Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Alternativ trening om vinteren

Jeg er sikker på at du har hørt det før. Etter harde påkjenninger er det viktig å la kroppen få hvile og restituere skikkelig. Både for å unngå belastningsskader og overtrening.

Etter Transgrancanaria var kroppen min sliten og stølheten i beina satt lenge i. Det har rett og slett vært godt å ha en liten pause fra løpingen. Selv om jeg er supermotivert til å komme i gang med treningen mot Transvulcania har jeg ikke hatt lyst til å løpe. Derfor har det ikke vært vanskelig å følge treningsplanen med masse hvile og noen gåturer.

God alternativtrening for løpere

Men så kom rastløsheten snikende, kroppen er jo vant til å være i aktivitet. Da er det fint å kunne plukke frem noen alternative aktiviteter som for eksempel sykling eller langrenn. Få i gang blodpumpa og muskulatur men med litt andre bevegelser enn det den ellers ganske monotone løpingen gir. For min del har det nå blitt en del dager med randonee. Det vil si topptur med lett utstyr eller skiløping som noen også kaller det. Jeg har alltid stått mye på ski (alpint/frikjøring) og gått en del toppturer. Det har derfor vært naturlig å bruke randonee som et alternativ til løping nå om vinteren.

Randonee er ikke aktiviteten som gir mer fart i beina til en seig ultraløper men masse god styrketrening for bein, armer og kjerne og en skikkelig utfordring for motoren. Samtidig får man mulighet til å kose seg i fjellene hvor mange vanligvis løper på sommerstid. I år har dessverre snøsesongen vært ganske så dårlig på Østlandet så jeg kan ikke skryte på meg mange spektakulære fjellturer.

Utsikt fra helgens topptur til toppen "1609" på Hemsedalsfjellet

Men med snø i skibakkene har det likevel vært ganske lett å få mange høydemeter på ski. I Wyllerløypa i Oslo er det for eksempel satt opp en egen randotrase. I Varingskollen har det også vært tilrettelagt for randonee i den ene nedfarten. Sist helg fikk jeg tid til både topptur i strålende vær og effektiv samling av høydemeter i preparert bakke. Til helgen er planen til og med en konkurranse på Stryn. Ingen ambisjoner men bare for å få litt ekstra push på en lang treningsøkt og et godt treningsalternativ til en som ellers er glad i fjelløp med mye opp og ned.

For min egen del stiger også motivasjonen for løping når jeg driver med litt andre aktiviteter. Nå kjenner jeg det begynner å krible i beina etter å få litt fart i beina igjen. Det er nesten så jeg hører løpeskoene rope. Det er hvertfall en god følelse å ta med seg inn i en ny treningsperiode.

Er det lange løp og mye høydemeter som er målet ditt kan rando eller topptur være et supert alternativ til helgens langtur. Men husk at om du skal ut i fjellet må du ha den kunnskapen og det utstyret som kreves. Vær og vind skifter fort og skredfare er ikke noe å ta lett på. For noen effektive runder i den lokale skibakken vil jeg anbefale å ta en prat med heisføreren for noen råd om hvor du bør gå. Du blir ikke populær om du traverserer opp midt i nedfarten, så hold deg uansett i kanten av løypa. God tur!

Med ski på beina er det lett å samle høydemeter

Publicerat: 2017-03-16 15:49 Kommentarer (0)



Transgrancanaria 82k oppsummert

Bare fem uker etter sist tur til Gran Canaria satt jeg igjen på flyet ned til 'syden'. Det var vinterferie og det var definitivt mange andre nordmenn som søkte mot varme og sol. Men til forskjell fra de fleste andre var ikke mitt mål late dager på solsengen. Jeg var klar for å gjennomføre sesongens første store konkurranse. Ikke at Sandsjöabacka i januar ikke var stort, men Transgrancanaria Advanced var noe jeg hadde forberedt meg til lenge og her var det mange svært gode løpere på plass.

Treningen de siste månedene hadde vært veldig god. Med både en treningstur hvor jeg fikk løpt igjennom løypa og 'treningskonkurranser' for å få kjørt beina litt ekstra. Men de siste ukene før konkurransen hadde kroppen vært sliten og jeg hadde slitt en stund med tette bihuler. Jeg fikk beskjed av coach Sondre å kutte noen av de siste planlagte øktene. Og med god hvile den siste uken før løpet satset jeg på at jeg skulle stå på startstreken med energi til å gi god gass.

Vel på plass på Gran Canaria hadde jeg et par dager ekstra med tid til å ordne de siste små detaljene. Flere av løpevennene fra Norge var på plass for å løpe ulike distanser. Ekstra gøy var det at maratondistansen i år gikk på en annen dag en Advanced-distansen som jeg selv skulle løpe. Dette innebar at jeg fikk muligheten til å ta imot Monika og Angelika i mål.

Angelika og Monika etter målgang.

Natten før løpet ble det lite søvn. Jeg var så spent at det var vanskelig å få hodet til å falle til ro. Jeg var nesten glad når klokken endelig ringte 03:30. Yoghurt med müsli, en skive med avokado, spekeskinke og ost samt en etterlengtet kaffe fikk igang kroppen. Starten gikk på den andre siden av øya så reisen dit tok sin tid. Men når jeg 06:40 stod klar i startboksen roet nervene seg. Jeg var spent men klar til å gjøre mitt beste, klar til å nyte turen og forberedt på smerten jeg visste kom til å komme. Plutselig var jeg ikke lenger så stresset av de andre løperne eller konkurrentene. Jeg skulle gjøre mitt beste, om det endte med en 5 plass eller en 100 plass kunne ikke jeg kontrollere.

Løypa starter rett på en liten bakke men jeg følte at jeg fløy opp. Beina kjentes lette og klar til en lang dag. Jeg kom meg lett til Teror, sett bort i fra et uheldig møte med en kaktus), og forberedte hodet på den første virkelige monsterbakken. Jeg hadde vært opp her før, dette skulle jeg klare! Jeg fant fram stavene og startet på de 1200 høydemetrene som ventet. Været var grått og vinden blåste kjølig men med armvarmere slapp jeg å ta frem jakken. I det jeg startet på bakkene ned mot Tejeda begynte det å lette og jeg kunne skimte ikoniske Roque Nublo og toppen av neste mosterbakke.

På veien passerte jeg flere løpere fra 125k distansen, de hadde startet 23:00 kvelden før og de fleste holdt natulig nok et litt lavere tempo. Oppmuntrende ord ble utvekslet og jeg fikk vite at jeg lå som nummer 5/6 av jentene. Shit, det var jo bedre enn jeg hadde turt å håpe på men med godt over 40 kilometer til mål var det mye som kunne skje. Ved matstasjonen som lå på 40k ble den en rask sjekk av påbudt utstyr samt tilgang på dropbagen min hvor jeg hadde ekstra gel og litt ekstra klær og sko. Vesten ble raskt fylt opp med gel og sportsdrikke så var det bare å komme seg videre. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge igjen stavene halvveis for herifra var det mye nedover. Men med slitne bein følte jeg virkelig at stavene var til hjelp så de fikk bli med videre.

Turen videre gikk greit, beina var trøtte men det hadde jeg jo vært forberedt på så det var bare å bite tenna sammen. Dette var jo ikke noen kosetur. I de lange bakkene på vei ned mot Tunte ble jeg forbiløpt av en spansk jente. Jeg prøvde å henge meg på men måtte raskt innse at jeg ikke hadde sjans. Punkt for forbedring – nedoverløping!

De siste 10km av løpet er tunge, det er varmt og de går i et steinete elveleie. Men dette visste jeg jo fra før, jeg hadde vært igjennom her på to treningsturer og under fjorårets konkurranse så jeg visste hva som ventet. Likevel, jeg klarte ikke helt å gi det jeg hadde håpet på slutten. Det ble rett og slett for tungt. Punkt 2 for forbedring – litt mer råskap og tøffhet!

Før løpet hadde jeg hatt et eget mål om å komme inn på 11 timer, på vei igjennom elveleiet skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Å komme inn på oppløpet å se Monika, Angelika og Søren stå å heie på meg var stort. 10:46:34 ble tiden og det holdt til en sjetteplass. Så glad og så fornøyd, at beina var så stive at jeg knapt kunne gå fikk bare være. Jeg hadde klart det, jeg hadde klart å pushe meg selv enda litt lenger enn tidligere. 2017 sesongen har startet bra og jeg gleder meg til fortsettelsen. Nå blir det en måned med litt mer randonee og litt mindre løping. Ha det gøy med treningen er jo det som gjør at jeg klarer å holde på motivasjonen. Der fremme venter Transvulcania og nye mål. Men først skal kroppen få restituere og jeg skal glede meg over en god prestasjon.

Publicerat: 2017-03-03 16:03 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Jeg hører mye på lydbøker til og fra jobb, og gjerne hjemme mens jeg rydder. Og jeg tenkte det ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser