Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Alternativ trening

Når fysioen har lagt ned forbud mot løping i minimum to uker gjelder det å være kreativ. En ting er sikkert, fysisk aktivitet gjør meg glad. Men det betyr også at treningsstopp kan gjøre meg tilsvarende gretten. Ikke bare fordi jeg synes det er leit å ikke få løpe slik jeg ønsker men fordi jeg ikke får de fysiske gledene av å trene. Endorfiner er jo som mange vet et stoff som skilles ut når vi trener. Et stoff som reduserer stress og bedrer humøret. Rett og slett et slags lykkestoff. Hvor mange har ikke følt på den gode følelsen etter en treningsøkt. Følelsen av stress og bekymringer som er vekk og følelsen av økt energi. Det er noe jeg savner!

Endelig en lengre tur i ute i frisk luft, det begynte å bli et par uker siden sist. Foto: Skjalg Gjengedal

Men heldigvis er ikke løpeforbud det samme som totalt treningsforbud. Jeg har jo til og med blitt anbefalt lett aktivitet for å holde blodsirkulasjonen i gang, noe som hjelpe på å bli kvitt ødemet i hofta raskere. Forutsetningen er at jeg ikke gjør noe som trigger smerte eller irritasjon.

Den siste uken har jeg prøvd meg frem. Alternativ trening handler jo gjerne om å tenke positivt og se muligheter i stedet for å tenke på de begrensinger man har. Sykling og ellipse går ganske greit for meg. Det er ikke snakk om å bli skikkelig svett eller å holde pulsen oppe over lengre tid. Men det er godt å i det minste få gjøre noe. Sist torsdag fikk jeg prøve noe nytt; aquajogging. Kort fortalt, løping på dypt vann hvor man bruker et flytebelte for å unngå og synke. En aktivitet som viste seg å være overraskende tungt og som jeg synes fortjener et eget innlegg når jeg har fått testet det ut litt mer (ja det blir flere økter i vannet).

Sikten var kanskje ikke så mye å skryte av på søndagen men det gjorde ikke opplevelsen noe mindre av den grunn. Foto: Skjalg Gjengedal

Men det som virkelig har reddet humøret har vært to gode skiturer nå i helgen. Jeg forsøkte meg på langrenn for en drøy uke siden også men da sa hofta klart og tydelig ifra at det kom ikke på tale. Denne helgen derimot gikk det riktig så greit. Ikke 100% smertefritt, jeg kjenner det godt når jeg glipper med høyrebeinet, men bra nok til at jeg tillot meg et par timers rolig tur både lørdag og søndag. Ikke bare var turene perfekt medisin for et litt frustrert hode (vi snakker om katt i bur, i et veldig lite bur...), men langrenn er jo også ganske fin alternativtrening til løping. Spesielt for en som meg som gjerne bruker staver på de lengre fjelløpene. Jeg må også innrømme at det er nesten lettere å få til lange turer på langrenn enn det det er å løpe langturer nå på de kaldeste vinterdagene. Med rolige turer på ski blir jeg ikke like svett som når jeg løper og det er derfor lettere å regulere temperaturen og holde varmen på ski.

Om en liten uke får jeg forhåpentligvis lov til å ta frem løpeskoene igjen, krysser fingre og tær for at hofta kjennes grei ut til å tillate det. Inntil da så fortsetter jeg å nyte de aktivitetene jeg kan utføre. All aktivitet er bedre enn ingen aktivitet, selv om det bare er en liten rolig halvtime på sykkelen 😊

Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir glad av å endelig være ute igjen!

Publicerat: 2018-02-27 12:41 Kommentarer (0)



Når kroppen sier stopp

Da jeg startet å skrive for Runners World Norge var det med utgangspunkt i at jeg hadde trent meg opp fra skade og med fokus på hvordan jeg da la opp treningen min. Skaden var et avrevet korsbånd og påfølgende rekonstruksjon. En skade som i utgangspunktet ikke var løperelatert men forårsaket av en skiulykke. Likevel, opptreningen etter korsbåndsskaden påvirket i stor grad løpingen. Et halvt år uten et eneste løpetrinn for å så gradvis trene meg opp fra fem minutters økter på mølla.

Løping hadde allerede betydd utrolig mye for meg i mange år men det var under denne opptreningsprosessen jeg virkelig oppdaget terrengløp og det som etter hvert har blitt en stor lidenskap, de lengre fjelløpene.

Lykke på en sti.

Etter det jeg opplevde i forbindelse med korsbåndsoperasjonen har jeg vært ekstra påpasselig på å stoppe opp og kjenne etter så fort jeg merker tendenser til noen vondter. Heller en ekstra hviledag i stedet for å trene på seg en skade. I mitt hode kommer løpeskader snikende, noe man kan oppdage før de utvikler seg til det helt store. Men hovmod står for fall. Plutselig sitter jeg her og lurer på ‘hva skjedde’?

Planen min var jo å stå på startlinjen på Gran Canaria neste fredag og løpe Transgrancanaria. Et løp jeg har deltatt i de to siste årene, men da på de kortere distansene. I år skulle jeg endelig ta steget opp til det ‘ordentlige’ løpet (ikke for å gjøre det noe mindre imponerende for de som løper de kortere distansene, de er lange de også, men for at det for meg er en stor greie). Jeg visste det var kort tid siden Ultra Trail Cape Town og jeg har vært innstilt på at dette ikke kom til å være det viktigste løpet for sesongen. Men likevel. Formen var allerede ganske god, jeg følte jeg hadde fått testet det når jeg løp med gutta på treningstur i januar. Men hodet var ikke helt der, det vil si motivasjonen var ikke helt der den burde være for å komme meg igjennom 125 km og tusenvis av høydemeter. I stedet for å glede meg til Transgrancanaria angret jeg litt på at jeg hadde meldt meg på et løp så tidlig i sesongen, men men det skulle vel gå bra uansett. Jeg hadde allerede vært igjennom to 100k løp så distansen var ikke det jeg fryktet mest.

En av mange herlige langturer i det siste - kanskje for mange?

Men sett i ettertid prøvde kanskje hodet mitt å fortelle meg noe? Fortelle meg at jeg burde tatt en lengre sesongpause. Tenke på noe annet og la kroppen hvile og hente seg inn igjen etter en god sesong. For selv om 2017 bød på sine utfordringer hadde jeg jo alt i alt prestert veldig bra. Men nå sitter jeg altså her med en vond hofte og løpeforbud. Hva skal man si? Det er jo ‘bare’ løping. Men jeg tror vel de fleste som leser dette vet at løping er ikke bare løping, det er så mye mer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la 2018 gå uten kamp.

De siste dagene har vært tunge. En mulig stressfraktur i hofta og tanken om at hele sesongen har gått i vasken før den i det hele tatt hadde startet. MR bildene jeg fikk i dag viser heldigvis ‘bare’ kraftig margødem og en betent hofteleddsbøyer. Å starte med to uker løpepause føles plutselig ut som en lettelse når jeg hadde blitt forespeilet en mulig lengre periode på krykker. Jeg har virkelig fått meg en støkk. Alvorlige skader kan komme plutselig og jeg vil jo ikke løpe meg selv i stykker. Ja løping er viktig, men en frisk kropp er viktigere. Ikke noe mer unnasluntring fra prehab øvelsene. Ja de er kanskje kjedelige, men de blir enda kjedeligere når det er rehab øvelser. Treningsmengde og crosstraining er to andre viktige faktorer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la resten av 2018 gå uten kamp. Nå er det ‘back to basic’ som gjelder.

Jeg kommer til å savne turene i marka de nærmeste ukene

Publicerat: 2018-02-16 17:43 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser