Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Opp- og nedturer i Nepal

Det føles litt som å våkne opp etter en drøm, på grensen til et lite mareritt. Hjemme i Norge med en vond ankel, en forkjølelse og noen skrubbsår som de eneste synlige tegnene på det store eventyret jeg nettopp har kommet tilbake fra. Hodet derimot, fylt med mange minner og opplevelser.

Etter to lange flyturer og en enda lengre mellomlanding i Dubai landet jeg i Kathmandu og ble raskt innlosjert på hotellet som vi hadde som base før og etter turen rundt Manaslu. Kathmandu i seg selv var en by som gav mange inntrykk, nok til å fylle et eget blogg innlegg, men det får bli en annen gang. To netter og en dag etter jeg ankom Nepal satt jeg i en buss på humpete veier, da mener jeg virkelig humpete, i retning Manaslu, verdens 8. høyeste fjell som utgjorde et slags senter for denne løpeturen. Etter drøye 11 timer i buss var vi ved veis ende (bokstavelig talt) i Shoti Kohla og starten for dette etappeløpet over 9 dager langs Manaslu Circuit Trek. Men først en god natt søvn på et lokalt te-hus. Her fikk jeg gleden av å dele rom med Marta Poretti, en italiensk løper, som skulle vise seg å bli en viktig støtte disse dagene på tur. Totalt var vi 38 løpere (19 menn/19 kvinner), i tillegg til 5 fra arrangøren Trail Running Nepal (inkludert Lizzy Hawker som akkurat hadde fullført the Great Himalaya Trail; 1600km på tvers av Nepal og ikke minst Mira Rai), en lege, kokk og et par hjelpere.

Fantastisk utsikt langs med løypa

Første dagen startet, som resten av dagene, med vekking klokken 06:30, pakke bagen før frokost klokken 07:00 som bestod i grøt/cornflakes, pannekake/chapati og et kokt/stekt egg.
Rundt 08:00 gikk starten for dagens etappe. Første etappe startet rett på en 1000m+ stigning, beina var tunge etter flere dager uten løping men jeg kom meg greit inn i rytmen. Gjennom små landsbyer, over hengebroer, opp og ned teknisk terreng. Jeg koste meg på tur og forsøkte å glemme konkurranseaspektet. Etter mål var jeg flink å få i meg næring og få på meg tørre varme klær som jeg hadde med i sekken. Soveposer og utstyr ble transportert med muldyr som brukte mye lenger tid på å komme seg til mål enn oss så det var ikke mulig å belage seg på å sende mat eller skift med resten av bagasjen. Sammen med Marta benyttet jeg ettermiddagene til å se meg litt rundt om og samtidig få litt sirkulasjon i beina.

Marta og meg på oppdagelsesferd etter målgang

Den andre og tredje dagen var også flotte dager på tur. Dag to i litt mer åpent og løpbart terreng. Jeg var overveldet over synet av fjellene hvor stadig høyere topper kom til syne. Den tredje dagen begynte jeg for første gang virkelig å merke av høyden. Den siste biten opp til mål på 3100 m var det virkelig tungt men belønningen her var å avslutte etappen ved et kloster hvor vi også tilbragte natten i munkenes sovesaler (disse var for øyeblikket på skole i Kathmandu).

Natten i klosteret skulle dessverre vise seg å bli starten på en real nedtur for min del. En slags ulumskhet satte seg på magen og det eneste som holdt meg fra å kaste opp var å ligge helt stille på rygg. Når starten på den 4 etappen gikk, hadde jeg ikke klart å spise frokost, energien og formen var på bunn men det var bare å komme seg videre. Starten gikk i nedoverbakke så jeg hadde håpet at jeg kunne få litt hjelp av tyngdekraften her. Men den minste risting fikk magen til å vrenge seg så det var bare å ta stavene fatt og forberede seg på en lang gåtur. Dagens etappe bestod blant annet i en ‘out & back’ stigning opp til 4000 m høyde. Jeg vurderte lenge å droppe hele turen opp til platået og bare fortsette rett til mål i neste landsby. Men så er det jo noe med den der staheten da… Så jeg kom meg opp. Det gjorde vondt inni meg når jeg ble passert av flere løpere som var på vei ned etter vending på toppen. Jeg ville jo så gjerne løpe jeg også, selv om konkurransen ikke var i fokus på denne turen synes jeg det var vanskelig å være nesten sist.

Selv om formen var på bunn kunne jeg ikke klage på utsikten - foran verdens 8. høyeste fjell.

Men på toppen fikk jeg belønning i form av en helt fantastisk utsikt. Næring hadde det ikke blitt noe av i løpet av dagen men Tone (en annen norsk som var med på turen) reddet meg på toppen med en pakke lokal Mariekjeks. Romkameraten min Marta hadde også vært dårlig og etter målgang var det bare for oss å finne rommet og sengene våre. 14 timers søvn ble det den natten.

Løpets 5 etappe var en vertikal, nærmere bestemt en 2 km flat seksjon etterfulgt av 1200 meter stigning over 4 kilometer opp til 4800 m. Selv om magen min var i bedre form hadde jeg ikke fått i meg noe energi dagen før så det sa seg selv at jeg ikke hadde det beste grunnlaget for en så tøff økt. Men igjen, man kommer langt med stahet. I snegletempo kom jeg meg opp til Manaslu Base Camp, påkjenningen gjorde meg dårlig igjen så det gikk like sakte ned, men fullførte gjorde jeg. Og på kvelden klarte jeg til og med å få i meg middag, hurra!

Dag 6 startet litt spesielt, på en god måte. Det ble avholdt et løp for skolebarna i landsbyen. Det var stort å se de små mellom 5 og 11 år løpe i det de hadde, enten det var joggesko, crocs eller gummistøvler. Gleden over et polaroidbilde av seg selv som alle barna fikk (takket være Nick fra Australia) var rørende å se. Så var det oss andre løpere sin tur, en kort etappe på 8-9 kilometer. Men tungt nok i 3800 meters høyde.

Løp for de lokale barna i landsbyen


Akklimatiseringsdag Bilde: Marta Poretti

Dag 7 var en akklimatiseringsdag (for de som ønsket) med en tur opp til et pass på den tibetanske grensen på 4995 meters høyde. Det ble en lang dag i rolig tempo. Det var deilig å være kvitt stressmomentet med tidtaking og bare kunne nyte den fantastiske naturen og de mektige fjellene som omgav oss. Dag 8 var nok en dag uten tidtakning. Derimot var det tid for en alpin start siden vi skulle over Larkya La passet på over 5100 meters høyde. Vi var avgårde rundt 04:00, natten som sammenfalt med supermånen. Det var ganske spesielt å vandre under en stjerneklar himmel og sakte se konturene av store fjell komme til syne i det dagen begynner å lysne.

Tidlig start

Turens høyeste punkt - Larkya La

Siste og 7 etappe gikk på dag 9. Det var stort sett nedover i teknisk terreng. Jeg nøt og endelig kunne kjenne bena gå skikkelig under meg, hoppe fra sten til sten, virkelig ha det gøy. I det jeg løp forbi et lite tehus hører jeg noe som minner meg om norsk. Jeg spør gruppen om de er norske og da ser jeg plutselig at det er gjengen fra Medical Aid Mountaineering inkludert Solvor som jeg kjenner hjemmefra. Sprøtt å møte på kjentfolk så langt hjemmefra på en så øde plass, verden føltes virkelig ikke stor. Etter noen raske hei skyndet jeg meg videre mot løpets siste målgang. Men i det jeg skulle passere en eldre mann som bar en tung bør klarte jeg å snuble og tråkke over venstre ankel ganske kraftig. De siste 8 kilometerne av Manaslu Trail Race fløy ikke fullt så greit som jeg hadde håpet men i mål kom jeg. En slags tomhet, glad for at å være ferdig med hele greia men likevel ikke. Lei av å løpe men ikke helt ferdig med å oppleve. Glad for å endelig kunne få en dusj etter 9 dager uten, glad for å vite at det snart skulle bli mulig å få kontakt med omverden og de der hjemme. Men ikke klar for å si farvel til nye vennskap.

I mål og tid til å kjøle ned ankelen.

Jeg dro til Nepal med et ønske om å få oppleve, ikke tenke konkurranse (selv om det faktisk var det) men se på det som god trening. Det å bli syk underveis tvang meg på en måte å se bort i fra konkurransen og det gjorde det lettere å sette pris på alle de andre aspektene rundt turen, ikke minst de flotte menneskene jeg fikk mulighet å bli kjent med. Spesielt Marta som jeg ikke bare delte rom med, vi var syke de samme dagene og tråkket begge over samme ankel den siste dagen, ganske merkelig egentlig. Eilidh som viste seg å bo rett i nærheten av der jeg snart skal flytte og som jeg håper kan bli en nye løpekamerat. Tone som reddet dagen med Mariekjeks. Jeg kan fortsette å ramse opp men det viktigste for meg ble hele opplevelsen og menneskene som var med på gjøre turen så bra.

Utforsker Kathmandu med nye venner før hjemreise; Katannya, meg og Marta. Bilde: Katannya Kapeli

En siste kommentar i et innlegg som allerede er veldig langt. Vi var så heldige å ha med Mira Rai på turen, en utrolig inspirerende jente fra Nepal som gjennom terreng og ultraløping har fått muligheter som vi her hjemme i Norge tar som en selvfølge. Denne jenta er nominert til National Geographic Adventurer of the year og fortjener, etter min mening alle stemmene hun kan få. Et eget innlegg om Mira og de andre nepalesiske løperne som var med kommer snart :)

Publicerat: 2016-11-28 15:42 Kommentarer (0)



Kickstart på 2017 sesongen

Nesten 4 uker har det blitt med rolig opptrapping av løpingen igjen. 4 uker hvor det har føltes ut som jeg har vært innom de fleste årstider men mest av alt løping i herlig høstvær. For å få litt inspirasjon og kickstarte 2017 sesongen ble jeg med på en langhelg i Åre i regi av Emelie Forsberg, Ida Nilsson og Jacob Lidstrøm hvor fokuset var løping og yoga.

Jeg har selv drevet med en del yoga tidligere men etter korsbåndsoperasjonen for 2,5 år siden har jeg ikke kommet i gang med det igjen. Jeg kjenner at kroppen har stivnet til så jeg håpet at denne helgen skulle gi meg litt motivasjon til å komme i gang med yogaen igjen samtidig som det var stort å få løpetips fra to veldig inspirerende jenter.

En glad gjeng med løperer og yogis

Vi var en gjeng på litt over 30 stykker på alle nivåer. Dette ble løst fint ved å dele inn i ulike grupper. Selv hadde jeg sett for meg noen lengre turer enn det vi løp men det jeg savnet på distanse fikk jeg tatt igjen i tempo. Over samlingens fire dager ble det tid til et par kortere turer, en langtur til Åreskutan og en intervall økt med yoga både på morgen og ettermiddag. Det var fint å se hvordan man kan bruke yogaen til å styrke typiske løpemuskler og for min del også få litt veiledning til alternative øvelser til de jeg ikke klarer å gjøre på grunn av kneet mitt. Når jeg reiste fra Åre hadde jeg fått fylt på konto for løpeglede og rukket å bli kjent med mange hyggelige mennesker.

Mye fin løping i herlig høstvær

Jeg jobber nå med å få på plass grunnformen igjen og er innstilt på å bruke god tid for å få på plass form og bygge opp styrke igjen. Det siste halve året har det vært lite fokus på styrketrening og jeg vet at er lurt både for å forbygge løpeskader og nødvendig for å skåne kneet mitt mest mulig nå som skisesongen står for døren også.

Men rolig opptrapping av trening står ikke i veien for store eventyr når mulighetene byr seg. På fredag setter jeg meg på flyet til Nepal for å delta i Manaslu Trail Race. Et etappeløp som går over 7 konkurransedager og 2 gå-dager. Etappene er ikke av de lengste (rundt 32k på det meste) men med så mange dager på rad og med ekstra påkjenningen det er å løpe i høyden er jeg veldig spent. Formen er langt fra toppet for en slik utfordring men jeg stoler på at det siste året har gitt meg et godt grunnlag. Og helgens løpeturer med tung sekk gjorde meg litt bekymret. Men det viktigste blir å nyte turen, så får jeg se hvor langt det holder. Å reise til Nepal og få oppleve Himalaya er virkelig en stor drøm og at jeg får meg 1,5 uke med god trening føles ut som en stor bonus. Snakk om å kick starte sesongen!

Klar for nye eventy! Foto: Manaslu Trail Race

Publicerat: 2016-11-01 15:13 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse! Det er snart to uker siden jeg løp mitt ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


2 måneder siden sist blogginnlegg her. 2 Toughestløp 2 VM - et i Lake Tahoe og et i England 2 ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser