Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Påskemaraton

Påske for meg er fjell. Det var det også i år men denne gangen ble det en tur til fjell lenger sør. Skisesongen på Østlandet hadde ikke vært mye å skryte av denne vinteren. Med Transvulcania som nærmer seg virket det derfor som en god ide å hive seg rundt og ta en 'hoppepåtur' til Gran Canaria. Sammen med mannen min ble det derfor tid for fire fine dager i varmen. Jeg fikk endelig vist han denne øya jeg har snakket så mye om og besøkt så mange ganger. Han fikk utforsket stiene på stisykkel samtidig som jeg fikk noen lange dager med mye kilometer og høydemeter i bena.

I velkjente omgivelser

Søndagen startet med en kortere dag. En ‘liten’ rundtur på 20 kilometer ut i fra leiligheten vi bodde i oppe i fjellene. Vel tilbake igjen i byen Tejeda hører jeg plutselig en som roper navnet mitt. Det viste seg å være Lina, en svensk jente jeg møtte på løpesamling i Åre i høst. Hun hadde tatt seg en måned fri fra jobb og tilbragte tiden med å løpe i fjellene på Gran Canaria. Dette drømmelivet (i mine øyne i det minste) hadde dessverre satt sine spor i et kranglete kne hos Lina så vi fikk ikke muligheten til å utforske stiene på noen løpeturer sammen. Jeg krysser fingrene for at Lina kommer seg raskt tilbake i løpeskoene og får utnyttet tiden på den fina øya som hun hadde tenkt!

På mandagen var det tid for en lengre tur med mer høydemeter. Utforsking av nye stier gjorde at tidsskjemaet mitt sprakk og siden jeg hadde glemt å drikke og spise som jeg burde gikk jeg plutselig gått tom for energi. Det var et slit å komme seg ned til byen hvor jeg hadde bestemt meg for å ta lunsj. Selv med påfyll av både mat og drikke var det tungt å ta fatt på den lange veien tilbake. Jeg begynte faktisk å bli litt bekymret for at det skulle være noe galt; tenk om jeg ikke skulle få utnyttet disse dagene som jeg ønsket? Små trivielle problemer i den store sammenhengen men som for meg som løper der og da fremstod som verdensproblemer.
 
Lykke i løpesko

Tirsdag hjemme i Norge var det tid for PåskeHareMaraton. Min egen vri på dette ble å løpe maratonløypa som blir løpt under Transgrancanaria. Formen var heldigvis bedre denne dagen og jeg følte jeg hadde fin flyt i mange av de mer tekniske nedoverpartiene. Det største problemet denne dagen var varmen og at det ikke var mulighet for noe påfyll de siste 30 kilometerne. Med 1,5 liter i vesten krysset jeg fingrene for at det skulle holde. Men den forhatte elveleiet på slutten tok knekken på meg. Igjen! Skuffet over at jeg aldri klarer å overvinne denne steinrøysa, hverken på treningsturer eller i konkurranser. Men likevel, jeg kom meg igjennom, selv om det ikke ble med så stor grad av energi og styrke som jeg ønsket. Og med en mobil servicestasjon i form av mannen min som hadde syklet ferdig for dagen, fikk jeg påfyll av brus og vann før jeg tok fatt på de siste 5 kilometerne inn til fyret i Maspalomas. Snakk om luksus! Vel fremme viste klokken 41.1 kilometer. Som mange andre løpere henger jeg meg lett opp i tall så det vil vel ikke overraske noen når jeg sier at det ble en ekstra runde på strandpromenaden for å krysse av årets påskemaraton.

Påskemaraton i boks. 

Den siste dagen på Gran Canaria ble tilbragt med en bakkeintervalløkt. Det var stekende varmt og beina kjentes ut som en blanding av sirup og tømmerstokker. Motivasjonen var ikke helt på topp men jeg kom meg igjennom. Jeg hadde bestemt meg for å reise hjem vel vitende om at jeg hadde fått utnyttet disse dagene til best mulig opplading mot Transvulcania.

Tilbake på norsk jord bar det rett opp på hytta i Hallingdal. Påskekos, topptur og velfortjent avslapping på sofaen. Løpeskoene fikk ikke helt påskeferie men med tett snøvær hadde definitivt omgivelsene endret seg!

Håper dere alle har hatt en god påske, enten det har vært løping, skiturer eller påskekos med nære og kjære!

Påsken 2017 - fra sommer og sol til vinter og snø.

Publicerat: 2017-04-18 13:09 Kommentarer (0)



Alternativ trening om vinteren

Jeg er sikker på at du har hørt det før. Etter harde påkjenninger er det viktig å la kroppen få hvile og restituere skikkelig. Både for å unngå belastningsskader og overtrening.

Etter Transgrancanaria var kroppen min sliten og stølheten i beina satt lenge i. Det har rett og slett vært godt å ha en liten pause fra løpingen. Selv om jeg er supermotivert til å komme i gang med treningen mot Transvulcania har jeg ikke hatt lyst til å løpe. Derfor har det ikke vært vanskelig å følge treningsplanen med masse hvile og noen gåturer.

God alternativtrening for løpere

Men så kom rastløsheten snikende, kroppen er jo vant til å være i aktivitet. Da er det fint å kunne plukke frem noen alternative aktiviteter som for eksempel sykling eller langrenn. Få i gang blodpumpa og muskulatur men med litt andre bevegelser enn det den ellers ganske monotone løpingen gir. For min del har det nå blitt en del dager med randonee. Det vil si topptur med lett utstyr eller skiløping som noen også kaller det. Jeg har alltid stått mye på ski (alpint/frikjøring) og gått en del toppturer. Det har derfor vært naturlig å bruke randonee som et alternativ til løping nå om vinteren.

Randonee er ikke aktiviteten som gir mer fart i beina til en seig ultraløper men masse god styrketrening for bein, armer og kjerne og en skikkelig utfordring for motoren. Samtidig får man mulighet til å kose seg i fjellene hvor mange vanligvis løper på sommerstid. I år har dessverre snøsesongen vært ganske så dårlig på Østlandet så jeg kan ikke skryte på meg mange spektakulære fjellturer.

Utsikt fra helgens topptur til toppen "1609" på Hemsedalsfjellet

Men med snø i skibakkene har det likevel vært ganske lett å få mange høydemeter på ski. I Wyllerløypa i Oslo er det for eksempel satt opp en egen randotrase. I Varingskollen har det også vært tilrettelagt for randonee i den ene nedfarten. Sist helg fikk jeg tid til både topptur i strålende vær og effektiv samling av høydemeter i preparert bakke. Til helgen er planen til og med en konkurranse på Stryn. Ingen ambisjoner men bare for å få litt ekstra push på en lang treningsøkt og et godt treningsalternativ til en som ellers er glad i fjelløp med mye opp og ned.

For min egen del stiger også motivasjonen for løping når jeg driver med litt andre aktiviteter. Nå kjenner jeg det begynner å krible i beina etter å få litt fart i beina igjen. Det er nesten så jeg hører løpeskoene rope. Det er hvertfall en god følelse å ta med seg inn i en ny treningsperiode.

Er det lange løp og mye høydemeter som er målet ditt kan rando eller topptur være et supert alternativ til helgens langtur. Men husk at om du skal ut i fjellet må du ha den kunnskapen og det utstyret som kreves. Vær og vind skifter fort og skredfare er ikke noe å ta lett på. For noen effektive runder i den lokale skibakken vil jeg anbefale å ta en prat med heisføreren for noen råd om hvor du bør gå. Du blir ikke populær om du traverserer opp midt i nedfarten, så hold deg uansett i kanten av løypa. God tur!

Med ski på beina er det lett å samle høydemeter

Publicerat: 2017-03-16 15:49 Kommentarer (0)



Transgrancanaria 82k oppsummert

Bare fem uker etter sist tur til Gran Canaria satt jeg igjen på flyet ned til 'syden'. Det var vinterferie og det var definitivt mange andre nordmenn som søkte mot varme og sol. Men til forskjell fra de fleste andre var ikke mitt mål late dager på solsengen. Jeg var klar for å gjennomføre sesongens første store konkurranse. Ikke at Sandsjöabacka i januar ikke var stort, men Transgrancanaria Advanced var noe jeg hadde forberedt meg til lenge og her var det mange svært gode løpere på plass.

Treningen de siste månedene hadde vært veldig god. Med både en treningstur hvor jeg fikk løpt igjennom løypa og 'treningskonkurranser' for å få kjørt beina litt ekstra. Men de siste ukene før konkurransen hadde kroppen vært sliten og jeg hadde slitt en stund med tette bihuler. Jeg fikk beskjed av coach Sondre å kutte noen av de siste planlagte øktene. Og med god hvile den siste uken før løpet satset jeg på at jeg skulle stå på startstreken med energi til å gi god gass.

Vel på plass på Gran Canaria hadde jeg et par dager ekstra med tid til å ordne de siste små detaljene. Flere av løpevennene fra Norge var på plass for å løpe ulike distanser. Ekstra gøy var det at maratondistansen i år gikk på en annen dag en Advanced-distansen som jeg selv skulle løpe. Dette innebar at jeg fikk muligheten til å ta imot Monika og Angelika i mål.

Angelika og Monika etter målgang.

Natten før løpet ble det lite søvn. Jeg var så spent at det var vanskelig å få hodet til å falle til ro. Jeg var nesten glad når klokken endelig ringte 03:30. Yoghurt med müsli, en skive med avokado, spekeskinke og ost samt en etterlengtet kaffe fikk igang kroppen. Starten gikk på den andre siden av øya så reisen dit tok sin tid. Men når jeg 06:40 stod klar i startboksen roet nervene seg. Jeg var spent men klar til å gjøre mitt beste, klar til å nyte turen og forberedt på smerten jeg visste kom til å komme. Plutselig var jeg ikke lenger så stresset av de andre løperne eller konkurrentene. Jeg skulle gjøre mitt beste, om det endte med en 5 plass eller en 100 plass kunne ikke jeg kontrollere.

Løypa starter rett på en liten bakke men jeg følte at jeg fløy opp. Beina kjentes lette og klar til en lang dag. Jeg kom meg lett til Teror, sett bort i fra et uheldig møte med en kaktus), og forberedte hodet på den første virkelige monsterbakken. Jeg hadde vært opp her før, dette skulle jeg klare! Jeg fant fram stavene og startet på de 1200 høydemetrene som ventet. Været var grått og vinden blåste kjølig men med armvarmere slapp jeg å ta frem jakken. I det jeg startet på bakkene ned mot Tejeda begynte det å lette og jeg kunne skimte ikoniske Roque Nublo og toppen av neste mosterbakke.

På veien passerte jeg flere løpere fra 125k distansen, de hadde startet 23:00 kvelden før og de fleste holdt natulig nok et litt lavere tempo. Oppmuntrende ord ble utvekslet og jeg fikk vite at jeg lå som nummer 5/6 av jentene. Shit, det var jo bedre enn jeg hadde turt å håpe på men med godt over 40 kilometer til mål var det mye som kunne skje. Ved matstasjonen som lå på 40k ble den en rask sjekk av påbudt utstyr samt tilgang på dropbagen min hvor jeg hadde ekstra gel og litt ekstra klær og sko. Vesten ble raskt fylt opp med gel og sportsdrikke så var det bare å komme seg videre. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge igjen stavene halvveis for herifra var det mye nedover. Men med slitne bein følte jeg virkelig at stavene var til hjelp så de fikk bli med videre.

Turen videre gikk greit, beina var trøtte men det hadde jeg jo vært forberedt på så det var bare å bite tenna sammen. Dette var jo ikke noen kosetur. I de lange bakkene på vei ned mot Tunte ble jeg forbiløpt av en spansk jente. Jeg prøvde å henge meg på men måtte raskt innse at jeg ikke hadde sjans. Punkt for forbedring – nedoverløping!

De siste 10km av løpet er tunge, det er varmt og de går i et steinete elveleie. Men dette visste jeg jo fra før, jeg hadde vært igjennom her på to treningsturer og under fjorårets konkurranse så jeg visste hva som ventet. Likevel, jeg klarte ikke helt å gi det jeg hadde håpet på slutten. Det ble rett og slett for tungt. Punkt 2 for forbedring – litt mer råskap og tøffhet!

Før løpet hadde jeg hatt et eget mål om å komme inn på 11 timer, på vei igjennom elveleiet skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Å komme inn på oppløpet å se Monika, Angelika og Søren stå å heie på meg var stort. 10:46:34 ble tiden og det holdt til en sjetteplass. Så glad og så fornøyd, at beina var så stive at jeg knapt kunne gå fikk bare være. Jeg hadde klart det, jeg hadde klart å pushe meg selv enda litt lenger enn tidligere. 2017 sesongen har startet bra og jeg gleder meg til fortsettelsen. Nå blir det en måned med litt mer randonee og litt mindre løping. Ha det gøy med treningen er jo det som gjør at jeg klarer å holde på motivasjonen. Der fremme venter Transvulcania og nye mål. Men først skal kroppen få restituere og jeg skal glede meg over en god prestasjon.

Publicerat: 2017-03-03 16:03 Kommentarer (0)



Treningstur til Gran Canaria

Med 5 uker igjen til årets første store konkurranse, Transgrancanaria 82k, var det tid for årets treningstur til Gran Canaria. Mitt første møte med Kanariøyene på treningsturen i fjor var en suksess med fantastiske stier, gode økter, mye læring og ikke minst hyggelige folk. Oppskriften var stort sett den samme i år; følge store deler av Trangrancanarialøypa og ta seg fra Agaete til Maspelonas i løpet av tre dager ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Mange av de samme deltakerne jeg ble kjent med i fjor skulle ned igjen. Også flere av dem jeg traff på turen til Sandsjöbacka helgen før skulle også være med.
Margrethe og Elisabeth Borgersen
Sammen på tur igjen, Margrethe Fjetland Løvold og meg.

Men jeg hadde en bekymring; jeg hadde bare 3 dagers hvile mellom de tre løpene i Sandsjöbacka og den første løpsdag på Gran Canaria. Frykten for å pådra meg en eller annen form for skade var stor. Det er spennende å se hvor langt man kan presse kroppen, men et sted går jo grensen og den berømte strikken ryker. I dagene i mellom konkurranser i Sverige og tur til GC gjorde jeg derfor det jeg kunne for å sørge for best mulig restitusjon. Sove godt, spise godt og gi beina god behandling i form av massasje og en tur til naprapaten. Generelt godt med hvile. Det skulle vise seg at kroppen fungerte godt. Faktisk overraskende godt.

Klare til start! Foto: Moses Løvstad

Første dagen startet med et gruppebilde på kaia i Agaete. Sekkene var pakket med alt vi trengte de neste tre dagene. Så bar det av gårde; opp, opp, opp. Stavene, som jeg hadde med i år, viste seg å ikke duge til annet enn ekstra vekt i sekken da den ene knakk etter bare få kilometer. Jeg valgte gruppen som skulle på den korteste løypa første dagen. Det var jo ingen vits å gå for hardt ut etter sist ukes påkjenning. Vel fremme på hotellet oppe i fjellene, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene, ble jeg innlosjert på rom med Monika og Wenche. En hyggelig reunion med mennesker jeg hadde sett siden Ecotrail sist mai.

Andre dagen føltes beina veldig bra. Det var nesten som om jeg ventet på at de skulle si stopp. Men glad og fornøyd så lenge alt føltes ok var det bare å kjøre på. Jeg var jo tross alt her for å få et godt treningsutbytte. Denne dagen våget jeg meg ut på dypt vann og ble med gruppen i front. Minnene fra et møte med veggen sist år gjorde at jeg var ekstra påpasselig med å få i meg energi underveis. Etter lunsj tok vi fatt på monsterbakken med stor M; 1200 høydemeter i ett jafs. Og her begynte det å røyne på. Den siste par hundre høydemetrene var det bare å bite tenna sammen og prøve å flytte beina som var stive som stokker.
Transgrancanaria
Andreas og Simen i fin flyt

Tredje og siste dagen hang jeg meg igjen på de raske gutta. De skulle løpe en litt annen rute enn de to andre gruppene og jeg ville gjerne få enn full gjennomkjøring av løypa jeg skal løpe under konkurransen i februar. Ned og opp i fantastisk landskap storkoste jeg meg. Det var godt å merke at løpingen kjentes lettere ut enn under fjorårets tur. Jeg er jo ikke i tvil om at formen har utviklet seg i 2016 med god treningsveiledning. Og nå føltes det ut som om løpegleden vokste i takt med mestringsfølelsen. Runners high om du vil.
Elisabeth Borgersen transgrancanaria
På vei opp til Roque Nublo Foto: Johannes Rummelhoff

På veien ned til Ayagaures fikk vi en ubehagelig påminnelse om at løping kan være risikosport det også. Der stod en ambulanse og i den var Angelika som hadde vært så uheldig å slå seg kraftig i et fall i den siste nedoverløpingen. Det så heldigvis ut til å gå bra og på kvelden var Angelika tilbake med sting i panna, forslått men med et velkjent stort smil. Dere kommer sikkert til å kunne lese mer om Angelikas historie i hennes blogg her på Runners World Norge.

Søndag morgen og tid for å komme seg på flyet hjem til Norge. Støl i lårene etter all nedoverløpingen dagen før gjorde ikke gleden over hva jeg hadde kommet meg igjennom de siste dagene noe mindre. 30+40+53 kilometer og mange tusen høydemeter. Kroppen hadde fungert. Og i tillegg hadde den fungert bedre enn jeg hadde turt å håpe. Jeg kunne ikke være noe annet enn kjempetakknemlig. Takknemlig for å ha en frisk kropp, takknemlig for å få reise og oppleve flotte steder og få utfordre meg selv, takknemlig for å reise på tur med flotte folk!
gran canaria moses lovstad
Ved veis ende! Foto Moses Løvstad

Publicerat: 2017-02-03 15:10 Kommentarer (0)



Sandsjöbacka trail - tid for mengdetrening

om jeg skrev i forrige innlegg er målene for 2017 delvis satt. Sist torsdag landet en ny brikke da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plass på det 101 kilometer lange CCC løpet under Ultratrail Mont Blanc (UTMB) i august. Ønsket om å få et godt grunnlag for den kommende sesongen er høyt og med motivasjonen på topp reiste jeg sist helg til Göteborg sammen med 5 andre norske løpere, inkludert coach Sondre Amdahl, for å delta i Sandsjöbacka trail.

Start av 82k ved Tjölöholm slott kl 06:00 (foto Sandsjöbacka trail)

Sandsjöbacka trail er 5 løp som går over en helg; 25k løp med hodelykt fredag kveld, 30k og 44k på lørdagen og 22k og 82k på søndagen. Man kan velge å være med i et løp, en sprinttrippel (26+30+22) eller en ultratrippel (26+44+82). For min del stod ultratrippelen på planen og det skulle innebære en distanserekord både i antall kilometer på en uke og i konkurranse. Endelig skulle jeg få krysset av for en full 50 mile (de lengste løpene har til nå vært 75k). Det føltes ganske overveldende ut når jeg tenkte på alle mil som skulle tilbakelegges på en helg men coach Sondre hadde troa på at dette skulle jeg fikse. Forutsetningen var bare at jeg skulle glemme alt som het tid og plasseringer og gjennomføre løpene kontrollert for treningen sin del. Bare dager etter løpene i Sandsjöbacka skulle jeg avgårde på treningstur til Gran Canaria og nye 125k på 3 dager. Første prioritet var friske nok bein til å få noen gode dager med trening på Gran Canaria.

Jeg var derfor rimelig avslappet når det var tid for start på 26k hodelyktløp på fredagen. Jeg hadde ingenting å bevise bare nyte flotte stier (flotte gjørmete stier). Løpet gikk fint foruten om at jeg endte på rumpa i en gjørmedam underveis.  Men med stjernehimmel og tilnærmet fullmåne var våte tights fort glemt. Vel i mål ventet resten av den norske gjengen med Aud Elisabeth (som vant dameklassen på kveldens løp!), Sondre, Johannes, Geir og Kristoffer. Så gjaldt det bare å få orden på logistikken, få i seg mat og prøve å få noen timer med søvn før starten på 44k som gikk 07:00 lørdag morgen.

Det nærmer seg slutten av 44k (foto Sandsjöbacka trail)

Søvn ble det så som så med. Som mange andre, sliter jeg litt med det etter løp, men jeg følte meg likevel klar når jeg tente hodelykten og stilte opp på start. Igjen var fokuset å nyte turen og det var flott å se dagen gry underveis. Magen begynte å krangle og milen mellom 22k og 33k føltes veldig tung. Heldigvis løp jeg en god del sammen Kristoffer fra Norge og med folk å snakke med hjalp det å ta fokuset vekk fra magen. Siste biten inn i mål gikk greit. Fordelen med en tidlig start var at klokken ikke var så mye når jeg var ferdig og jeg hadde resten av dagen til å lade opp før søndagens store utfordring på 82k. Vel tilbake på hotellet så jeg at pannebåndet mitt var blodig og nærmere undersøkelse avdekket et stygt hull i hodet. Under løpet hadde jeg løpt rett inn i et knekt tre jeg forsøkte å passere under. Treet hadde tydeligvis etterlatt seg større spor enn jeg fryktet. Etter litt bekymring skjønte jeg at det ikke var stort å gjøre med såret så jeg valgte å se på det som tøft. Hvem sa at løping ikke er ekstremsport ;)
Elisabeth Borgersen ultra salomon sandsjobacka
I mål etter gjennomførte 44k

Etter middag begynte nervøsiteten å komme krypende. Holdt det ikke med 70k på 2 dager liksom? Men støttende ord fra Sondre og de andre hjalp. Når jeg spiste frokost søndag morgen med Johannes visste jeg at jeg skulle gjennomføre. Før start lå jeg som andre dame sammenlagt i ultratrippelen, bare minutter skilte meg og Sussi Lorinder som ledet. Men igjen, målet var Gran Canaria, og fokuset her var å komme hel igjennom og fortsatt ha noe å gi i varmen. Søndagen ble en lang dag men ingen mageproblemer eller andre store vondter. Jeg traff perfekt på bekledning, noe jeg synes er vanskelig i lavere temperaturer, som her i -4. Litt lei og generelt sliten ble jeg, naturlig nok, underveis.  Men det var varierende og flotte stier vi løp på, særlig andre halvdel, og det hjalp på motivasjonen. Med 11k igjen til mål og på siste drikkestasjon fikk jeg en skikkelig overraskelse som virkelig gav det lille ekstra jeg trengte av energi for å komme i mål med et smil. Det stod Sondre, Aud og Kristoffer og heiet. De hadde alle løpt 22k løpet på søndagen og tok seg tid til å vente noen timer på meg før de satte snuten mot Norge. Det betydde mye! Med totalt 160+ kilometer gjennomført på en uke inkludert tre konkurranser og min første 50 mile var jeg virkelig fornøyd med å komme inn på en andreplass av damene på ultratrippelen og en tredjeplass på 82k løpet. Aud fortjener også oppmerksomhet for sin prestasjon denne helgen. Hun gjorde tre gode løp og vant sprinttrippelen sammenlagt! Göteborg var bra, det og det ble enda bedre siden vi var en liten gjeng som dro sammen.
Elisabeth Borgersen ultra sandsjobackaPå flotte stier under 82k (foto: Sandsjöbacka trail)

Nå sitter jeg på flyet på vei til Gran Canaria, leggene mine er fortsatt ømme men generelt føles formen ok. Det skal bli spennende å se hvordan kroppen reagerer når den nå skal kjøres i gang igjen i morgen. Igjen på tur med en god gjeng fra Norge, Sverige og Danmark ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Flere kjente, og noen nye fjes som jeg sammen med skal ha en god gjennomløpning av Transgrancanaria løypen.

Stolt på pallen

Publicerat: 2017-01-18 20:21 Kommentarer (0)



Klar for et nytt løpeår!

Det har vært stille fra meg en stund nå. Jeg har ikke hatt så mye energi til overs til skriving med flytting, jul og oppstart i ny jobb. Men trening har det blitt. Selv med lite snø i fjellet på Østlandet fikk jeg tid til både langrenn, alpin og randonee, i tillegg til litt løping, i romjulen. Det var godt med litt avveksling fra løpingen og det har gjort at jeg nå går inn i det nye året veldig motivert for jobbe strukturert med treningen mot årets mål fremover. Nytt bosted betyr nye stier å utforske. En skikkelig motivasjon til å komme seg ut bare det.


Utforsker nye stier i nytt nabolag

Hele planen for 2017 er ikke lagt ennå. Men vårens store mål er å reise tilbake til La Palma og løpe Transvulcania igjen. Det er et løp som virkelig gav mersmak og i år håper jeg å kunne slå tiden min fra 2016 med god margin. Før den tid skal jeg også tilbake til Gran Canaria for å løpe Transgrancanaria. I år tar jeg skrittet opp fra maraton til 82k og jeg håper det løpet skal gi en god pekepinn på formen. Løp og treningmål er viktige for meg for å holde motivasjonen oppe og i det hele tatt ha en grunn for å trene. Utviklingen og den gleden med å lykkes som strukturert trening har gitt meg det siste året har også bare økt motivasjonen til å jobbe videre.

Hva med deg? Har du satt noen store eller små mål for det kommende året?  Jeg innser at mine ultramål ikke er normalen for løpere, men det finnes jo et hav av løp å velge mellom så alle kan finne noe som passer sitt nivå (eller litt over så man har noe å strekke seg mot). Har du for eksempel lyst å teste litt ulike distanser arrangeres Runners World Challange i år. I syv løp får du testet deg i blant annet 800 meter på bane, trappeløp, terrengløp, 5km, 10km og halv- eller helmaraton. Det første løpet går av stabelen med Winterrun i Oslo allerede 4 februar. Du kan lese mer om RWC her.
Grunntrening har fokus på denne tiden av året - godt å nyte flott natur underveis

Min oppfordring er å finne et mål som trigger deg. Enten det er dine første 5km eller dit første maraton. Benytt vinteren til å legge en god base og topp det med intervalløkter og fartstrening frem mot våren. Det trenger jo ikke være så komplisert. Det viktigste er å finne et realistisk mål som passer deg og som du kan få til å gå opp med resten av hverdagen. Det skal jo være gøy og en kilde til energi, ikke dårlig samvittighet.

Nå er jeg midt inne i grunntreningsperioden og de neste to ukene skal jeg virkelig få kjørt meg med høyere mengde enn normalt. Først noen treningsløp i Göteborg til helgen etterfulgt av treningstur til Gran Canaria. Det kaller jeg en bra start på året. Jeg er spent på oppdateringen jeg skal gi dere neste uke. Det blir en oppsummering av helgen i Göteborg. Forhåpentligvis et innlegg om å takle mange mil på vinterstier, hyggelige mennesker og om å utfordre egne grenser.
Nå venter en uke med mye mengde på vintersti

Publicerat: 2017-01-09 10:15 Kommentarer (0)



Ut av komfortsonen

Når Runners World Norge arrangerer førjulsintervaller på Bislett OG det treffer med intervaller på treningsplanen OG jeg faktisk er i Oslo på en ukedag. Ikke noen unnskyldninger å komme med da!

Kjelleren på Bislett ja, hørt mye om den men aldri opplevd den selv. Mye fordi jeg foretrekker uteløping året rundt, intervallene mine foregår gjerne i bakke og løping på bane bringer tilbake dårlige minner fra skoletiden for mange år siden da jeg virkelig ikke så på løping på samme måte som nå. Men av og til er det jo gøy å gå litt utenfor komfortsonen. Fart er ikke min sterke side men her så jeg en anledning til å pushe meg selv i uvante omgivelser. Så jeg la igjen egoet hjemme og tenkte at dette skulle bli en artig økt.

Nedgjogg etter en godt gjennomført økt

Vi var rundt 15 stykker som møtte opp på i kjelleren på Bislett fredag morgen til denne økten ledet av Sara Pedersen og Andreas Gossner fra Runners World. Vi kunne velge mellom to grupper; 4 x 2 runder + 4 x 1 runde eller 8 x 1 runde. Det er jo tross alt langløp jeg driver med så det ble langintervaller på meg. Det var også det som stemte best med treningsplanen, jeg manglet bare motbakken...

4 lange drag og 4 kortere drag ble gjennomført. Jeg var sist i mål på hver runde på min gruppe men jeg visste også at dette var bra fart på flata til meg å være og jeg var fornøyd med egen innsats. Så det var ikke noe vits å deppe over at jeg ikke kunne imponere med min hurtighet.

En fin gjeng som syntes førjulsintervaller på Bislett var en god ide

Nå er det snart helg og jeg vet at jeg starter min med et stort smil. For mestringsfølelsen er faktisk ganske stor når du går litt utenfor komfortsonen. Jeg prøvde meg på en økt jeg rett og slett ikke føler meg så flink til og oppdaget at det var gøy å trene intervaller sammen med andre når man klarer å fokusere på egen innsats og ikke sammenlikne seg med andre. Og det å trene sammen med andre gjør jo også, i hvertfall for min del, at man lettere klarer å yte litt mer enn det man gjør når man skal pushe selv alene.

Dette er absolutt noe jeg kan tenke meg å gjøre igjen. Det går rykter om at eventet blir gjentatt på nyåret så om morgenintervaller kan friste er det bare å følge med på runnersworld.no :)

Publicerat: 2016-12-09 11:30 Kommentarer (0)



Opp- og nedturer i Nepal

Det føles litt som å våkne opp etter en drøm, på grensen til et lite mareritt. Hjemme i Norge med en vond ankel, en forkjølelse og noen skrubbsår som de eneste synlige tegnene på det store eventyret jeg nettopp har kommet tilbake fra. Hodet derimot, fylt med mange minner og opplevelser.

Etter to lange flyturer og en enda lengre mellomlanding i Dubai landet jeg i Kathmandu og ble raskt innlosjert på hotellet som vi hadde som base før og etter turen rundt Manaslu. Kathmandu i seg selv var en by som gav mange inntrykk, nok til å fylle et eget blogg innlegg, men det får bli en annen gang. To netter og en dag etter jeg ankom Nepal satt jeg i en buss på humpete veier, da mener jeg virkelig humpete, i retning Manaslu, verdens 8. høyeste fjell som utgjorde et slags senter for denne løpeturen. Etter drøye 11 timer i buss var vi ved veis ende (bokstavelig talt) i Shoti Kohla og starten for dette etappeløpet over 9 dager langs Manaslu Circuit Trek. Men først en god natt søvn på et lokalt te-hus. Her fikk jeg gleden av å dele rom med Marta Poretti, en italiensk løper, som skulle vise seg å bli en viktig støtte disse dagene på tur. Totalt var vi 38 løpere (19 menn/19 kvinner), i tillegg til 5 fra arrangøren Trail Running Nepal (inkludert Lizzy Hawker som akkurat hadde fullført the Great Himalaya Trail; 1600km på tvers av Nepal og ikke minst Mira Rai), en lege, kokk og et par hjelpere.

Fantastisk utsikt langs med løypa

Første dagen startet, som resten av dagene, med vekking klokken 06:30, pakke bagen før frokost klokken 07:00 som bestod i grøt/cornflakes, pannekake/chapati og et kokt/stekt egg.
Rundt 08:00 gikk starten for dagens etappe. Første etappe startet rett på en 1000m+ stigning, beina var tunge etter flere dager uten løping men jeg kom meg greit inn i rytmen. Gjennom små landsbyer, over hengebroer, opp og ned teknisk terreng. Jeg koste meg på tur og forsøkte å glemme konkurranseaspektet. Etter mål var jeg flink å få i meg næring og få på meg tørre varme klær som jeg hadde med i sekken. Soveposer og utstyr ble transportert med muldyr som brukte mye lenger tid på å komme seg til mål enn oss så det var ikke mulig å belage seg på å sende mat eller skift med resten av bagasjen. Sammen med Marta benyttet jeg ettermiddagene til å se meg litt rundt om og samtidig få litt sirkulasjon i beina.

Marta og meg på oppdagelsesferd etter målgang

Den andre og tredje dagen var også flotte dager på tur. Dag to i litt mer åpent og løpbart terreng. Jeg var overveldet over synet av fjellene hvor stadig høyere topper kom til syne. Den tredje dagen begynte jeg for første gang virkelig å merke av høyden. Den siste biten opp til mål på 3100 m var det virkelig tungt men belønningen her var å avslutte etappen ved et kloster hvor vi også tilbragte natten i munkenes sovesaler (disse var for øyeblikket på skole i Kathmandu).

Natten i klosteret skulle dessverre vise seg å bli starten på en real nedtur for min del. En slags ulumskhet satte seg på magen og det eneste som holdt meg fra å kaste opp var å ligge helt stille på rygg. Når starten på den 4 etappen gikk, hadde jeg ikke klart å spise frokost, energien og formen var på bunn men det var bare å komme seg videre. Starten gikk i nedoverbakke så jeg hadde håpet at jeg kunne få litt hjelp av tyngdekraften her. Men den minste risting fikk magen til å vrenge seg så det var bare å ta stavene fatt og forberede seg på en lang gåtur. Dagens etappe bestod blant annet i en ‘out & back’ stigning opp til 4000 m høyde. Jeg vurderte lenge å droppe hele turen opp til platået og bare fortsette rett til mål i neste landsby. Men så er det jo noe med den der staheten da… Så jeg kom meg opp. Det gjorde vondt inni meg når jeg ble passert av flere løpere som var på vei ned etter vending på toppen. Jeg ville jo så gjerne løpe jeg også, selv om konkurransen ikke var i fokus på denne turen synes jeg det var vanskelig å være nesten sist.

Selv om formen var på bunn kunne jeg ikke klage på utsikten - foran verdens 8. høyeste fjell.

Men på toppen fikk jeg belønning i form av en helt fantastisk utsikt. Næring hadde det ikke blitt noe av i løpet av dagen men Tone (en annen norsk som var med på turen) reddet meg på toppen med en pakke lokal Mariekjeks. Romkameraten min Marta hadde også vært dårlig og etter målgang var det bare for oss å finne rommet og sengene våre. 14 timers søvn ble det den natten.

Løpets 5 etappe var en vertikal, nærmere bestemt en 2 km flat seksjon etterfulgt av 1200 meter stigning over 4 kilometer opp til 4800 m. Selv om magen min var i bedre form hadde jeg ikke fått i meg noe energi dagen før så det sa seg selv at jeg ikke hadde det beste grunnlaget for en så tøff økt. Men igjen, man kommer langt med stahet. I snegletempo kom jeg meg opp til Manaslu Base Camp, påkjenningen gjorde meg dårlig igjen så det gikk like sakte ned, men fullførte gjorde jeg. Og på kvelden klarte jeg til og med å få i meg middag, hurra!

Dag 6 startet litt spesielt, på en god måte. Det ble avholdt et løp for skolebarna i landsbyen. Det var stort å se de små mellom 5 og 11 år løpe i det de hadde, enten det var joggesko, crocs eller gummistøvler. Gleden over et polaroidbilde av seg selv som alle barna fikk (takket være Nick fra Australia) var rørende å se. Så var det oss andre løpere sin tur, en kort etappe på 8-9 kilometer. Men tungt nok i 3800 meters høyde.

Løp for de lokale barna i landsbyen


Akklimatiseringsdag Bilde: Marta Poretti

Dag 7 var en akklimatiseringsdag (for de som ønsket) med en tur opp til et pass på den tibetanske grensen på 4995 meters høyde. Det ble en lang dag i rolig tempo. Det var deilig å være kvitt stressmomentet med tidtaking og bare kunne nyte den fantastiske naturen og de mektige fjellene som omgav oss. Dag 8 var nok en dag uten tidtakning. Derimot var det tid for en alpin start siden vi skulle over Larkya La passet på over 5100 meters høyde. Vi var avgårde rundt 04:00, natten som sammenfalt med supermånen. Det var ganske spesielt å vandre under en stjerneklar himmel og sakte se konturene av store fjell komme til syne i det dagen begynner å lysne.

Tidlig start

Turens høyeste punkt - Larkya La

Siste og 7 etappe gikk på dag 9. Det var stort sett nedover i teknisk terreng. Jeg nøt og endelig kunne kjenne bena gå skikkelig under meg, hoppe fra sten til sten, virkelig ha det gøy. I det jeg løp forbi et lite tehus hører jeg noe som minner meg om norsk. Jeg spør gruppen om de er norske og da ser jeg plutselig at det er gjengen fra Medical Aid Mountaineering inkludert Solvor som jeg kjenner hjemmefra. Sprøtt å møte på kjentfolk så langt hjemmefra på en så øde plass, verden føltes virkelig ikke stor. Etter noen raske hei skyndet jeg meg videre mot løpets siste målgang. Men i det jeg skulle passere en eldre mann som bar en tung bør klarte jeg å snuble og tråkke over venstre ankel ganske kraftig. De siste 8 kilometerne av Manaslu Trail Race fløy ikke fullt så greit som jeg hadde håpet men i mål kom jeg. En slags tomhet, glad for at å være ferdig med hele greia men likevel ikke. Lei av å løpe men ikke helt ferdig med å oppleve. Glad for å endelig kunne få en dusj etter 9 dager uten, glad for å vite at det snart skulle bli mulig å få kontakt med omverden og de der hjemme. Men ikke klar for å si farvel til nye vennskap.

I mål og tid til å kjøle ned ankelen.

Jeg dro til Nepal med et ønske om å få oppleve, ikke tenke konkurranse (selv om det faktisk var det) men se på det som god trening. Det å bli syk underveis tvang meg på en måte å se bort i fra konkurransen og det gjorde det lettere å sette pris på alle de andre aspektene rundt turen, ikke minst de flotte menneskene jeg fikk mulighet å bli kjent med. Spesielt Marta som jeg ikke bare delte rom med, vi var syke de samme dagene og tråkket begge over samme ankel den siste dagen, ganske merkelig egentlig. Eilidh som viste seg å bo rett i nærheten av der jeg snart skal flytte og som jeg håper kan bli en nye løpekamerat. Tone som reddet dagen med Mariekjeks. Jeg kan fortsette å ramse opp men det viktigste for meg ble hele opplevelsen og menneskene som var med på gjøre turen så bra.

Utforsker Kathmandu med nye venner før hjemreise; Katannya, meg og Marta. Bilde: Katannya Kapeli

En siste kommentar i et innlegg som allerede er veldig langt. Vi var så heldige å ha med Mira Rai på turen, en utrolig inspirerende jente fra Nepal som gjennom terreng og ultraløping har fått muligheter som vi her hjemme i Norge tar som en selvfølge. Denne jenta er nominert til National Geographic Adventurer of the year og fortjener, etter min mening alle stemmene hun kan få. Et eget innlegg om Mira og de andre nepalesiske løperne som var med kommer snart :)

Publicerat: 2016-11-28 15:42 Kommentarer (0)



Kickstart på 2017 sesongen

Nesten 4 uker har det blitt med rolig opptrapping av løpingen igjen. 4 uker hvor det har føltes ut som jeg har vært innom de fleste årstider men mest av alt løping i herlig høstvær. For å få litt inspirasjon og kickstarte 2017 sesongen ble jeg med på en langhelg i Åre i regi av Emelie Forsberg, Ida Nilsson og Jacob Lidstrøm hvor fokuset var løping og yoga.

Jeg har selv drevet med en del yoga tidligere men etter korsbåndsoperasjonen for 2,5 år siden har jeg ikke kommet i gang med det igjen. Jeg kjenner at kroppen har stivnet til så jeg håpet at denne helgen skulle gi meg litt motivasjon til å komme i gang med yogaen igjen samtidig som det var stort å få løpetips fra to veldig inspirerende jenter.

En glad gjeng med løperer og yogis

Vi var en gjeng på litt over 30 stykker på alle nivåer. Dette ble løst fint ved å dele inn i ulike grupper. Selv hadde jeg sett for meg noen lengre turer enn det vi løp men det jeg savnet på distanse fikk jeg tatt igjen i tempo. Over samlingens fire dager ble det tid til et par kortere turer, en langtur til Åreskutan og en intervall økt med yoga både på morgen og ettermiddag. Det var fint å se hvordan man kan bruke yogaen til å styrke typiske løpemuskler og for min del også få litt veiledning til alternative øvelser til de jeg ikke klarer å gjøre på grunn av kneet mitt. Når jeg reiste fra Åre hadde jeg fått fylt på konto for løpeglede og rukket å bli kjent med mange hyggelige mennesker.

Mye fin løping i herlig høstvær

Jeg jobber nå med å få på plass grunnformen igjen og er innstilt på å bruke god tid for å få på plass form og bygge opp styrke igjen. Det siste halve året har det vært lite fokus på styrketrening og jeg vet at er lurt både for å forbygge løpeskader og nødvendig for å skåne kneet mitt mest mulig nå som skisesongen står for døren også.

Men rolig opptrapping av trening står ikke i veien for store eventyr når mulighetene byr seg. På fredag setter jeg meg på flyet til Nepal for å delta i Manaslu Trail Race. Et etappeløp som går over 7 konkurransedager og 2 gå-dager. Etappene er ikke av de lengste (rundt 32k på det meste) men med så mange dager på rad og med ekstra påkjenningen det er å løpe i høyden er jeg veldig spent. Formen er langt fra toppet for en slik utfordring men jeg stoler på at det siste året har gitt meg et godt grunnlag. Og helgens løpeturer med tung sekk gjorde meg litt bekymret. Men det viktigste blir å nyte turen, så får jeg se hvor langt det holder. Å reise til Nepal og få oppleve Himalaya er virkelig en stor drøm og at jeg får meg 1,5 uke med god trening føles ut som en stor bonus. Snakk om å kick starte sesongen!

Klar for nye eventy! Foto: Manaslu Trail Race

Publicerat: 2016-11-01 15:13 Kommentarer (0)



På løpetur med jenter i mørkret

Dagene blir kortere og det begynner å bli vanskelig å få til løpeturer i dagslys i ukedagene. I hvert fall for oss med vanlig arbeidstid eller skole. Alternativet for meg er ikke å slutte å løpe men å løpe inne eller finne frem hodelykten. Mølla er fin å ha den innimellom, men personlig synes jeg jo det er mye mer motiverende å løpe utendørs. Da blir det hodelykten da. Selv om det kan være litt skummelt.

Særlig i starten av mørketiden kan det være en ekstra terskel. Det er lenge siden man har vært ute alene i mørkret. Det føles fryktelig mørkt og det er ingen snø til å lysne omgivelsene ennå. Start med noen små runder så kan du bygge opp mestringsfølelsen og tryggheten med å være ute i mørkret. For det er jo liten vits om løpeturene blir forbunnet med frykt. Løping skal jo være gøy og gi energi.

Foredrag med Wenche Brenne Drøyvold

I går arrangerte Löplabbet, sammen med Silva og Runners World, Girls night out i Trondheim. En kveld for å inspirere jenter til å finne frem hodelykten og til fortsette løpingen utendørs selv om det er mørkt. Kvelden i Trondheim startet med et lite foredrag av Wenche Brenne Drøyvold om å være en gjennomfører, også i mørketiden. Etter foredraget stilte Silva med utlånslykter til de som måtte ønske før vi la i vei i to store grupper på stiene langs med ladestien.

Mange jenter hadde møtt opp og var klare for tur i mørkret


Det virket som det var flere av jentene som ble inspirert til å fortsette å løpe i mørkret. Første trinn er å teste hvordan det faktisk er å løpe med hodelykt. Det var det mange som fikk prøve seg på i går. Andre trinn blir jo det å faktisk komme seg ut i skogen. Det er kanskje her det stopper for de fleste, at det er skummelt. Hvis du ikke klarer å slippe frykten kan det jo være et tips å finnen noen å løpe sammen med. Ting blir sjeldent like skummelt når man er to. Og hvis du klarer å overvinne frykten og komme deg ut i skogen og nyte turen skal du ikke se bort ifra at du får en helt ny løpsopplevelse. Farten føles annerledes ut når det er mørkt og du får brukt sansene på en annen måte.

Bor du i Oslo området har du mulighet å være med på det samme arrangementet 27 oktober (mer info og påmelding se her). Eller om du har lyst på en liten utfordring arrangeres Silv night run i Oslo 10 november. I Trondheim arrangeres et uformelt hodelyktløp i samarbeid med Aktiv mot Kreft 2 november.

Siden det tross alt er Refleksdagen i dag passer det vel å avslutte med – husk refleks!

Publicerat: 2016-10-20 08:45 Kommentarer (0)



74 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 Nästa Sista 

MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser