Mari Weider - Forbausende lett til å være så hardt! - Runner's World
Annonse

Mari Weider

Forbausende lett til å være så hardt!

#spartanultraworldchampionship2017

For første gang ble det i helgen arrangert et 24 timers ultraløp arrangert av Spartan. De måtte selvfølgelig presse grensene til det ytterste ved å legge det til Island i desember... For de som kjenner endel til hinderløp fra før, så har jo Tough mudder allerede hatt 24 timers løp i flere år i ørkenen utenfor Las Vegas - World Toughest Mudder - og nå var det altså Spartan race sin tur. Som dedikert hinderløper og Spartan ambassadør måtte jeg selvfølgelig være med. Eller - det var vel strengt tatt Supermann som meldte oss på. Etter ekstremløpet i Edinburg i juli, fristet det lite med mye vær og mange mil løping. På den annen side har jeg overrasket meg selv opptil flere ganger denne sesongen, med å sprenge stadig nye grenser, og blond og dum som jeg er - gledet jeg meg faktisk til denne opplevelsen.

Nå har jeg aldri løpt et 24 timers løp, så hvordan jeg skulle forberede meg, trene til det eller legge opp pakkingen var jeg helt fersk på. Jeg har lest flere artikler på nett, fulgt andre hinderløpere som bl a har løpt WTM, og resultatet ble en stor bag på Supermann og meg, med nok skift til alle rundene, egne dedikerte zip-lock poser til luer, votter, undertøy, sokker, gels osv. I tillegg kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg vet jeg sliter med å få i meg mat, så 12 flasker med proteinshaker var plassert blant alt skiftetøyet...og marsipan. Marsipan er noe av det beste jeg vet og fullstappet med energi, så det skulle jeg vel klare å få ned. I tillegg kunne vi ha med oss et crew på maks 3 pers som kunne hjelpe oss, vi hadde med jentene våre! Så mye hjelp var de kanskje ikke, men for en motivasjon det var å hele tiden vite at de var det første jeg så da jeg kom inn til runding i fotballhallen vi hadde transitionarea i. Deilig og varmt var det der, vi hadde laget camp inntil en vegg ved førstehjelpsteltet, så jentene mine var trygge hele tiden - og da hadde jeg en god følelse inne i meg da jeg var ute på tur.

Løpet da...som Supermann sa..."Du må jo ha en plan!" Men hvordan kan man ha en plan når man ikke vet hva man går til?? Jeg nøyde meg med å si at målet var jo seff å få medaljen for fullført løp, den fikk man etter å ha løpt 48 km. Barnemat... Så fikk mann 24 timersmedalje om man fullførte mellom kl 09-12 på søndagen - sukk så måtte man begynne å tenke taktisk også. Det var nemlig ikke lov å være mer enn 60 minutter inne i Transition Area, var man det måtte man ut på ny runde. Så om man ikke klarte å fullføre en ny runde etter kl 08'isj...måtte man passe på å ikke passere rundingsmattene før etter kl 0801 på søndag. Men den lille vakre medaljen skulle jeg ha! Og...sist men ikke minst...jeg hadde så lyst på 50 miles merket. 8 mil...hvor vanskelig kunne det være??

Supermann og jeg var enig om at vi skulle løpe første runde rolig, se hvor lang tid vi brukte og så legge plan for resten av løpet. Vi startet med en prolog på 5 km for å spre feltet. Vi var ca 500 som startet ultradistansen, og for å unngå kø på hindrene løp vi rolig gjennom byen Hveragardi før vi startet ut på 11 kms runden. Jeg var spent på hindrene, hovedbekymringen min var de tekniske hindrene, når man har løpt lenge blir grepet svakt og ved evt fail ventet burpees - 30 før midnatt pr fail, og 15 etter midnatt. Utrolig at de var så snille med oss.

For de som har løpt Spartan Race så vet de at kjennetegnet til Spartan er bæring og sliting i tillegg til mentale utfordringer. Og nok bæring fikk vi! Ikke mindre en bucketcarry en gang pr runde, sandbagcarry x 2 per runde, atlassteiner, farmers walk + tiredrag og platedrag. I tillegg elsker de å utfordre oss mentalt, og Joe de Sena skulle visstnok ha funnet frem tidene største slipwall (skråvegg med tau), og det hadde han klart. Slipwallen var nemlig ikke noe mindre enn et lite fjell faktisk. Smal sti rett opp, dekket med rullestein og svart is. Og når man endelig kom seg på toppen, ja da tok vinden fatt. For de som har vært på Island vet at litt vind på Island tilsvarer liten storm her nede på Østlandet. Så mens vinden pisket i fra alle kanter med en god blanding av snø og regn, kjempet vi oss langs eggen bortover på svart is og kloret oss fast for å ikke skli ned. HMS...litt usikker på om det er et begrep Spartan Race har i vokabulæret sitt. Dog hang de opp tau både på veien opp og veien ned utover løpet, antagelig etter at diverse mennesker hadde sklidd og brukket/vrikket ankler og bein. (som vanlig sto ikke ambulansene brakk...).

De bratte stigningene opp på fjellet (x flere per runde) og de superbratte nedstigningene gjorde sitt til å holde tempo nede, så rundetiden for min del lå på ca 2 t og 20-40 mins. Imponerende snittid på kilometeren, og resultatet var at jeg på begynnelsen av løpet var litt skeptisk til om vi kom til å rekke 50 miles merket, så en gang i løpet av kvelden var jeg overbevist om at det skulle gå - men så begynte tiden å gå litt for fort for meg. Pausen mellom runde 4 og 5 var kortet ned til et minimum, skifte tørt på overkropp, spise og så ut. Jeg var gira, energien lå tykt utenpå meg, og jeg var så fokusert på målet mitt. Men nå bega jeg meg ut alene. Løpemakkeren min tok en lengre pause enn meg, og jeg var alene. Det gikk fint, jeg lekte meg gjennom monkeybaren, kom 2/3 gjennom tvisteren (å klare tekniske hinder så langt uti løpet gir en skikkelig energiboost!), og og over fjellet, ned i lavlandet igjen, småjogget forbi de få som var ute nå kl 02 om natten, kom meg gjennom bæringen, møtte endel kjentfolk, fikk mer energi og jobbet meg videre. Jeg måtte pushe hardt nå for å nå målet mitt, minuttene rant avgårde.

Jeg var inne etter runde 5 ca kl 0430 og jeg skjønte at nå var det virkelig tight, fortsatt ingen kjentfolk, alle var ute, ingen kunne hjelpe meg. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke nå begynte å kjenne på kroppen at jeg var sliten, men det som nok ødela for meg var at jeg så målet mitt glippe, jeg måtte ta et valg ute på runde 6, kjøre beinhardt (noe som ikke lot seg gjøre lengre), og komme meg inn før 0730, og så pushe ut på siste runde før 08. Det ville gi meg 4 timer på å fullføre. Men kroppen var sliten, hodet koblet seg ut, det var nesten ingen igjen i løypa, jeg merket at jeg slakket av på tempo, plan B var å se hvor lang tid jeg brukte på å gå løypa da jeg ikke ville klare å løpe på en evt runde 7. Men så var dillemma...om jeg dro ut kl 0830 hadde jeg 3 timer og 30 minutter på meg før målgang stengte. Hva om jeg møtte kø? Eller noen andre hindringer? Jeg var sliten, kvalm, svimmel...det siste bekymret meg mest, det var bratte, råglatte stigninger og nedfarter (det hadde nå fryst på igjen), det var høye hindre som ikke fristet å falle ned av...og ryggen, siste runde med Bucket carry og sandsekkene fristet ikke til gjentakelse. Det fristet i det hele tatt ikke å gå ut på runde nr 7....ihvertfall ikke når jeg risikerte å miste alt. Kom jeg i mål kl 1201 ville jeg få DNF og ingen medaljer. Jeg skjønte jo egentlig nå at jeg hadde gitt meg, jeg hadde gitt opp målet mitt, og jeg kjente skuffelsen svei i sjela mi. IGJEN! Jeg følte jeg hadde tapt igjen - på tross av at jeg faktisk sto ranket som nr 1 i open kategorien som jeg løp - men målet mitt var 50 miles, 7 runder...og jeg endte med 6! Goddam! Men himmel så godt det var å skifte til tørt, ta på seg dunjakken til Supermann og legge seg godt inntil jentene og slumre litt.

Årets siste manndomsprøve var gjennomført, med stil vil jeg si, men fortsatt litt bitter for at jeg ikke knep litt inn på pausene mine og ga meg selv 30 minutter ekstra så jeg hadde fått med meg patchen min også! Men som Supermann sa til meg - "Neste gang jenta mi!" og vet dere...kanskje det blir en neste gang. Distansene skremmer meg ikke lengre, ikke når jeg kan ta det så rolig som jeg tok det nå, ikke når jeg har all verdens tid på meg...nesten!

KlemMari

Kategorier:
Løp 
2017-12-21 13:37, visad 6250 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerMari Weider

Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Dere kan følge meg på http://www.ocrnorway.no/ eller instagram – ocr_queen. Snap - OCRNorway Har du lyst til å støtte min reise i 2017 - https://www.sponsor.me/mari

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest






I bloggen

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser