Mari Weider - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Barskingen 2018 - Hvordan skal dere toppe dette??

Bedre sent enn aldri, er visst blitt litt min greie...dessverre, for jeg er jo bare så stappfull av opplevelser og følelser jeg vil dele med dere! En ny helg er allerede over og for min del enda et hinderløp gjennomført. Men fortsatt er det Barskingen som er i blodet mitt. Barskingen som virkelig er et av mine ynglingsløp. Fra den aller første gangen vi møtte Barskingen i øspøs regnvær og med gjørmemengder vi aldri noen gang før hadde opplevd i Norge, ja så var vi solgt. Barskingen er sammen med X-run et av de løpene vi bare MÅ ha med oss i Norge. Jeg spådde den gang da at de skulle bli Norges svar på Tough Guy the Original, og de skuffer aldri. De går sine egne veier, lager egne originale hinder man ikke ser i andre løp - og folk bare elsker det! Det kan man lett se av deltakertallene. I år var det rekord med over 1800 deltakere. Det er helt rått, og når Norge til og med bjuder på med det herlige været vi har hatt siste 2 ukene, ja da må det bare bli vellykket.

For det var det nemlig i år. 100% vellykket! Om jeg leter med lykt og lupe så klarer jeg ikke å finne noe å sette fingeren på i dette løpet i år. De var kvalifiseringsløp til EM for første gang ifjor, fikk endel tilbakemeldinger, og det ryddet de så til gangs opp i i år, at vi alle bare bøyer oss i Barsking-gjørmen. Som seg hør og bør starter elitegruppene nå først, og hindrene i år var til de grader utfordrene at elite-gruppen virkelig fikk kjørt seg. Av elite-jentene var det kun 4 av 24 startende som fullførte med armbånd, og hos gutta kun 17 av 37. Dette vitner om at hindrene var harde, utfordrene, skiller klinten fra hveten - men samtidig sender avgårde endel til EM. Vi andre (jeg fikk dytt i rumpa av laget mitt da..) som ikke klarer det må bare fortsette å trene grep og overkropp for å forhåpentlig ha en sjans til å naile de neste år.

Når eliten var kommet seg vel avgårde var det dags for oss andre. Jeg løp lag med Supermann og Supermonkey...jeg må vel innrømme at etter kun et par kilometer så tenker jeg at nå er det siste gangen. Klart det er gøy å løpe så fort man kan og prestere så bra man kan, men det er altså IKKE gøy å til enhver tid være dårligste mann (eller dame) på laget, å kjenne på følelsen av at man svikter laget sitt, å vite at på grunn av meg så når ikke de andre målene de ønsker å nå. Vi får se hva slags lag jeg velger å løpe med neste år - det hadde vært utrolig kult å løpe med Karoline neste år. Aldersgrense for å løpe på Barskingen er 14 år og det er det magiske året 2019. Så vi får se...

Som vanlig var vi gjennom mange av de kjente og kjære hindrene fra tidligere år, ut fra start må vi gjennom et dekk-kaos før vi blir taklet av et amerikansk fotball-lag, blir spylt av Rakkestad brannvesen og så trykket gjennom Trang fødsel. Allerede nå har jeg puls langt opp i syresoner, og veien videre kjennes ubarmhjertig hard. Vi løper nå videre bakker, bakker og enda flere bakker, vi hopper over og under stokker - og glem enda ikke høyballene da. Jeg takker meg nå en gang til disse kontra Tougest sine som er uten dekke, har endelig lært meg en effektiv teknikk til både å komme meg både opp og ned.

Ute i skogen blir vi nå for første gang møtt av en av de to store nyhetene til Barskingen 2018 - Tønna. Et finurlig hinder jeg aldri har sett før, en stor plasttønne er plassert midt på et tau, taustumpen som henger under tønna er ubrukelig til noe som helst så du må klare å bruke de hullene som er i tønna til å heise deg opp, få tak på toppen og knipe beina sammen så du kommer deg opp på toppen. Deretter var det tautraverse bort til en bjelle til å slå i. Her var det mange armbånd som røyk gitt...heldigvis for oss andre som løper vanlig kan vi hjelpe hverandre, både med dytt i rumpa og stabilisering av tønna.

Flere høydemeter senere møter vi endelig årets store nyhet, hinderet jeg fryktet mer ann tønna (kun fordi jeg ikke visste helt hva tønna brakte med seg..) - stairway to heaven med en tvist. Eller som Barskingen kaller det - Himmeltrappa med en tvist. Hinderet jeg frykter mer enn alt annet, hinderet som rappet armbåndet mitt på VM - jeg vet jo at det "bare" er å trene pull-ups hver dag...men likevel...bahh 25 burpees og et aldri så lite gjørmebad ble det her gitt, før vi fikk lov å løpe videre.

Det er jo en annen ting som er så morsomt med Barskingen og som veldig få andre løp har, alle hindrene pr 2018 er nå hjemmesnekrede i naturmateriale og samtlige har genuine beskrivende navn:

- trang fødsel

- monsteret

- hare hølet

- knute på tråden

- triumfbuen

- gjørmesluket

- pinochio

Og for å ikke glemme, mot slutten av løpet skal man også beherske avanserte hinder som stylter, hoppeball og hoppetau. Hvilket annet løp finner du der du risikerer å miste armbåndet som kvalifiserer deg til EM på styltene??

Barskingen 2018 var for meg en syrefest i 1 time 28 minutter og 30 sekunder. Jeg snublet over målstreken, fikk en deilig Nocco og tidenes råeste medalje om halsen. Dere husker kanskje de tidliger medaljene, hjemmelaget av trestubber inngravert med brennpenn? Nå er de oppgradert, fortsatt med trestubbeutseende, årringer, men nå i tungt gjevt metall og så uendelig kul. Jeg skjønner godt at arrangørene var stolt av denne.

Matilde og Robert - tusen tusen takk igjen for nok et herlig løp, en folkefest for store og små, et løp der de beste møter utfordringer og vi andre får både moret oss og utfordret oss selv og mestret gjennom godt lagarbeid. Svaner og enhjørninger holdt oss med følge underveis, badeender svømte sammen med oss i gjørmete vann - og heldigvis - takk og lov - ziplinen ble med nød og neppe holdt åpen - det hadde vært en nasjonal katastrofe om den hadde blitt stengt pga tørke!

Vi sees i 2019 - og vi gleder oss stort!



KlemMari

Publicerat: 2018-06-04 10:40 Kommentarer (0)



Et løp i verdensklasse!

Mai 2016 forelsket jeg meg i WOX. Jeg hadde vært veldig nysgjerrig, for i mine øyne var ikke Skien akkurat verdens navle, og de to som skulle arrangere løpet hadde i mine øyne et hårete mål om >1000 deltakere på deres første hinderløp. Til nå hadde hinderløp i Norge kun vært avholdt på sentrale Østlandet, og jeg ønsket de lykke til. Virkelig altså...for dette hadde de gjort før (altså arrangert store ting)...men ikke hinderløp. Wox 2016 hadde 677 deltakere som fullførte i strålende sol på Skien Fritidspark, det var en folkefest, det var boder over alt, border og krakker å sitte på - hadde jeg aldri opplevd på et hinderløp før! Og naturen var så vakker, jeg elsket terrenget vi hadde løpt i, det var skog, stier, gjørme, myr, masse vann (jeg elsker vann) - hindrene dog - ja der var det litt å hente. Men jeg var solgt, jeg skulle tilbake til WOX.

I 2017 var jeg dessverre i England og løp da WOX ble arrangert så gikk glipp av løpet da, dog hørte jeg bare god-ord igjen og nå hadde nesten 900 funnet veien hit!

Gleden var derfor stor da jeg endelig skulle få komme meg tilbake til Skien denne helgen. Yr.no kunne melde om sol og blå himmel - det er liksom sånn det skal være på WOX! Ikke minst hadde arrangørene som vanlig vært ivrige på sosiale medier med å "lekke" hinder. De kunne melde om "Black diamond", "Monkeybar med twist" til de voksne, puslespill, sandtaket, memorytest (!), trekke bil og mye mer. Jeg gledet meg som en unge! Og jeg ble ikke skuffet! Nesten 1000 voksen og 400 (!) barn koste seg villt denne dagen. Ja for iår hadde de barneløp også! Min lille Nora fikk kose seg med ikke mindre enn 5 herlige km, med bl a crawl, spiderwalk, container, balanse, hillclimb extreme, jungle madness, balansebom, monkeybar og hoppeball. En enkel måte å løse det på var å kjøre ungene ut på 2 x 2,5 km, drikkepause var innlagt og goodiebag + medalje i mål! Jeg er såååå imponert og var såååå sliten da jeg måtte legge ut på min runde nr 2 ;) Men tallene sier sitt, det BØR satses på barna, når man klarer å samle 400 barn til å løpe, og det t o m var ventelister, ja da er dette et MUST-do for alle hinderløpsarrangører! Og det behøver ikke være så avansert. Ungene bare elsker å få gjøre det samme som mamma og pappa.

Men la oss spole tilbake til voksenløpet. Jeg var litt treig med påmeldingen, og valget var derfor enten å starte elite, eller langt bak. Jeg tilhører kanskje ikke i elite mer, men jeg vil likevel løpe og gjøre så godt jeg kan, og dessverre er det litt sånn at jo lengre bak du starter, jo større er farene for kø i løypa. Så valget fallt på elite. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det må være en jenteting, men vi var ikke mer enn 7 jenter som startet i elite, jeg kom inn som nr 4 - men plasserte meg som nr 20 blant alle jentene som var med. Dvs at noen jenter burde definitivt melde seg på i elitepulje neste år! Ja det er litt stress, man får litt ekstra puls, men det er jo også gøy å se hvor langt man kan pushe seg. Ihvertfall på WOX, som er en herlig teknisk løpeløype også, i spedd hindre, men her må man også være en god løper for å hevde seg. Rundt 5 km ble ihverfall jeg løpt i senk av ei rå jente. Hoppende lett løp hun forbi meg, og jeg måtte bare applaudere.

Dessverre (!) er jo en av reglene i eliteheat at man må klare hindrene selv... det som de aller fleste faller for med hinderløp er jo nettopp muligheten for å løpe sammen og hjelpe hverandre, og kjenne på denne samhørigheten og mestringen man får ettersom man blir bedre og bedre. Den eksisterer ikke i elite. Men selvfølgelig, desto større er mestringsfølelsen når man også her blir bedre og bedre og forserer større og mer kompliserte hinder etter som man forhåpentlig blir en bedre og mer erfaren løper. WOX hadde løst det på følgende måte, endel hinder var obligatoriske, dvs du måtte fullføre de for å beholde armbåndet du hadde fått utdelt. Andre hindre kunne man burpee-out. Dvs du måtte gjøre et helhjertet forsøk på hinderet før du evt kunne gå over til å ta burpees. På meg ble det 55 - 30 + 25 - burpees. Og for første gang kunne jeg skryte på meg 100 meter spurt ut fra start, fail på hoisten (har aldri skjedd før) og fryde meg over å starte 8 km løypa med 30 burpees.

Det kokte i hodet på meg, dette var ihvertfall tidenes verste start! Skal man ha en sjans på en bra plassering er man nødt til å klare hindrene, når skulle jeg skjønne det! Men jeg gjorde meg ferdig, kom meg opp og skimtet Caroline i det fjerne, vi løp relativt kjapt rett opp en bratt skråning, litt rundt i skogen der, ned igjen, over et netthinder og videre opp en bratt bakke der vi ble møtt av en vannkanon som var hendig plassert så vi fikk oss en god dusj før vi fortsatte ferden. Nå var jeg allerede oppe i ryggen på Caroline og vi kom likt ut til en liten dam (?) der en lang firkantet flytende sak lå, vi kom oss likt over på første forsøk og fortsatte ferden. Det var deilig å kjenne at løpeformen satt perfekt i dag og jeg jaget opp bakkene, jeg klarte å lage en glippe mellom oss og hadde en liten luke da vi kom til Container-madness. Ikke mindre enn 5 sykt høye containere, der vi heldigvis fikk bruke kortsiden til å komme oss over på. Ellers hadde det vanket 20 x 5 burpees og det hadde mildt sagt vært en katastrofe! Nå passerte jeg også Kathrine og det var deilig å kjenne på tellingen at jeg lå på 3. plass! Bare å gasse på. Vi kom til puslespill - hadde vært bekymret her, men acet det og kom kjapt videre.

Deathroll var neste hindring på veien...altså - man kan ikke alltid skjønne hva et hinder er, og da hindervakten sa hva jeg skulle gjøre måtte jeg spørre en gang til, antagelig noe så uintelligent som "Hæh?". Joda vi skulle legge oss ned og rulle sidelengs fra en strek til en annen...usikker hvor langt, men en 40-60 meter? Ihvertfall så jeg ut som en drita full sjømann da jeg reiste meg opp og sjanglet langt ned i brenneslebuskene før jeg fikk fart på beina i riktig retning igjen. Nå fulgte litt vegger, noen tunge baller vi skulle hive over skulderen , før vi kom til Timber road. Her bar det oppover, og jeg hadde lyst til å parkere de to bak meg litt, lett jogg hele veien og jeg så at forspranget økte. Jeg trengte dette til memorytesten visste jeg, så da jeg kom på toppen, var litt usikker hvor jeg skulle, valgte feil vei, skjønte jeg hadde løpt feil og de to andre hadde tatt innpå hele forspranget mitt holdt jeg på å begynne å grine! Bare å begynne på'n igjen, men nå var jeg usikker hvor mye jeg kunne klare å jobbe meg opp. De to andre hang på som to borrer...mer terreng, masse deilig vann, myra som jeg husket fra 2016, terreng, syyyyykt tung sandsekkbæring (ryktene sier 30 kg!) Det går nedover en lang stund, det kjentes ut som jeg fløy, men det gjorde jaggu de to andre og. Så kom vi til sandtaket...

Team OCR Norway på Deathroll tur;)

Åhhh det fryktede sandtaket. Det var nå det skulle avgjøres visste jeg, Caroline var for nærme meg, vi raste nedover sandtaket, så fort jeg bare turde, to dekk skulle trekkes i bånn, det var jo egentlig lett...men de borret seg ned i sanda. Så bar det oppover, men først måtte vi forbi 6 personer med bokseputer...sånne forseringer pleier jo å gi deg litt motstand og så slippe deg forbi. Men neida, her skulle de på død og liv alle 6 måke meg ned igjen, jeg måtte virkelig ty til dirty tricks og slåss meg forbi, nesten med livet som innsats! Da jeg endelig kom forbi knelte jeg sammen og måtte puste litt, dette hadde kostet tid og krefter - og så - memory testen.... 1576233B5...bahhh hvordan skulle jeg huske dette. Jeg sto der litt, memorerte etter beste evne og begynte å gå, jeg mumlet høyt for meg selv, om igjen og om igjen - så gjorde jeg det jeg ikke skulle gjort. Jeg snudde meg, så Caroline rett bak meg, alt for nærme, og så var det blankt! POKKER. Alle tallene var som hvisket ut av hodet mitt, jeg forsøkte å huske de, de var der, bare i feil rekkefølge og feil antall. Jeg prøvd desperat da jeg kom på toppen, men måtte ned igjen. TO ganger måtte jeg ned igjen, og måtte bare registrere at både Caroline og Kathrine var long gone.

Tilbake til 5. plass...verste var at nå begynte nr 6 å snuse meg i nakken også! Da jeg endelig fikk grønt lys var jeg rasende på meg selv, ca 2 km til mål, umulig å løpe inn...jaja man skal aldri si aldri, men jeg visste Caroline ikke ville gi slipp på denne plassen, hun var hindersterk på resten - så jeg var motløs. Irish table, 100 meter sprint med paintballskyting - jeg registrerte et skudd rett i skinka og et på fingeren, som på et millisekund ble dobbelt så stor. 3 x trang fødsel etter hverandre, litt myr med blytungt nett over og så ned på stadioen. Caroline så jeg aldri noe mer til - borte vekk, men Kathrine satt og sleit med en bil. Elite måtte sitte, og de listene jeg var sikker på skulle sitte fast så vi fikk fotstøtte var løse...åhhh jeg hadde gledet meg så til å trekke bil. Jeg fikk løsnet den litt, men fikk aldri fart på den. Kathrine nektet å gi seg, men jeg så det kunne ikke gå for noen av oss. Det var første mann til å bli ferdig med 25 burpees...så var det Black Diamond, feilberegnet litt på veien ned og kjente suget i magen da jeg mistet fotgrepet et øyeblikk, monkeybar siste, lang stang, 3 ringer og lang stang - misset første gang, men satt andre gangen. Over/under x 3 og så i mål!!! Endelig - medalje, redbull og ...tårer. Jeg var så lei meg...som de sier i spartan "you'll know at the finishline!" og jaggu du, i hinderløp kan alt skje, og bom på hinder er uakseptabelt! Jeg visste hva min svakhet var, jeg løp meg bort og mistet kanskje pallen der. Det tok meg en times tid, måtte sitte litt alene - men så var smilet der igjen. Det var fortsatt sol, alle var glade, Lars kom bort til meg og ville vite hva jeg syntes. Og hva annet kunne jeg si enn at dette løpet hadde utviklet seg til å bli et hinderløp i verdensklasse - vi trenger ikke lengre reise langt for å finne bra løp, ikke bra - bedre enn bra! Norges hinderløpsarrangører har kommet langt! Og jeg fryder meg!

KlemMari

Denne gjengen her ass....holdt på å ta helt kilevippen på meg!

Publicerat: 2018-05-24 19:00 Kommentarer (0)



Norges vakreste hinderløp?

"Hvordan gikk det i helga"?

"Har ikke du vært på konkurranse igjen?"

...jovisst har jeg det! Og hvordan gikk det...veeel spør du meg så er jeg ikke 100% fornøyd med egen innsats. Men jeg dro i land en 7.plass elite jenter og en 12 plass overall av alle jentene så må vel være fornøyd med det egentlig. Kritikken jeg gir meg selv er løpingen min som fortsatt er alt for svak, og de 3 hindrene jeg ikke klarte og måtte ta burpees på - en dust betongsak vi skulle over som jeg ikke hadde sjans til å komme opp på (jobbe med spenst!), stairways to heaven (på tide at jeg blir venner med det her hinderet nå!) og traverse-veggen (altså...klarte veggen liksom, men ikke traversstokken som holder de to veggene sammen...bahhhh). Men utover det - ja så er jeg vel fornøyd med meg selv.

Vi hadde nemlig tatt turen til Sandnes i helgen. Jeg hadde gitt beskjed til Martin Kistle, en av arrangørene at det var uaktuelt. Fly i Norge er på ingen måte gratis, og vi hadde rett og slett ikke råd til turen....men makan til mas har jeg aldri vært med på. Jeg fikk tilsendt bilde på bilde av hinder, flagg, plakater mm, jeg kjente det boblet av lyst, disse gutta gikk ikke halvveis inn i planleggingen, hver minste detalj av tenkt på og alt skulle være perfekt. Så sier han plutselig at Arnel kommer. Mannen som er min mentor innen hiderløp og har reist verden rundt for å filme og ta bilder av hinderløp. Sist vi møttes var i Lake Tahoe - og jeg kunne ikke la muligheten går fra meg. En desperat sjekk av flyreiser igjen ga oss en flytur ned sent fredag kveld og hjem lørdag kveld. Tidenes raskeste visitt, men for en tur, for et løp!

Jeg fikk spørsmål fra Bjarte - mr Farm ninja challenge - "var det bedre enn Toughest?" Vel, Toughest er kanskje DET mest profesjonelle hinderløpet vi har i Nord-Europa, de har holdt på i mange år nå...men om Northman OCR ikke var bedre, så var det jaggu meg en fotofinish i mål der altså! Og DET er et kompliment. Northman OCR blir nemlig avholdt samme helgen som åpningshelgen til Toughest i Malmø, men jeg angrer på ingen måte på at jeg heller dro til Sandnes:

Løypa var 8,3 km lang og istedet for å løpe fra start til mål i en runde, løp vi en strekke tvers gjennom Sandve parken i Sandnes. Start gikk på noen forlatte togskinner og inn i Sandveparken. Videre her gikk løypa i all hovedsak på grusveier, kun avbrutt av X antall elvekrysninger i forfriskende elv. Målgang var midt i Sandnes sentrum, der et lag rugbyspillere sto og ventet på oss, før vi avsluttet med 4 x dragonsback og så rett til den velfortjente medaljen. I mål sto også Øyvind og ventet på oss, en mikrofon hadde han fått tak i, og i alle timene løpet holdt på, sto han der og ropte oppmuntrende til alle som kom i mål. Det var en stemning som var til å ta og føle på, og selvom jeg var så sliten at jeg gikk rett ned for telling da jeg passerte målstreken, kunne jeg ikke annet enn å smile da jeg høret "Neimen der kommer fru Weider og!" Haha bare elsker disse gutta altså!

Men la oss snakke hinder - dagen før dagen rakk ikke vi å løpe gjennom løypa, men endel andre hadde vært og tittet, og vi var alle rimelig nervøse da vi sto på startstreken. Ryktene gikk om mange og vanskelige rigger, og vi var nesten redd for at gutta hadde slått litt for mye på den alt for store tromma. Men jeg personlig synes løpet var perfekt (ja med unntak av den dumme betongsaken vi skulle oppå da...men det er jo bare mine tanker da;). Det var en perfekt balanse mellom vanlige hinder som forventes at man skal kunne passere:

- trang fødsel (dekk man skal krype under)

- balanse over vei

- dekk velt

- tire pull (trekke et dekk)

- div over/under hinder

- dekkhaug

- nettklatring

Jeg elsker tung bæring og her kunne de by på

- log carry

- dekk carry

- kannebæring

- 25 kgs sandsekk

De klassiske hindrene:

- høy vegg

- tauklatring

- skråvegg + inverted wall

- heavy pull

Hindre for litt mer spesielt interesserte:

- kombinasjonen spinningwheels/monkeybar/spinningwheel

- ringer

- dragons back

- dips walk

- stairways to heaven

- traverse vegg med nunchucks og kuler

- bjelkearmgang

Gutta var helt sikre på at de hadde den lengste traverse veggen de hadde sett, ja den var imponerende, men det som virkelig var "imponerende" var krypehinderet deres - jeg tror ikke jeg vet om en eneste person som liker dette, men på den annen side, som jeg sa til en av de andre, Northman OCR hadde virkelig lagt sjela si i dette krypehinderet, og jeg gratulerer dem, antagelig er det bare Spartan som har klart å slå dem i lengden på et krypehinder i alle de løpene jeg har vært med på. Dette var virkelig imponerende...på en hinderløpmasochistisk måte!

Tilsammen hadde de klart å få til 52 hinder på 8,3 km og det skal de ha kred for. Her fikk du virkelig bonus for pengene dine, og det beste var at de hadde laget ordentlig, solide hinder. Heller ikke her var noe overlatt til tilfeldighetene, det var hele 4 lanes med spinning wheels, 4 lanes med travesevegger og haugevis med tau. Dette var med på å unngå noe kødannelse, ihvertfall i de tidlige puljene der man løp litt mer for plassering enn kanskje de litt lengre bak. Det er også (for min del) viktig å unngå for mye kø, når man til stadig dypper folk i vann, å stå stille og vente på tur i hinder da er nemlig det verste som kan skje, da kommer hypotermien raskt.

Nei folkens, dette var meget bra gjennomført, et imponerende førsteløp, og jeg bare gleder meg til neste år. For heller ikke da kommer Toughest Malmø til å ha "gleden" av mitt nærvær - jeg stikker heller tilbake til Sandnes. Jeg er spent på hva gutta kan få til da! ...jeg vet også at drømmen deres er å bli kvalifiseringsløp til EM. Jeg sier at den søknaden var vel gjennomført, og vi får bare se hva neste år bringer!

KlemMari

Hjemmesiden HER - følge med - påmelding 2019 åpner snart!

Publicerat: 2018-05-08 15:51 Kommentarer (0)



Årets løp!

Kjapt inne fra meg her - sitter nemlig med 5 millioner sommerfugler i magen og reisefeber. Om en drøy time setter vi oss nemlig på bussen - HELE FAMILIEN - for å reise til Spania og en liten treningsleir på Mikes gym. Resten av teamet reiste i går, og jeg sitter her nå og lurer på hvorfor i hel...vi drøyde en dag med å reise. Tror jeg hadde noen gode tanker om å ikke ta ut jentene for mye fra skolen...som om det betyr noe liksom... Uansett...er dere gira på Mikes gym?? Jeg kommer antagelig til å sprenge instagramstorien min med bilder og opplevelser så heng dere med - @ocrqueen -

Men - jeg vet det er mange som er nysgjerrige på hvilke løp dere finner meg på i år. Økonomisk og rent tidsmessig så har vi bestemt oss for å prioritere de absolutt viktigste løpene vi ønsker å være med på. Dessverre er det noen som kræsjer også, så jeg føler bl a jeg svikter Bootcamp Hønefoss iår. Bare til info så var valget der mellom de og England, og det var en drakamp som varte lenge og som bare ble vunnet med en hårfin margin...av England. Nå er jo Karoline ( @ocrprincess) blitt ambassadør for SpartanUKkids, så hun er forpliktet (!) til å løpe noen løp der, i tillegg skal jentene ta sin første KidsTrifecta iår. 1.brikke der er på plass fra Mallorca, og de to siste hentes inn på Aston Down da i juni! 

Så la oss se på listen:

April:

- Mikes gym, treningsleir med team OCR Norway

Mai:

- NorthmanOCR - løpet jeg bare måtte løpe. For det første var det noen som ikke ga seg med å insistere på at jeg skulle være med, i tillegg har de klart å hanke inn Arnel, min kjære venn fra USA. Han er en mann jeg ikke ser hver dag og jeg bare må møte han når jeg har muligheten. I tillegg tror jeg dette blir et syyyykt kult løp, de har lagt ned enorme ressurser i å få til et så profft hinderløp som mulig så dette blir knall.

- WOX! Endelig returnerer jeg til Skien. Løpet jeg vant på damesiden men ble kreditert først et år etter ;) Og som bare er helt magisk, masse terreng, masse vann, gjørme, myr og kule hinder. Det fryder meg at jeg igjen skal få stått på startstreken her!

- Barskingen! Er det noe å si her - ja Matilde og Robert, jeg dropper lett det aller første Spartan løpet i Irland for dere. Mange er skuffet over det, men det er kun et løp som gjelder når dere slår på stortromma og det er dere! En fest fra ende til annen!

Juni:

- Spartan sprint + super + kidsrace. Jeg bare måtte tilbake til Aston down. Vi hadde en magisk opplevelse her ifjor, og i år slår vi opp godt gammeldags telt (!) og blir her en hel helg. I uk har vi en stor OCR familie og den må altså bare besøkes i det minste en gang i år.

Juli:

- Spartan European Championsship - Morzine. Trenger vi si noe mer om dette heller da? Vel nei egentlig ikke, men likevel...Andorra ifjor var helt sykt magisk og hardt, et skikkelig blodslit. Spartan blir nå bare hardere og hardere for hvert år, og jeg forventer meg 25-27 (om ikke 30) beinharde kilometer i fjellene.

August:

- Navy Race OCR! WOW. Et helt nytt hinderløp igjen, nye konsepter, selvfølelig har jeg meldt meg på i SEAL gruppen som skal løpe med vektvest. Råspennende og jeg gleder meg sykt! (dagen etter Britney spears konserten da så det blir interessant...)

- X-run. Mitt elskede X-run! Hjertet mitt eksploderte i tusen biter da de hadde bestemt seg for å legge det ned...og ble heldigvis limt sammen igjen da jeg fikk høre at en ny eier hadde meldt seg inn. En dreven kar med masse spennende triathlonarrangementer bak seg, og den gamle gjengen skal fortsatt passe på at sjelen til X-run ikke går noe sted. Som vanlig, lag + barneløp søndagen! Vi bare bestiller sol og varme fra yr.no som vanlig!

September:

- Toughest i Holmenkollen. Dessverre strekker ikke pengene til i år for å løpe masse Toughestløp, men dette skal jeg ihvertfall ha med meg! Beste løpet og råeste traseen.

- SPARTAN WORLD CHAMPIONSSHIP 2018 - Lake Tahoe vi sees igjen! Fy søren så utrolig kult å allerede være kvalifisert og klar til dette løpet. Det blir en reise med gode venner der nye opplevelser skal lagres i hjertet. Jeg er så takknemlig!

Oktober:

- Nightcrawler...ikke påmeldt enda, men jeg tror det er en som forventer at jeg endelig stikker innom her...så ja Stig - jeg lover! Vi kommer!

Desember:

- Spartan Ultra World Championship. Spartan returnerer til Island. Vi er allerede kvalifisert fra ifjor. Dette var et løp jeg elsket hvert minutt (!) av i 24 timer. Jeg vil reise...vi må bare få tak i en SPONSOR!

Det var det hele jeg kunne by på. Ikke så verst...og hvem vet hva som kan dukke opp av flere løp underveis i sesongen ;)

Men nå må jeg stikke - har et fly å rekke - vi sees på Mikes gym! 

KlemMari

Publicerat: 2018-04-11 10:59 Kommentarer (0)



Dreams do come true!

For noen måneder siden skrev jeg på bloggen at jeg var redd for å røpe årets drømmer, rett og slett fordi jeg var redd jeg ikke skulle være bra nok, ikke strekke til. Og ikke minst visste jeg ikke da, at jeg på Mallorca ikke bare skulle løpe om en best mulig plassering i min aldersgruppe og en medalje jeg hadde så lyst på - to kvelder før vi dro fikk jeg vite at løpet også var et direkte kvalifiseringsløp til BÅDE Spartan EM og Spartan VM!!! Det var rett og slett en snarvei til Lake Tahoe 2018! For dere som leste innlegget mitt om Lake Tahoe så skulle det kanskje ikke mer enn å legge to og to sammen - så fikk dere årets drøm. Det var selvfølgelig å komme tilbake dit. Opplevelsen var så magisk og stor at jeg så gjerne ville dele den med Supermann. Jeg vet at han ville dit minst like mye som meg ifjor, men var snill og lot meg dra, rett og slett fordi vi ikke kunne forsvare å reise noe mer ifjor sammen enn vi allerede skulle. Ja og penger da...penger er alltid et issue for oss hinderløpere!

Uansett - Mallorca. Løpet vi hadde gledet oss til så lenge, hovedsakelig fordi det var på øya vi elsker over alt på jord. Vi skulle på tur med jentene våre, og vi skulle få løpe løpet vi begge er så glad i i utrolig deilig natur. For Spartan Race på Mallorca innfridde virkelig. Da vi våknet på racedagen, lørdag 3.mars skinte solen fra skyfri himmel, vi tok taxi så langt vi kunne og spaserte resten av veien inn på det militære området der løpet skulle holdes. I god Spartan ånd hadde ingen sluppet inn dagen før, så løypa, hindrene og eventområdet var godt skjult for alle. Dog hadde det vært en gruppe spesielt innvidde og saufart området dagen før, som kunne røpe om masse fjell og bakker vi skulle få kose oss med. Og jeg må jo le...jeg er kanskje vant til å løpe på alcudia som er paddeflatt, men vet jo inderlig godt at på øya er det minst like mye fjell og elevasjon. Så bakker fikk vil! Til gangs. Og gjørme - haha jeg hadde trodd vi skulle være tørre da vi kom imål, jeg mener hvor skulle de ha funnet vann oppi fjellene der? Men det hadde de altså klart, gjørmegraver, og godt med regn siste ukene gjorde sitt til at vi ble gode og våte gjennom løpet.

Men det var magisk, vi skulle løpe to løp og det første var det viktigste - super, en distanse som pleier å ligge mellom 12-14km, på Mallorca var det på rett over 15 km og rundt 1000 høydemeter. Siden jeg løp "for livet nå" kjentes det som, sto jeg først på startstreken for å få en best mulig start. Lurt skulle det vise seg da mye av løpet gikk på smale stier som gjorde det vanskelig å passere hverandre. Det har jo også en liten tendens til å danne seg kø på hindrene, noe som kanskje gjorde seg enda mer gjeldene nå som jeg løp aldersgruppe for første gang. Eliten startet kl 09, etter 10 minutter startet de yngste aldersgruppene med menn, og så etter 20 minutter startet vi. Jeg anser meg selv ikke på noen måte som en sterk løper, men måtte likevel frustrert bli stående på endel hinder og vente "tålmodig" etter som jeg løp igjen løpere fra de tidligere puljene. Når jeg nå ser tilbake og vet at førsteplassen røyk med usle 2 minutter er det litt ekstra bittert, men på den andre siden så er det jo likt for alle. Likevel får man av og til lyst til å gi noen et lite ekstra dytt i rumpa så de kommer seg over f eks Bender, et høyt klatrehinder der mange damer i køen før meg klamret seg desperat på toppen, mens jeg var mer sånn...Dahhhh kom deg over da!!! For sikkerhets skyld hadde de lagt Bender rett etter piggtråden som gjorde oss gjørmete fra topp til tå, så ekstra glatte hadde også stålstengene blitt.

Jokeren i Spartan er også hvor mange burpees man må ta. For min del bød løpet på 90 burpees. 60 av de var fullstendig tullete og utrolig irriterende og de siste 30 burde være unødvendig:

- Olympus - første 30 burpees - en lang skråvegg med henholdsvis kjetting, hull og klatregrep som man skal bevege seg bortover uten å ha føttene i bakken. Jeg klarer denne helt strålende da jeg er på Farm Ninja Challenge i Rakkestad, men har enda til gode å klare det på et eneste Spartan. Bare tull og utrolig irriterende!

- Balanse med sandsekk - morsom sak, men også bare tull! Vi kommer til et stort område der det ligger folk strødd og tar burpees. Jeg tenker nå kommer spydkastet, kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Et skikkelig lottohinder. Men jeg så ikke spydene. Istedet fikk jeg en pannekake (les sandsekk) og ble sendt ned en skråning, opp igjen, ut i et lite vann (pytt) og over en gjørmehaug. Enda hadde jeg ikke skjønt greia, men så så jeg det! Rett og slett balanse, så enkelt, men likevel så vanskelig med høy puls, en sandsekk på ryggen og gjørme under skoene. Ikke mindre enn 3 rundstokker skulle vi balansere under, og her gjorde jeg feilen å ikke stoppe opp og bruke hue i to sekunder. Jeg la pannekaka på nakken for å få jevnt balansepunkt, men glemte i samme øyeblikk at jeg alltid bruker høyrehånden til å balansere med, og nå hadde jeg låst begge. Boom - 30 burpees til!

- Spydkastet. Fy søren så surt. Jeg var så sliten. Vi nærmet oss mål, du kunne nærmest høre eventområdet, pusten hvinte i brystet, jeg tok meg god tid, fikk roet pust og puls før jeg kastet. Antagelig det beste kastet jeg noen gang har gjort, bortsett fra at det sniddet figuren på høyre side med 5 cm...gahhhh så kjipt. Hadde jeg vinklet det litt til venstre hadde det stått fjellstøtt i høyet! 30 burpees til og jeg kunne vinke hade til 1.plassen min! Det var en annen uvant ting med dette løpet, jeg er vant til å løpe elite damer og da kan man holde styr med hvor mange som ligger foran deg og ca hvilken plassering, nå var det helt umulig å holde styr på alle damene, ihvertfall når jeg i tillegg siste 4 km begynte å ta igjen elitedamene.

Med syre til langt oppetter ørene haddet jeg glemt hva som ventet meg ned i målområdet, jeg husket riggen og den var bare en fryd å leke seg gjennom. Men så kom tauene, jeg var så sliten, vanligvis er tauene min beste venn, men nå måtte jeg knele ned, legge hodet i fanget og puste ut før jeg turde å starte. Heldigvis kjente jeg umiddelbart da jeg startet at både hendene fikk godt grep og bena, så da var det bare å jobbe seg så raskt som mulig til toppen. Et hoppehinder, litt mer krabbing under noen biler, balanse over vann og så ned i vannet, under noen biler til og så over flammene! Velfortjent bling og en klem i mål - fy søren for et løp og fy søren så sliten. Årets første hinderløp setter alltid en liten støkk i deg, det er mye bakker, tung løping og topp det hele med litt rusten hinderteknikk - ja da er du der!

Men det holdt inn, jeg fikk medaljen min, og vi fikk begge kvalifiseringene våre til både Spartan EM og Spartan VM. Årets drøm blir en virkelighet - etter å ha løpt i fjellene i Morzine i juli, reiser vi i september til San Fransisco og kjører til Lake Tahoe. Og som om ikke det er nok....kun noen få dager etter at vi kom hjem, kom nyheten om at Island atter en gang er valgt til sted for Spartan Ultra World Championsship. 24 timers løpet vi løp i desember 2017 er tilbake. Mange er litt misfornøyd med at Island igjen er valgt som venue...jeg tenker mer sånn - enda en grunn til å få se denne vakre øya igjen!

Sesongen 2018 er derfor prikket inn til å ha følgende hovedløp:

- Spartan European Championship i Morzine

- Spartan World Championship i Lake Tahoe

- Spartan Ultra World Championship på Island

Dreams do come true...

KlemMari

Ps...har du lyst til å hjelpe oss på veien eller om du kjenner noen, må du gjerne gå inn HER og støtte oss. Vi er takknemlig for all støtte på veien :)

Publicerat: 2018-03-31 06:17 Kommentarer (0)



SESONGSTART!!!

Wiiiihooo dere!!! Endelig, endelig er det på tide igjen! Sesongstart, hinderløp, nerver og adrenalin! Det har vært sykt deilig med en pause, selvom jeg kjenner at kroppen er litt på hæla iforhold til å forberede seg mentalt til konkurranse!

I år har jeg to mål, jeg skal fortelle dere om de snart! Men at konkurransen i helga er sykt viktig for meg er ikke til å legge skjul på. Men det aller aller beste er at vi skal til varmere strøk. For dere som har fulgt meg i flere år, vet at hvert år løper jeg 2 uker på strendene i Mallorca, så når Spartan Race plutselig skulle ha event på Mallorca var vi aldri i tvil - her skulle vi være med koste hva det koste vil. Og Det var heller ingen tvil, vi reiser aldri alene til Mallorca, hvordan skulle vi forsvare det ovenfor jentene - "mamma og pappa skal til Palma og løpe" - "Uten dere..." liksom. Nei hadde aldri skjedd! Så kl 06 imorgen tidlig går team Weiders på flyet og setter kurs mot varmere strøk.

Lørdag er det Spartan race super for de voksne, før barna skal i ilden kl 1200, og så skal vi voksne løpe FunRun kl 13 med Spartan race sprint. FunRun betyr vel ikke akkurat at vi skal krabbe gjennom løypa, men fineste Marie-min, hennes Supermann og min Supermann skal leke oss gjennom 5-8 km, vi skal filme litt, kanskje livesende litt til dere, og få tatt noen kule bilder! Jeg har nemlig en spennende avtale på mandag som gjerne vil ha litt bilder og film fra et Spartan Race!

Utover dette er det bare kos og mingling som står på tapeten. Siden det er et av de første løpene i sesongen for de fleste, et sentralt beliggende sted og ikke minst et kult sted er det uendelig mange som reiser hit. Stadig vekk finner jeg ut at folk jeg setter uendelig høyt skal hit, spartan family, spartan ambassadørene i Europa, løpere fra UK, Sverige, Italia - ja til og med USA. Dette blir en helt rå helg - og jeg både gleder meg som en unge og gruer meg enda mer;)

Ønsk oss lykke til og følg turen vår gjerne på instagram @ocrqueen

KlemMari

Publicerat: 2018-03-01 10:10 Kommentarer (0)



Min julegave til dere...

...er fra den turen som har vært kjærest til meg iår og som jeg kanskje har fortalt minst fra. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje den er så kjær for meg at jeg ikke vil ha minnet besudlet på noe vis. Den er som en skatt jeg tar frem og koser meg med når jeg trenger det. Da jeg så video fra turen noen måneder senere kom tårene frem i øynene mine og jeg kunne nesten kjenne lukten fra de varme terrengløypene høyt oppe i fjellene i Lake Tahoe. Minnet jeg vil dele med dere tar meg tilbake til Spartan World Championsship i Lake tahoe 2017.

For noen dager siden ringte det på døren hjemme, det var naboen. "Jeg har noe til deg!" sa han med et smil om munnen. "Men det er ikke sikkert du skjønner noe av den..." Jeg fikk en liten papirpose, med krøllet papir i...jeg dyttet det vekk og fikk syne på noe grått og rosa...og en liten bit av en hjelm. Jeg visste akkurat hva det var i samme øyeblikk..."Men men hvordan har du klart dette?" spurte jeg, nesten med tårer i øynene! Det var team t-shirten til Desert Shield team i UEA (Forente Arabiske Emirater), jeg ønsket meg den over alt på jord, og hvordan hadde den klart å komme seg til kjøkkensjefen på Ahus liksom?? Men det ordner seg alltid for snille piker har jeg hørt og naboen kjente noen som kjente noen på Desert Shield team, og som hadde fått sendt denne hjem til meg. Altså...

Men hva er det med denne t-shirten som er så spesielt?? Ja den har en rosa hjelm på seg, flagget til UEA oppe ved halsen, og på ryggen står det skrevet

"The most important is that everybody is happy!"

La meg ta dere tilbake til Lake Tahoe, lørdag 30. september 2017. Klokka er ca 1600 og vi er samlet en liten gjeng i Olympic Village Lodge. Vi har alle løpt Spartan World Championsship som endte med 27 km oppe i fjellene, og jeg kan ihvertfall si for min egen del at jeg var sliten, sulten og ville egentlig være et helt annet sted. Men det var et mandatory meating om team racet dagen etter. Søndagen skulle det nemlig være verdens første Spartan Team World championsship. Joe de Sena hadde hentet inn folk fra rundt 30 land som skulle være med og nå skulle reglene gjennomgåes. Mens vi ventet på at alle skulle dukke opp, prøver Coach Joe di å holde stemningen litt oppe. Han er en av Spartan Crewet, som bl a legger ut alle treningsvideoen til Spartan på insta og kommer med ulike hindertips til hvordan man skal ta hinder. OG...han sto vakt på Bucket Carry denne dagen da elite løp. For første gang i hele min spartan karriere har jeg opplevd at de faktisk gjennomførte det å la folk gå to ganger om de ikke fylte bøttene fulle nok.

For dere som ikke har hørt om Bucket Carry - du skal fylle en bøtte med grus og sand, gå med den en runde, ofte mellom 4-600 meter både oppover og nedover bakke. Dette hinderet er mandatory, det betyr at du må gjøre det og du kan ikke ta straff i stedet for. Dette er kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Bøtta har en stiplet linje med hull høyt oppe på kanten, du må fylle nok stein i den til at ikke noe lys slipper gjennom, og husk å ta høyde for at sanda og grusen søkker litt etter alle gangene du setter den ned, så viktig å fylle nok sand i bøtta. Og her måtte altså folk gå to ganger.

Coach Joe Di forteller nå en historie om en fyr han hadde tvunget til å gå, ikke bare en gang ekstra, men to ganger! Han syntes det var fantastisk morsomt, og vi lo godt alle sammen. Det morsomste han syntes med hele historien var at denne mannen hadde gått med en t-shirte der det sto "The most important thing is that everybody is happy!" på ryggen sin. Vi lo enda bedre. Og som om ikke dette var nok, det viste seg altså at denne mannen var en viktig person, som var blitt fløyet inn fra Midt-Østen av Joe de Sena som en VIP! Nå lo vi så vi nesten datt av stolene, og han hadde altså fått den verste straffen ever med å måtte bære bøtta 3 ganger rundt den grusomme banen. Mens vi alle ler og morer oss, kommer plutselig en mann inn, Coach Joe Di blir litt rar i ansiktet - og det viser seg at dette er den samme mannen, han er akkurat ferdig med løpet sitt og kommer nå inn med t-shirten sin - The most important thing is to have fun!

Det ble stille i salen, men i ekte Spartan ånd var det ingen sure miner, mannen i t-shirten går bort til Coach Joe Di, gir han en god klem og hele salen bryter ut i en spontan stående applaus.

Dagen derpå er det dags for teamkonkurranse, det er iskaldt, minusgrader da vi står på startstreken. Frostrøyk ut av munnen, stemningen er til å ta og føle på. Det er første gangen, vi skal opp i fjellene en gang til, den amerikanske nasjonalsangen, og vi er igang. Superstolt over å få æren av å løpe for Norge, det blir nok første og eneste gangen for min del, men så utrolig gøy. Vi gjør vårt beste, det holder til en plassering under midten, men vi var superhappy, dro hjem og skiftet, dusjet, tok et glass vin og gikk ut igjen. Vi skulle shoppe litt og så sette oss i sola og se på alle som løp ultradistansen den dagen. Plutselig ser jeg team UEA, team Oman og team Kuwait komme over en av veggene, det gikk ikke fort og jeg tenkte hva i all verden har de drevet med. Team distansen var kun 13 km og de hadde vært ute i flere timer. Jeg løper tilbake til resten av mitt team og sier at nå kommer teamene fra midt-østen. Hallvard som bor i Dubai, kjenner endel av de godt og vi bodde på samme hotell. Så derfor var vi litt ekstra gira på å heie de siste meterne i mål. Det tok enda en god stund før de kom til Hoisten (trekke opp en tung gjenstand i tau), men da de kom gående innover 9 stykker sammen, reiste alle seg, folk strømmet til for å heie på de, ta bilder og ta de imot i mål. I mål sto også Coach Joe Di og ga de en god klem da de høytidelig, stolte med hvert sitt store flagg representerende hvert sitt land, krysset mållinjen. Mange timer etter oss andre, men for en mottagelse, for en applaus og så stolte de var.

Vi pratet med de senere samme kveld, og det viser seg at den ene jenta hadde tråkket over og forstuet ankelen. Så de bestemte seg for å fullføre, sammen, som et lag. En for alle, alle for en. Det var også disse jentene som fikk størst plass i recapen på video fra Lake tahoe - jentene fra Midtøsten som løp i heldekkende outfit, med hijab og med hodet høyt hevet. De var så stolte over å få være med å representere landene sine, få lov å vise verden at også de kan, også de kan bære en tung bøtte med sand, også de kan klatre i tau og løpe over fjell for å vinne over seg selv.

Alle disse minnene og følelsene symboliseres i den enkle lille t-shirten jeg fikk levert på døra. T-shirten som har reist så mange mil for å komme hjem til meg. T-shirten som vil minne meg om Lake Tahoe og øyeblikkene og menneskene der, t-shirten som minner meg på at "The most important thing is to have fun".

Fra meg til dere - en fortsatt god jul!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-28 08:32 Kommentarer (0)



Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Publicerat: 2017-12-21 13:37 Kommentarer (0)



Veien til Island - del 2

Generalprøven

Torsdag var jeg ute og skulle ha den store generalprøven før Spartan Ultra World Championsship 2017 på Island. Jeg manglet kun en ting…konkurranseadrenalinet mitt!

Jeg kunne for så vidt ikke bedt om bedre forhold til teste meg selv og utstyret mitt i. Det var et skikkelig ruskevær med mye vær. Kun siste turen min kl 2030 var uten regn, så hver eneste gang jeg var ferdig med en runde var jeg våt fra innerst til ytterst. Antagelig som det kommer til å være på Island.

Planen min var som følger, jeg skulle løpe en runde hver 3 time a 10 km. Siden jeg har et over gjennomsnittet overfylt liv fant jeg ut at jeg umulig kunne rekke å løpe siste planlagte runde kl 23, løp jeg litt lengre enn 10 km på de andre rundene, så jeg kom uansett i mål med de 60 km jeg ønsket meg. Ja faktisk endte Garminklokka mi opp med å gi meg 63 harde kilometer. Ja, nå synes kanskje ikke du at 63 km er så langt, men for meg er det en stor prestasjon. Jeg er ikke av maratontypen og synes at et sted mellom 10-15 km er en helt flott distanse. Så det er jo ganske komisk at jeg hittil i år har løpt to ultradistanser, og nå faktisk skal delta i et verdensmesterskap i ultraløping. Ganske veldig komisk faktisk.

Men fakta er at om nøyaktig 3 uker nå så står vi på startstreken. Vi skal løpe 8 kilometers  runder, så mange vi klarer i løpet av 24 timer. Målet mitt er å klare 60 km (helst 80) og derfor ville jeg ha denne løpedagen for å kjenne på kroppen hvordan 60 km kjennes ut. Og det var blodhardt!

Runde 1 startet kl 0800, med et stort smil som satt klistret på hele turen, endte jeg opp med 14,3 km og en deilig rundtur rundt Nebben og langs en løpe og gangvei langs Nitelva. Her er jeg godt kjent og akkurat det motiverer meg i slike situasjoner. Det gikk rykter om at fler skulle bli med meg på noen senere runder, og jeg prøvde å tenke ut alternative ruter. Dog var underlaget utfordrene med det store snøfallet dagen før, og så regn i dag. Resultat var speilglatte områder store deler av veien. Vel hjemme igjen var jeg iskald og våt, fra innerst til ytterst. Full skift, på plass i sofaen og fikk meg litt massasje på beina. Jeg tenkte at 90 minutter er langt tid, men når man skal skifte, spise litt og prøve å få igjen varmen går tiden fort. Snart dags for runde 2!

Runde 2 startet kl 1100 blank. Heldige meg hadde en følger som løp sammen med meg på alle rundene nede i Skien. Utrolig hva det gjør når man vet at noen andre også er ute og løper samme opplegget. For å simulere hinderløp så godt vi kunne kjørte vi også 10 burpees pr kilometer vi løp. Jeg kjente det skulle holde hardt denne runden, beina var potte stive da jeg startet å løpe igjen. Været var ufyselig, og siden jeg var så kald inne, kledde jeg ekstra godt på meg…og holdt på å dø! Etter 4 kilometer var det full stopp og av med tøy. Det er nettopp disse erfaringene jeg ville gjøre meg, når trenger man hva og hvor mye krever ulike værforhold av tøyet. Runde 2 ble en litt kortere variant og endte på 11,9 km, og før runde nr3 løp jeg en tur gjennom badekaret og tok en kjapp powernap i sengen pakket inn i ull. Som løpevenninnen min i Skien sa, det er samme hva som skjer på Island, men du må ikke bli syk nå!

Runde 3 startet kl 1406…motivasjonen var dalende og følge jeg skulle ha med meg nå skulle komme på neste tur i stedet. OK  det går fint! Men det gjør ikke egentlig det, uten konkurranseadrenalinet mitt er det betrakelig hardere å holde det gående. Som jeg sa på insta-storyen min, «Og dette gjør man frivillig…på en fridag!» Jeg begynte egentlig å føle meg litt dum…flere kommenterte med at jeg var gal, men ga meg tommel opp og lykke til. Jeg måtte vel erkjenne at hadde jeg ikke blogget om det til gud og hvermann og spredd det utover instagram så hadde jeg kanskje stoppet nå. For hva var egentlig vitsen? Været var jo helt latterlig! Runde 3 endte med 11,2 km…

Runde 4…tanken var ut døra kl 1700, men nå var mann og barn kommet i hus, jeg var fortsatt alene, tempoet var ikke noe å skryte av og det kjentes nesten flaut å skulle be noen om hjelp. «Jeg klarer dette alene!» tenkte jeg og kom meg etter mye møye ut døra kl 1730…turen gikk i stummende mørke, alt gjorde vondt og vilja var ekstra vond! Men for å klare å nå målet mitt kjempet jeg meg gjennom  den planlagte runden, og endte med 14,2 km. Vel inne igjen var det bare å skifte om og tøye litt, for nå gikk timene fort.

Runde 5 ble forskjøvet til kl 2030 for å få litt tid inne. Jeg kveilet meg opp i sofaen med jentene mine, de lurte nok færtpå hvorfor i all verden mamma holdt på som hun gjorde og det samme gjorde for så vidt jeg. Trappene i huset var nå begynte å bli et lite mareritt, jeg hadde sendt ut en forespørsel på facebook om hjelp til å klare siste runde, ikke noe napp og jeg håpet kanskje noen sto og lurte bak hushjørnet og skulle overraske meg…men det eneste som møtte meg var en folketom gate. For hvem andre enn gale folk som meg var ute denne kvelden. Heldigvis hadde regnet gitt seg, jeg hadde klart å finne den perfekte sammensetningen med tøy og holdt meg god og varm…helt til jeg møtte veggen. Den mørke veggen. Målet mitt var det runde og fine tallet 65 km, men når alt plutselig kjentes helt meningsløst ut, når jeg måtte begynne å gå fordi kneet kranglet og når jeg nesten ble litt melankolsk fordi jeg var helt alene – ja da måtte jeg si meg fornøyd med å passere 60 km og fikk med meg 3 bonuskilometer. Aldri har det vært så deilig å skli ned i badekaret, aldri har ullgenseren og dyna vært mer kjærkommen. Selv om det kjentes som et nederlag å ha snudd så jeg ikke fikk 65 km, selv om jeg ikke hadde et tempo å skryte av – så hadde jeg nådd målet mitt. Og med god margin. Jeg kjenner meg klar for Island nå, jeg vet hva jeg må ha med meg, hva jeg må forberede meg på – og nå skal de neste 3 ukene kun bestå av å styrke og vedlikeholde kroppen.

KlemMari

Publicerat: 2017-11-27 05:28 Kommentarer (0)



Veien til Island - del 1

Island ja…landet med den Blå lagunen, Islandshester og et vilt landskap. Ingen tvil om at jeg skal i den Blå lagunen, at jeg håper jeg skal få sett noen Islandshester og ikke minst at jeg skal få nydt det ville landskapet up, close and personal!

Vi skal jo nemlig ikke på en vanlig kosetur til Island som de fleste andre, neida vi selvfølgelig løpe et siste hinderløp i 2017…og for å være sikker på at vi virkelig blir mettet med hinderløpsinntrykk i år så tar vi den helt ut og holder på i 24 timer.

Hvordan gikk egentlig det her til? Det hele er egentlig en morsom historie… for da Spartan først slapp nyheten om Island, så gikk det rykter om et lotteri… Blond og naiv som jeg var, orket jeg ikke sette meg helt inn i det hele, men klikket på lotterilinken, fylte ut diverse informasjon, helt til den siste siden med pris kom opp… HOLY MOLY! Prisen var så hinsides at jeg ikke tør å si den høyt en gang. Spartan har virkelig overgått seg selv her, og skviser det siste ut av folk. Prisen var så latterlig at jeg skjønner ikke engang at de kan forsvare den. Jeg lukket ned siden, og tenkte at det her er jo flate meg helt uaktuelt! Og tenkte ikke noe mer på det.

Så kom dagen for Ultrabeast i Edinburgh. For dere som ikke vet, så var et av kvalifiseringskravene til å delta på 24 timersløpet på Island, at man hadde fullført en ultrabeast. Ultrabeast er 42 km + med hinder. Edinburgh ga oss 50 km blank, 3600 høydemeter og x antall hinder. Jeg var ute i løypa i 10 timer og 40 minutter. Været var grusomt, det blåste fra alle kanter, det sprutregnet og det var så kaldt at ATV’ene til crewet sprengkjørte med folk som hadde fått hypotermi oppe i de skotske hills’ene. Det morsomme var at da vi kom i mål (samtlige  beinharde spartantilhengere..) var vi alle HELT enige i at vi skulle i hvert fall IKKE gjøre Island!!! Så grusomt var løpet i Edinburgh… (og ja…i dag skal vi alle møtes igjen på Island…)

Men historien slutter ikke her…vel hjemme igjen og trygt på plass i sofaen sitter jeg og åpner mail…hmmm mail fra Spartan…»Congrats you are in the lottery!» WHAT? Så bare fordi jeg hadde kvalet igjennom å fullføre ultrabeast hadde de snikmeldt meg på?? Og jeg skulle bli trukket xxxx kr fra kontoen om bare få dager om jeg vant (å vinne vil bare si at du fikk være med…og betale selv – Gimmick!) Jeg kjente jeg ble varm og kald om hverandre, herregud så dum jeg hadde vært som begynte å fylle ut…jeg skyndte meg og skrive en mail «It must be a mistake, please delete me..etc» og sendte av gårde. Fikk faktisk svar nesten umiddelbart der Spartan beklaget så mye, de skjønte ikke hva som hadde skjedd og selvfølgelig skulle de slette påmeldingen min…jeg pustet lettet ut! ….helt til Supermann plutselig et par dager senere henslengt sa «Ja forresten…har du fått mail fra Spartan?» Jeg hostet til, svelget og sa…»ja….men det var nok bare en feil, så jeg ba de slette påmeldingen min!» HVA – utbrøt Supermann…»Jeg hadde jo meldt deg på!» HVA – sier jeg «Hva med litt KOMMUNIKASJON DA MANN!»

Så altså…en veldig lang historie, litt kortere…vi var påmeldt Spartan Ulltra World Championsship 2017. 8 km’s sløyfer, så mange du klarer på 24 timer! Minimumskrav 6 runder = 48 km, første badge på 50 miles som tilsvarer 80 km…altså 10 sløyfer…

Nå er vi endelig (?) ferdig med alle løp for året, og alle andre rare eventer…og kan fokusere på Island. Skal vi se…det er nå ganske nøyaktig 5 uker til vi står på startstreken. Så hvor mye kan man klare å spisse formen mot et slikt ultraløp på 5 uker… 5 x 7 = 35 dager…hahaha det lar seg jo ikke gjøre. Men jeg har en plan: Jeg skal hvile og bli sterkere! Det har nemlig vært litt av et år som de fleste vet, og det har vært et hardkjør. Mye reising, stress og mye jobb for å jobbe inn frihelger og diverse vakter. Nå har endelig det begynt å komme seg litt på normalt stell igjen. Ja -  jeg hadde jo faktisk en hel helg fri forrige uke der jeg ikke hadde noen som helst planer! DET er helt unik for meg! I tillegg har det blitt sørgelig lite styrketrening på meg. Selvfølgelig er det mye styrketrening i hvert løp jeg har vært med på, men jeg tenker mer på den oppbyggende styrken som skal sørge for at bl a knær, hofter og skuldre overlever hindrene og løpingen. Så de neste ukene vil se ut som det her:

-          Styrke x 2 fullkropp med fokus på rygg og skulderrehabiliterin

-          1 intervalløkt (bakke eller raske intervaller på mølle)

-          1 sone 3 økt på ca 10 km

-          1 langkjøringsøkt på ca 20 km

Igjen nå er det nok mange av løperne der ute som river seg i håret…hva er dette for et opplegg? Vel…for det første – husk at jeg er en hobby-mosjonist, jeg har ikke kapasitet til å trene som en proff, jeg har to barn som krever og som fortjener masse oppmerksomhet, og jeg har en turnusjobb som lar det være igjen ytterst lite tid til noe særlig mer trening enn dette.

Men jeg har en seriøst treningsdag jeg har satt på planen, inspirert av Ultra interval challenge – der kjører man 8 intervaller, 10  km hver 3. time i 24 timer. Jeg vet enda ikke om jeg skal presse meg til å kjøre de to siste, men jeg skal i hvert fall kjøre 10 km hver 3 time fra kl 0800 om morgenen tors 23. november. Siste intervallen min skal være kl 23 om natten og når jeg er ferdig da har jeg hanket i land 60 km. (vi får se om jeg spontant ombestemmer meg og kjører helt ut…)

Hva vil jeg oppnå med det opplegget?

Vel – nå burde jeg gjøre det ytterst realistisk og kjøre 10 burpees hver kilometer jeg løper også for å gjenskape hindrene….om noen presser meg og sier at det skal du så gjøre jeg selvfølgelig det! Men jeg vil uansett for det første få en forsmak på hvordan det er å løpe 60 km…jeg har aldri før løpt lengre enn 50 km. Jeg vil få en følelse av hvordan det er å holde på i lang tid. Hvordan kroppen responderer på å «få en pause» og så måtte ut og jobbe igjen. Jeg får testet ut mat, utstyr og kjent på kulden og været. For været er det som stresser meg mest. Jeg er og blir en uforbederlig frysepinn…og er igjen redd kulden skal sette stopper for meg. Og nettopp da er det viktig å ha alt utstyret mitt på G.

KlemMari

Høstens løpeoutfit - Skins og Rottefella - beste av de beste!

Publicerat: 2017-11-12 16:33 Kommentarer (0)



121 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 13 Nästa Sista 

MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser