Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Veien til Island - del 2

Generalprøven

Torsdag var jeg ute og skulle ha den store generalprøven før Spartan Ultra World Championsship 2017 på Island. Jeg manglet kun en ting…konkurranseadrenalinet mitt!

Jeg kunne for så vidt ikke bedt om bedre forhold til teste meg selv og utstyret mitt i. Det var et skikkelig ruskevær med mye vær. Kun siste turen min kl 2030 var uten regn, så hver eneste gang jeg var ferdig med en runde var jeg våt fra innerst til ytterst. Antagelig som det kommer til å være på Island.

Planen min var som følger, jeg skulle løpe en runde hver 3 time a 10 km. Siden jeg har et over gjennomsnittet overfylt liv fant jeg ut at jeg umulig kunne rekke å løpe siste planlagte runde kl 23, løp jeg litt lengre enn 10 km på de andre rundene, så jeg kom uansett i mål med de 60 km jeg ønsket meg. Ja faktisk endte Garminklokka mi opp med å gi meg 63 harde kilometer. Ja, nå synes kanskje ikke du at 63 km er så langt, men for meg er det en stor prestasjon. Jeg er ikke av maratontypen og synes at et sted mellom 10-15 km er en helt flott distanse. Så det er jo ganske komisk at jeg hittil i år har løpt to ultradistanser, og nå faktisk skal delta i et verdensmesterskap i ultraløping. Ganske veldig komisk faktisk.

Men fakta er at om nøyaktig 3 uker nå så står vi på startstreken. Vi skal løpe 8 kilometers  runder, så mange vi klarer i løpet av 24 timer. Målet mitt er å klare 60 km (helst 80) og derfor ville jeg ha denne løpedagen for å kjenne på kroppen hvordan 60 km kjennes ut. Og det var blodhardt!

Runde 1 startet kl 0800, med et stort smil som satt klistret på hele turen, endte jeg opp med 14,3 km og en deilig rundtur rundt Nebben og langs en løpe og gangvei langs Nitelva. Her er jeg godt kjent og akkurat det motiverer meg i slike situasjoner. Det gikk rykter om at fler skulle bli med meg på noen senere runder, og jeg prøvde å tenke ut alternative ruter. Dog var underlaget utfordrene med det store snøfallet dagen før, og så regn i dag. Resultat var speilglatte områder store deler av veien. Vel hjemme igjen var jeg iskald og våt, fra innerst til ytterst. Full skift, på plass i sofaen og fikk meg litt massasje på beina. Jeg tenkte at 90 minutter er langt tid, men når man skal skifte, spise litt og prøve å få igjen varmen går tiden fort. Snart dags for runde 2!

Runde 2 startet kl 1100 blank. Heldige meg hadde en følger som løp sammen med meg på alle rundene nede i Skien. Utrolig hva det gjør når man vet at noen andre også er ute og løper samme opplegget. For å simulere hinderløp så godt vi kunne kjørte vi også 10 burpees pr kilometer vi løp. Jeg kjente det skulle holde hardt denne runden, beina var potte stive da jeg startet å løpe igjen. Været var ufyselig, og siden jeg var så kald inne, kledde jeg ekstra godt på meg…og holdt på å dø! Etter 4 kilometer var det full stopp og av med tøy. Det er nettopp disse erfaringene jeg ville gjøre meg, når trenger man hva og hvor mye krever ulike værforhold av tøyet. Runde 2 ble en litt kortere variant og endte på 11,9 km, og før runde nr3 løp jeg en tur gjennom badekaret og tok en kjapp powernap i sengen pakket inn i ull. Som løpevenninnen min i Skien sa, det er samme hva som skjer på Island, men du må ikke bli syk nå!

Runde 3 startet kl 1406…motivasjonen var dalende og følge jeg skulle ha med meg nå skulle komme på neste tur i stedet. OK  det går fint! Men det gjør ikke egentlig det, uten konkurranseadrenalinet mitt er det betrakelig hardere å holde det gående. Som jeg sa på insta-storyen min, «Og dette gjør man frivillig…på en fridag!» Jeg begynte egentlig å føle meg litt dum…flere kommenterte med at jeg var gal, men ga meg tommel opp og lykke til. Jeg måtte vel erkjenne at hadde jeg ikke blogget om det til gud og hvermann og spredd det utover instagram så hadde jeg kanskje stoppet nå. For hva var egentlig vitsen? Været var jo helt latterlig! Runde 3 endte med 11,2 km…

Runde 4…tanken var ut døra kl 1700, men nå var mann og barn kommet i hus, jeg var fortsatt alene, tempoet var ikke noe å skryte av og det kjentes nesten flaut å skulle be noen om hjelp. «Jeg klarer dette alene!» tenkte jeg og kom meg etter mye møye ut døra kl 1730…turen gikk i stummende mørke, alt gjorde vondt og vilja var ekstra vond! Men for å klare å nå målet mitt kjempet jeg meg gjennom  den planlagte runden, og endte med 14,2 km. Vel inne igjen var det bare å skifte om og tøye litt, for nå gikk timene fort.

Runde 5 ble forskjøvet til kl 2030 for å få litt tid inne. Jeg kveilet meg opp i sofaen med jentene mine, de lurte nok færtpå hvorfor i all verden mamma holdt på som hun gjorde og det samme gjorde for så vidt jeg. Trappene i huset var nå begynte å bli et lite mareritt, jeg hadde sendt ut en forespørsel på facebook om hjelp til å klare siste runde, ikke noe napp og jeg håpet kanskje noen sto og lurte bak hushjørnet og skulle overraske meg…men det eneste som møtte meg var en folketom gate. For hvem andre enn gale folk som meg var ute denne kvelden. Heldigvis hadde regnet gitt seg, jeg hadde klart å finne den perfekte sammensetningen med tøy og holdt meg god og varm…helt til jeg møtte veggen. Den mørke veggen. Målet mitt var det runde og fine tallet 65 km, men når alt plutselig kjentes helt meningsløst ut, når jeg måtte begynne å gå fordi kneet kranglet og når jeg nesten ble litt melankolsk fordi jeg var helt alene – ja da måtte jeg si meg fornøyd med å passere 60 km og fikk med meg 3 bonuskilometer. Aldri har det vært så deilig å skli ned i badekaret, aldri har ullgenseren og dyna vært mer kjærkommen. Selv om det kjentes som et nederlag å ha snudd så jeg ikke fikk 65 km, selv om jeg ikke hadde et tempo å skryte av – så hadde jeg nådd målet mitt. Og med god margin. Jeg kjenner meg klar for Island nå, jeg vet hva jeg må ha med meg, hva jeg må forberede meg på – og nå skal de neste 3 ukene kun bestå av å styrke og vedlikeholde kroppen.

KlemMari

Publicerat: 2017-11-27 05:28 Kommentarer (0)



Veien til Island - del 1

Island ja…landet med den Blå lagunen, Islandshester og et vilt landskap. Ingen tvil om at jeg skal i den Blå lagunen, at jeg håper jeg skal få sett noen Islandshester og ikke minst at jeg skal få nydt det ville landskapet up, close and personal!

Vi skal jo nemlig ikke på en vanlig kosetur til Island som de fleste andre, neida vi selvfølgelig løpe et siste hinderløp i 2017…og for å være sikker på at vi virkelig blir mettet med hinderløpsinntrykk i år så tar vi den helt ut og holder på i 24 timer.

Hvordan gikk egentlig det her til? Det hele er egentlig en morsom historie… for da Spartan først slapp nyheten om Island, så gikk det rykter om et lotteri… Blond og naiv som jeg var, orket jeg ikke sette meg helt inn i det hele, men klikket på lotterilinken, fylte ut diverse informasjon, helt til den siste siden med pris kom opp… HOLY MOLY! Prisen var så hinsides at jeg ikke tør å si den høyt en gang. Spartan har virkelig overgått seg selv her, og skviser det siste ut av folk. Prisen var så latterlig at jeg skjønner ikke engang at de kan forsvare den. Jeg lukket ned siden, og tenkte at det her er jo flate meg helt uaktuelt! Og tenkte ikke noe mer på det.

Så kom dagen for Ultrabeast i Edinburgh. For dere som ikke vet, så var et av kvalifiseringskravene til å delta på 24 timersløpet på Island, at man hadde fullført en ultrabeast. Ultrabeast er 42 km + med hinder. Edinburgh ga oss 50 km blank, 3600 høydemeter og x antall hinder. Jeg var ute i løypa i 10 timer og 40 minutter. Været var grusomt, det blåste fra alle kanter, det sprutregnet og det var så kaldt at ATV’ene til crewet sprengkjørte med folk som hadde fått hypotermi oppe i de skotske hills’ene. Det morsomme var at da vi kom i mål (samtlige  beinharde spartantilhengere..) var vi alle HELT enige i at vi skulle i hvert fall IKKE gjøre Island!!! Så grusomt var løpet i Edinburgh… (og ja…i dag skal vi alle møtes igjen på Island…)

Men historien slutter ikke her…vel hjemme igjen og trygt på plass i sofaen sitter jeg og åpner mail…hmmm mail fra Spartan…»Congrats you are in the lottery!» WHAT? Så bare fordi jeg hadde kvalet igjennom å fullføre ultrabeast hadde de snikmeldt meg på?? Og jeg skulle bli trukket xxxx kr fra kontoen om bare få dager om jeg vant (å vinne vil bare si at du fikk være med…og betale selv – Gimmick!) Jeg kjente jeg ble varm og kald om hverandre, herregud så dum jeg hadde vært som begynte å fylle ut…jeg skyndte meg og skrive en mail «It must be a mistake, please delete me..etc» og sendte av gårde. Fikk faktisk svar nesten umiddelbart der Spartan beklaget så mye, de skjønte ikke hva som hadde skjedd og selvfølgelig skulle de slette påmeldingen min…jeg pustet lettet ut! ….helt til Supermann plutselig et par dager senere henslengt sa «Ja forresten…har du fått mail fra Spartan?» Jeg hostet til, svelget og sa…»ja….men det var nok bare en feil, så jeg ba de slette påmeldingen min!» HVA – utbrøt Supermann…»Jeg hadde jo meldt deg på!» HVA – sier jeg «Hva med litt KOMMUNIKASJON DA MANN!»

Så altså…en veldig lang historie, litt kortere…vi var påmeldt Spartan Ulltra World Championsship 2017. 8 km’s sløyfer, så mange du klarer på 24 timer! Minimumskrav 6 runder = 48 km, første badge på 50 miles som tilsvarer 80 km…altså 10 sløyfer…

Nå er vi endelig (?) ferdig med alle løp for året, og alle andre rare eventer…og kan fokusere på Island. Skal vi se…det er nå ganske nøyaktig 5 uker til vi står på startstreken. Så hvor mye kan man klare å spisse formen mot et slikt ultraløp på 5 uker… 5 x 7 = 35 dager…hahaha det lar seg jo ikke gjøre. Men jeg har en plan: Jeg skal hvile og bli sterkere! Det har nemlig vært litt av et år som de fleste vet, og det har vært et hardkjør. Mye reising, stress og mye jobb for å jobbe inn frihelger og diverse vakter. Nå har endelig det begynt å komme seg litt på normalt stell igjen. Ja -  jeg hadde jo faktisk en hel helg fri forrige uke der jeg ikke hadde noen som helst planer! DET er helt unik for meg! I tillegg har det blitt sørgelig lite styrketrening på meg. Selvfølgelig er det mye styrketrening i hvert løp jeg har vært med på, men jeg tenker mer på den oppbyggende styrken som skal sørge for at bl a knær, hofter og skuldre overlever hindrene og løpingen. Så de neste ukene vil se ut som det her:

-          Styrke x 2 fullkropp med fokus på rygg og skulderrehabiliterin

-          1 intervalløkt (bakke eller raske intervaller på mølle)

-          1 sone 3 økt på ca 10 km

-          1 langkjøringsøkt på ca 20 km

Igjen nå er det nok mange av løperne der ute som river seg i håret…hva er dette for et opplegg? Vel…for det første – husk at jeg er en hobby-mosjonist, jeg har ikke kapasitet til å trene som en proff, jeg har to barn som krever og som fortjener masse oppmerksomhet, og jeg har en turnusjobb som lar det være igjen ytterst lite tid til noe særlig mer trening enn dette.

Men jeg har en seriøst treningsdag jeg har satt på planen, inspirert av Ultra interval challenge – der kjører man 8 intervaller, 10  km hver 3. time i 24 timer. Jeg vet enda ikke om jeg skal presse meg til å kjøre de to siste, men jeg skal i hvert fall kjøre 10 km hver 3 time fra kl 0800 om morgenen tors 23. november. Siste intervallen min skal være kl 23 om natten og når jeg er ferdig da har jeg hanket i land 60 km. (vi får se om jeg spontant ombestemmer meg og kjører helt ut…)

Hva vil jeg oppnå med det opplegget?

Vel – nå burde jeg gjøre det ytterst realistisk og kjøre 10 burpees hver kilometer jeg løper også for å gjenskape hindrene….om noen presser meg og sier at det skal du så gjøre jeg selvfølgelig det! Men jeg vil uansett for det første få en forsmak på hvordan det er å løpe 60 km…jeg har aldri før løpt lengre enn 50 km. Jeg vil få en følelse av hvordan det er å holde på i lang tid. Hvordan kroppen responderer på å «få en pause» og så måtte ut og jobbe igjen. Jeg får testet ut mat, utstyr og kjent på kulden og været. For været er det som stresser meg mest. Jeg er og blir en uforbederlig frysepinn…og er igjen redd kulden skal sette stopper for meg. Og nettopp da er det viktig å ha alt utstyret mitt på G.

KlemMari

Høstens løpeoutfit - Skins og Rottefella - beste av de beste!

Publicerat: 2017-11-12 16:33 Kommentarer (0)



Iron Viking Frankfurt - nok et hårete mål oppnådd!

Det er mange av årets opplevelser jeg har igjen å skrive om til dere, så jeg må egentlig bare begynne et sted. Og jeg tenker det enkleste er rett og slett å starte her og nå, og jobbe meg bakover gjennom året. For å gjøre en relativt lang historie veldig kort nå, så er jeg ingen maratonløper. Så langt derifra som vi kan komme faktisk. Likevel har jeg nå så langt i år kjempet meg igjennom 2 ultradistanser, og jaggu ikke gjort det så hakkanes gæli heller. Jeg har ikke noe bra tider å prate om, ei heller er det vakkert å se på - men jeg har klart det. Og jeg er goddam stolt!

Siste reisen min nå var til Frankfurt i helgen som var. Vi skulle løpe Iron Viking, Strong viking sitt hertil lengste løp - og som de selv påstår "The toughest marthon in the world"! Jeg er nå litt usikker på om det stemmer helt da, men de kjører på med høydemeter, 100+ hindre og ihvertfall i Nederland og Tyskland er de kjent for at distansen er sjelden og aldri det de sier den skal være. Egentlig greit å være forberedt på det! Ifjor sa Garminklokka til Supermann 48 km, og jeg håpet i det lengste at det skulle ha vært feil...men da vi var ca halvveis i første sløyfe stemte plutselig ikke kilometerne som sto på skiltene i det hele tatt med klokka mi. Og nå har vi lært, hver gang vi har vært oppe i fly, skrur vi av og på klokkene og i tilllegg nullstiller høydemåleren. Så det var nok ikke klokka mi som var feil. Vel, tenkte jeg, de har sikkert bare "rotet" med første sløyfen som er Beast distansen, og så må de være mer tro mot de to andre kortere distansene som er mer for fun-runnerne.

Strong viking har nemlig 3 distanser du kan løpe:

- Lightening 7 km

- Warrior 13 km

- Beast 19 km

Tanken med Iron viking er at da løper man en runde av hver, starter med den hardeste som har de vanskeligste hindrene, fortsetter med den nest lengste distansen og ender opp med den korteste og de enkleste hindrene til slutt. Jeg ser jo når jeg setter de opp under hverandre at man umulig kan komme til 42 med korrekte distanser...men fra å ende opp med 39, til å ende på 46,6 som var årets distanse...vel det er en aldri så liten forskjell.

Men vet dere, jeg digger det egentlig. Disse løpene med slike distanser, SKAL være litt hårete, de skal være ekstra utfordrene og de skal ikke være for alle. Og man skal kjenne litt ekstra på mestringsfølelsen når man står på toppen av Vallhalla steps, med musikken pumpende ut og ser ut over et hav av mennesker, noen løpere, andre tilskuere - og du hopper ned (ja faktisk!) steg for steg, jubel bruser inne i deg - du er i mål, du har klart det, tårene presser litt på, men takket være to fantastiske mennesker som sto og heiet på meg siste 500 meterne og som møtte meg med støtte før jeg løp ut på siste runden, så var det mer smilet og jubelen som preget meg. Jeg tok meg tid til en klem til hver av disse fantastiske gutta før jeg bøyde hodet og fikk den ærefulle medaljen tredd over hodet. Jeg var en Iron Viking. Jeg hadde løpt 46,6 km alene, jeg hadde jobbet meg gjennom hindrene, kjempet meg over startveggen 3 ganger, jeg hadde klamret meg til Gunnors struggle, og selvom  han gjorde det ekstra vanskelig for meg så ga jeg meg ikke, jeg hadde løpt inn de jentene jeg klarte å fange en etter en, og jeg var (og fortsatt er) veldig spent på hvilken plassering jeg fikk blant jentene. Som Supermann sa da jeg endelig kom meg bort til han "Fy søren for en innsats du har gjort jenta mi, nå har du løpt bra!" DET er komplimentet sitt det!

Men la oss spole tilbake litt. Som Marius sa til oss på kvelden, "Hadde jeg skulle løpt ut på en runde nr 2 da jeg var ferdig (med Beast) hadde jeg fått en knekk". Nå har jeg gjort nettopp dette på to løp, og faktisk går det greit. Jeg tror det sitter i hodet. De fleste vil vel helst løpe et maraton der man aldri trenger å løpe samme stedet flere ganger, men jeg skjønner også at med et hinderløpmaraton så krever det enormt mye av arrangøren og er sjelden eller aldri forenelig med at det lar seg gjøre. Så både på ultrabeast i Edinburgh og her nå i Frankfurt, var det helt ok å runde inn på 22 km for så å sette ut på runde nr 2. Så går det egentlig greit frem til 30 km'isj. Da møter jeg veggen litt første gangen. Det er nå kroppen min begynner å protestere og jeg merker at løpestilen langt i fra er elegant lengre. Hvert skritt blir en kamp, og når i tillegg banen nå har blitt et rent gjørmehav, ja så gjørmete at jeg nesten ikke kjente igjen banen fra forrige runde og selv de enkleste hinder blir utfordrene, ja strengt tatt umulige å klare - ja da er det ikke fritt for at tankene begynner å tumle rundt. Men så er det jo det hele dette året har dreid seg om, å utfordre seg selv BÅDE fysisk, men ikke minst mentalt. Og jeg VET så inderlig godt nå, at kroppen klarer mye mye mer enn hva vi selv tror.

Flere fine folk fra Norge - Kenneth og Louise definerte galskapen med å fly ned sent fredag og så hjem lørdag ettermiddag for å løpe Nightcrawler på lørdag kveld!

Runde nr 2 ble egentlig kun en kamp om å få lagt en jente bak meg. Vi løp ca like fort, men jeg løp dønn alene og hun hadde et team på 5 gutter rundt seg. Fy søren så irriterende de var, hver gang jeg tok de igjen og jobbet meg forbi et hinder, de stoppet på matstasjonene mens jeg tok en gel på veien, så hørte jeg de komme etter meg igjen. Jeg merket meg med voksende irritasjon at hun hadde et betraktlig lettere og bedre løpesteg enn meg, men jeg merket meg også at hun var sliten, hun avslørte seg selv på pusten. Jeg var egentlig ikke så sliten, det gjorde bare vondt overalt, og jeg begynte å bli sulten. Da vi kom til siste "oppoverbakke", jeg setter den i hermetegn fordi for oss Nordmenn defineres ikke den som oppoverbakke, mer som en lang helling, tok jeg meg tid til å hufse opp mens jeg hadde bestemt meg for å spise. Jeg MÅTTE ha mer energi nå, jeg merket at jeg begynte å gå tom, drikkesekken hadde slått seg vrang og jeg tok meg ikke tid til å sjekke den. Jeg var tom for gels, og det jeg hadde var en pose med julemarsipan. Så mens marsipanen vokste  i munnen min, tygde jeg meg i takt med hufsingen gjennom 3 marsipanpølser. Det fikk holde. På toppen var det drikkestasjon, jeg svelget i meg en slurt vann for å få unna marsipanrester og gunnet på videre. Det var nå eller aldri. Og jeg så henne aldri igjen takk og lov! Boom girl, så mye for det teamet ditt!

Noen kommer seg mer elegant over veggen enn andre - Louise <3

Da jeg kom inn til eventområdet og skulle runde ut for 3. gang hørte jeg plutselig navnet mitt, Marius og Martin sto og ventet på meg - "Du ser sterk ut" sa de, "Pisspreik" tenkte jeg, men smilte. Det var så uendelig godt å se de. "ta sekken min sa jeg, den er likevel ødelagt og jeg har ikke mer gels". En kjapp titt ned i sekken avslørte feilen, slangene hadde koblet seg delvis fra, jeg koblet de på igjen, supte i meg en god slurk med deilig energidrikke, visste jeg hadde nok å gå på ut på de siste 7 km, reiste meg og gjorde meg klar. Klapp på ryggen, klem og godord videre. Plutselig kjente jeg meg sterk, jeg løp lett (!) videre ut på siste sløyfe, møtte en fyr jeg pratet endel med - hinderløp seff -  og jeg merket at vi holdt ca samme tempo. Han dro litt, jeg dro litt - så kom vi til Throw the hammer, et grusomt hinder på lik linje med spydet i Spartan, 50/50 om man treffer, og endelig, på 3 runde satt hammeren klokkerent i blinken for meg, jeg hoppet og danset litt, så på den nye vennen min, "Did you make it?" "No", he smiled, "see you at the finishline!" Det var ca 2 km igjen, jeg kunne klare det alene - siste seierskilometerne, monkeybaren dukket opp i det fjerne, en siste kraftanstrengelse, jeg trakk pusten da jeg nærmet meg, følte meg svak, ville jeg klare det en siste gang. Da hørte jeg igjen navnet mitt, der dukket Martin og Marius opp, "Kom igjen, du har denne!" Og klart jeg hadde, stang for stang, jeg tok fart, traff bjella, satte opp farten og plutselig var jeg ikke alene, vi var 3 sammen. "bare Brother Hill igjen nå Mari!" Seriøst!!! OMG...jeg fikk vinger, der var den, siste store slipwallen, køen var endeløs, men som Iron Viking, kledd i grønn vest hadde vi fus på hindrene, jeg banet meg vei, fikk tak i tauet og kom meg lett opp, vi var 3 som løp videre...eller jeg tror nesten jeg løp fra de, som et ekorn opp Vallhalla steps, og på toppen tok jeg noen danseskritt til ære for fotografen (les Martin) som sto og tok bilder. Fy søren - jeg var ferdig og jeg var så stolt!

Den kvelden var vi 4 stolte som feiret med biff, vin og øl inne i Frankfurt by. Supermann feiret en rå 3.plass blant herrene, jeg feiret at jeg hadde vunnet over nok en ultradistanse, Martin feiret sin egen råskap med 22 km Beast og Marius venter fortsatt i spenning på hva hans innsats kan holde til. Vi var alle enige i at helgen hadde vært så godt som perfekt.

KlemMari

Gutta mine - Martin (mr aka Northman OCR), Marius og Supermann

Publicerat: 2017-11-01 06:37 Kommentarer (0)



MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Bedre sent enn aldri, er visst blitt litt min greie...dessverre, for jeg er jo bare så stappfull av ... [Läs mer]

Laila HimleMer

Som eg nemnte i mitt første blogginnlegg, har kombinasjonen løping og natur blitt ein del av ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser