Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Jakten på fart

Jeg kan si at fjelløp er noe som passer meg. Kanskje jeg til og med kan tørre å gå så langt og si at jeg har blitt ganske god på de lange løpene med mye høydemeter. I oppkjøringen til årets siste konkurranse er fjell byttet ut med fart, det vil si et forsøk på å få litt fart i disse beina som foretrekker å slite oppover. I søken etter farten ble tre uker med fartstrening avsluttet med Amsterdam Marathon (snakk om tempoøkt!).I jakten på fart. Arrangørfoto.

Sent fredag etter jobb gikk turen til Amsterdam. Vel fremme på hotellet var det bare å stupe i seng og forsøke å få en god natt søvn. Mye reising den siste tiden, og spesielt den siste uken, la ikke akkurat grunnlaget for en uthvilt kropp. Nå gjaldt det bare å sove når jeg kunne. Lørdag startet rolig med en lang frokost. Det vil si en lettfordøyelig frokost. De siste ukene med fartstrening hadde minnet meg på at magen min ikke er så glad i fartstrening, hvertfall ikke med grønnsaker, frukt og grovbrød som en del av kosten. Livredd for at magen skulle slå seg vrang nå under løpet spiste jeg nå bare lettfordøyelig mat (hvitt brød, ris og pasta).

Etter frokost bar det av sted for å hente startnummer. Amsterdam maraton var for lengst fullt så jeg hadde derfor fått kjøpe og overta startnummer fra en Belgisk jente som ikke hadde anledning å stille selv på grunn av skade. Sykler fikk vi låne på hotellet og det kjentes ut som en fin måte å spare beina på innfor morgendagen, samtidig en fin måte å få sett litt av byen på. Etter startnummer var hentet og byttet (det er en historie i seg selv om startpuljer og krangling for å få starte i riktig pulje) var det tid for litt sightseeing, lunsj og et kjapt møte med Monika; en løpevenninne fra Lofoten som også var i Amsterdam for å løpe. Resten av dagen ble i hovedsak benyttet til å slappe av og spise.Sightseeing i godt selskap.

Selv om jeg hadde vært trøtt når jeg la meg hadde konkurransenervene kommet krypende og gjorde det umulig å sovne. Men når vekkerklokken tilslutt ringte på løpsdagen kunne jeg konstatere at jeg  i det minste hadde sovet i noen timer. Jeg hadde god tid til start, men frykten for mageproblemer hadde gjort at jeg hadde bestemt meg for å spise frokost 3 timer før. En god time før start var det igjen å hoppe på sykkelen. Denne gangen var jeg bare passasjer på bagasjebrettet mens Skjalg, mannen min, var sjåfør. Glad for å ha noen der for støtte og som kunne ta overtrekksklærne mine, det var ikke akkurat varmt på morgenen.

På plass i startbåsen stod jeg igjen med et spørsmål, hvilket flagg skulle jeg følge 3:10 eller 3:20. Helst ville jeg jo hatt et flagg med 3:15 å henge på. Fulgte jeg 3:10 var jeg redd jeg skulle gå på en smell og for 3:20 fryktet jeg at jeg ikke skulle få ut alt jeg hadde. Konsekvensen av å gå på en smell ved å starte for hardt var et ødelagt løp, så valget falt til slutt ned på 3:20. Jeg stilte meg opp bak de to eldre herremennene med flagg. Stor respekt for at de tydeligvis var klare for en roligere økt i samme tempo som jeg skulle måtte kjempe med alt jeg hadde for å holde.
Harene med flagg som jeg hang på igjennom hele løpet til høyre i bildet. Kan såvidt skimte meg selv rett bak. Arrangørfoto.

Så var vi i gang. Jeg la meg bak flaggbærerne fast bestemt på å ikke slippe dem av syne. I dag handlet det ikke om en kosetur, om å nyte byen, stemningen eller været. I dag handlet det om å pushe mine egne grenser, jobbe med hodet og holde hele veien inn til mål. For å klare det skjønte jeg at fartsholderne var viktige.  Det kjentes lett og fint ut til å begynne, jeg fløt igjennom Amsterdams gater, smilte og koste meg. Stemmen inni meg sa; nyt mens du kan for dette kan jo ikke vare. Riktig nok, etter å ha passert 15 kilometer fløt det ikke på riktig like lett. Etter 18 kilometer en gang skjønte jeg at det begynte å bli tid å jobbe.

Jeg slet litt med å drikke fra pappkrusene i fart noe som resulterte i at jeg satte oppfarten og løp forbi fartsholderne før hver drikkestasjon, fikk fylt på med litt isostar og vann og så løp videre for å ta igjen fartsholderne som da allerede hadde rukket å passere meg. I stedetfor gel hadde jeg med med et par porsjonstuber med nugatti. Av erfaring pleier det funke ganske greit for magen. Også denne gangen, problemet var bare at jeg skulle hatt med noen flere. Allerede på 30k hadde jeg tømt de to tubene. En bit med Snickers forsvant i en søppeldunk, for det å tygge i den farta var vanskelig. Derfor gjenstod det et alternativ; ta en gel fra en drikkestasjon som jeg aldri hadde testet tidligere (en dødssynd på lik linje med det å stille opp i en konkurranse i helt nye sko). På det tidspunktet nærmet jeg meg 33-34 kilometer og den ukjente gelen var det eneste alternativet, jeg måtte ha noe!

Det handlet definitivt ikke om å få det flotteste målfotoet men å gi alt til siste slutt. Arrangørfoto.

Til alt hell ble deg ingen klaging fra magen. Og jeg kunne fortsette videre, blikket festet på flagget foran og en indre kamp om å ville slakke ned på den ene siden og om å ville se hvor langt jeg kunne holde på den andre siden. Det var mange argumenter for å slakke av, men jeg hadde bestemt meg; jeg skulle ikke gi meg før det ikke gikk lenger. Og merkelig nok, beina fortsatte å gå og hodet klarte jeg å holde delvis i sjakk så lenge jeg fortsatte å fylle på med litt sukker jevnlig. Med 3 kilometer igjen lå jeg 150 meter bak den ene av de to fartsholderne, den andre slakket litt av og kom med noen oppmuntrende ord til meg, påpekte at jeg fortsatt hadde fin og avslappet teknikk (avslappet var så langt fra det jeg følte meg…). Det hjalp med gode ord, nå skulle jeg bare komme meg i mål. I det jeg nærmet meg mål på Olympiastadioen forsøkte jeg å sette opp farten det jeg kunne (det var ikke mye kunne klokken avsløre i etterkant). Mållinjen krysset jeg på 3:18:59, en tid jeg er mildt sagt stolt av.

Jeg ser på meg selv som en terreng- og fjelløper men det har vært overraskende gøy å få kjenne litt på farten de tre siste ukene og for en mestringsfølelse det var å få krysse mållinjen etter å ha gitt alt i 42.2 kilometer. Ser ikke bort ifra at det blir flere fartsperioder i treningen og kanskje lengre perioder også. Tror virkelig disse fjellbeina har godt av å bli ‘sjokka’ litt innimellom. Men nå, nå lengter jeg tilbake til skogen!

Sliten og veldig, veldig stolt. Foto: Skjalg Gjengedal

Publicerat: 2018-10-31 10:13 Kommentarer (0)



Ivar Formos Minneløp

Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på et vesentlig lavere nivå nå enn det den gjorde i sommer har intensiteten gått opp. Målet er nemlig å få litt fart i disse seige fjellbeina før sesongens siste konkurranse; The North Face 50 mile i San Fransisco i midten av november.

Så nå som pendelen har svingt den andre veien fra høye fjell til flate grusveier, asfalt og mølle kjentes det bra å få sjokket kroppen litt med er lokalt terrengløp; Ivar Formos minneløp som går på stier i området rundt Sognsvann i Oslo. 17k ganske teknisk løype med ca. 450 høydemeter. Personlig synes jeg alltids det er ekstra skummelt på disse korte løpene siden fart ikke er min styrke. Men man blir jo ikke bedre på noe uten å øve. Og når premien er boller er jeg ikke vanskelig å be 😊
Kort og hardt men veldig gøy.

På plass på Sognsvann sammen med min kjære som skulle løpe 9k løpet (snakk om løpemotstanderen som har blitt løper på eget initiativ) var det bare å hente nummerlapp og stille seg i dokø. Rakk heldigvis en liten oppvarming før start.

Løypa kalles ikke 3 opp og ned for ingenting. Den første og lengste bakken går opp til Vettakollen, så passeres Frønsvollen og til slutt Skjennungen etter ca 8 kilometer. Her snur løypa og tar deltakerne tilbake til Lyn klubbhus gjennom teknisk sti og noen partier med grus. Det var glatt og vått i skogen noe som kanskje bidro til at jeg møtte på flere løpere som hadde tatt anklene sine på den utfordrende stien.
Vettakollen. Arrangørfoto.

Målet for dagen var en god hardøkt, men ikke å gi 110% siden jeg hadde en maraton på planen bare en uke etter. Men jeg må jo innrømme; det er vanskelig å holde tilbake når jeg får det startnummeret på brystet.  Vel i mål var det bare å innkassere bollepremien. Allerede i mål og ferdig skiftet ventet Skjalg som for lengst hadde gått i mål på sin 9k løype.

Ivar Formos var et fint arrangement. Kort (det vil si kort i min forvridde målestokk), hardt og veldig gøy er sånn jeg vil oppsummere løpet. Det er nok ikke siste gangen jeg løper den løypa med startnummer på 😊
Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd; Skjalg som hadde vunnet klassen sin eller jeg som hadde fått bolle.

Publicerat: 2018-10-18 13:43 Kommentarer (0)



Restitusjon etter ultraløp

En magisk sommer med masse fin fjelløping ble avsluttet 29 august med mitt hittil lengste løp; TDS under UTMBuka. Et løp som endte på ca 125 kilometer og 7.000 positive høydemeter, et virkelig eventyr altså. Flere har spurt meg om løpsrapporten. Kort oppsummert, det var oppturer og det var nedturer som i alle lange løp. Det var sol og det var storm med torden, lyn og hagel. Etter 19 timer på stien løp jeg inn til en 7 plass i dameklassen. En prestasjon jeg er mildt sagt stolt av. Hele rapporten fra løpet blir å lese i neste utgave av Runners World Norge.
En virkelig drømmesommer.

Så hva har jeg gjort de siste ukene? Hvordan restituerer man egentlig etter 125 kilometer? Løping var ikke det som kom i første rekke hvertfall. For å spole helt tilbake til løpet. Jeg hadde krefter til å mer eller mindre løpe de siste flate 8 kilometerne inn til mål. Det gikk ikke fort men det gikk bedre enn jeg hadde håpet på og jeg kunne krysse mållinjen med et smil. Men så var det som om noen skrudde av ‘powerknappen’. Plutselig begynte jeg å merke hvor slitne og såre beina var og jeg klarte ikke å gå opp en liten fortauskant uten støtte. Så en gang etter 03 på natten sjanglet jeg igjennom gatene i Chamonix støttet av mannen min Skjalg.

Etter alle harde fysiske aktiviteter og særlig etter en 19 timers økt er mat og næring det første jeg sørger for. Det vil si etter å ha fått på meg tørre klær. Under UTMB er det mulig for løperne å få mat servert hele døgnet på et ungdomsherberge. Det var ikke mye mat å finne når jeg kom inn døra men han som jobbet der fant frem en tørr fiskebit og enda tørrere bulgur. Men jeg fikk i det minste trykket i meg noe selv om mat var det siste jeg hadde lyst på. Så gikk turen hjemover, til en lang dusj før jeg kravlet meg i seng.
Målgang i Chamonix. Arrangørfoto

Dagene og ukene etter løpet etter løpet sørger jeg for å få i meg mye og næringsrik mat. Selv om det fysiske aktivitetsnivået mitt er relativt lavt er det viktig at kroppen får den energien den trenger for å reparere. Særlig natten etter løp kan jeg til og med våkne av sult og da er det best å gi kroppen det den trenger. Litt morsomme situasjoner kan jo oppstå, som andre gangen jeg løp Transvulcania og mannen min våknet midt på natten av at jeg satt i senga på hotellrommet med hodelykten på og spiste youghurt.

Så var det den viktige hvilen. Det er mye i kroppen som skal repareres. Etter at jeg har løpt en del ultraløp generelt, og nå også 3 løp på 100k eller lenger, merker jeg at det går raskerer og raskere å bli kvitt stølheten. Men selv om musklene kjennes greie ut vet jeg at det er mye annet i kroppen som skal leges. Sener og ledd har fått kjørt seg, får ikke disse restituert er det lett å sitte igjen med en skade. Sist men ikke minst er det alle organene inne i kroppen, spesielt lever og nyre. Disse blir virkelig belastet under lange løp og det er blitt sagt av flere at dersom man tar en blodprøve rett etter et langt ultraløp vil den gi resultater som at man er alvorlig syk. Alt dette er grunner til at jeg ikke pusher på å komme i gang med løpingen så fort som mulig. Jeg vet det kan ende med mer skade enn det det gir av glede.
Mye glede i andre aktiviteter enn løping, så lenge jeg får være ute i skogen.

Så skal det sies at det å bare ligge på sofaen heller ikke gjør at man restituerer raskest. Litt aktivitet er nok det beste så lenge den er rolig. Selv har jeg benyttet tiden til å gå turer og å komme meg litt på stisykkelen igjen. Etter de første løpeturene i september hadde jeg litt smerte i venstre kne. Jeg fikk sjekket det ut og bekreftet at det ikke var noen mekanisk skade. Ikke noe løping når kneet murrer, litt ekstra hvile og tøying, ser ut til å være det som trengtes for de siste ukene har jeg ikke kjent noe til det.

Denne kommende vinteren har jeg lovet meg selv en skikkelig sesongpause. Sett tilbake på fjoråret ble det nok for lite hvile mellom de de lange løpene og treningen til disse. Men sesongpausen min starter 18 november. Jeg har et mål til planene denne sesongen, en ny utfordring; et raskere og flatere ultraløp. Ut av komfortsonen!
Beste restitusjonen - gåturer i fjellet.

Publicerat: 2018-10-05 11:59 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Laila HimleMer

Utruleg kjekt å kunne få vera med på Team Skyr under årets Rosa sløyfe-løpet i Bergen. Eit slikt ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse! Det er snart to uker siden jeg løp mitt ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser