Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Sesongpause - godt for kropp og sjel

Høsten er her og betyr sesongpause for noen av oss. Hvordan er det med deg? Tar du noen gang en lengre pause fra løpeskoene eller holder du det gående jevnt gjennom hele året?

Når du trener mye gjennom hele året har jeg troa på å gi kroppen en skikkelig pause for å restituere og for å la hodet hvile. I fjor hadde jeg nesten en måned uten løping etter siste konkurranse. Det var fint å starte opp med et friskt hode og uthvilte bein når jeg skulle i gang med strukturert trening på den måten jeg har holdt på med i år. Det samme prinsippet gjelder i år, denne gangen kanskje enda viktigere. Mengde og intensitet, både når det kommer til trening og konkurranser, har tross alt nådd nye høyder denne sesongen.

Høst og sesongpause - to gode grunner for en rolig fjelltur

For å reduserer faren for belastningsskader, og ikke minst for å holde gleden og motivasjonen med løpingen oppe, ble det en lengre pause etter OCC (som du kan lese om her) i slutten av august. De to første ukene etter løpet fikk løpeskoene hvile og de siste tre ukene i september har jeg bare løpt noen kortere turer når jeg har følt for det (ok så er det kanskje ikke helt etter boka å løpe et maraton i sesongpausen). Poenget er at jeg ikke har fulgt noen form for strukturert trening. Det nærmeste jeg har holdt meg til av struktur var en beskjed om å ikke overstige 30 km i uka. Jeg liker uansett å være aktiv av natur så det har ikke vært noe problem at jeg skulle gro fast i sofaen (eller på solsengen på ferie).

Helt ærlig har det vært veldig godt med en periode uten hardtrening eller loggføring av det jeg gjør. Det hender det sniker seg inn tanker om frykten for å miste form eller gå opp i vekt. Men det er uansett umulig å holde toppformen året igjennom og for å bli bedre er det nødvendig å slippe seg selv ned en periode. Det er bare fakta. Til og med toppidrettsutøvere har sine sesongpauser. Og selv om det er sesongpause så betyr det jo ikke at man skal slutte å bevege seg. Gå tur i fjellet med gode venner eller familie, ta frem sykkelen, nyte høstfargene i skogen eller dra fram yogamatta som står og støver ned.

September ble for min del i stor grad tilbragt med å leke i, under og oppå vann.

Det gir meg en ekstra trygghet når jeg nå skal ta fatt på strukturert trening igjen at jeg har tillatt meg selv en god sesongpause. Med god hvile og restitusjon ligger også forholdene til rette for å utvikle meg selv videre neste sesong. Nå blir det i gang med rolig løping. Beina kjennes litt seige og kroppen tung men det er heldigvis lenge til beina skal prestere igjen. Grunnformen skal bygges opp igjen og styrketreningen skal også få litt mer fokus.

Publicerat: 2016-10-11 22:30 Kommentarer (0)



Maui Marathon

Det har ikke blitt så mange innlegg de siste ukene. Med en så stor begivenhet som bryllup og påfølgende bryllupsreise til Hawaii har det naturlig nok vært andre ting som har vært i fokus. Men på Maui gikk Maui Marathon av stabelen imens vi var der og det føltes ut som en unik mulighet. Når Skjalg, mannen min, i tillegg er positiv til at jeg får et 'lite' spontant løpeeventyr mens vi er på tur så var det bare å melde seg på.

Fokuset på dette løpet skulle bare være opplevelsen og muligheten til å løpe et såpass eksotisk sted. For det første var jeg på bryllupsreise og den turen skulle ikke bli påvirket av noen oppladning til et løp. Jeg har løpt veldig lite på asfalt det siste året og har ikke deltatt i noe 100% asfaltløp på snart tre år. Jeg er midt i en sesongpause og har generelt lite fokus på (strukturert) løping om dagen. I tillegg sier en temperatur på over 30 grader og høy luftfuktighet at det skulle være vanskelig nok å gjennomføre.

Mat før start - ingenting å si på presentasjonen

Derfor stilte jeg til start i kjole med blomst i håret i skikkelig Hawaii stil. Smilet var på plass og jeg var klar til for en annerledes opplevelse. Jeg hadde jo sjekket med trener Sondre først om det var ok med en såpass tøff løpeøkt i sesongpausen og hadde fått klarsignal så lenge jeg lovet å smile og kose meg underveis.

Starten gikk 05 om morgenen. Så tidlig var det 'bare' 26 grader og det var godt å få en time før solen stod opp og temperaturene begynte å stige. Stemningen var god ved start, flammeshow og massevis av frukt til de rundt 400 deltakerne. Jeg satte avgårde i et passelig tempo som jeg følte jeg skulle klare å holde over flere timer. Det var ganske fantastisk å se lyset endre seg i løpet av de første 15 kilometerne før solen til slutt hadde stått helt opp. Jeg kom i prat med en hyggelig dame, Kim fra Chicago, og holdt følge med henne fram mot 30 kilometers merket. Denne biten av løypa gikk en del opp og ned langs en svingete kystvei. Varmen begynte å gjøre seg gjeldende men det var heldigvis mange drikkestasjoner underveis. Til slutt følte jeg at jeg ikke orket å holde følge med Kim lenger så jeg ønsket henne lykke til og fortsatte i eget tempo litt lenger bak. Poenget var jo fortsatt å nyte turen. Men selv hvor mye jeg forsøkte å kose meg var de siste syv kilometerne i mål ganske pyton. Jeg er definitivt ikke laget for å løpe lange distanser på vei i over 30 grader. Vel i mål på 3:38 kunne jeg konstatere at jeg hadde kommet inn bare halvminuttet bak Kim så jeg hadde klart å ta innpå igjen etter hun forsvant fra meg drøye 15 kilometer tidligere.

Glad og fornøyd i mål med to medaljer!

I mål fikk jeg et stort håndkle dynket i isvann rundt meg og et pizzastykke. Smilet var stort etter noe som for meg var et kjemperesultat på et asfaltmaraton hvor fokuset hadde vært å kose seg. Når mannen min møter meg en blomsterkrans og forteller meg at jeg vant klassen min og ble nr. 25 av alle deltakere var lykken komplett. At det ikke kanskje ikke var det høyeste nivået på deltakerne gjorde ikke noe på mestringsfølelsen, jeg gjorde det tross alt for gøy!

Så er det tilbake i hvilemodus, hvertfall for et par uker til. Løpeskoene skal definitivt komme i andre rekke på bryllupsreise, nå er det andre eventyr som venter.

Publicerat: 2016-09-27 08:24 Kommentarer (0)



OCC i Ultra Trail du Mont Blanc - en stor løpsopplevelse

Så var det tid for Chamonix og et av de største arrangementene i terreng og ultraverden; UTMB (Ultra-Trail du Mont-Blanc). Selve arrangementet, som går over en uke i slutten av august, består av 5 løp; PTL på 290km (26 500m+), TDS på 119km (7 250m+), CCC på 101km (6 100 m+), OCC på 55km (3 500m+) og hovedløpet UTMB på 170km (10 000m+).

Selv skulle jeg delta i OCC løpet. Det føltes ikke noe mindre selv om det 'bare' var det 'korte' løpet. Ikke var det det bare for å få ta del i UTMB uka at jeg gledet meg til å reise tilbake til Chamonix. Jeg har mange minner her i fra turer både sommer- og vinterstid og synes rett og slett det er en fantastisk lekeplass med masse muligheter for klatring, sykling, løping og selvsagt ski om vinteren. Chamonix var også stedet jeg røk korsbåndet på ski for 2.5 år siden så det føltes ekstra godt å være tilbake med fullt fungerende ben.

Rolige løpeturer i fantastiske omgivelser

Så glad var jeg for å komme ned at jeg ikke rakk å sjekke treningsplanen skikkelig før jeg satte meg på gondolen opp til Plan de l' Aiguille for en rolig løpetur mot Mer de Glace. Planen var egentlig at jeg skulle holde meg unna høyden første dagen og ikke stresse kroppen for mye. Når jeg oppdaget dette (vel tilbake i byen) ble jeg bekymret over at jeg hadde gjort noe veldig dumt som skulle gå ut over prestasjonen på torsdagens løp. Heldigvis var det bare beroligende ord fra coach Sondre (Amdahl), det skulle nok gå greit likevel.

Det ble tid til noen rolige turer i fjellene i dagene før løpet. Også en fin liten tur sammen med Sondre (som skulle delta i TDS som trening til hans neste store løp Tor des Geants) og Robert som også trenes av Sondre og som skulle delta i UTMB. Det var veldig varmt og det bekymret meg før løpet siden jeg ikke ser på meg selv som en person som takler varme særlig godt. Jeg liker jo ikke engang å ligge å steke på stranden. I tillegg hadde jeg hatt en lang stund hvor jeg hadde følt meg litt i minus på grunn av mye reising, jobb og forkjølelse. Men jeg fikk brukt dagene i Chamonix til å lade skikkelig og fikk noen gode netter med søvn.


På løpetur med Sondre og Robert

Torsdag 05:00 var det klart for avreise med buss til Orsieres i Sveits hvor mitt løp skulle starte 08:15. Allerede så tidlig på morgenen var det varmt så jeg var forberedt på en tøff dag. Jeg startet ut i et bra tempo for å unngå i bli sittende fast i en trafikkork lenger bak. Solen stekte bra i fjellsidene så jeg benyttet alle muligheter jeg så til å avkjøle hodet med vann. På vei inn til den første drikkestasjonen fikk jeg beskjed om at jeg lå som nummer 6 av damene. Men siden jeg hadde måttet tisse siden start fikk jeg benytte sjansen her og jeg så da flere damer passere. Jeg prøvde å ikke la meg stresse men å fortsette i et jevnt godt tempo og få i meg næring. På grunn av varmen ble jeg kvalm bare av tanken på gel så jeg var veldig glad jeg hadde valgt å ta med litt ekstra næring til å blande i vannet, det var det ikke noen problemer å få ned.

Oppover og nedover på flotte alpestier. Tross varmen var det en fantastisk opplevelse. Når jeg passerte Trient fikk jeg beskjed om at jeg var nr 10. Når jeg senere i løpet begynte å passere noen damer gav det ekstra motivasjon til å fortsette å jobbe på videre. Når jeg kom til matstasjonen på Vallorcine var det en ivrig frivillig som skulle hjelpe meg å fylle flaskene. En misforståelse gjorde at jeg fikk mitt eget Tailwindpulver bladet med 50/50 ferdig sportsdrikk og vann i stedet for bare vann. Jeg er så takknemlig for at magen tålte den miksen, det kunne endt i katastrofe.

Varmen stekte og jeg begynte med å slenge buffen i de bekkene jeg passerte for å så legge den våte filla på hodet. Den siste bakken opp til Flegere var fryktelig tung. I hodet mitt gikk 'jeg kan, jeg vil, jeg får det til' på repeat. Så var det bare å trøste seg med at jeg hadde det bedre enn han stakkaren som lå i kanten og spøy.  På vei ned de siste kilometrene til Chamonix var jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde noen rett bak meg og at jeg skulle klare å fullføre på rett under 8 timer hvis jeg klarte å holde tempoet helt inn. Det var veldig stas å se coach Sondre stå å heie siste biten inn, virkelig en ekstra dose energi. En dose energi jeg virkelig trengte for det ble plutselig action på oppløpet. Totalt overrasket ble jeg når det kom en dame som en kule bakfra med 200 meter igjen til mål. Jeg samlet alt jeg hadde av krefter, hun tok innersvingen og så jeg måtte gå på utsiden, opp og forbi. Men jeg klarte det! For en avslutning det ble.

I mål på 7:54. Det holdt til en 6. plass av 356 damer (en 71. plass totalt av 1414 deltakere). Om jeg er fornøyd? Et stort JA! Det å løpe inn til en sånn plassering i det selskapet og i den varmen er jeg veldig stolt av. Med kun 20 min opp til 2. plassen blant damene har jeg allerede begynt å drømme om neste løpssesong.
Etter målgang Foto: Skjalg Gjengedal

Publicerat: 2016-08-30 10:50 Kommentarer (0)



Forkjølelse og hardtrening

En måned har gått siden Hornindal rundt.  Den første uken etter løpet var det bare (aktiv) hvile som gjaldt. Jeg tror ikke jeg har vært så sår i musklene noen gang. Men denne gangen merket jeg ikke noe til ømme ledd i knærne slik jeg gjorde etter Transvulcania i mai så det tar jeg som et positivt tegn!

På grunn av jobb til havs var jeg tvunget til å starte opp løpeøktene igjen på mølla. Det ble en uke med kortere, men raskere økter. Jeg var faktisk positivt overrasket over at jeg klarte å få opp farten noenlunde greit 1,5 uke etter et løp som Hornindal. Dette føltes som et godt tegn for treningen som var planlagt i slutten av juli og begynnelsen av august. Disse ukene skulle jeg få lagt inn en siste innsats før OCC løpet 25 august.

Men ting går ikke alltid som planlagt. Jeg har vært frisk gjennom hele vinteren så det var typisk at jeg skulle gå på en smell når jeg endelig kom meg på land og skulle få inn noen skikkelige kvalitetsøkter i fjellet. Timingen kunne heller ikke vært dårligere. Jeg hadde to helger foran meg med mye hyggelig besøk på hytta og en sykkelfestival på Ål hvor jeg hadde lovet jeg kunne hjelpe til med stiguiding om det trengtes. Akkurat når det eneste jeg trengte var å ligge på sofaen og samle krefter.

Jeg var klar for to gode løpeuker i disse omgivelsene - det ble i det miste en god uke

Flere løpeøkter ble strøket. Syklingen sørget for at det ble aktivitet (selv om det nok ble i meste laget). Det ble i stedet en skikkelig jobb for hodet. Holde fokus på å prøve å bli frisk og stole på at man ikke mister formen selv med en uke som ikke går helt som planlagt. Det er jo helt logisk etter mange måneders dedikert trening, men likevel så vanskelig å slå seg til ro med.

Sakte men sikkert kom formen sigende tilbake. Etter en uke med lite løping fikk jeg en uke på fjellet med noen skikkelige gode økter. Jeg merket at jeg ble mye mer sliten etter øktene enn jeg vanligvis blir. Gleden var derfor stor når jeg avsluttet min siste økt på fjellet i går med en løpetur som viste en god tid på klokka, veldig gøy! At jeg sovnet utslitt i passasjersetet på vei tilbake til Oslo viser at jeg nok ikke er 100% i form ennå. På den andre siden med 120km og 5500 høydemeter den siste uka burde det være lov å være sliten også.

Jeg kjenner at jeg nok pushet på litt i meste laget når forkjølelsen var som verst. Nå blir det to og en halv uke med egenpleie og opplading frem mot OCC. Dette er et løp jeg har sett veldig fram til. Det å få lov til å ta del i Ultra-Trail du Mont Blanc arrangementet, selv på en kortere distanse, føles stort. Og det ville vært synd om en forkjølelse skulle komme i veien for dette. Særlig om det er fordi jeg ikke tok nok hensyn til hva jeg trengte for å bli frisk.

Tross forkjølelse - det ble noen skikkelig gode økter også

Publicerat: 2016-08-08 15:17 Kommentarer (0)



GORE-TEX Transalpine run

I et innlegget 'Mellom bakkar og berg' jeg skrev for et par uker siden nevnte jeg at jeg hadde vært i Alpene og løpt. Bakgrunnen var en pressetur i regi av Gore-Tex og Transalpine run for å presentere nye produkter og vise frem første av den nye Transalpine run løypen.

Transalpine run er et anerkjent etappeløp som også blir sett på som et av de klassiske løpene i Alpene. Løpet arrangeres i september og årets utgave blir det 12. i rekken. I løpet av 7 dager tilbakelegger løperne nærmere 250km og 15000 positive høydemeter. Starten går i Garmisch-Partenkirchen, via Østerrike til mål i Brixen i Italia. Det som er litt spesielt med dette løpet er at man stiller i lag på 2. Alt er godt tilrettelagt med transport av bagasje fra start til mål hver dag samt flere mat- og drikkestasjoner underveis. Dere kan lese mer om dette løpet i kommende Runners World.

Transalpine run

Jeg fikk anledning til å være med hele første etappen fra Garmisch til Lermoos, samt halve andre etappe fra Lermoos til Imst. Selv har jeg tidligere ikke kjent noe stort ønske om å gjennomføre etappeløp som konkurranseform, hvertfall ikke de nærmeste årene. Men det er rart med det, etter to dager på Tyske og Østerrikske stier dro jeg hjem med et stort ønske om å se mer. Tanken om å gjennomføre løpet neste år er definitivt til stede. Men det er en god stund til løpskalenderen for neste år spikres så det blir bare å vente og se om det passer inn.

Kanskje det blir tilbake hit neste år under Transalpine run 2017?

På pressemøtet dagen før vi skulle ut å testløpe etappe 1 av Transalpine run fikk vi ikke bare presentert info om løypa. Vi fikk også se noen av de siste nyhetene fra Gore-Tex. Jeg kjenner godt til produkter med Gore-Tex stoff men da gjerne i klær som jeg bruker ved andre anledninger enn løping som klatring, ski og fjellturer. Det var spennede å se de siste utviklingene av materialet, en type stoff som heter Active, og se at utviklingen nå faktisk har nådd så langt at det nå lages pustende løpejakker i Gore-Tex. I første omgang er det Arc'teryx, Gore Running wear, The North Face og Castelli som lager løpeklær i dette materialet.

Løpejakke i Gore-Tex Active materiale

Den kommende sesongens Gore-Tex sko ble også presentert. Så og si alle de store produsentene av terrengsko tilbyr i dag modeller med Gore-Tex membran. Det er litt smak og behag om man liker å løpe med sko med Gore-Tex membran. De er veldig gode til å holde fuktighet ute og sørge for at man holder seg tørr på beina. Problemet oppstår dersom man løper i dammer, myr osv og får vann ned i skoen siden dette vannet ikke slipper så lett ut igjen. Personlig foretrekker jeg sko hvor vannet både kommer lett inn og ut når jeg løper og Gore-Tex sko ved fotturer. Men en ting jeg kan skrive under på er at de nyeste Gore-Tex skoene er like lette som de fleste 'vanlige' terrengsko.

Test av noen av kommende sesongs nye terrensko med Gore-tex membran

Publicerat: 2016-07-22 00:38 Kommentarer (0)



Hornindal rundt - en skikkelig utfordring

Hornindal rundt er et løp som tar utgangspunkt i 20 poster rundt Hornindal og linker disse sammen til en runde. Løypa går fra lavland til fjelltopp, ned til setrer, opp på topper og ned igjen. Til sammen utgjør løypa 75km og 5600 positive høydemetre. Løperne er selvforsynt under løpet sett bort i fra en mat og drikkestasjon halvveis i løpet (og mål for halv distanse). En ting er sikkert – etter forrige helg skjønner jeg virkelig hvorfor dette løpet blir kalt Norges tøffeste fjelløp.
Hornindal rundt høydeprofil

Jeg var veldig klar for å gjennomføre den fulle distansen i år. I fjor ble det halv distanse og det var tøft nok det. Med all tid jeg har lagt ned på trening gjennom vinteren og våren, all god veiledning fra Sondre (Amdahl, trener) og ikke minst den positive opplevelsen jeg hadde under Transvulcania i mai hadde jeg troen på at jeg skulle komme meg greit i mål. Selv om jeg aldri var i tvil om at det skulle bli tøft.

Jeg startet fredagen med en kort lett løpetur hjemme før jeg fløy over til Ålesund for å kjøre den siste biten til Grodås som er startsted for løpet. Jeg kjente at jeg var litt trøtt, det hadde vært mye reising med jobb de siste dagene, men ikke noe som bekymret meg nevneverdig. Siste natten skulle tilbringes på gulvet på Grodås skole. På skolen var det hyggelig å treffe igjen flere av løperne jeg møtte under fjorårets løp og Mari som jeg møtte på Gran Canaria i mars.

Suprise support - før start

Lørdag morgen før start fikk jeg en skikkelig hyggelig overraskelse. Marie, en veldig god venninne, og hennes samboer Bjørn, hadde bestemt seg for å stille opp som heiagjeng og support. Det er vanskelig å beskrive hvor takknemlig jeg er for dette. Det er ikke mange jeg vet om som ville reist lang vei for å bruke en dag på å få med seg et ultraløp i den norske fjellheimen.

Jeg hadde en god følelse for dagen før starten gikk. Bare noen få kilometer etter start møtte vi på den første stigningen. Det ble med ett fryktelig tungt, en følelse jeg hadde med meg resten av dagen. Det var som om jeg bare hadde et gir, fremover, men ikke noe ekstra å gi på. Jeg innså etter hvert at dette var en dag å komme seg igjennom og ikke en dag hvor jeg kom til å klare og pushe på. Det ble en lang og tung dag på et ganske vanskelig og vått føre. Jeg som trodde jeg likte teknisk terreng. I alpene to uker tidligere hadde jeg fått følelsen av å fly i nedoverbakkene, men dette var noe helt annet.

Fantastisk utsikt når sikten er god. Foto: Kyle Meyr

Jeg hadde heldigvis gjort en god jobb med hodet på forhånd, for det å gi opp ble aldri et tema. Jeg skulle i mål selv om det ble enda litt tøffere enn det jeg hadde håpet på. Næring og utstyr fungerte bra gjennom hele dagen så jeg kan ikke skylde på noe av dette for at jeg ikke fikk den gode følelsen og flyten som jeg ønsket. Jeg var kjempefornøyd med løse armer som gjorde det lett å regulere temperaturen sammen med en regnjakke. Jeg fryser lett og mister lett kreftene i hendene i vått og kaldt vær, men dette ble aldri et problem denne dagen. Jeg fikk i meg næring, en god blanding av gel, gele, brødskiver og ekstra næring i drikkeflaskene, gjennom hele dagen. Litt ekstra banan og Cola når jeg møtte på Marie og Bjørn i løypa. Bare det å møte på kjentfolk som heier på deg flere ganger langs med ruta gav meg mer energi enn noen gel kunne gi.

Opp og ned fjell gjennom hele dagen, stort sett i eget selskap. Men på vei ned Hjortedalen kom jeg i snakk med en fyr fra Alaska som hadde reist i ens ærend til Norge for å delta i Hornindal rundt, med ett gikk det litt lettere. Jeg hadde også en periode med selskap fra Kviven ned til Otredalssætra. Dette er en læring jeg skal ta med meg til senere, det å forsøke å finne noen å løpe i lag med. Jeg tror det gjør at tøffe stunder kan føles litt lettere og at man hjelpe på å dra hverandre med.

Snart i mål! Foto: Bjørn Carlsen

Den siste biten opp fra Otredalssætra over Storevarden til Ytrehornsætra skinte solen igjen og gav den ekstra energien jeg trengte for å komme meg i mål. Det var faktisk godt å komme ut på veien og kunne la beina gå litt skikkelig de siste femhundre meterne inn. Når jeg i tillegg fikk selskap fra verdens beste heiagjeng inn var gleden stor.

Hornindal rundt – gjennomført. Kroppen kjentes totalt ødelagt ut i dagene som fulgte. Jeg tror aldri jeg har vært så støl og sliten. Blåmerker og skrubbsår, men heldigvis ingen såre kneledd denne gangen. Resultatet ble en 13 plass totalt av 40 kvinner og best i min klasse, og premie er jo alltid stas.  Nå blir det noen gode dager med hvile og rolige gåturer i marka. Kroppen, og ikke minst hodet, skal få hente seg inn igjen før jeg begir meg ut på nye eventyr. Neste mål er OCC-løpet i Frankrike under UTMB. Det kommer til å bli en tøff utfordring med harde stigninger men tanken om mer løpbare partier gleder meg.

Premieutdeling. Foto: Hornindal rundt

Publicerat: 2016-07-14 15:55 Kommentarer (0)



Mellom bakkar og berg

Hornindal rundt nærmer seg og spenningen foran dette løpet stiger. En travel uke på sjøen og mølletreningen var ikke helt det jeg så for meg som optimal trening foran bakkene jeg vet venter meg på Vestlandet. Tilbake på land sist uke fikk jeg definitivt tatt igjen noen høydemeter. I overkant av 6000 høydemeter ble det til og med.

Jeg hadde fått en utfordring om å klare 2500 positive høydemeter på en dag. I mangel av de høye fjellene rundt Oslo har jeg heldigvis oppdaget Varingskollen. At jeg ble introdusert for denne bakken i mitt eget utdrikningslag tidlige i juni er en helt annen historie, men likevel et morsomt minne. Med 370 høydemeter på 1.7 km er det en super bakke å trene på bratte stigninger. 7 ganger opp og ned ble det. Mange timer senere var jeg veldig fornøyd med å ha klart målet men beina var rimelig slitne så jeg var spent på hvordan resten av uken skulle gå. Jeg skulle avgårde til Garmisch for å teste de to første etappene av Transalpine Run. Dette var en fantastisk mulighet jeg hadde fått til å utfordre meg selv på herlige Alpestier og nyte fantastisk natur, uten startnummer på brystet, og samtidig å få både kilometer og høydemeter i banken før Hornindal. Jeg hadde derfor naturlig nok lyst å ankomme alpene med litt futt i beina.

Sånn ser høydekurvene ut etter 7 ganger opp og ned Varingskollen

Men før avreise til alpene ble det en rolig tur i Lillomarka hvor jeg fikk samlet opp nok 500 positive høydemeter. Om jeg hadde vært litt støl etter onsdagens monsterdag var jeg nå enda mer sår i musklene.

Lørdagen var det klart for første etappe av Transalpine Run. Løypa er ny for året og det var derfor et ønske om å få testløpt løypa i forkant av løpet i september. Dagens etappe gikk fra Garmisch i Tyskland til Lermoos i Østerrike. 36,5km og 2100 positive høydemeter gjennom alpint landskap. Det var skikkelig gøy å kjenne at beina fungerte godt selv etter ukens tidligere utfordringer. Det var ekstra moro å kjenne at beina endelig fungerte godt i de tekniske nedoverpartiene hvor selvtilliten ikke har vært som den skal. Selv med temperaturer opp mot 25-30 grader hadde jeg en fantastisk dag i fjellene.

Jeg kan ikke tenke meg stort bedre omgivelser å løpe i. Foto: Daniel Breece

Søndagen stod andre etappe av Transalpine Run for tur. Denne etappen går fra Lermoos til Imst i Østerrike. For min del fikk jeg ikke løpt hele etappen da jeg og resten av presserepresentantene måtte bli kjørt tilbake til Flyplassen i München. Men 15km og 1000 positive høydemeter var likevel en god dag. Igjen føltes det ut som bein, kropp og hode var klar for utfordrende bakker, både oppover og nedover.

I bilen tilbake til flyplassen kjente jeg at jeg var sliten, litt dårlig søvn, mye reising og trening den siste uken hadde tatt på. Nå er jeg ekstra spent på Hornindal. Jeg vet, at med mindre det skjer noe uforutsett, så kommer jeg til å få en mye bedre opplevelse enn i fjor. Jeg skal fullføre hele løpet, nyte turen og smile underveis.

Men først en uke med lading av batterier. En uke med lading som gir ekstra tid til å skrive mer om turen til Garmisch, Transalpine Run og spennende produktnyheter fra Gore-Tex. Jeg har masse spennende å fortelle så følg med for oppdateringer!
Selv med lett regn og tåke er Alpene et magisk sted for løping

Publicerat: 2016-06-30 16:10 Kommentarer (0)



På eventyr i løpesko

Sist helg fikk jeg endelig muligheten til å tilbringe flere dager til å løpe i fjellet igjen. Snøfrie topper, bare rygger og steinrøyser å klyve i. Gjett om dette gav skikkelig påfyll av energi. For nettopp det å løpe fritt i fjellet er det som jeg synes er aller mest artig med løpingen. Uendelig mange ruter å velge mellom, muligheten til å utfordre seg selv med mange høydemeter på en helt annen måte enn i de lokale skibakkene hjemme i Oslo eller i Trondheim. Ikke minst gleden og mestringsfølelsen av å komme til topps og få en flott utsikt i belønning.

Tok meg tid til å nyte utsikten fra Såta

Fra hytta i Hallingdal har jeg mange muligheter for fine løpeturer i fjellet. Lørdagen startet jeg ut i Ål. Her ble det en tur opp til Såta via Veslesåta og videre til Grytningen. Alle tre toppene ligger på grensen mellom Ål og Hemsedal og gir flott utsikt ut over hele Hallingdal. Jeg kunne til og med skimte noen av Hurrunganes spisse topper langt i det fjerne. Jeg er relativt godt kjent i området og siden snøen stort sett var borte kunne jeg tillate meg å ta turen utenfor sti og merket løype.

Søndagen gikk turen over til Hemsedal. Det var ikke lenger eventyr utenfor merket løype som stor på agendaen men muligheten for en god dose høydemeter. To ganger opp og ned Kyrkjebønøse, et fjell som tilbyr 850 høydemeter opp på 4km, hvor en god del av løypen går i steinur. Belønningen her er løping, eller rettere sagt klyving, over en fin liten rygg opp mot fortoppen.

Klyving i steinrøysen på vei opp til Kyrkjebønøse

Når jeg løper i fjellet har jeg gjerne med meg litt ekstra enn hvis jeg bare løper på kjente stier i marka. En liten sekk eller løpevest er derfor alltid med. I denne har jeg en vind/vanntett jakke og en tynn ulltrøye dersom det skulle bli kjølig eller om jeg av en eller annen grunn blir tvunget til å stoppe. Et par tynne hansker og en buff har jeg med selv om sommeren. Matpakke/energibar/gel for ekstra påfyll underveis og vannflaske for drikke. Heldige som vi er her i Norge er det sjelden langt mellom sildrende bekker og muligheten for å fylle opp vannflasken. Om jeg skal ut i nye områder er kart/kompass også med i sekken. En fulladet mobil i vanntett pakke og tilslutt en enkeltmannspakke om man skulle være så uheldig å skade seg underveis.

For noen høres dette kanskje mye ut. Selv synes jeg det verken veier særlig mye eller tar mye plass. I helgen hadde jeg lagt igjen kartet hjemme siden jeg som nevnt var på tur i kjente områder. Utover dette fikk jeg bruk for alt i sekken unntatt (og heldigvis) enkeltmannspakken. Lange turer både lørdag og søndag krevde en del ekstra påfyll. Været var skiftende, jeg hadde for eksempel mye vind og til og med litt snø på toppen av Kyrkjebønøse på søndagen. Hendene fryser jeg 'alltid' på så det var ikke overraskende at vantene måtte frem begge dagene.
Fjelltur i løpesko åpner mange muligheter. Dette er en viktig del av sommeren for meg og nå gleder jeg meg til nye, store og små, eventyr de kommende månedene. Jeg er klar for både nye topper og kjente stier!

Publicerat: 2016-06-16 16:58 Kommentarer (0)



Skotest med en god dose inspirasjon


Foredrag om Skyrunning

Sist uke var Yngvild Kaspersen fra Tromsø på besøk i Oslo. Torsdag var hun hos Sport1 Storgata for å snakke om Skyrunning og lørdag tilstede på et skotest-arrangement på Sognsvann. Yngvild er jenta som har gått fra en plass på J19-landslaget i fotball til hevde seg i verdenstoppen innen Skyrunning. Den nå 21 år gamle jenta tok senest i mai seieren i det anerkjente Zegama-Aizkorri Marathon i Spania. Det bør også nevnes at dette faktisk var første gangen Yngvild deltok på en maraton distanse(!).

Det var veldig interessant å høre om hvordan Yngvild gikk fra fotball til å finne fjelløping som sin idrett. Hun fortalte litt om hvordan hun trener. For eksempel at hun inkluderer en god del alternativtrening som sykling, randonee og rulleski i tillegg til styrke- og bevegelighetstreningen. Det skal bli spennende å følge Yngvild utover sesongen, det ser ut til at det er dekket for gode resultater. Et 23km løp i Chamonix er det neste som står på planen for Yngvild, det er bare å ønske lykke til! (du kan følge Yngvild på Facebook her)

Yngvild forteller om Skyrunning hos Sport1 Storgata

Skotest og teknikktips
Lørdag var Yngvild på plass på Sognsvann hvor Salomon Norge tilbød test av flere av årets nye skomodeller i terrenget (S-lab Sense Ultra 5 HG, S-lab Wings SG, Speedcross Pro og S-lab Speed). Det er ikke ofte man får mulighet å 'prøvekjøre' skoene før man faktisk kjøper dem. Vi var en god gjeng som travet avgårde mot Vettakollen, stort sett alle med testsko på føttene. Underveis ble det et par stop hvor Yngvild kom med noen løptekniske tips, særlig med tanke på opp- og nedoverløping.

Litt regn fikk vi også. Dette gav gode forhold for å teste grep på glatte steiner. Selv hadde jeg tatt meg en runde i samme løype i forkant av testturen med mine egne S-lab Sense Ultra 5 HG for å se om jeg kjente mye forskjell med en annen modell og grovere såle. Min testsko ble S-lab Wings SG (soft ground). Selve modellen kjenner jeg godt fra før men da med såle med mindre knaster beregnet for hardere og tørrere underlag (HG, hard ground).
Foto: Salomon Norge

S-lab Wings SG er en unisex sko beregnet for lange distanser på mykt underlag og har en skosåle designet spesielt for å takle bratte nedoverbakker. Skoen er utstyrt med den nye Contagrip® yttersålen med en ny type gummiblanding som skal sikre ekstra godt feste på vått og sleipt underlag. S-lab Wings SG har 9mm drop (29mm/20mm) og veier 292g (str 42.5).

S-lab Wings har en ganske kraftig såle som gjør at skoen ser litt klumpete og tung ut. Dette inntrykket forsvinner derimot med skoen på foten hvor den viser seg å gi en veldig god og responsiv løpsfølelse. Skoen kjennes veldig stabil og sitter godt på foten. Det føles ut som tåboksen er noe større på denne modellen en det jeg er vant med fra en del andre Salomon modeller (i mitt tilfelle, med en ganske bred fot, en positiv ting). Jeg er ikke i tvil om at den nye gummiblandingen i Salomon sine sko har noe for seg. Det var veldig gøy å tørre og stole på skoen nedover det bratte og steinet partiet på Vettakollen for her satt skoen virkelig. Tilbakemeldingen fra de andre testløperne var også et overraskende godt grep.

Sålen med knaster på hælen spesielt for bedre grep i nedoverbakkene

Minuset for min del er at jeg savner følelsen med kontakt med terrenget som jeg synes at jeg får i en sko med lavere drop og mindre volum i sålen slik som med en S-lab Sense Ultra. For min bruk vil denne skoen i passe som en mengdetreningssko for bløte (norske?) forhold. Skoen er fortsatt en konkurransepreget sko designet for ytelse men den gir noe mer demping og stabilitet Salomon Sense Ultra modellen.

Publicerat: 2016-05-31 14:17 Kommentarer (0)



Run for fun - ikke bare lett

Det har vært rolige dager de siste ukene for å la kroppen hvile og restituere seg før jeg går i gang med løpingen igjen. Det har vært godt å bare nyte gåturer i skogen selv om Transvulcania også gav mersmak og fyrte opp under lysten for å ta fatt på veien mot neste mål.

Sist uke var det klart for Ecotrail i Oslo. Mange av de fine folka jeg ble kjent med på treningsturen til Gran Canaria i januar skulle komme til Oslo for å løpe. Selv om jeg visste at kroppen ikke var klar for å løpe noen av de lengre distansene hadde jeg likevel lyst til å ta del i moroa. Etter et par løpeturer kjentes formen ganske ok, beina litt rustne men ikke noen vondter, så da kjentes det greit ut å skulle løpe 18km distansen. Forutsetningen var at jeg tok det rolig og ikke gav full gass. Lettere sagt enn gjort skulle det vise seg.

Foto: Sportograf

Jeg var glad for å rekke en middag på fredagen med GranCa gjengen. Sondre, Margrete, Angelika, Monika, Wenche, Søren og Moses skulle alle løpe 45 km (Andreas gikk for 80km) så jeg fikk dessverre ikke anledning til å stille til start sammen med disse. Starten min gikk fra Fossum. Med stengte veier og mye trafikk var det faktisk bare så vidt jeg rakk starten. Jeg ble sluppet av på Bogstad 12:50 (10 min før start) så det ble å varme opp med en spurt bort til Fossum klubbhus. Ikke helt ideelt men jeg var uansett glad for å rekke starten.

Været var perfekt for løping, stiene ned til Lysaker veldig fine og kroppen kjentes litt seig men fin i formen. Problemet var dette med å holde tilbake. Med tanke på hva kroppen hadde vært igjennom for to uker siden var dette ikke tidspunktet å pushe. Det siste jeg ville var å utsette meg selv for noen unødvendig belastning når hele poenget var 'run for fun'. Men søren heller. Egoet mitt synes det var vanskelig å la folk løpe forbi når jeg visste at jeg hadde mer å gå på. Så det ble nok et litt høyere gir enn jeg hadde tenkt. Fra Lysaker inn til operaen var det asfalt og jeg følte jeg kom inn i en fin flyt etter hvert. Dette gjorde det egentlig enda vanskeligere å holde tilbake.

Foto: Ecotrail

Jeg kom i mål, blid og fornøyd. Nå 5 dager senere kjennes det ikke ut som kroppen tok skade av en litt hardere tur enn planlagt men jeg har lært at jeg nok har et litt større konkurranseinstinkt enn jeg trodde. Jeg tror jeg må tenke meg om et par ganger før jeg gjør en konkurranse som treningstur. Ecotrail viste seg om et veldig fint arrangement og om det passer med kalenderen neste år tror jeg at jeg må prøve å få med meg en av de lengre distansene.

Og et stort grattis til alle dere som gjennomførte, på alle distanser!

Foto: Skjalg Gjengedal

Publicerat: 2016-05-26 13:34 Kommentarer (0)



74 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser