Janicke Bråthe - New York City Marathon - Når du bare skal løpe én! - Runner's World
Annonse

Janicke Bråthe

New York City Marathon - Når du bare skal løpe én!

Jeg bommet på så mangt da maraton skulle krysses av på listen over "ting å ha gjort en gang i livet" i 2007. Ti år og førti "maraton eller lenger" senere påstår jeg imidlertid at jeg traff blink på det viktigste: Skal du bare løpe én eneste maraton i livet, så er det New York City Marathon som gjelder! 


New York City Marathon-medalje nummer seks og "maraton eller lenger" nummer 40 - Synes selv jeg har greit grunnlag for å uttale meg om hvilket løp du bør velge som "det eneste ene", men får vel samtidig ta med en advarsel: Deltakelse kan få uante følger!

Årsakene til at det nettopp er løpeturen gjennom New Yorks fem bydeler den første søndagen i november som du bør få med deg er mange! Nettopp dét at løypa er innom Staten Island, Brooklyn, Queens, Bronx og Manhattan, hver bydel med sitt preg, er en grunn i seg selv.

Det er ikke lange biten man løper på Staten Island, men det er allikevel der, på Fort Wadsworth, man tilbringer mest tid. Ventetiden frem til start kan være både lang og kald (om man ikke er forberedt), men det er en egen stemning på fortet som tross alt blir en del av totalpakken. We're in this together!


Ventetid sammen med Stian, Løpeskjørt-Tone og Anbjørg ikledd våre ferske, snasne og varmende Dunkin Donuts-luer på Staten Island. Foto: Stian Løkken

Det litt surrealistisk, og god underholdning, å kikke på alle de langt i fra velkledde løperne som surrer rundt på området. Plagg som har ligget innerst i skapet eller på loftet siden åttitallet, får sin renessanse her. De lekreste morgenkåper, pelskledde karnevals-drakter og slalomdresser i pastellfarger er eksempler på hva folk pakker seg inn i for å holde varmen frem til start.

TIPS: Ikke kast treningstøy, ullgensere, boblebukser og annet varmt tøy som du ikke bruker dersom du planlegger å delta i New York. Å ha med godt med ekstra tøy gjør ventetiden på fortet langt hyggeligere. Selv om du har valgt muligheten for å levere inn pose med skiftetøy ved starten, så vær klar over at den må leveres senest en time før start. Man bli veldig kald på en time. Rett før start er det lagt opp til at du kan kvitte deg med ekstraplaggene. Fungerende, fine plagg kan doneres til veldedighet i egne spesialkasser. Smart!

Om man vil er det superlett å finne noen å prate med. Et prøvende "Is this your first?" eller "So... Do you feel ready for this?" – gjerne akkompagnert av et nervøst uttrykk – er som regel alt som trengs for å starte en samtale. Så er det heller ikke usannsynlig at du treffer kjentfolk. Eller i alle fall landsmenn. Rundt 400 nordmenn tar turen til New York for å løpe.

New York City Marathon er et fantastisk velorganisert arrangment med et enormt team av hjelpsomme og vennlige funksjonærer. Inne i startområdet ivaretas løpernes behov på supert vis. Det informeres kontinuerlig om de ulike tidene de forskjellige startgruppene må forholde seg til, og det serveres kaffe, te, kakao og vann, samt ulike typer bagles, energibars og energidrikke. Noe annet som er viktig for oss løpere: toaletter. I startområdet er det 1.700 av dem...

Noe av det minst hyggelige med deltakelse i løp generelt er besøk i disse plastboksene. I New York er min erfaring at det stort sett finnes både papir og desinfiserende middel, men for sikkerhets skyld kan det være bra å ha med papir og/eller våtservietter og en liten flaske desinfiserende middel selv. Det blir liksom som det blir når 50.000 nervøse løpere skal til pers... 

Starten i New York er i seg selv en grunn til å velge nettopp dette løpet. Ingen over og ingen ved siden! Ventetiden på fortet er over, og du står oppstilt foran den mektige Verrazano Narrowsbroen og skimter Manhattans ikoniske skyline laaaaangt der borte. Oppspilt og nervøs. Overveldet av hvor stort dette er, alle helikoptrene som surrer i luften rett over hodene våre og at du faktisk er med i selveste New York City Marathon, er det lett å la seg rive med av amerikansk nasjonalsang og arrangørens herlig svulstige ord.

Og så, når løpssjef Peter Ciaccia høytidelig får avklart at det er "clearance on the runway" og et dypt og imponerende drønn fra en av fortets kanoner markerer starten, kommer det aller beste! Selv i år, for sjette gang, ble det både akutt gåsehud og blanke øyne da de første, velkjente tonene av Frank Sinatras "New York, New York" lød over startområdet. Å være en del av koret av flere tusen ivrige løpere som stemmer i sammen med Frankie-boy når massen beveger seg mot broen, Brooklyn og beyond...

Staaaart spreading the news.
I'm leaving today!

Å løpe på Verrazano-broen er rått enten man løper på øverste plan, eller etasjen under. I år var Manhattan nesten borte i gråværet, men vanligvis har man en fantastisk utsikt herfra. Foto: New York Road Runners

Det er ikke tillatt for tilskuere på broen så de første par tre kilometerne er nokså stille. Det er antakelig like bra, for med kropper stinne av adrenalin og en vanvittig utsikt i begynnelsen av verdens største maratonløp er besnærende lett å få overtenning.

TIPS: Ta det med ro i starten! Maraton er langt og å svi av en for stor andel av kreftene i bakken opp på broen straffe seg. Helt sant! Det du vinner i sekunder på å stresse farten her taper du i minutter senere. 

I New York mangler det virkelig ikke på tilskuere og publikumsstemning. Vel inne i Brooklyn er festen for alvor i gang! Jeg kunne skrevet veldig mye om løypa, men for å ikke gå ut fullstendig over bloggens bredder begrenser jeg meg til å nevne de partiene som har blitt mine faste delmål:

  • Milepæl 1: Willamsburg i Brooklyn - Etter den første dosen med publikumstette kilometer er det egentlig godt å komme inn i det knepptyste Willemsburg. Ultraortodokse jøder i sorte klær og med lange krøller ved ørene er ute langs løypa, men av heier ikke. Fascinerende!
  • Milepæl 2: Queensboro Bridge - Endelig bærer det over til selve Manhattan! Vi er imidlertid bare litt over halvveis og mange begynner å "kjenne etter". Broens lange stigning bidrar til at konklusjonen for mange havner på den negative siden, men selv om mitt første møte med denne delen var fæl har den blitt en etterlengtet milepæl. Farten senkes, jeg tripper avslappet oppover og nyter stillheten (det er ikke tillatt for tilskuere på broen). Veldig snart har vi krysset East River, ankommer Manhattan og skal vi ned på 1st avenue. Der blir vi mottatt som superstjerner!

Springtime-heiagjengen som har fast plass ved 69. gate på 1st avenue har blitt et fast "delmål" på veien. Gleden er alltid stor når jeg oppdager samlingen av norske og svenske flagg. Neste delmål: Bronx!

  • Milepæl 3: 69th street, 1st avenue - Mange av de som er på Springtimes New York-reise men som ikke løper selv sørger for en flott oase av norske og svenske flagg på den lange 1st avene-strekningen. Det kan virke tullete å glede seg over noen skarve sekunders møte med disse flaggene (man rekker jo ikke å se stort til folkene bak dem), men det er mange ting som får helt annen og langt større betydning med 26 kilometer i beina og ytterligere 16 kilometer "to go".
TIPS: Legg igjen musikkspilleren hjemme. Du løper New York City Marathon! Du får enormt med musikk, rytmer og publikumsliv langs løypa. Ikke steng det ute; få med deg HELE New York-opplevelsen!
  • Milepæl 4: Bronx - Ved enden av 1st avenue, etter kryssingen av Willis Avenue Bridge, er det duket for nytt stemningsskifte. På broen ønskes vi velkommen til Bronx, og under det korte besøket får vi en ørliten smakebit av bydelen. Jeg gleder meg alltid til denne delen fordi den er annerledes, men også fordi det er et vendepunkt. Bokstavelig talt. Vi forlater Bronx over Madison Avenue Bridge – for anledningen merket med "last damn bridge" av forståelsesfulle tilskuere – og løper endelig nedover på Manhattan.

Nyttig informasjon for slitne løpere.

  • Milepæl 5: 5th avenue - Skjønt, "nedover" Manhattan er det virkelig ikke. Det er fort gjort å tenke at man nærmer seg mål når man er tilbake på Manhattan, og man etter hvert oppdager de flotte, høstfargene trærne i Central Park, men det er her løpet for alvor begynner! Ikke bare er det lenger enn man tror, det er også langt mer kupert (tatt i betraktning at man har over tre mil i bena) enn man hadde sett for seg. Men her er det bare å bite tennene sammen og fortsette å sette det ene benet foran det andre: Høyre, venstre, høyre, venstre...

TIPS: Bruk publikumsstøtten for det den er verdt når det røyner på. Selv om du er sliten kan en high five her, en morsom plakat der og et heiarop til akkurat deg hjelpe deg frem. Har du nasjon eller navn på trøya får du masse ekstra heiing! 

  • Milepæl 6: Mål - naturligvis! Det ER rått å endelig – ENDELIG – svinge inn i parken fra sydenden, og ta fatt på oppløpet som er kranset av flagg fra alle deltakernasjoner og New York Marathon's "Hall of fame"-vimpler. Tre av dem må jeg nærmest tvangsmessig må få med meg: det norske og det svenske flagget, samt Grete Waitz-vimpelen. Ut over det er det bare én ting som gjelder: Å krysse den hersens målstreken!

New York-klassiker - Zombie walk og tvangs-spising av eple.

  • Milepæl 7: Post Marathon Zombie Walk - Dette er jo ikke en del av løpet som sådan, men etter min mening en særdeles viktig del av totalopplevelsen. Med medaljen rundt halsen, og innpakket i "heat sheets" tar vi fatt på den siste strekningen; ut av parken og til hotellet. Eventuelt med en stopp innom et vannhull for en etterlengtet øl. 

TIPS: Sørg for å spise noe rett etter løpet. Du har sannsynligvis ikke lyst på noe. Det er godt mulig tanken på mat til og med byr deg imot. Da er det ekstra viktig å få i seg energi. Ikke vent til du er tilbake på hotellet, men forsyn deg av posen du får etter målgang. Eple, saltkringer eller hva som enn vekker minst motvilje. Begynn med små biter, så går det seg gjerne til og sannsynligheten for en hyggelig post-maraton-aften økes betraktelig! 

Maraton handler om langt mer enn de 42.195 meterne fra start til mål. Det hadde definitivt ikke blitt noen maratonløper av meg om det ikke hadde vært for alt rundt. Reisingen, spenningen, stemningen og viraken i forkant, og ikke minst feiringen – uansett resultat – etterpå. Selv lenge etter målgang fortsetter New Yorkerne å feire deg med "wow, congratulations!" og "you're awesome" når de skjønner at du har fullført løpet deres. For selv om byen naturlig nok lammes når store hovedgater stenges i mange timer, så er det stoltheten over å arrangere verdens største og mest populære maraton som dominerer i New York.



Maratondeltakelse omfatter også tiden før løpet. Noe av det beste med jobben i Springtime er å ta med små og store grupper på morgenjoggeturer når jeg er reiseleder. Å få lede spente løpere en runde i Central Park, vise oppløpet og målområdet, skravle, informere om løpet og dets historie, samt by på råd og tips er fantastisk gøy! Også på disse turene fikk vi hyggelige møter med New Yorkere som ønsket oss lykke til. 

For ti år siden visste jeg svært lite om løping generelt, og ingen verdens ting om maraton. Planen var at maratondeltakelse skulle hjelpe meg med å komme i form, ned i vekt, og gjøre meg til en løper. Klok av skade, etter en drøss mislykkede forsøk på å komme igang, var tilliten til egen viljestyrke og prinsippfasthet på absolutt bunnivå. Når det da skulle løpes maraton innså jeg at det ville bli altfor lett å hoppe av om jeg satset på et lokalt løp. Det måtte siktes høyt! Så høyt faktisk, at det økonomiske og omdømmemessige ubehaget ved å ikke stille til start ville – i alle fall så langt jeg kunne forestille meg – overstige det fysiske ubehaget ved å løpe distansen. Det måtte bli New York!

Som nevnt innledningsvis bommet jeg på flere ting:

  • Feiltakelse nummer 1: New York City Marathon 2007 bidro ikke til at jeg kom i gang med løping. New York-arrangementet var det heftigste jeg hadde vært med på, men takket være det jeg nå kjenner som klassiske maraton-feilgrep fikk jeg en riktig så tung dag. Løpeskoene ble parkert i lang tid etterpå.
  • Feiltakelse nummer 2: New York City Marathon 2007 ble ikke mitt eneste ene maratonløp. Det ble ikke engang mitt eneste New York City Marathon. 
Heldigvis fikk jeg fulltreff på det viktigste: Jeg står fremdeles ved at det er New York som gjelder om du bare løpe én eneste maraton i livet. 
Seks turer langs den samme løypa fra Staten Island til Central Park, seks veldig forskjellige opplevelser men alltid blid ved målgang da. I årets utgave valgte jeg ved 15 km å skru av skjermbildet på klokken og løpe på følelse. Resultatet ble et "komfortabelt" maraton (alt er relativt), negativ splitt og ny løype-pers. Lykke!


Nå er det duket for et par maratonfrie måneder. Selv om 3:15-målet ikke ble nådd i år (heller), vendes blikket blikket mot et annet mål. Ut året skal fart få trumfe distanse!

Janicke

For ordens skyld tar jeg med en "disclaimer": Jeg jobber i Springtime som arrangerer turer til New York City Marathon, men det er det flere aktører som gjør, og det er også andre måter å få plass i løpet (lotteri, kvalifisering). Dette innlegget er min personlige mening og uavhengig av knytningen til Springtime.

Kategorier:
Kom i gang Løp 
2017-11-27 11:40, visad 932 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerJanicke Bråthe

Reiseglad hobbyløper med hårete ambisjoner om å løpe både raskere og lengre. Skriver om små og store løpsopplevelser underveis. Instagram: @lettbent | Egen blogg: lettbent.no

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde ... [Läs mer]

Vegard ØlstadMer


Det har vært en svært spennende terrengsesong. Ny jobb, ny leilighet, og nye treningsmarker har ... [Läs mer]

Anders HeenMer


Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser