Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Min julegave til dere...

...er fra den turen som har vært kjærest til meg iår og som jeg kanskje har fortalt minst fra. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje den er så kjær for meg at jeg ikke vil ha minnet besudlet på noe vis. Den er som en skatt jeg tar frem og koser meg med når jeg trenger det. Da jeg så video fra turen noen måneder senere kom tårene frem i øynene mine og jeg kunne nesten kjenne lukten fra de varme terrengløypene høyt oppe i fjellene i Lake Tahoe. Minnet jeg vil dele med dere tar meg tilbake til Spartan World Championsship i Lake tahoe 2017.

For noen dager siden ringte det på døren hjemme, det var naboen. "Jeg har noe til deg!" sa han med et smil om munnen. "Men det er ikke sikkert du skjønner noe av den..." Jeg fikk en liten papirpose, med krøllet papir i...jeg dyttet det vekk og fikk syne på noe grått og rosa...og en liten bit av en hjelm. Jeg visste akkurat hva det var i samme øyeblikk..."Men men hvordan har du klart dette?" spurte jeg, nesten med tårer i øynene! Det var team t-shirten til Desert Shield team i UEA (Forente Arabiske Emirater), jeg ønsket meg den over alt på jord, og hvordan hadde den klart å komme seg til kjøkkensjefen på Ahus liksom?? Men det ordner seg alltid for snille piker har jeg hørt og naboen kjente noen som kjente noen på Desert Shield team, og som hadde fått sendt denne hjem til meg. Altså...

Men hva er det med denne t-shirten som er så spesielt?? Ja den har en rosa hjelm på seg, flagget til UEA oppe ved halsen, og på ryggen står det skrevet

"The most important is that everybody is happy!"

La meg ta dere tilbake til Lake Tahoe, lørdag 30. september 2017. Klokka er ca 1600 og vi er samlet en liten gjeng i Olympic Village Lodge. Vi har alle løpt Spartan World Championsship som endte med 27 km oppe i fjellene, og jeg kan ihvertfall si for min egen del at jeg var sliten, sulten og ville egentlig være et helt annet sted. Men det var et mandatory meating om team racet dagen etter. Søndagen skulle det nemlig være verdens første Spartan Team World championsship. Joe de Sena hadde hentet inn folk fra rundt 30 land som skulle være med og nå skulle reglene gjennomgåes. Mens vi ventet på at alle skulle dukke opp, prøver Coach Joe di å holde stemningen litt oppe. Han er en av Spartan Crewet, som bl a legger ut alle treningsvideoen til Spartan på insta og kommer med ulike hindertips til hvordan man skal ta hinder. OG...han sto vakt på Bucket Carry denne dagen da elite løp. For første gang i hele min spartan karriere har jeg opplevd at de faktisk gjennomførte det å la folk gå to ganger om de ikke fylte bøttene fulle nok.

For dere som ikke har hørt om Bucket Carry - du skal fylle en bøtte med grus og sand, gå med den en runde, ofte mellom 4-600 meter både oppover og nedover bakke. Dette hinderet er mandatory, det betyr at du må gjøre det og du kan ikke ta straff i stedet for. Dette er kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Bøtta har en stiplet linje med hull høyt oppe på kanten, du må fylle nok stein i den til at ikke noe lys slipper gjennom, og husk å ta høyde for at sanda og grusen søkker litt etter alle gangene du setter den ned, så viktig å fylle nok sand i bøtta. Og her måtte altså folk gå to ganger.

Coach Joe Di forteller nå en historie om en fyr han hadde tvunget til å gå, ikke bare en gang ekstra, men to ganger! Han syntes det var fantastisk morsomt, og vi lo godt alle sammen. Det morsomste han syntes med hele historien var at denne mannen hadde gått med en t-shirte der det sto "The most important thing is that everybody is happy!" på ryggen sin. Vi lo enda bedre. Og som om ikke dette var nok, det viste seg altså at denne mannen var en viktig person, som var blitt fløyet inn fra Midt-Østen av Joe de Sena som en VIP! Nå lo vi så vi nesten datt av stolene, og han hadde altså fått den verste straffen ever med å måtte bære bøtta 3 ganger rundt den grusomme banen. Mens vi alle ler og morer oss, kommer plutselig en mann inn, Coach Joe Di blir litt rar i ansiktet - og det viser seg at dette er den samme mannen, han er akkurat ferdig med løpet sitt og kommer nå inn med t-shirten sin - The most important thing is to have fun!

Det ble stille i salen, men i ekte Spartan ånd var det ingen sure miner, mannen i t-shirten går bort til Coach Joe Di, gir han en god klem og hele salen bryter ut i en spontan stående applaus.

Dagen derpå er det dags for teamkonkurranse, det er iskaldt, minusgrader da vi står på startstreken. Frostrøyk ut av munnen, stemningen er til å ta og føle på. Det er første gangen, vi skal opp i fjellene en gang til, den amerikanske nasjonalsangen, og vi er igang. Superstolt over å få æren av å løpe for Norge, det blir nok første og eneste gangen for min del, men så utrolig gøy. Vi gjør vårt beste, det holder til en plassering under midten, men vi var superhappy, dro hjem og skiftet, dusjet, tok et glass vin og gikk ut igjen. Vi skulle shoppe litt og så sette oss i sola og se på alle som løp ultradistansen den dagen. Plutselig ser jeg team UEA, team Oman og team Kuwait komme over en av veggene, det gikk ikke fort og jeg tenkte hva i all verden har de drevet med. Team distansen var kun 13 km og de hadde vært ute i flere timer. Jeg løper tilbake til resten av mitt team og sier at nå kommer teamene fra midt-østen. Hallvard som bor i Dubai, kjenner endel av de godt og vi bodde på samme hotell. Så derfor var vi litt ekstra gira på å heie de siste meterne i mål. Det tok enda en god stund før de kom til Hoisten (trekke opp en tung gjenstand i tau), men da de kom gående innover 9 stykker sammen, reiste alle seg, folk strømmet til for å heie på de, ta bilder og ta de imot i mål. I mål sto også Coach Joe Di og ga de en god klem da de høytidelig, stolte med hvert sitt store flagg representerende hvert sitt land, krysset mållinjen. Mange timer etter oss andre, men for en mottagelse, for en applaus og så stolte de var.

Vi pratet med de senere samme kveld, og det viser seg at den ene jenta hadde tråkket over og forstuet ankelen. Så de bestemte seg for å fullføre, sammen, som et lag. En for alle, alle for en. Det var også disse jentene som fikk størst plass i recapen på video fra Lake tahoe - jentene fra Midtøsten som løp i heldekkende outfit, med hijab og med hodet høyt hevet. De var så stolte over å få være med å representere landene sine, få lov å vise verden at også de kan, også de kan bære en tung bøtte med sand, også de kan klatre i tau og løpe over fjell for å vinne over seg selv.

Alle disse minnene og følelsene symboliseres i den enkle lille t-shirten jeg fikk levert på døra. T-shirten som har reist så mange mil for å komme hjem til meg. T-shirten som vil minne meg om Lake Tahoe og øyeblikkene og menneskene der, t-shirten som minner meg på at "The most important thing is to have fun".

Fra meg til dere - en fortsatt god jul!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-28 08:32 Kommentarer (0)



Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



Veien til Island - del 2

Generalprøven

Torsdag var jeg ute og skulle ha den store generalprøven før Spartan Ultra World Championsship 2017 på Island. Jeg manglet kun en ting…konkurranseadrenalinet mitt!

Jeg kunne for så vidt ikke bedt om bedre forhold til teste meg selv og utstyret mitt i. Det var et skikkelig ruskevær med mye vær. Kun siste turen min kl 2030 var uten regn, så hver eneste gang jeg var ferdig med en runde var jeg våt fra innerst til ytterst. Antagelig som det kommer til å være på Island.

Planen min var som følger, jeg skulle løpe en runde hver 3 time a 10 km. Siden jeg har et over gjennomsnittet overfylt liv fant jeg ut at jeg umulig kunne rekke å løpe siste planlagte runde kl 23, løp jeg litt lengre enn 10 km på de andre rundene, så jeg kom uansett i mål med de 60 km jeg ønsket meg. Ja faktisk endte Garminklokka mi opp med å gi meg 63 harde kilometer. Ja, nå synes kanskje ikke du at 63 km er så langt, men for meg er det en stor prestasjon. Jeg er ikke av maratontypen og synes at et sted mellom 10-15 km er en helt flott distanse. Så det er jo ganske komisk at jeg hittil i år har løpt to ultradistanser, og nå faktisk skal delta i et verdensmesterskap i ultraløping. Ganske veldig komisk faktisk.

Men fakta er at om nøyaktig 3 uker nå så står vi på startstreken. Vi skal løpe 8 kilometers  runder, så mange vi klarer i løpet av 24 timer. Målet mitt er å klare 60 km (helst 80) og derfor ville jeg ha denne løpedagen for å kjenne på kroppen hvordan 60 km kjennes ut. Og det var blodhardt!

Runde 1 startet kl 0800, med et stort smil som satt klistret på hele turen, endte jeg opp med 14,3 km og en deilig rundtur rundt Nebben og langs en løpe og gangvei langs Nitelva. Her er jeg godt kjent og akkurat det motiverer meg i slike situasjoner. Det gikk rykter om at fler skulle bli med meg på noen senere runder, og jeg prøvde å tenke ut alternative ruter. Dog var underlaget utfordrene med det store snøfallet dagen før, og så regn i dag. Resultat var speilglatte områder store deler av veien. Vel hjemme igjen var jeg iskald og våt, fra innerst til ytterst. Full skift, på plass i sofaen og fikk meg litt massasje på beina. Jeg tenkte at 90 minutter er langt tid, men når man skal skifte, spise litt og prøve å få igjen varmen går tiden fort. Snart dags for runde 2!

Runde 2 startet kl 1100 blank. Heldige meg hadde en følger som løp sammen med meg på alle rundene nede i Skien. Utrolig hva det gjør når man vet at noen andre også er ute og løper samme opplegget. For å simulere hinderløp så godt vi kunne kjørte vi også 10 burpees pr kilometer vi løp. Jeg kjente det skulle holde hardt denne runden, beina var potte stive da jeg startet å løpe igjen. Været var ufyselig, og siden jeg var så kald inne, kledde jeg ekstra godt på meg…og holdt på å dø! Etter 4 kilometer var det full stopp og av med tøy. Det er nettopp disse erfaringene jeg ville gjøre meg, når trenger man hva og hvor mye krever ulike værforhold av tøyet. Runde 2 ble en litt kortere variant og endte på 11,9 km, og før runde nr3 løp jeg en tur gjennom badekaret og tok en kjapp powernap i sengen pakket inn i ull. Som løpevenninnen min i Skien sa, det er samme hva som skjer på Island, men du må ikke bli syk nå!

Runde 3 startet kl 1406…motivasjonen var dalende og følge jeg skulle ha med meg nå skulle komme på neste tur i stedet. OK  det går fint! Men det gjør ikke egentlig det, uten konkurranseadrenalinet mitt er det betrakelig hardere å holde det gående. Som jeg sa på insta-storyen min, «Og dette gjør man frivillig…på en fridag!» Jeg begynte egentlig å føle meg litt dum…flere kommenterte med at jeg var gal, men ga meg tommel opp og lykke til. Jeg måtte vel erkjenne at hadde jeg ikke blogget om det til gud og hvermann og spredd det utover instagram så hadde jeg kanskje stoppet nå. For hva var egentlig vitsen? Været var jo helt latterlig! Runde 3 endte med 11,2 km…

Runde 4…tanken var ut døra kl 1700, men nå var mann og barn kommet i hus, jeg var fortsatt alene, tempoet var ikke noe å skryte av og det kjentes nesten flaut å skulle be noen om hjelp. «Jeg klarer dette alene!» tenkte jeg og kom meg etter mye møye ut døra kl 1730…turen gikk i stummende mørke, alt gjorde vondt og vilja var ekstra vond! Men for å klare å nå målet mitt kjempet jeg meg gjennom  den planlagte runden, og endte med 14,2 km. Vel inne igjen var det bare å skifte om og tøye litt, for nå gikk timene fort.

Runde 5 ble forskjøvet til kl 2030 for å få litt tid inne. Jeg kveilet meg opp i sofaen med jentene mine, de lurte nok færtpå hvorfor i all verden mamma holdt på som hun gjorde og det samme gjorde for så vidt jeg. Trappene i huset var nå begynte å bli et lite mareritt, jeg hadde sendt ut en forespørsel på facebook om hjelp til å klare siste runde, ikke noe napp og jeg håpet kanskje noen sto og lurte bak hushjørnet og skulle overraske meg…men det eneste som møtte meg var en folketom gate. For hvem andre enn gale folk som meg var ute denne kvelden. Heldigvis hadde regnet gitt seg, jeg hadde klart å finne den perfekte sammensetningen med tøy og holdt meg god og varm…helt til jeg møtte veggen. Den mørke veggen. Målet mitt var det runde og fine tallet 65 km, men når alt plutselig kjentes helt meningsløst ut, når jeg måtte begynne å gå fordi kneet kranglet og når jeg nesten ble litt melankolsk fordi jeg var helt alene – ja da måtte jeg si meg fornøyd med å passere 60 km og fikk med meg 3 bonuskilometer. Aldri har det vært så deilig å skli ned i badekaret, aldri har ullgenseren og dyna vært mer kjærkommen. Selv om det kjentes som et nederlag å ha snudd så jeg ikke fikk 65 km, selv om jeg ikke hadde et tempo å skryte av – så hadde jeg nådd målet mitt. Og med god margin. Jeg kjenner meg klar for Island nå, jeg vet hva jeg må ha med meg, hva jeg må forberede meg på – og nå skal de neste 3 ukene kun bestå av å styrke og vedlikeholde kroppen.

KlemMari

Publicerat: 2017-11-27 05:28 Kommentarer (0)



Veien til Island - del 1

Island ja…landet med den Blå lagunen, Islandshester og et vilt landskap. Ingen tvil om at jeg skal i den Blå lagunen, at jeg håper jeg skal få sett noen Islandshester og ikke minst at jeg skal få nydt det ville landskapet up, close and personal!

Vi skal jo nemlig ikke på en vanlig kosetur til Island som de fleste andre, neida vi selvfølgelig løpe et siste hinderløp i 2017…og for å være sikker på at vi virkelig blir mettet med hinderløpsinntrykk i år så tar vi den helt ut og holder på i 24 timer.

Hvordan gikk egentlig det her til? Det hele er egentlig en morsom historie… for da Spartan først slapp nyheten om Island, så gikk det rykter om et lotteri… Blond og naiv som jeg var, orket jeg ikke sette meg helt inn i det hele, men klikket på lotterilinken, fylte ut diverse informasjon, helt til den siste siden med pris kom opp… HOLY MOLY! Prisen var så hinsides at jeg ikke tør å si den høyt en gang. Spartan har virkelig overgått seg selv her, og skviser det siste ut av folk. Prisen var så latterlig at jeg skjønner ikke engang at de kan forsvare den. Jeg lukket ned siden, og tenkte at det her er jo flate meg helt uaktuelt! Og tenkte ikke noe mer på det.

Så kom dagen for Ultrabeast i Edinburgh. For dere som ikke vet, så var et av kvalifiseringskravene til å delta på 24 timersløpet på Island, at man hadde fullført en ultrabeast. Ultrabeast er 42 km + med hinder. Edinburgh ga oss 50 km blank, 3600 høydemeter og x antall hinder. Jeg var ute i løypa i 10 timer og 40 minutter. Været var grusomt, det blåste fra alle kanter, det sprutregnet og det var så kaldt at ATV’ene til crewet sprengkjørte med folk som hadde fått hypotermi oppe i de skotske hills’ene. Det morsomme var at da vi kom i mål (samtlige  beinharde spartantilhengere..) var vi alle HELT enige i at vi skulle i hvert fall IKKE gjøre Island!!! Så grusomt var løpet i Edinburgh… (og ja…i dag skal vi alle møtes igjen på Island…)

Men historien slutter ikke her…vel hjemme igjen og trygt på plass i sofaen sitter jeg og åpner mail…hmmm mail fra Spartan…»Congrats you are in the lottery!» WHAT? Så bare fordi jeg hadde kvalet igjennom å fullføre ultrabeast hadde de snikmeldt meg på?? Og jeg skulle bli trukket xxxx kr fra kontoen om bare få dager om jeg vant (å vinne vil bare si at du fikk være med…og betale selv – Gimmick!) Jeg kjente jeg ble varm og kald om hverandre, herregud så dum jeg hadde vært som begynte å fylle ut…jeg skyndte meg og skrive en mail «It must be a mistake, please delete me..etc» og sendte av gårde. Fikk faktisk svar nesten umiddelbart der Spartan beklaget så mye, de skjønte ikke hva som hadde skjedd og selvfølgelig skulle de slette påmeldingen min…jeg pustet lettet ut! ….helt til Supermann plutselig et par dager senere henslengt sa «Ja forresten…har du fått mail fra Spartan?» Jeg hostet til, svelget og sa…»ja….men det var nok bare en feil, så jeg ba de slette påmeldingen min!» HVA – utbrøt Supermann…»Jeg hadde jo meldt deg på!» HVA – sier jeg «Hva med litt KOMMUNIKASJON DA MANN!»

Så altså…en veldig lang historie, litt kortere…vi var påmeldt Spartan Ulltra World Championsship 2017. 8 km’s sløyfer, så mange du klarer på 24 timer! Minimumskrav 6 runder = 48 km, første badge på 50 miles som tilsvarer 80 km…altså 10 sløyfer…

Nå er vi endelig (?) ferdig med alle løp for året, og alle andre rare eventer…og kan fokusere på Island. Skal vi se…det er nå ganske nøyaktig 5 uker til vi står på startstreken. Så hvor mye kan man klare å spisse formen mot et slikt ultraløp på 5 uker… 5 x 7 = 35 dager…hahaha det lar seg jo ikke gjøre. Men jeg har en plan: Jeg skal hvile og bli sterkere! Det har nemlig vært litt av et år som de fleste vet, og det har vært et hardkjør. Mye reising, stress og mye jobb for å jobbe inn frihelger og diverse vakter. Nå har endelig det begynt å komme seg litt på normalt stell igjen. Ja -  jeg hadde jo faktisk en hel helg fri forrige uke der jeg ikke hadde noen som helst planer! DET er helt unik for meg! I tillegg har det blitt sørgelig lite styrketrening på meg. Selvfølgelig er det mye styrketrening i hvert løp jeg har vært med på, men jeg tenker mer på den oppbyggende styrken som skal sørge for at bl a knær, hofter og skuldre overlever hindrene og løpingen. Så de neste ukene vil se ut som det her:

-          Styrke x 2 fullkropp med fokus på rygg og skulderrehabiliterin

-          1 intervalløkt (bakke eller raske intervaller på mølle)

-          1 sone 3 økt på ca 10 km

-          1 langkjøringsøkt på ca 20 km

Igjen nå er det nok mange av løperne der ute som river seg i håret…hva er dette for et opplegg? Vel…for det første – husk at jeg er en hobby-mosjonist, jeg har ikke kapasitet til å trene som en proff, jeg har to barn som krever og som fortjener masse oppmerksomhet, og jeg har en turnusjobb som lar det være igjen ytterst lite tid til noe særlig mer trening enn dette.

Men jeg har en seriøst treningsdag jeg har satt på planen, inspirert av Ultra interval challenge – der kjører man 8 intervaller, 10  km hver 3. time i 24 timer. Jeg vet enda ikke om jeg skal presse meg til å kjøre de to siste, men jeg skal i hvert fall kjøre 10 km hver 3 time fra kl 0800 om morgenen tors 23. november. Siste intervallen min skal være kl 23 om natten og når jeg er ferdig da har jeg hanket i land 60 km. (vi får se om jeg spontant ombestemmer meg og kjører helt ut…)

Hva vil jeg oppnå med det opplegget?

Vel – nå burde jeg gjøre det ytterst realistisk og kjøre 10 burpees hver kilometer jeg løper også for å gjenskape hindrene….om noen presser meg og sier at det skal du så gjøre jeg selvfølgelig det! Men jeg vil uansett for det første få en forsmak på hvordan det er å løpe 60 km…jeg har aldri før løpt lengre enn 50 km. Jeg vil få en følelse av hvordan det er å holde på i lang tid. Hvordan kroppen responderer på å «få en pause» og så måtte ut og jobbe igjen. Jeg får testet ut mat, utstyr og kjent på kulden og været. For været er det som stresser meg mest. Jeg er og blir en uforbederlig frysepinn…og er igjen redd kulden skal sette stopper for meg. Og nettopp da er det viktig å ha alt utstyret mitt på G.

KlemMari

Høstens løpeoutfit - Skins og Rottefella - beste av de beste!

Publicerat: 2017-11-12 16:33 Kommentarer (0)



Iron Viking Frankfurt - nok et hårete mål oppnådd!

Det er mange av årets opplevelser jeg har igjen å skrive om til dere, så jeg må egentlig bare begynne et sted. Og jeg tenker det enkleste er rett og slett å starte her og nå, og jobbe meg bakover gjennom året. For å gjøre en relativt lang historie veldig kort nå, så er jeg ingen maratonløper. Så langt derifra som vi kan komme faktisk. Likevel har jeg nå så langt i år kjempet meg igjennom 2 ultradistanser, og jaggu ikke gjort det så hakkanes gæli heller. Jeg har ikke noe bra tider å prate om, ei heller er det vakkert å se på - men jeg har klart det. Og jeg er goddam stolt!

Siste reisen min nå var til Frankfurt i helgen som var. Vi skulle løpe Iron Viking, Strong viking sitt hertil lengste løp - og som de selv påstår "The toughest marthon in the world"! Jeg er nå litt usikker på om det stemmer helt da, men de kjører på med høydemeter, 100+ hindre og ihvertfall i Nederland og Tyskland er de kjent for at distansen er sjelden og aldri det de sier den skal være. Egentlig greit å være forberedt på det! Ifjor sa Garminklokka til Supermann 48 km, og jeg håpet i det lengste at det skulle ha vært feil...men da vi var ca halvveis i første sløyfe stemte plutselig ikke kilometerne som sto på skiltene i det hele tatt med klokka mi. Og nå har vi lært, hver gang vi har vært oppe i fly, skrur vi av og på klokkene og i tilllegg nullstiller høydemåleren. Så det var nok ikke klokka mi som var feil. Vel, tenkte jeg, de har sikkert bare "rotet" med første sløyfen som er Beast distansen, og så må de være mer tro mot de to andre kortere distansene som er mer for fun-runnerne.

Strong viking har nemlig 3 distanser du kan løpe:

- Lightening 7 km

- Warrior 13 km

- Beast 19 km

Tanken med Iron viking er at da løper man en runde av hver, starter med den hardeste som har de vanskeligste hindrene, fortsetter med den nest lengste distansen og ender opp med den korteste og de enkleste hindrene til slutt. Jeg ser jo når jeg setter de opp under hverandre at man umulig kan komme til 42 med korrekte distanser...men fra å ende opp med 39, til å ende på 46,6 som var årets distanse...vel det er en aldri så liten forskjell.

Men vet dere, jeg digger det egentlig. Disse løpene med slike distanser, SKAL være litt hårete, de skal være ekstra utfordrene og de skal ikke være for alle. Og man skal kjenne litt ekstra på mestringsfølelsen når man står på toppen av Vallhalla steps, med musikken pumpende ut og ser ut over et hav av mennesker, noen løpere, andre tilskuere - og du hopper ned (ja faktisk!) steg for steg, jubel bruser inne i deg - du er i mål, du har klart det, tårene presser litt på, men takket være to fantastiske mennesker som sto og heiet på meg siste 500 meterne og som møtte meg med støtte før jeg løp ut på siste runden, så var det mer smilet og jubelen som preget meg. Jeg tok meg tid til en klem til hver av disse fantastiske gutta før jeg bøyde hodet og fikk den ærefulle medaljen tredd over hodet. Jeg var en Iron Viking. Jeg hadde løpt 46,6 km alene, jeg hadde jobbet meg gjennom hindrene, kjempet meg over startveggen 3 ganger, jeg hadde klamret meg til Gunnors struggle, og selvom  han gjorde det ekstra vanskelig for meg så ga jeg meg ikke, jeg hadde løpt inn de jentene jeg klarte å fange en etter en, og jeg var (og fortsatt er) veldig spent på hvilken plassering jeg fikk blant jentene. Som Supermann sa da jeg endelig kom meg bort til han "Fy søren for en innsats du har gjort jenta mi, nå har du løpt bra!" DET er komplimentet sitt det!

Men la oss spole tilbake litt. Som Marius sa til oss på kvelden, "Hadde jeg skulle løpt ut på en runde nr 2 da jeg var ferdig (med Beast) hadde jeg fått en knekk". Nå har jeg gjort nettopp dette på to løp, og faktisk går det greit. Jeg tror det sitter i hodet. De fleste vil vel helst løpe et maraton der man aldri trenger å løpe samme stedet flere ganger, men jeg skjønner også at med et hinderløpmaraton så krever det enormt mye av arrangøren og er sjelden eller aldri forenelig med at det lar seg gjøre. Så både på ultrabeast i Edinburgh og her nå i Frankfurt, var det helt ok å runde inn på 22 km for så å sette ut på runde nr 2. Så går det egentlig greit frem til 30 km'isj. Da møter jeg veggen litt første gangen. Det er nå kroppen min begynner å protestere og jeg merker at løpestilen langt i fra er elegant lengre. Hvert skritt blir en kamp, og når i tillegg banen nå har blitt et rent gjørmehav, ja så gjørmete at jeg nesten ikke kjente igjen banen fra forrige runde og selv de enkleste hinder blir utfordrene, ja strengt tatt umulige å klare - ja da er det ikke fritt for at tankene begynner å tumle rundt. Men så er det jo det hele dette året har dreid seg om, å utfordre seg selv BÅDE fysisk, men ikke minst mentalt. Og jeg VET så inderlig godt nå, at kroppen klarer mye mye mer enn hva vi selv tror.

Flere fine folk fra Norge - Kenneth og Louise definerte galskapen med å fly ned sent fredag og så hjem lørdag ettermiddag for å løpe Nightcrawler på lørdag kveld!

Runde nr 2 ble egentlig kun en kamp om å få lagt en jente bak meg. Vi løp ca like fort, men jeg løp dønn alene og hun hadde et team på 5 gutter rundt seg. Fy søren så irriterende de var, hver gang jeg tok de igjen og jobbet meg forbi et hinder, de stoppet på matstasjonene mens jeg tok en gel på veien, så hørte jeg de komme etter meg igjen. Jeg merket meg med voksende irritasjon at hun hadde et betraktlig lettere og bedre løpesteg enn meg, men jeg merket meg også at hun var sliten, hun avslørte seg selv på pusten. Jeg var egentlig ikke så sliten, det gjorde bare vondt overalt, og jeg begynte å bli sulten. Da vi kom til siste "oppoverbakke", jeg setter den i hermetegn fordi for oss Nordmenn defineres ikke den som oppoverbakke, mer som en lang helling, tok jeg meg tid til å hufse opp mens jeg hadde bestemt meg for å spise. Jeg MÅTTE ha mer energi nå, jeg merket at jeg begynte å gå tom, drikkesekken hadde slått seg vrang og jeg tok meg ikke tid til å sjekke den. Jeg var tom for gels, og det jeg hadde var en pose med julemarsipan. Så mens marsipanen vokste  i munnen min, tygde jeg meg i takt med hufsingen gjennom 3 marsipanpølser. Det fikk holde. På toppen var det drikkestasjon, jeg svelget i meg en slurt vann for å få unna marsipanrester og gunnet på videre. Det var nå eller aldri. Og jeg så henne aldri igjen takk og lov! Boom girl, så mye for det teamet ditt!

Noen kommer seg mer elegant over veggen enn andre - Louise <3

Da jeg kom inn til eventområdet og skulle runde ut for 3. gang hørte jeg plutselig navnet mitt, Marius og Martin sto og ventet på meg - "Du ser sterk ut" sa de, "Pisspreik" tenkte jeg, men smilte. Det var så uendelig godt å se de. "ta sekken min sa jeg, den er likevel ødelagt og jeg har ikke mer gels". En kjapp titt ned i sekken avslørte feilen, slangene hadde koblet seg delvis fra, jeg koblet de på igjen, supte i meg en god slurk med deilig energidrikke, visste jeg hadde nok å gå på ut på de siste 7 km, reiste meg og gjorde meg klar. Klapp på ryggen, klem og godord videre. Plutselig kjente jeg meg sterk, jeg løp lett (!) videre ut på siste sløyfe, møtte en fyr jeg pratet endel med - hinderløp seff -  og jeg merket at vi holdt ca samme tempo. Han dro litt, jeg dro litt - så kom vi til Throw the hammer, et grusomt hinder på lik linje med spydet i Spartan, 50/50 om man treffer, og endelig, på 3 runde satt hammeren klokkerent i blinken for meg, jeg hoppet og danset litt, så på den nye vennen min, "Did you make it?" "No", he smiled, "see you at the finishline!" Det var ca 2 km igjen, jeg kunne klare det alene - siste seierskilometerne, monkeybaren dukket opp i det fjerne, en siste kraftanstrengelse, jeg trakk pusten da jeg nærmet meg, følte meg svak, ville jeg klare det en siste gang. Da hørte jeg igjen navnet mitt, der dukket Martin og Marius opp, "Kom igjen, du har denne!" Og klart jeg hadde, stang for stang, jeg tok fart, traff bjella, satte opp farten og plutselig var jeg ikke alene, vi var 3 sammen. "bare Brother Hill igjen nå Mari!" Seriøst!!! OMG...jeg fikk vinger, der var den, siste store slipwallen, køen var endeløs, men som Iron Viking, kledd i grønn vest hadde vi fus på hindrene, jeg banet meg vei, fikk tak i tauet og kom meg lett opp, vi var 3 som løp videre...eller jeg tror nesten jeg løp fra de, som et ekorn opp Vallhalla steps, og på toppen tok jeg noen danseskritt til ære for fotografen (les Martin) som sto og tok bilder. Fy søren - jeg var ferdig og jeg var så stolt!

Den kvelden var vi 4 stolte som feiret med biff, vin og øl inne i Frankfurt by. Supermann feiret en rå 3.plass blant herrene, jeg feiret at jeg hadde vunnet over nok en ultradistanse, Martin feiret sin egen råskap med 22 km Beast og Marius venter fortsatt i spenning på hva hans innsats kan holde til. Vi var alle enige i at helgen hadde vært så godt som perfekt.

KlemMari

Gutta mine - Martin (mr aka Northman OCR), Marius og Supermann

Publicerat: 2017-11-01 06:37 Kommentarer (0)



Toughest Family innfrir!

Hei alle sammen!

På tide å få litt liv i denne bloggen igjen. Det har vært stille fra meg leng nå, men det har rett og slett vært så travelt. I tillegg vet jeg rett og slett ikke helt hvor veien går i 2018...hinderløp blir det, masse av. Men med fokus på jentene mine dette året. I år har jeg vært tidenes meste egoistiske, gjort alt jeg har lyst på, reist overalt - så neste år er det jentene som skal få ha det gøy.

 

Og som en liten forsmak på 2018 dro vi til Gøteborg i helgen, jeg for å være med på Toughestfinalen og øve på hinder, og jentene for å løpe Family-løpet til Toughest. Jeg husker ikke om de hadde noe familieløp ifjor, men i år har det vært noen, og endelig fikk vi mulighet til å teste det ut. Frem til nå er det Spartan som har imponert meg mest med alle hinder laget i miniatyrutgaver, men jeg må si at Toughest innfridde til de grader! Jeg var litt skeptisk da jeg leste at jentene bl a skulle gjennom Dragonsback og spinning wheels. Javel, hvordan skulle det gå til?? Riktignok må en voksen være med, så de forventer vel kanskje at vi skal bære de gjennom noen hindre?

Men neida...for et opplegg! Ikke bare fikk barna lov til å teste alle de samme hindrene som vi voksne (nesten), men alle hindrene var modifisert! De var enten forkortet, senket ned eller satt nærmere hverandre for at barna skulle ha 100% mulighet til å gjennomføre alene. Ja til og med rampen hadde de hengt et klatrenett utfor så alle kom opp.

Kjempegøy, lille Nora min ville absolutt teste trampolinen, og siden den var satt ned på laveste hakket på hoppetårnet var hun ikke vond å be da hun sto og så ned i gjørmevannet.

Herregud så gøy vi hadde det, armbånd fikk vi, grønne, store til voksne og små til barn - og ALLE fikk medaljer, samme som de voksne seff - men med grønne familiebånd!

Toughest - tusen takk skal dere ha - og vi sees i 2018!

KlemMari

Ps...imorgen stikker vi til OCRWC i Canada! Hvis dere har lyst til å følge oss er vi på instagram hele uken @ocrqueen ;) Skal også prøve å oppdatere dere litt gjennom ocrnorway-bloggen

Publicerat: 2017-10-10 12:25 Kommentarer (0)



Vil jeg erobre Skottland?

Hei alle sammen!

Da stikker the Weiders på tur igjen. Denne gangen hele familien og vi har litt av noen planer. Jentene skal atter engang gjøre seg fortjent til sine oransje medaljer på Spartan race kids race...selvom jeg må innrømme høyt og tydelig at det klør i fingrene etter å heller melde de på sprinten. Det hadde vært en så utrolig rå opplevelse å få gjøre sammen med dem. Men jeg vet jo inderlig godt at det er endel hinder der de ikke vil kunne klare av fysiske årsaker...bucket carry er umulig for de i endel år til fremover (den er jo nesten umulig for meg...), i tillegg er monkeybaren skikkelig kødden (langt mellom barene og tykke stenger)...og det er mye tung bæring. Men det som er så flott med Spartan race sitt barne løp er at det er så himla godt tilrettelagt for barn, så det er på ingen måte synd på de. Hvis du har lyst til å lese mitt innlegg for Spartan race om barneløpet deres finner du det HER!

Men...mor og far skal gjennom adskillig verre ting...ja nå er jeg ikke bekymret for Supermann i det hele tatt. Han har vel nå gjort noe av det råeste av det råe hinderløpsporten kan tilby med Ironviking ifjor høst og The ultimate Sufferingrace iår. Begge løpene var ultraløp med distanse på ca 45 km...og med tidslimit han acet med god margin på begge løpene. Sistnevnte sendte han direkte til både EM og VM så det er rått!

Men jeg derimot...har ikke satt min fot over 30 km...dvs JEG SKAL FÅ KJØRT MEG! Ultrabeast er målet denne helgen. Skottland, Edinburgh, The Nine Mile farm, 42 km +, ca 80 hinder og 3000 høydemeter. I regn!!! Pokkers yr.no melder om regn hele dagen, og om jeg gruet meg før, så gruer jeg meg enda mer nå. Regn + tekniske metallhinder = Fail og 30 burpees. Kommer til å bli maaaaange burpees kan jeg informere om. Men det er viktig for meg å klare løpet. Jeg må fullføre første runden på 7 timer og neste innen 8. Vi har totalt 15 timer på oss før cut-off...ifjor brukte jeg ca 4.12 på første runden...så målet mitt er egentlig under 10 timer, men vi får se. Om jeg klarer det vil isåfall min 2. brikke i endurance trifectaen være på plass.

Om du vil kan du følge oss på

Snapchat - ocrnorway

Instagram - @ocrqueen

Blogg - ocrnorway.no

Skal også visstnok være noe livegreier på facebook. Skal se om jeg finner ut av det.

Så... see you at the finishline!

Aroo fra Mari

Publicerat: 2017-07-20 12:22 Kommentarer (0)



Verdens første hinderløpbryllup!

Jeg har ikke nok superlativer for denne helgen! Det er bare å være ærlig på at ord blir fattige, selvom den frasen begynner å bli rimelig utslitt etterhvert. 

Men ENDELIG kunne jeg også få overvære Bootcamp Hønefoss! Det er flaut å si det høyt, men jeg har aldri vært der før! Siden hinderløp kom til Norge i 2013, har de sakte men sikkert bygd opp, ikke bare en solid treningsarena, men kanskje Norges mest profesjonelle helnorske hinderløp. Ikke mindre enn 1600 løpere var innom Helgelandsmoen iløpet av lørdagen, og med sol fra blå himmel, en utrolig rå hinderløpcamp og et løp så utrolig bra lagt opp - ja da fryder et dedikert hinderløphjerte seg.

Jeg kunne skrevet masse om løpet i seg selv, men det kan dere heller lese om på bloggen min på ocrnorway.no. Idag vil jeg dele Camilla og Tim med dere. De møttes faktisk første gangen her på Helgelandsmoen på hinderløptrening. Og om det ikke var kjærlighet ved første blikk, så var det kanskje kjærlighet ved første monkeybar? Og På Barskinghelgen i mai 2016 kom det første offisielle kysset...det første av et utall mange. For dette paret skjuler ikke følelsene sine for verden. De kysser, holder hender og utveksler varme, kjærlige blikk til enhver tid, uansett hvor og når de er. Derfor ble det også naturlig for de å skulle dele sin kjærlighet med hele hinderløp-Norge og planene var igang. De skulle utveksle sine JA til hverandre under Bootcamp Hønefoss sitt løp chicken race/bootcamp survivor i 2017. Altså denne helgen.

Det er vel ikke første gangen noen har giftet seg i forbindelse med et hinderløp, men jeg/vi (etter endel research) mener bestemt at dette er verdens første organiserte hinderløpbryllup. Og alle var invitert...hehe altså 1600 løpere med følge. Heldigvis (!) for Tim og Camilla så hadde vel ikke alle fått dette med seg, så partyteltet med plass til 200 gjester ble fyllt godt opp, men vi slapp å sitte på fanget til hverandre. Etter vielsen ble griller fyrt og kaker servert...og kanskje ikke minst - badestampene ble fyrt opp. For at badestampene var mest poppis utover de sene kvelds og nattetimene var det ikke tvil om. Hinderløpquiz, taler og masse herlig skrøning er alltid på sin plass. Et høyst utradisjonelt bryllup, men fy søren så utrolig gøy det var, og akkurat som brudeparet selv ønsket seg.

Men la oss snakke litt om selve vielsen. Etter premieutdelingen gikk vi rett over på vielsen. Stolt og utrolig rørt hadde Supermann og jeg æren av å få stå på scenen som forlovere for disse flotte menneskene som i løpet av dette året har kommet til å bety så mye for oss. Selvfølgelig var det en hinderløpportal på scenen, det var en utrolig flott pastor som viet dem og sørge for musikken ved selv å synge og spille gitar. Og da Tim og Camilla kom på scenen var det til rocka religiøse toner som fikk gåsehuden til å reise seg og rockefoten begynte å krible. Dresskoden var dressforbud, og alle gjestene inkludert brudeparet var kledd casual i treningstøy. Selve vielsen var tåredryppende og med en utrolig flott personlig tale fra presten, ringer ble utvekslet - sorte alternative i Tungsten -et av de sterkeste metallene som finnes, perfekte for hinderløpparet!

Og brudekaken...selvfølgelig en fantastisk hjemmelaget hinderløpkake, med hindre, burpeezone og stakkars hinderløpere som druknet i gjørme/sjokolade!

Og alt omkranset av hinderløpere som fortsatt var ute i løypa, monkeybars, rampe, rigg og den aller flotteste av alle, hinderløpfamilien vår!

Takk Tim og Camilla igjen for en fantastisk helg! Vi hadde det helt vidunderlig!

Og en minst like stor takk til alle på Bootcamp Hønefoss som ga oss det råeste og kuleste løpet, som ga oss den beste arenaen for Norges første hinderløpbryllup - og for alt dere gjør for oss hinderløpere!

KlemMari

Publicerat: 2017-06-25 23:28 Kommentarer (0)



Nå er vi igang dere!!!

Det har vært noen travle uker nå folkens. Men jeg klager IKKE! For endelig er vi igang! Jeg har allerede siste ukene vært med på  hinderløp:

22. april - MudRun Skien

30. april - teamkonkurranse på Farm Ninja Challenge

6. mai - Toughest Malmø

(13.mai - Holmenkollstafetten)

19-21.mai - Spartan Weekend med Super, Hurricane Heat og sprint distanse (denne helgen skal jeg dele med dere i et helt eget innlegg - for den var så utrolig kul at jeg nesten ikke kan få satt ord på den!)

Det har vært noen helt råe helger, og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av arrangørene. Man trenger ikke lengre reise utenlands for å få skikkelig kvalitet på løpene. De norske løpene er nemlig både profesjonelle, oppfinnsomme og begynner virkelig å få et anstendig antall deltagere! Nå er ikke Toughest eller Malmø norsk, men 7000 deltakere på et skandinavisk løp er da fordundre meg helt rått.

Og nå er nedtellingen i full gang - lørdag er det nemlig Barskingen for 3.gang! Med over 1100 deltakere! Slå den a dere. Og yr.no melder sol og 21 grader. Jeg sier FOLKEFEST!

"Det finnes de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har. For så bra var det!"

Dette utsagnet er for meg episk, det kommer fra min kjære mentor Andreas Dietzel og er fra 2015. Året Barskingen ble arrangert for første gang. Vi var vel under 100 deltakere og regnet øste ned som jeg aldri har opplevd det før. Likevel var løpet noe av det råeste og kuleste jeg hadde vært med på. Og året etter hadde de klart å beholde sjarmen, men samtidig klart å gjøre løpet mer profesjonelt, og ikke minst fått inn masse nye hindre.

Jeg vet det er nye hindre i år. Jeg har fått noen hint, men de er strenge disse arrangørene altså, her er det ingen forskjellsbehandling, og vet du, jeg tror de sitter der nede i Rakkestad og koser seg, og gleder seg til vi skal sendes inn i de dype gjørmete skoger og oppleve ting vi aldri har gjort før. Jeg gleder meg som en unge til å se hva de har forberedt til oss.

Siden værgudene virkelig har bestemt seg for å slå på stortromma iår, blir det spennende å se hva slags eventområde vi møter i år. Som seg hør og bør regner jeg med at endel av sponsorene har stands her. Nocco blant annet vil sørge for god sprudlene drikke. Og har dere lyst til å slå av en prat med oss i team OCR Norway er dere hjertlig velkommen bort i teamteltet vårt - det er ikke til å ta feil av for å si det sånn!

Og ikke minst - i år som ifjor, har Barskingen sørget for at vi blir tatt godt vare på etter løpet. Det vil være 4 naprapater til stedet fra Nitelva helsesenter. De tilbyr oss 15 minutters massasje etter endt løp, og ut dagen idag er det mulig å forhåndsbooke behandling ved å vippse 200 kr til 104317. Du sparer da 50 kr, og du vil bli tildelt en time etter når du løper. Skikkelig ekstraservice altså med andre ord. Personlig trenger jeg sårt en liten Recharge etter løpene mine om dagen, og synes dette er et knallbra tilbud ihvertfall jeg har tenkt å benytte meg av. Forøvrig har jeg også en konkurranse gående på instagram - @ocr_queen - der du og en venn kan vinne en behandling hver etter Barskingen i år! Trekker en vinner ikveld så du har enda en mulighet til å være med!

Treningsuka denne uken har ikke vært mye å skryte av, men de sier hvile er viktig og - og jaggu fikk jeg ikke erfare at det kanskje stemmer også. Gårsdagens easy breezy løp til jobben kjentes bra, Garmin ga meg tommel opp og det var en riktig så fornøyd frøken som kom frem til jobben med et smil om munnen ;)

Om du skal til Barskingen imorgen - kom og si hei da vel!

KlemMari

Publicerat: 2017-05-26 06:56 Kommentarer (0)



Norske hinderløp del 8 - X-run

...hvor skal jeg begynne...jeg har faktisk ikke en anelse. X-run er et av de virkelig store løpene for meg. Som jeg har beskrevet før har jeg et elsk/hat forhold til dette løpet. Elsk - fordi jeg elsker alt med løpet, menneskene bak løpet, hindrene, naturen og terrenget løpene legges i. Ja hele atmosfæren rundt X-run er magisk! Så hvorfor hat...hehe ganske enkelt fordi X-run er det løpet vi alltid har løpt lag i. Supermann, meg og en stakkars annen utvalgt. Vi løper mix lag og vi løper ikke for gøy! Vi løper for å gjøre det så bra som vi kan gjøre det. Og da går det fort, og når det går fort i Østmarka - ja da gjør det vondt. Kommer det en sjelden gang en grusvei i lett helling nedover kommer det alltid høyt og tydelig fra Supermann som alltid ligger og drar "Nå skal det gå fort, dette er bare en transportetappe!" Så for de som hviler der...vel det gjør ikke vi. Men herregud vi har stått på pallen både her og der - og ikke minst smakte førsteplassen på Eidsvoll himla godt. Helt til Oslo 2016 knuste alle forventninger. En knallhard kamp mot faste konkurrenter endte på toppen og aldri tror jeg vi har vært så glade noen gang før!

For det er noe spesielt å gjøre det bra i et løp man har løpt så lenge det har eksistert i Norge. X-run var sammen med Viking Race det løpet som startet hinderløpmoroa i Norge. Og vi har vært med de hele veien, nære bånd har blitt knyttet til arrangørene og dermed løpet. Det er et løp som bare må væres med på, og som er noe vi gleder oss litt ekstra mye til.

Men hva er det som er så spesielt med X-run da. La oss begynne med stemningen. Jeg tror at X-run må ha inngått en egen avtale med værgudene, for å vidt jeg husker så har det alltid vært strålende vær på X-run, både på Eidsvoll, i Bergen og i Oslo. Og godt vær gjør det hele alltid litt ekstra spesielt. Og når de i tillegg ønsker å gjøre løpene sine mest mulig publikumsvennlige med masse hinder på en slette så det blir ekstra gøy både for de som løper og de som heier når sola skinner fra blå himmel! Ja også blir det så kule bilder ;)

Terrenget! X-run har i 2017 løp i Bergen 3+4.juni og Oslo 26 + 27. august. Bergen har jeg dessverre ikke løpt, men på bakgrunn av hvordan de legger løpene sine i Oslo (og tidligere) Eidsvoll, så vet jeg at de bruker skogen og terrenget for alt det er verdt. Løypene går på stier, utenom stier, på grusveier, opp skråninger, ned bakker og ikke minst i vannet. X-run er et av de få løpene som har superkule vannhinder - som regel har de et laaaaangt balansehinder i vann, der sjansen for bading er stor. I tillegg har de ofte et svømme/dra seg langs line hinder som kjøler deg godt ned når topplokket og kroppen koker. På vannhindrene kan man både vinne og miste dyrbar tid....X-run er kanskje ikke det mest gjørmete løpet i Norge, men det gjør ingenting synes jeg, digg med et løp der man kan løpe så mose og kvister fyker også!

Hindrene! x-run har trehinder! Jeg elsker trehinder og hater metall! Hindrene til X-run blender perfekt inn i naturen og er både krevende på sin egen måte, men samtidig gjennomførbart om man løper alene. Vegger f eks har den berømte X-en på seg som man kan bruke til å komme over. Men det tar sin tid likevel. I tillegg har de endel signaturhinder - kombinasjonen monkeybar-balanse-vegg er en klassiker inne på sletta, rampen (hvem elsker ikke rampen og skrekken på vei opp som går over i ekstase på toppen), purkehenget (fantastisk hinder) - ja og X'en da. Hva står X'en for...du kjenner ikke løypa, du vet ikke lengden, og du vet ikke hva som møter deg når. Som regel kommer det et nytt hinder av året, og hva det er, ja det må du ofte vente med å finne ut. Ifjor var det en ny skråvegg...som ihvertfall gjorde at jeg var glad jeg løp lag!

Hva mer....åh jo - de har skjønt det! Fra at barna måtte vente til alle de voksne var ferdig løpt, hinderne modifisert og sjekket - så har de nå fått sin egen dag. Søndagen er barnas dag, og gjett om de elsker det! Barna deles inn i 3 alderskategorier

- 7-9

-10-12

- 13-15

De må gjennom et utvalgt nummer av de samme hindrene som de voksne, og gjett om de koser seg. Og vel gjennomført, bærer det over mållinja der Anita står og venter med medalje. Ja for barna får medalje i motsetning til oss voksne...no bling liksom...eller vent...siste nytt nå er at vi og skal få!!! Alle skal få!!!

Nei dere - X-run må bare oppleves, en fest av en annen verden, mer litt sånn festivalpreg over hele Skullerudsletta ihvertfal - og jeg håper og tror at værgudene er med oss i år også!

Håper vi sees!

KlemMari 

Publicerat: 2017-05-01 11:04 Kommentarer (0)



115 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 12 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vi vet alle at det å løpe på vinteren er mye mere utfordrende enn sommerløping. I dette innlegget ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Hverdagene mine den siste uken: Så skjedde det da! Det som absolutt ikke skulle skje. Jeg har ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Ja, hva gjør jeg? Hver dag kommer det spørsmål enten på mail, SMS og messenger til meg. Veldig ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser