Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

WOX Telemark - "Hvisomatte, dersomatte..."

Siste innlegget mitt var faktisk om et løpeløp på tross av at det er ting jeg helst styrer unna. Men tro det eller ei, siden sist har jeg drevet med enda mer løpeløp-ting – jeg har samlet på, mistet og prøvd meg på Strava-kroner, jeg har vært med på å vinne to stafetter med teamet mitt – og ikke minst har jeg vært motivator for minstejenta mi på BDO-mila. Grensesprengende ting for min del – og jeg har gjort det med et stort smil om munnen.

Men jeg må også innrømme at det er deilig at hinderløpsesongen er i gang igjen. For det er jo det jeg føler jeg er best på, enda jeg så gjerne skulle vært enda bedre! Blir man noengang fornøyd?

Forrige helg sto jeg på startstreken på WOX Telemark for tredje året. Man får seg jo noen favorittløp, og WOX er et av de løpene som står på "Must-do"lista mi. WOX har vist en enorm utvikling fra løp nr 1 i 2016, men allerede da elsket jeg det. Terrenget, alle vannhindrene, gjørma, sandtaket og de alternative hindrene de stadig finner på. Det er gøy med løp som går litt utenfor A4 standaren og som viser at ting behøver ikke være avansert eller koste mye penger for å være utfordrene og stikke kjepper i hjula for oss som løper.

Alle 3 årene jeg har løpt WOX har jeg startet i elite-gruppen, de som løper først, løper for plassering og som IKKE kan ta i mot hjelp. I fjor kostet sandtaket meg dyrt, memorytesten sendte meg opp og ned sandtaket ikke mindre enn 3 ganger - og 3. plassen jeg lå på 2 km før mål ble redusert elegant ned til den sure 4. plassen. For første gang i hele min hinderløpkarriere gikk jeg bak teltet vårt og felte noen tårer. Jeg hadde løpt så bra følte jeg, og virkelig kjempet for pallen. Og så ble alt knust i tusen biter.

Spektakulær start på elitegruppene!

I år hadde jeg også lyst til å gråte...men ikke fordi jeg var lei meg, i år klarte jeg memorytesten, jeg kom meg forbi dobbel twister – hinderet jeg elsker fra Spartan – jeg klarte å hive den 40 kilo tunge atlaskula over skulderen, jeg trippet lett gjennom de siste to km, tok i mot to skudd fra paintballen med sammenbitte tenner, jeg kom ned på stadioen og hørte stemmen til Supermann da han ble intervjuet i mål. Det gir meg alltid styrke. Jeg hørte stemmer igjen, alle stemmene i hodet mitt. Stemmene som gir meg styrke. Hindervakten som peppet meg på biltrekkingen, "dette klarer du!", " bare en liten halvmeter til nå", "ikke la den stoppe" – lykkefølelsen som brast i hele kroppen da jeg løp videre fra bilen, Supermann som kom meg imot – "der borte ligger 4. og 5. plassen og tar burpees", "Skynd deg nå!!" Svimmel, med syre opp i hårfestet prøver jeg å fokusere – "Hvor skal jeg?"...opp diamanten ja...tar tak, glipper litt, tørker og klatrer kjapt opp og over... "Skynd deg nå da, over og under!"...det koker i syra! Jeg setter kursen mot de simple over, under hindrene...er så sliten så sliten. Jeg vet det siste hinderet venter på meg, multiriggen som vi testet kvelden før, og som vi fant ut at på ingen måte var helt A4 å passere. Jeg visste jeg måtte ha litt krefter igjen til multiriggen. Riggen vi hadde testet kvelden før og funnet ut at ikke var så A4 enkel som den så ut som. Jeg freser til Supermann "jeg klarer ikke!"

Når man tilslutt finner ut at det er lov å pælme sandsekken hele veien ned!

Jeg kommer frem til riggen, tørker og tørker hendene. "...nå er det samme uansett" hører jeg Supermann si "nå løper de!" Jeg bryr meg ikke, syra har lagt lokk på all fornuft, alt jeg bryr meg om er å klare riggen. "Denne har du Mari" hører jeg Kilian si. Fine Kilian, alltid rolig, alltid fornuftig...jeg tar tak i første stang, kommer meg over til første ring, får godt tak, solid sving til neste ring, nytt godt tak - tar meg tid til en dobbeltsving og får god fart opp til siste stangen. "Sånn ja Mari"..Supermann er der! Selvom jeg freser, er han alltid der! "Den hadde du fin kontroll på" hører jeg Kilian si. Jeg løper mot mål, løper alt jeg kan - jeg føler meg som en gaselle...selvom jeg på ingen måte ser sånn ut da jeg får se videoen fra Kilian ;) I mål kollapser jeg, synker sammen med medaljen min, klemmer fra fine Anja og beste Laila. De er så gode med meg!

Plukket opp av Kilian og Supermann <3

Innsatsen i år holdt til...*trommevirvel...4.plass! Mens jeg gråt i over tapet ifjor, smilte jeg i år og tok det som en seier. Nr 4 av 16 elitejenter. 15 andre jenter som så helt rå ut i startområdet, mens Marie strengt sa til meg "isje bry deg!". Jeg løp og gjorde så godt jeg kunne...eller man kan alltids si "Hvisomatte, dersomatte..." og kanskje samlet noen sekunder ved å løpe litt mer i bakkene, tatt burpees raskere, løpt med bulgarian bagen, løpt enda fortere nedover og ikke surret i målområdet. Litt surt vil selvfølgelig alltid en 4.plass være, men av og til er den også en liten seier.

WOX leverte som forventet, fantastisk eventområde, masse deilige matboder, stæsj å kjøpe og nye hinder av året med dobbel twister with a view, stone throw 40 kg for damer og 50 kg for menn, bulgarian bag, hodet helt under vann under en flytemadrass, sandsekk opp 3 nivåer og en aldri så liten WOD midt i løypa som en svett finish på sandtaket. Takk for den liksom! Vi kunne også "glede" oss over flere av de faste hindrene deres, som 100 meter rull (verste hinderet jeg har gjort), div bæring, bakker, paintball, trang fødsel og biltrekking der jeg heldigvis fant en dump å sette rumpa i så jeg unngikk 30 burpees!

Et av de nye hindrene - the Weaver - alle var enig at det var den verste Weaveren ever!!!

Godt i gang med seksjon 2 på twister.d Elsk på dette hinderet!

Alltid gøy, men blodhardt å komme seg opp her!

Om det er en ting jeg gjerne skulle hatt gjort annerledes så er det straffeløp istedet for burpees, jeg vet at det vil favorisere løpere, og at jeg antagelig skyter meg selv i foten der - men både her og på Spartan så er det helt tydelig at folk ikke kan telle til hverken 3 eller 30...og frustrasjonen blir desto høyere når man prøver å løpe for plassering og folk jukser ved siden av deg. Men all kudos til Sebastian som kommer fra elite i Spartan. Filmet på slutten av Kim Bråten, gjorde det enkelt for oss å telle om han tok alle sine burpees på slutten, og ikke bare tok han 25 som han skulle, men han slang på to ekstra for å være sikker. Det samme har jeg sett i VM i spartan hos andre elite løpere, for å være helt sikker på å ikke bli tatt for juks så legger de heller på et par ekstra! Kudos Sebastian!

Var du så uheldig  å gå glipp av WOX Telemark har du en ny mulighet 21.september med WOX Trøndelag. Et løp jeg ikke selv har testet men gjerne skulle ha vært på!

Barna fikk også utfolde seg i sin egen hinderløpbane på 2,5 km x 2 runder

Sånn jeg følte meg da jeg løp mot mål...men Nora ser definitivt råere ut enn meg!

Ha en herlig 17.mai folkens - 18.mai er det Ninja konkurranse for meg...skal bli interessant!

KlemMari

og ps...memorytesten gikk fint iår!

Publicerat: 2019-05-16 09:11 Kommentarer (0)



Med pulsen på Oslo!

At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt over...kanskje mest fordi jeg ikke helt anser meg selv som en løper. Ja jeg "løper" hinderløp, men for meg er hinderløp en enkel måte å gjøre løping lettere på. Jeg får mildt sagt lettere angstanfall ved å tenke på løpeløp som jeg kaller det. Løp der man løper kontinuerlig. I hinderløp er løpingen kun en transport mellom det jeg synes er gøy, nemlig hindrene. I tillegg blir løpingen mer intervallpreget, og jeg liker intervaller. Nå leste jeg akkurat blogger-kollega Maria sitt innlegg om Holmestrand maraton med pers på tider jeg bare kan drømme om, og jeg må jo smile litt over min stolthet over å ha fullført Holmestrand 5 km på en tid jeg var godt fornøyd med....la oss bare la resten av setningen henge i luften...

...hva mer jeg har gjort siste to ukene er nemlig å henge meg med på enda et løpeevent. Også her var jeg vettskremt og grudde meg som en liten unge som skulle få vaksine...Ecotrail arrangerte sammen med Runners World og Hoka, en runsee gjennom Oslos gater. Det hørtes spennende ut, og en venninne av meg (ei som liker løpeløp!) skulle dit.

Av og til er det godt å være to <3

Det var en deilig vårkveld, sol fra blå himmel - og det kunne jo ikke bli annet enn bra...eller kunne det. Det var gitt beskjed om at man måtte kunne holde et tempo på 6 - 6.30 på km...en tid jeg vet inderlig godt at ikke er noe problem for en habil løper, for en sliten 40 + år gammel hinderløper var det derimot med litt sånn..."jaja jeg er jo kjent i Oslo og finner veien hjem om jeg ikke klarer det" mentalitet. Jeg møtte opp i god tid og så det store HOKA teltet på utsiden der det myldret av folk, heisann her var det visst bare å kaste seg med om man ville få tak i noen sko. Jeg hadde sett meg ut å teste et par asfaltsko, Bondi kanskje, med god demping til den vonde foten min. Men der sto de plutselig og lyste i mot meg...Carbon Rocket! Mannen min hadde siklet på disse og lurte fært på hvordan de var, det sto kun 4 par igjen der, det nærmeste min størrelse var et halvnummer for små, jeg skyndte meg å nappe de til meg, skled foten nedi, og det var litt som når Aksepott prøvde glasskoen - den satt perfekt (bare et halvnummer for smått da...) og jeg bare visste at vi måtte på tur sammen! Vi vippet sekken inn bak på lageret, så på hverandre og sa i kor - jeg må tisse! Alltid lurt å klemme ut de siste dråpene av blæra før man skal ut på løpeløp. Er dårlig med vann der som jeg er vant med i  hinderløp, men heldigvis var vi ikke de eneste. En kø med flere fnisete jenter i samme ærend! Herlig, jeg kjente skuldrene sank enda et par hakk - kanskje dette faktisk ble bra?

Klare for å teste ut disse hotte nyhetene!

Da vi kom ut, fiklet jeg med klokka, skulle laste ned GPS'en men da var vi brått i gang, ikke noe slinger i valsen her! Jaja den lastet seg heldigvis raskt ned, for som dere vet, det som ikke finnes på Strava har faktisk aldri skjedd! Og et løpeløp må ihvertfall dokumenteres. Det var et pent tempo vi holdt, selvfølgelig høyere enn hva jeg ville holdt på en rolig langtur, men jeg sjekket stadig sonene og holdt meg foreløpig pent i sone 3, det fikk duge. Jeg holdt nå greit følge ihvertfall og kunne prate med Camilla som danset ved siden av meg. Mens jeg har mer den kjente klampete julegrisstilen, danser hun nemlig når hun løper. Med lette elegante steg hopper hun fremover, men var snill og løp sammen med meg.

Men hva skjer? Vi stopper...hva nå? Marit Karlsen, daglig leder i Ecotrail og vår guide for dagen har stoppet oss ved dagens første stopp og legger ivrig ut om ulike steder i Oslo. Jeg snur meg strålende mot Camilla og ler, seriøst, skal vi stoppe med jevne mellomrom??? Da blir det jo intervaller da, og jeg får hvilt både pulsen og foten min! Hurra! Og for en fantastisk tur det ble, vi lærte om fantastiske steder jeg bare har hørt om, historier fra gamle dager, og nye dager, historier kun hun kunne vite om, og historier om de mest populære stedene.

Foto: Marit Karlsen

Vi løp forbi Vippa og KOK, vi løp ut forbi Operaen, rundet Sørenga og det nye Munchmuseet, vi kom til et fantastisk sted jeg aldri har sett før - Losæter - der jeg definitivt skal ta med jentene til sommeren! Vi løp oppover Akerselva og forbi Blå der vi løp under en magisk lysekrone midt i gata. Åh Camilla kan vi komme tilbake hit til sommeren og drikke vin?? Camilla bare lo for dette var hennes barndoms gater og smilte "selvfølgelig!" Vi løp opp på en bakketopp der jeg ble bergtatt av skiltet "Kjærlighetsstien", så utrolig vakkert, med utsikt over hele Oslo! Og vipps kun et par kilometer til gjennom gater jeg ikke ante eksisterte, så var det hele over - 11,5 km med magi - da Camilla og jeg sammenliknet pulskurver måtte jeg bare le, mens hun hadde danset i sone 1-2, hadde jeg fått meg en god intervalløkt i sone 3-4, men vi hadde kost oss sammen - jeg "fikk" med meg Carbon rocket i rett størrelse hjem både til meg og mannen, de er så vakre, og de var så gode at jeg kunne jo ikke la de bli igjen alene i butikken. Som jeg skrev på insta senere den kvelden, jeg var allerede så glad i de at jeg hadde lyst til å ta de med i senga...

..jeg vet jaggu ikke hva jeg tenker her;) takk for det bildet Camilla ;)
...veien til Rom...
Har dere sett så vakkert??

Men det beste med hele kvelden - jeg hadde overlevd nok en løpeløpers opplevelse. Noen god løper blir jeg nok aldri, men dette blir neppe min siste runsee...det er jo definitiv lov å stoppe og nyte hvorenn man løper - og få igjen pust og puls ;)

KlemMari

...og igjen tusen takk for en herlig opplevelse Marit! Hadde det ikke vært for Barskingen samme dag, skulle jeg nok løpt kanskje en 30 km på Ecotrail ;)

foto: Ola Korbøl, Hoka

Publicerat: 2019-04-17 04:27 Kommentarer (0)



La oss snakke om hinder

Godt nytt år alle sammen...altså seriøst. Alt for lenge mellom hver gang, men off season ble plutselig til oppkjøring for meg da jeg fant ut at 1.plass på Island ikke var godt nok for å kvalifisere til Spartan EM. Planen var da egentlig Spartan helg i England, men kun en uke før løpet kjentes for nære ut, og da ble Mallorca booket i år igjen. Strengt tatt gjør det meg ikke så veldig mye for jeg elsker jo Mallorca av hele mitt hjerte, og løpet der ifjor er et av de kuleste jeg har løpt. Naturen i deler av løypa var så utrolig vakker, og ikke minst smaken av vår litt før vi får den hjemme var magisk. Men konkurranse i begynnelsen av mars allerede, istedet for begynnelsen av mai gjorde at treningsplaner brått måtte endres, istedet for 5 måneder å forberede seg til sesongstart, så ble det knappe 2! Med andre ord, det indre stresset er på plass, jeg kommer ikke til å være i nærheten av den løpeformen jeg ønsker, men klarer jeg å karre til meg en kvalifiseringsplass må jeg være fornøyd, og får jeg til noe mer enn det skal jeg nesten takke til høyere makter!

Peg - love to hate it!

Men å være hinderløper betyr ikke bare at man må være en god løper - man må også mestre hindre! Mestrer man ikke hindre betyr det straff i en eller annen form. Og straff fører enten til dårligere tid, som stort sett for de fleste av oss  har innvirkning på plassering - i verste fall betyr det tap av armbånd og en DNQ som definitivt er en kjip nok ende på et løp! I hinderløpmiljøet ser vi fler og fler løpere som blir bedre og bedre på hinder, og det eksperimenteres men mer avanserte måter å forsere ett hinder på enn det som vanligvis finnes i løp. Vi ser sakte men sikkert flere steder man kan trene hinder. Sverige ligger et hestehode foran oss sammen med Danmark, men vi begynner å komme oss vi også. Av steder å trene hinder på kan bl a Farm Ninja challenge i Rakkestad nevnes, Trolljegergymmet i Sandnes og Hinderskogen i Lørenskog. Selvfølgelig må ikke Bootcamp Hønefoss glemmes - med oppstart med fellestimer igjen i april. Mange med meg selv savner antagelig et skikkelig innegym, godt temperert som man kan trene på hinder innendørs om vinteren også. Men selvfølgelig kan mye gjøres i en stor monkeybar på et vanlig satsgym også: Man kan henge opp ulike grepskomponenter som mange begynner å gå rundt med i veska si, man kan kombinere løpeøkter på mølla med ulike hinderspesifikke øvelser som burpees, bæring, dekkflipping, monkeybar, hangups osv. Strengt tatt er det jo kun fantasien som setter stopper. Det behøver ikke være avansert i det hele tatt, selv gymhåndkle ditt kan brukes til å øve grep på kombinert med hangups og ryggtrening. Innendørs tau kan brukes til å øve ulike klatreteknikker og ikke minst kan mye gøy gjøres med en prowler som fler og fler sats sentre har - heng på et tau, dytt prowleren den ene veien og trekk den tilbake - fantastisk helkroppsøvelse.

Ninjahoppet!

Det er endel nye ting som skjer i hinderløps-Norge i år og jeg skal prøve å oppdatere dere. En av dem er at det nå faktisk har kommet et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark, som har resultert i en Hinderliga - Scandinavian Ninja League:

- Kroppslabbet (ferdig)

- Revolt ninjawarrior ( 2.mars)

- Evolution race (16.mars)

- Extremefabrikken warrior VII (30.mars)

- Farm Ninja Warrior konkurranse (18.mai)

- Reborn Obstacle champion (finale - november)

Så enkelt, men så krevende hinder!

Topp 10 fra hver konkurranse vil kvalifisere til den store finalen i november, hvis det er et lavere antall deltakere i et kjønn (!) vil maks halvparten kvalifisere.

Ninjakuler  - utfordrene og gøy!

Nå definerer jeg meg selv definitivt ikke som en ninjadeltaker, men etter å ha vært med i en ninjakonkurranse hos Bjarte i 2018, var jeg ikke i tvil da han slapp påmeldingen for en drøy måned siden (PÅMELDING HER). Dette vil jeg være med på! For det første er det utrolig bra trening, hinder på hinder med høy puls, syrefest i armene og med tidspress. Det er ingen tid å miste på å trekke pusten her, og dommeren av konkurransen følger deg tett og pusher deg med en vennlig hånd. Ingen tid miste eller gråte over spilt melk om du bommer på et hinder, du får en strek i boka og løper raskt videre. Det er 4 runder og alle får være med på de to første rundene som defineres som relativt enkle (alt er relativt da med andre ord...), de beste tidene med minst feil går så videre til stadie 3, og så igjen de beste videre til stadie 4.

Ingen skam å bli slått av det kjæreste man har i verden!

Det jeg kanskje liker aller best med disse konkurransene, selvom du starter alene og har alles øyne på deg, her er det lavterskel og alle kan være med, og alle blir heiet på. Du vil høre synkrone "Yeah" og "åhhhh" etter som du mestrer eller failer - og en annen ting, her kan de beste faile, og de dårligste kun bli bedre. Uansett en utrolig morsom dag, og igjen bare nok et bevis for hvor fantastisk miljøet er, uansett hvilken type konkurranse du melder deg på.

...og dere, ikke glem å lek og ha det gøy...utrolig mye bra trening i det!

Forøvrig kan jeg røpe at jeg igjen er igang med Runners World programmet "Den ultimate økta for en rask 10 km". Jeg veeet at det er tusen meninger om hvordan man skal trene løping, men jeg har slått meg på det jeg tror er en fin form for trening, 1 intervalløkt (gjennom dette programmet), en bakkeintervalløkt (forsøker å kjøre en 6 x 4 minutters økt for å få litt lengde på sonejobben) + en rolig langkjøring i uka. Langkjøringen har nå i de to siste månedene vært på langrenn, noe jeg tenker er fint ihvertfall for min kropp som fortsatt har endel vondter både her og der ;) Jeg er halvveis i løpeprogrammet nå, rekker ikke å kjøre helt ferdig til Mallorca, men jeg håper ihvertfall det kan ha vært til litt hjelp for meg på veien kvalik til EM i Dolomittene i juli!

KlemMari

Publicerat: 2019-02-13 05:26 Kommentarer (0)



Et løp i verdensklasse!

Mai 2016 forelsket jeg meg i WOX. Jeg hadde vært veldig nysgjerrig, for i mine øyne var ikke Skien akkurat verdens navle, og de to som skulle arrangere løpet hadde i mine øyne et hårete mål om >1000 deltakere på deres første hinderløp. Til nå hadde hinderløp i Norge kun vært avholdt på sentrale Østlandet, og jeg ønsket de lykke til. Virkelig altså...for dette hadde de gjort før (altså arrangert store ting)...men ikke hinderløp. Wox 2016 hadde 677 deltakere som fullførte i strålende sol på Skien Fritidspark, det var en folkefest, det var boder over alt, border og krakker å sitte på - hadde jeg aldri opplevd på et hinderløp før! Og naturen var så vakker, jeg elsket terrenget vi hadde løpt i, det var skog, stier, gjørme, myr, masse vann (jeg elsker vann) - hindrene dog - ja der var det litt å hente. Men jeg var solgt, jeg skulle tilbake til WOX.

I 2017 var jeg dessverre i England og løp da WOX ble arrangert så gikk glipp av løpet da, dog hørte jeg bare god-ord igjen og nå hadde nesten 900 funnet veien hit!

Gleden var derfor stor da jeg endelig skulle få komme meg tilbake til Skien denne helgen. Yr.no kunne melde om sol og blå himmel - det er liksom sånn det skal være på WOX! Ikke minst hadde arrangørene som vanlig vært ivrige på sosiale medier med å "lekke" hinder. De kunne melde om "Black diamond", "Monkeybar med twist" til de voksne, puslespill, sandtaket, memorytest (!), trekke bil og mye mer. Jeg gledet meg som en unge! Og jeg ble ikke skuffet! Nesten 1000 voksen og 400 (!) barn koste seg villt denne dagen. Ja for iår hadde de barneløp også! Min lille Nora fikk kose seg med ikke mindre enn 5 herlige km, med bl a crawl, spiderwalk, container, balanse, hillclimb extreme, jungle madness, balansebom, monkeybar og hoppeball. En enkel måte å løse det på var å kjøre ungene ut på 2 x 2,5 km, drikkepause var innlagt og goodiebag + medalje i mål! Jeg er såååå imponert og var såååå sliten da jeg måtte legge ut på min runde nr 2 ;) Men tallene sier sitt, det BØR satses på barna, når man klarer å samle 400 barn til å løpe, og det t o m var ventelister, ja da er dette et MUST-do for alle hinderløpsarrangører! Og det behøver ikke være så avansert. Ungene bare elsker å få gjøre det samme som mamma og pappa.

Men la oss spole tilbake til voksenløpet. Jeg var litt treig med påmeldingen, og valget var derfor enten å starte elite, eller langt bak. Jeg tilhører kanskje ikke i elite mer, men jeg vil likevel løpe og gjøre så godt jeg kan, og dessverre er det litt sånn at jo lengre bak du starter, jo større er farene for kø i løypa. Så valget fallt på elite. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det må være en jenteting, men vi var ikke mer enn 7 jenter som startet i elite, jeg kom inn som nr 4 - men plasserte meg som nr 20 blant alle jentene som var med. Dvs at noen jenter burde definitivt melde seg på i elitepulje neste år! Ja det er litt stress, man får litt ekstra puls, men det er jo også gøy å se hvor langt man kan pushe seg. Ihvertfall på WOX, som er en herlig teknisk løpeløype også, i spedd hindre, men her må man også være en god løper for å hevde seg. Rundt 5 km ble ihverfall jeg løpt i senk av ei rå jente. Hoppende lett løp hun forbi meg, og jeg måtte bare applaudere.

Dessverre (!) er jo en av reglene i eliteheat at man må klare hindrene selv... det som de aller fleste faller for med hinderløp er jo nettopp muligheten for å løpe sammen og hjelpe hverandre, og kjenne på denne samhørigheten og mestringen man får ettersom man blir bedre og bedre. Den eksisterer ikke i elite. Men selvfølgelig, desto større er mestringsfølelsen når man også her blir bedre og bedre og forserer større og mer kompliserte hinder etter som man forhåpentlig blir en bedre og mer erfaren løper. WOX hadde løst det på følgende måte, endel hinder var obligatoriske, dvs du måtte fullføre de for å beholde armbåndet du hadde fått utdelt. Andre hindre kunne man burpee-out. Dvs du måtte gjøre et helhjertet forsøk på hinderet før du evt kunne gå over til å ta burpees. På meg ble det 55 - 30 + 25 - burpees. Og for første gang kunne jeg skryte på meg 100 meter spurt ut fra start, fail på hoisten (har aldri skjedd før) og fryde meg over å starte 8 km løypa med 30 burpees.

Det kokte i hodet på meg, dette var ihvertfall tidenes verste start! Skal man ha en sjans på en bra plassering er man nødt til å klare hindrene, når skulle jeg skjønne det! Men jeg gjorde meg ferdig, kom meg opp og skimtet Caroline i det fjerne, vi løp relativt kjapt rett opp en bratt skråning, litt rundt i skogen der, ned igjen, over et netthinder og videre opp en bratt bakke der vi ble møtt av en vannkanon som var hendig plassert så vi fikk oss en god dusj før vi fortsatte ferden. Nå var jeg allerede oppe i ryggen på Caroline og vi kom likt ut til en liten dam (?) der en lang firkantet flytende sak lå, vi kom oss likt over på første forsøk og fortsatte ferden. Det var deilig å kjenne at løpeformen satt perfekt i dag og jeg jaget opp bakkene, jeg klarte å lage en glippe mellom oss og hadde en liten luke da vi kom til Container-madness. Ikke mindre enn 5 sykt høye containere, der vi heldigvis fikk bruke kortsiden til å komme oss over på. Ellers hadde det vanket 20 x 5 burpees og det hadde mildt sagt vært en katastrofe! Nå passerte jeg også Kathrine og det var deilig å kjenne på tellingen at jeg lå på 3. plass! Bare å gasse på. Vi kom til puslespill - hadde vært bekymret her, men acet det og kom kjapt videre.

Deathroll var neste hindring på veien...altså - man kan ikke alltid skjønne hva et hinder er, og da hindervakten sa hva jeg skulle gjøre måtte jeg spørre en gang til, antagelig noe så uintelligent som "Hæh?". Joda vi skulle legge oss ned og rulle sidelengs fra en strek til en annen...usikker hvor langt, men en 40-60 meter? Ihvertfall så jeg ut som en drita full sjømann da jeg reiste meg opp og sjanglet langt ned i brenneslebuskene før jeg fikk fart på beina i riktig retning igjen. Nå fulgte litt vegger, noen tunge baller vi skulle hive over skulderen , før vi kom til Timber road. Her bar det oppover, og jeg hadde lyst til å parkere de to bak meg litt, lett jogg hele veien og jeg så at forspranget økte. Jeg trengte dette til memorytesten visste jeg, så da jeg kom på toppen, var litt usikker hvor jeg skulle, valgte feil vei, skjønte jeg hadde løpt feil og de to andre hadde tatt innpå hele forspranget mitt holdt jeg på å begynne å grine! Bare å begynne på'n igjen, men nå var jeg usikker hvor mye jeg kunne klare å jobbe meg opp. De to andre hang på som to borrer...mer terreng, masse deilig vann, myra som jeg husket fra 2016, terreng, syyyyykt tung sandsekkbæring (ryktene sier 30 kg!) Det går nedover en lang stund, det kjentes ut som jeg fløy, men det gjorde jaggu de to andre og. Så kom vi til sandtaket...

Team OCR Norway på Deathroll tur;)

Åhhh det fryktede sandtaket. Det var nå det skulle avgjøres visste jeg, Caroline var for nærme meg, vi raste nedover sandtaket, så fort jeg bare turde, to dekk skulle trekkes i bånn, det var jo egentlig lett...men de borret seg ned i sanda. Så bar det oppover, men først måtte vi forbi 6 personer med bokseputer...sånne forseringer pleier jo å gi deg litt motstand og så slippe deg forbi. Men neida, her skulle de på død og liv alle 6 måke meg ned igjen, jeg måtte virkelig ty til dirty tricks og slåss meg forbi, nesten med livet som innsats! Da jeg endelig kom forbi knelte jeg sammen og måtte puste litt, dette hadde kostet tid og krefter - og så - memory testen.... 1576233B5...bahhh hvordan skulle jeg huske dette. Jeg sto der litt, memorerte etter beste evne og begynte å gå, jeg mumlet høyt for meg selv, om igjen og om igjen - så gjorde jeg det jeg ikke skulle gjort. Jeg snudde meg, så Caroline rett bak meg, alt for nærme, og så var det blankt! POKKER. Alle tallene var som hvisket ut av hodet mitt, jeg forsøkte å huske de, de var der, bare i feil rekkefølge og feil antall. Jeg prøvd desperat da jeg kom på toppen, men måtte ned igjen. TO ganger måtte jeg ned igjen, og måtte bare registrere at både Caroline og Kathrine var long gone.

Tilbake til 5. plass...verste var at nå begynte nr 6 å snuse meg i nakken også! Da jeg endelig fikk grønt lys var jeg rasende på meg selv, ca 2 km til mål, umulig å løpe inn...jaja man skal aldri si aldri, men jeg visste Caroline ikke ville gi slipp på denne plassen, hun var hindersterk på resten - så jeg var motløs. Irish table, 100 meter sprint med paintballskyting - jeg registrerte et skudd rett i skinka og et på fingeren, som på et millisekund ble dobbelt så stor. 3 x trang fødsel etter hverandre, litt myr med blytungt nett over og så ned på stadioen. Caroline så jeg aldri noe mer til - borte vekk, men Kathrine satt og sleit med en bil. Elite måtte sitte, og de listene jeg var sikker på skulle sitte fast så vi fikk fotstøtte var løse...åhhh jeg hadde gledet meg så til å trekke bil. Jeg fikk løsnet den litt, men fikk aldri fart på den. Kathrine nektet å gi seg, men jeg så det kunne ikke gå for noen av oss. Det var første mann til å bli ferdig med 25 burpees...så var det Black Diamond, feilberegnet litt på veien ned og kjente suget i magen da jeg mistet fotgrepet et øyeblikk, monkeybar siste, lang stang, 3 ringer og lang stang - misset første gang, men satt andre gangen. Over/under x 3 og så i mål!!! Endelig - medalje, redbull og ...tårer. Jeg var så lei meg...som de sier i spartan "you'll know at the finishline!" og jaggu du, i hinderløp kan alt skje, og bom på hinder er uakseptabelt! Jeg visste hva min svakhet var, jeg løp meg bort og mistet kanskje pallen der. Det tok meg en times tid, måtte sitte litt alene - men så var smilet der igjen. Det var fortsatt sol, alle var glade, Lars kom bort til meg og ville vite hva jeg syntes. Og hva annet kunne jeg si enn at dette løpet hadde utviklet seg til å bli et hinderløp i verdensklasse - vi trenger ikke lengre reise langt for å finne bra løp, ikke bra - bedre enn bra! Norges hinderløpsarrangører har kommet langt! Og jeg fryder meg!

KlemMari

Denne gjengen her ass....holdt på å ta helt kilevippen på meg!

Publicerat: 2018-05-24 19:00 Kommentarer (0)



Dreams do come true!

For noen måneder siden skrev jeg på bloggen at jeg var redd for å røpe årets drømmer, rett og slett fordi jeg var redd jeg ikke skulle være bra nok, ikke strekke til. Og ikke minst visste jeg ikke da, at jeg på Mallorca ikke bare skulle løpe om en best mulig plassering i min aldersgruppe og en medalje jeg hadde så lyst på - to kvelder før vi dro fikk jeg vite at løpet også var et direkte kvalifiseringsløp til BÅDE Spartan EM og Spartan VM!!! Det var rett og slett en snarvei til Lake Tahoe 2018! For dere som leste innlegget mitt om Lake Tahoe så skulle det kanskje ikke mer enn å legge to og to sammen - så fikk dere årets drøm. Det var selvfølgelig å komme tilbake dit. Opplevelsen var så magisk og stor at jeg så gjerne ville dele den med Supermann. Jeg vet at han ville dit minst like mye som meg ifjor, men var snill og lot meg dra, rett og slett fordi vi ikke kunne forsvare å reise noe mer ifjor sammen enn vi allerede skulle. Ja og penger da...penger er alltid et issue for oss hinderløpere!

Uansett - Mallorca. Løpet vi hadde gledet oss til så lenge, hovedsakelig fordi det var på øya vi elsker over alt på jord. Vi skulle på tur med jentene våre, og vi skulle få løpe løpet vi begge er så glad i i utrolig deilig natur. For Spartan Race på Mallorca innfridde virkelig. Da vi våknet på racedagen, lørdag 3.mars skinte solen fra skyfri himmel, vi tok taxi så langt vi kunne og spaserte resten av veien inn på det militære området der løpet skulle holdes. I god Spartan ånd hadde ingen sluppet inn dagen før, så løypa, hindrene og eventområdet var godt skjult for alle. Dog hadde det vært en gruppe spesielt innvidde og saufart området dagen før, som kunne røpe om masse fjell og bakker vi skulle få kose oss med. Og jeg må jo le...jeg er kanskje vant til å løpe på alcudia som er paddeflatt, men vet jo inderlig godt at på øya er det minst like mye fjell og elevasjon. Så bakker fikk vil! Til gangs. Og gjørme - haha jeg hadde trodd vi skulle være tørre da vi kom imål, jeg mener hvor skulle de ha funnet vann oppi fjellene der? Men det hadde de altså klart, gjørmegraver, og godt med regn siste ukene gjorde sitt til at vi ble gode og våte gjennom løpet.

Men det var magisk, vi skulle løpe to løp og det første var det viktigste - super, en distanse som pleier å ligge mellom 12-14km, på Mallorca var det på rett over 15 km og rundt 1000 høydemeter. Siden jeg løp "for livet nå" kjentes det som, sto jeg først på startstreken for å få en best mulig start. Lurt skulle det vise seg da mye av løpet gikk på smale stier som gjorde det vanskelig å passere hverandre. Det har jo også en liten tendens til å danne seg kø på hindrene, noe som kanskje gjorde seg enda mer gjeldene nå som jeg løp aldersgruppe for første gang. Eliten startet kl 09, etter 10 minutter startet de yngste aldersgruppene med menn, og så etter 20 minutter startet vi. Jeg anser meg selv ikke på noen måte som en sterk løper, men måtte likevel frustrert bli stående på endel hinder og vente "tålmodig" etter som jeg løp igjen løpere fra de tidligere puljene. Når jeg nå ser tilbake og vet at førsteplassen røyk med usle 2 minutter er det litt ekstra bittert, men på den andre siden så er det jo likt for alle. Likevel får man av og til lyst til å gi noen et lite ekstra dytt i rumpa så de kommer seg over f eks Bender, et høyt klatrehinder der mange damer i køen før meg klamret seg desperat på toppen, mens jeg var mer sånn...Dahhhh kom deg over da!!! For sikkerhets skyld hadde de lagt Bender rett etter piggtråden som gjorde oss gjørmete fra topp til tå, så ekstra glatte hadde også stålstengene blitt.

Jokeren i Spartan er også hvor mange burpees man må ta. For min del bød løpet på 90 burpees. 60 av de var fullstendig tullete og utrolig irriterende og de siste 30 burde være unødvendig:

- Olympus - første 30 burpees - en lang skråvegg med henholdsvis kjetting, hull og klatregrep som man skal bevege seg bortover uten å ha føttene i bakken. Jeg klarer denne helt strålende da jeg er på Farm Ninja Challenge i Rakkestad, men har enda til gode å klare det på et eneste Spartan. Bare tull og utrolig irriterende!

- Balanse med sandsekk - morsom sak, men også bare tull! Vi kommer til et stort område der det ligger folk strødd og tar burpees. Jeg tenker nå kommer spydkastet, kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Et skikkelig lottohinder. Men jeg så ikke spydene. Istedet fikk jeg en pannekake (les sandsekk) og ble sendt ned en skråning, opp igjen, ut i et lite vann (pytt) og over en gjørmehaug. Enda hadde jeg ikke skjønt greia, men så så jeg det! Rett og slett balanse, så enkelt, men likevel så vanskelig med høy puls, en sandsekk på ryggen og gjørme under skoene. Ikke mindre enn 3 rundstokker skulle vi balansere under, og her gjorde jeg feilen å ikke stoppe opp og bruke hue i to sekunder. Jeg la pannekaka på nakken for å få jevnt balansepunkt, men glemte i samme øyeblikk at jeg alltid bruker høyrehånden til å balansere med, og nå hadde jeg låst begge. Boom - 30 burpees til!

- Spydkastet. Fy søren så surt. Jeg var så sliten. Vi nærmet oss mål, du kunne nærmest høre eventområdet, pusten hvinte i brystet, jeg tok meg god tid, fikk roet pust og puls før jeg kastet. Antagelig det beste kastet jeg noen gang har gjort, bortsett fra at det sniddet figuren på høyre side med 5 cm...gahhhh så kjipt. Hadde jeg vinklet det litt til venstre hadde det stått fjellstøtt i høyet! 30 burpees til og jeg kunne vinke hade til 1.plassen min! Det var en annen uvant ting med dette løpet, jeg er vant til å løpe elite damer og da kan man holde styr med hvor mange som ligger foran deg og ca hvilken plassering, nå var det helt umulig å holde styr på alle damene, ihvertfall når jeg i tillegg siste 4 km begynte å ta igjen elitedamene.

Med syre til langt oppetter ørene haddet jeg glemt hva som ventet meg ned i målområdet, jeg husket riggen og den var bare en fryd å leke seg gjennom. Men så kom tauene, jeg var så sliten, vanligvis er tauene min beste venn, men nå måtte jeg knele ned, legge hodet i fanget og puste ut før jeg turde å starte. Heldigvis kjente jeg umiddelbart da jeg startet at både hendene fikk godt grep og bena, så da var det bare å jobbe seg så raskt som mulig til toppen. Et hoppehinder, litt mer krabbing under noen biler, balanse over vann og så ned i vannet, under noen biler til og så over flammene! Velfortjent bling og en klem i mål - fy søren for et løp og fy søren så sliten. Årets første hinderløp setter alltid en liten støkk i deg, det er mye bakker, tung løping og topp det hele med litt rusten hinderteknikk - ja da er du der!

Men det holdt inn, jeg fikk medaljen min, og vi fikk begge kvalifiseringene våre til både Spartan EM og Spartan VM. Årets drøm blir en virkelighet - etter å ha løpt i fjellene i Morzine i juli, reiser vi i september til San Fransisco og kjører til Lake Tahoe. Og som om ikke det er nok....kun noen få dager etter at vi kom hjem, kom nyheten om at Island atter en gang er valgt til sted for Spartan Ultra World Championsship. 24 timers løpet vi løp i desember 2017 er tilbake. Mange er litt misfornøyd med at Island igjen er valgt som venue...jeg tenker mer sånn - enda en grunn til å få se denne vakre øya igjen!

Sesongen 2018 er derfor prikket inn til å ha følgende hovedløp:

- Spartan European Championship i Morzine

- Spartan World Championship i Lake Tahoe

- Spartan Ultra World Championship på Island

Dreams do come true...

KlemMari

Ps...har du lyst til å hjelpe oss på veien eller om du kjenner noen, må du gjerne gå inn HER og støtte oss. Vi er takknemlig for all støtte på veien :)

Publicerat: 2018-03-31 06:17 Kommentarer (0)



SESONGSTART!!!

Wiiiihooo dere!!! Endelig, endelig er det på tide igjen! Sesongstart, hinderløp, nerver og adrenalin! Det har vært sykt deilig med en pause, selvom jeg kjenner at kroppen er litt på hæla iforhold til å forberede seg mentalt til konkurranse!

I år har jeg to mål, jeg skal fortelle dere om de snart! Men at konkurransen i helga er sykt viktig for meg er ikke til å legge skjul på. Men det aller aller beste er at vi skal til varmere strøk. For dere som har fulgt meg i flere år, vet at hvert år løper jeg 2 uker på strendene i Mallorca, så når Spartan Race plutselig skulle ha event på Mallorca var vi aldri i tvil - her skulle vi være med koste hva det koste vil. Og Det var heller ingen tvil, vi reiser aldri alene til Mallorca, hvordan skulle vi forsvare det ovenfor jentene - "mamma og pappa skal til Palma og løpe" - "Uten dere..." liksom. Nei hadde aldri skjedd! Så kl 06 imorgen tidlig går team Weiders på flyet og setter kurs mot varmere strøk.

Lørdag er det Spartan race super for de voksne, før barna skal i ilden kl 1200, og så skal vi voksne løpe FunRun kl 13 med Spartan race sprint. FunRun betyr vel ikke akkurat at vi skal krabbe gjennom løypa, men fineste Marie-min, hennes Supermann og min Supermann skal leke oss gjennom 5-8 km, vi skal filme litt, kanskje livesende litt til dere, og få tatt noen kule bilder! Jeg har nemlig en spennende avtale på mandag som gjerne vil ha litt bilder og film fra et Spartan Race!

Utover dette er det bare kos og mingling som står på tapeten. Siden det er et av de første løpene i sesongen for de fleste, et sentralt beliggende sted og ikke minst et kult sted er det uendelig mange som reiser hit. Stadig vekk finner jeg ut at folk jeg setter uendelig høyt skal hit, spartan family, spartan ambassadørene i Europa, løpere fra UK, Sverige, Italia - ja til og med USA. Dette blir en helt rå helg - og jeg både gleder meg som en unge og gruer meg enda mer;)

Ønsk oss lykke til og følg turen vår gjerne på instagram @ocrqueen

KlemMari

Publicerat: 2018-03-01 10:10 Kommentarer (0)



Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



Veien til Island - del 1

Island ja…landet med den Blå lagunen, Islandshester og et vilt landskap. Ingen tvil om at jeg skal i den Blå lagunen, at jeg håper jeg skal få sett noen Islandshester og ikke minst at jeg skal få nydt det ville landskapet up, close and personal!

Vi skal jo nemlig ikke på en vanlig kosetur til Island som de fleste andre, neida vi selvfølgelig løpe et siste hinderløp i 2017…og for å være sikker på at vi virkelig blir mettet med hinderløpsinntrykk i år så tar vi den helt ut og holder på i 24 timer.

Hvordan gikk egentlig det her til? Det hele er egentlig en morsom historie… for da Spartan først slapp nyheten om Island, så gikk det rykter om et lotteri… Blond og naiv som jeg var, orket jeg ikke sette meg helt inn i det hele, men klikket på lotterilinken, fylte ut diverse informasjon, helt til den siste siden med pris kom opp… HOLY MOLY! Prisen var så hinsides at jeg ikke tør å si den høyt en gang. Spartan har virkelig overgått seg selv her, og skviser det siste ut av folk. Prisen var så latterlig at jeg skjønner ikke engang at de kan forsvare den. Jeg lukket ned siden, og tenkte at det her er jo flate meg helt uaktuelt! Og tenkte ikke noe mer på det.

Så kom dagen for Ultrabeast i Edinburgh. For dere som ikke vet, så var et av kvalifiseringskravene til å delta på 24 timersløpet på Island, at man hadde fullført en ultrabeast. Ultrabeast er 42 km + med hinder. Edinburgh ga oss 50 km blank, 3600 høydemeter og x antall hinder. Jeg var ute i løypa i 10 timer og 40 minutter. Været var grusomt, det blåste fra alle kanter, det sprutregnet og det var så kaldt at ATV’ene til crewet sprengkjørte med folk som hadde fått hypotermi oppe i de skotske hills’ene. Det morsomme var at da vi kom i mål (samtlige  beinharde spartantilhengere..) var vi alle HELT enige i at vi skulle i hvert fall IKKE gjøre Island!!! Så grusomt var løpet i Edinburgh… (og ja…i dag skal vi alle møtes igjen på Island…)

Men historien slutter ikke her…vel hjemme igjen og trygt på plass i sofaen sitter jeg og åpner mail…hmmm mail fra Spartan…»Congrats you are in the lottery!» WHAT? Så bare fordi jeg hadde kvalet igjennom å fullføre ultrabeast hadde de snikmeldt meg på?? Og jeg skulle bli trukket xxxx kr fra kontoen om bare få dager om jeg vant (å vinne vil bare si at du fikk være med…og betale selv – Gimmick!) Jeg kjente jeg ble varm og kald om hverandre, herregud så dum jeg hadde vært som begynte å fylle ut…jeg skyndte meg og skrive en mail «It must be a mistake, please delete me..etc» og sendte av gårde. Fikk faktisk svar nesten umiddelbart der Spartan beklaget så mye, de skjønte ikke hva som hadde skjedd og selvfølgelig skulle de slette påmeldingen min…jeg pustet lettet ut! ….helt til Supermann plutselig et par dager senere henslengt sa «Ja forresten…har du fått mail fra Spartan?» Jeg hostet til, svelget og sa…»ja….men det var nok bare en feil, så jeg ba de slette påmeldingen min!» HVA – utbrøt Supermann…»Jeg hadde jo meldt deg på!» HVA – sier jeg «Hva med litt KOMMUNIKASJON DA MANN!»

Så altså…en veldig lang historie, litt kortere…vi var påmeldt Spartan Ulltra World Championsship 2017. 8 km’s sløyfer, så mange du klarer på 24 timer! Minimumskrav 6 runder = 48 km, første badge på 50 miles som tilsvarer 80 km…altså 10 sløyfer…

Nå er vi endelig (?) ferdig med alle løp for året, og alle andre rare eventer…og kan fokusere på Island. Skal vi se…det er nå ganske nøyaktig 5 uker til vi står på startstreken. Så hvor mye kan man klare å spisse formen mot et slikt ultraløp på 5 uker… 5 x 7 = 35 dager…hahaha det lar seg jo ikke gjøre. Men jeg har en plan: Jeg skal hvile og bli sterkere! Det har nemlig vært litt av et år som de fleste vet, og det har vært et hardkjør. Mye reising, stress og mye jobb for å jobbe inn frihelger og diverse vakter. Nå har endelig det begynt å komme seg litt på normalt stell igjen. Ja -  jeg hadde jo faktisk en hel helg fri forrige uke der jeg ikke hadde noen som helst planer! DET er helt unik for meg! I tillegg har det blitt sørgelig lite styrketrening på meg. Selvfølgelig er det mye styrketrening i hvert løp jeg har vært med på, men jeg tenker mer på den oppbyggende styrken som skal sørge for at bl a knær, hofter og skuldre overlever hindrene og løpingen. Så de neste ukene vil se ut som det her:

-          Styrke x 2 fullkropp med fokus på rygg og skulderrehabiliterin

-          1 intervalløkt (bakke eller raske intervaller på mølle)

-          1 sone 3 økt på ca 10 km

-          1 langkjøringsøkt på ca 20 km

Igjen nå er det nok mange av løperne der ute som river seg i håret…hva er dette for et opplegg? Vel…for det første – husk at jeg er en hobby-mosjonist, jeg har ikke kapasitet til å trene som en proff, jeg har to barn som krever og som fortjener masse oppmerksomhet, og jeg har en turnusjobb som lar det være igjen ytterst lite tid til noe særlig mer trening enn dette.

Men jeg har en seriøst treningsdag jeg har satt på planen, inspirert av Ultra interval challenge – der kjører man 8 intervaller, 10  km hver 3. time i 24 timer. Jeg vet enda ikke om jeg skal presse meg til å kjøre de to siste, men jeg skal i hvert fall kjøre 10 km hver 3 time fra kl 0800 om morgenen tors 23. november. Siste intervallen min skal være kl 23 om natten og når jeg er ferdig da har jeg hanket i land 60 km. (vi får se om jeg spontant ombestemmer meg og kjører helt ut…)

Hva vil jeg oppnå med det opplegget?

Vel – nå burde jeg gjøre det ytterst realistisk og kjøre 10 burpees hver kilometer jeg løper også for å gjenskape hindrene….om noen presser meg og sier at det skal du så gjøre jeg selvfølgelig det! Men jeg vil uansett for det første få en forsmak på hvordan det er å løpe 60 km…jeg har aldri før løpt lengre enn 50 km. Jeg vil få en følelse av hvordan det er å holde på i lang tid. Hvordan kroppen responderer på å «få en pause» og så måtte ut og jobbe igjen. Jeg får testet ut mat, utstyr og kjent på kulden og været. For været er det som stresser meg mest. Jeg er og blir en uforbederlig frysepinn…og er igjen redd kulden skal sette stopper for meg. Og nettopp da er det viktig å ha alt utstyret mitt på G.

KlemMari

Høstens løpeoutfit - Skins og Rottefella - beste av de beste!

Publicerat: 2017-11-12 16:33 Kommentarer (0)



Toughest Family innfrir!

Hei alle sammen!

På tide å få litt liv i denne bloggen igjen. Det har vært stille fra meg leng nå, men det har rett og slett vært så travelt. I tillegg vet jeg rett og slett ikke helt hvor veien går i 2018...hinderløp blir det, masse av. Men med fokus på jentene mine dette året. I år har jeg vært tidenes meste egoistiske, gjort alt jeg har lyst på, reist overalt - så neste år er det jentene som skal få ha det gøy.

 

Og som en liten forsmak på 2018 dro vi til Gøteborg i helgen, jeg for å være med på Toughestfinalen og øve på hinder, og jentene for å løpe Family-løpet til Toughest. Jeg husker ikke om de hadde noe familieløp ifjor, men i år har det vært noen, og endelig fikk vi mulighet til å teste det ut. Frem til nå er det Spartan som har imponert meg mest med alle hinder laget i miniatyrutgaver, men jeg må si at Toughest innfridde til de grader! Jeg var litt skeptisk da jeg leste at jentene bl a skulle gjennom Dragonsback og spinning wheels. Javel, hvordan skulle det gå til?? Riktignok må en voksen være med, så de forventer vel kanskje at vi skal bære de gjennom noen hindre?

Men neida...for et opplegg! Ikke bare fikk barna lov til å teste alle de samme hindrene som vi voksne (nesten), men alle hindrene var modifisert! De var enten forkortet, senket ned eller satt nærmere hverandre for at barna skulle ha 100% mulighet til å gjennomføre alene. Ja til og med rampen hadde de hengt et klatrenett utfor så alle kom opp.

Kjempegøy, lille Nora min ville absolutt teste trampolinen, og siden den var satt ned på laveste hakket på hoppetårnet var hun ikke vond å be da hun sto og så ned i gjørmevannet.

Herregud så gøy vi hadde det, armbånd fikk vi, grønne, store til voksne og små til barn - og ALLE fikk medaljer, samme som de voksne seff - men med grønne familiebånd!

Toughest - tusen takk skal dere ha - og vi sees i 2018!

KlemMari

Ps...imorgen stikker vi til OCRWC i Canada! Hvis dere har lyst til å følge oss er vi på instagram hele uken @ocrqueen ;) Skal også prøve å oppdatere dere litt gjennom ocrnorway-bloggen

Publicerat: 2017-10-10 12:25 Kommentarer (0)



Vil jeg erobre Skottland?

Hei alle sammen!

Da stikker the Weiders på tur igjen. Denne gangen hele familien og vi har litt av noen planer. Jentene skal atter engang gjøre seg fortjent til sine oransje medaljer på Spartan race kids race...selvom jeg må innrømme høyt og tydelig at det klør i fingrene etter å heller melde de på sprinten. Det hadde vært en så utrolig rå opplevelse å få gjøre sammen med dem. Men jeg vet jo inderlig godt at det er endel hinder der de ikke vil kunne klare av fysiske årsaker...bucket carry er umulig for de i endel år til fremover (den er jo nesten umulig for meg...), i tillegg er monkeybaren skikkelig kødden (langt mellom barene og tykke stenger)...og det er mye tung bæring. Men det som er så flott med Spartan race sitt barne løp er at det er så himla godt tilrettelagt for barn, så det er på ingen måte synd på de. Hvis du har lyst til å lese mitt innlegg for Spartan race om barneløpet deres finner du det HER!

Men...mor og far skal gjennom adskillig verre ting...ja nå er jeg ikke bekymret for Supermann i det hele tatt. Han har vel nå gjort noe av det råeste av det råe hinderløpsporten kan tilby med Ironviking ifjor høst og The ultimate Sufferingrace iår. Begge løpene var ultraløp med distanse på ca 45 km...og med tidslimit han acet med god margin på begge løpene. Sistnevnte sendte han direkte til både EM og VM så det er rått!

Men jeg derimot...har ikke satt min fot over 30 km...dvs JEG SKAL FÅ KJØRT MEG! Ultrabeast er målet denne helgen. Skottland, Edinburgh, The Nine Mile farm, 42 km +, ca 80 hinder og 3000 høydemeter. I regn!!! Pokkers yr.no melder om regn hele dagen, og om jeg gruet meg før, så gruer jeg meg enda mer nå. Regn + tekniske metallhinder = Fail og 30 burpees. Kommer til å bli maaaaange burpees kan jeg informere om. Men det er viktig for meg å klare løpet. Jeg må fullføre første runden på 7 timer og neste innen 8. Vi har totalt 15 timer på oss før cut-off...ifjor brukte jeg ca 4.12 på første runden...så målet mitt er egentlig under 10 timer, men vi får se. Om jeg klarer det vil isåfall min 2. brikke i endurance trifectaen være på plass.

Om du vil kan du følge oss på

Snapchat - ocrnorway

Instagram - @ocrqueen

Blogg - ocrnorway.no

Skal også visstnok være noe livegreier på facebook. Skal se om jeg finner ut av det.

Så... see you at the finishline!

Aroo fra Mari

Publicerat: 2017-07-20 12:22 Kommentarer (0)



86 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocrqueen. Snap - OCRNorway

RSS-flöde

Arkiv







I bloggen

Bulken og BettanMer

Bulken og Bettan episode 6 uke 17 from Runner's World Norge on Vimeo. [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser