Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Min julegave til dere...

...er fra den turen som har vært kjærest til meg iår og som jeg kanskje har fortalt minst fra. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje den er så kjær for meg at jeg ikke vil ha minnet besudlet på noe vis. Den er som en skatt jeg tar frem og koser meg med når jeg trenger det. Da jeg så video fra turen noen måneder senere kom tårene frem i øynene mine og jeg kunne nesten kjenne lukten fra de varme terrengløypene høyt oppe i fjellene i Lake Tahoe. Minnet jeg vil dele med dere tar meg tilbake til Spartan World Championsship i Lake tahoe 2017.

For noen dager siden ringte det på døren hjemme, det var naboen. "Jeg har noe til deg!" sa han med et smil om munnen. "Men det er ikke sikkert du skjønner noe av den..." Jeg fikk en liten papirpose, med krøllet papir i...jeg dyttet det vekk og fikk syne på noe grått og rosa...og en liten bit av en hjelm. Jeg visste akkurat hva det var i samme øyeblikk..."Men men hvordan har du klart dette?" spurte jeg, nesten med tårer i øynene! Det var team t-shirten til Desert Shield team i UEA (Forente Arabiske Emirater), jeg ønsket meg den over alt på jord, og hvordan hadde den klart å komme seg til kjøkkensjefen på Ahus liksom?? Men det ordner seg alltid for snille piker har jeg hørt og naboen kjente noen som kjente noen på Desert Shield team, og som hadde fått sendt denne hjem til meg. Altså...

Men hva er det med denne t-shirten som er så spesielt?? Ja den har en rosa hjelm på seg, flagget til UEA oppe ved halsen, og på ryggen står det skrevet

"The most important is that everybody is happy!"

La meg ta dere tilbake til Lake Tahoe, lørdag 30. september 2017. Klokka er ca 1600 og vi er samlet en liten gjeng i Olympic Village Lodge. Vi har alle løpt Spartan World Championsship som endte med 27 km oppe i fjellene, og jeg kan ihvertfall si for min egen del at jeg var sliten, sulten og ville egentlig være et helt annet sted. Men det var et mandatory meating om team racet dagen etter. Søndagen skulle det nemlig være verdens første Spartan Team World championsship. Joe de Sena hadde hentet inn folk fra rundt 30 land som skulle være med og nå skulle reglene gjennomgåes. Mens vi ventet på at alle skulle dukke opp, prøver Coach Joe di å holde stemningen litt oppe. Han er en av Spartan Crewet, som bl a legger ut alle treningsvideoen til Spartan på insta og kommer med ulike hindertips til hvordan man skal ta hinder. OG...han sto vakt på Bucket Carry denne dagen da elite løp. For første gang i hele min spartan karriere har jeg opplevd at de faktisk gjennomførte det å la folk gå to ganger om de ikke fylte bøttene fulle nok.

For dere som ikke har hørt om Bucket Carry - du skal fylle en bøtte med grus og sand, gå med den en runde, ofte mellom 4-600 meter både oppover og nedover bakke. Dette hinderet er mandatory, det betyr at du må gjøre det og du kan ikke ta straff i stedet for. Dette er kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Bøtta har en stiplet linje med hull høyt oppe på kanten, du må fylle nok stein i den til at ikke noe lys slipper gjennom, og husk å ta høyde for at sanda og grusen søkker litt etter alle gangene du setter den ned, så viktig å fylle nok sand i bøtta. Og her måtte altså folk gå to ganger.

Coach Joe Di forteller nå en historie om en fyr han hadde tvunget til å gå, ikke bare en gang ekstra, men to ganger! Han syntes det var fantastisk morsomt, og vi lo godt alle sammen. Det morsomste han syntes med hele historien var at denne mannen hadde gått med en t-shirte der det sto "The most important thing is that everybody is happy!" på ryggen sin. Vi lo enda bedre. Og som om ikke dette var nok, det viste seg altså at denne mannen var en viktig person, som var blitt fløyet inn fra Midt-Østen av Joe de Sena som en VIP! Nå lo vi så vi nesten datt av stolene, og han hadde altså fått den verste straffen ever med å måtte bære bøtta 3 ganger rundt den grusomme banen. Mens vi alle ler og morer oss, kommer plutselig en mann inn, Coach Joe Di blir litt rar i ansiktet - og det viser seg at dette er den samme mannen, han er akkurat ferdig med løpet sitt og kommer nå inn med t-shirten sin - The most important thing is to have fun!

Det ble stille i salen, men i ekte Spartan ånd var det ingen sure miner, mannen i t-shirten går bort til Coach Joe Di, gir han en god klem og hele salen bryter ut i en spontan stående applaus.

Dagen derpå er det dags for teamkonkurranse, det er iskaldt, minusgrader da vi står på startstreken. Frostrøyk ut av munnen, stemningen er til å ta og føle på. Det er første gangen, vi skal opp i fjellene en gang til, den amerikanske nasjonalsangen, og vi er igang. Superstolt over å få æren av å løpe for Norge, det blir nok første og eneste gangen for min del, men så utrolig gøy. Vi gjør vårt beste, det holder til en plassering under midten, men vi var superhappy, dro hjem og skiftet, dusjet, tok et glass vin og gikk ut igjen. Vi skulle shoppe litt og så sette oss i sola og se på alle som løp ultradistansen den dagen. Plutselig ser jeg team UEA, team Oman og team Kuwait komme over en av veggene, det gikk ikke fort og jeg tenkte hva i all verden har de drevet med. Team distansen var kun 13 km og de hadde vært ute i flere timer. Jeg løper tilbake til resten av mitt team og sier at nå kommer teamene fra midt-østen. Hallvard som bor i Dubai, kjenner endel av de godt og vi bodde på samme hotell. Så derfor var vi litt ekstra gira på å heie de siste meterne i mål. Det tok enda en god stund før de kom til Hoisten (trekke opp en tung gjenstand i tau), men da de kom gående innover 9 stykker sammen, reiste alle seg, folk strømmet til for å heie på de, ta bilder og ta de imot i mål. I mål sto også Coach Joe Di og ga de en god klem da de høytidelig, stolte med hvert sitt store flagg representerende hvert sitt land, krysset mållinjen. Mange timer etter oss andre, men for en mottagelse, for en applaus og så stolte de var.

Vi pratet med de senere samme kveld, og det viser seg at den ene jenta hadde tråkket over og forstuet ankelen. Så de bestemte seg for å fullføre, sammen, som et lag. En for alle, alle for en. Det var også disse jentene som fikk størst plass i recapen på video fra Lake tahoe - jentene fra Midtøsten som løp i heldekkende outfit, med hijab og med hodet høyt hevet. De var så stolte over å få være med å representere landene sine, få lov å vise verden at også de kan, også de kan bære en tung bøtte med sand, også de kan klatre i tau og løpe over fjell for å vinne over seg selv.

Alle disse minnene og følelsene symboliseres i den enkle lille t-shirten jeg fikk levert på døra. T-shirten som har reist så mange mil for å komme hjem til meg. T-shirten som vil minne meg om Lake Tahoe og øyeblikkene og menneskene der, t-shirten som minner meg på at "The most important thing is to have fun".

Fra meg til dere - en fortsatt god jul!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-28 08:32 Kommentarer (0)



Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv







I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei :-D Etter 2 uker med feber, vond hals og dårlig form er jeg endelig tilbake med løpeskoene på ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser