Elisabeth Borgersen - Når kroppen sier stopp - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Når kroppen sier stopp

Da jeg startet å skrive for Runners World Norge var det med utgangspunkt i at jeg hadde trent meg opp fra skade og med fokus på hvordan jeg da la opp treningen min. Skaden var et avrevet korsbånd og påfølgende rekonstruksjon. En skade som i utgangspunktet ikke var løperelatert men forårsaket av en skiulykke. Likevel, opptreningen etter korsbåndsskaden påvirket i stor grad løpingen. Et halvt år uten et eneste løpetrinn for å så gradvis trene meg opp fra fem minutters økter på mølla.

Løping hadde allerede betydd utrolig mye for meg i mange år men det var under denne opptreningsprosessen jeg virkelig oppdaget terrengløp og det som etter hvert har blitt en stor lidenskap, de lengre fjelløpene.

Lykke på en sti.

Etter det jeg opplevde i forbindelse med korsbåndsoperasjonen har jeg vært ekstra påpasselig på å stoppe opp og kjenne etter så fort jeg merker tendenser til noen vondter. Heller en ekstra hviledag i stedet for å trene på seg en skade. I mitt hode kommer løpeskader snikende, noe man kan oppdage før de utvikler seg til det helt store. Men hovmod står for fall. Plutselig sitter jeg her og lurer på ‘hva skjedde’?

Planen min var jo å stå på startlinjen på Gran Canaria neste fredag og løpe Transgrancanaria. Et løp jeg har deltatt i de to siste årene, men da på de kortere distansene. I år skulle jeg endelig ta steget opp til det ‘ordentlige’ løpet (ikke for å gjøre det noe mindre imponerende for de som løper de kortere distansene, de er lange de også, men for at det for meg er en stor greie). Jeg visste det var kort tid siden Ultra Trail Cape Town og jeg har vært innstilt på at dette ikke kom til å være det viktigste løpet for sesongen. Men likevel. Formen var allerede ganske god, jeg følte jeg hadde fått testet det når jeg løp med gutta på treningstur i januar. Men hodet var ikke helt der, det vil si motivasjonen var ikke helt der den burde være for å komme meg igjennom 125 km og tusenvis av høydemeter. I stedet for å glede meg til Transgrancanaria angret jeg litt på at jeg hadde meldt meg på et løp så tidlig i sesongen, men men det skulle vel gå bra uansett. Jeg hadde allerede vært igjennom to 100k løp så distansen var ikke det jeg fryktet mest.

En av mange herlige langturer i det siste - kanskje for mange?

Men sett i ettertid prøvde kanskje hodet mitt å fortelle meg noe? Fortelle meg at jeg burde tatt en lengre sesongpause. Tenke på noe annet og la kroppen hvile og hente seg inn igjen etter en god sesong. For selv om 2017 bød på sine utfordringer hadde jeg jo alt i alt prestert veldig bra. Men nå sitter jeg altså her med en vond hofte og løpeforbud. Hva skal man si? Det er jo ‘bare’ løping. Men jeg tror vel de fleste som leser dette vet at løping er ikke bare løping, det er så mye mer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la 2018 gå uten kamp.

De siste dagene har vært tunge. En mulig stressfraktur i hofta og tanken om at hele sesongen har gått i vasken før den i det hele tatt hadde startet. MR bildene jeg fikk i dag viser heldigvis ‘bare’ kraftig margødem og en betent hofteleddsbøyer. Å starte med to uker løpepause føles plutselig ut som en lettelse når jeg hadde blitt forespeilet en mulig lengre periode på krykker. Jeg har virkelig fått meg en støkk. Alvorlige skader kan komme plutselig og jeg vil jo ikke løpe meg selv i stykker. Ja løping er viktig, men en frisk kropp er viktigere. Ikke noe mer unnasluntring fra prehab øvelsene. Ja de er kanskje kjedelige, men de blir enda kjedeligere når det er rehab øvelser. Treningsmengde og crosstraining er to andre viktige faktorer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la resten av 2018 gå uten kamp. Nå er det ‘back to basic’ som gjelder.

Jeg kommer til å savne turene i marka de nærmeste ukene


2018-02-16 17:43, visad 2712 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser