Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Ett av årets to mål i boks

Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store mål er i boks. Ferdig...skjer ikke igjen før evt i 2020. Og er jeg fornøyd med egen innsats...både ja og både nei.

Jeg har fått så utrolig mange tilbakemeldinger fra både folk som følger meg og som jeg er glad i. For jeg var IKKE fornøyd da jeg krysset målstreken i Spartan european championship 2019 i Dolomittene. Jeg hadde jobbet som en helt (eller les, så godt som jeg kunne med mine forutsetninger) og sviktet meg selv de siste 100 meterne. Etter å ha plukket jente etter jente, både i de bratte, lange bakkene og i de såpeglatte skråningene nedover, etter å ha nailet alle hindrene jeg hadde sjans til å ta i 4 timer - så bommet jeg og mistet pallplassen min på 100 meter og to hinder. Det ene hinderet, spydet, er jo lotto for absolutt alle, er helt klar over det - men jeg hadde faktisk hatt to bra kast helgen før, jeg hadde hatt mulighet til å øve mer hjemme, spydet sto på plattingen hjemme og var bare å ta med ut og kaste litt med. I tillegg så gremmes jeg, skamrødmen farger kinnene mine hver gang jeg tenker tilbake på det - jeg bommet på mulitriggen. Eller fakta er - jeg prøvde faktisk ikke hardt nok engang! Jeg har sett video i etterkant, og det som kjentes ut som flere sekunder akkurat i øyeblikket, var i virkeligheten et patetisk forsøk, et resultat av at jeg ikke hadde gjort jobben min. Jeg hører ordene til Supermann klinge i hodet mitt "Jeg har hengt opp hang-ups stativ til henne i hagen, men hun bruker det aldri!" Hver gang han sier de ordene unnskylder jeg meg med at jeg ikke har tid, eller er sliten eller...alltid en unnskyldning...men sannheten er hard - så lenge jeg holder på med disse unnskyldningene og ikke gjør jobben min - ja da får jeg skylde meg selv og ta til takke med den sure 4.plassen! For fy søren den er sur! I år var jeg 43 år, da jeg stillte i klassen 40-44 år, neste år er jeg eldste i klassen min, og det blir beinhardt! Jeg har virkelig kjent på kroppen i år, at innenfor hinderløp og dameklasser, så er klassen 40-44 år en klasse som virkelig er tøff å stille til start i, man skal virkelig ikke kimse av disse damene. Og neste år er jeg eldst...

Men så...hva gikk bra i Dolomittene da??? Når jeg legger den sure 4.plassen bak meg...

...øyeblikket når alt rakner på grunn av 10 cm...

Vi startet på 1500 meter over havet, løp 22 km, samlet sammen 1500 høyde meter, var på maksimalt 2061 meter over havet - og jeg følte meg bra! Gjennomsnitlig bevegelseshastighet var 6,2 km/t - det høres helt latterlig ut, men med de bakkene, med ca 40 hinder så er jeg faktisk imponert over meg selv. Jeg løp så langt jeg kunne inn i bakkene, jeg pushet på toppen av bakkene, jeg prøvde å få beina til å gå nedover de såpeglatte, gressdekte skråningene (en lettelse er det å høre at selv eliten hadde problemer med å løpe både opp og ned disse bakkene!) - jeg gjorde endel taktiske valg ifht hindre der det var kø og jeg fullførte kjapt de hindrene som kunne være potensielt 30 burpees. Ifjor slet jeg mye med skader, og det preget mye av treningen min faktisk helt frem til februar/mars i år. Men sakte men sikkert er mye i bedring, og de to siste månedene har jeg fått lagt ned om ikke nok, så ihvertfall anstendige nok timer. Jeg løp hele løpet i Dolomittene uten smerter og bare det i seg selv er en stor seier! Jeg kjente det murret litt under den ene foten, men det hadde nok mest med skovalg å gjøre ifht underlaget, ellers var det perfekt! I tillegg klarte jeg å holde ryggen til Malin Johanson hele veien, hun er en betraktlig bedre løper enn meg, men et par stang ut på noen hinder for henne gjorde at jeg fikk mulighet til å hente henne inn et par ganger og hun fullførte kun snaue to minutter før meg i mål. Følelsen av å se ryggen hennes stadig foran meg var en utrolig stor motivasjon hele løpet, jeg visste hun var god for gull, og at å fullføre i nærheten av henne ville gi meg en bra plassering også. I tillegg er det noe med det å løpe sammen med noen - som de sier til oss da vi står på startstreken "Draw strength from your fellow competetors!". Og visst gjør man det! Når man til stadig ser en som er bedre enn en foran seg, når man til og med innimellom kommer nær nok til å slå av en liten prat - ja det virkelig gir energi kan jeg love!

Totalt ble jeg nr 23 av 196 damer som sto på startstreken, nr 4 av 29 i min alder! Kan leve med det altså! Jeg vet det er mye prat om resultater her nå, og lite om løpeglede og det å ha det gøy. Men som jeg diskuterte endel med Lillian på fjellturen vår dagen etter løpet, definer gøy! Jeg klarer kanskje ikke å tusle meg gjennom løpet, ta hindre flere ganger bare for at det er morsomme hinder, ligge og posere for fotografene for å få et bra bilde...jeg misunner de som kan ha det gøy på den måten! For meg har gøy nå blitt et begrep som går over i det å klare å prestere så godt jeg kan. Løpe opp til en så bra nok plassering som jeg vet jeg kan være fornøyd med, ta de hindrene som jeg burde ta (!) - og kjenne på mestringen der og da før jeg løper videre. Definisjonen av å ha det gøy, blir for meg å løpe så fort jeg kan, så godt jeg kan og å ta de hindrene jeg forventer av meg selv at jeg burde ta. Det gjør vondt underveis, jeg definerer kanskje ikke der og da dette som gøy - men følelsen av å ha gjort det beste jeg kan når jeg kommer i mål - ja det er gøy for meg! Jeg legger ned alt jeg har av tid på trening, alt jeg har av penger på reising (trenger spons!) og ikke minst - jeg drar med meg jentene mine over alt i verden for at jeg skal løpe - så det minste jeg skylder de er å være en rå mamma!

Nå er det sommerferie - det betyr forhåpentlig litt mer tid til hvile og restitusjon, kanskje jeg faktisk kan klare å gjøre de små tingene hver dag, som gjør at jeg ihvertfall er fornøyd når årets andre store mål skal gjennomføres. Per idag vet jeg ikke helt hva jeg skal definere målet mitt til, Spartan ultra world champs i Åre i november, kommer til å ha et betraktlig sterkere startheat enn Island hadde i fjor - å forsvare 1.plassen min der kommer til å bli beinhardt, om ikke antagelig umulig. Jeg kjemper mot ihvertfall ei råsterk dame, men ei dame jeg har enorm respekt for - så et tap der får meg ikke til å gråte - men jeg blir pisse forbanna om jeg ikke tar meg sammen og legger ned den jobben som jeg vet må til i år for at jeg skal ha det "gøy" i 24 timer, og som må til for at jeg skal stå med hodet hevet uansett hva resultatet blir i mål!

KlemMari

Ps...har du lyst til å lese mer om løpet mitt i Dolomittene så kan du gjøre det HER!

Publicerat: 2019-07-06 06:01 Kommentarer (0)



Barskingen 2019 - Nå har de overgått seg selv...igjen!

Ofte får jeg spørsmålet - Hvilket hinderløp synes du er best?

Det er jo strengt tatt nesten umulig å svare på, det er så utrolig mange løp der ute, hver i sær med sine spesialiteter, med sin vri på hindrene, løypene, sine særegneheter. Jeg har møtt mennesker over hele verden, mennesker som har gjort at jeg har fått følelser for løp i tillegg til det rent faktabaserte om distanser, antall hinder og type hinder. Jeg kan ikke plukket ut ETT hinderløp, men jeg kan kanskje nevne en håndfull favoritter - og Barskingen er definitivt et av mine absolutte MUST-DO's av løp i både Norge og Verden.

Første Barskingen var i 2015, jeg har aldri noengang løpt et hinderløp i et så heftig regnvær, i så mye gjørme - det var med litt over 100 deltakere - og som "eksperter" den gangen spådde vi braksuksess for Robert og Matilde på Barsking-gården. De to som aldri før har løpt et eneste hinderløp, men som bare ville gjøre noe gøy. Og i år satte de ny norsk rekord med nesten 2000 deltakere!!! Folk elsker Barskingen! Og vi elsker Barskingen!

Så hva er det med Barskingen som gjør at 2000 mennesker reiser til Rakkestad i indre Østfold for å løpe rett under 10  km i mer gjørme enn man får på noe annet norsk løp? Barskingen har kanskje ikke de mest fancy og tekniske hindrene, de er ikke superkomersielle og bruke tusenvis av kroner på facebook og reklame. Men de har sjel. Barskingen har klart det unike i 2019 å bevare varme og personlighet, og å kombinere det med stadig nye hinder og definitivt vanskelige nok hinder til å utfordre Norges eliten! Og når de på toppen av det krydrer løpet med en av Norges mest tekniske løyper og noen tonn med gjørme - ja da blir folk fornøyde! Ja og for ikke å snakke om flystripa, her kommer løperne inn to ganger i løpet av løypa, og som publikum kan du more deg med å se løperne bli utfordret med hoppeballer, stylter, peg-board (nytt av året), dragons back, hoist, invertet walls, spyling med brannslanger (klassiker), rugby-gutta og kanskje ikke minst, siste før mål - rampa! Ja for de måtte jo skaffe seg en rampe de også...Matilde var så stolt, hva synes du om rampa vår da Mari?? Jeg myste opp på den, et rent og skjært mareritt tenkte jeg inni meg. Den var vakker ja, rød og fin, prydet med Barskingen og norske flagg, pent dekorert med Nocco sitt Miami flagg på siden. En rampe som vi skulle se at kom til å felle eliteløpere, men hvor man utover i løpet, kunne nyte å se sterke mannfolk på toppen, stå klar til å hjelpe folk å overvinne rampas høyde, hvor man så samarbeid om at Vi skal ihvertfall få han eller henne opp! Ramper slår aldri feil...bare synd at jeg synes de er superskumle. Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare rett og slett dritredd når jeg står nede og skal ta løpefart. Det nytter liksom ikke å gjøre noe halvhjertet på rampa, its all or nothing...og bommer man, ja da er det langt og bratt ned!

Men uansett - vi løp Barskingen for 5. år på rad, og i år var det veldig spesielt og ekstra følelsesladd for oss. Vi har pleid å løpe lag, Team OCR Norway - the Weiders. Vi har hatt med oss mange ulike mennesker på lagene, og alltid knivet i toppen. I år skulle vi for aller første gang stille med rent Weider team. Barskingen har en aldersgrense på 14 år for å løpe, og for første gang skulle Karoline være med. Hun skulle løpe lag med mamma og pappa. Treningsmengden vår har ikke vært helt der jeg ihvertfall hadde ønsket meg, og det er ikke for pyser å løpe 10 km i hardt terreng, med gjørme og mange tunge hinder. Ihvertfall ikke med pappa på lag. Nå skal det sies at mamma også har blitt litt "skadet" gjennom alle disse årene, og vil jo gjerne at vi skal gjøre så godt vi kan, så jeg tror nok Karoline fikk kjenne litt på den berømte blodsmaken i munn, og truet flere ganger med at hun måtte kaste opp i mål...ja da får du bare gjøre det jenta mi...men løp nå!

Det koster å løpe barskingen med mamma og pappa....

Hun er foreløpig newbie i voksen løp og gjorde et par høflige kardinalfeil ved et par hinder, hun kommer inn mot hinderet, sakker farten og ser litt på hva hun skal entre og siden vi løp for å prestere kom det jo stadig konkurrenter bakfra. Hun trådde høflig til siden og lot de ta hinderet før henne! Altså...jeg skal ikke lære henne opp til å få skarpe albuer i sporten, men man må holde på sin bane når man kommer til et hinder og ikke la konkurrentene komme foran!

Vi kom oss helskinnet gjennom starten med dekkjungel og rugbygutter, vi ble spylet gode og våte av Rakkestad brannvesen og satte kursen mot trang fødsel på første bakketopp. Grusomt hinder, og supermann med sin store kropp lurte med det rette på hva vi to drev med der vi sneglet oss gjennom de trange dekkene og gjørmebakken. Videre fulgte en lengre løpeetappe, relativt lettløpt følte jeg, men det er klart, nå styrte jeg tempoet til min fordel, og Karoline måtte henge med så godt hun kunne bak sammen med pappa. Jeg må si det var utrolig deilig å løpe ihvertfall første halvdel av Barskingen i soner som gjorde at jeg kunne nyte løypa til en forandring.

Vi kom etterhvert til åpningen i skogen der noen av de mest tekniske hindrene var, eller ja - altså tønna ihvertfall. Tønna er et hjemmemekka Barsking hinder som også er kjent for å felle mange elite-løpere og som gjør at jeg er superhappy med å løpe lag så vi kan hjelpe hverandre. Hinderet er egentlig så såre enkelt at du "bare" skal komme deg opp et tau, forsere en plasttønne på veien og klatre videre ut på et tau og ringe i bjella. Lett! Litt urutinerte og knotete var vi så brukte unødig lang tid her, også her må hun lære seg at når pappa sier "tråkk på meg" så er det bare å tråkke i vei. Hun er liten og han er sterk. Men vi kom oss forbi både tønna og rabbit hole og kunne legge ut på en lengre teknisk løpeetappe med endel stigning og det var nå Superman lykkelige i baktroppen kom med utropet "i år har de overgått seg selv!" Karoline og jeg var litt mer konsentrert om å komme oss fremover, og selvom jeg fortsatt løp relativt lett på tå, kjente jeg også at Joda, det vil jeg si de har gjort, stien gikk rett gjennom hogstfelt, gjørmefelt og opp bratte skråninger. Lykken er jo at jeg er vant til å bli pushet i slikt terreng på trening.

...tønna - kjempelett...

Rabbit hole - enda godt man klarer noe alene...

Så kommer kanskje det kuleste på hele løpet, "nå kommer det" roper Supermann, "hva da" mumler jeg litt småsvett i pappen og ser opp, og der ruver det mot oss, det mest spektakuleære hinderet til Barskingen. De ble i 2017 kritisert for å ikke være teknisk nok, og da lagde de dette - Stairway to heaven med en vri...nemlig ikke mindre enn 6 tauknuter du må forsere før du kan gå ned på andre siden. Jeg sukket og trakk pusten dypt, om Karoline ikke hadde nok løpetrening, hadde jeg definitivt ikke gjort hjemmeleksa mi her...amatør! Superman var kjapt i gang og i godt driv, jeg tok tak, kom meg et par tak opp, kjente at grepet ville ikke holde til toppen og lot meg kontrollert slippe ned i vannet under. Så opp og så at Karoline var igang. "Kom igjen jenta mi! Husk det er vann under så er ikke farlig!" Stairwayen er et høyt og skummelt hinder og jeg overhørte etterhvert superman og karoline mens jeg rotet rundt etter et passende sted for å gjøre mine 25 burpees...

- Det er så høyt pappa!

- Kom igjen du klarer det!

- ...men pappa...

- KOM IGJEN, DU KLARER DET JO!

Jeg tittet opp, fikk se min lille apekatt svinge seg fra tau til tau...15, 16, 17 jeg tok burpees fortere enn jeg noen gang har gjort, det hastet nå, der var hun over og på vei ned. Jeg hørte folk gispe og peke rundt meg, 20, 21, 22...der var hun nede og fikk en velfortjent klem av pappa. Herregud hun er så rå!!! 24, 25! Nå løper vi! Og lettere på tå enn noen gang trippet vi fort videre, ned i nye gjørmeganger og mot siste halvdel av løpet. Jeg ante ikke hvordan vi lå an ifht resultater, men jeg registrerte at guttelaget som hadde truet med å ta oss igjen ble liggende igjen bak oss å ta burpees...og jeg tror helt ærlig det knakk de litt, for de var liksom ikke noen særlig trussel resten av løpet.

Vanligvis ikke noe problem med dette hinderet, men fy søren litt skummelt når man er dekket med gjørme...

"Skal jeg hjelpe henne?" spurte Supermann? "Nei, det er god tren

Vi jobbet oss jevnt og trutt gjennom løpet, vi kom til zip-linen, kanskje det morsomste hinderet på hele løpet og svinget oss over. Vi kom oss helskinnet over høy balanse som er riiimelig skummelt også, vi fikk bært litt stokker og dekk, krabbet i mer gjørme, vasset i iskald bekk, surret oss gjennom edderkoppnettet, hoppet litt baller (IKKE min styrke), stotret oss gjennom styltene og nå så ihvertfall Karoline mål, tempoet gikk merkbart opp, og jeg hang etter, vi kjempet hakk i hæl med to guttelag jeg hadde sett hele tiden, og nå var faktisk plassering opp til meg, jeg bet tenna sammen og prøvde å lukke luken opp til Supermann og Karoline, ny kløning på invertet wall...Karoline rotet litt og jeg ropte "Kom igjen nå!" Det handlet om sekunder, det var mannfolk over alt.

Noe av kanskje også det mest unike med Barskingen er samarbeidet med andre løp, i år kom Bootcamp Hønefoss med et netthinder, Navy race med disse ballene, Farm Ninja Challenge med Dragons back og peg. Som hinderløpentusiast må jeg si at å se store aktører jobbe sammen for å få til det beste arrangementet for oss løpere virkelig varmer hjertet mitt!

Personlig hadde jeg en revansj med dette hinderet...lett var det nå og det var digg å kjenne på!

Siste hinder - rampa - jeg så Hans Anton på toppen. Da visste jeg vi var trygge. Karoline spurte meg gjentatte ganger, "klarer jeg det mamma?" Ja! Kom igjen, Hans anton er der! Han rakte en lang trygg arm ned til henne og endelig løp hun, der ja - fikk lett tak i Hans Anton som dro henne opp. Samtidig ga Superman gass og kom seg lett opp og over. Min tur...jeg løp, løp enda litt til, strakte meg og fikk akkurat tak i hånda til Supermann. Takk gode gud, Hans anton tok tak i den andre, og jeg ble svinget litt ut fra rampa, "Hjelp" ropte jeg desperat, fadern så skummel denne rampa altså - men sekunder etter var jeg trygt på toppen og vi satte fart ned! "Takk, tusen takk Hans Anton" ropte jeg mens vi klatret ned. Sammen spurtet vi over mållinja og jeg sank sammen foran Lillian som sto og ventet på oss, en Nocco i hånda, medalje rundt halsen og trygt tilbake på jorden. Vi hadde klarte det, Barskingen 2019 var gjennomført med stil og team Weider er kommet for å bli. Karoline beviste til gangs for både mamma og pappa, seg selv og alle andre, at hun er god nok, mer enn god nok - og i løpet av den neste timen var resultatetene inne - vi hadde kjempet oss inn til en 3.plass av 65 lag! Helt sykt, og jeg var så uendelig stolt av jenta vår. Fy søren for en jobb hun gjorde og jeg bare gleder meg til neste løp, og ikke  minst til Barskingen 2020. For spør du meg igjen hvilket løp som er Norges beste, ja da vil jeg nok svare at Barskingen kommer høyt opp på den lista for min del!

KlemMari

Matilde og Robert - takk for alt dere gjorde for oss ifjor, takk for at dere igjen har laget et helt unikt arrangement og tusen takk for at dere er de to fantastiske menneskene dere er!

Trodde hjertet mitt skulle sprekke av stolthet her!!!

Publicerat: 2019-05-31 06:35 Kommentarer (0)



WOX Telemark - "Hvisomatte, dersomatte..."

Siste innlegget mitt var faktisk om et løpeløp på tross av at det er ting jeg helst styrer unna. Men tro det eller ei, siden sist har jeg drevet med enda mer løpeløp-ting – jeg har samlet på, mistet og prøvd meg på Strava-kroner, jeg har vært med på å vinne to stafetter med teamet mitt – og ikke minst har jeg vært motivator for minstejenta mi på BDO-mila. Grensesprengende ting for min del – og jeg har gjort det med et stort smil om munnen.

Men jeg må også innrømme at det er deilig at hinderløpsesongen er i gang igjen. For det er jo det jeg føler jeg er best på, enda jeg så gjerne skulle vært enda bedre! Blir man noengang fornøyd?

Forrige helg sto jeg på startstreken på WOX Telemark for tredje året. Man får seg jo noen favorittløp, og WOX er et av de løpene som står på "Must-do"lista mi. WOX har vist en enorm utvikling fra løp nr 1 i 2016, men allerede da elsket jeg det. Terrenget, alle vannhindrene, gjørma, sandtaket og de alternative hindrene de stadig finner på. Det er gøy med løp som går litt utenfor A4 standaren og som viser at ting behøver ikke være avansert eller koste mye penger for å være utfordrene og stikke kjepper i hjula for oss som løper.

Alle 3 årene jeg har løpt WOX har jeg startet i elite-gruppen, de som løper først, løper for plassering og som IKKE kan ta i mot hjelp. I fjor kostet sandtaket meg dyrt, memorytesten sendte meg opp og ned sandtaket ikke mindre enn 3 ganger - og 3. plassen jeg lå på 2 km før mål ble redusert elegant ned til den sure 4. plassen. For første gang i hele min hinderløpkarriere gikk jeg bak teltet vårt og felte noen tårer. Jeg hadde løpt så bra følte jeg, og virkelig kjempet for pallen. Og så ble alt knust i tusen biter.

Spektakulær start på elitegruppene!

I år hadde jeg også lyst til å gråte...men ikke fordi jeg var lei meg, i år klarte jeg memorytesten, jeg kom meg forbi dobbel twister – hinderet jeg elsker fra Spartan – jeg klarte å hive den 40 kilo tunge atlaskula over skulderen, jeg trippet lett gjennom de siste to km, tok i mot to skudd fra paintballen med sammenbitte tenner, jeg kom ned på stadioen og hørte stemmen til Supermann da han ble intervjuet i mål. Det gir meg alltid styrke. Jeg hørte stemmer igjen, alle stemmene i hodet mitt. Stemmene som gir meg styrke. Hindervakten som peppet meg på biltrekkingen, "dette klarer du!", " bare en liten halvmeter til nå", "ikke la den stoppe" – lykkefølelsen som brast i hele kroppen da jeg løp videre fra bilen, Supermann som kom meg imot – "der borte ligger 4. og 5. plassen og tar burpees", "Skynd deg nå!!" Svimmel, med syre opp i hårfestet prøver jeg å fokusere – "Hvor skal jeg?"...opp diamanten ja...tar tak, glipper litt, tørker og klatrer kjapt opp og over... "Skynd deg nå da, over og under!"...det koker i syra! Jeg setter kursen mot de simple over, under hindrene...er så sliten så sliten. Jeg vet det siste hinderet venter på meg, multiriggen som vi testet kvelden før, og som vi fant ut at på ingen måte var helt A4 å passere. Jeg visste jeg måtte ha litt krefter igjen til multiriggen. Riggen vi hadde testet kvelden før og funnet ut at ikke var så A4 enkel som den så ut som. Jeg freser til Supermann "jeg klarer ikke!"

Når man tilslutt finner ut at det er lov å pælme sandsekken hele veien ned!

Jeg kommer frem til riggen, tørker og tørker hendene. "...nå er det samme uansett" hører jeg Supermann si "nå løper de!" Jeg bryr meg ikke, syra har lagt lokk på all fornuft, alt jeg bryr meg om er å klare riggen. "Denne har du Mari" hører jeg Kilian si. Fine Kilian, alltid rolig, alltid fornuftig...jeg tar tak i første stang, kommer meg over til første ring, får godt tak, solid sving til neste ring, nytt godt tak - tar meg tid til en dobbeltsving og får god fart opp til siste stangen. "Sånn ja Mari"..Supermann er der! Selvom jeg freser, er han alltid der! "Den hadde du fin kontroll på" hører jeg Kilian si. Jeg løper mot mål, løper alt jeg kan - jeg føler meg som en gaselle...selvom jeg på ingen måte ser sånn ut da jeg får se videoen fra Kilian ;) I mål kollapser jeg, synker sammen med medaljen min, klemmer fra fine Anja og beste Laila. De er så gode med meg!

Plukket opp av Kilian og Supermann <3

Innsatsen i år holdt til...*trommevirvel...4.plass! Mens jeg gråt i over tapet ifjor, smilte jeg i år og tok det som en seier. Nr 4 av 16 elitejenter. 15 andre jenter som så helt rå ut i startområdet, mens Marie strengt sa til meg "isje bry deg!". Jeg løp og gjorde så godt jeg kunne...eller man kan alltids si "Hvisomatte, dersomatte..." og kanskje samlet noen sekunder ved å løpe litt mer i bakkene, tatt burpees raskere, løpt med bulgarian bagen, løpt enda fortere nedover og ikke surret i målområdet. Litt surt vil selvfølgelig alltid en 4.plass være, men av og til er den også en liten seier.

WOX leverte som forventet, fantastisk eventområde, masse deilige matboder, stæsj å kjøpe og nye hinder av året med dobbel twister with a view, stone throw 40 kg for damer og 50 kg for menn, bulgarian bag, hodet helt under vann under en flytemadrass, sandsekk opp 3 nivåer og en aldri så liten WOD midt i løypa som en svett finish på sandtaket. Takk for den liksom! Vi kunne også "glede" oss over flere av de faste hindrene deres, som 100 meter rull (verste hinderet jeg har gjort), div bæring, bakker, paintball, trang fødsel og biltrekking der jeg heldigvis fant en dump å sette rumpa i så jeg unngikk 30 burpees!

Et av de nye hindrene - the Weaver - alle var enig at det var den verste Weaveren ever!!!

Godt i gang med seksjon 2 på twister.d Elsk på dette hinderet!

Alltid gøy, men blodhardt å komme seg opp her!

Om det er en ting jeg gjerne skulle hatt gjort annerledes så er det straffeløp istedet for burpees, jeg vet at det vil favorisere løpere, og at jeg antagelig skyter meg selv i foten der - men både her og på Spartan så er det helt tydelig at folk ikke kan telle til hverken 3 eller 30...og frustrasjonen blir desto høyere når man prøver å løpe for plassering og folk jukser ved siden av deg. Men all kudos til Sebastian som kommer fra elite i Spartan. Filmet på slutten av Kim Bråten, gjorde det enkelt for oss å telle om han tok alle sine burpees på slutten, og ikke bare tok han 25 som han skulle, men han slang på to ekstra for å være sikker. Det samme har jeg sett i VM i spartan hos andre elite løpere, for å være helt sikker på å ikke bli tatt for juks så legger de heller på et par ekstra! Kudos Sebastian!

Var du så uheldig  å gå glipp av WOX Telemark har du en ny mulighet 21.september med WOX Trøndelag. Et løp jeg ikke selv har testet men gjerne skulle ha vært på!

Barna fikk også utfolde seg i sin egen hinderløpbane på 2,5 km x 2 runder

Sånn jeg følte meg da jeg løp mot mål...men Nora ser definitivt råere ut enn meg!

Ha en herlig 17.mai folkens - 18.mai er det Ninja konkurranse for meg...skal bli interessant!

KlemMari

og ps...memorytesten gikk fint iår!

Publicerat: 2019-05-16 09:11 Kommentarer (0)



Med pulsen på Oslo!

At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt over...kanskje mest fordi jeg ikke helt anser meg selv som en løper. Ja jeg "løper" hinderløp, men for meg er hinderløp en enkel måte å gjøre løping lettere på. Jeg får mildt sagt lettere angstanfall ved å tenke på løpeløp som jeg kaller det. Løp der man løper kontinuerlig. I hinderløp er løpingen kun en transport mellom det jeg synes er gøy, nemlig hindrene. I tillegg blir løpingen mer intervallpreget, og jeg liker intervaller. Nå leste jeg akkurat blogger-kollega Maria sitt innlegg om Holmestrand maraton med pers på tider jeg bare kan drømme om, og jeg må jo smile litt over min stolthet over å ha fullført Holmestrand 5 km på en tid jeg var godt fornøyd med....la oss bare la resten av setningen henge i luften...

...hva mer jeg har gjort siste to ukene er nemlig å henge meg med på enda et løpeevent. Også her var jeg vettskremt og grudde meg som en liten unge som skulle få vaksine...Ecotrail arrangerte sammen med Runners World og Hoka, en runsee gjennom Oslos gater. Det hørtes spennende ut, og en venninne av meg (ei som liker løpeløp!) skulle dit.

Av og til er det godt å være to <3

Det var en deilig vårkveld, sol fra blå himmel - og det kunne jo ikke bli annet enn bra...eller kunne det. Det var gitt beskjed om at man måtte kunne holde et tempo på 6 - 6.30 på km...en tid jeg vet inderlig godt at ikke er noe problem for en habil løper, for en sliten 40 + år gammel hinderløper var det derimot med litt sånn..."jaja jeg er jo kjent i Oslo og finner veien hjem om jeg ikke klarer det" mentalitet. Jeg møtte opp i god tid og så det store HOKA teltet på utsiden der det myldret av folk, heisann her var det visst bare å kaste seg med om man ville få tak i noen sko. Jeg hadde sett meg ut å teste et par asfaltsko, Bondi kanskje, med god demping til den vonde foten min. Men der sto de plutselig og lyste i mot meg...Carbon Rocket! Mannen min hadde siklet på disse og lurte fært på hvordan de var, det sto kun 4 par igjen der, det nærmeste min størrelse var et halvnummer for små, jeg skyndte meg å nappe de til meg, skled foten nedi, og det var litt som når Aksepott prøvde glasskoen - den satt perfekt (bare et halvnummer for smått da...) og jeg bare visste at vi måtte på tur sammen! Vi vippet sekken inn bak på lageret, så på hverandre og sa i kor - jeg må tisse! Alltid lurt å klemme ut de siste dråpene av blæra før man skal ut på løpeløp. Er dårlig med vann der som jeg er vant med i  hinderløp, men heldigvis var vi ikke de eneste. En kø med flere fnisete jenter i samme ærend! Herlig, jeg kjente skuldrene sank enda et par hakk - kanskje dette faktisk ble bra?

Klare for å teste ut disse hotte nyhetene!

Da vi kom ut, fiklet jeg med klokka, skulle laste ned GPS'en men da var vi brått i gang, ikke noe slinger i valsen her! Jaja den lastet seg heldigvis raskt ned, for som dere vet, det som ikke finnes på Strava har faktisk aldri skjedd! Og et løpeløp må ihvertfall dokumenteres. Det var et pent tempo vi holdt, selvfølgelig høyere enn hva jeg ville holdt på en rolig langtur, men jeg sjekket stadig sonene og holdt meg foreløpig pent i sone 3, det fikk duge. Jeg holdt nå greit følge ihvertfall og kunne prate med Camilla som danset ved siden av meg. Mens jeg har mer den kjente klampete julegrisstilen, danser hun nemlig når hun løper. Med lette elegante steg hopper hun fremover, men var snill og løp sammen med meg.

Men hva skjer? Vi stopper...hva nå? Marit Karlsen, daglig leder i Ecotrail og vår guide for dagen har stoppet oss ved dagens første stopp og legger ivrig ut om ulike steder i Oslo. Jeg snur meg strålende mot Camilla og ler, seriøst, skal vi stoppe med jevne mellomrom??? Da blir det jo intervaller da, og jeg får hvilt både pulsen og foten min! Hurra! Og for en fantastisk tur det ble, vi lærte om fantastiske steder jeg bare har hørt om, historier fra gamle dager, og nye dager, historier kun hun kunne vite om, og historier om de mest populære stedene.

Foto: Marit Karlsen

Vi løp forbi Vippa og KOK, vi løp ut forbi Operaen, rundet Sørenga og det nye Munchmuseet, vi kom til et fantastisk sted jeg aldri har sett før - Losæter - der jeg definitivt skal ta med jentene til sommeren! Vi løp oppover Akerselva og forbi Blå der vi løp under en magisk lysekrone midt i gata. Åh Camilla kan vi komme tilbake hit til sommeren og drikke vin?? Camilla bare lo for dette var hennes barndoms gater og smilte "selvfølgelig!" Vi løp opp på en bakketopp der jeg ble bergtatt av skiltet "Kjærlighetsstien", så utrolig vakkert, med utsikt over hele Oslo! Og vipps kun et par kilometer til gjennom gater jeg ikke ante eksisterte, så var det hele over - 11,5 km med magi - da Camilla og jeg sammenliknet pulskurver måtte jeg bare le, mens hun hadde danset i sone 1-2, hadde jeg fått meg en god intervalløkt i sone 3-4, men vi hadde kost oss sammen - jeg "fikk" med meg Carbon rocket i rett størrelse hjem både til meg og mannen, de er så vakre, og de var så gode at jeg kunne jo ikke la de bli igjen alene i butikken. Som jeg skrev på insta senere den kvelden, jeg var allerede så glad i de at jeg hadde lyst til å ta de med i senga...

..jeg vet jaggu ikke hva jeg tenker her;) takk for det bildet Camilla ;)
...veien til Rom...
Har dere sett så vakkert??

Men det beste med hele kvelden - jeg hadde overlevd nok en løpeløpers opplevelse. Noen god løper blir jeg nok aldri, men dette blir neppe min siste runsee...det er jo definitiv lov å stoppe og nyte hvorenn man løper - og få igjen pust og puls ;)

KlemMari

...og igjen tusen takk for en herlig opplevelse Marit! Hadde det ikke vært for Barskingen samme dag, skulle jeg nok løpt kanskje en 30 km på Ecotrail ;)

foto: Ola Korbøl, Hoka

Publicerat: 2019-04-17 04:27 Kommentarer (0)



La sesongen starte!

Da jeg var ferdig løpt på Island, hadde stått øverst på pallen var jeg som sagt sikker på at kvalifisering til både spartan EM og Spartan ultra world champs 2019 var i boks. Men det gang ei. Uendelig skuffet måtte vi begynne å se oss om først etter et løp å kvalifisere til EM i, det var et lett valg - hjertet vårt ligger hos Mallorca og løpet der i fjor var vidunderlig, få en liten forsmak på våren og kjenne varmen mens man løp på tørre jordstier og lot bare legger bli rispet opp av busker mens man løp som antiloper nedover de steinete bakkene.

Verre blir det med kvalifisering til ultraen - vi har ikke helt kommet oss i boks med den enda, antagelig blir det et løp i Skottland på høsten - og ikke tar jeg det for gitt at det går i boks heller. Men heldigvis har jeg hele sommeren på å komme i forhåpentlig en betraktlig bedre løpeform enn høsten 2018 ga meg.

Nå ble liksom sesongen 2019 kicket i igang to måneder før planlagt, så vi kan jo like gjerne sette opp hele sesongen 2019 og se hva den bringer. I år som ifjor har jeg sagt at vi må roe litt ned på løpingen, hinderløp er dessverre ikke akkurat en billig idrett - ihvertfall med tanke på at vi nå er blitt 4 hinderløpere og har to jenter som synes det er stas å være med mamma og pappa på tur. Jeg elsker jo at de synes det er gøy å være sammen med oss, men 4 flybilletter og hotellrom er betraktlig dyrere enn både 1 og 2. Og jeg synes jo det er utrolig kult at eldstemann nå i år skal debutere i voksenklasse, men det gjør oss til 3 voksne hinderløpere i familien...så jeg venter fortsatt på telefon fra den rike onkelen min i Amerika;)

Men la oss se...blir det virkelig færre løp i 2019...

Mars:

- Spartan race Mallorca

April:

- Klubbmesterskap Team OCR Norway

Mai:

- WOX Skien

- Farm Ninja Challenge - ninjakonkurranse

- Barskingen

Juni:

- Tough viking

- (bootcamp survivor)

- Spartan super/sprint/kids podiumrace

Juli:

- Spartan european championsship i Dolomittene Italia

August:

- X-run

- Toughest Oslo

September:

- X-run Skien

- Spartan ultra Scotland

- Toughest Gøteborg

Oktober:

- OCRWC (Karoline forhåpentlig på kortdistanse i år!)

November:

- Spartan ultra world championsship - forsvare førsteplassen fra ifjor...om jeg kvalifiserer da...

Desember:

#julegris

Som det ser ut nå er det faktisk et par løp mindre, jeg hadde jo et spontant løp med Action Run i Gøteborg i fjor. Et løp som forøvrig definitivt er verdt å sjekke ut, kan lett konkurrere med Toughest, men har ikke klart å oppnå samme status dessverre. I tillegg var vi jo i Lake Tahoe og løp Spartan World champs. En opplevelse jeg har fått lov til å gjøre to år på rad nå, jeg kjenner jo at det sitter langt inne å mest sannsynelig ikke reise dit i år/noen gang igjen. VIP invitasjonen dit dumpet ned i mailboksen min for noen uker siden, men valget er veldig lett, etter to år med ego-tripp turer dit, reiser jeg ikke uten jentene. Og fly til San Fran for 4 er ikke i økonomien i år. Til slutt er det Navy race som mangler på listen min. Et løp jeg også er veldig lei meg over å gå glipp av. Navy Race var et løp som passet min profil perfekt, litt mindre tekniske hinder, mye vann, mye alternative hinder, vektvest som var et sykt kult opplegg og ja mer bæring, og fantastisk flott opplegg rundt hele løpet.

Bilderesultat for navy race

Man føler seg ganske kul med vektvest!!!

Frem til sesongen starter med WOX i Skien for min del, kommer jeg til å presentere endel løp. Jeg har i 2017 og 2018 også presentert de fleste hinderløpene vi har i Norge, nå har det dog blitt så utrolig mange at det blir litt av en jobb å gjøre - dessuten ligger en ikke helt, men nesten oppdatert liste over alle løpene på OCRnorway.no. Her er også kalender over de aller fleste løpene i Norge. Jeg kommer derfor til å trekke frem endel av de løpene som er litt spesielle i år, og de løpene jeg er litt ekstra glad i (obs dette bygger selvfølgelig på at jeg ikke har løpt absolutt alle løp i Norge per idag, så for all del kan det være løp jeg ikke har løpt som absolutt er kule og som det godt kan være at jeg burde ha prioritert - men igjen jeg er et lite vanedyr, og når løp skal velges så har jeg en tendens til å velge både med hinderløphjertet mitt og de gode opplevelsene).

Bilderesultat for wox

Sånn ser ofte de gode opplevelsene ut...når du vet du har gitt alt og litt til...og det holdt akkurat til det som var målet ditt! Ubeskrivelig! (WOX - 2016)

På bakgrunn av dette blir X-run første løp ut i neste blogg - X-run fordi det var et av Norges to første hinderløp i 2013, fordi det knuste hjertet mitt ifjor ved å annonsere at de la ned løpet, men så limte det sammen igjen da løpet etter få dager ble kjøpt opp av en ivrig fyr på Vestlandet! Og iår har de store planer for løpet - så er det nesten opp til oss om det blir vellykket eller ikke!

KlemMari

Bilderesultat for xrun

Den følelsen når man kommer først over målstreken!

Bilderesultat for xrun

...og ikke minst den følelsen når man i 2019 skal stå sammen med denne råtassen på startstreken!!!

Publicerat: 2019-03-21 05:48 Kommentarer (0)



La oss snakke om hinder

Godt nytt år alle sammen...altså seriøst. Alt for lenge mellom hver gang, men off season ble plutselig til oppkjøring for meg da jeg fant ut at 1.plass på Island ikke var godt nok for å kvalifisere til Spartan EM. Planen var da egentlig Spartan helg i England, men kun en uke før løpet kjentes for nære ut, og da ble Mallorca booket i år igjen. Strengt tatt gjør det meg ikke så veldig mye for jeg elsker jo Mallorca av hele mitt hjerte, og løpet der ifjor er et av de kuleste jeg har løpt. Naturen i deler av løypa var så utrolig vakker, og ikke minst smaken av vår litt før vi får den hjemme var magisk. Men konkurranse i begynnelsen av mars allerede, istedet for begynnelsen av mai gjorde at treningsplaner brått måtte endres, istedet for 5 måneder å forberede seg til sesongstart, så ble det knappe 2! Med andre ord, det indre stresset er på plass, jeg kommer ikke til å være i nærheten av den løpeformen jeg ønsker, men klarer jeg å karre til meg en kvalifiseringsplass må jeg være fornøyd, og får jeg til noe mer enn det skal jeg nesten takke til høyere makter!

Peg - love to hate it!

Men å være hinderløper betyr ikke bare at man må være en god løper - man må også mestre hindre! Mestrer man ikke hindre betyr det straff i en eller annen form. Og straff fører enten til dårligere tid, som stort sett for de fleste av oss  har innvirkning på plassering - i verste fall betyr det tap av armbånd og en DNQ som definitivt er en kjip nok ende på et løp! I hinderløpmiljøet ser vi fler og fler løpere som blir bedre og bedre på hinder, og det eksperimenteres men mer avanserte måter å forsere ett hinder på enn det som vanligvis finnes i løp. Vi ser sakte men sikkert flere steder man kan trene hinder. Sverige ligger et hestehode foran oss sammen med Danmark, men vi begynner å komme oss vi også. Av steder å trene hinder på kan bl a Farm Ninja challenge i Rakkestad nevnes, Trolljegergymmet i Sandnes og Hinderskogen i Lørenskog. Selvfølgelig må ikke Bootcamp Hønefoss glemmes - med oppstart med fellestimer igjen i april. Mange med meg selv savner antagelig et skikkelig innegym, godt temperert som man kan trene på hinder innendørs om vinteren også. Men selvfølgelig kan mye gjøres i en stor monkeybar på et vanlig satsgym også: Man kan henge opp ulike grepskomponenter som mange begynner å gå rundt med i veska si, man kan kombinere løpeøkter på mølla med ulike hinderspesifikke øvelser som burpees, bæring, dekkflipping, monkeybar, hangups osv. Strengt tatt er det jo kun fantasien som setter stopper. Det behøver ikke være avansert i det hele tatt, selv gymhåndkle ditt kan brukes til å øve grep på kombinert med hangups og ryggtrening. Innendørs tau kan brukes til å øve ulike klatreteknikker og ikke minst kan mye gøy gjøres med en prowler som fler og fler sats sentre har - heng på et tau, dytt prowleren den ene veien og trekk den tilbake - fantastisk helkroppsøvelse.

Ninjahoppet!

Det er endel nye ting som skjer i hinderløps-Norge i år og jeg skal prøve å oppdatere dere. En av dem er at det nå faktisk har kommet et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark, som har resultert i en Hinderliga - Scandinavian Ninja League:

- Kroppslabbet (ferdig)

- Revolt ninjawarrior ( 2.mars)

- Evolution race (16.mars)

- Extremefabrikken warrior VII (30.mars)

- Farm Ninja Warrior konkurranse (18.mai)

- Reborn Obstacle champion (finale - november)

Så enkelt, men så krevende hinder!

Topp 10 fra hver konkurranse vil kvalifisere til den store finalen i november, hvis det er et lavere antall deltakere i et kjønn (!) vil maks halvparten kvalifisere.

Ninjakuler  - utfordrene og gøy!

Nå definerer jeg meg selv definitivt ikke som en ninjadeltaker, men etter å ha vært med i en ninjakonkurranse hos Bjarte i 2018, var jeg ikke i tvil da han slapp påmeldingen for en drøy måned siden (PÅMELDING HER). Dette vil jeg være med på! For det første er det utrolig bra trening, hinder på hinder med høy puls, syrefest i armene og med tidspress. Det er ingen tid å miste på å trekke pusten her, og dommeren av konkurransen følger deg tett og pusher deg med en vennlig hånd. Ingen tid miste eller gråte over spilt melk om du bommer på et hinder, du får en strek i boka og løper raskt videre. Det er 4 runder og alle får være med på de to første rundene som defineres som relativt enkle (alt er relativt da med andre ord...), de beste tidene med minst feil går så videre til stadie 3, og så igjen de beste videre til stadie 4.

Ingen skam å bli slått av det kjæreste man har i verden!

Det jeg kanskje liker aller best med disse konkurransene, selvom du starter alene og har alles øyne på deg, her er det lavterskel og alle kan være med, og alle blir heiet på. Du vil høre synkrone "Yeah" og "åhhhh" etter som du mestrer eller failer - og en annen ting, her kan de beste faile, og de dårligste kun bli bedre. Uansett en utrolig morsom dag, og igjen bare nok et bevis for hvor fantastisk miljøet er, uansett hvilken type konkurranse du melder deg på.

...og dere, ikke glem å lek og ha det gøy...utrolig mye bra trening i det!

Forøvrig kan jeg røpe at jeg igjen er igang med Runners World programmet "Den ultimate økta for en rask 10 km". Jeg veeet at det er tusen meninger om hvordan man skal trene løping, men jeg har slått meg på det jeg tror er en fin form for trening, 1 intervalløkt (gjennom dette programmet), en bakkeintervalløkt (forsøker å kjøre en 6 x 4 minutters økt for å få litt lengde på sonejobben) + en rolig langkjøring i uka. Langkjøringen har nå i de to siste månedene vært på langrenn, noe jeg tenker er fint ihvertfall for min kropp som fortsatt har endel vondter både her og der ;) Jeg er halvveis i løpeprogrammet nå, rekker ikke å kjøre helt ferdig til Mallorca, men jeg håper ihvertfall det kan ha vært til litt hjelp for meg på veien kvalik til EM i Dolomittene i juli!

KlemMari

Publicerat: 2019-02-13 05:26 Kommentarer (0)



Post marathon blues...isj...

De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange mennesker, så mange grenser har blitt pushet, så mange mållinjer har blitt krysset - jeg har møtt tomrommet så mange ganger, men aldri har høsten vært så mørk og tung som i år.

Mens jeg løp mellom buss, tog og trikk i Oslo for noen uker siden, møtte jeg ei venninne. Hun løper maraton. Vet ikke helt hvordan vi kom inn på det, men så nevnte hun tilstanden Post Marathon Blues. Seriøst sa jeg...er det faktisk satt ord på dette! For uten at jeg hadde lest noe videre om dette så ga det mening. Og selv da jeg hadde lest mer om det, og skjønt at det ikke helt kunne settes i direkte kontekst så ga det mening. Man har jobbet så lenge for noe, man lever og ånder for en ting og så plutselig er det over.

For min del nå i høst tror jeg det er en slags desperasjon...vi har store planer for 2019..men som ikke involverer hinderløp til enhver tid. Antagelig er det kjempesunt...men samtidig så har vi hatt så uendelig mange ubeskrivelige opplevelser med så utrolig mange flott mennesker, mennesker som betyr så mye for meg - og tanken på at dette ikke kan vare evig, at 2019 betyr mindre reiser, mindre opplevelser, mindre tid (eller kanskje ingen...) sammen med de vi er så glad i...ja det gjør meg faktisk livredd...og så veldig veldig trist.

Jeg tror nesten ikke det går an engang å beskrive for dere de opplevelsene vi har vært med på, alle de magiske øyeblikkene - når jeg lukker øynene kommer det flashback på flashback - både fra selve løpene, men ikke minst fra alle opplevelsene rundt løpene. Reisene, hotellene, middagene, stundene i sola med vin og god mat, skrøningen før og etterløp, nervene som utspiller seg på så mange måter for ulike mennesker, oppturer, nedturer, kaos i bil, turene rundt i de ulike løypene, nye og gamle bekjentskaper - ja jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Det har vært så mye latter - og litt gråt - så mange gode minner, kanskje de beste i hele mitt liv. Og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skal kunne leve uten....

"Nutrition, sleep patterns, and even socializing has revolved around training. Basically, you’ve been living, breathing, and eating marathon training for months, so now that it’s over, is it really any wonder you feel lost?"

"One strategy runners often use to avoid or minimize postrace depression is to register for another race"

                                                                                        Susan Paul

Som sagt kan ikke begrepet Post Marathon blues direkte overføres til de følelsene jeg har, men jeg tror likevel man kan terkke visse likhetstegn...og jeg må si at en av løsningene som altså er å melde seg på et nytt maraton, eller et nytt løp - ja det er en løsning jeg kan leve med. Så derfor er det godt å vite at noen av de viktigste løpene i Norge er booket, og et sett flybilletter til utlandet + hotell er også i boks. Så 2019 skal nok bli noe av likevel, bare ikke helt full så mye som 2018....

KlemMari

Publicerat: 2018-11-26 06:12 Kommentarer (0)



Det katastrofale løpet!

2 måneder siden sist blogginnlegg her.

2 Toughestløp

2 VM - et i Lake Tahoe og et i England

2 lagløp - et i Lake Tahoe og et i England

Minimalt med trening til de største målene mine hele sesongen - alt pga et katastrofalt løp!

Når man såvidt klarer å bevege seg fremover er i det det i det minste uaktuelt å bomme på hinder!

Du vet den følelsen du får når du skjønner at du har gjort noe dumt. Noe veldig dumt...

Toughest Oslo var ikke for meg ifjor, da var jeg på løp i England og kunne bare se bilder fra teamstarten til mitt elskede team. Den røde,hvite og blå bølgen med alle de menneskene jeg er så glad i. Så iår gledet jeg meg til å stå på startstreken med de alle sammen og bare løpe for gøy. Så fikk jeg en mail...fra Scott. "Vi liker profilen din og lurer på om du vil starte i elite for oss og teste ut skoene våre?" Arghh tenners gnissel...elite er jo alltid gøy i Toughest, selvom jeg vet at den tiden er forbi at jeg har så mye å gjøre der egentlig. Jeg svarte høflig tilbake at dette var utrolig morsomt å høre, men jeg hadde planer om et funrun...sendte og angret jo litt med en gang. Jeg snakket litt med en god venn av meg også, og han så bare rart på meg - "Dette må du jo bare gjøre, selvfølgelig!"

Simen og meg i Scott-teltet før start (sponsede produkter)

Så for å gjøre den lange historien så kort som mulig, 1.september sto jeg i knallgule nye Scottsko først på startlinjen med noen av de råeste jentene i verden. Hjertet banket og jeg var svett i hendene, målet mitt var fortsatt å ha det gøy, men jeg ville også løpe et anstendig løp for å ikke skuffe Scott, de som hadde troen på meg og mente jeg var en god profil for skoene deres....Meg og Therese Johaug liksom...

Vi ble peppet godt som vanlig, applaus for de råeste jentene, Karin, Hilde, Anna - utrolig flotte, herlige og superflinke jenter. Starten gikk, og den gikk fort! Ut fra start, opp den første lille kneika, over brua, rundt svingen, opp trappene og videre opp til første hinder. Jeg kjente et sted på veien her en skarp smerte i rumpa. Guuud som jeg hater den rumpa! Om jeg har blitt 98% smertefri fra plantar fascitten min så har jeg gitt opp å bli kvitt smerten i rumpa. Men denne gangen var det noe annet galt, det gjorde så vondt, jeg kjente jeg måtte gå i bakkene, det var ikke sjans til å løpe - jeg så de andre jentene dra fra meg, tempoet mitt var redusert til katastrofalt sakte. Pokker! Jeg haltet meg avgårde så godt jeg kunne, folkene heiet ivrig langs ruta - de syntes vel synd på hun siste elitejenta som ikke klarte å holde følge med toget foran! Kom meg forbi hindrene, over sternum checken heldigvis så jeg slapp straff, forbi ninja stepene på en meget uelegant måte, svingte meg lett gjennom monkeybaren - og så bar den ned på stadioen. Siste jente, forbi dipswalken - lett - men så, Dragonsback. Hinderet er ikke noe problem...men hvordan skulle jeg komme opp. Tanken på å ta sats opp skråveggen fikk nesten tårene til å velte frem i øynene mine. Jeg møtte blikkene til de andre fra teamet som sto der, "Kom igjen Mari!" Jeg tok sats - Bommet! Så forsmedelig! Jeg pustet ut, satset igjen og fikk med et nødskrik holdt meg fast, kravlet meg opp og hoppet de obligatoriske 4 hoppene. Så bare det ut på resten av løypa. Ca 6 km igjen med smerte...oh joy!

Fineste Monica, Supermann og meg etter mål! Tappert smil!

"Du vet du skal bryte umiddelbart når noe sånt skjer!" fikk jeg strengt beskjed om da jeg kom i mål, haltende bort til teamteltet. Blikket mitt var i bakken og jeg mumlet vel noe uforståelig. Hvor ille kunne det være liksom. Jeg var jo så vant til å ha vondt... "Minst 6 uker hvile nå!" fortsatt streng stemme på han der ass! Jeg så trassig opp, det går ikke...jeg har Spartan World Championsship om 6 uker! 25 km i fjellene i Lake Tahoe! "...kanskje du akkurat kan rekke det" var svaret jeg fikk.

Etter noen dagers hvile begynte det dessverre å demre for meg at dette ikke bare gikk over på en dag eller 3...jeg begynte å google, bestille time hos fysio, akupunktør, fikk massasje hjemme. Har aldri brukt så mye penger på en rumpe i hele mitt liv. Desperat etter å få løpt igjen, så fort som mulig...

Dagen derpå på Family run - klarte ikke å holde følge med denne råtassen for å si det sånn...

Diagnosen vet jeg jo ikke helt sikkert, mulig det var en liten rift i en muskel, overbelastning av hamstringfestet - uansett var svaret det samme uansett hvor jeg spurte - trene styrke, rolig, rolig jogg og massasje/akupunktur. Bahhh...fra å ha et mål om å være i mitt livs beste form, gikk målet over til å bli å kunne starte i Lake Tahoe - og klare å fullføre uten forhåpentlig å bli kjørt i rullestol tilbake til Norge.

Hva har jeg å si om Scott-skoene...vel det får bli et annet innlegg - men for å si det sånn, de er trofast med meg overalt!

Nå er Tahoe over, både VM løypa pluss lag, jeg har stått på startstreken i England med Karoline og fullført vårt felles store mål om 15 km full vm løype som yngste i Norge! Jeg har løpt lag på søndagen med Supermann og Ape-marcus - fikk en finfin plassering. Og nå - 4 uker igjen til det absolutte største for 2018 - Spartan Ultra World Championsship. 24 timers hinderløp på Island i desember - og nå har jeg hatt 2 uker løpeforbud for å forhåpentlig klare å stå distansen ut på Island - hårete mål om 50 miles patchen som jeg akkurat misset ifjor! Som alt annet jeg har gjort etter det katastrofale løpet i september - så er det ikke noe annet valgt enn å fullføre, fullføre med stil og med et smil fordi jeg har klart å oppnå (nesten) det jeg ønsket. Vil dere være med meg og være "Pit-crewet" mitt på Island??? Jeg kommer til å trenge dere!

KlemMari

Foto: Privat/Toughest/Scott

Publicerat: 2018-11-09 04:17 Kommentarer (0)



HVOR TØFF ER DU EGENTLIG??

Hjerte mitt har knust i tusen biter to ganger siste årene. Første gang var da Andreas Dietzel sendte meg melding for å gi meg beskjed først om at Viking Race ikke kom til å bli noe mer. Viking race liksom...løpet som var og fortsatt er i blodårene mine. Mange ler kanskje av tatoveringen min på skulderen, men det løpet var med på å forme det som kanskje ble resten av mitt liv, og ikke minst livet til barna mine. Så med stolthet bærer jeg den tatoveringen uavhengig om Viking Race eksisterer mer eller ikke.

Bilderesultat for xrunRelatert bilde

Er det fler enn meg som hadde glemt de synkrone burpeesene på første X-run i 2013??

2.gangen hjertet mitt ble knust var da jeg fikk samme beskjeden av Eirik Solen. X-run skulle ikke bli noe mer. Det var for mye jobb, og krevde for mye. Jeg satt igjen sjokkskadet og smerten spredte seg fra innerst i hjerteroten og utover hele meg. Grunnen til at det gjorde så vondt er alle minnene som har vært, minnene med gode venner, men ikke minst - på samme måte som Viking Race - minnene med barna mine. Barna mine er 11 og 13, og de har vokst opp med Eirik, Anita, Lars Martin, Andreas, Ena og Isaac. De har løpt sin første 5 km i Grefsenkollen, de har acet monkeybaren til X-run, ingen tar det høye balanse hinderet som Karoline, ingen flyr gjennom monkeybaren som henne - og kan Nora bære stokken til X-run, ja så kan sannerlig du og. Minnebanken er fylt opp med de beste, og mest solrike minnene og bildene jeg har samlet sammen. Nettopp derfor gjorde beskjeden fra Eirik så vondt. Var det virkelig slutt...her også?

Bilderesultat for xrun

Stjerna mi!

Det gikk ikke mange timene....så kom kontrabeskjeden! X-run var overtatt! X-run hadde gjennoppstått! Thor Hesselberg, mannen bak ThorXtri, skulle sørge for at vi også i 2018 fikk oppleve Grefsenkollen som vi kjenner den med blod, svette og tårer - og når det er over, sol, latter og gode venner. Og det beste av alt - Eirik og Anita har lovet å følge med i kulissene og se til at arrangementet blir avholdt i X-run sin opprinnelige ånd! Jeg er så lykkelig!

Bilderesultat for xrun

Den elskede og fryktede rampa!

Idag er siste dag for påmelding til X-run Oslo. Har du sørget for å melde deg på enda? Om ikke har du fortsatt mulighet. Jeg er spent, Thor har gjort et par endringer, det er lagt opp til elitestart - men også store lag. De forrige årene har det kun vært lag på 3-mann, i år er det åpnet for enda mer mestring og moro med store lag. Du bestemmer hvor mange dere vil løpe sammen. Det er helt fantastisk mener jeg, for X-run har alltid utfordret både med hinder og terreng, men målet er alltid det samme, mestring og idrettsglede - for store og små. For glem ikke barna! Heldigvis har de fleste løp idag fulgt etter X-run med tilbud til barna, men X-run var de første til å gi barna en egen dag, et eget løp og med hinder som er modifiserte til dem. I tillegg til å la de utfordre seg på hindrene til de voksne. Barnedagen ifjor var helt fantastisk å oppleve, det krever endel for å få dette til, og den frivillige dugnadsånden vi så ifjor var helt magisk. Det sto voksne på alle hindrene, folk løp sammen med barna - og om lørdagen var starten på folkefesten, så var søndagen prikken over i'en.

Bilderesultat for xrun

Dreamteam <3

Ok -folkens - dette var mye store ord fra min side, dere skjønner antagelig at X-run ligger mitt hjerte nært og at jeg ihvertfall kommer til Grefsenkollen på lørdag og selvfølgelig søndag! Jeg håper håper håper at DU også kommer, jeg lover du ikke vil bli skuffet!

Relatert bilde

PÅMELDING HER!

KlemMari

Relatert bilde

Jeg tror (og vet) at barnedagen på søndagen har en litt spesiell plass i hjertet til Anita

Publicerat: 2018-08-23 05:51 Kommentarer (0)



Navy race 2018 - en ny vri med mestringsfølelse!

Hei alle sammen. Endelig er høstsesongen over oss. Sommeren har vært lang og deilig, men treningsmessig føles det som et knips. Det har vært en superaktiv sommer, men likevel føles det som jeg ikke har fått nådd de treningsmålene jeg hadde satt meg. De lange rolige turene mine er helt fraværende og jeg frykter årets store mål - Spartan World Championsship om snart en måned i Lake Tahoe. Lite å gjøre med det nå, bare å bruke de siste ukene så godt jeg kan. Heldigvis er det endel konkurranser som står for tur og som forhåpentlig også kan brukes som forberedelse, selvom ingen av løpene er i nærheten hverken lengdemessig eller er harde nok ifht det som kommer til å møte oss.

Uansett - høstsesongen ble kicket igang forrig helg med Navy Race i Horten. Et løp jeg meldte meg på ganske raskt da det ble sluppet, nettopp fordi de kjørte med en ny vri i en allerede stor mylder av hinderløp. Tilsammen klarte de å dra sammen over 700 løpere som er meget anstendig for et nybegynner løp, men det råeste denne lørdagen var Seal-klassen (synes jeg da) med 20 damer og 26 herrer som løp med henholdsvis 5 kg og 10 kgs vektvester. Fy søren så kult det var. Hele gimmicken var liksom på plass i Horten den dagen. Sol og blå himmel iblandet sjøskvulp møtte oss da vi kom til eventområdet. Rustikke containere og hangarer, + en brief inne i den ene hallen.

"Hører dere meg" ropte racedirectoren, "Ja" svarte vi høyt og tydelig. Jentene på den ene siden, guttene på den andre siden. "Har dere sett på løypekartet?" "Nei..." "HVORFOR IKKE?"

Det var mye latter og god stemning blant seal-løperne. De fleste kjente hverandre fra tidligere og det kjentes trygt og godt å stå der. Vi ble briefet godt gjennom løypa, fikk teste å ta av og på vesten siden vi i løpet skulle hoppe fra et stort marineskip, vi fikk tips og råd på veien, og hilse på one-legged-warrior som skulle starte oss "Jeg er første hinder!" Jeg bare smilte fra øre til øre. Jeg kjente at dette bare er så perfekt for meg, jeg kjente meg litt hjemme fra endurance-eventene til Spartan, selvom dette var barnemat iforhold.

"Står dere her og er tørre på et navy race? Dere har 30 sekunder på dere til å løpe ned til stranda, bli helt våte og være tilbake her!"

Vi hadde allerede sett gutta bli drillet før start og jeg kjente adrenalinet skøt i været, åh jeg bare elsket det her! En rask spurt ned til stranda, kastet meg i vannet, tilbake til oppstilling...

"Kaller dere det her oppstilling???  10 burpees NÅ!"

Wohooo...burpees med vektvest var en ny opplevelse, jeg klarte bare ikke å slutte å smile!

Vi hadde tydelig "lidd" nok nå og fikk slippe inn til startområdet, 5 minutter til start, mer smiling, latter, så godt å stå blant gode venner. Og der gikk starten!

Cathrine og meg jobber oss forbi traversewallen på en ubåt til en forandring!

Jeg hadde avtalt å løpe med ei venninne, utrolig deilig egentlig å slippe jaget etter å prestere, idag skulle jeg kose meg, nyte løpet og jeg er så glad for det valget. Pulsen skøyt nok i været likevel med ekstra kilo på skuldrene, og bare det å komme over containeren som første hinder var nok for meg. Så bar det ut i vannet. Masse masse vann var det og jeg kjente at dette løpet skulle få terningkast 6 av meg! Bæring, ikke så altfor tung, nok til at lett jogg kunne utføres - først tømmerstokk, så jerrycanner og til slutt sandsekker. Noe på land, noe i vann.

Endelig foran kameraet til Jon igjen!                         Foto: Jon Klasbu - Fotomaskin.no

Vi møtte også tidlig paintballhinderet, ikke mitt favoritthinder, men noen heftige blåmerker å skryte av fikk vi da ;) Her gjelder det å løpe så fort man bare kan, og med adrenalinet pumpende i kroppen smiler man ekstra mye når man leverer fra seg masken og løper videre.

Videre kom vi oss ut på en strand der det var en morsom vri med å løpe ut i vann, runde 3 bøyer, men mellom hver bøye måtte vi tilbake på stranden, rulle ca 5-7 meter før vi løp ut i vannet igjen. Så ut som fulle sjømenn hele gjengen, fikk jo en vanvittig rullefart med vektvestene.

Løpets store høydepunkt for de fleste var da vi fikk lov å hoppe fra KNM Narvik. Et svært marinefartøy som vi først skulle hoppe ut i vannet fra brygga, svømme bort til, klatre opp langst kanten via et taunett, for så å hoppe i vannet fra 5,7 meter. For et rush, og så utrolig kult. Her hadde arrangøren selvfølgelig gardert med at vi tok av oss vektvestene før vi hoppet i vannet, og i tillegg kunne man velge på brygga om man ville hoppe eller ei. Om man ikke ville, kunne man ta et alternativt hinder - roing + noe attåt (ryktes om burpees...). Men det er ikke hver dag man få muligheten til å hoppe fra en båt, så ingen alternativ roing på denne jenta gitt!

                                                                        Foto: Fotomaskin.no

Å ta hinder med høy puls og ekstra vekt var en utfordring. Både veggen på tross av et ekstra trinn, høy trestamme og tauklatring bød på morsomme situasjoner. Og ikke minst monkeybaren på slutten, dog en våt variant siden vi selvfølgelig kom rett til den etter vann. Kjentes som et skikkelig nederlag å ikke klare den, men pytt - jeg fikk lov å kompensere med 10 burpees som hvem bryr seg, verdens beste heia-gjeng i jentene mine hadde også kommet til nå, så jeg var bare varm og god i hjertet. Siste hinder før mål var en loddrett slipwall, som jeg jaggu meg jobbet nok for å komme opp. Tydelig at jeg må jobbe med armstyrken før Lake Tahoe!

Mr "Why so serious" hadde tatt turen fra Sverige!

Etter å ha løpt sammen i nesten 8 km, løp vi over målstreken med hendene hevet og for et løp det hadde vært. Så utrolig morsomt, ny vri, masse vann, kanskje ikke de mest tekniske hindrene, men så deilig det er når Norge nå har blitt så stort på hinderløp at noen kan kjøre masse teknisk, mens andre kan kjøre mer Navy stil med vann, bæring og mestring. Fy søren som jeg koste meg, og terningkast 6 - ja den triller jeg gladelig og står inne for! Påmeldingen for neste år starter allerede til helgen, og dette løpet kommer til å bli fullt kan jeg garantere - så bare å melde seg på i tide!

navyrace.no

KlemMari

Jeg har fått et nytt favoritt bilde - har dere sett noe bedre blinkskudd??Tusen tusen takk igjen Camilla for det!

Foto: Camilla Aastorp Andersen

Publicerat: 2018-08-17 06:43 Kommentarer (0)



131 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 14 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocrqueen. Snap - OCRNorway

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige For straks to uker siden hadde jeg en herlig ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser