Janicke Bråthe - Enda et hakk staere - Runner's World
Annonse

Janicke Bråthe

Enda et hakk staere

I går skulle jeg ha løpt Salzburg Marathon. Som jeg skrev i forrige innlegg sist søndag, gledet jeg meg både til tur og løp. Et nytt "check" på listen over Chewbacca-målene skulle endelig settes.

Slik gikk det ikke. Rett etter at innlegget var lagt ut løp jeg ut på dagens økt. En tomilstur i terreng, ettersom årets testing av terrengsko for Löplabbet er i gang. Beina var tunge, men jeg var målrettet. Å gi seg var ikke aktuelt. På en skogsvei strødd med stor pukk fokuserte jeg ekstra, men ettersom det var skrekkelig krevende å løpe der lot jeg også blikket søke veikanten etter stier som jeg kunne ta av på. Så hektet skoen i en stein...

Nytryna og mørbanket. 

I stedet for det sedvanlige, jentete hvinet som jeg irriterende nok har en tendens til å ty til når jeg er nær ved å snuble eller falle, eller for den del faktisk snubler eller faller, hørte jeg et ukjent og merkelig brøl. Ettersom det lød samtidig som jeg innså at et usedvanlig ublidt møte med moder jord var uungåelig, skjønte jeg beskjemmet at lyden kom fra meg. Dét var imidlertid mitt minste problem. O hildrande du så vondt det gjorde å treffe den pukk-strødde bakken! Aller først håndflatene. Ikke en skrape i huden, men hendene formelig pulserte. Så begynte høyre skulder og arm, samt høyre side av brystkassen, å verke. Til sist meldte også hofte og kne seg på. Jeg ble sittende uvanlig lenge - sikkert 15 sekunder - før jeg kom meg opp og fortsatte turen. Bortsett fra at hendende fortsatte å dunke, det var vondt å vri på høyrearmen, og jeg naturlig nok følte meg generelt mørbanket, gikk det greit å løpe de siste ti kilometerne hjem.


Først utpå ettermiddagen og kvelden begynte jeg å ane uråd. Ribbeina på ene siden ble stadig mer plagsomme. Det ble vondere å bevege seg, samt å le, hoste og etter hvert puste normalt. Mandag og tirsdag tiltok ubehaget, og på onsdag bekreftet legen ribbeinsbrist.

Nedtellingen på kjøkkentavlen kom aldri videre...

Jeg innrømmer det: Det ble mørkt en stund. Nå må det da snart være nok? Googling (aldri en god idé) gav meg inntrykk av at det antakelig ikke kom til å gå å løpe på flere uker. Og ikke bare måtte jeg klare meg uten løping, men all trening som kan plage det bristede ribbeinet. Alt som krever at man puster litt dypt. Skulle jeg til og med få oppleve å savne ellipsemaskinen?  Skulle jeg nå få ytterligere fire, fem uker uten trening? I tillegg til alle skadeukene jeg har så langt i år? I noen små øyeblikk føltes det som dødsstøtet. Kanskje jeg like godt nå bare skulle gi opp denne seige drømmen om 3:15.

Heldigvis har jeg en fastlege som løper. Han mente at jeg var rundt smertetoppen omtrent den dagen jeg var der, og at det ville bli bedre fremover. Han mente sågar at jeg antakelig kunne kommet meg rundt i Salzburg, ved for eksempel å veksle mellom gåing og løping. Der og da trodde jeg ikke stort på det, det var for vondt. Dessuten er ikke maraton for meg å karre seg gjennom løypa. Jeg vil løpe.

Hva nå? Og den stakkars armen som legen ga skylden for ribbeinsbristen (ettersom jeg landet på den) må kunne sies å ha fått sin straff. 

Reise og hotell ble avbestilt, og prosessen med å finne et nytt løp for å sanke det tiende maratonlandet, og samtidig sørge for at New York blir "maraton eller lenger" nummer førti, ble startet. En kjapp rådspørring på Instagram ga et knippe kandidater som kan passe: EindhovenAmsterdamLisboa og Budapest - alle i oktober.

Det har blitt noen fantastisk flotte mil på sykkelsetet! Follo-trakten har herlige, svingete og bølgende veier gjennom svært vakkert landskap. 

Livredd for å miste enda mer form enn jeg allerede har tapt så langt i år har, ble sykkelen igjen redningen. Etterhvert som det gikk greiere å puste dypt ble det et par virkelig gode og fine turer, og søndag var det generelle ubehaget såpass dempet at jeg endelig hadde tro på en kombinert gå- og joggetur.

Selv om jeg var redd for nedtur, rådet optimismen da jeg etter en dose frykt-prokrastinering kom meg ut på ettermiddagen. Tilfeldigvis møtte jeg et par kamerater som også var på vei mot skogsstiene i Nøstvedtmarka. "Heng med," sa de, og selv om deres planlagte ti kilometer hørtes ambisiøst ut, valgte jeg å slå til. De første løpestegene var nervepirrende, men ingen smerter hugg tak. En viss murring, men ikke noe som ikke lykken over å løpe igjen kunne kamuflere. Åtte kilometer i kupert og krevende terreng senere satt smilet som klistret igjen.

Det finnes gode ting også med motgang og nedturer. Det aller beste er at oppturene blir enda sterkere. Og om man ikke lar motgangen knekke pågangsmotet, har staheten en tendens til å komme styrket ut av det. Bare én treningsuke er tapt, og NU jävlar; nå skal lettbent ta tilbake dette løpeåret!

Janicke


2017-05-08 06:53, visad 2859 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerJanicke Bråthe

Reiseglad hobbyløper med hårete ambisjoner om å løpe både raskere og lengre. Skriver om små og store løpsopplevelser underveis. Instagram: @lettbent | Egen blogg: lettbent.no

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Carina ØglændMer


Som løper støter man forholdvis ofte på skadeproblematikk. For min del har det vært få klassiske ... [Läs mer]

Ingeborg LindMer


I går gikk Holmenkollstafetten 2016 av stabelen, og for en løpsfest det ble! Oslo viste seg frem ... [Läs mer]

Hilde BuflodMer


Nå føler jeg at treningen er i gang igjen og det er en god følelse å ha med seg. Jeg kan løpe mer i ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser