Lidingöloppet 2019 - Runner's World
Annonse

Lidingöloppet 2019

DET NÆRMER SEG START!

Tida går fort, og allerede lørdag er det klart for Lidingöloppet! Jeg synes ikke det er lenge siden jeg i mai ble kontaktet av Runners World med forespørsel om jeg kunne tenke meg å følge opp to deltakere frem mot Lidingöloppet 28. september. Disse deltakerne skulle trekkes ut av Runners World, blant personer som meldte sin interesse for utfordringen om deltakelse i verdens største terrengløp.

Hvordan vil en utpreget "flatveiløper" takle deltakelse i verdens største terrengløp, tro?

Jeg ventet spent på å få vite hvem som hadde blitt trukket ut, og gledet meg til å komme i kontakt med dem. Da jeg fikk mail fra Runners World med kontaktinformasjon til løperne jeg skulle coache, syntes jeg det var morsomt å se at de – tilfeldigvis og ironisk nok – heter Hilde og Stig. Selv heter jeg jo også Hilde, og samboeren heter Stig... Dermed skulle det i hvert fall være mulig å huske navnene til deltakerne jeg skulle følge opp!

Vi tre fikk raskt kontakt, og har på den korte tiden vi har kjent hverandre rukket å snakke om mange temaer knyttet til trening og konkurranser. Så ivrige ble vi til slutt (spesielt Stig og jeg) at vi etter å ha dratt oss inn i lange samtaler med stadig mer avanserte begreper som pulsbasert trening, laktatverdier, aerob trening, anaerob trening og VO2Max, ble enige om at vi måtte styre samtalene inn på det vi skulle ha mest fokus på – nemlig Lidingöloppet.


Deltakerne

Hilde Bremseth Bårdstu har ingen erfaring med lange løpskonkurranser, men trener godt og har totalt sett bra med mengde i beina. Hun har hatt noen lengre treningsturer, men fortalte tidlig at hun ofte ble litt lei etter 18-20 km. I følge Hilde følte hun seg da gjerne stiv og støl, samt at hun «pustet som en hvalross». Hilde ble da anbefalt å roe ned tempoet på neste langtur, og gjerne gå i motbakker. 19 kilometer var det hun rakk på denne økta. Hilde fortalte etterpå at hun følte seg fresh da hun avsluttet løpeturen, og at hun tenkte at hun fint kunne løpt en god del lenger om hun hadde hatt tid til det den aktuelle dagen.

Stig liker å konkurrere, og har siden mai deltatt i mange konkurranser av varierende distanse. Han er en mann med bra fart i beina, som stadig oppnår nye perser på kortere og lengre distanser. Mellom konkurransene legger Stig opp til en del restitusjonstrening/vedlikeholdstrening, men han er også med på fellestreninger med tempo- og intervalløkter.


«Hur brett har du hoppat?» (Lasse Brandeby alias Kurt Olsson, 1987)

Noen av de mest vanlige spørsmålene rundt ultraløp dukket fort opp også i vår lille gruppe: «Hvordan bør jeg trene før en langvarig konkurranse?», «Hvilket tempo bør jeg holde?», «Hva slags sko anbefaler du?», «Hvordan bør man disponere løpet?», «Når bør man begynne å redusere treningsmengden før en konkurranse?», «Hva bør vi spise og drikke i dagene og timene før konkurransen?» og – ikke minst - «Hva og hvor mye/ofte bør jeg spise og drikke underveis i konkurransen?»

Litt flåsete sagt, kunne man ved en del av spørsmålene som over alt dukker opp vedrørende trening og konkurranser, like gjerne stilt spørsmål som «Hvor mange gresstrå er det i en gressplen?» Ikke fordi spørsmålene er dumme. Nei, det har vi vel alle lært på skolen at ingen spørsmål er det... Jeg tenker mer på det at en del saker er det nesten umulig å gi konkrete og skikkelige svar på. Man kan selvfølgelig godt lytte til og dra nytte av andres kunnskap og erfaringer, og man kan nok med fordel være observant og bevisst på dokumentert forskning. Selv deler jeg gjerne av mine mangeårige erfaringer innen temaet løping, om det kan være til hjelp for andre. Jeg liker likevel ikke å være for bastant og påståelig her, fordi fasiten rundt mange av disse temaene er som oftest så veldig individuelle. Til syvende og sist må man selv finne ut av hva som passer en selv best, noe som også kan endre seg med tiden. I samtale med Hilde og Stig ble konklusjonen at for de aller fleste – så sant man ikke er på veldig høyt nivå og/eller har veldig høye målsetninger – er det viktigste ved løping at det er lystbetont og gir treningsglede og en generell godfølelse.


We Who Run Club – Lidingö

Siden 16. juni har Sauconys «We Who Run Club» i samarbeid med Runners World tilbudt inspirerende og målrettet trening frem mot Lidingöloppet. Disse treningsøktene har blitt presentert via ukentlige program gratis tilsendt på mail til personer som har registrert seg i We Who Run Club. Løpere som bor nærme nok til det, har hatt anledning til gjennomføre de ukentlige øktene via trening i og rundt Lidingöloppet-traseen. Treningsøktene er utarbeidet og ledet av Anders Szalkai.

Saucony er også en av hovedsponsorene til Lidingöloppet. Som en del av samarbeidet mellom disse, er det i anledning arrangementet produsert en spesialdesignet versjon av en av Sauconys mest populære skomodeller, Saucony Kinvara10. Denne versjonen er en unisex-modell, med design inspirert av naturen i Lidingöloppet-traseen.


Løpet og løypa

I arrangementet Lidingöloppet kan man velge mellom mange forskjellige distanser. Den opprinnelige og klassiske distansen på 30 kilometer ble første gang arrangert i 1965. Med et tak på 21500 deltakere, er «TCS Lidingolöppet 30» verdens største terrengløp. Arrangøren reklamerer med at løypa er kjent for å være like utfordrende som den er variert.

I likhet med Hilde og Stig, har heller ikke jeg deltatt i Lidingöloppet tidligere. Jeg har derfor ingen personlig erfaring med den 30 kilometer lange løypa. Anders «Szacke» Szalkai skriver i sin bok «Maraton och andra långlopp» at Lidingöloppet er unik med sin utfordrende og vakre løype, som for det meste går i skogsterreng. Løypa har en god del kupering, og man bør beherske løping både oppover og nedover. De tidvis bratte, men korte bakkene bør forseres med så lite energibruk som mulig. Innimellom kan det lønne seg å gå i de bratteste bakkene, spesielt i Abborbakken etter ca 25 kilometer.

Olav Engen, leder av Romerike Ultraløperklubb, hadde Lidingöloppet som favorittløp i mange år. Som Szacke også vektlegger i sin bok, poengterer også Olav at utfordringen er rytmeforandringen med korte og bratte bakker opp og ned – spesielt fra 15 kilometer og utover. Olav forteller ellers at traseen er som en god norsk lysløype, med veldig jevnt og fint underlag.

                        

Disponering av løpet

I denne konkurransen, som i andre langvarige konkurranser, er det en del grunnleggende strategier man bør ha i bakhodet for å kunne få en best mulig opplevelse og for å kunne oppnå best mulig resultat ut i fra egne forutsetninger. Jeg vet det kan være vanskelig å følge disse strategiene, og selv med ti års erfaring som ultraløper gjør jeg fortsatt de samme mistakene gang på gang... Fokus er et viktig stikkord her!

Ved å starte roligere enn man føler for, ha tålmodighet og ikke la seg stresse av løperne rundt seg, vil man med stor sannsynlighet oppleve å kunne passere stadig flere deltakere mot slutten av konkurransen. Dette gir motivasjon, selvtillit og – veldig ofte – tilfredsstillende resultater.

Som en grunnregel sies det gjerne at man bør begynne å fylle på energilagrene seinest etter 45 minutters varighet om man skal være i aktivitet i mer enn to timer i strekk. Om man fyller opp energilagrene for seint, kan det lett føre til at man stivner, og det er vanskelig å få rettet det opp igjen selv om man da spiser og drikker. På Lidingöloppet er det drikke-/matstasjon ca hver femte kilometer de 20 første kilometerne, deretter ca hver tredje kilometer.

Så sant man ikke er en veldig god motbakkeløper, kan det være lurt å gå i motbakker helt fra tidlig i løpet. På den måten «sparer» man på muskulaturen,. Man taper gjerne mindre tid på å gå oppover, enn om man etter hvert får tung og stiv muskulatur fordi man absolutt skal presse seg til å løpe opp alle bakkene fra start.

Det kan være fristende å gi på og la beina fly i full fart nedover bakkene, men dette kan straffe seg etter hvert. Rask løping i nedoverbakker kan gi skikkelig juling til muskulaturen, spesielt på forsiden av lårene. Da er det plutselig ikke så morsomt å løpe lenger, og de siste kilometerne kan føles uhorvelig lange... (Tro meg! Jeg vet....)

Lidingöloppets løypekart vist i plotaroute.com

Nu kör vi!

I skrivende stund er så og si alle forberedelser gjort. På vei til Stockholm og på hotellrommet fredag vil det være ro og rom for den siste mentale oppladingen, der vi hver for oss vil visualisere våre individuelle løp. Deretter er det bare å få seg en god natts søvn, og vente på at startskuddet skal gå i Lidingö lørdag!

For mer informasjon om Lidingöloppet, kan man besøke arrangementets gode og oversiktlige hjemmeside, Lidingöloppet.se.

Ved å laste ned Lidingö-appen er det også mulig å følge deltakere underveis i konkurransene, sende oppmuntrende heiarop til utvalgte løpere samt se deltakernes sluttresultater.

 

 

 

 

 

 

Publicerat: 2019-09-26 00:29 Kommentarer (0)



Laktattest, terskel og syre

Hei.

Som en forberedning til Lidingøloppet så har jeg nå vært til Løplabbet og har fått tatt en laktattest.

Men hva er egentlig laktat, melkesyre, aerob terskel og anerob terskel?

Foto: 2018 - Dream it - Wish it - Do it

Hva er aerob og anaerob?

Aerob terskel er der hvor melkesyrenivået i blodet først begynner å stige, gjerne ved 60-85% av makspuls, avhengig av hvor godt trent du er.

Den anaerobe terskelen er det høyeste nivået av treningsintensitet du kan opprettholde i rundt 1 time uten at det bygger seg opp en betydelig melkesyrekonsentrasjon i blodet.

En enkel huskeregel er at aerob betyr «med oksygen» og anaerob betyr «uten oksygen».

Hva er laktat?

Laktat, eller melkesyre som det også kalles, dannes når intensiteten på treningen er så høy at kroppen ikke får tilstrekkelig med oksygen (anaerob).

Trener du med for høy intensitet over tid (over terskel), så vil du oppleve at muskulaturen blir stiv. Denne stivheten er opphopning av laktatkonsentrasjonen i muskulaturen.

Når laktatkonsentrasjonen blir for høy må man redusere intensiteten for å bli kvitt melkesyren.

Når vi måler laktat i blodet ved gradvis økende belastning, finner du ut hvor hardt du kan jobbe før produksjonen av melkesyre overstiger kroppens evne til å kvitte seg med den igjen.

Denne belastningen kalles da altså melkesyreterskel, laktatterskel eller anaerob terskel. 

Foto: 1,6 - her er jeg oppe i sone 2 - lapskaustreningen min tar jeg her, for meg som trener såpass lite så kan jeg gjerne trene i sone 2, for jeg har uansett god tid til restitusjon. For de som trener så mye at restitusjonstid er en utfordring, de bør unngå sone 2, da man får omtrent det samme utbytte ved å ligge i sone 1, men med midre belastning og kortere restitusjonstid.

Foto: 1,6 - her er jeg oppe i sone 2 - som mosjonist som jeg er så kan du gjerne trene i lapskaussonen. Trener du så mye at restitusjonstid er en utfordring, da bør du unngå sone 2, da man får omtrent det samme utbytte ved å ligge i sone 1, men med midre belastning og kortere restitusjonstid. 

Hvorfor ta en laktattest?

Hvor fort du løper på melkesyreterskel, er avgjørende for hvordan du vil prestere i løp

Melkesyreterskel er det den høyeste pulsen du kan ha i en bestemt aktivitet uten at du får opphopning av melkesyre og stivner. 

Jeg er ikke så opptatt av å bli veldig rask, men om du er opptatt av det, så bør du jobbe for å få terskelen opp i mot din makspuls, lykke til :)

Hvordan taes en laktattest?

Du løper på tredemølle med pulsklokke. Etter en rolig oppvarming starter testen hvor du løper intervaller på 5 minutter.

Mellom intervallene er det en pause på 30 sekunder hvor vi måler melkesyreverdien i blodet ditt, før vi øker hastigheten på mølla.

Intensiteten økes til du kommer over melkesyreterskelen din, da har du gjerne tatt 4-6 drag.

Slik kommer vi frem til din melkesyreterskel og dine individuelle intensitetssoner.

Lakttattest er arbeidsspesifikk

En laktattest er arbeidsspesifikk, det betyr at hvis du tester laktatprofil på sykkel vil ikke resultatene være overførbare til løping eller ski, som er et helt annet muskelarbeid.

Hvorfor er det viktig å vite hvor terskelen er?

Når du trener på terskel fjerner kroppen like mye melkesyre som den produserer. 

Dersom du ønsker å forbedre utholdenheten din ytterligere anbefales det å trene et betydelig volum i dette området.

Terskelen min ligger på hjertefrekvens 163 s/min og på flat asfalt så holder jeg da en fart på 4:00min/km

Hastigheten man kan holde på laktatterskel brukes som en predikator på hvor godt man kan klare å prestere på en gitt distanse.

I langdistanse er terskelen høyst relevant fordi den forteller oss noe om hva slags snittfart man kan regne med at du klarer å holde i størstedelen av løpet. 

 

Hva skjer i kroppen min når jeg trener over terskel?

Når du trener over terskel klarer ikke kroppen å forbrenne laktat like fort som den produseres. Dermed er det bare et spørsmål om tid før laktat og H+ -ioner akkumuleres i musklene. Det blir et surere miljø i muskulaturen og man makter etter hvert ikke å utvikle samme kraft som man gjorde under terskel.

Du føler deg stiv, tung og i mange tilfeller så får du vond muskulatur.

Når muskelkraften reduseres vil også prestasjonen gå ned.

Syretoleranse er en viktig del av prestasjon, og du kan trene på å tåle å jobbe med noe syre i muskulaturen. Dette innebærer noe trening godt over laktatterskel, men trening på så høye intensiteter vil ofte gi god effekt på det maksimale oksygenopptaket ditt.

  

Foto: Nyttårsløp - pers på 3000meter (10:27) og godt over terskel

Hvordan øke laktatterskel?

Ved å trene tett opptil laktatterskelen din så utvikler du denne videre.

Det kan være på kontinuerlige økter eller ved intervallpreget arbeid.

Det som kjennetegner terskeløkter kontra syreøkter er varigheten på den effektive treningstiden.  Der man har kortere intervaller og lenger pause ved syretrening, vil dragene være lenger med relativt korte pauser ved terskeltrening.  Her er noen eksempler:

Syreintervall: 5 x 4 minutters løping med 2 minutter pause.

Syreintervall: 6 x 1000 m løp med 3 minutter pause

Terskelintervall: 3 x 8 minutter med pause på 1 minutt.

Terskelintervall: 30 x 45 sekunder løp og 15 sekunder pause.

MIN LAKTATTEST

Jeg tar en slik laktattest ett par ganger i året (er du Kondis medlem så får du god rabatt på løplabbet, så da koster ikke en slik test så mye).

Det viktigste for meg med disse testene er å følge utviklingen min, men selvsagt også terskel og hvor høyt opp sone 1 og 2 går.

Nå på søndag så skal jeg løpe Stjørdalsmila, da er planen å løpe første halvdel på terskel og evt gasse litt på på de siste 5km. Målet er 10km pers og sub 40. 

Jeg har aldri løpt 10 km løp før, så det blir spennende, persen min er på 41 minutt, den tok jeg mens jeg løp maraton i Amsterdam i fjor.

 

Følg meg

Instagram: Nardoramp

Strava: Stig Sjølstad

 

Stig Sjølstad

Klubb: Hell Ultraløperklubb

 

Maraton: 4

Fjellmaraton: 1

Ultra: 3

 

Personlige rekorder

Lengste løp: UltraVasan 90km

Maraton: 3:17 (Amsterdam Maraton 2018)

21 km: 1:31 (Amsterdam Maraton 2018)

10 km: 41 min (Amsterdam Maraton 2018)

5 km: 18:21 (Nybrottkarusellen 2019)

3 km: 10:27 (Nyttårsstevne 201

Publicerat: 2019-08-31 16:27 Kommentarer (0)



KLART JEG VIL!

Jeg har alltid likt å løpe! Jeg rett og slett elsker det! Løping gir så veldig mye mer enn bare god helse. Det å løpe gir meg indre ro, frihetsfølelse og rom for refleksjoner. Det gir meg muligheten til å nyte frisk luft i alt slags vær, og alle værforhold oppfattes som deilig å løpe i når jeg først kommer meg ut. Mange år med løping har bidratt til å utvide horisonten min, både sosialt og geografisk. Løping gir generelt sett en masse livsglede! På en annen side - når jeg under løpeturene mine ofte tenker på hva de går glipp av, alle de menneskene som av forskjellige årsaker ikke har mulighet til å komme seg ut i skogen og langs veiene - da føler jeg på en ydmykhet og en takknemlighet over hvor heldig jeg er, som kan snøre på meg joggeskoene og løpe omtrent hvor og når jeg vil...

Det å løpe i soloppgang og solnedgang bidrar til indre ro og dype refleksjoner

Løping i soloppgang og solnedgang bidrar til indre ro og dype refleksjoner.

Det er nemlig sånn at ettersom jeg selv finner så mye glede i å løpe, ønsker jeg at alle skal få mulighet til å kjenne på denne deilige løpegleden! Av den grunn har jeg alltid likt å motivere andre mennesker til å løpe – eller til å bedrive fysisk aktivitet generelt. Så lenge jeg kan huske, har dette falt seg helt naturlig for meg. Dette være seg bevisst eller ubevisst, som for eksempel da jeg på barneskolen plutselig kunne finne på å si til resten av gjengen som sto midt i skolegården og hang: «Er det noen som blir med å løpe om kapp opp bakken, eller?» Hvorpå de få som i det hele tatt oppfattet spørsmålet mitt, bare så rart på meg og uttrykte et måpende «HÆ?? Løpe opp bakken? Hvorfor det?»

Juhuuuu! Med  mye løping på (for oss) nye steder og stier på Gran Canaria i sommer, kunne samboeren og jeg virkelig føle på treningsglede! I tillegg fikk vi med oss mange gode minner og erfaringer hjem, som vil bidra til  motivasjon og livsglede i lang tid fremover - både på løpefronten og ellers. 

Jeg opplevde at responsen overfor min entusiasme for å få andre til å være fysisk aktive, endret seg etter hvert som jeg ble eldre. En årsak til dette, var at jeg i forskjellige settinger kom mer i kontakt med mennesker og miljøer der motivasjonen for og ønsket om å bevege på seg var større enn hos de elevene som på barneskolen best likte å «henge» i skolegården. Opp gjennom årene har jeg hatt en mengde verv i idrettsforeninger og treningsgrupper, og jeg har vært i en rekke arbeidsforhold der jeg har hatt ansvar for å lede mennesker i alle aldre til å bedrive fysisk aktivitet. Jeg har løpt i mange år nå, derav de ti siste årene med ultraløp som spesialfelt. Jeg vil slett ikke betegne meg som ekspert – langt derifra – men jeg har opparbeidet meg en del kunnskap og mye egenerfaring i løpet av årene med interesse for løping. Samtalene med mennesker som ønsker tips og motivasjon vedrørende trening, har vært mange. Henvendelser dukker stadig opp, og da oftest via sosiale medier. Det kan være tidkrevende å svare på disse henvendelsene, men det er jo så hyggelig og moro!!! Det å føle at man kan motivere andre til å nå sine treningsmål, gir motivasjon tilbake mot egne målsetninger! Jeg var derfor ikke et øyeblikk i tvil da jeg for noen uker siden ble kontaktet av Runners World med spørsmål om jeg ville være med og coache to personer mot deres deltakelse i Lidingöloppet siste helga i september: «Klart jeg vil!!»

Dette ble mye om meg og min lidenskap for løping. I et senere blogginnlegg vil jeg ha mer fokus på Lidingöloppet og de to deltakerne som via Runners World ble trukket ut til å delta i denne konkurransen, som faktisk er verdens største terrengløp!

Publicerat: 2019-08-18 18:32 Kommentarer (0)



Skogens konge og mål for Lidingö

Lørdag morgen.14 grader og lettskyet. Skarp og frisk luft, litt som tidlig på høsten. Det perfekte løpeværet. Kroppen har ikke helt spilt på lag med varmen i sommer, og jeg har følt meg mye tung og sliten de siste ukene. Den friske temperaturen måtte derfor utnyttes; på tide med langtur.  

Planen var å løpe 22-24 km i Bymarka her i Trondheim.  

Så skjer livet. Jeg lever etter en hovedregel: løpinga skal aldri gå på bekostning av livet. Løpinga tilpasses livet. Det tror jeg er nøkkelen til å holde det gående. Da det dukket opp en avtale på lørdag, hadde jeg bare 2 timer. Min naturlige tanke er da å bare løpe litt raskere, og komme så langt som mulig. Jeg har derimot snakket litt med Hilde Johansen, som følger opp meg og Stig, og hun påpekte at mange løper langturen med for høyt tempo. Helt ærlig, jeg følte meg ganske truffet, jeg elsker (!) lapskaustempo. Ettersom det aldri er for tidlig å begynne å øve på det du skal bli god (bedre…) på, så bestemte jeg meg for å helt blaffen i distanse og løpe rolig. Learning by doing... 

Dette er en av mine absolutt favoritturer i Trondheim. Den går i variert terreng fra Baklidammen, forbi Kommerdammen, Vintervatnet og til Grønlia og Skjelbreia. Du finner ruta på Strava! En løper mye på brede, lettløpte turstier. Etter ca 6 km går det en flott skogssti rundt Gråkallen. Dette er mitt favoritterreng. Røtter. Smal sti. Steiner. Tett skog. Krevende terreng der hvert steg er en ny utfordring. Jeg gleder meg alltid til dette partiet.

Å løpe i marka er en lek med sansene. Lukta av lyng, spesielt etter en regnværsdag. Alle fargene. Det er helt stille. Samtidig så mye lyd. På vei til hytta på Grønlia løp jeg meg rett på en elgokse, stor og med majestetisk gevir. En skikkelig skogens konge. Det er sjelden jeg har kommet så tett på. Vi ble stående og stirre på hverandre (må innrømme at pulsen var relativt høy, har noen blitt spist av elg før?). Så tuslet han upåvirket av stien og inn i skogen. 


Turen tilbake fra Grønlia og ned til parkeringa ved Baklidammen er lettløpt og hovedsakelig nedover. Det ble 19 rolige km, og den første turen etter sommeren med følelsen av litt overskudd. Det er et godt tegn. Samtidig føles det helt fjernt ut å skulle løpe 30 km om under 2 mnd. 

Mål for Lidingö 

Jeg har ikke løpt så fryktelig mye med startnummer på brystet, til tross for mange års iløping. Fordi jeg hater å tape. Inne i hodet mitt går et noe som dette «hvis du ikke kan vinne, hvorfor i all verden gidde å ta deg helt ut?». Dette til tross for at jeg er fullstendig klar over at jeg ALDRI kommer til å vinne. .Jeg vil bare ikke ha det svart på hvitt… Målbart. Så da har jeg for det meste holdt meg i denne «jeg løper fordi det gir meg noe» bobla, uten mye mål og mening, og det er helt greit det og. Nå skal jeg løpe med startnummer på brystet igjen. Og jeg kjenner faktisk ikke på konkurranseinstinktet. Fordi dette er så mye lenger enn jeg egentlig er komfortabel med.... Jeg tror det er derfor jeg valgte å si ja til dette. Jeg får utfordra meg selv, samtidig som jeg har ingenting å måle dette opp imot.

Fra ett av få løp - Birken 2018. 

Målet er å gjennomføre, og å gjennomføre med en god opplevelse. Jeg skal få med meg naturen, omgivelsene og folket, og ikke være helt ødelagt når jeg krysser mållinja. Jeg kommer ikke til å sette noe tidsmål. For målet er å klare å løpe et løp, uten forventninger. 

8 uker igjen! 

HildeB


Publicerat: 2019-08-06 13:02 Kommentarer (0)



Sommerens hardeste økt, en «normal» treningsuke og tanker om 30 km

Sommeren er i gang for alvor, og alt ligger til rette for løpeturer ute i sola. Noe av det beste jeg vet er å stå opp om morgenen, få inn en kvalitetsøkt og komme tilbake til frokost og kaffe. Så har en hele dagen foran seg. Mange netter av årets ferie har blitt tilbrakt i telt. Kroppen kjennes ikke akkurat lett ut når en står opp for å løpe, etter ei natt der temperaturen inne i teltet sikkert lå på 25-30 grader. Men – trent har vi uansett fått gjort!

Livet i telt er egentlig ganske ok!

Sommerferien er den perioden i året der jeg trener minst likt det jeg ellers gjør. Mye intervaller av kortere varighet, som bakkedrag og sprinter, og mye mer ned i kjelleren.
En av sommerens tøffeste økter ble gjennomført i Kristiansand, på en fotballbane. Jeg skulle henge på fotballspillern... Vi løp kontinuerlig 7*40m, med vendinger hver 40m, og repeterte dette 4 ganger. For så å kjøre en runde til. Etter første drag hadde jeg syra til ørene. Langt utafor komfortsonen, men det er motiverende å trene helt annerledes i perioder. Det tror jeg kropp og hode har godt av. Problemet er bare at jeg fortsatt har syra opp til ørene snart 2 uker senere, og det tar litt tid å komme skikkelig i gang med den vanlige løpinga igjen.

Hvordan ser en normal løpeuke ut

Som doktorgradsstipendiat kan arbeidsdagen i stor grad tilpasses som en selv vil, noe som gjør det enklere å prioritere trening. Når trening prioriteres foran jobb unnskylder jeg meg som oftest med at jeg forsker på effekten av trening, så er det noen som bør være aktiv så er det meg… Practice what you preach, osv. 

I vinter har jeg slitt med et kranglende kne (mulig det er 30 åra som kommer faretruende nærme). Det resulterte i mye alternativ trening. Litt flaks skal man ha, og kneet bedret seg omtrent samtidig med at isen smelta i marka.

Mange som løper følger fastsatte treningsprogram; periodiserer og planlegger både årsplan, periodeplan, ukeplan og øktplan. Setter hovedmål og delmål. Passer på å ha variasjon, progresjon, individualisering, spesifisitet og nødvending belastning for å sikre framgang. Alt det der man egentlig skal gjøre mtp treningsplanlegging og treningsprinsipper, som egentlig er det jeg kan fra utdannelsen min. Det der følger jeg aldri. Det har aldri funka for meg. Jeg har prøvd mange ganger. Ikke en eneste treningsplan har blitt fulgt i mer enn to dager. Ikke et enste mål jeg har satt har blitt fulgt opp. Jeg er for ustrukturert og usystematisk. Jeg fasineres av det enkle med løping; du trenger sko (mange trenger ikke det en gang…) og deg selv. Jeg liker friheten til å endre økter ut fra følelsen. Magefølesen. Følelsen i beina. Hvor skjerpa jeg føler meg. Så derfor løper jeg uten plan. Det betyr ikke at jeg har en viss tanke om hva ei uke bør bestå av, men det er veldig sjelden den ser ut som jeg forespeilet meg på søndags kveld.

Uansett så tenkte jeg å prøve å konkretisere litt hvordan en løpeuke ser ut.

  • Jeg prøver å få løpt mellom 50 og 80 km i uka.
  • De fleste øktene løpes rolig, mellom 10 og 20 km.
  • 1-2 økter legges til marka. Det kunne gjerne vært mer, men det krever mer organisering.. Ustrukturert person osv…
  • Løper til og fra jobb et par dager i uka for å dele opp lengden på øktene og spare tid.
  • Et par intervalløkter de ukene jeg føler for det, oftest om høst/vinter, og ofte lengre drag av typen 1000m eller 8-10 min.


Hvordan løpe 30 km i slutten av september?

For mange er ikke 30 km så veldig langt. For meg er det sinnsykt langt. En real utfordring, som samtidig er overkommelig. Men jeg har lite erfaring med å løpe mer enn 18-20 km. Etter 18-20 km er jeg lei. Da begynner jeg å fantasere om mat. Tenker at det er helt idioti å være ute så lenge å løpe. Hvorfor i all verden skal en være sliten, støl, sulten og puste som en hvalross når en heller kan ligge på sofaen og se på Gode og Onde dager? Så da drar jeg som regel hjem. Nå må jeg løpe enda litt lenger, og jeg må faktisk gjøre det opptil flere ganger på trening.

Noen konkret treningsplan blir det ikke. Det aller viktigste er å få en god mengde løping totalt i løpet av uka, og holde det meste relativt rolig. Så jeg fortsetter med det jeg har gjort fram til nå, men så lenge kropp/hode/livet tillater det skal jeg fokusere på å øke lengden på langturen litt for hver uke. Baby steps osv. Utgangspunktet blir å starte med 20-22 km og derfra øke progressivt med ca 2km per uke. Da får jeg kjent litt på både distansen og tida jeg kommer til å være ute de neste 8-9 ukene. Så får vi bare krysse fingra for at jeg slutter å velge Gode og Onde dager rundt 20 km, og holder ut litt lengre.

Da er den offisielle treninga opp mot Lidingö i gang!

PS: Du må gjerrne følge meg på strava eller instagram (hildebaa), så kanskje vi kan dele litt inspirasjon! 

---- Hilde B----

Publicerat: 2019-07-26 10:45 Kommentarer (0)



MerLidingöloppet 2019

I denne bloggen følger vi løperne Hilde Bårdstu og Stig Sjølstad fram mot Lidingöloppet 2019 – verdens største terrengløp. De skal løpe henholdsvis 30 og 55 kilometer, og vil dele sine tanker om forberedelser og trening på veien. Underveis vil de motta tips og råd fra rutinerte ultraløper Hilde Johansen, som også skal delta i Lidingöloppet.

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser