Elisabeth Borgersen - Transvulcania - Høye forventninger på La Palma - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Transvulcania - Høye forventninger på La Palma

Hvordan høye forventninger til seg selv kan få en 35 minutters pers til å føles ut som en diger skuffelse? Det er essensen i min histore fra årets store begivenhet på La Palma.

En hel uke før løpet reiste jeg til La Palma sammen med Skjalg, mannen min. Jeg gledet meg til å endelig få vise han denne flotte øya som jeg hadde snakket om i et år. Og jeg gledet meg til endelig å skulle få stå på startstreken ved Faro de Fuencaliente igjen og gi alt. For med mye god trening det siste året og gode resultater så langt i 2017 lå det meste til rette for en solid pers.
transvulcania elisabeth borgersen


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde gått igjennom løpet i hodet men jeg var sikker på at jeg var forberedt på å hente frem alt av krefter. Den eneste følelsen av uro kom av at jeg ikke syntes at kroppen hadde fungert optimalt de siste ukene på trening. Beina hadde vært sure og kroppen sliten men jeg antok at det bare kom av at jeg var inne i en tøff treningsperiode, noe som kanskje også er tilfellet. Trener Sondre hadde bedt meg ta det litt ekstra med ro i de siste oppladningsukene og jeg krysset fingrene for at det skulle gi meg tilbake den gode følelsen av sterke bein og mye energi.

Dagene på La Palma ble tilbragt med å se seg rundt på øya, et par korte rolige løpeturer og generell livsnyting. Det ble også tid til å være tilskuer under motbakkeløpet som ble arrangert to dager før resten av løpene. Ekstra gøy å heie når det det i tillegg ble norsk seier (og løyperekord) til Stian Angermund Vik.

Stian Angermund Vik løper inn til seier på 'vertikalen'

Løpsdagen kom. Jeg visste hvordan ‘innsjekkingen’ i startboksen fungerte og klarte å få en bra startposisjon. Så var det bare å vente. 1 time med venting ble det før klokka nærmet seg 06:00 og jeg hørte AC/DC’s Thunderstruck over høytalerne (startlåta). Opp, opp, opp i svart lavasand. Tempoet lå ikke langt under det jeg hadde planlagt. Men det var tungt. Jeg savnet godfølelsen jeg hadde fra starten av på Gran Canaria i februar. Men det skulle ikke stoppe meg, jeg hadde jo kommet hit for å kjempe. Jeg registrerte soloppgangen, men rakk ikke ta innover meg det fantastiske skuet og flotte landskapet. Fokuset var å komme meg videre. Etter 2000 positive høydemeter og rundt 24k kom jeg til den første store mat og drikkestasjonen, kun fem minutter etter estimert tid. Til min store glede stod Skjalg der, klar til å gi meg det jeg måtte ønske av påfyll av egen mat. Han hadde funnet en liten vei som gjorde at han rakk å komme innom denne matstasjonen i tillegg til den avtalte på toppen. Det ble ikke tid til annet enn å formidle at dette var en tung dag men at jeg var klar til kamp og at vi sees på Roque de los Muchachos (matstasjonen på toppen).

Jeg kom meg videre. En lengre relativt flat strekke før det neste store stigning. Det var ved denne stigningen det virkelig begynte å bli tungt. Og stigningen varte og varte. Jeg kunne ikke huske at den var SÅ lang. Men så litt deilig nedoverløping før den siste bratta opp til Pico de la Nieve. Her gikk det sakte, fryktelig sakte. Men jeg klarte å snakke offensivt til meg selv. Måtte jeg gå, skulle jeg i det minste gå så fort jeg klarte! Bildene fra løpet viser at det var en fokusert jente på løpetur; ikke mange smil å spore der.

Alvor over skyene

Den siste mila inn mot toppen på var en fin blanding av svimmelhet og kvalme og en kamp for å komme seg fremover. Jeg så att tiden gikk og att tidsskjemaet mitt hadde sprukket fullstendig. Men å gi opp var aldri ett tema. Målet var å komme i mål og vite at jeg hadde gitt det jeg hadde og det målet var fortsatt oppnåelig. På toppen ventet Skjalg med dropbag. Men ingen tid til småprat, fulle drikkeflasker og jeg var av gårde. Herifra nedover og med hjelp av gravitasjonen. 2500 høydemeter ned på under 20k. Den første milen ned gikk greit, men så ble det veldig bratt og teknisk. Jeg gjorde mitt beste, glad for å passere en jente på veien ned for å så bli tatt igjen av en annen. Status quo.

Siste bratte biten på vei ned til Tazacorte

Så de siste 5k, igjennom et elveleie og opp 350 høydemeter. Jeg var sliten, skuffa og rett og slett drittlei. Løpet hadde ikke gått som planlagt, nå var det bare å komme seg i mål selv om jeg så skulle gå resten av veien. Jeg kikket meg stadig over skulderen av frykt for at noen jente skulle komme bakfra. Så nei, konkurranseinstinktet var ikke lagt helt dødt, selv om viljen til å kjempe var ganske redusert. Noen hundre meter fra mål så jeg Skjalg stå å vente. Han hadde spurt arrangørene om lov til å løpe siste biten inn sammen med meg.

Satistikken:74.33k på 11:24:41 Det holdt til en 26. plass av 147 fullførende kvinner og 386 av totalt 1507 fullførende. Kanskje ikke dårlig i seg selv men fryktelig frustrerende når jeg vet jeg kan så mye mer, det har jo årets tidligere løp vist.

Ekstra hyggelig å bli tatt i mot i mål når humøret var på bånn

Hva som egentlig er årsaken til at kroppen ikke ville prestere slik jeg vet den kan er jeg fortsatt ikke sikker på. Sammen med trener Sondre håper jeg å kunne finne noen svar og gjøre de nødvendige endringene. Kanskje har jeg slurvet med hvile og ernæring i en periode med mye tøff trening, reising og hektiske dager på jobb slik at restitusjonen har blitt for dårlig? Kanskje er det så enkelt som en skikkelig dårlig dag? Men en ting er sikkert; jeg har ikke tenkt å slutte og sette meg høye mål av frykt for å feile. Kanskje jeg bare trenger litt mer tid å for å nå dem. Og etter å ha reflektert over helgens løp har jeg kommet frem til at jeg strengt tatt ikke feilet heller. Jeg kjempet meg igjennom en fryktelig tøff dag og i tillegg perset med 35 minutter. Det er en ganske bra prestasjon det og!

Kategorier:
Løp Produkter Trening 
2017-05-18 22:02, visad 2454 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Hilde BuflodMer


Nydelig på Amager strand. Man behøver ikke ta treningsfri selv om det er ferietid, men den ene uken ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


GOD SOMMER!! Mye har skjedd siden sist og det har blitt løpt noen konkurranser. Heldigvis har de ... [Läs mer]

Carina ØglændMer


Som løper støter man forholdvis ofte på skadeproblematikk. For min del har det vært få klassiske ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser