, og så tilbake. Sånn går det hele tiden, så derfor er det alltid mye som skjer, og mye å se på inne på området.

Selve terrenget er en blanding av myke jorder, gjørme (masse gjørme), små lier å løpe opp så det er definitivt en fordel med bakketrening, det er mange bekker vi krysser og myr/sumpliknende områder som setter store krav til teknisk løping når det blir skikkelig vått. Så for de som er glad i terrengløp så er dette perfekt. Hindrene er herlige, noen setter litt tekniske krav, men de fleste er overkommerlige for alle - dette vi har fallt for med Spartan Race - sikkerhet er i fokus her og det er godt. Straffen for å ikke klare et hinder er på Spartan race 30 burpees uansett distanse så det er bare å øve på dette!

Ifjor fant vi ut at skal man gjøre det til en ren løpetur, er det enkleste å ta fly til Gatwick, buss derifra til idylliske East Grinstead og vi valgte der å bo på spahotellet Felbridge hotell. Veldig god standard og mulighet for massasje og egenpleie før og/eller etter løpene. East grinstead er forøvrig en utrolig herlig by, med både gode spisemuligheter, herlige pub'er og søte små butikker.

Ifjor dro vi altså alene, men iår hadde det vært utrolig kult å være en gjeng med vikinger som virkelig satte preg på løpene! Er dette noe for deg? Alene eller som teambuilding? Ta kontakt da vel så får vi til en skikkelig kul tur!

Klem fra Mari og Supermann

Tights: Mari  Tights: Martin

Publicerat: 2015-01-26 15:49 Kommentarer (0)



På tide å begynne å pakke!

God morgen alle sammen - eller jeg sier vel egentlig god natt! Etter 10 timer på natt er det alltid deilig å gå og legge seg. Jeg er egentlig veldig glad i å jobbe turnus, men samtidig så føler jeg at tiden flyr litt fra meg. Spesielt når jeg jobber netter, da er det fort gjort at tiden går veldig fort mellom de vaktene jeg har, og så får jeg liksom ikke gjort noe.

Og det er helt uaktuelt! Om kun 9 dager sitter vi på flyet til England - igjen! Det er på tide å starte hinderløpsesongen 2015! Og valget vårt er verst mulig - vi starter med et av verdens hardeste og tøffeste løp, Tough guy - the original! Dette løpet regnes som hinderløpets vugge, og det er en fyr ved navn Mr Mouse som finner på hva vi skal gjøre. Banen er allerede besiktiget av redaktøren i Obstacle race magazine, og han sier vi har mye å glede oss til....jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Utfordringen ved dette løpet er å klare å fullføre. Å hige etter noen plassering her er helt uakuelt. For det første må man betale seg opp ganske mye penger for å stå i første heatet (alle pengene går til veldedighet så det er jo flott!), og for det andre tror jeg det er en prestasjon bare å fullføre! Det er nemlig en 30% failrate på løpet, der medisinsk personell underveis i løypa har rett til å ta deg ut av løpet hvis de mener du er uskikket til å løpe videre.

Her får dere en liten forsmak på hva vi skal igjennom... 

Crazy - I know...men det er jo liksom den ultimate utfordringen da...og klarer vi dette blir resten av sesongen bare barnemat!

Men dere skjønner sikkert at jeg må begynne å pakke litt. Denne gangen er det ikke bare å slenge ting i en koffert og dra. Nøye planlegging fra innerst til ytters på til:

- VARMT SKIFT! Ull, ull og ull!

- Sportsbh som er lett å få av seg når man har blitt nedkjølt og ingenting virker

- Mudsocks (ull)

- Vintertights 

- Norway tights (for show) 

- Kompresjon innerst (ull innenfor der?)

- neoprenvest eller genser

- Jakke?

- Team-t-shirt (team Viking Race Norway) 

- Gore-tex sko 

- Løpelue

- Neoprenhansker

- Buff

- Boblekåpe!!!

- Enkel energi å få i oss etter målgang

- Ja og selvfølgelig tørre votter, lue og skjerf

Greit å skrive en liste ser jeg, for her kan mye gå galt...

Klem Mari 

Definitivt IKKE løpe i shorts!

Publicerat: 2015-01-22 06:02 Kommentarer (0)



En hinderløpers dagbok

Hei alle sammen. Så utrolig gøy å få lov å skrive til dere. Jeg har til nå hovedsakelig skrevet om hinderløp på bloggen min – ultrababe.blogg.no – og på motivasjonssiden til Proteinfabrikken – bedretrent.no.

Men nå skal jeg endelig få en plattform å skrive på som kun dreier seg om løping og da spesielt om hinderløp. Jeg gleder meg så utrolig til å dele både treninger, motivasjon og erfaringer rundt hinderløp med dere. For å starte litt pent, tenkte jeg å bare presentere meg selv litt kort så vi blir litt kjent.

Jeg heter altså Mari og er akkurat fylt 39 år. De tallene ser ikke så pene ut på papiret kanskje, men jeg kan røpe for dere at 40 er de nye 30-årene så her er det bare å glede seg. Alder er kun et tall på papiret og ikke nødvendigvis hvordan man føler seg. I forhold til meg selv, er jeg ganske så stolt av at med to barnefødsler bak meg og rett ved målstreken til 40, så er jeg nå i mitt livs beste form! Jeg har aldri følt meg bedre, aldri løpt bedre, aldri vært så sterk som jeg er nå – ja livet er faktisk helt perfekt. Nå skal det dog sies at forskning sier vel noe om at man må kjempe litt ekstra når man blir eldre for å holde tritt med de yngre...men den utfordringen tar jeg på strak arm!

Utover å ha to barn, være gift med en brannmann (som dere etter hvert kommer til å bli kjent med som Supermann), jobbe som intensivsykepleier – så er trening min store lidenskap. Jeg har trent så godt som hele livet og løping har alltid vært en del av min pasjon. Jeg er kanskje ikke den raskeste løperen, men jeg nyter når jeg løper. Og etter et par års avbrekk med landeveissykling, er jeg nå tilbake til løpingen. Og løpingen kombinerer jeg med styrketrening. Og nå nærmer vi oss kjernen! Jeg elsker både å løpe OG å være sterk. Sammen danner det det perfekte grunnlag (har jeg funnet ut) for å bli en god hinderløputøver!

I utlandet har hinderløp eksplodert som en idrett de siste årene, og i Norge har vi endelig begynt å skjønne at dette er gøy og dette er noe vi også vil drive med! I Norge har Råskinnet kanskje vært det nærmeste vi har kommet hinderløp...eller i det minste gjørmeløp kan vi vel kalle det, men i 2013 kom Viking Race og X-run og startet hinderløpene i Norge! Jeg var med på de begge og ble bitt av basillen. Det resulterte i at jeg høsten 2013 overrasket Supermann med en farsdagsgave der vi skulle løpe vårt første Spartan Race i 2014. Jeg skal ta dere med på en reise i alle disse løpene etter hvert og fortelle om alle sammen – men min historie er så langt denne:

2013:
- X-run – lag
- Viking Race 5 km

2014:
- X-run – lag
- Viking Race 5 + 10 k m
- Toughest
- Spartan Race – Sprint/Super/Beast – Trifectamedaljen!
- Superior Race – Gøteborg

Hvis jeg sammenlikner meg med løpere i det store utland er dette en sparsom liste, men her hjemme i Norge så er det et ganske anstendig antall løp. Og flere skal det bli – og jeg gleder meg til å ta dere med på reisen!

Klem fra Mari

Publicerat: 2015-01-19 08:16 Kommentarer (0)



126 träffar Sida: Första Föreg. 1 ... 9 10 11 12 13 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv







I bloggen

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser