Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Veien til Island - del 1

Island ja…landet med den Blå lagunen, Islandshester og et vilt landskap. Ingen tvil om at jeg skal i den Blå lagunen, at jeg håper jeg skal få sett noen Islandshester og ikke minst at jeg skal få nydt det ville landskapet up, close and personal!

Vi skal jo nemlig ikke på en vanlig kosetur til Island som de fleste andre, neida vi selvfølgelig løpe et siste hinderløp i 2017…og for å være sikker på at vi virkelig blir mettet med hinderløpsinntrykk i år så tar vi den helt ut og holder på i 24 timer.

Hvordan gikk egentlig det her til? Det hele er egentlig en morsom historie… for da Spartan først slapp nyheten om Island, så gikk det rykter om et lotteri… Blond og naiv som jeg var, orket jeg ikke sette meg helt inn i det hele, men klikket på lotterilinken, fylte ut diverse informasjon, helt til den siste siden med pris kom opp… HOLY MOLY! Prisen var så hinsides at jeg ikke tør å si den høyt en gang. Spartan har virkelig overgått seg selv her, og skviser det siste ut av folk. Prisen var så latterlig at jeg skjønner ikke engang at de kan forsvare den. Jeg lukket ned siden, og tenkte at det her er jo flate meg helt uaktuelt! Og tenkte ikke noe mer på det.

Så kom dagen for Ultrabeast i Edinburgh. For dere som ikke vet, så var et av kvalifiseringskravene til å delta på 24 timersløpet på Island, at man hadde fullført en ultrabeast. Ultrabeast er 42 km + med hinder. Edinburgh ga oss 50 km blank, 3600 høydemeter og x antall hinder. Jeg var ute i løypa i 10 timer og 40 minutter. Været var grusomt, det blåste fra alle kanter, det sprutregnet og det var så kaldt at ATV’ene til crewet sprengkjørte med folk som hadde fått hypotermi oppe i de skotske hills’ene. Det morsomme var at da vi kom i mål (samtlige  beinharde spartantilhengere..) var vi alle HELT enige i at vi skulle i hvert fall IKKE gjøre Island!!! Så grusomt var løpet i Edinburgh… (og ja…i dag skal vi alle møtes igjen på Island…)

Men historien slutter ikke her…vel hjemme igjen og trygt på plass i sofaen sitter jeg og åpner mail…hmmm mail fra Spartan…»Congrats you are in the lottery!» WHAT? Så bare fordi jeg hadde kvalet igjennom å fullføre ultrabeast hadde de snikmeldt meg på?? Og jeg skulle bli trukket xxxx kr fra kontoen om bare få dager om jeg vant (å vinne vil bare si at du fikk være med…og betale selv – Gimmick!) Jeg kjente jeg ble varm og kald om hverandre, herregud så dum jeg hadde vært som begynte å fylle ut…jeg skyndte meg og skrive en mail «It must be a mistake, please delete me..etc» og sendte av gårde. Fikk faktisk svar nesten umiddelbart der Spartan beklaget så mye, de skjønte ikke hva som hadde skjedd og selvfølgelig skulle de slette påmeldingen min…jeg pustet lettet ut! ….helt til Supermann plutselig et par dager senere henslengt sa «Ja forresten…har du fått mail fra Spartan?» Jeg hostet til, svelget og sa…»ja….men det var nok bare en feil, så jeg ba de slette påmeldingen min!» HVA – utbrøt Supermann…»Jeg hadde jo meldt deg på!» HVA – sier jeg «Hva med litt KOMMUNIKASJON DA MANN!»

Så altså…en veldig lang historie, litt kortere…vi var påmeldt Spartan Ulltra World Championsship 2017. 8 km’s sløyfer, så mange du klarer på 24 timer! Minimumskrav 6 runder = 48 km, første badge på 50 miles som tilsvarer 80 km…altså 10 sløyfer…

Nå er vi endelig (?) ferdig med alle løp for året, og alle andre rare eventer…og kan fokusere på Island. Skal vi se…det er nå ganske nøyaktig 5 uker til vi står på startstreken. Så hvor mye kan man klare å spisse formen mot et slikt ultraløp på 5 uker… 5 x 7 = 35 dager…hahaha det lar seg jo ikke gjøre. Men jeg har en plan: Jeg skal hvile og bli sterkere! Det har nemlig vært litt av et år som de fleste vet, og det har vært et hardkjør. Mye reising, stress og mye jobb for å jobbe inn frihelger og diverse vakter. Nå har endelig det begynt å komme seg litt på normalt stell igjen. Ja -  jeg hadde jo faktisk en hel helg fri forrige uke der jeg ikke hadde noen som helst planer! DET er helt unik for meg! I tillegg har det blitt sørgelig lite styrketrening på meg. Selvfølgelig er det mye styrketrening i hvert løp jeg har vært med på, men jeg tenker mer på den oppbyggende styrken som skal sørge for at bl a knær, hofter og skuldre overlever hindrene og løpingen. Så de neste ukene vil se ut som det her:

-          Styrke x 2 fullkropp med fokus på rygg og skulderrehabiliterin

-          1 intervalløkt (bakke eller raske intervaller på mølle)

-          1 sone 3 økt på ca 10 km

-          1 langkjøringsøkt på ca 20 km

Igjen nå er det nok mange av løperne der ute som river seg i håret…hva er dette for et opplegg? Vel…for det første – husk at jeg er en hobby-mosjonist, jeg har ikke kapasitet til å trene som en proff, jeg har to barn som krever og som fortjener masse oppmerksomhet, og jeg har en turnusjobb som lar det være igjen ytterst lite tid til noe særlig mer trening enn dette.

Men jeg har en seriøst treningsdag jeg har satt på planen, inspirert av Ultra interval challenge – der kjører man 8 intervaller, 10  km hver 3. time i 24 timer. Jeg vet enda ikke om jeg skal presse meg til å kjøre de to siste, men jeg skal i hvert fall kjøre 10 km hver 3 time fra kl 0800 om morgenen tors 23. november. Siste intervallen min skal være kl 23 om natten og når jeg er ferdig da har jeg hanket i land 60 km. (vi får se om jeg spontant ombestemmer meg og kjører helt ut…)

Hva vil jeg oppnå med det opplegget?

Vel – nå burde jeg gjøre det ytterst realistisk og kjøre 10 burpees hver kilometer jeg løper også for å gjenskape hindrene….om noen presser meg og sier at det skal du så gjøre jeg selvfølgelig det! Men jeg vil uansett for det første få en forsmak på hvordan det er å løpe 60 km…jeg har aldri før løpt lengre enn 50 km. Jeg vil få en følelse av hvordan det er å holde på i lang tid. Hvordan kroppen responderer på å «få en pause» og så måtte ut og jobbe igjen. Jeg får testet ut mat, utstyr og kjent på kulden og været. For været er det som stresser meg mest. Jeg er og blir en uforbederlig frysepinn…og er igjen redd kulden skal sette stopper for meg. Og nettopp da er det viktig å ha alt utstyret mitt på G.

KlemMari

Høstens løpeoutfit - Skins og Rottefella - beste av de beste!

Publicerat: 2017-11-12 16:33 Kommentarer (0)



Iron Viking Frankfurt - nok et hårete mål oppnådd!

Det er mange av årets opplevelser jeg har igjen å skrive om til dere, så jeg må egentlig bare begynne et sted. Og jeg tenker det enkleste er rett og slett å starte her og nå, og jobbe meg bakover gjennom året. For å gjøre en relativt lang historie veldig kort nå, så er jeg ingen maratonløper. Så langt derifra som vi kan komme faktisk. Likevel har jeg nå så langt i år kjempet meg igjennom 2 ultradistanser, og jaggu ikke gjort det så hakkanes gæli heller. Jeg har ikke noe bra tider å prate om, ei heller er det vakkert å se på - men jeg har klart det. Og jeg er goddam stolt!

Siste reisen min nå var til Frankfurt i helgen som var. Vi skulle løpe Iron Viking, Strong viking sitt hertil lengste løp - og som de selv påstår "The toughest marthon in the world"! Jeg er nå litt usikker på om det stemmer helt da, men de kjører på med høydemeter, 100+ hindre og ihvertfall i Nederland og Tyskland er de kjent for at distansen er sjelden og aldri det de sier den skal være. Egentlig greit å være forberedt på det! Ifjor sa Garminklokka til Supermann 48 km, og jeg håpet i det lengste at det skulle ha vært feil...men da vi var ca halvveis i første sløyfe stemte plutselig ikke kilometerne som sto på skiltene i det hele tatt med klokka mi. Og nå har vi lært, hver gang vi har vært oppe i fly, skrur vi av og på klokkene og i tilllegg nullstiller høydemåleren. Så det var nok ikke klokka mi som var feil. Vel, tenkte jeg, de har sikkert bare "rotet" med første sløyfen som er Beast distansen, og så må de være mer tro mot de to andre kortere distansene som er mer for fun-runnerne.

Strong viking har nemlig 3 distanser du kan løpe:

- Lightening 7 km

- Warrior 13 km

- Beast 19 km

Tanken med Iron viking er at da løper man en runde av hver, starter med den hardeste som har de vanskeligste hindrene, fortsetter med den nest lengste distansen og ender opp med den korteste og de enkleste hindrene til slutt. Jeg ser jo når jeg setter de opp under hverandre at man umulig kan komme til 42 med korrekte distanser...men fra å ende opp med 39, til å ende på 46,6 som var årets distanse...vel det er en aldri så liten forskjell.

Men vet dere, jeg digger det egentlig. Disse løpene med slike distanser, SKAL være litt hårete, de skal være ekstra utfordrene og de skal ikke være for alle. Og man skal kjenne litt ekstra på mestringsfølelsen når man står på toppen av Vallhalla steps, med musikken pumpende ut og ser ut over et hav av mennesker, noen løpere, andre tilskuere - og du hopper ned (ja faktisk!) steg for steg, jubel bruser inne i deg - du er i mål, du har klart det, tårene presser litt på, men takket være to fantastiske mennesker som sto og heiet på meg siste 500 meterne og som møtte meg med støtte før jeg løp ut på siste runden, så var det mer smilet og jubelen som preget meg. Jeg tok meg tid til en klem til hver av disse fantastiske gutta før jeg bøyde hodet og fikk den ærefulle medaljen tredd over hodet. Jeg var en Iron Viking. Jeg hadde løpt 46,6 km alene, jeg hadde jobbet meg gjennom hindrene, kjempet meg over startveggen 3 ganger, jeg hadde klamret meg til Gunnors struggle, og selvom  han gjorde det ekstra vanskelig for meg så ga jeg meg ikke, jeg hadde løpt inn de jentene jeg klarte å fange en etter en, og jeg var (og fortsatt er) veldig spent på hvilken plassering jeg fikk blant jentene. Som Supermann sa da jeg endelig kom meg bort til han "Fy søren for en innsats du har gjort jenta mi, nå har du løpt bra!" DET er komplimentet sitt det!

Men la oss spole tilbake litt. Som Marius sa til oss på kvelden, "Hadde jeg skulle løpt ut på en runde nr 2 da jeg var ferdig (med Beast) hadde jeg fått en knekk". Nå har jeg gjort nettopp dette på to løp, og faktisk går det greit. Jeg tror det sitter i hodet. De fleste vil vel helst løpe et maraton der man aldri trenger å løpe samme stedet flere ganger, men jeg skjønner også at med et hinderløpmaraton så krever det enormt mye av arrangøren og er sjelden eller aldri forenelig med at det lar seg gjøre. Så både på ultrabeast i Edinburgh og her nå i Frankfurt, var det helt ok å runde inn på 22 km for så å sette ut på runde nr 2. Så går det egentlig greit frem til 30 km'isj. Da møter jeg veggen litt første gangen. Det er nå kroppen min begynner å protestere og jeg merker at løpestilen langt i fra er elegant lengre. Hvert skritt blir en kamp, og når i tillegg banen nå har blitt et rent gjørmehav, ja så gjørmete at jeg nesten ikke kjente igjen banen fra forrige runde og selv de enkleste hinder blir utfordrene, ja strengt tatt umulige å klare - ja da er det ikke fritt for at tankene begynner å tumle rundt. Men så er det jo det hele dette året har dreid seg om, å utfordre seg selv BÅDE fysisk, men ikke minst mentalt. Og jeg VET så inderlig godt nå, at kroppen klarer mye mye mer enn hva vi selv tror.

Flere fine folk fra Norge - Kenneth og Louise definerte galskapen med å fly ned sent fredag og så hjem lørdag ettermiddag for å løpe Nightcrawler på lørdag kveld!

Runde nr 2 ble egentlig kun en kamp om å få lagt en jente bak meg. Vi løp ca like fort, men jeg løp dønn alene og hun hadde et team på 5 gutter rundt seg. Fy søren så irriterende de var, hver gang jeg tok de igjen og jobbet meg forbi et hinder, de stoppet på matstasjonene mens jeg tok en gel på veien, så hørte jeg de komme etter meg igjen. Jeg merket meg med voksende irritasjon at hun hadde et betraktlig lettere og bedre løpesteg enn meg, men jeg merket meg også at hun var sliten, hun avslørte seg selv på pusten. Jeg var egentlig ikke så sliten, det gjorde bare vondt overalt, og jeg begynte å bli sulten. Da vi kom til siste "oppoverbakke", jeg setter den i hermetegn fordi for oss Nordmenn defineres ikke den som oppoverbakke, mer som en lang helling, tok jeg meg tid til å hufse opp mens jeg hadde bestemt meg for å spise. Jeg MÅTTE ha mer energi nå, jeg merket at jeg begynte å gå tom, drikkesekken hadde slått seg vrang og jeg tok meg ikke tid til å sjekke den. Jeg var tom for gels, og det jeg hadde var en pose med julemarsipan. Så mens marsipanen vokste  i munnen min, tygde jeg meg i takt med hufsingen gjennom 3 marsipanpølser. Det fikk holde. På toppen var det drikkestasjon, jeg svelget i meg en slurt vann for å få unna marsipanrester og gunnet på videre. Det var nå eller aldri. Og jeg så henne aldri igjen takk og lov! Boom girl, så mye for det teamet ditt!

Noen kommer seg mer elegant over veggen enn andre - Louise <3

Da jeg kom inn til eventområdet og skulle runde ut for 3. gang hørte jeg plutselig navnet mitt, Marius og Martin sto og ventet på meg - "Du ser sterk ut" sa de, "Pisspreik" tenkte jeg, men smilte. Det var så uendelig godt å se de. "ta sekken min sa jeg, den er likevel ødelagt og jeg har ikke mer gels". En kjapp titt ned i sekken avslørte feilen, slangene hadde koblet seg delvis fra, jeg koblet de på igjen, supte i meg en god slurk med deilig energidrikke, visste jeg hadde nok å gå på ut på de siste 7 km, reiste meg og gjorde meg klar. Klapp på ryggen, klem og godord videre. Plutselig kjente jeg meg sterk, jeg løp lett (!) videre ut på siste sløyfe, møtte en fyr jeg pratet endel med - hinderløp seff -  og jeg merket at vi holdt ca samme tempo. Han dro litt, jeg dro litt - så kom vi til Throw the hammer, et grusomt hinder på lik linje med spydet i Spartan, 50/50 om man treffer, og endelig, på 3 runde satt hammeren klokkerent i blinken for meg, jeg hoppet og danset litt, så på den nye vennen min, "Did you make it?" "No", he smiled, "see you at the finishline!" Det var ca 2 km igjen, jeg kunne klare det alene - siste seierskilometerne, monkeybaren dukket opp i det fjerne, en siste kraftanstrengelse, jeg trakk pusten da jeg nærmet meg, følte meg svak, ville jeg klare det en siste gang. Da hørte jeg igjen navnet mitt, der dukket Martin og Marius opp, "Kom igjen, du har denne!" Og klart jeg hadde, stang for stang, jeg tok fart, traff bjella, satte opp farten og plutselig var jeg ikke alene, vi var 3 sammen. "bare Brother Hill igjen nå Mari!" Seriøst!!! OMG...jeg fikk vinger, der var den, siste store slipwallen, køen var endeløs, men som Iron Viking, kledd i grønn vest hadde vi fus på hindrene, jeg banet meg vei, fikk tak i tauet og kom meg lett opp, vi var 3 som løp videre...eller jeg tror nesten jeg løp fra de, som et ekorn opp Vallhalla steps, og på toppen tok jeg noen danseskritt til ære for fotografen (les Martin) som sto og tok bilder. Fy søren - jeg var ferdig og jeg var så stolt!

Den kvelden var vi 4 stolte som feiret med biff, vin og øl inne i Frankfurt by. Supermann feiret en rå 3.plass blant herrene, jeg feiret at jeg hadde vunnet over nok en ultradistanse, Martin feiret sin egen råskap med 22 km Beast og Marius venter fortsatt i spenning på hva hans innsats kan holde til. Vi var alle enige i at helgen hadde vært så godt som perfekt.

KlemMari

Gutta mine - Martin (mr aka Northman OCR), Marius og Supermann

Publicerat: 2017-11-01 06:37 Kommentarer (0)



Toughest Family innfrir!

Hei alle sammen!

På tide å få litt liv i denne bloggen igjen. Det har vært stille fra meg leng nå, men det har rett og slett vært så travelt. I tillegg vet jeg rett og slett ikke helt hvor veien går i 2018...hinderløp blir det, masse av. Men med fokus på jentene mine dette året. I år har jeg vært tidenes meste egoistiske, gjort alt jeg har lyst på, reist overalt - så neste år er det jentene som skal få ha det gøy.

 

Og som en liten forsmak på 2018 dro vi til Gøteborg i helgen, jeg for å være med på Toughestfinalen og øve på hinder, og jentene for å løpe Family-løpet til Toughest. Jeg husker ikke om de hadde noe familieløp ifjor, men i år har det vært noen, og endelig fikk vi mulighet til å teste det ut. Frem til nå er det Spartan som har imponert meg mest med alle hinder laget i miniatyrutgaver, men jeg må si at Toughest innfridde til de grader! Jeg var litt skeptisk da jeg leste at jentene bl a skulle gjennom Dragonsback og spinning wheels. Javel, hvordan skulle det gå til?? Riktignok må en voksen være med, så de forventer vel kanskje at vi skal bære de gjennom noen hindre?

Men neida...for et opplegg! Ikke bare fikk barna lov til å teste alle de samme hindrene som vi voksne (nesten), men alle hindrene var modifisert! De var enten forkortet, senket ned eller satt nærmere hverandre for at barna skulle ha 100% mulighet til å gjennomføre alene. Ja til og med rampen hadde de hengt et klatrenett utfor så alle kom opp.

Kjempegøy, lille Nora min ville absolutt teste trampolinen, og siden den var satt ned på laveste hakket på hoppetårnet var hun ikke vond å be da hun sto og så ned i gjørmevannet.

Herregud så gøy vi hadde det, armbånd fikk vi, grønne, store til voksne og små til barn - og ALLE fikk medaljer, samme som de voksne seff - men med grønne familiebånd!

Toughest - tusen takk skal dere ha - og vi sees i 2018!

KlemMari

Ps...imorgen stikker vi til OCRWC i Canada! Hvis dere har lyst til å følge oss er vi på instagram hele uken @ocrqueen ;) Skal også prøve å oppdatere dere litt gjennom ocrnorway-bloggen

Publicerat: 2017-10-10 12:25 Kommentarer (0)



Vil jeg erobre Skottland?

Hei alle sammen!

Da stikker the Weiders på tur igjen. Denne gangen hele familien og vi har litt av noen planer. Jentene skal atter engang gjøre seg fortjent til sine oransje medaljer på Spartan race kids race...selvom jeg må innrømme høyt og tydelig at det klør i fingrene etter å heller melde de på sprinten. Det hadde vært en så utrolig rå opplevelse å få gjøre sammen med dem. Men jeg vet jo inderlig godt at det er endel hinder der de ikke vil kunne klare av fysiske årsaker...bucket carry er umulig for de i endel år til fremover (den er jo nesten umulig for meg...), i tillegg er monkeybaren skikkelig kødden (langt mellom barene og tykke stenger)...og det er mye tung bæring. Men det som er så flott med Spartan race sitt barne løp er at det er så himla godt tilrettelagt for barn, så det er på ingen måte synd på de. Hvis du har lyst til å lese mitt innlegg for Spartan race om barneløpet deres finner du det HER!

Men...mor og far skal gjennom adskillig verre ting...ja nå er jeg ikke bekymret for Supermann i det hele tatt. Han har vel nå gjort noe av det råeste av det råe hinderløpsporten kan tilby med Ironviking ifjor høst og The ultimate Sufferingrace iår. Begge løpene var ultraløp med distanse på ca 45 km...og med tidslimit han acet med god margin på begge løpene. Sistnevnte sendte han direkte til både EM og VM så det er rått!

Men jeg derimot...har ikke satt min fot over 30 km...dvs JEG SKAL FÅ KJØRT MEG! Ultrabeast er målet denne helgen. Skottland, Edinburgh, The Nine Mile farm, 42 km +, ca 80 hinder og 3000 høydemeter. I regn!!! Pokkers yr.no melder om regn hele dagen, og om jeg gruet meg før, så gruer jeg meg enda mer nå. Regn + tekniske metallhinder = Fail og 30 burpees. Kommer til å bli maaaaange burpees kan jeg informere om. Men det er viktig for meg å klare løpet. Jeg må fullføre første runden på 7 timer og neste innen 8. Vi har totalt 15 timer på oss før cut-off...ifjor brukte jeg ca 4.12 på første runden...så målet mitt er egentlig under 10 timer, men vi får se. Om jeg klarer det vil isåfall min 2. brikke i endurance trifectaen være på plass.

Om du vil kan du følge oss på

Snapchat - ocrnorway

Instagram - @ocrqueen

Blogg - ocrnorway.no

Skal også visstnok være noe livegreier på facebook. Skal se om jeg finner ut av det.

Så... see you at the finishline!

Aroo fra Mari

Publicerat: 2017-07-20 12:22 Kommentarer (0)



Verdens første hinderløpbryllup!

Jeg har ikke nok superlativer for denne helgen! Det er bare å være ærlig på at ord blir fattige, selvom den frasen begynner å bli rimelig utslitt etterhvert. 

Men ENDELIG kunne jeg også få overvære Bootcamp Hønefoss! Det er flaut å si det høyt, men jeg har aldri vært der før! Siden hinderløp kom til Norge i 2013, har de sakte men sikkert bygd opp, ikke bare en solid treningsarena, men kanskje Norges mest profesjonelle helnorske hinderløp. Ikke mindre enn 1600 løpere var innom Helgelandsmoen iløpet av lørdagen, og med sol fra blå himmel, en utrolig rå hinderløpcamp og et løp så utrolig bra lagt opp - ja da fryder et dedikert hinderløphjerte seg.

Jeg kunne skrevet masse om løpet i seg selv, men det kan dere heller lese om på bloggen min på ocrnorway.no. Idag vil jeg dele Camilla og Tim med dere. De møttes faktisk første gangen her på Helgelandsmoen på hinderløptrening. Og om det ikke var kjærlighet ved første blikk, så var det kanskje kjærlighet ved første monkeybar? Og På Barskinghelgen i mai 2016 kom det første offisielle kysset...det første av et utall mange. For dette paret skjuler ikke følelsene sine for verden. De kysser, holder hender og utveksler varme, kjærlige blikk til enhver tid, uansett hvor og når de er. Derfor ble det også naturlig for de å skulle dele sin kjærlighet med hele hinderløp-Norge og planene var igang. De skulle utveksle sine JA til hverandre under Bootcamp Hønefoss sitt løp chicken race/bootcamp survivor i 2017. Altså denne helgen.

Det er vel ikke første gangen noen har giftet seg i forbindelse med et hinderløp, men jeg/vi (etter endel research) mener bestemt at dette er verdens første organiserte hinderløpbryllup. Og alle var invitert...hehe altså 1600 løpere med følge. Heldigvis (!) for Tim og Camilla så hadde vel ikke alle fått dette med seg, så partyteltet med plass til 200 gjester ble fyllt godt opp, men vi slapp å sitte på fanget til hverandre. Etter vielsen ble griller fyrt og kaker servert...og kanskje ikke minst - badestampene ble fyrt opp. For at badestampene var mest poppis utover de sene kvelds og nattetimene var det ikke tvil om. Hinderløpquiz, taler og masse herlig skrøning er alltid på sin plass. Et høyst utradisjonelt bryllup, men fy søren så utrolig gøy det var, og akkurat som brudeparet selv ønsket seg.

Men la oss snakke litt om selve vielsen. Etter premieutdelingen gikk vi rett over på vielsen. Stolt og utrolig rørt hadde Supermann og jeg æren av å få stå på scenen som forlovere for disse flotte menneskene som i løpet av dette året har kommet til å bety så mye for oss. Selvfølgelig var det en hinderløpportal på scenen, det var en utrolig flott pastor som viet dem og sørge for musikken ved selv å synge og spille gitar. Og da Tim og Camilla kom på scenen var det til rocka religiøse toner som fikk gåsehuden til å reise seg og rockefoten begynte å krible. Dresskoden var dressforbud, og alle gjestene inkludert brudeparet var kledd casual i treningstøy. Selve vielsen var tåredryppende og med en utrolig flott personlig tale fra presten, ringer ble utvekslet - sorte alternative i Tungsten -et av de sterkeste metallene som finnes, perfekte for hinderløpparet!

Og brudekaken...selvfølgelig en fantastisk hjemmelaget hinderløpkake, med hindre, burpeezone og stakkars hinderløpere som druknet i gjørme/sjokolade!

Og alt omkranset av hinderløpere som fortsatt var ute i løypa, monkeybars, rampe, rigg og den aller flotteste av alle, hinderløpfamilien vår!

Takk Tim og Camilla igjen for en fantastisk helg! Vi hadde det helt vidunderlig!

Og en minst like stor takk til alle på Bootcamp Hønefoss som ga oss det råeste og kuleste løpet, som ga oss den beste arenaen for Norges første hinderløpbryllup - og for alt dere gjør for oss hinderløpere!

KlemMari

Publicerat: 2017-06-25 23:28 Kommentarer (0)



Nå er vi igang dere!!!

Det har vært noen travle uker nå folkens. Men jeg klager IKKE! For endelig er vi igang! Jeg har allerede siste ukene vært med på  hinderløp:

22. april - MudRun Skien

30. april - teamkonkurranse på Farm Ninja Challenge

6. mai - Toughest Malmø

(13.mai - Holmenkollstafetten)

19-21.mai - Spartan Weekend med Super, Hurricane Heat og sprint distanse (denne helgen skal jeg dele med dere i et helt eget innlegg - for den var så utrolig kul at jeg nesten ikke kan få satt ord på den!)

Det har vært noen helt råe helger, og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av arrangørene. Man trenger ikke lengre reise utenlands for å få skikkelig kvalitet på løpene. De norske løpene er nemlig både profesjonelle, oppfinnsomme og begynner virkelig å få et anstendig antall deltagere! Nå er ikke Toughest eller Malmø norsk, men 7000 deltakere på et skandinavisk løp er da fordundre meg helt rått.

Og nå er nedtellingen i full gang - lørdag er det nemlig Barskingen for 3.gang! Med over 1100 deltakere! Slå den a dere. Og yr.no melder sol og 21 grader. Jeg sier FOLKEFEST!

"Det finnes de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har. For så bra var det!"

Dette utsagnet er for meg episk, det kommer fra min kjære mentor Andreas Dietzel og er fra 2015. Året Barskingen ble arrangert for første gang. Vi var vel under 100 deltakere og regnet øste ned som jeg aldri har opplevd det før. Likevel var løpet noe av det råeste og kuleste jeg hadde vært med på. Og året etter hadde de klart å beholde sjarmen, men samtidig klart å gjøre løpet mer profesjonelt, og ikke minst fått inn masse nye hindre.

Jeg vet det er nye hindre i år. Jeg har fått noen hint, men de er strenge disse arrangørene altså, her er det ingen forskjellsbehandling, og vet du, jeg tror de sitter der nede i Rakkestad og koser seg, og gleder seg til vi skal sendes inn i de dype gjørmete skoger og oppleve ting vi aldri har gjort før. Jeg gleder meg som en unge til å se hva de har forberedt til oss.

Siden værgudene virkelig har bestemt seg for å slå på stortromma iår, blir det spennende å se hva slags eventområde vi møter i år. Som seg hør og bør regner jeg med at endel av sponsorene har stands her. Nocco blant annet vil sørge for god sprudlene drikke. Og har dere lyst til å slå av en prat med oss i team OCR Norway er dere hjertlig velkommen bort i teamteltet vårt - det er ikke til å ta feil av for å si det sånn!

Og ikke minst - i år som ifjor, har Barskingen sørget for at vi blir tatt godt vare på etter løpet. Det vil være 4 naprapater til stedet fra Nitelva helsesenter. De tilbyr oss 15 minutters massasje etter endt løp, og ut dagen idag er det mulig å forhåndsbooke behandling ved å vippse 200 kr til 104317. Du sparer da 50 kr, og du vil bli tildelt en time etter når du løper. Skikkelig ekstraservice altså med andre ord. Personlig trenger jeg sårt en liten Recharge etter løpene mine om dagen, og synes dette er et knallbra tilbud ihvertfall jeg har tenkt å benytte meg av. Forøvrig har jeg også en konkurranse gående på instagram - @ocr_queen - der du og en venn kan vinne en behandling hver etter Barskingen i år! Trekker en vinner ikveld så du har enda en mulighet til å være med!

Treningsuka denne uken har ikke vært mye å skryte av, men de sier hvile er viktig og - og jaggu fikk jeg ikke erfare at det kanskje stemmer også. Gårsdagens easy breezy løp til jobben kjentes bra, Garmin ga meg tommel opp og det var en riktig så fornøyd frøken som kom frem til jobben med et smil om munnen ;)

Om du skal til Barskingen imorgen - kom og si hei da vel!

KlemMari

Publicerat: 2017-05-26 06:56 Kommentarer (0)



Norske hinderløp del 8 - X-run

...hvor skal jeg begynne...jeg har faktisk ikke en anelse. X-run er et av de virkelig store løpene for meg. Som jeg har beskrevet før har jeg et elsk/hat forhold til dette løpet. Elsk - fordi jeg elsker alt med løpet, menneskene bak løpet, hindrene, naturen og terrenget løpene legges i. Ja hele atmosfæren rundt X-run er magisk! Så hvorfor hat...hehe ganske enkelt fordi X-run er det løpet vi alltid har løpt lag i. Supermann, meg og en stakkars annen utvalgt. Vi løper mix lag og vi løper ikke for gøy! Vi løper for å gjøre det så bra som vi kan gjøre det. Og da går det fort, og når det går fort i Østmarka - ja da gjør det vondt. Kommer det en sjelden gang en grusvei i lett helling nedover kommer det alltid høyt og tydelig fra Supermann som alltid ligger og drar "Nå skal det gå fort, dette er bare en transportetappe!" Så for de som hviler der...vel det gjør ikke vi. Men herregud vi har stått på pallen både her og der - og ikke minst smakte førsteplassen på Eidsvoll himla godt. Helt til Oslo 2016 knuste alle forventninger. En knallhard kamp mot faste konkurrenter endte på toppen og aldri tror jeg vi har vært så glade noen gang før!

For det er noe spesielt å gjøre det bra i et løp man har løpt så lenge det har eksistert i Norge. X-run var sammen med Viking Race det løpet som startet hinderløpmoroa i Norge. Og vi har vært med de hele veien, nære bånd har blitt knyttet til arrangørene og dermed løpet. Det er et løp som bare må væres med på, og som er noe vi gleder oss litt ekstra mye til.

Men hva er det som er så spesielt med X-run da. La oss begynne med stemningen. Jeg tror at X-run må ha inngått en egen avtale med værgudene, for å vidt jeg husker så har det alltid vært strålende vær på X-run, både på Eidsvoll, i Bergen og i Oslo. Og godt vær gjør det hele alltid litt ekstra spesielt. Og når de i tillegg ønsker å gjøre løpene sine mest mulig publikumsvennlige med masse hinder på en slette så det blir ekstra gøy både for de som løper og de som heier når sola skinner fra blå himmel! Ja også blir det så kule bilder ;)

Terrenget! X-run har i 2017 løp i Bergen 3+4.juni og Oslo 26 + 27. august. Bergen har jeg dessverre ikke løpt, men på bakgrunn av hvordan de legger løpene sine i Oslo (og tidligere) Eidsvoll, så vet jeg at de bruker skogen og terrenget for alt det er verdt. Løypene går på stier, utenom stier, på grusveier, opp skråninger, ned bakker og ikke minst i vannet. X-run er et av de få løpene som har superkule vannhinder - som regel har de et laaaaangt balansehinder i vann, der sjansen for bading er stor. I tillegg har de ofte et svømme/dra seg langs line hinder som kjøler deg godt ned når topplokket og kroppen koker. På vannhindrene kan man både vinne og miste dyrbar tid....X-run er kanskje ikke det mest gjørmete løpet i Norge, men det gjør ingenting synes jeg, digg med et løp der man kan løpe så mose og kvister fyker også!

Hindrene! x-run har trehinder! Jeg elsker trehinder og hater metall! Hindrene til X-run blender perfekt inn i naturen og er både krevende på sin egen måte, men samtidig gjennomførbart om man løper alene. Vegger f eks har den berømte X-en på seg som man kan bruke til å komme over. Men det tar sin tid likevel. I tillegg har de endel signaturhinder - kombinasjonen monkeybar-balanse-vegg er en klassiker inne på sletta, rampen (hvem elsker ikke rampen og skrekken på vei opp som går over i ekstase på toppen), purkehenget (fantastisk hinder) - ja og X'en da. Hva står X'en for...du kjenner ikke løypa, du vet ikke lengden, og du vet ikke hva som møter deg når. Som regel kommer det et nytt hinder av året, og hva det er, ja det må du ofte vente med å finne ut. Ifjor var det en ny skråvegg...som ihvertfall gjorde at jeg var glad jeg løp lag!

Hva mer....åh jo - de har skjønt det! Fra at barna måtte vente til alle de voksne var ferdig løpt, hinderne modifisert og sjekket - så har de nå fått sin egen dag. Søndagen er barnas dag, og gjett om de elsker det! Barna deles inn i 3 alderskategorier

- 7-9

-10-12

- 13-15

De må gjennom et utvalgt nummer av de samme hindrene som de voksne, og gjett om de koser seg. Og vel gjennomført, bærer det over mållinja der Anita står og venter med medalje. Ja for barna får medalje i motsetning til oss voksne...no bling liksom...eller vent...siste nytt nå er at vi og skal få!!! Alle skal få!!!

Nei dere - X-run må bare oppleves, en fest av en annen verden, mer litt sånn festivalpreg over hele Skullerudsletta ihvertfal - og jeg håper og tror at værgudene er med oss i år også!

Håper vi sees!

KlemMari 

Publicerat: 2017-05-01 11:04 Kommentarer (0)



"Det er en idrett med masse gøy!"

Headingen er rett og slett rappet rett ut av avisen som skrev om Mud Run Norway i helga. Og så utrolig deilig å lese, det er et lavbudskjettløp, målet er å gå i null og at folk skal ha det gøy. Likevel tviler de ikke på å kalle det en idrett. En idrett med masse gøy!

Dette leste jeg fredag kveld, dagen før Mud Run Norway i Skien. Et løp jeg så vidt har hørt om ifjor. Og et løp jeg brått bestemte meg for å løpe. Det var noen som ønsket meg nedover, og plutselig tenkte jeg - hvorfor ikke! Og fikk tak i billetter til både meg og jentene. Den siste tiden før løpet, har også Mud Run selv lagt ut flere teasere. Teasere som fikk meg til å bli gira. For fra å være et løp jeg egentlig ikke helt visste hva jeg skulle forvente meg av, så ble det til et løp jeg hadde store forventninger til.

Forventningene ble heller ikke mindre da vi kjørte inn mot banen på lørdag og jentene i baksetet plutselig ropte - Der er det!!! Og visst var det, det var musikk, det var en svær åker som var pløyd til ære for oss, det var hinder, på hinder, på hinder - det var peg, det var vegger, det var monkeybar, ringer, ninjasteps OG vanntanker (i flertall). Jeg må innrømme at jeg bokstavlig talt nesten datt ut av bilen, like ivrig som jentene, og sammen raste vi rundt på banene og sa "se der, og der og der!" Sola skinte fra nesten blå himmel og det eneste som bekymret meg var at vinden blåste apekatter fra nord! Det var grisekaldt!

Til en utrolig digg forandring for min del var det ikke tidtaking her, vi ble sendt avgårde puljevis med ca 6-8 personer i hver pulje og fokus på hele løpet var at folk skulle ha det gøy. Men arrangøren la heller ikke skjul på at de ønsket å utfordre oss. Da jeg "sutret" litt over vannet på starten av løpet (mest fordi jentene ble så himla kalde ute i skogen) fikk jeg beskjed - "Ifjor startet de stående i en vanngrav!" ...så lot jeg det ligge. Og mens jeg sto og ventet på startnummeret vårt, kom Bobby bort til meg og sa "Vær forsiktig...skogen lever!" med et glimt i øyet. Jaja tenkte jeg...jeg har da løpt hinderløp i skogen før! Men...jammen måtte jeg bite i meg de ordene da vi hadde brukt ca 40 minutter på snaue 2 km! Etter å ha først pepret oss ihjel med hinder inne på startområdet (beina skalv til slutt etter å ha hjulpet jentene opp og over div høye vegger), ble vi sendt ut i skogen...altså i skogen da! Ingen stier, ikke noe var ryddet, var det en bekk skulle vi ut i den, ja vi måtte tilogmed ned på alle 4 og kravle oss gjennom en bekk med tømmerstokker over. Helt rått, men tempoet gikk noe voldsomt ned. For det var ikke akkurat platt terreng heller - på de 7 km samlet vi faktisk ikke mindre enn 400 høydemeter ;) Opp og ned og opp igjen! Og da snakker vi skråninger, ikke bakker! Sånn krabbe og holde seg fast i røtter-skråning!

Men la oss snakke hinder...det er jo derfor vi løpet hinderløp ikke sant! Jeg lovte egentlig å løpe med Go'pro i helga, men i all ståheien så glemt jeg dessverre det. Jeg må innrømme at jeg forbannet uendelig mange ganger i løpet av løpet, for det var så mye nytt og gøy og oppfinnsomt. Et hinder behøver ikke være kjempefancy og dyrt for å være gøy! Nå er jeg dessverre litt dårlig på å huske nøyaktig alle hinder og i korrekt rekkefølge, men her er noen av de hindrene vi måtte gjennom:

Fra start gikk det bortover og rett til noen "enkle" stokker man skulle over og videre i krabbenett - det var mange krabbenett kan jeg love dere. Og de var strammet godt så man ble ikke bare tvunget ned på alle fire, men nesten ned i åling på det verste.

Var de ikke snille, de hadde pløyd opp store deler av gresset så det ble "bedre" løpebane for oss...ja også vannet de den litt...bare sånn at det ble litt gjørme liksom ;)

Etter bare noen få meter var det rett oppi ikke 1 men 2 containere fyllt med isvann, fy så kaldt det var, og etter det kom hindrene:

- 2 x vegger

- monkeybar/ringer/lastestropper

- ninjasteps

- nett/krabbe/nett

- høyballer

- skråvegger

- rampe

- peg

- traversewall

- dekkbæring

- dekktrekking

- dekkflipping

- krabbe under biler x flere

- rør å krype gjennom

- sklie på presenning

- skli ned gjennom rør

Ja jeg må si det - til å være et så lavterskelløp, på kun 7 km var det helt utrolig hva de hadde klart å få til. Til og med ute i skogen sto det hinder, plutselig dukket en monkeybar opp, så var det et klatrehinder, spiderweb og ikke minst diverse gjørmehull vi måtte over, bekker å gå i og ved et sted var det lagt stokker i kryss over en bekk med presenning over. Man ble tvunget ned på magen i det iskalde vannet, det var god klaring til å puste i, men likevel kjente man litt på klaustrofobifølelsen når man ålte seg gjennom isvannet!

Alt i alt har MudRun gutta klart å samle sammen over 70 hindre til oss, noen selvlagde, noen naturlige - og for dere som ikke fikk gleden av å være med i helga - ikke vær lei dere, det kommer en mulighet til - 16.september er det nemlig dags igjen! Så bare å holde av - følge med på FACEBOOKSIDEN deres!

Når yngstedattera di stikker fra deg på slutten av løpet, er det utrolig godt at det er med andre som tar ansvar og sørger for trygg landing i det kalde vannet! Sikkerhet var det aldri tvil om, det var mer enn nok hindervakter både inne på slette og ute i skogen!

Her er det bare gøy gøy gøy - og det beste er at fokuset skal kun være på å ha det morsomt og mestre ting! Jeg liker det!

KlemMari

Takk MudRunNorway for vel levert løp! Gleder meg til 2017!

Publicerat: 2017-04-27 05:34 Kommentarer (0)



Norske hinderløp del 6 - Villmann

Endelig! Dette har jeg ventet lenge på, men nå er det Villmann sin tur. Enda et løp jeg ikke har hatt æren av å løpe, men som arrangerte sitt første løp ifjor, og med stor suksess.

I år slår de på stortromma, de er første løp ut i Norge som arrangerer 3 løp og hvor du kan gjøre deg fortjent til en trippelmedalje! DET er kult!

Villmann Hillclimb er UTSOLGT! Helt rått og et hinderløp i motbakke - ja det må jo bare sette Oslos Bratteste i skyggen! Blir så kult å høre hvordan dette har vært!

Villmann 5 + 8 km - det originale hinderløpet fra i fjor som jeg vet de har jobbet hardt med for å videreutvikle. Og med en solid gjeng bak rattet til dette løpet så blir det igjen spennende å se om de klarer å parkere Storebror Tough viking på Tryvann som arrangeres samme dag. Du skal IKKE se bort i fra at Villmann kan vinne den duellen!

Påmelding HER!

Sist men ikke minst kommer selvfølgelig Villmann Nightrun! Dette blir kult! 5 km, 20 hindre og start kl 2130! Tør du??? Og om du gjør så har du sikret deg siste brikken i Trippelen. Hvem blir de første i Norge til å ta Trippelen til Villmann???

Og som om dette ikke var nok, Villmann har skjønt en ting til - Barna! Barna er viktigst! Derfor har de i år også valgt å arrangere barneløp! 1,4 km med start to timer før de voksne 3. juni - alder 4-11 år og SELVFØLGELIG med medalje til alle som fullfører!

Er du overbevist? Vel Hjemmesiden finner du HER! Stikk innom da vel og meld deg på!

KlemMari

Publicerat: 2017-04-17 03:37 Kommentarer (0)



Norske hinderløp del 5 - MudRunNorway

På tampen før påsken setter inn vil jeg gi dere et lite tips om et helt nytt hinderløp i år. Som dere ser av hva arrangøren skriver om løpet sitt under her, så er det et løp perfekt for dere som lurer på om dere skal tørre å prøve et hinderløp, for dere som vil ha det gøy uten press på tidtaking og plassering og ikke minst for hele familien! Jeg har selv endelig fått orden på sysakene mine og stikker nedover til Grenlandstraktene med jentene og skal kose meg med dem på dette løpet. Det er kun en ting å si "Jeg gleder meg stort!" (og som Nora sa da hun så medaljen..."Se! Det står Nora på den!" Ja for vi sier aldri nei til en kul bling gjør vi vel!!!

Mud Run MUD RUN er terrenghinderløp som er fylt med spenning, adrenalin og moro for alle og familien. For de som fortsatt lurer på om de skal prøve seg på et hinderløp, er dette den perfekte anledningen. Mud Run fokuserer på å introdusere OCR sport for nybegynnere. På MUD RUN er det ikke tidtakning , her er fokuset på ha det gøy samtidig som du får brukt kroppen i naturlige omgivelser. Konkurransen er på en strekning på 7 km med 40 hinder. (Vi kommer til å lage en EXIT på 5 km for dei som ønsker det ). Nedre aldersgrense er 10 år. Barn under 16 år må løpe med en voksen. Det er mulig å løpe individuelt/lag/familie. Terreng og hindrene Mud Run byr på er i naturlige omgivelser og med naturlig hindere som vann, gjørme, skogen osv. Mud Run byr på terreng hinder, krabbehinder, rør, dekk, vegger mm.

Det er begrenset med plasser på dette arrangmentet.Alle de første 50 som melder seg på får en gratis MUD RUN T-SKJORTE så her gjelder det å være raskt ute med påmelding. Alle som deltar får medalje. Teamet er Bobby Saskin S, Kristian Molyneux og Jens Henning i tillegg til mange gode hjelpere. Photo: Marius Johannessen.


Er det noen fler som skal hit? I så fall kom og hils på!

KlemMari

Publicerat: 2017-04-12 04:17 Kommentarer (0)



112 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 12 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv







I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser